Redegjørelse for Stortinget om Norge i Sikkerhetsrådet

Sjekkes mot framføring

Å forhindre svekkelse av internasjonal rettsorden og multilaterale styringssystemer er Norges fremste utenrikspolitiske interesse, fordi det er så avgjørende for vår sikkerhet, økonomi og velferd.

Vi tar plass rundt bordet i sikkerhetsrådssalen i en tid der det multilaterale samarbeidet er under press. Paradoksalt nok, i en tid verden trenger mer forpliktende internasjonalt samarbeid, ikke mindre.

De siste åtte månedene har vist med all tydelighet hva som skjer når en pandemi rammer hele verden. De siste åtte månedene har vist viktigheten av å støtte internasjonale institusjoner. Globale utfordringer kan bare løses i fellesskap.

Norge har en åpen økonomi som i stor grad bygger på internasjonal handel. Vi befinner oss også i en verden med sikkerhetspolitiske spenninger. Vi er avhengige av og tjent med internasjonale og forutsigbare spilleregler. Det gjør verden tryggere og mer stabil.

Vi er også best tjent med en multilateral verdensorden der små og store stater samarbeider om felles løsninger, og som hindrer alenegang for stormaktene og at makt går foran rett.

Vi må selv ta ansvar for å opprettholde og videreutvikle det internasjonale samarbeidet og den rettsorden vi er avhengige av som nasjon. Som et lite land har Norge en sterk interesse i at folkeretten opprettholdes og at etterlevelsen styrkes.

Det er ingen tvil om at medlemskapet i Sikkerhetsrådet er viktig for Norge og norske interesser, selv om arbeidet blir krevende. Medlemskapet gir oss en bred plattform for å fremme norske posisjoner og vil, samlet sett, øke vårt utenrikspolitiske handlingsrom og styrke vår relative innflytelse.

Et godt eksempel på det er det europeiske samarbeidet. Medlemskapet i FNs sikkerhetsråd vil kunne øke Norges relevans for EU og europeiske allierte. Det gir et godt utgangspunkt for å videreutvikle europeiske samarbeidsmønstre, på en måte som gir uttelling for Norge også på lang sikt og i en europapolitisk kontekst.

Perioden i Sikkerhetsrådet gir Norge økt synlighet, tilgang til informasjon og tilgang til sentrale aktører – kort sagt økte utenrikspolitiske ressurser. Det gjør det lettere å være ‘på tilbudssiden’, også i det europeiske samarbeidet. Vi trenger en felles tilnærming for å sikre en samlet europeisk respons i saker som har direkte sikkerhetspolitiske konsekvenser for Europa, og for å unngå at europeiske land blir brikker i en større geopolitisk strategisk rivalisering.

Det er i norsk interesse å bidra til økt internasjonal stabilitet gjennom å forhindre nye konflikter, bilegge pågående konflikter og ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Flere av dagens sikkerhetspolitiske utfordringer med implikasjoner for norsk sikkerhet utspiller seg i Europas østlige og sørlige nabolag.

Likevel: er det noe moderne konflikter og internasjonal terrorisme har lært oss så er det at den geografiske dimensjonen betyr mindre enn før. Også krig, konflikt og terrornettverk langt unna kan få store konsekvenser for oss.

For et land som har en egeninteresse i at folkeretten respekteres og etterleves, er det viktig at vi – med jevne mellomrom – tar det ansvaret det innebærer å være ett av femten medlemmer som fatter avgjørende beslutninger om internasjonal fred og sikkerhet.

Multilateralt samarbeid er til tider krevende, men over tid lønnsomt. Det å finne løsninger sammen med andre innebærer at vi må akseptere kompromisser, og at vi forplikter oss utover våre egeninteresser. Når vi likevel velger å gjøre det, er det fordi det multilaterale samarbeidet i sum har tjent og tjener oss vel og ivaretar våre verdier og interesser.

President,

Vi har en betydelig erfaring gjennom vår langvarige engasjements- og kontaktpolitikk i ulike fredsprosesser som gjør oss relevante i Sikkerhetsrådet.

