Utenrikspolitisk redegjørelse 21. mars

President,

For 164 år siden, i 1859, boret amerikaneren Edwin Drake en oljebrønn ved byen Titusville. I det nørdøstre hjørnet av Pennsylvania i USA. Drakes oljebrønn ble verdens første kommersielle oljebrønn, og blir av mange regnet som starten på oljealderen.

Med oljen kom ny teknologi som utnyttet energien i oljen på nye måter. Vi fikk forbrenningsmotorer. Vi fikk biler og fly. To verdenskriger som lærte oss at tilgangen til olje og teknologi er ensbetydende med makt. Olje ble en nøkkelressurs for næringsliv og nasjoners vekst og vei mot velstand.

Tilgang til olje ble styrende for stormaktenes geopolitikk. Og nær sagt alle lands utenrikspolitikk. Vi fikk en ny næring som i seg selv genererte millioner av arbeidsplasser, og store formuer til individer, selskaper og stater.

Drakes brønn i Titusville markerte starten på en global overgang. Økonomisk, politisk – og geopolitisk. Oljen endret verden. På måter ingen kunne forutse i 1859.

109 år senere. I 1968. Da verden for lengst var blitt dypt avhengig av olje og gass. Men før Norge var blitt en oljenasjon. Så kom den 34 år gamle irakeren Farouk-al Kasim til Norge. 

Oljegeologen fra Basra var en av dem som ivret for at Norge måtte forvalte verdiene på en annen måte enn andre oljestater. Verdiene måtte komme fellesskapet til gode. Farouk var sentral i utarbeidelsen av den første stortingsmeldingen om norsk oljeforvaltning, i 1971. Hvor han og andre dyktige byråkrater (– som Jens Evensen, Leif Terje Løddesøl, Carl August Fleischer og Arve Johnsen –) utførte et mesterstykke i etablering og utvikling av offentlig forvaltning. På et område ingen nordmenn den gang hadde kunnskap om.

Oljealderen har ført til vekst, velstand og muligheter for Norge. Og verdiene har kommet fellesskapet til gode. Det skyldes ikke flaks. Det skyldes kloke politiske valg. Som det ikke var åpenbart at vi skulle ta. Og som det var uenighet om underveis. Valg som har ivaretatt interessene til fellesskapet framfor formuene til de få.

Men Norges velstand og trygghet hadde ikke vært mulig uten klare, forutsigbare spilleregler og en velfungerende internasjonal orden. Hvor rett går foran makt. En orden som også Norge har bidratt til, gjennom utvikling av folkerett, som havrett og internasjonale handelsregimer. 

Historien om oljealderen nærmer seg de siste kapitlene. Klimakrisen og naturødeleggelsene gjør at vi må endre den langsiktige kursen. Samtidig som den internasjonale orden som har tjent oss så vel er under press.

Selv om man sjelden ser alle de langsiktige konsekvensene av hendelser man står midt oppe i, aner vi konturene av en ny stor overgang. Til en ny energipolitisk virkelighet. Og med det en ny sikkerhetspolitisk virkelighet.

En overgang som kanskje vil bli enda mer omfattende enn den som startet med Edwin Drakes oljebrønn for 164 år siden.

**

Foruten det endrede sikkerhetspolitiske landskapet i Europa vil denne overgangen – og dermed utenrikspolitikken – i årene framover bli preget av samspillet mellom tre utviklingstrekk, som gjensidig forsterker hverandre: 

For det første, energikrisen, 

For det andre, det grønne skiftet 

Og for det tredje, endringer i den globale økonomien.

Krigen i Ukraina har synliggjort vår energi-sårbarhet og akselerert det grønne skiftet. Stater ønsker ikke å være avhengige av autoritære, uforutsigbare ledere som bruker energitilførsel som pressmiddel. Russland er ikke lenger den største gasseksportøren til Europa. Raskere grønn omstilling har blitt viktigere for energisikkerheten framover.  

Utviklingstrekkene påvirker forhold mellom land og regioner. Vi ser stadig større polarisering og konkurranse mellom USA og Kina. Kjennetegnet av mer proteksjonisme og mindre frihandel.

Vi ser en verden som blir stadig mer delt. Ikke bare politisk, men også økonomisk og sikkerhetspolitisk.

Vi ser større vilje til å bevare og styrke regionalt fremfor globalt økonomisk samarbeid. Det vil endre verdikjeder og tilgangen til råvarer og teknologi. Også andre råvarer og annen teknologi enn hva som etterspørres i dag.

Samtidig ser vi autoritære strømninger og press på demokratiet i stadig flere land. Også i Europa.

Utenrikstjenesten har alltid vært i endring. Når verden endres, endres også våre prioriteringer. Vi ønsker jo å være der hvor vi best kan fremme og styrke norske interesser.

Men vi kan ikke kopiere Heimevernets motto: «Overalt – Alltid». Vi kan ikke gjøre alt. Vi må prioritere.

Tradisjonelt har vi i Norge hatt en stor grad av tverrpolitisk enighet om utenrikspolitikken. Det har jo store fordeler.

For eksempel får vi positiv oppmerksomhet i andre land for at vi har klart å samle oss om et støtteprogram til Ukraina – hvor vi forplikter oss sammen over tid, på tvers av partiene.

