Utenriksministerens innlegg under Responskonferansen på Lillehammer

(Sjekkes mot framføring)

Kjære alle sammen,

I sommer, den 26. juni, var det 78 år siden FN-pakten ble underskrevet i San Fransisco. Det var sommeren 1945. Den verste krigen i menneskehetens historie var nettopp slutt i Europa, og gjenoppbyggingen var i gang.

Men man ville ikke bare gjenoppbygge. Man ville også etablere en fredelig verden. En verden hvor ingen ønsket krig. Blant annet ved å lage bindende regler og avtaler mellom landene. Avtaler som skulle sikre fred og dialog mellom land.

Og disse avtalene etablerte et byggverk for hvordan stater skulle forholde seg til hverandre. Et byggverk basert på kompromisser. På folkerett. På respekt for landegrenser. Og på felles interesser. Det skulle sikre alle stater de samme forutsigbare spilleregler. Og alle mennesker de samme individuelle rettigheter uansett hvilket land de bor i.

Formålet med FN-pakten var å sikre fred mellom stater. «FN ble ikke opprettet for å for å sende menneskeheten til himmels, men for å forhindre at den går til helvete», sa FNs tidligere generalsekretær Dag Hammarskjöld en gang. Han hadde helt rett.

Men FN-pakten har virket. Før 1945 var erobringskriger en vanlig måte å drive utenrikspolitikk på for mange stater. Mellom 1816 og 1945 forsvant i gjennomsnitt en stat hvert tredje år. Med FN-pakten ble det innført et forbud mot krig. Og i hele etterkrigstiden har erobringskriger knapt forekommet.

Før Russlands fullskala invasjon av Ukraina 24. Februar 2022 var det gått mer enn 30 år, med Iraks invasjon av Kuwait, siden ett land hadde forsøkt å fjerne et annet internasjonalt anerkjent land fra kartet.

FN-pakten ble undertegnet av 51 land i 1945. I dag er så godt som hele verden, 193 land, medlem av FN. Og FN-pakten er grunnsteinen i den verdensorden vi har etablert etter andre verdenskrig.

Norge har nytt godt av denne verdensorden. Norges sikkerhet og velferd er avhengig av en stabil, fredelig og regelstyrt verden.

Men den verdensorden ble altså brutalt rammet, og kanskje avsluttet, den 24. februar 2022. Da Putins stridsvogner rullet over grensen til Ukraina. Putins krig er et angrep på hele det byggverket vi har skrudd sammen etter andre verdenskrig. Byggverket som skal sikre en forutsigbar og fredelig verden. Putin har søkt seg tilbake til ideen om at stormakter har rett til å bestemme over andre land. At uavhengige stater må underkaste seg andre.

Sist jeg var her på Høgskolen i Innlandet på Lillehammer var 24. februar i år. Da var det gått nøyaktig ett år siden Russlands brutale fullskala invasjon. Siden den gang har enda flere liv gått tapt. Og noen snarlig løsning på krigen virker fortsatt lite sannsynlig.

Vi skal fortsette med å gjøre alt vi kan for at Russland ikke vinner denne krigen. Det gjør vi sammen med våre allierte i Nato og våre europeiske partnere. Og vi skal gjøre det så lenge det er behov.

I Ukraina er vi primært engasjert gjennom sivil og militær støtte. President Zelenskyj la tidligere i år frem en tipunktsplan, kjent som hans fredsformel. Denne setter ned viktige ukrainske prinsipper for en fremtidig løsning på konflikten.

Konflikten må løses på ukrainske premisser. Norge støtter arbeidet med gjennomføringen av fredsformelen, både politisk og praktisk. Og vi er rede til å bistå på andre måter dersom Ukraina ønsker det.

Krigen i Ukraina dominerer naturlig nok utenrikspolitikken for tiden. Jeg kunne snakket mye og lenge om det. Og gjør det ofte for tiden. Men i dag skal jeg først og fremst snakke om en annen prioritering i norsk utenrikspolitikk. Nemlig vårt engasjement innen fred- og forsoningsarbeid.