Dette la vi også vekt på under hele kampanjeperioden. Med vår uavhengige stemme, vår tydelige og gjenkjennelige politikk, vår rolle som pålitelig og konstruktiv problemløser, og med folkeretten som bunnplanke, er vi et land som blir lyttet til. Det gjør oss godt rustet til å kunne bidra konstruktivt i rådet.

Det norske kandidaturet til Sikkerhetsrådet ble lansert allerede i 2007, og det lå en lang og målrettet innsats bak da vi ble valgt inn i rådet i juni i år. Gjennom skiftende regjeringer og under vekslende utenrikspolitiske forhold har vi jobbet med å sikre Norge denne plassen i FNs viktigste organ.

Under valget til FNs sikkerhetsråd i juni tidligere i år fikk Norge flest stemmer av de tre kandidatlandene i vår geografiske gruppe, og sikret dermed plassen i første valgomgang.

Den brede støtten Norge fikk fra alle valggrupper og verdensdeler er en solid tillitserklæring fra FNs medlemsland. Den gir oss et viktig mandat når vi trer inn i rådet 1. januar 2021, og tar på oss et av de mest krevende oppdragene i internasjonal politikk.

Denne tilliten utløser også forpliktelser og ansvar.

President,

Jeg vil nå si mer om hva Norge vil arbeide for, og hva vi ønsker å oppnå i Sikkerhetsrådet.

Norske interesser og respekt for folkeretten, herunder humanitærretten og menneskerettighetene vil ligge til grunn for vårt arbeid i Sikkerhetsrådet.

Våre prioriterte innsatsområder er en naturlig forlengelse av norsk utenrikspolitikk.

Vi vil bruke vår erfaring fra fredsdiplomati til å styrke Sikkerhetsrådets arbeid for å forbygge og løse konflikter. Vi vil arbeide for å beskytte sivile, inkludert barn, sikre kvinners deltakelse og rettigheter i fredsprosesser og løfte frem sikkerhetsutfordringer som forsterkes av klimaendringer.

Vi vil samtidig ha en realistisk tilnærming til oppgaven. Det betyr at vi tar utgangspunkt i den reelle situasjonen og de eksisterende maktforholdene i Sikkerhetsrådet. Vårt handlingsrom må vurderes i lys av bestemte betingelser. Vi vil kommunisere Norges interesser og begrunne våre standpunkt overfor andre stater.

Den krevende geopolitiske situasjonen og Sikkerhetsrådets brede dagsorden krever at vi evner å prioritere og fokusere innsatsen vår.

Målrettet og resultatstyrt innsats skal oppnå reell endring «på bakken».

Men Norge kan ikke oppnå resultater alene. Det blir derfor viktig å ivareta det gode forholdet til våre nære allierte, inkludert USA, men også å søke støtte og samarbeid på tvers av etablerte skillelinjer.

I kampanjen la vi vekt på åpenhet, inkludering og samarbeid, og å snakke med alle både under kampanjen og perioden i rådet, enten det er andre rådsmedlemmer, parter i en konflikt eller aktører på landnivå.

Norge vil samtidig søke å invitere menneskerettighetsforsvarere, fredsbyggere og andre eksperter til å orientere rådet, og ha god kontakt med det sivile samfunn om saker på rådets dagsorden. Vi er tjent med at Sikkerhetsrådet er så åpent som mulig og slipper til viktige stemmer før beslutninger fattes.

President,

FNs sikkerhetsråd har ansvar for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet og har, for dette formålet, mandat til å fatte vedtak som er folkerettslig bindende for alle FNs medlemsland.

FN-pakten gir Sikkerhetsrådet et bredt sett med virkemidler for å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Sikkerhetsrådet kan blant annet oppfordre til fredelig tvisteløsning, eller innføre sanksjoner mot land, terrorgrupper og enkeltpersoner, for å øke presset på partene i en konflikt, og bidra til en fredelig løsning.

I siste instans kan Sikkerhetsrådet autorisere militær maktbruk for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet, enten i form av en FN-ledet fredsoperasjon, eller fra FNs medlemsstaters side.