Men ulempen ved bred enighet er kanskje at det av og til blir for lite debatt om viktige prioriteringer. 

Noen grunnfjell er urokkelige. Som vår sikkerhetspolitiske forankring i NATO. Andre forhold kan vi ikke påvirke. Som at Norge ligger langt mot nord og som nabo til Russland.

Men utenrikspolitikk er ferskvare og ikke frysevare. Når verden endres, så endres også våre handlingsalternativer. Selv om våre grunnleggende interesser ligger fast.

Vi lanserer derfor i dag en bred diskusjon om prioriteringer i utenrikspolitikken. Prosjektet har fått navnet Respons. Åpningskonferansen, hvor også statsministeren deltar, startet for en drøy time siden. 

Gjennom en serie konferanser over hele landet ønsker vi innspill til utformingen av en framtidsrettet utenrikspolitikk. Med vekt på hva Norge skal prioritere i årene framover. Vi har mye kunnskap i dette landet. Mye kompetanse som vi vil bruke. Jeg håper også flere i denne sal vil bidra i diskusjonen.

Vi gjør dette fordi vi må tenke godt gjennom hva de endringene vi nå opplever betyr for oss.

Vi er for eksempel gode på Russland, men vi trenger mer kunnskap om Kina. Derfor trenger vi forskningssenteret for geopolitikk, som vi nylig har utlyst og som vil starte opp i år.

Senteret skal styrke norsk kunnskap om internasjonale maktforhold og stormaktsposisjoner, med hovedvekt på Kina.

Nye problemstillinger krever ny kunnskap. For historien gjentar seg aldri. Men vi blir kraftig lurt hvis vi ikke kan vår historie. Å tro at det som nå skjer, det har vi sett før, og så kan vi handle deretter. Det kan føre oss veldig galt avsted. 

***

President, da jeg holdt min utenrikspolitiske redegjørelse i fjor, tegnet jeg et dystert bilde av hva som lå foran oss. Jeg skulle ønske jeg kunne være mer optimistisk i dag. Det kan jeg dessverre ikke.

Ett år er gått siden Russland startet sin brutale angrepskrig, med assistanse fra Belarus. Russland er nå en uforutsigbar og aggressiv nabo som ignorerer folkeretten og bruker militær makt for å nå sine mål. 

Hittil har ikke krigen gått slik Russland hadde forventet. De gjorde en strategisk feilvurdering av det ukrainske folks forsvarsevne, forsvarsvilje og samhold. Og de feilvurderte Europas respons.

Og la det ikke være tvil om at sanksjonene har betydning.

I februar i år falt Russlands skatteinntekter fra olje og gass med 46 prosent sammenlignet med nivået før krigen. I Sankt Petersburg alene er mer enn 24 000 selskaper lagt ned det siste året.

Utfallet av krigen er langt fra avgjort. Situasjonen er uoversiktelig og kan endre seg raskt. Fortsatt vestlig militær støtte er avgjørende for Ukraina. Russlands krigføring kan bli langvarig. Ingenting tyder på at Putin har gitt opp målet om å utslette Ukrainas suverenitet, stats- og nasjonsgrunnlag.

Vi ser et Russland som beveger seg i stadig mer totalitær retning. All opposisjon er i hovedsak knust eller befinner seg i eksil. Antallet politiske fanger og fengslede er økende. Uavhengige medier er stengt. Sivile samfunnsorganisasjoner tvangsoppløses. Kraftig undertrykking gjør at kun et lite fåtall tar til motmæle.

Foreløpig ser vi få tegn til at det russiske regimet er ustabilt. Men raske omveltninger i land med autoritære regimer har skjedd før. Og kan skje igjen.

Samtidig har Kina fortsatt ikke tatt avstand fra Russlands folkerettsstridige invasjon og krigføring. Det er bekymringsfullt. Kina er i en særstilling som stormakt og fast medlem av FNs sikkerhetsråd. Vi og våre allierte har advart Kina om at eventuelle våpenleveranser til Russland vil få store konsekvenser for forholdet til Europa.

**

Nesten 18 millioner mennesker – 40 prosent av den ukrainske befolkningen – trenger humanitær nødhjelp.

Nå vil Stortingets nye Ukraina-bevilgninger bli satt i bruk.

De vil  blant annet gå til konvoier med livreddende bistand til de mest krigsutsatte områdene, husly, mat og medisiner, gjennom FN-systemet. Til helseklinikker gjennom Røde Kors. Til rydding av miner, og hjelp til mottakssentre for flyktninger, gjennom norske og internasjonale humanitære organisasjoner. Og til kritisk viktig budsjettstøtte, energistøtte og rehabilitering av infrastruktur gjennom Verdensbanken og Den europeiske utviklingsbanken.

Det ukrainske folkets vilje til å hjelpe dem som har mistet hjem og levebrød, er imponerende. Men jo lengre krigen varer jo mer krevende vil det bli for ukrainske myndigheter å ivareta sivilbefolkningens behov.  

Samtidig glemmer vi ikke andre kriser som også krever vår oppmerksomhet. Våre bidrag til Ukraina har ikke gått på bekostning av annen humanitær bistand.

