Utenriksministerens redegjørelse om Midtøsten

President,

Vi er vitner til et drama av ekstraordinære proporsjoner i Midtøsten.

Terror, krigshandlinger og massive ødeleggelser har blitt daglig kost.

Nyheter om drepte og lemlestede. Detaljerte skildringer av død og lidelse flommer over i sosiale media.

Engasjementet i den norske befolkningen – og i denne sal – er stort. Det er høyst naturlig. Og det er viktig.  

For det er umulig å være uberørt av bildene og fortellingene vi ser og hører - fra Palestina, fra Israel, og nå også fra Libanon.

Midtøsten har sett kriger og konflikter før. Det unike i det vi nå ser, er skalaen på lidelsene, dimensjonene i bruddene på folkeretten og antallet land og aktører som blir direkte involvert. Og alt dette mot et bakteppe av globale maktforhold i endring.

Konsekvensene er katastrofale for alle som rammes. Og de kan bli enda mer omfattende. For regionen, for nærområdene, for Europa, og for verden.

Derfor, president, er det også i vår egen interesse å bidra. I tillegg til vårt åpenbare, solidariske medansvar.

Vi vil gjøre det vi kan for å bidra til våpenhviler, så snart som mulig, både i Gaza og i Libanon. Krigen og drepingen må ta slutt. Det må slutte nå.

Partene må de-eskalere og la diplomatiet, ikke våpnene, tale.

Vi vil fortsette å styrke den humanitære innsatsen, og sørge for økt humanitær tilgang. Behovene er enorme.

Men bare å stoppe drepingen og lindre sårene er så langt fra nok. Derfor arbeider vi systematisk for varige, politiske løsninger.

Vårt viktigste arbeid i dag er å være med å legge grunnlaget for hva som skal skje «dagen etter», når voldshandlingene er brakt til opphør. For bare å stille klokka tilbake til dagen før den siste runden med terror og vold er ingen vei til varig fred.

Mer enn noe annet dreier dette seg om å bygge Palestina som stat. En stat som er levedyktig, helhetlig og demokratisk. En stat som sikrer palestinernes soleklare rett til å bestemme over egne liv og egen framtid. En stat som kan leve side om side med Israel, i fred og sikkerhet.

Det er min sterke overbevisning at det er her vi finner den viktigste nøkkelen til varig fred og stabilitet i en region som i altfor mange år har vært kjennetegnet av langvarige, uløste spenninger.

Jeg kommer tilbake til alt dette, men tillatt meg først å minne om konfliktens dype, historiske røtter.

President,  

Konflikten mellom Israel og Palestina er i bunn en historie om kontroll over landområder.

Grenser har blitt trukket. Landområder har blitt fordelt og lovet bort. Ofte med stormaktenes egne interesser for øye. Hvor menneskene som bodde der fra før ble tilsidesatt, selv om det var deres fremtid som stod på spill.

Bakteppet er også en historie om anti-semittisme, sionismens fremvekst, om nazistenes utslettelse av over seks millioner jøder; og om arbeidet for et trygt, nasjonalt hjem for det jødiske folk.

Det er samtidig en historie om et palestinsk folk drevet på flukt; om tiår med krig og terror, konflikt, opprør og okkupasjon.

Holocaust bidro til sterk støtte for et jødisk hjemland.

I 1947 vedtok FNs generalforsamling en delingsplan for det britiske mandatområdet Palestina. Det skulle opprettes én jødisk og én arabisk stat, og Jerusalem skulle gis særskilt status. Året etter ble Israel opprettet.

Som daværende medlem av Sikkerhetsrådet stemte Norge for israelsk medlemskap i FN i 1949. I Norges stemmeforklaring sa FN-ambassadør Arne Sunde at: “Vi er trygge på at Israel vil samarbeide fullt ut og lojalt med alle beslutninger fra FNs organer”. Samme år anerkjente vi Israel som stat.

Men den andre staten som delingsplanen forutsatte, den kom ikke.

De arabiske nabolandene aksepterte ikke Israels opprettelse, og det kom ingen palestinsk stat i områdene Jordan og Egypt kontrollerte etter 1948.

I Norge var entusiasmen for det israelske prosjektet stor i alle leirer. I mitt parti så man en stat basert på demokratiske og sosialistiske prinsipper. Sterke bånd ble bygget til det unge israelske samfunnet, til partier og organisasjoner.

Seksdagerskrigen i 1967 ble starten på et vendepunkt i norsk opinion. Palestinernes sak fikk økt oppmerksomhet.

I mitt parti kom en ny generasjon til. Vi forble støttende til Israel og det israelske folk, men fokuserte i større grad også på uretten begått mot palestinerne.

Utenriksminister Knut Frydenlund var en av dem som tidlig rettet oppmerksomheten mot palestinernes uforløste sak. Dialog ble innledet med PLOs Yasir Arafat og andre nøkkelaktører på palestinsk side.

I årene frem til Oslo-avtalen på 90-tallet hadde Norge opparbeidet seg en posisjon der vi nøt tillit og hadde inntak hos begge parter: Vårt gode forhold til Israel og den stadig tettere kontakten med PLO, var bakgrunnen for at vi fikk den rollen vi tok.

Da Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993, var begge parter enige om å arbeide for en tostatsløsning. PLO tok avstand fra bruk av vold. Den palestinske myndigheten skulle bygges nedenfra og opp, mens forhandlinger om et knippe utestående spørsmål skulle sluttføres. Når spørsmålene om grenser, Jerusalem, flyktningers status og sikkerhet også var ferdigforhandlet, skulle så den palestinske staten komme på plass. Da skulle de politiske og administrative institusjonene allerede stå klare. Den gang anslo man at dette ville ta fem år.

Dessverre ble Oslo-avtalen umiddelbart motarbeidet av ekstremister på begge sider. Og hendelser som Hebron-massakren i 1994, Hamas’ selvmordsaksjoner i Israel, og drapet på Yitzhak Rabin i 1995 bidro til at avtalen fikk en smertefull start.