I dag er tretten fredsbevarende operasjoner opprettet av Sikkerhetsrådet, de fleste av dem i Afrika og Midtøsten. Rådet har også opprettet en rekke såkalte politiske oppdrag. Disse inkluderer blant annet generalsekretærens spesialutsendinger og spesialrepresentanter, som alle rapporterer regelmessig til rådet. I tillegg er det i dag 14 sanksjonsregimer som er opprettet av Sikkerhetsrådet og som følges opp av underliggende sanksjonskomiteer bestående av rådets medlemmer.

President,

Sikkerhetsrådets dagsorden er dominert av en rekke langvarige konflikter. Hele 16 av landsituasjonene på rådets dagsorden i dag, ble også behandlet av rådet sist Norge var medlem i 2001-2002. Men mange nye konflikter og situasjoner er også kommet til.

Over halvparten av de om lag 35 landsituasjonene som behandles i Sikkerhetsrådet, omhandler afrikanske land. Om lag en tredjedel omhandler land i Midtøsten.

Vi skal bidra til at Sikkerhetsrådet håndterer konfliktløsningen av disse landsituasjonene best mulig. Men, vi må også være realistiske: en rekke av disse konfliktsituasjonene vil med stor sannsynlighet fortsatt være på rådets dagsorden når vi fratrer 31. desember 2022.

Norge vil prioritere de landsituasjonene der vi har fortrinn i kraft av langvarig engasjement, erfaring og nettverk.

Vi har vist at vi har evnen til å spille en konstruktiv rolle i fredsprosesser i eksempelvis Colombia, Midtøsten, Sudan, Sør-Sudan og Afghanistan – som alle står på rådets dagsorden. Stikkord for vårt freds- og forsoningsengasjement er god fagkunnskap, bredt nettverk, kontakt med alle parter og langsiktig arbeid for å bygge tillit.

Norge har gode forutsetninger for å bidra til fredelig konfliktløsning i Afrika og Midtøsten gjennom et svært langvarig engasjement i begge regionene.

Vi har over lang tid bygget opp kompetanse i land som Somalia, Sudan og Sør-Sudan. De senere årene har vi også betydelig styrket vårt engasjement og nettverk i Sahel-regionen (Burkina Faso, Mali, Mauritania, Niger og Tsjad), blant annet gjennom å opprette ambassade i Bamako og utarbeide en egen Sahel-strategi. Gjennom norsk deltakelse i internasjonale fora som Sahel-koalisjonen og Sahel-alliansen er dialogen med Sahel-landene om både politiske spørsmål, sikkerhet og utviklingssamarbeid styrket.

Vår langvarige innsats og vårt langvarige engasjement i Midtøsten, særlig i den israelsk-palestinske konflikten, er internasjonalt anerkjent og gjør Norge til en sentral aktør. Som medlem av Sikkerhetsrådet vil Norge bruke troverdigheten, kunnskapen og kontaktnettene våre til å forsøke å bevege disse konfliktene nærmere bærekraftige politiske løsninger.

Vi er samtidig realistiske med hensyn til hvilke resultater som kan skapes på kort og mellomlang sikt. Flere av dagens større konflikter i Midtøsten og Nord-Afrika, som Syria, Jemen og Libya er i praksis internasjonaliserte konflikter som er sterkt polariserte og fastlåste.

Flere av konfliktene i Midtøsten og deler av Afrika er ikke kun lokale, men påvirker i stor grad regional og internasjonal stabilitet og sikkerhet og hindrer regional vekst og utvikling.

President,

I behandlingen av de ulike landsituasjonene vil vi særlig prioritere fire temaområder som henger sammen med hverandre:

Det første er fredsdiplomati. Norge har i løpet av mange år opparbeidet unik erfaring og brede nettverk gjennom fredsdiplomati. Vi vil bruke innsikten fra dette fredsengasjementet til å styrke rådets arbeid for konfliktforebygging og konfliktløsning

Vi vil bruke våre nettverk av aktører på bakken for å sikre at rådet er best mulig informert om ulike sider av konflikter før beslutninger tas. Vi vil jobbe for at de som er berørte av konflikten blir hørt. Det gjelder partene i konfliktene, men også sivilbefolkningen, ofre, kvinner og grupper som vil være viktige for å sikre en varig fredsløsning.           