**

President,

Betydningen av sikkerhetsgarantien gjennom NATO har nå blitt enda tydeligere. Flere militære styrker er tilgjengelig og på kortere beredskap enn før krigen. Dette må til blant annet for å trygge våre østlige allierte.

Finland og Sverige vil gjøre NATO sterkere. Felles forankring i NATO åpner også for et utvidet og mer forpliktende nordisk forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeid.

Ratifikasjon fra Tyrkia og Ungarn har som kjent tatt lengre tid enn forventet. Det er uheldig. Men vi må ikke glemme at opptaksprosessen til nå har forløpt historisk hurtig.

Vi skal heller ikke glemme at 28 NATO-land allerede har godkjent Sverige og Finlands opptak i alliansen. Det er i seg selv en forsikring.

I tillegg har flere allierte gitt klare sikkerhetsforsikringer i påvente av at ratifikasjonsprosessen fullføres. Det er utenkelig at NATO ikke vil reagere dersom Finland eller Sverige skulle trues militært.

Samarbeidet med EU som sikkerhetspolitisk aktør har også blitt viktigere for Norge. Vi trapper opp samarbeidet for å styrke vår beredskap og motstandskraft i bredt. Dette og andre saker i vårt forhold til EU vil jeg komme tilbake i min redegjørelse om viktige EU-/EØS-saker 2. mai

*

Stabilitet og forutsigbarhet i nord er både i norsk og alliertes interesse, og et hovedmål i regjeringens nordområdepolitikk.

For å unngå misforståelser og uønskede hendelser opprettholder vi derfor nødvendig myndighetskontakt med Russland – om kritiske samfunnsfunksjoner og om bærekraftig ressursforvaltning. Norsk sikkerhetspolitikk vil fortsatt være basert på avskrekking og beroligelse. 

Vi må være forberedt på at sikkerhetssituasjonen kan forverres på kort varsel. Men vi er forutsigbare. Russland vet hvor de har oss. Vi overvåker og beskytter våre egne områder, men vi er helt avhengig av alliert hjelp hvis vi skulle bli angrepet.

Klimakrisen gjør at vi trenger mer samarbeid for å håndtere effekter på økosystemer og folk i Arktis.

Men dagens situasjon har store negative konsekvenser for dialog og samarbeid i nord. Som i Barentsrådet og Arktisk råd.

I mai tar Norge over lederskapet av Arktisk råd. Jeg legger ikke skjul på at det blir vanskelig, men vårt overordnede mål er å bevare rådet som det viktigste forumet for samarbeid i Arktis. Det vil bli et annet lederskap enn vi hadde sett for oss – men kanskje det viktigste i rådets historie.

Russlands krig har fått store ringvirkninger for mange norske aktører. Mange virksomheter langs kysten er berørt på dramatisk vis. Forskningssamarbeid er satt på vent. I Øst-Finnmark er folk–til–folk-prosjekter og annet grensekryssende samarbeid blitt svært vanskelig. Jeg har snakket med flere av de som er rammet gjennom det siste året, og forstår den vanskelige situasjonen mange står i.

Samtidig har utviklingen synliggjort hvor viktig det er å utvikle et robust nord. Regjeringen ønsker at Nord-Norge skal bli et sentrum for grønn omstilling. Det er store muligheter. Blant annet for et tettere næringslivssamarbeid med Sverige og Finland.                            

**

President

I oktober var det 60 år siden Cuba-krisen. Russlands krigføring i Ukraina har aktualisert atomtrusselen.

Fra russisk hold har vi hørt farlig ordbruk og dulgte trusler. Enhver bruk av kjernevåpen vil ha katastrofale konsekvenser for mennesker og miljø.

I et krevende sikkerhetspolitisk landskap er det ikke enkelt å få framgang for nedrustning, rustningskontroll og ikkespredning av masseødeleggelsesvåpen – men det betyr ikke at Norge ikke skal prøve.

Vi skal være en trofast alliert, men samtidig virke som en brobygger og bidra til å skape bevegelse og framgang for en tryggere verden.

Prøvestansavtalen vedtatt i 1996 forbyr atomprøvesprengninger. 186 land har signert, men det gjenstår noen få nasjonale godkjenninger før avtalen formelt kan tre i kraft.

Vi har fra norsk side nylig sagt oss villige til å ta lederansvar for å bidra til at prøvestansavtalen trår i kraft.

Kunstig intelligens blir tatt i bruk på stadig flere samfunnsområder. Utviklingen av autonome, helt eller delvis selvstyrte våpen, stiller oss overfor dype dilemmaer.

Regjeringen arbeider for fungerende internasjonal regulering av selvstyrte våpen. Her ser vi nå tegn til positiv bevegelse, etter at Norge sammen med nærstående land har foreslått en tospors-tilnærming: et målrettet forbud, kombinert med internasjonalt regelverk.

***

President,

På kontoret har jeg et skriv fra det amerikanske utenriksdepartementet. Det er datert november 1945 og har tittelen «Forslag for utvidelse av verdens handel og arbeid».

I første setning kan vi lese følgende:

«Hovedpremien for seieren til de allierte er en begrenset og midlertidig makt til å etablere den typen verden vi ønsker å leve i.»