Krigen i Ukraina har gjort dette arbeidet enda viktigere. Fordi mange land anser den krigen som et europeisk anliggende. De føler at andre konflikter blir glemt.

Derfor er jeg opptatt av å styrke vårt fred- og forsoningsengasjementet. Hvor dialog er et nøkkelord. For vi trenger mer dialog i krevende tider. Og varig fred krever politiske løsninger. Det krever dialog. Militære midler alene er sjelden tilstrekkelig.
Norges sikkerhet har selvsagt aller høyeste prioritet i norsk utenrikspolitikk. Og i disse tider er det mye fokus på sikkerhetspolitikken.

Men det er ingen motsetning mellom vårt freds- og forsoningsengasjement og vår sikkerhetspolitikk. Tvert imot. Selv om krig i Europa krever betydelig oppmerksomhet, skal vi fortsette å støtte konfliktløsning også i andre deler av verden.

Det skal vi gjøre både fordi det er (det vi kaller) en humanitær dimensjon ved dette. Altså å redusere lidelser og nød. Men det handler også om noe mer. Noe bakenfor freden. Fordi fred er en forutsetning for alt det andre vi driver med. For utvikling, handel og samarbeid. Fred er en forutsetning for et demokratisk styresett. Derfor er en fredelig verden også i Norges egen interesse.

Og så er det et aspekt av internasjonal solidaritet i dette. Vi kan ikke gå til land i det globale sør, i Afrika, Latin-Amerika eller Asia, og be om støtte når det er konflikt i Europa, dersom vi slutter å bry oss når det er konflikter i deres nærområder.

Derfor skal vi fortsette å engasjere oss.

Vi skal fortsette engasjementet i Europas nabolag i sør: i Midtøsten, i Afrika, i Afghanistan.

Vi skal bygge videre på fredsinnsatsen i Colombia og Venezuela, der vi er særlig etterspurt. Hvor også USA, vår viktigste allierte, verdsetter våre bidrag. Fordi vi bidrar til å løse de grunnleggende årsakene til store humanitære utfordringer i regionen.

Vi skal også bygge videre på vår innsats i Myanmar, hvor mange mennesker lider. Vi har en lang historie med engasjement og god kompetanse også der. Og vi kan ikke tillate oss å glemme alle dem som lider.

Norge alene kan selvsagt ikke skape fred over alt i verden. Vi kan heller ikke støtte konfliktløsning alle steder. Men vi kan gjøre vår del med den erfaringen Norge har bygget opp med å tilrettelegge for fredsprosesser i over 30 år.

Norge har gode relasjoner til de fleste land i verden. Det bidrar til at vi ofte har opptrådt som en upartisk tilrettelegger.

Men det at vi er upartiske betyr ikke at vi er nøytrale. Vi er for eksempel alltid tydelige på at folkeretten må ligge til grunn. På at vi fremmer internasjonal lov og rett dersom vi er tilretteleggere.

I Afghanistan deltok vi i NATOs innsats. Samtidig som vi kunne tilby støtte til kontakter og møter, dersom partene i konflikten ønsket det. Det at vi deltok i NATO-operasjonen ga oss enda større ansvar for å støtte politiske løsninger. For å få slutt på konflikten.

Norge kan også bidra i Ukraina. Men vi er jo ikke nøytrale. Vi er soleklare på at vi støtter Ukrainas forsvarskamp. I tråd med folkeretten og FN-pakten. Så et eventuelt norsk engasjement for en fredelig løsning i Ukraina må være basert på hva slags ekspertise Ukraina ønsker.

Hva slags støtte Ukraina etterspør til sin egen fredsplan.