Og tiden gikk.

Tiårene gikk.

Flere av oss som har vært med å forvalte utenrikspolitikken i Norge har underveis stilt oss spørsmålet om det vi drev med var en del av løsningen, eller snarere en del av problemet. Var vi faktisk på vei mot en løsning, selv om det tok tid? Eller bidro vi snarere til å opprettholde en illusjon, uten å skape konkret fremgang?

Etableringen av den palestinske selvstyremyndigheten var ment som ledd i en prosess, men ble i økende grad forvekslet med en varig løsning. Kanskje særlig på israelsk side. Nettopp ved å vise til at det fantes en «prosess», slapp man å ta stilling til de mest krevende, eksistensielle spørsmålene om statens grenser og karakter her og nå.

Da jeg sist var utenriksminister for 11 år siden, merket jeg hvordan andre spørsmål enn Palestina og Israel-konflikten gradvis ble mer dominerende i Midtøsten. Vi så en arabisk vår, som raskt ble høst. Vi så en atomavtale med Iran, som kom og gikk. Og vi så Syria og Libya bli kastet ut i hver sin blodige borgerkrig.

Konflikten mellom Israel og Palestina fortsatte, om enn i skyggen av andre begivenheter. Faktisk ble situasjonen stadig verre. År etter år fortsatte okkupasjonen, vold og terror, blokaden av Gaza, separasjonsmuren og Israels folkerettsstridige bosettingspolitikk. Mange begynte nok å se disse spørsmålene som evige, uløselige problemer.

Abraham-avtalene fra 2020 søkte å bedre relasjonene mellom arabiske land og Israel. Et håp ble tent om bedre tider.

Men for palestinere var det ikke sånn. Nok en gang ble deres rettigheter, ønsker og håp oversett. Radikale krefter på begge sider fikk større spillerom. Stadige israelske militæraksjoner på Vestbredden økte oppslutningen om væpnete grupperinger. Dette svekket i sin tur palestinske myndigheters evne til å sørge for velferd og sikkerhet for befolkningen. Palestinske myndigheters manglende evne til å fornye styresettet bidro heller ikke til fremtidshåp hos yngre palestinske generasjoner.

I Israel oppstod det store protester da regjeringen ville endre rettssystemet. Striden forsterket en mangeårig debatt om hva slags samfunn Israel skal være, om prioritering av ulike grupper i befolkningen. Bosetterne og ultraortodokse fikk stadig mer ressurser på bekostning av andre.

I sakte film ble palestinerne skjøvet lenger ned på dagsordenen. Uten beskyttelse. Og uten sikkerhet. Det skulle vise seg at israelerne heller ikke var trygge.

President,

I morgentimene 7. oktober i fjor stormet et stort antall Hamas-krigere inn over grensen til Israel fra Gaza. De drepte, lemlestet, mishandlet og voldtok.

Flere av kibbutzene nær Gaza ble brent ned og ødelagt. Hundrevis av unge mennesker på festival ble massakrert. 1200 mennesker ble drept i Israel den dagen.

254 gisler ble bortført til Gaza. 35 av gislene er erklært døde. 101 sitter fortsatt i Hamas’ fangenskap. Holdt i over ett år, under omstendigheter vi ikke kan forestille oss. Foreldre, søstre, brødre, barn og venner venter fortvilet på at de skal komme hjem.

Gislene må løslates - umiddelbart og betingelsesløst. Det haster mer enn noensinne for dem som fortsatt lever.

Regjeringen fordømte terrorangrepet 7. oktober på det aller sterkeste. Dette var terror av verste sort, gjennomført av en terrororganisasjon. Hamas var ansvarlig for terrorangrepet, og bærer en stor del av ansvaret også for brutaliteten som fulgte. For terror mot Israel, for raketter mot Israel, og for fortsatt å holde gislene fanget. Angrepet bekreftet den israelske befolkningens verste frykt, og lærdommen fra den jødiske historien: Uten beskyttelse, kan det aller verste skje.

Det er viktig å ta inn over seg hvor traumatiserende dette var for hele det israelske folket, ja faktisk for jøder over hele verden.

I tillegg til dette, kommer opplevelsen av at sikkerhetsapparatet sviktet da det gjaldt som mest.

I Israel ble angrepet 7. oktober av mange sett på som en trussel mot staten Israels eksistens. Omfanget av og brutaliteten i angrepet sjokkerte en hel verden. Unge som hadde vokst opp med historiene fra Holocaust, fikk selv føle på en frykt om utslettelse. Troen på at israelere og palestinere kan leve side om side i fred, har blitt ytterligere svekket i den israelske befolkningen.

President,
Den israelske regjeringens respons på terrorangrepene ble nådeløs. Det skulle ikke levnes noen tvil om at Hamas skulle knuses, en gang for alle, ble det fremholdt.

Krigføringen mellom Israel og Hamas i Gaza har skapt en humanitær katastrofe, med menneskelige lidelser og ødeleggelser det ikke er mulig å holde ut. Gaza, som er hjemmet til mer enn 2 millioner mennesker, er lagt i ruiner. Allerede før krigen levde befolkningen i en uholdbar situasjon. Klemt mellom Hamas’ brutale styre og Israels blokade.

Tallene fra lokale helsemyndigheter, som også brukes av FN, er sjokkerende. På litt over ett år er minst 42 600 mennesker drept. 100 000 skal være såret. Jeg frykter at de reelle tallene er langt høyere. Mer enn 10 000 mennesker er savnet eller ligger i ruinene av utbombede hjem, sykehus, skoler og moskeer. Hele familier er utslettet. Mange av de som overlever, har fått livsendrende skader på både kropp og sinn. Barn har sett grusomheter ingen barn burde se.