Og i setningen etterpå står det: «Det grunnleggende valget er om land vil kjempe mot hverandre for rikdom og makt, eller samarbeide for sikkerhet og gjensidig fordel.»

Det notatet – de setningene – var starten på tankegodset som etter hvert skulle føre til etableringen av det vi i dag kjenner som Verdens handelsorganisasjon – WTO. 

De pekte ut retningen for et internasjonalt handelsregime som har tjent Norge vel. Men de setningene gir også retningen for hele bredden av det multilaterale samarbeidet som har preget etterkrigstiden.

Det globale handelsregelverket er en del av en internasjonale rettsorden som har tjent alle land vel. Særlig de siste 30 årene, etter Berlinmurens fall.

Norge er en av globaliseringens vinnere. Men det regelbaserte handelssystemet blir utfordret.

Sikkerhetspolitikk, energipolitikk og handelspolitikk veves stadig tettere sammen. Det ser vi ikke minst i forholdet mellom de to supermaktene, USA og Kina. Handel og økonomisk samkvem mellom disse gigantene har lenge gitt store økonomiske gevinster. Nå ser vi at avhengighet, sårbarhet og sikkerhet i større grad tas med i betraktning.

Det er bra. Men det må aldri bli et vikarierende argument for å gå tilbake til proteksjonisme. 

Mange land handler mer med Kina enn før. Det gjør også USA. Vi er ikke tjent med mindre handel på tvers av kontinentene og at Kina blir frakoblet oss. Men vi må verne om det som er kritisk for våre interesser. Vi må hindre at vi blir sårbare hvis globale handelskjeder bryter sammen.

Det lærte vi under pandemien. Det har Europa lært av gassavhengigheten til Russland. 

Tiltak som stenger andre ute fra eget marked er under visse forutsetninger legitime. Men om slike tiltak brer om seg – og stadig flere land faller for den proteksjonistiske fristelsen – vil de negative konsekvensene bli store. For verdenshandelen og verdensøkonomien. Og for arbeidsplasser og folks velferd, også i Norge.

Det globale handelsregelverket mister sin verdi dersom det ikke blir etterlevd. Det er derfor bekymringsfullt når store nasjoner viser tegn til det.

Kina ble medlem av WTO i 2001, og har hatt enorm nytte av sitt medlemskap. Kinesiske myndigheter har neppe noe ønske om å undergrave en forutsigbar verdensorden hvor avtaler regulerer forholdet mellom stater.

Samtidig er det flere problematiske sider ved Kinas økonomiske system. Det er særlig konkurransefordelene som følger av et lite gjennomsiktig system av støtteordninger og offentlig eierskap som bekymrer oss og andre. Dette er forhold som ikke nødvendigvis fanges opp av eksisterende WTO-avtaler. 

Både USA og EU har svart på denne situasjonen med omfattende tiltak.

USA forblir en av våre nære partnere og vår viktigste allierte. Men som handelspolitisk aktør er bildet av USA mer sammensatt. På den ene siden er USA et aktivt medlem av Verdens handelsorganisasjon, WTO. De er opptatt av at inngåtte avtaler overholdes. På den annen side er de ikke like ivrige når det gjelder å forhandle fram nye avtaler. Og det er en utfordring at USA ikke alltid respekterer WTOs regelverk.

EU oppgraderer nå sin handelspolitiske verktøykasse med instrumenter som både skal beskytte det indre marked og motvirke urettferdig praksis fra handelspartnere.

En kjerneoppgave for meg er sikre norsk inngrep med disse prosessene i EU så tidlig som mulig.

Historien har vist oss at proteksjonisme ikke er i noens interesse i det lange løp. Og de som rammes hardest er de aller fattigste landene. De som ikke har et kjøpekraftig hjemmemarked og en velfungerende økonomi i utgangspunktet.

En verden der de store overbyr hverandre med subsidier vil være en verden for de rike som har råd til å subsidiere. Fattige land vil oppfatte det som at de rike landene trekker stigen opp etter seg. Ulikhetene i verden vil forsterkes.

Det er derfor gledelig at WTOs ministerkonferanse i juni i fjor ga flere positive resultater.

Som enigheten om å forby subsidier til ulovlig, uregulert og uregistrert fiske. For øvrig den første miljøavtalen framforhandlet i WTO.

Vi sikrer våre handelspolitiske interesser gjennom avtaler. Norge har tjent godt på frihandel. Vi vil derfor jobbe videre for frihandelsavtaler.

Og vi skal ta vår del av ansvaret for at handelssystemet også bidrar til bærekraftig sosial og økonomisk utvikling i fattige land. Norge har stor troverdighet som utviklingspolitisk aktør. Det gir oss gode muligheter til å spille en konstruktiv rolle i WTOs reformprosess.

*

President,

Selv om energikrisen i 2022 påførte Europa store utgifter – nær 800 milliarder euro for å skjerme forbrukere og næringsliv – er det klare tegn til at situasjonen er i bedring. Russland lyktes ikke med å tvinge Europa i kne ved å bruke energi som våpen. Snarere tvert imot.

