Redegjørelse om det norske medlemskapet i FNs sikkerhetsråd

Sjekkes mot framføring

President,

Vi har nettopp lagt bak oss vår femte periode som valgt medlem av FNs sikkerhetsråd. Jeg er glad for å få komme hit og snakke om det, og kanskje få en kritisk debatt. For det er nok av kritikk som kan fremmes om hvordan Sikkerhetsrådet fungerer. Å sitte i Sikkerhetsrådet handler om å forholde seg til verdens realiteter uansett hvor det er.

Vår oppgave har vært å forsøke å gjøre noe med det. Klare å etablere noen rammer for hvordan stater opptrer overfor hverandre og hvordan stater og det internasjonale samfunn forholder seg til rettigheter alle enkeltmennesker i verden har. 

Norges første periode i Sikkerhetsrådet var årene 1949-1950. Den gang preget Koreakrigen vårt medlemskap. Så var vi medlem igjen i 1963-64, 1979-80 og 2001-02. Sist gang var det nine-eleven, den påfølgende krigen mot terror, og opptakten til krigen i Irak som prega vår periode. 

I alle disse fem periodene har vi måttet håndtere uforutsette kriser og konflikter. Vi har vært tett på historiske begivenheter. Men situasjonen – og grunnlaget for samarbeid i Sikkerhetsrådet – har neppe vært mer krevende og spent enn vi erfarte denne gangen.

For Norges femte periode som sikkerhetsrådsmedlem har vært preget av en serie med konflikter. Som kuppet i Myanmar, krigen i Etiopia og Talibans maktovertakelse i Afghanistan.

Men det er selvsagt Russlands brutale angrepskrig i Ukraina fra 24. februar i fjor som har dominert det siste året. Krigen representerer et sikkerhetspolitisk tidsskille.

President, det internasjonale samarbeidsklimaet har blitt hardere. Mer polarisert. Samtidig er demokratiet under press mange steder.

Et klart mindretall av verdens befolkning lever i dag i demokratier. Antallet autoritære, illiberale regimer vokser.

Men når verden blir mer uforutsigbar og spent, president – når verden blir vanskeligere – så blir Sikkerhetsrådet desto viktigere. Både som møteplass og som beslutningsorgan.

Selv om det har blitt vanskeligere å bli enige, har denne møteplassen en svært viktig verdi. Verden blir ikke bedre om vi møtes mindre, snakker mindre. 

***

President,

I boken «Lille land, hva nå?» fra 1982 skrev tidligere utenriksminister Knut Frydenlund at

«gjennom arbeidet for et mer ordnet verdenssamfunn kan et lite land som vårt best ivareta sine nasjonale interesser. Dette arbeidet vil også være vårt beste bidrag til en bedre verden». 

En bedre organisert verden betyr ikke automatisk en sikrere eller mer rettferdig verden. Men det er forutsetningen. Skrev Frydenlund.

Og sånn er det jo fortsatt. 50 år etter at han ble utenriksminister.

I min redegjørelse 5. januar i fjor sa jeg at vi er medlem av Sikkerhetsrådet for å styrke våre interesser. At respekt for internasjonale avtaler og et sterkt FN er avgjørende for Norges sikkerhet og norske interesser.

Og folkeretten er uomtvistelig en definert norsk interesse. Som et lite land er vi avhengig av at det finnes regler for hvordan stater opptrer, og at ikke den sterkestes rett får råde.

Og folkeretten, president, den skapes blant annet gjennom bindende vedtak fattet av Sikkerhetsrådet.

Norges to år i FNs sikkerhetsråd har vært arbeidsintensivt og ressurskrevende. Men arbeidet har ikke gått på bekostning av annen utenrikspolitikk.

Vi har heller ikke opplevd å komme i krysspress mellom stormaktene, som noen advarte mot før medlemskapet. Snarere omvendt: Vi har tidvis utfordret enkelte av stormaktene.

Norge har både brukt Sikkerhetsrådet som en arena for å fremme tydelig og prinsippfast norsk politikk. Og vi har bidratt som problemløser for å ivareta rådet som et beslutningsorgan. I en svært spent situasjon.

***

Under medlemskapet har Norge vært med på å fremforhandle 111 sikkerhetsrådsresolusjoner. Flere av disse har vi selv initiert og ledet.

Som for eksempel resolusjonen om maritim sikkerhet og forebygging mot piratvirksomhet i Guinea-bukta, et av verdens farligste farvann.

Den ble vedtatt enstemmig etter flere måneder med forhandlinger. Regionalt samarbeid og næringsutvikling i Vest-Afrika har blitt styrket. 

De siste tre årene har antall piratangrep i denne regionen blitt halvert. Og resolusjonen kan bidra til at den positive utviklingen fortsetter. Sikkerhet på verdenshavene er viktig for sjøfartsnasjonen Norge.

Resolusjonen, den første i sitt slag på ti år, ble initiert av Norge og Ghana. Forhandlingene var blant de mest krevende vi opplevde i vår rådsperiode. Særlig Kina hadde innvendinger. De ønsket ikke en referanse til FNs havrettskonvensjon som det grunnleggende rammeverket for all aktivitet til havs. Dette var imidlertid avgjørende for oss. Tett samarbeid med Ghana og andre afrikanske land var viktig for at vi til slutt lyktes.