Det andre er inkludering av kvinner. Vi har i lang tid arbeidet systematisk for å sikre kvinners rettigheter og deltakelse i fredsprosesser der Norge er engasjert. Vi har erfaring og partnerskap å trekke på. Vi er kjent med utfordringene, men har også bidratt til å finne løsninger.

Vår prioritet vil være operasjonalisering og konkrete resultater. Vi skal jobbe for at de normene vi er blitt enige om blir fulgt opp og gjennomført i FNs ulike innsatser på landnivå og i FNs fredsbevarende operasjoner. Slik kan vi bidra til at kvinners rettigheter og deltakelse faktisk ivaretas i FNs freds- og sikkerhetsinnsats – og som er nødvendig for å sikre varig fred.

Det tredje er beskyttelse av sivile. Norge vil arbeide for beskyttelse av sivile i væpnet konflikt, inkludert beskyttelse av barn. Norge vil bidra til at Sikkerhetsrådet fremmer faktisk beskyttelse av sivile gjennom full etterlevelse av internasjonal humanitærrett (IHR) og menneskerettighetene.

Som en stor humanitær giver og humanitærpolitisk aktør med en tydelig politikk på området, har vi kunnskap og erfaring som vi tar med inn i Sikkerhetsrådet. Det tette samarbeidet og dialogen med sivilt samfunn vil fortsette.

I tillegg til beskyttelse av barn i væpnet konflikt vil Norge også prioritere forebygging og bekjempelse av seksualisert vold i konflikt og fremheve konsekvensene av flukt og intern fordrivelse.

Det fjerde er klima og sikkerhet. Klima og konflikt henger sammen, og klimaendringer forsterker ofte underliggende konflikter. Oppfølging av Paris-avtalen og rask reduksjon av klimagassutslipp er det mest effektive verdenssamfunnet kan gjøre for å redusere det fremtidige konfliktpotensialet fra klimaendringene.

Men i sikkerhetspolitikken er klimaendringene allerede i dag anerkjent som en «trusselmultiplikator». Norge vil arbeide for at klimarelaterte sikkerhetstrusler drøftes i Sikkerhetsrådet. Vi vil bidra til at faktabasert informasjon om hvordan klimaendringene er relevante for konflikt i det enkelte land, blir en del av premissgrunnlaget for rådets beslutninger.

Ikke alle rådets medlemmer anerkjenner at det er en sammenheng mellom klima og sikkerhet. Norges innsats skal bidra til større aksept for den trusselen klima medfører for internasjonal fred og sikkerhet, og få den anerkjent i Sikkerhetsrådets arbeid.

Vi vil gjennom samarbeid med Norsk utenrikspolitisk institutt – Nupi, det svenske fredsforskningsinstituttet – Sipri og tyske fagmiljøer bidra til å styrke det faglige grunnlaget for å forstå hvordan klimaendringer påvirker sikkerhetssituasjonen. Gjennom dette vil vi også bidra til å bygge opp kompetanse og ekspertise på dette området i Norden. 

Disse fire tematiske innsatsområdene er omfattende og til dels krevende i lys av dynamikken i rådet. Og vi kommer til å bli stilt overfor mange dilemmaer. Vi må være realistiske med hensyn til målsettinger, men gjennom systematisk og målrettet innsats håper vi å kunne styrke rådets arbeid på ett eller flere av våre prioriterte områder, vel vitende om at enkelte rådsmedlemmer kan se seg tjent med å svekke eller hindre rådets engasjement og ansvar på disse områdene. I dette arbeidet vil vi måtte søke en balanse mellom det å styrke det normative og tematiske rammeverket og det å hindre tilbakeslag – med andre ord å bevare eksisterende forpliktelser.