En rekke indikatorer viser at energikrisen har ført til en taktøkning for det grønne skiftet. For eksempel var den globale økningen av antall solceller på tak på over 50 prosent i 2022. Kapasiteten for landvindparker økte med 35 prosent. På bare ett år.

Det grønne skiftet er helt nødvendig for at verden skal nå sine klimamål. Men det betyr enorme endringer. I fjor passerte for første gang investeringene i fornybare energisystemer 1 billion – 1000 milliarder – amerikanske dollar. Og var dermed større enn investeringene i petroleumsindustrien. Dette er oppsiktsvekkende. Og viktig for oss i Norge.

Det grønne skiftet gjør at det blir konkurranse om nye verdikjeder, teknologier og råvarer. Det stiller krav til hvordan vi innretter vår utenrikspolitikk i bred forstand.

Nå aktualisert gjennom USAs «Inflation Reduction Act» – IRA.

Det er grunnleggende positivt at USA for alvor har meldt seg på det grønne skiftet. Det er bra for klima, det gir rom for økt samarbeid med USA og det kan gi muligheter for norsk kompetanse og norske bedrifter.

Men IRA har også handelshindrende og investeringsvridende elementer som utfordrer Europa og Norge på en rekke områder. Som risikerer å stenge Norge og andre ute av verdikjeder og markeder.

Bruken av slike virkemidler utfordrer det regelbaserte systemet som nettopp er ment å beskytte oss mot slik diskriminering. 

Som en respons på IRA har EU-kommisjonen foreslått en grønn industriplan. Parallelt forhandler de med USA for å finne løsninger som gjør at grønne bedrifter i EU-land ikke utestenges fra det amerikanske markedet.

EUs plan skal øke takten i den grønne industrielle omstillingen, bygge egne verdikjeder i Europa og gi insentiver for at nøkkelindustrier videreutvikles og blir værende i Europa.

Og jeg minner om at Europa er i særklasse vårt viktigste marked. I fjor gikk nesten 91 prosent av vår totale eksport til Europa. Nitti en prosent!

Selv uten olje og gass går 72 prosent av vår eksport til Europa. Langt over dobbelt så mye som vi samlet eksporterer til hele resten av verden.

Norges muligheter til å påvirke verdenshandelen gjennom bilateral kontakt er begrenset. Kina, USA, India, Brasil og andre store og framvoksende økonomier endrer sjelden sin handelspolitikk fordi Norge alene ber om det. Men felles europeiske løsninger – og felles europeisk påvirkning – har betydelig større mulighet til å få gjennomslag.

Vi må samarbeide tett med EU for å ivareta norske interesser i arbeidet som nå pågår i EU for å sikre konkurransekraft for grønn omstilling. Når det er i vår interesse må vi sikre at EUs regelverk knyttet til det grønne skiftet inkluderes i EØS-avtalen. Det pågår samtaler mellom Norge og EU om utforming av en grønn allianse som skal danne en plattform for vårt samarbeid med EU om det grønne skiftet.

Også havet utgjør muligheter i det grønne skiftet. Vi trenger økt internasjonal forståelse for betydningen av bærekraftige hav.  

Norge har en lederrolle på flere områder, som arbeid mot marin forsøpling, utvikling av havretten, og bekjempelse av ulovlig fiske.

Mulighetene for å bygge norsk eksportnæring rundt det grønne skiftet må også ses i sammenheng med regjeringens ambisjon om å øke norsk eksport utenom olje og gass med 50 prosent innen 2030. For Norge er det særlig muligheter knyttet til CO₂-håndtering, havvind, hydrogen, batterier, og grønne prosjekter i eksisterende fastlandsindustri.

Dette er en ambisjon jeg har satt av mer ressurser til å følge opp i Utenriksdepartementet.

***

President,

De siste seks årene er antallet land som beveger seg i autoritær retning mer enn dobbelt så høyt som antallet land som beveger i demokratisk retning. Mer enn to tredjedeler av verdens befolkning lever i demokratier i tilbakegang eller i autoritære regimer. Norge har et ansvar for å fremme demokratiske prinsipper og universelle menneskerettigheter.

Jeg tror ikke på isolasjon som virkemiddel. Samtaleboikott fungerer ikke. Se for eksempel til USAs Cuba-politikk.

Isolasjon over flere tiår har ikke ført frem. At vi nå isolerer Russland skyldes en helt eksepsjonell situasjon. Det er ikke slik vi opererer til vanlig.

I mange land øker nå entusiasmen for «én sterk leder». Kritiske stemmer fjernes. Rettsstaten, demokratiske institusjoner, frie medier og sivilsamfunn blir gradvis undergravd eller forbudt. Ny teknologi brukes til masseovervåking og undertrykkelse. Polarisering, feilinformasjon og ren propaganda er framtredende virkemidler.

Ofte begynner det med det. Så begynner angrepene. På kvinners rett til å bestemme over sin egen seksualitet, og på skeives rettigheter. De såkalte sterke menn vil tilbake til den tiden da dette «ikke fantes». Vi ser utviklingen også i våre europeiske nærområder, som i Ungarn. 