90 prosent av befolkningen i Gaza er drevet på flukt. Israelske luftangrep og evakueringsordre jager familier fra hjemmene sine, ikke bare én gang, men igjen og igjen. De angripes når de flykter, og der de søker tilflukt. Lov og orden har brutt sammen. Ingen steder er trygge. Jenter og kvinner er spesielt sårbare, blant annet for kjønnsbasert vold.

Alle overlevende på Gaza har slektninger og venner som er drept eller skadet. Mange vil være uten fremtidsutsikter. Raseriet mot Israel, men også mot det internasjonale samfunnet som ikke har stoppet krigen, er enormt. Traumene vil vare i flere generasjoner. Gaza vil være grøderik mark for rekruttering til ekstremisme og terror. En våpenhvile er viktig, men langt fra nok.

President,

Aldri før har så mange hjelpearbeidere blitt drept i krig på så kort tid. Over 230 FN-ansatte er drept i Gaza. FN-merkede kjøretøy blir beskutt.

Aldri før har så mange journalister blitt drept på så kort tid. Nesten ingen utenlandske journalister slipper inn. De som er der, de palestinske journalistene, blir stadig drept.

Aldri før har det så raskt blitt rapportert om overhengende fare for sultkatastrofe.  

17 000 barn og unge antas å ha blitt drept i Gaza. Det tilsvarer nesten 50 drepte barn – to skoleklasser – hver eneste dag. Det er umulig å begripe.

Det er slående mange “aldri før”, president. Stadig krysses nye røde linjer. Hjelpeorganisasjonene er svært tydelige i sin bekymring for hvordan dette setter internasjonale lover og normer ute av spill – med smitteeffekt langt utover Gaza.

President,

I januar krevde Den internasjonale domstol at Israel gjennomfører umiddelbare og effektive tiltak for å sikre at palestinere i Gaza får tilgang til grunnleggende tjenester og humanitær bistand: Mat, vann, humanitær hjelp, drivstoff, husly, klær, hygiene og sanitærforhold, medisinske forsyninger og hjelp.

Likevel fortsetter Netanyahu-regjeringen å hindre livsnødvendige varer fra å nå frem til de som trenger det. De siste to ukene har det knapt kommet inn noe mat eller forsyninger til menneskene i Nord-Gaza.

President,

I skyggen av Gaza har det skjedd en svært farlig utvikling på Vestbredden

Den palestinske myndigheten ble opprettet som del av Oslo-avtalene. I mer enn 30 år har palestinerne selv bygget statlige institusjoner og levert grunnleggende tjenester til befolkningen.

Okkupasjonen gjør det likevel i praksis umulig å styre Palestina. Stenging av sjekkpunkter og militæraksjoner rammer ikke bare bevegelsesfriheten til den enkelte palestiner, men lammer også næringslivet, landbruket og økonomien, inkludert skatteinntektene. Den israelske regjeringen undergraver systematisk og bevisst palestinske myndigheter.

Palestinske myndigheter, president, som har tatt avstand fra vold for å oppnå politiske mål. Tross ekstreme arbeidsforhold og interne splittelser har de etterlevd, og fortsetter å etterleve, en av sine viktigste forpliktelser i henhold til Oslo-avtalene: Å gjøre sitt for å ivareta sikkerheten i området.

Det er vanskelig å forstå hvordan denne okkupasjonen skal gagne Israels sikkerhet, både på kort og lang sikt.

Bosettingene har bare økt i omfang. De spiser mer og mer av landområdene som tilhører Palestina.

Bosettingspolitikken er i strid med folkeretten. Dette er bekreftet i en rekke resolusjoner fra FNs sikkerhetsråd, og av Den internasjonale domstol allerede i 2004. Den rådgivende uttalelsen fra Den internasjonale domstol i juli 2024 gikk enda lengre og kunne knapt vært tydeligere: Hele Israels tilstedeværelse på det okkuperte palestinske territoriet er ulovlig og må opphøre.

Okkupasjonen fratar palestinerne retten til å bestemme over eget liv. De kan ikke reise mellom byene sine. De får ikke høstet fra åkrene og oliventrærne sine. Vannet og dyrene frarøves dem. Eiendommer og eiendeler vandaliseres. De lever i frykt for voldelige og bevæpnede bosettere som terroriserer familiene deres.

De ekstreme bosetternes hensikt er å påføre så mye redsel og smerte at lokalbefolkningen ikke tør annet enn å forlate hjemmene sine. Selv om Israel som okkupasjonsmakt har en folkerettslig plikt til å ivareta behovene til den lokale palestinske befolkningen, er realiteten, president, at bosetterangrepene i økende grad skjer uten inngripen fra israelske myndigheter. Menneskerettighetsorganisasjoner har påpekt at israelske sikkerhetsstyrker tidvis også selv tar del i slike angrep.

Norge har sluttet seg til EUs sanksjoner mot voldelige bosettere på Vestbredden. Også USA og andre land har gjort slike tiltak. Norge vil fortsette å vurdere ytterligere tiltak. Voldskriminalitet må få konsekvenser.

President,
Libanon har de siste årene gjennomgått en dyp økonomisk og sosial krise. Nå gjennomlever landets befolkning de verste krigshandlingene siden borgerkrigen, som tok slutt i 1990.

Den væpnede konflikten mellom Israel og Hizballah har pågått i flere tiår, men har aldri vært så intens som den siste måneden. Hizballah åpnet en såkalt “støttefront” i nord, etter Hamas sitt terrorangrep den 7. oktober i fjor. Med det knyttet Hizballah sine handlinger direkte til situasjonen i Gaza.

Israel har intensivert luftangrepene mot Hizballah-mål over hele landet, inkludert i tettbefolkede strøk i hjertet av Beirut, og gjennomfører bakkeoperasjoner i Sør-Libanon. Samtidig fortsetter det som er igjen av Hizballah sine angrep mot militære mål og boligområder i Israel.

Dette er en stedfortrederkrig, president. Israel er i krig med Hizballah, og ikke med den libanesiske stat. Men det er sivilbefolkningen i Libanon som betaler den høyeste prisen. Oktober har allerede blitt den blodigste måneden i Libanon på en generasjon.