Det vil bli nødvendig å balansere behovet for når det bør fremmes nye resolusjoner i rådet, opp mot andre tiltak som kan gi bedre resultater for eksempelvis beskyttelse av sivile eller konfliktforebygging. Disse vurderingene må gjøres fortløpende sammen med nærstående rådsmedlemmer, sivilsamfunn og berørte parter.

Sikkerhetsrådet har 25 underliggende organer. 14 av dem er sanksjonskomiteer, resten er ekspertgrupper, ad hoc-komiteer og arbeidsgrupper. Norge forventes å lede en eller flere slike komiteer, og blir medlem av samtlige.

Dette er både arbeidskrevende og politisk sensitive saksområder og vil kunne prege mye av vårt arbeid de kommende to årene.

Forhandlingene om ledervervene for de fem innkommende medlemmene pågår fortsatt i New York, men vi håper på en løsning før jul og forbereder oss på at vi får ett eller flere av disse vervene. Norge har ambisjon om å ta et særlig ansvar for rådets oppfølging av enkelte landsituasjoner hvor vi har et betydelig engasjement, som for eksempel resolusjonen om grensekryssende bistand i Syria. Situasjonen i Syria er svært komplisert og dynamikken i Sikkerhetsrådet er polarisert. Det er en betydelig risiko for at det ikke er mulig å få vedtatt en videreføring av resolusjonen vedrørende grensekryssende bistand til Syria. 

President,

Vi går inn i Sikkerhetsrådet i en krevende tid. Det er helt klart at samarbeidsklimaet mellom de faste medlemmene er mer spent enn på lenge.

Maktforhold i endring og sterkere rivalisering mellom stormaktene slår ut i mindre vilje til å samarbeide for å løse konflikter, også i FNs sikkerhetsråd.

I flere av de viktigste sakene på Sikkerhetsrådets dagsorden har ett eller flere av Sikkerhetsrådets faste medlemmer direkte eller indirekte interesser og kan bruke sin vetorett for å forhindre felles beslutninger.

De siste årene har Sikkerhetsrådet på flere områder vært preget mer av tilspissede diskusjoner enn leting etter kompromisser.

Forholdet mellom USA og Kina har blitt langt mer krevende. Det er en utvikling vi har sett over flere år, og blant annet omtalt i stortingsmeldingen om multilateralt samarbeid regjeringen la fram for Stortinget i fjor sommer.

Samtidig som USA under president Trump har endret posisjon i viktige spørsmål og trukket seg tilbake på den multilaterale arenaen, har vi opplevd et mer selvsikkert Kina som benytter muligheten til å ta mer plass, delvis fordi det blir et rom ledig når USA ikke tar den plassen.

USA er Norges viktigste allierte, og vi ser fram til en god dialog og tett samarbeid i Sikkerhetsrådet.

Selv om vi kan forvente stor grad av kontinuitet i mange spørsmål av betydning for oss, kan presidentskiftet på enkelte områder gi rom for økt samarbeid med USA, for eksempel knyttet til globale klimaspørsmål og global helse. Samtidig er det grunn til å forvente at Biden-administrasjonen vil måtte bruke mye tid på innenrikspolitikk. Korona-pandemien rammer USA svært hardt, de økonomiske utfordringene er store, og den innkommende Biden-administrasjonen får en stor og vanskelig oppgave med å forene et svært splittet USA.

Russland er en dominerende og sentral aktør i rådet der deres grunnleggende syn er preget av at nasjonal suverenitet har forrang framfor individuelle rettigheter.

Til tross for at vi i mange saker har avvikende synspunkter med Russland, legger vi vekt på å ha en pragmatisk dialog også i internasjonale spørsmål. Vi vet likevel at den politiske avstanden er stor og kan bli krevende i enkeltsaker.

I takt med Kinas økende multilaterale ambisjoner, ser vi også i FNs sikkerhetsråd at Kina gjerne inntar en mer synlig posisjon enn tidligere. Kinas størrelse og økonomi trekker i samme retning.