Det er dypt bekymringsfullt. Både fordi mennesker i autoritære stater blir undertrykt. Men også fordi autoritære ledere destabiliserer internasjonal sikkerhet. Russlands vei mot et totalitært samfunn, og angrep på Ukraina, er en tragisk bekreftelse på hvorfor det er viktig å forsvare demokratiske prinsipper og menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er en del av vår regelstyrte verden, en del av folkeretten. De er universelle. Det betyr at alle land må holdes ansvarlige for å respektere menneskerettighetene. Også stormaktene.

Norge var blant de land som tok initiativ til at FNs høykommissær for menneskerettigheters rapport om situasjonen i Xinjiang kom på dagsordenen i FNs menneskerettighetsråd. Den dokumenterer omfattende menneskerettighetsbrudd i Xinjang.

Når vi snakker med Kina, så snakker vi også om menneskerettigheter. Og er tydelige på hvor vi står. Som da jeg møtte den kinesiske utenriksministeren under FNs generalforsamling i september i fjor. Hvor jeg tok opp norske bekymringer knyttet til situasjonen i Xinjiang og Hongkong.

Vi er også dypt bekymret for mangelen på respekt for menneskerettigheter i Iran. Vi har fordømt Irans undertrykkelse av befolkningen. Og har oppfordret til umiddelbar stans i henrettelsene som har funnet sted i kjølvannet av demonstrasjonene siste halvår. Jeg har formidlet Norges klare holdning direkte til Irans utenriksminister. I Utenriksdepartementet har vi kalt inn den iranske ambassadøren. Og jeg tok dette opp i FNs menneskerettighetsråd. 

For verdens problemer forsvinner ikke når vi vender ryggen til dem. Den som velger å avstå fra å snakke med dem man er uenig med, gjør det veldig enkelt for seg selv. Det bør aldri være norsk politikk. Å bruke samtaleboikott som virkemiddel for ytringsfrihet framstår for meg som det totale paradoks.

I år er det 75 år siden FN vedtok verdenserklæringen om menneskerettighetene. De verdier, ambisjoner og håp menneskerettighetserklæringen representerte i 1948, er like aktuelle i dag.

*

President, også gjennom kultursamarbeid får vi fram de verdiene vi hegner om. Frie kunstuttrykk er viktig i vårt arbeid for ytringsfrihet og demokrati. Så er det også mange store markeder der ute for norske musikere og filmfolk. Som «Girl in Red», Marie Ulven Ringheim. Jenta fra Horten som er en av verdens mest strømmede artister. Et forbilde for en hel generasjon unge kvinner, verden over.  Og som Kajsa Næss sine internasjonalt anerkjente animasjonsfilmer.

Gjennom kultur når vi bredere enn bare til andre lands myndigheter. Men kultursamarbeid bidrar også til gode relasjoner med våre viktigste samarbeidsland. Våre utenriksstasjoner jobber derfor målrettet for å fremme norsk kultur. 

Vår ambassade i Kairo løftet for eksempel fram likestilling og skeives rettigheter under bokmessen i Kairo i fjor. Der presenterte forfatter Marta Breen sin bok Kvinner i kamp, som er oversatt til arabisk. Det skapte en diskusjon om likestilling og kvinners rettigheter, og bidro til å styrke samarbeidet med Egypt.

**

President, det pågår fortsatt voldelige konflikter – eller skjøre fredsprosesser – i land som Afghanistan, Filippinene, Colombia, Jemen, Myanmar, Somalia, Venezuela og i Midtøsten. Dette er prosesser hvor Norge har vært engasjert det siste året. Noen steder i mange år.

Etter flere år med pandemi og økt konfliktnivå har behovet for fred og forsoning i verden dessverre blitt større. Fred- og forsoningsinnsats styrkes gjennom målrettede bidrag, men også her må vi prioritere. 

Til tider vil dette innebære å involvere aktører vi er dypt uenige med. Men alternativet er mye verre. Det er i vår egeninteresse å bidra til en fredelig og stabil verden.

I Colombia er vi en sentral partner i landets fredsprosesser. Vi er garantistland i gjennomføringen av fredsavtalen med tidligere FARC.

Vi deltar også i forhandlingene som nå pågår mellom geriljaen ELN og landets myndigheter.

I Venezuela ble regjeringen og opposisjonen i fjor høst enige om gjenopptakelse av forhandlingsprosessen med norsk tilrettelegging.  

Stablisering og de-eskalering av politiske og militære konflikter i Midtøsten er, og vil forbli, viktig i norsk utenrikspolitikk. Israel-/Palestina-konflikten er fortsatt uløst. Situasjonen på bakken blir stadig verre. Jeg frykter for utviklingen de siste månedene både i Israel og på Vestbredden, og for at denne situasjonen skal eskalere.

Vi har ikke vært lengre fra en tostatsløsning enn siden før Oslo-prosessen for over 30 år siden. Formålet med Norges engasjement da var å legge grunnlaget for en tostatsløsning. Vi mener fortsatt at dette er den eneste måten å sikre fred og sikkerhet for både israelere og palestinere.

Jeg har ikke sett noen uttalelser hvor den sittende regjeringen i Israel gir uttrykk for en slik ambisjon. Da må vi se på deres handlinger. Og med stadig nye bosettinger tar Israel skritt i retning av en enstatsrealitet. Det er mange grunner til denne utviklingen, men Israels bosettingsaktivitet på okkupert land i Palestina er en av de viktigste driverne.