Kjære studenter,

Vår tid er preget av rivalisering om global innflytelse og verdier. Det som i lærebøkene ofte kalles en multipolar verden. Som betyr at det er flere nasjoner som er mektige nok til å påvirke den politiske utviklingen internasjonalt. USA har vært dominerende siden slutten av den kalde krigen. I det vi kalte en unipolar verden. I dag er Kina nesten like mektige, både økonomisk og militært. Og land som India, Brasil og Sør-Afrika spiller en betydelig rolle både regionalt og globalt. I tillegg har EU blitt en mye viktigere global aktør innenfor nær sagt alle områder.

Vi merker dette nesten daglig i diskusjoner om store globale spørsmål. Som i spørsmål om klimakrisen og global handel.

Og vi må huske at for mange land så er ikke dette negativt. En verden med flere maktsentra betyr nye muligheter for mange. Dette ser vi for eksempel i afrikanske land, og blant afrikanske ledere. Verden ser annerledes ut fra Nairobi og Pretoria enn den gjør fra Oslo.

Flere afrikanske land har fått en sterkere maktposisjon globalt og fører en mer aktiv utenrikspolitikk. Flertallet av afrikanske land har tette bånd til Vesten. Slik jeg ser det, ønsker de å fortsette med det.  Men de ønsker også å handle med og samarbeide med andre deler av verden. Og de ønsker at vi i Vesten skal forstå dette behovet.

Det er en del av forklaringen på hvorfor mange utviklingsland har ønsket å forholde seg nøytrale til Russlands angrepskrig mot Ukraina. Selv om det kan være flere grunner. Noen trekker fram de det kaller Vestens dobbeltmoral. Og viser til kriger i Irak, Afghanistan og Libya.

Andre, som afrikanske land, er misfornøyd med at Afrika er underrepresentert i internasjonale organisasjoner. Og kobler dette til Europas historiske urett mot Afrika.

Så bildet er sammensatt. Men vår erfaring tilsier at vi kommer lenger om vi går i dialog med afrikanske land. Dialog om betydningen av å respektere staters suverenitet og territorielle integritet. En respekt for folkeretten som er i både deres og vår interesse. Vi kommer lenger med den type dialog enn om vi fordømmer deres nøytralitet – og passivitet – overfor Russlands angrepskrig.

Poenget mitt er at diplomati og bred politisk dialog er viktige virkemidler selv om det ikke er koblet til konkrete fredsprosesser. Det er virkemidler for å fremme norske utenrikspolitiske interesser i en verden i endring.

Så er det jo sånn, at noen land og noen grupper er vi dypt uenige med. Regimer som står bak forferdelige handlinger. Som ikke respekterer menneskerettighetene. Som gir blaffen i folkeretten. Som undertrykker kvinner og skeive. Og da melder jo spørsmålet seg: Skal vi slutte å ha kontakt med dem? Bør vi boikotte enhver kontakt med sånne folk, og sånne regimer?

Noen mener det.

Ikke så rent sjeldent blir vi oppfordret, både av folk her i Norge og fra utlandet, om å stanse kontakt med autoritære regimer eller brutale opprørsgrupper.

Jeg vet ikke om dere husker da Taliban var i Oslo i fjor? Det var ikke alle som syntes det var en god ide, for å si det forsiktig.

Og jeg har stor forståelse for at det kan virke moralsk riktig å boikotte grupper som Taliban. Men da må vi spørre oss:

Vil det at vi reiser oss og går, at vi bryter all kontakt, vil det føre til at brutale regimer eller opprørsgrupper endrer seg eller legger ned våpnene? Vil det føre til at de begynner å respektere menneskerettighetene?

Til at de begynner å respektere folkeretten?

Til at de slutter å undertrykke kvinner og skeive?

Vil de løse konflikter og borgerkriger mer effektivt dersom de mister all kontakt med omverdenen?

Jeg tror ikke det.

Jeg tror virkelig ikke det. Jeg tror vi kommer lenger hvis vi snakker med dem.

Dessuten, som Norges utenriksminister er det min fordømte plikt å si fra. Å stå opp for våre verdier. Det betyr at det er nødvendig å snakke sammen. Jeg er tilhenger av engasjement, ikke isolasjon. Jeg vil ikke stenge dører, jeg vil åpne dem.