For Kina er det avgjørende at Sikkerhetsrådet respekterer nasjonal suverenitet. En følge av dette er at Kina har reservasjoner som vi mener er uheldige til flere tematiske saker som behandles av rådet, ikke minst de normative. Vi opplever samtidig at Kina på enkelte områder er åpen for pragmatisk samarbeid.

Det relative styrkeforholdet i verden har blitt flyttet østover. Det har gitt økt fragmentering og mer uforutsigbarhet i forholdet mellom de fem faste medlemmene. Det er likevel fortsatt slik at flertallet av sakene i rådet drives frem av vestlige land, særlig de tre faste vestlige medlemmer, USA, Frankrike og Storbritannia der Russland og Kinas hovedinnsats er rettet inn mot å demme opp for et for sterkt vestlig engasjement.

I Sikkerhetsrådet går den europeiske dimensjonen på tvers av valgte og faste medlemmer. Det er høy grad av enighet mellom de fem europeiske medlemmene, selv om blokken er i endring og antall EU-medlemmer i Sikkerhetsrådet for neste år er redusert til tre. Norge skal bruke mulighetene sikkerhetsrådsperioden gir til å styrke samarbeidet med sentrale europeiske allierte og med EU. Samarbeidet med EU og EUs utenrikstjeneste står her sentralt, og det er avtalt regelmessige konsultasjoner mellom meg og EUs høyrepresentant Borrell under sikkerhetsrådsperioden.

De tre afrikanske medlemmene av rådet utgjør, sammen med Den afrikanske union, en viktig regional gruppe. Norge vil arbeide for å styrke partnerskapet mellom FN og Den afrikanske union. Det er et partnerskap som er viktig for å lykkes på bakken i flere konflikter i Afrika, ikke minst i Somalia.

Stormaktrivalisering og en geopolitisk maktbalanse i endring skaper også økt friksjon i Sikkerhetsrådet, men la meg likevel nyansere bildet noe.

Først til innrykket av et handlingslammet sikkerhetsråd. Interessemotsetninger mellom stormaktene påvirker åpenbart samarbeidsklimaet i rådet i enkeltsituasjoner. Men det er viktig å slå fast at dette ikke gjelder i absolutt alle saker – ettersom ikke alle saker som bidrar til økt global spenning havner på Sikkerhetsrådets bord, for eksempel handelspolitikk. Sikkerhetsrådet er heller ikke eneste internasjonale organ som behandler saker som bidrar til økt geopolitisk spenning.

Rådets medlemmer klarer fortsatt å oppnå konsensus i flertallet av sakene som behandles, ikke minst knyttet til landsituasjoner i Afrika. Av de til sammen 58 resolusjonene det ble votert over i fjor, ble 52 vedtatt, 44 av dem enstemmig. I 2019 ble det lagt ned tre veto (Syria to ganger og Venezuela en gang), mens tre resolusjoner ikke fikk det nødvendige flertall.

For det andre, inntrykket av et isolert sikkerhetsråd. Sikkerhetsrådet har bare femten medlemmer, men svarer til alle FNs medlemsland. Når vedtak skal gjennomføres, samarbeider rådet med hele FN-apparatet: med generalforsamlingen, med Ecosoc (FNs økonomiske og sosiale råd), og med FNs menneskerettighetsråd. Også generalsekretæren og hans stab, samt Fredsbyggingskommisjonen og FNs 13 fredsbevarende operasjoner er sentrale i denne arkitekturen. Det samme er FNs utviklingsorganisasjoner og stedlige koordinatorer.

For det tredje, at stormaktsskvis reduserer vårt utenrikspolitiske handlingsrom. Realiteten er at Norge hele tiden forholder seg til stormaktene. Dette endrer seg ikke i det øyeblikket vi går inn i Sikkerhetsrådet. Det er en del av de utenrikspolitiske realitetene for et lite land med vår beliggenhet som vi har lang erfaring i å håndtere.