Det er ni år siden de siste reelle forhandlingene mellom partene ble avsluttet. Mangelen på håp og en politisk horisont på palestinsk side gjør at flere, særlig unge, tyr til vold. Det er manglende tillit på begge sider.

Jeg har på bakgrunn av denne utviklingen tatt til orde for en kritisk vurdering av vårt engasjement i konflikten. Politikken vår må reflektere realitetene på bakken. Og innrettes på den måte som gir størst gjennomslag for våre interesser.

Vi vil fortsette engasjementet for å bygge palestinske statsinstitusjoner gjennom lederskapet i givergruppen for Palestina. Samtidig snakker vi med andre land om hva vi kan gjøre for å stanse den negative utviklingen og få i gang en politisk prosess. Vi oppfordrer også land i regionen til å engasjere seg tyngre.

For oss handler dette også om vår prinsippfaste fordømmelse av okkupasjon og om beskyttelse av territoriell integritet. Uansett hvor vi ser folkerettstridig okkupasjon. 

I Myanmar  viderefører vi vårt langvarige og sterke engasjement. Støtte til demokratibevegelsen står sentralt. Vi opprettholder dialog og kontaktnettverk med sentrale aktører. Det inkluderer opposisjonsregjeringen, sivilsamfunn og representanter for de etniske gruppene. Samtidig, i et langsiktig fred. og forsoningsperspektiv, vil det også være viktig å ha kontakt med juntaen. Uten å gi dem politisk legitimitet.

Vi fortsetter vårt engasjementet for fred og forsoning i Afghanistan.

Både av humanitære hensyn og for å motvirke ekstremisme og ukontrollert migrasjon i våre nærområder. Det er i vår interesse å unngå at Afghanistan nok en gang blir oppmarsjområde for terroraksjoner i Europa.

Situasjonen for kvinner og jenter i Afghanistan forverres dramatisk. Men jeg lytter til afghanske kvinner når de ber Norge fortsette kontakten med makthaverne. Vårt budskap til Taliban er tydelig: Å stenge jenter og kvinner ute fra utdanning og arbeid er fullstendig uakseptabelt.

Siden Talibans maktovertagelse har Norge intensivert støtten til humanitær innsats og menneskerettighetsarbeid i landet. Vi har ikke glemt det afghanske folk.

Vi har forsøkt å isolere Afghanistan før. Det gikk fryktelig dårlig. 

Vi holder Taliban ansvarlig og kritiserer dem åpent og ærlig, både i internasjonale fora og direkte når vi møter dem. Men vi holder døren åpen for dialog, også med Taliban. Som vi gjør med houtiene i Jemen og med Hamas.                                                       

***

President,

På åttitallet tilsvarte utenlandske direkteinvesteringer i Afrika sør for Sahara 12 prosent av summen av bistandsoverføringer. Det siste tiåret har det tilsvart 76 prosent. I 2021 oversteg utenlandske investeringer bistand med 18 prosent.

Bistand er fortsatt viktig, om afrikanske land skal nå sine utviklingsmål. 42 prosent av den geografisk fordelte bistanden fra giverland (OECD/DAC-land) gikk til Afrika i 2021. Norge sto for 2 prosent av den bilaterale støtten til kontinentet.

Men Afrikas rolle i det geopolitiske landskapet vil endre seg i årene framover. Det er forventet at Afrikas andel av global BNP kan vokse med mer enn to prosent hvert år frem mot 2027. Før pandemien var seks av verdens ti raskest voksende økonomier afrikanske.

Covid-pandemien, klimaendringer og global prisstigning på basisvarer går nå hardt ut over afrikansk landbruk. Produktiviteten er lav, men mulighetene store. Afrika står for 65 prosent av verdens uutnyttede dyrkbare areal. Afrika vil kunne produsere to til tre ganger så mye korn og bearbeidede kornprodukter som i dag, ifølge en rapport. Det tilsvarer en 20 prosent økning av dagens samlede verdensproduksjon.

Samtidig er konflikt og humanitære kriser fortsatt er en altfor stor del av Afrikas realitet.

Den pågående tørkekatastrofen i Kenya er svært alvorlig, og ser ut til å forverres. FN anslår at 6,4 millioner kenyanere trenger humanitær hjelp. Rundt 2,5 millioner kyr har gått tapt. Det utgjør 3,3 prosent av landets nasjonalbudsjett. 

Et annet dystert eksempel er dødstallene som følge av borgerkrigen i Tigray, nord i  Etiopia.

Ifølge Den afrikanske unions fredsutsending for Afrikas horn (Olusegun Obasanjo) har minst 600 000 mennesker mistet livet som følge av to år med borgerkrig. I tillegg har krigen fordrevet millioner av mennesker og bidratt til sult hos titalls millioner. New York Times har kalt borgerkrigen en av de blodigste i vår tid.

Likevel, den internasjonale dynamikken  i Afrika er endring. Vi ser det blant annet gjennom stormaktenes engasjement på kontinentet. Det er synligere. Høynivåbesøkene er flere.