President,
Også i Libanon gjentar historien seg. Den israelsk-palestinske konflikten var hovedårsaken til den femten år lange libanesiske borgerkrigen. Den førte til enorme lidelser for det libanesiske folket og for palestinske flyktninger i Libanon.

Krigen avstedkom også massive befolkningsendringer: Internt fordrevne måtte forlate sine hjem – uten å ha noe å vende tilbake til. Det vi bevitner nå har sjokkerende likheter til det som skjedde den gang. Store deler av befolkningen i Sør-Libanon og Bekaa-dalen - rundt en million mennesker - er i dag internt fordrevne.

Sosial nød og uro kan føre til økt sekterisk vold. Et Libanon i full oppløsning vil være svært alvorlig for landets innbyggere, og utgjøre en betydelig sikkerhetstrussel mot Israel.

President,
År med indre og ytre stridigheter har svekket Libanon som stat, inkludert den libanesiske hæren. I 2006 vedtok FNs Sikkerhetsråd enstemmig resolusjon 1701.

Resolusjonen krever at fremmede styrker skal trekke seg ut av landet, militser skal demobiliseres og den libanesiske hæren, bistått av FNs fredsbevarende styrke UNIFIL, skal kontrollere i grenseområdene mot Israel. Resolusjonen er viktig. Nå gjelder det – mer enn noen gang – å sikre etterlevelse av denne resolusjonen.

Mange nordmenn kjenner UNIFIL godt. Områder som på nytt legges øde, er godt kjent for de over 20.000 nordmenn som har tjenestegjort der for FN. Mange av dem følger nøye med på hva som nå skjer i Libanon.

Deler av Sør-Libanon ser dessverre allerede nå ut som de mest ødelagte områdene i Gaza. Det er usikkert når og hvorvidt innbyggerne kan vende tilbake.

President,

Forsvaret bidrar i dag med 13 offiserer til FNs observatørkorps i Midtøsten, UNTSO. Fire av disse har den siste tiden vært stasjonert i Observatørgruppen for Libanon, hvor de blant annet har bistått UNIFIL med viktige oppgaver.

De siste ukene har sikkerheten til UNIFILs personell blitt utfordret som følge av angrep fra den israelske hæren. UNIFIL har også ved flere anledninger fått sin bevegelsesfrihet innskrenket av Hizballah.  UNIFIL-soldater har blitt skadet. Det er helt uakseptabelt og i strid med folkeretten at FNs fredsbevarende styrker blir angrepet.

Hver rakett og missil som avfyres, hver bombe som blir sluppet og hver bakkeoperasjon som utføres trekker Israel og Hizballah lenger og lenger bort fra visjonen fastsatt i sikkerhetsrådsresolusjon 1701, og svekker betingelsene for sikker retur av sivile på begge sider.

President, altfor mange liv har gått tapt. Dette må ta slutt. Samfunnene i Nord-Israel og Sør-Libanon må kunne vende tilbake til sine hjem, og leve i trygghet, uten frykt.

Da trengs de-eskalering, våpenhvile og politiske løsninger.

President,
Det sier mye om situasjonen i Libanon at over 400.000 mennesker har funnet det tryggest å flykte over grensen til Syria – et land som nå har vært i krig i over 13 år.

Den humanitære situasjonen i Syria har ikke vært verre siden krigen brøt ut der i 2011.

Utover de landene som er direkte berørt av kamphandlinger, bidrar krigføringen også til problemer og utfordringer for stabiliteten for andre land i regionen. Som Egypt og Jordan, som støtter palestinernes sak, og samtidig må forsvare sitt samarbeid med Israel overfor egen befolkning, opprørte som de er over lidelsene de ser.

President,

Midtøsten venter nå på neste kapittel i eskaleringen mellom Iran og Israel. Hvilken form et slik varslet israelsk gjengjeldelsesangrep mot Iran tar, kan få stor betydning for utviklingen videre.

«Skyggekrigen» mellom de to landene, som i årevis foregikk utenfor offentligheten og gjennom stedfortredere, har vokst til en direkte, og åpen konfrontasjon. Det er dramatisk.

Både Iran og Israel har drevet frem denne eskaleringen, som foreløpig toppet seg med Irans omfattende missilangrep mot Israel 1. oktober.

Vi ser provokasjoner, vi ser gjengjeldelse på gjengjeldelse, vi ser Irans støtte til et nettverk av væpnede grupper som truer Israel, og målrettede drap på iranske allierte. Om dette mønsteret fortsetter, kan veien fra konflikt til storkrig bli kort. 

President, hva er så konsekvensene av alt dette?

Den hensynsløse brutaliteten vi har sett det siste året vil påvirke generasjoner av barn og unge i Midtøsten. Den skaper enda mer sinne; enda mer frustrasjon. Unge over hele regionen har sett venner, søsken og foreldre bli drept og lemlestet; de har mistet hus og hjem; og de har kanskje mistet troen på at en bedre hverdag vil komme.

Også her hjemme blir mange fortvilte over at urett begås uten at noen stilles til ansvar. Ingen konflikter i verden har så stor symbolsk kraft som Israel-Palestina-konflikten. I mine møter med mennesker verden rundt merker jeg hvor definerende akkurat denne konflikten er for hvordan folk oppfatter verden.

Når dette kommer på toppen av en maktesløshet som er skapt over flere tiår, så svekker det moderate stemmer og troen på dialog, og gir næring til andre krefter.
De samme bildene som vi berøres dypt av her hjemme i Norge, gir også grobunn til radikale krefter og til voldelig ekstremistiske grupper verden over. Grupper som nå benytter situasjonen i Gaza til å radikalisere, rekruttere og mobilisere.

President,

FNs Sikkerhetsråd er verdens viktigste organ for å sikre fred og sikkerhet. Det har i over ett år vært handlingslammet i møte med den blodigste konflikten i Midtøsten på tiår.