For det fjerde, at plassen i Sikkerhetsrådet tvinger frem endring av norsk utenrikspolitikk. Norges utenrikspolitiske prioriteringene ligger fast. Vi vil ikke justere eller endre vår politikk som valgt medlem av Sikkerhetsrådet. Vi bygger videre på de lange linjene i norsk utenrikspolitikk, og skal fortsette å være konsekvente og forutsigbare, og stå for de prinsippene og de kjerneinteressene som er viktige for oss. Dette kjennetegnet også kampanjen for å bli valgt inn i rådet – det var det vi har gjort og det vi har stått for over tid og de prioriteringene vi har i rådet som var kjerne i kampanjen vår. De som ikke er enige i vår utenrikspolitiske linje, for eksempel vårt sterke forsvar for menneskerettighetene, stemte ikke på oss. De som er enige, støttet oss. 

President,

Selv om vår politikk ligger fast og vi vil forsvare FNs og det multilaterale systemets relevans, kommer vi ikke til å lykkes i å få gjennomslag for alle våre prioriteringer. Der stormaktene har kjerneinteresser som står på spill, vil det være vanskelig å skape bevegelse og fremgang.

For enkelte tematiske saker er dynamikken i rådet krevende, og vi må erkjenne at det beste vi kan oppnå i enkelte situasjoner vil være å hindre tilbakeskritt. Men det er også en viktig oppgave å sikre at tidligere møysommelig fremforhandlet normativ tekst ikke svekkes eller forvitrer.

Vi skal være kreative og initiativrike. Vi er et lite land uten for mange bindinger. Vi har etablerte relasjoner med alle de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet, og lang erfaring med å samarbeide på tvers av interessesfærer og tradisjonelle samarbeidspartnere.

Rådets legitimitet hviler ikke minst på de valgte medlemmenes bidrag. De faste medlemmene kan hindre vedtak med veto, men ingen vedtak kan fattes uten ni stemmer. Sikkerhetsrådets valgte medlemmer har i løpet av de siste årene fått økt innflytelse. Særlig på områder hvor de fem faste vetomaktene er splittet, som f.eks. Syria, har de valgte medlemmene vært aktive, skapt nytt handlingsrom og bidratt til konkrete resultater.

Dette samarbeidet skal vi bidra aktivt til, og jeg har allerede gjennomført konsultasjoner med både valgte og ikke-valgte medlemmer denne høsten. Det samme har embetsverket, nettopp for å kartlegge samarbeidsområder og muligheter for alliansebygging – og for å formidle tydelige norske prioriteringer.

Valgte medlemmer som Luxembourg, Australia, New Zealand, Sverige, Nederland, Tyskland og Belgia – for å nevne noen – har de siste årene gjort et godt fotarbeid. De har vist at kreativitet og langsiktig innsats har ført til konkrete, positive resultater for fred og sikkerhet, både for tematiske saker og i enkelte landsituasjoner.

Sverige videreførte blant annet det viktige arbeidet som ble startet av Luxembourg og Australia i 2013 og spilte en sentral rolle med å sikre gjennomslag for viktige resolusjoner om grensekryssende humanitær bistand til Syria. Det har hjulpet over tre millioner syrere i nød. Dette arbeidet har vært krevende i flere år, og ser ut til å bli enda mer politisert i året som kommer. Tyskland, som går ut av rådet når vi trer inn, og som har vært en betydelig aktør i sin periode som valgt medlem, har spesielt drevet fram klima- og sikkerhetsagendaen.

President,

Sikkerhetsrådet er både arena for politisk krisehåndtering og for stormaktsspill. Det er mye rutinearbeid, men også tidvis med høyt spenningsnivå.

Det betyr at rådsarbeidet ikke bare blir politisk krevende, det blir også arbeids- og ressurskrevende.

Vi skal også være bevisst på at vi som medlem i Sikkerhetsrådet blir gjenstand for økt interesse og økte muligheter for press på en annen måte enn vi er vant til. I flere saker på Sikkerhetsrådets bord kan det være kamp om narrativet hvor alle midler tas i bruk, inkludert desinformasjon. For å motvirke dette, må vi være årvåkne, ha god situasjonsforståelse gjennom å følge mediebildet og omtalen på sosiale medier tett. Samtidig må vi være fremoverlent i vår offentlige kommunikasjon utad om våre egne posisjoner.