Og jeg mener det er både mer krevende og mer modig å holde disse dørene åpne, enn å stenge dem.

Det enkleste er jo å bare bryte kontakten. Å fordømme og kritisere er veldig enkelt. Men det skaper ikke fred.

Isolasjon og utfrysing fungerer svært sjelden. Sånn som vi har det med Russland nå, det er unntaket. Det er ikke sånn vi opererer til vanlig. Og selv med Russland har vi jo ikke brutt de diplomatiske forbindelsene. Vi kan ha kontakt dersom det blir noe å snakke om.

Altså, noen ganger kan militært press og sanksjoner kan være viktig. Kanskje til og med nødvendig. Men parter i konflikt vil som regel trenge en politisk vei ut til slutt. Så vårt engasjement for fred og forsoning er ofte et tillegg til militære og økonomiske virkemidler.

De colombianske geriljagrupperingene FARC og ELN var ansvarlige for brutale handlinger gjennom ti-år. I 2016 ble det inngått en fredsavtale mellom FARC og regjeringen. Forhåpentligvis vil man lykkes med det samme når det gjelder ELN. I november i fjor ble fredsforhandlinger med regjeringen gjenopptatt, og i august ble det inngått en halvårig  våpenhvile. Norge og norske diplomater har hatt og har sentrale roller som tilrettelegger og støttespiller i begge prosessene.

Hvordan skulle vi fått til dette dersom vi ikke skulle kunne snakke med geriljagrupper – uansett hvor brutal deres fremferd må ha vært? Det er vanskelig å se for seg at FARC-avtalen ville ha vært mulig uten dialog der det internasjonale samfunn spiller en sentral rolle. Om man ikke skulle snakke sammen, hvordan skulle det da bli fred i Colombia? Det ville ikke vært mulig.

Hvordan skulle vi sikre humanitære lettelser for en hardt rammet sivilbefolkning? Det er jo dem vi ønsker å hjelpe.

En veteran fra fredsprosessen i Guatemala – vel vårt første reelle engasjement -  har sagt at noe av grunnen til at Norge fikk en så sentral plass i den prosessen var at vi var villige til å håndhilse på folk med møkk på henda. Dette skilte oss fra de andre. Slik viste vi respekt. Slik bygget vi tillit. Slik viste vi vei fremover.

Det gjelder fortsatt, vi snakker med alle aktører som er villige til å inngå i en politisk dialog. Som ønsker å bidra til å finne løsninger på konflikt. Derfor snakker vi med grupper som Taliban, Hamas, Hizbollah og maoistopprørere i Nepal.

Og vi snakker med brutale regimer.

Jeg har fått en del politisk kritikk her i Norge fordi jeg snakker med den iranske utenriksministeren. Det påstås at jeg legitimerer styresettet i Iran og iranske myndigheters undertrykking av befolkningen.

Jeg er uenig i en slik påstand.
Iran har en velutdannet befolkning. Hvor kvinner utgjør flertallet av de med universitetsutdanning. Men regimet tillater ikke samme rettigheter for kvinner som for menn. De er ansvarlige for hyppige og systematiske brudd på menneskerettighetene.

Og dette kan jeg være tydelig på når jeg møter Irans utenriksminister. Jeg kan være tydelig i kritikken av Irans menneskerettighetsbrudd.

For det er viktig å utfordre ham på dette direkte. Men det er også viktig å snakke med Iran om andre ting. Om felles utfordringer.

Som for eksempel klima, migrasjon, og regional stabilitet i Midtøsten. Hvor Iran spiller en nøkkelrolle.

Isolasjon styrker ofte de som er «hardlinere» i et autoritært regime. De som selv vil bryte kontakt med demokratiske land. Og heller koble seg tettere på andre autoritære regimer. Som ikke er ønskelig for noen. I alle fall ikke for folket i land med autoritære regimer.

Så er det sånn at noen erfaringer har gjort seg gjeldende på tvers av de ulike konfliktene hvor Norge har vært engasjert. Noen elementer som er gjennomgående i alt vårt freds- og forsoningsarbeid. Og la meg kort nevne noen av dem.