I dag, på den internasjonale FN-dagen, er FN under angrep – bokstavelig og billedlig talt.

Israels ekstreme retorikk mot FN, mot generalsekretæren, og mot FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger, UNRWA, er et direkte angrep mot det internasjonale rammeverket som vår felles sikkerhet står og faller på.

UNRWA, FN-organisasjonen som mer enn noen annen har vært de palestinske flyktningenes livslinje, er i skuddlinjen. Organisasjonens eksistens henger i en tynn tråd. Norge har hele tiden gått i bresjen for at dette ikke skal skje. Vi har økt vår støtte.  Og vi er glade for at nesten alle giverne som suspenderte støtten, nå er tilbake.

Målet på sikt er at UNRWAs mandat en dag kan opphøre gjennom en løsning på den israelsk-palestinske konflikten. Men uten UNRWA vil palestinske myndigheter ikke kunne levere utdanning og helsetjenester til store deler av sin befolkning. Det samme gjelder andre land i regionen.

President,

Det siste året har vi sett en graverende mangel på respekt for folkeretten. Vi har sett at stater ignorerer kjennelser og uttalelser fra Den internasjonale domstol, på et vis vi må langt tilbake i historien for å se paralleller til. Grunnleggende prinsipper om å beskytte sivile og humanitære aktører krenkes hver dag.

At denne manglende respekten for grunnleggende normer får fortsette, skader også oss. Det skader Vestens anseelse i verden, og det skader troen på internasjonalt samarbeid.

President,

For Norge er dette svært alvorlig.

Vi kan ikke overdrive betydningen for Norges velferd og sikkerhet at vi har en verdensorden basert på folkeretten.

Undergravingen av FN, internasjonale institusjoner og det globale rammeverket er én av de største truslene mot vår sikkerhet i dag.

Selv om dagens redegjørelse omhandler situasjonen i Midtøsten, glemmer vi ikke det store bildet. Det er også krig i Ukraina; det er krig og sultkatastrofe i Sudan; og vi må forholde oss til et stadig bredere aktørbilde.

Folkeretten er under press fra flere kanter. Fra aktører som tjener på splittelse. Som tjener på å undergrave et forutsigbart, internasjonalt rammeverk.

Derfor vil Regjeringen stå konsekvent opp for internasjonale kjøreregler, enten det er palestinere, israelere, libanesere eller ukrainere som er ofre for krigens brutalitet.

Vi kan aldri akseptere folkerettsbrudd. Uavhengig av hvem, hva og hvorfor.

Når respekten for folkeretten svekkes, risikerer det også å gå utover Norges uten sammenligning viktigste sikkerhetspolitiske interesse: At Russland ikke skal vinne i Ukraina.

Alt for mange land unnlater å ta aktiv stilling til folkerettsbrudd begått av Russland, med begrunnelse om at andre land har doble standarder for internasjonal maktbruk, blant annet i Midtøsten. Gjennom en tydelig og konsistent prinsipp-basert norsk tilnærming til Midtøsten gjør vi vårt for å motvirke dette. Vår linje har møtt mye anerkjennelse ute i verden. Den kapitalen bruker vi blant annet på å mobilisere til økt støtte til Ukraina i land i det globale sør.

Midtøsten påvirker også våre utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser. Midtøsten er vårt nabolag. Energipriser, migrasjon og maritim sikkerhet: alt aktualiseres av den eskaleringen vi nå er vitne til i regionen. Dette er ikke lokale problemstillinger. Regionens utfordringer blir våre utfordringer. Flyktningkrisen i 2015 understreket dette. Det berører oss. Vi maner til våpenhviler og de-eskalering også fordi det handler om våre interesser. Og vår sikkerhet.

President,

Irans rolle er høyst problematisk på en rekke felt, og utfordrer også norske interesser.  

Våpenforsendelser til Russland til bruk mot Ukraina; destabiliserende virksomhet i Irans nærområder og fordekt aktivitet i europeiske land. Fredelige demonstrasjoner slås brutalt ned på. Antallet henrettelser er rekordhøyt.

Dette er helt uakseptabelt. Norge er tilsluttet EUs sanksjoner mot Iran.

Samtidig er det klart for Regjeringen at sanksjoner og press alene ikke vil fungere. Vi må også engasjere og utfordre Iran. Iran må endre adferd. Men vi kan ikke bare bruke pisk. Da risikerer vi å låse en situasjon som ikke tjener våre interesser.

Et Iran som blir stående alene på utsiden, vil være en enorm utfordring for Midtøsten, men også for internasjonal stabilitet.

Dette er årsaken til at Gulflandene og andre arabiske land, som har klare behov for egne sikkerhetsordninger, prioriterer engasjement fremfor militær eskalering. Derfor har også vi kontakt med det iranske regimet. Historien viser at isolasjon ikke virker.

Et Iran, som er fullt integrert i regionen, må være målsetningen. Det vil være til fordel for Irans naboer, og for Israel. Også vår egen sikkerhet vil tjene på det.

President,

Det er liten tvil om at konfliktene i Midtøsten berører oss direkte. Også her hjemme.

Nylig økte politiet trusselnivået fra nivå tre til fire.

Mange norske jøder har opplevd økt utrygghet det siste året. Dette er totalt uakseptabelt. Stemningen og ordskiftet har blitt hardere. Mer polarisert. For det treffer også her, i vår hverdag. Vi ser fordommer, fiendebilder – her i vårt eget land, som vi jo ønsker skal være åpent og inkluderende.

Mange nordmenn med røtter fra eller bånd til Palestina og Midtøsten er også sterkt berørt av det vi ser hver eneste dag. Også de opprøres av opplevelsen av dyp urettferdighet.

Til dem som føler på utrygghet, vil jeg si: Dere står ikke alene.

Vi har alle et ansvar for å bekjempe hatretorikk, antisemittisme og islamofobi.