Covid-19-pandemien kompliserer også arbeidsbetingelsene for rådet ytterligere. Under det russiske presidentskapet i oktober ble det – for første gang siden mars – forsøkt avholdt enkelte fysiske møter i sikkerhetsrådssalen under strenge smittevernregler, mens nesten alle møter i november har vært avholdt digitalt. 

Det er ikke mulig å forutsi hvordan møteformatet vil være når vi går inn i rådet i januar. Smittesituasjonen i New York vil være definerende, og covid-19 vil garantert prege den første delen av vår tid i rådet. Fravær av å kunne møtes ansikt til ansikt forsterker også et allerede krevende samarbeidsklima.

Prosedyrer blir i tillegg mer kompliserte når Sikkerhetsrådet ikke kan realitetsbehandle og vedta formelle produkter i et møterom. Manglende enighet om arbeidsmetoder og kronglete skriftlig stemmegivningsprosess gjør ikke situasjonen enklere.

I en normalsituasjon møtes gjerne Sikkerhetsrådet to ganger om dagen.

En forsterket FN-delegasjon i New York er spydspissen i dette arbeidet, men hele utenrikstjenesten bidrar. Vi har et stor nettverk av ambassader og kontakter i felt vi vil trekke på.

På samme måte må vi dra nytte av hele FN-systemet. Vi må være på lag med generalsekretæren og hans stab og vi må dra veksler på kunnskapen til både FNs spesialutsendinger og stedlige koordinatorer.

Utenriksdepartementet koordinerer dette arbeidet i nær dialog med resten av statsforvaltningen. Et statssekretærutvalg ledet av UD er opprettet for å styrke samordningen i regjeringen og avklare potensielt krevende saker.

Det er også viktig å sikre fortsatt forankring av norsk utenrikspolitikk i de folkevalgte organer.

Den langvarige praksisen hvor regjeringen orienterer Stortinget om viktige utenrikspolitiske saker via Den utvidede utenriks- og forsvarskomitéen, vil også gjelde for saker og ved behov under den perioden Norge sitter i FNs sikkerhetsråd.

Utenriksdepartementet har lagt vekt på åpenhet under hele kampanjen for en norsk plass i Sikkerhetsrådet. Jeg har orientert Utenriks- og forsvarskomiteen to ganger i kampanjeperioden, og sikkerhetsrådskampanjen var tema i den utenrikspolitiske redegjørelsen i Stortinget og den påfølgende debatten i mars. Utenriksdepartementet har for øvrig publisert halvårige rapporter over påløpte kostnader – og hva kostnadene dekket - under kampanjeperioden, og 29. september 2020 ble også de samlede økonomiske kostnadene for kampanjen presentert. Så vidt vi er kjent med, er det svært få andre land som har praktisert en tilsvarende åpenhet knyttet til kampanjekostnader.

Vi planlegger også for regelmessig kontakt med både sivilt samfunn, humanitære aktører og forskningsmiljøene. Og så vil vi bruke vårt medlemskap i rådet til et offentlig ordskifte om internasjonale spørsmål og sikkerhet – både i Norge og internasjonalt.

President,

Å sitte i Sikkerhetsrådet gir en spesielt god mulighet til å støtte opp om nettopp FN, folkeretten og resten av det multilaterale systemet som er avgjørende for Norges sikkerhet og suverenitet, økonomi og velferd.

Det er i norsk interesse å bidra til at trusler mot internasjonal fred og sikkerhet håndteres i Sikkerhetsrådet, fremfor direkte mellom stormaktene.

Når vi igjen tar plass i salen fra januar, er det femte gang Norge skal sitte i Sikkerhetsrådet. Vi får bedre nettverk og tettere kontakt med flere land som er viktige for å fremme våre egne interesser og for å forsvare og utvide vårt utenrikspolitiske handlingsrom.

Men plassen kan også gi oss fordeler på andre områder. Gjennom den tette daglige kontakten med stormaktene og andre rådsmedlemmer får vi politisk kapital og kunnskap som gjør oss til en mer relevant samtalepartner også på andre arenaer.