• For det første, eierskap. Det er helt avgjørende. De stridende parter må ha eierskap til prosessen, og se at utfallet er i deres Dette er ofte et spørsmål om «timing», å forstå når en konflikt er moden for forhandlinger. Vi kan støtte og tilrettelegge for partene, men de må være i førersetet. De må ha eierskapet. En langsiktig fredelig løsning av en konflikt avhenger av det.
  
  
• For det andre, Å være bevisst på behovet for diskresjon og hemmelighold i den tidlige fasen.

Mennesker fra de krigende partene tar ofte stor personlig risiko når de har kontakt med oss og hverandre før en formell forhandlingsprosess er på plass. De aller fleste fredsprosesser har vært avhengig av hemmelige kanaler og en stille fase for å komme i gang.

Norge har lang erfaring med å tilrettelegge for slik kontakt. Det krever at de stridende partene har tillitt til at vi holder ord. Og det gjør vi. Vi skryter ikke av dette arbeidet før jobben er gjort. Derfor holder vi også mye av det vi driver med hemmelig for omverdenen.

Fredsprosessen i Midtøsten, og prosessene i Sri Lanka, Filippinene, Nepal og Colombia, for å nevne noen, har alle har vært avhengige av en stille, diskret fase for å komme i gang.

• For det tredje, inkludering. Sammen med diskresjon er inkludering svært viktig. Altså at befolkningen og ulike samfunnsgrupper blir inkludert i fredsprosessen på ulike vis. Som minoriteter, kvinner og ofre for konflikt. En fredsløsning må være akseptabel for befolkningen, mangler den legitimitet fordi den ikke er inkluderende, vil den sjelden være robust over tid.

I Colombia-prosessen har vi vært særlig opptatt av å sette ofrene i sentrum. Å sikre dem en plass under selve forhandlingene, men også i rettsoppgjøret etter at konflikten er avsluttet. Spesialdomstolen for fred i Colombia som ble opprettet som et ledd i FARC-avtalen er i en klasse for seg. Ofrene og rettferdighet står i sentrum - Spesialdomstolen for fred burde være en modell for tilsvarende rettsoppgjør i andre land.

• Og det siste punktet jeg vil nevne er viljen til å ta politisk risiko.

For det er nemlig en betydelig risiko for å mislykkes med fredsprosesser. Å skape fred er vanskelig. Styrkeforhold endrer seg. Eksterne hendelser spiller inn. Andre land blander seg inn. Det må prøves og feiles. En part må se at den andre leverer på avtaler underveis. Fallhøyden blir ekstra stor når du tar møkkete hender i hånda. Det må opparbeides tillit. Det må opparbeides tro på at en politisk løsning faktisk er mulig. At fred er et realistisk alternativ.

Derfor var Norge er et av få land som tidlig etablerte kontakt med Hamas. For å forsøke å bidra til palestinsk forsoning. Og i Afghanistan tok vi tidlig kontakt med Taliban. I dag vet vi hvordan det gikk der. Men kontakten kunne ha bidratt til forhandlinger mellom Taliban og daværende myndigheter på et tidligere stadium i konflikten — før det ble for sent. 

Alt dette er krevende. Svært krevende. Men det er verdt det. Også de gangene vi ikke lykkes. For alternativet, å ikke engang forsøke, er verre.

Essensen i det vi driver med i vårt fred og forsoningsarbeid er forståelse. Ikke enighet, men forståelse. Og respekt for hverandres standpunkt. Klarer partene i en konflikt å oppnå forståelse og respekt for hverandre, så har man tatt et langt steg mot fred.

Her i dialogbyen Lillehammer – hjembyen til Nansen Fredssenter – er det mange som kan mye om dette. Om dialog, forståelse og respekt i konflikthåndtering.

Jeg gleder meg til spørsmål og diskusjonsrunden etterpå.

Takk for oppmerksomheten.