Vi har alle et ansvar for å slå ring om noe av det fineste vi har her i landet: Evnen til fredelig ordskifte og sameksistens.

President,

Regjeringen innretter sin Midtøsten-politikk langs tre hovedspor.

For det første, så gjør vi alt vi kan for våpenhvile og regional de-eskalering.

Krisen i Midtøsten vil neppe ende i at ideologisk baserte bevegelser blir militært overvunnet en gang for alle. At sentrale ledere i Hamas og Hizbollah er drept, er helt klart midlertidige tilbakeslag, men slike organisasjoner kjennetegnes av stor evne til å omstille seg. Det vil ikke være vanskelig å rekruttere til ekstremistiske organisasjoner med mindre vi håndterer de underliggende problemene.

Samtidig kunne drapene på Hamas-lederne Ismail Haniyeh, Yahya Sinwar og Hizbollah-lederen Hassan Nasrallah også gitt Statsminister Netanyahu en mulighet for å si at nå er de viktigste ansvarlige for terroren mot Israel eliminert, og nå er det på tide å avslutte krigen.

Det vil måtte komme våpenhviler, både i Gaza og mellom Hizballah og Israel.

Men for hver dag som går, blir flere liv ødelagt, flere røde linjer krysset, og det blir enda vanskeligere å finne en vei tilbake.

For det andre, så skal Norge fortsette med å avhjelpe den humanitære krisen i Midtøsten.

Vi har allerede gitt en milliard kroner i humanitær bistand til Palestina hittil i år.

Total norsk støtte til Palestina og palestinske flyktninger i regionen vil komme opp i over 1,75 milliard kroner i 2024.  

Libanon har store humanitære behov. De siste ukene har behovene økt ytterligere. Over 1,2 millioner mennesker er blitt internt fordrevne.

I dag deltar vi i en konferanse i Paris til støtte for Libanon. Norge vil i år bidra med totalt 379 millioner kroner for å avhjelpe de store behovene i landet. Det omfatter støtte til både flyktninger og sårbare libanesere.  

Vi må være forberedt på å fortsette å bidra i regionen over svært lang tid.

Noen ganger er det ikke nok å sende nødhjelp. Humanitær tilgang må også sikres, slik at nødhjelpen faktisk kommer frem. Det er alt for mange eksempler på at livsviktige varer står klare, men aldri slipper inn til de som trenger dem.

President,

Som i alle kriser er humanitær innsats bare et plaster på såret. Helt nødvendig der og da. Likevel vil det alltid være bedre ikke å skjære seg i første omgang, enn å ta på plaster. Derfor kan vi rett og slett ikke tillate oss å la denne sjansen til å ta tak i de underliggende problemene gå fra oss.

Når krigen er over, kan vi ikke bare nok en gang bygge opp infrastruktur. Vi må tenke prinsipielt. Og derfor var prinsipper for gjenoppbyggingen av Gaza blant hovedpunktene under giverlandsmøtet for Palestina som Norge ledet under FNs generalforsamling i New York.

For det tredje, så intensiverer vi sammen med partnere i og utenfor regionen den internasjonale innsatsen for tostatsløsningen, tilpasset dagens virkelighet.  Å få slutt på denne konflikten krever diplomatisk innsats som ikke bare løser den umiddelbare krisen, men også de ulike partenes langsiktige sikkerhetsbehov.  En løsning på det palestinske spørsmålet er i kjernen av dette.

President,

Vår støtte til tostatsløsningen innebærer at vi nå gir den samme støtten til palestinsk statsdannelse og sikkerhet som vi i sin tid ga, og fortsatt gir, til Israel.

Det palestinske folket har en klar rett til selvbestemmelse. Det er slått fast av Den internasjonale domstol.

22. mai offentliggjorde Regjeringen at Norge ville anerkjenne Palestina. Anerkjennelsen tredde i kraft 28. mai, sammen med Spania og Irland. Slovenia fulgte få dager etter. Med det sluttet vi oss til det store flertall av land som har anerkjent Palestina. Per i dag er dette tilfelle for 149 av FNs 193 medlemsland. Altså over tre fjerdedeler av medlemmene. Og vi bør merke oss at mange av de som ikke har anerkjent ennå, har likevel stemt for fullt medlemskap i FN for Palestina.

Når styrkeforholdet mellom Israel og Palestina utjevnes, kan også den palestinske staten forhandle med den israelske staten fra en sterkere og mer likeverdig posisjon, den dagen forhandlinger skal gjenopptas.

Norges anerkjennelse er en støtte til de moderate kreftene på både palestinsk og israelsk side. Til de mange som arbeider for en tostatsløsning med fredelige virkemidler.

Og til dem som forplikter seg til å respektere folkeretten og relevante FN-resolusjoner.

Ved å anerkjenne, bekreftet vi at vi vil ha ett Palestina, slik Oslo-avtalen så for seg. Vi trenger en sterk palestinsk myndighet som kan styre både Vestbredden og Gaza.

Vi har i mer enn 30 år brukt store ressurser på støtte palestinerne i arbeidet med å bygge sine egne myndigheter og institusjoner. Vi har - gjennom vår ledelse av Giverlandsgruppen for Palestina (AHLC) - gitt økonomisk støtte, vi har sendt eksperter, og vi har samlet partene, givere og internasjonale organisasjoner - for å bli enige om en arbeidsdeling mellom alle involverte. Mange ønsker at Palestina skal lykkes med dette statsbyggingsprosjektet. Dette arbeidet fortsetter med full styrke.

Regjeringen har alltid ønsket å anerkjenne Palestina. Men vi så for oss at det rette øyeblikket for å gjøre dette, var på slutten av en prosess, der de to partene allerede hadde forhandlet seg frem til en løsning på konflikten.

Men mer enn 30 år etter at Yasir Arafat og Yitzhak Rabin ga hverandre hånden foran Det hvite hus, har vi erkjent at vår gamle tilnærming til en løsning på konflikten ikke fungerte lenger. Det har vært svært mange forhandlingsforsøk, men ingen av dem har ledet helt frem.