***

Andre vedtak er blitt styrket som følge av systematisk norsk innsats. På områder som har stor betydning for oss.

Som kvinner, fred og sikkerhet; beskyttelse av sivile inkludert barn; og klima, fred og sikkerhet.

I flere vedtak har Norge bidratt til å gjøre FNs sanksjonsregimer mer målrettede. Vi bidro til at Sikkerhetsrådet i desember 2022 vedtok at FNs sanksjonsregimer ikke skal begrense muligheten til å gi humanitære hjelpeorganisasjoner adgang der folk lider. 

Det bidrar til at FN-sanksjoner ikke får utilsiktede negative konsekvenser. Dette var etterspurt av – og har stor betydning for – norske og internasjonale hjelpeorganisasjoner.

***

Noen av vedtakene i Sikkerhetsrådet ville aldri ha funnet sted uten Norge. Blant annet resolusjonen om beskyttelse av utdanning i konflikt.

Dette var en helt ny form for resolusjon som vi la frem sammen med Niger. Vedtaket fordømmer angrep mot skoler og utdanningsinstitusjoner. Det understreker de folkerettslige forpliktelser som partene i en væpnet konflikt har, for å beskytte disse.

Videre oppfordres det til konkrete og praktiske tiltak for å hindre angrep mot, eller militær bruk av skoler. Resolusjonen slår fast at alle barn har rett til utdanning, også i krig. For å kunne bygge opp igjen samfunn etter konflikt, er det helt avgjørende at vi sikrer muligheten til utdanning mens konflikten pågår.

***

President,

Sikkerhetsrådssalen var en gave fra Norge til FN i 1952. Men i våre fem første måneder i Sikkerhetsrådet ble salen knapt nok benyttet. På grunn av pandemien foregikk de fleste møtene via skjerm.

Diplomatiet lider når møteplassene forsvinner. Forhandlingene kompliseres. Men da vi trådte inn i januar 2021 hadde rådet i nesten et år tilpasset seg en ny arbeidsform. Det viste seg i stand til å ivareta sine oppgaver også uten fysiske møteplasser.

Men noen fordeler var det da. Digitale møter ga flere muligheter for utenriksministre til å delta. Representanten Eriksen Søreide deltok i mange møter i Sikkerhetsrådet i sin tid som utenriksminister.

Sammen med de møtene jeg selv har deltatt på, har vi deltatt på svært mange av møtene. Det har vært møter om Israel/Palestina,  Syria, om klima og sikkerhet, om covid, Colombia og Afghanistan. For å nevne noe.

Jeg vil takke representanten Eriksen Søreide for den innsatsen hun gjorde for Norge under kampanjen og i Sikkerhetsrådet.

***

Sikkerhetsrådets vilje til samarbeid, og evne til å fatte enstemmige beslutninger, preget på mange måter 2021.

Men i enkelte tilfeller skulle vi gjerne sett en langt mer tydelig reaksjon fra Sikkerhetsrådet.

Konflikten i Etiopia, som startet før vi ble medlem, er ett eksempel. Og situasjonen i Myanmar, som startet etter at militærjuntaen tok makten ved et kupp 1. februar 2021, et annet.

I begge tilfeller arbeidet vi for at Sikkerhetsrådet skulle spille en tydelig rolle.

I desember 2022 bidro vi til at den første sikkerhetsrådsresolusjon noensinne om konflikten i Myanmar endelig ble vedtatt.

Vi hadde ønsket oss en sterkere fordømmelse og tydeligere forpliktelser for kuppmakerne. Men resolusjonen var likevel viktig. Den sendte et tydelig budskap til militærjuntaen om å løslate politiske fanger og stanse alle voldshandlinger.

Konfliktene i Etiopia og Myanmar har vært krevende å behandle. I begge tilfeller har Sikkerhetsrådet respondert for svakt og for sent. Sikkerhetsrådet spilte riktig nok en rolle da Den afrikanske union mot slutten av 2022 lyktes med å fremforhandle en fredsavtale for Tigray i Etiopia. I Myanmar er situasjonen fortsatt svært dyster.

***

President,

31. januar, den siste dagen under vår ledelse av Sikkerhetsrådet, innkalte vi til ekstraordinært hastemøte om Russlands troppeoppbygging ved Ukrainas grenser.

Møteintensiteten fortsatte gjennom februar. Sikkerhetsrådet var samlet da de første meldingene om det russiske angrepet tikket inn.

Det var da blitt morgen den 24. februar i Europa.

Vår FN-ambassadør Mona Juul satt like ved siden av sin russiske kollega rundt det hesteskoformede bordet.

Hun var den første som fordømte angrepet den kvelden – for åpne kameraer.

Ukrainas FN-ambassadør var også til stede. Og var tydelig på at Russland hadde erklært krig. Og at det var Sikkerhetsrådets ansvar å få Russland til å stanse krigen.