Om 10 år vil Afrika ha en større andel mennesker i arbeidsproduktiv alder enn Kina eller India. Afrika huser 700 selskaper med en årlig omsetning på mer enn 500 millioner dollar. (400 av disse har en årlig omsetning på over en milliard dollar.)

Afrika er ikke lenger primært en mottaker av utviklingshjelp. Men et kontinent som er attraktivt for investeringer, innen en rekke næringer. For eksempel investerte Statens Pensjonsfond Utland nesten 40 milliarder kroner i 144 selskaper i Afrika i 2021. Fordelt på børsene i seks afrikanske land.

Vi har solide relasjoner til en rekke afrikanske land og til Den afrikanske union. Det er i vår interesse å styrke vårt engasjement og partnerskap med afrikanske land. Og det er særlig i vår interesse nå, president, når vi skal gjennom et omfattende globalt grønt skifte.

Som energisjefen i Verdensbanken nylig påpekte under Oslo Energy Forum, er utvinning av mineraler, inkludert kobber, avgjørende for den grønne omstillingen.

Og fram til nå – gjennom hele menneskehetens historie – har det blitt utvunnet 700 millioner tonn kobber. Hvis vi skal nå ”net zero” – og det skal vi – må vi utvinne nye 700 millioner tonn før 2050.

Og det aller meste av dette vil skje i Afrika. Kobber er bare ett av mange eksempler på hvordan Afrika vil bli enda viktigere for tilgangen til kritiske råvarer.

Regjeringen har startet arbeidet med en Afrika-strategi som skal være klar sommeren 2024. Den vil rette seg mot et Afrika i rask utvikling.

**

President, da Edwin Drake boret sin oljebrønn i 1859 så var hesten et miljøproblem. Bare i New York Citys gater ble det på slutten av 1800-tallet lagt igjen over en million kilo hestemøkk, hver dag. Den gang arbeidet byplanleggerne for det hesteløse samfunn i byene. Og oljealderen, med bilen, ble løsningen på miljøproblemet. Nå er det et samfunn uten klimagass-utslipp vi arbeider for. 

FNs klimapanel har i sin sjette hovedrapport gjort det klart at vi ikke vil kunne begrense den globale oppvarmingen til 1,5 grad. Med mindre vi gjennomfører umiddelbare, omfattende og varige utslippskutt. Og som overgangen fra hestemøkk til bileksos har vist, så må vi ha en lang tidshorisont når vi skal løse komplekse miljøproblemer. Vi må unngå at dagens løsninger bidrar til å utløse morgendagens kriser.

I tillegg til klimakrisen står verden overfor store miljø- og naturkriser som ikke har blitt mindre alvorlig det siste året.

Klimaendringene fører blant annet til tørke og matmangel, som gir grobunn for sosial uro, ekstremisme, vold og migrasjon.

Det kan true internasjonal sikkerhet. Som er grunnen til at Norge arbeidet for å styrke koblingen mellom klima og sikkerhet i FNs sikkerhetsråd. Klimakrisen er vår tids største utfordring.

***

President, jeg har i dag skissert noen av de utenrikspolitiske utfordringene vi står overfor. Men la oss ikke glemme at selv om det kan virke mørkt, så finnes det også lyspunkter. Noen har jeg nevnt allerede.

Vi har også kommet oss gjennom en pandemi. Kina åpner opp igjen. Det globale helsesamarbeidet har høstet verdifulle erfaringer og står nå sterkere enn før.

I FNs generalforsamling har et stort flertall av medlemslandene fordømt Russlands krigføring.

I Tigray i Etiopia er en fredsavtale inngått, meklet fram av Den afrikanske union.

Saudi Arabia og Iran, erkerivaler i Midtøsten, har gjenopptatt dialogen.

Skogsatsingen i Brasil og Indonesia er igjen inne på riktig spor.

Det globale miljøsamarbeidet går videre. Med det utvikles også folkeretten. Under norsk ledelse i FNs miljøforsamling har verden blitt enige om å lage en bindende avtale for å stanse plastforsøpling.

Nylig fikk vi også på plass en avtale under havrettskonvensjonen som skal sikre naturen i de store internasjonale havområdene. I tillegg har verdens land blitt enige om en naturavtale under FN-konvensjonen om biologisk mangfold.

Positive endringer er mulig, også i en verden med et krevende sikkerhetspolitisk bakteppe.

Og i denne verdenen, så reiser også nordmenn mer enn før. Utenrikstjenesten bistår nordmenn i utlandet hver eneste dag. Antall utenlandsreiser økte fra under to millioner i 2021 til over sju millioner i fjor. I 2022 hadde UDs reiseinformasjon på Regjeringen.no åtte millioner visninger.                                                     

**

President,

Oljealderen endret Norge. Farouk al-Kasim og andre – ikke minst Stortinget – gjorde kloke valg og pekte ut retningen da Norge ble en oljenasjon på 1970 tallet.

Nå står vi foran en ny æra. En ny sikkerhetspolitisk virkelighet. En ny energipolitisk virkelighet. En ny handelspolitisk virkelighet.

Vi må sammen finne ut hvordan vi møter denne nye virkeligheten. Og hvordan det vil endre Norge.

Derfor trenger vi mer utenrikspolitisk debatt. Og jeg ser fram til det her i Stortinget.