Enten fordi viljen ikke var der, eller fordi andre ting har kommet i veien: Vold, terror, folkerettsbrudd og politisk splittelse. Det siste tiåret har det ikke vært reelle forhandlinger i det hele tatt.

Det var derfor behov for å tenke nytt.

President,

Vi er overbevist om at to stater er den eneste varige løsningen for fred. Dette skyldes ikke en naiv oppfatning, som enkelte kritikere fremholder. Det er ikke mangel på vilje til å gi slipp på det enkelte beskriver som en idé fra fortiden, som ikke lenger har rot i virkeligheten.

Under andre forutsetninger kunne det ha vært helt riktig å gå for én stat. Altså én demokratisk stat for to folk, med like rettigheter for alle. Men forholdene her kan ikke frakoples de erfaringene de to folkene har gjort seg alle disse årene. Hva da med drømmen om et jødisk hjemland, vil mange israelere spørre. Og både palestinere og israelere vil nok slite med å akseptere å dele en stat nå, etter alt som har skjedd.

I denne konteksten, med to folk som begge har rett til selvbestemmelse, har jeg til gode å se troverdige alternativer.

Veien til en tostatsløsning blir krevende. Men det finnes mange modeller for å lykkes med de kompliserte praktiske spørsmålene fakta på bakken alt har skapt. Så lenge viljen er til stede, folkeretten respekteres, og når både israelere og palestinere kan være trygge på at de alle kan leve i frihet i sitt eget land for alltid.

Så er spørsmålet, president: Hva mer kan Norge - og andre land - gjøre når noen ikke ønsker en slik løsning nå?

Det holder ikke lenger å kun si de riktige tingene og å ha de riktige intensjonene.

Vi må tørre å ta konkrete skritt for å fortsette å bygge – og for å faktisk realisere – den palestinske staten. Og for å komme nærmere målet om en bærekraftig tostatsløsning.

Vi skal bygge på alt det gode arbeidet som allerede er gjort. Og det grunnlaget som har blitt lagt: i Sikkerhetsrådet. I Generalforsamlingen. I Madrid, Oslo, Brussel og i det arabiske fredsinitiativet. Vi skal også bygge på partenes egne forpliktelser til hverandre i en tid da optimismen var større. Dette har gitt oss viktig veiledning som vi skal holde fast ved, og inspireres av.

Norge har det siste året vært tungt engasjert i diskusjoner om det som er det sentrale spørsmålet: Hva kan vi selv gjøre for å komme videre?

Sammen med Saudi-Arabia, har Norge denne våren ledet en serie møter mellom arabiske, muslimske og europeiske land, der disse spørsmålene har stått sentralt. I New York i forrige måned lanserte Norge, sammen Saudi-Arabia og EUs utenrikssjef, en ny, global koalisjon for implementering av en palestinsk stat og en tostatsløsning. Nesten 100 land deltok på lanseringen.

Veien dit går igjennom et bredere regionalt rammeverk, der også normalisering med Israel står helt sentralt. Arbeidet henter inspirasjon fra det arabiske fredsinitiativet fra 2002, men tilpasset dagens realiteter.

Det oppdaterte, regionale rammeverket har seks hovedtrekk.

Det første er en universell anerkjennelse av den palestinske staten, og fullt medlemskap i FN.

Det andre er en kraftig styrking av Den palestinske myndigheten sin økonomi og kapasiteter, ledsaget av nødvendige reformer.

Det tredje er en tidlig planlegging for palestinske myndigheters fremtidige retur til Gaza.

Det fjerde punktet er sikkerhetsgarantier til både Israel og Palestina, forankret i regionen selv.

Det femte er demobilisering av ikke-statlige væpnede grupper, som Hamas.

Og sist, men ikke minst, en normalisering av forholdet mellom Saudi-Arabia og andre arabiske land, og Israel. Noe Israel sterkt ønsker seg.

Møtene så langt har bekreftet at stadig flere land ønsker det samme: å komme ut av den fastlåste situasjonen. Og at den enorme krisen vi er midt oppe i må brukes til å skape bevegelse. Slik at det ikke nok en gang bare blir nye, evinnelige runder med krig og ødeleggelser.

At flere vestlige land anerkjenner Palestina, én sentral del av dette.

En rekke arabiske land har på sin side igjen bekreftet det de lovet for over 20 år siden, at de er klare for å gi troverdige sikkerhetsgarantier til Israel, i bytte mot frihet for palestinerne og varig fred.

Det er viktig her å huske at de sentrale arabiske bidragsyterne til dette arbeidet - som Saudi-Arabia, gulfstatene, Jordan og Egypt - jo alle ønsker å svekke den iransk-støttede såkalte «motstandsaksen». Altså Hizbollah, Hamas, Islamsk hellig krig og Houthiene. Flere av dem har jo tatt sine egne opprør, ikke minst med det Muslimske brorskapet.

Jeg mener dette åpner en mulighet også for Israel for endelig å bli godt integrert i egen region. Det siste året har samtidig gjort det klart at noen normalisering mellom Israel og land som Saudi-Arabia uten at en palestinsk stat opprettes, ikke lenger fremstår som et mulig scenario.

Som venn av Israel forstår, og støtter, vi Israels behov for sikkerhet for sitt eget folk, i sitt eget land med internasjonalt anerkjente grenser. Israel har rett til å forsvare seg, innenfor de rammene folkeretten setter.

Samtidig: Okkupasjonsmakten Israel kan ikke lenger ha veto over hva som skal skje på et territorium der de er en ulovlig okkupant. Det har de for det territorium som rettmessig tilhører dem, altså innenfor grenene fra før 1967, og de har en legitim interesse i hva som skjer på palestinsk side, men de kan ikke lenger tilkjennes et evigvarende veto over hodet på palestinerne selv.

Det moderne, demokratiske og avanserte Israel som mange beundrer, og okkupasjonsmakten Israel som fortsetter å frata palestinere deres rettigheter, står i skarp kontrast til hverandre.

Israel må velge retning. Enten å leve etter de demokratiske verdiene frihet, rettferdighet og likhet for alle, slik Israels uavhengighetserklæring slo fast i 1948, og som også nettopp refererte til FNs delingsplan, eller risikere ytterligere kritikk og isolasjon for vedvarende okkupasjon og brutal framferd mot palestinerne.

President,

Mot slutten vil jeg si litt som har å gjøre med våre relasjoner med Israel. Vi har i mange tiår vært etablert med et representasjonskontor i Palestina, lokalisert i Al Ram. På sensommeren i år kunngjorde Israels utenriksminister Israel Katz at israelsk UD ville trekke tilbake den diplomatiske statusen til de norske utsendte til Al Ram, og ikke utstede nye.

Dette gjorde det umulig å drive kontoret i Al Ram, og det er nå midlertidig stengt. Skadelidende her er palestinerne som vi har bistått fra Al Ram.

Det er vårt klare syn at Israels handlinger på dette området strider med folkeretten og plikten Israel har til å tilrettelegge for humanitær bistand til palestinere under okkupasjon. En rekke stater og aktører har som oss reagert kraftig på Israels handlinger.
Enkelte har etterlyst sterkere sanksjoner mot Israel. Vi har som nevnt sluttet oss til EUs sanksjoner mot ekstremistiske bosettere og mot Hamas. Og vi deltar i diskusjonene om enda mer kraftfulle sanksjoner med europeiske partnere, uten at det foreløpig er enighet om dette.   

Regjeringens linje når det gjelder ensidige sanksjoner er klar. Slike sanksjoner virker ikke. Det har også vært tverrpolitisk enighet om at vi ikke vedtar slike sanksjoner. I stedet må vi bruke andre virkemidler.   

Vi holder næringslivet ansvarlig gjennom Åpenhetsloven og forventer at norske selskaper kjenner til og etterlever FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter (UNGP) og OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Regjeringen har basert på disse instrumentene frarådet norsk næringsliv å drive handel og investeringer som kan knyttes til Israels ulovlige tilstedeværelse i Palestina.

Vi skjerpet denne frarådingen i slutten av forrige uke, med bakgrunn i Den internasjonale domstols rådgivende uttalelse fra juli. Vi gjør det helt klart at all handel og næringsvirksomhet som bidrar til å opprettholde Israels okkupasjon vil kunne medføre at man blir sett på som medansvarlig for folkerettsbrudd. Frarådingen er svært tydelig, og jeg legger til grunn at den blir tatt til følge av norsk næringsliv, slik Næringslivets Hovedorganisasjon har sagt at de vil gjøre. Vi vil fortsette vårt arbeid med andre aktører, inkludert andre departementer, næringsliv og andre for å sørge for at frarådingen følges.  

Norge har – og har alltid hatt – en streng eksportkontroll overfor Israel. Det er ikke lov å selge norske våpen til Israel.

Norge var 18. september medforslagsstiller til en resolusjon fremmet av Palestina for FNs generalforsamling. Resolusjonen følger opp Den internasjonale domstolens rådgivende uttalelse av juli, og ble vedtatt av Generalforsamlingen med stort flertall. Den stiller både krav til Israel og oppfordrer det internasjonale samfunnet til å iverksette en rekke tiltak. Et av tiltakene omfatter skritt for å stanse våpeneksport til Israel som det er skjellig grunn til å anta at vil bli brukt på det okkuperte palestinske territoriet.

Vi følger i disse dager opp dette foreslåtte tiltaket som del av en kjernegruppe i FN.  

President,  

Vi har et godt rammeverk – med bred støtte i denne sal – for å vurdere om selskaper i Statens Pensjonsfond Utland skal settes i observasjon eller utelukkes.  

Fondet skal ikke være investert i selskaper som forårsaker eller medvirker til alvorlige krenkelser av grunnleggende etiske normer, herunder krenkelser av menneskerettigheter eller av individers rettigheter i krig og konflikt. Så er det Etikkrådets oppgave å vurdere hvor de konkrete grensene skal trekkes, noe de gjør fortløpende, og Norges Banks hovedstyre å treffe endelige beslutninger om eventuelle uttrekk.

I den forbindelse noterer vi at Etikkrådet har gitt uttrykk for at de etiske retningslinjene gir grunnlag for å ekskludere flere selskaper som opererer på okkupert område fra fondet, i tillegg til de som allerede er ekskludert.

President, 

Det er lett å bli nummen, og miste motet av de menneskelige lidelsene vi ser.

Vi har imidlertid et ansvar for å bidra til at lidelsene stanser, men også til langsiktige løsninger.

Historien viser at når krisen er dyp nok, kan mulighetene også være store.

Vi har et ansvar for å huske at de politiske valgene vi tar nå, får betydning senere. For våre og andres liv.

Det har aldri vært mer tydelig at dagens situasjon er uholdbar. Israelere og palestinere, og alle andre i Midtøsten, fortjener å leve sine liv i verdighet, fri for vold og frykt. Vi kan ikke forholde oss passive. Vi må gi et signal om at en tydelig ramme må på plass nå, før det er for sent. Vi må gjøre det vi selv har makt og mulighet til å gjøre.

Vi kan ikke overlate fremtiden til dem som skaper splittelse og konflikt.

Derfor anerkjente Norge Palestina.

Derfor gjør regjeringen det vi kan for å hindre en ytterligere regional eskalering, for å sikre våpenhviler og for at humanitær hjelp skal nå alle dem som trenger den.

Derfor er vi opptatt av å få med oss andre land på å gi tydelig støtte til at folkeretten må etterleves av alle og viktigheten av FN.

Og derfor fortsetter vi å legge våre krefter inn i en bred, internasjonal innsats for en palestinsk stat, en tostatsløsning og varig fred.