Men alle visste at Russland som fast medlem og vetomakt ville blokkere ethvert initiativ for å fordømme eller stanse angrepskrigen. Det gjorde de også. To dager senere, da Norge med en gruppe nærstående land hadde lagt frem et resolusjonsutkast som fordømte krigen.

Sikkerhetsrådets handlingsrom begrenses åpenbart når et av de faste medlemmene har startet en krig. Dets mandat er å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Nå befant  vi oss i en situasjon hvor russisk veto blokkerte Sikkerhetsrådet i å utøve sitt mandat.

I denne situasjonen arbeidet Norge langs to hovedspor:

For det første, å utnytte de verktøy Sikkerhetsrådet faktisk besitter. Som aktiv bruk av sikkerhetsrådsmøter – hvor Russland kunne konfronteres direkte.

Møter hvor også Ukraina fikk delta.

Møter hvor det ble gitt upartiske orienteringer fra FNs sekretariat, sivilsamfunn og andre. Til nå har Sikkerhetsrådet avholdt nesten 50 møter om krigen i Ukraina. De fleste initiert av vestlige land.

Møtene har hatt politisk betydning. De har bidratt  til å opprettholde presset på Russland. De har bidratt til at rådsmedlemmene må ta tydelig stilling.

Og de har vært en viktig arena for Ukraina til å konfrontere og avvise russisk krigspropaganda for åpen scene.

Når rådet var handlingslamma, bidro vi til at Generalforsamlingen tok grep. Vi spilte en sentral rolle for å sikre et flertall for å overføre saken fra Sikkerhetsrådet til hastebehandling i FNs generalforsamling. Og det var første gang på førti år at dette ble gjort. Selv om generalforsamlingen ikke kan iverksette sanksjoner på samme måten som Sikkerhetsrådet, så hadde den massive fordømmelsen derfra en stor betydning. 

De påfølgende tre voteringene i FNs generalforsamling, mellom mars og oktober, viste med all tydelighet hvor alene og isolert Russland stod. Kun fire land støttet Russland.

I hvert av disse tre vedtakene i Generalforsamlingen har mer enn 140 av FNs medlemsland fordømt krigen. Den russiske krigspropagandaen har ikke gitt dem nye venner.

***

Det andre hovedsporet var å hindre at Russlands brutale angrepskrig førte til total handlingslammelse for Sikkerhetsrådet.

De skjerpede frontene som følge av krigen økte risikoen for at Sikkerhetsrådet kunne bli satt ut av spill også i andre konfliktsituasjoner.

Selv om behandlingen av andre saker er blitt mer krevende og komplisert, har vi – og andre rådsmedlemmer – hindret at Sikkerhetsrådet ble paralysert.

Beslutningsevnen er blitt ivaretatt. Tross flere vetoer og tross færre enstemmige vedtak.

*** 

President,

Et vedtak i FNs sikkerhetsråd er ikke symbolske uttalelser uten praktisk betydning. Flere av resolusjonene Norge har vært ansvarlig for å fremforhandle, har hatt direkte konsekvens for mennesker i nød.

I Sikkerhetsrådet har Norge hatt ansvar for å følge opp den humanitære situasjonen i Syria, og situasjonen i Afghanistan.

Som resultat av sikkerhetsrådsmandatet for grensekryssende bistand – fremforhandlet av Norge og Irland – har nesten tre millioner syrere i Nordvest-Syria fått tilgang til livsnødvendig nødhjelp via Tyrkia.

Det er FN som administrerer og kontrollerer denne humanitære bistanden på den tyrkisk-syriske grensen. Og legger til rette for at nødhjelpen når frem til befolkningen i Nordvest-Syria.

Helt på tampen av vår periode, i romjulen, bidro vi til at dette mandatet ble forlenget med nok et halvår. Formelt vedtatt enstemmig av Sikkerhetsrådet 9. januar i år. Det var tredje gang Norge og Irland loset i havn disse forhandlingene. De var svært krevende.

***

Ansvaret for å følge opp situasjonen i Afghanistan ble langt vanskeligere etter at Taliban overtok makten i august 2021. Vårt mål har vært å holde Sikkerhetsrådet mest mulig samlet.

Fordi et splittet sikkerhetsråd vil være til Talibans fordel. Flere sentrale Taliban-ledere er underlagt sanksjoner av Sikkerhetsrådet. Foreløpig har ingen av landene i Sikkerhetsrådet anerkjent Taliban.

Det var derfor en milepæl da Norge etter noen svært krevende runder lyktes med å fremforhandle et helt nytt mandat for FNs politiske oppdrag i Afghanistan (Unama). Det var i mars 2022, bare noen uker etter Russlands invasjon av Ukraina.

Resolusjonen – altså mandatet – ble vedtatt nesten enstemmig. Kun Russland stemte avstående. Det var en diplomatisk seier.

I det nye mandatet sikret vi at FN kunne overvåke og rapportere om menneskerettighetene, og særlig kvinners rettigheter. I tillegg gis FN fullmakt til å tilrettelegge for humanitær bistand, og for en inkluderende politisk dialog i Afghanistan.

Norge har også tatt initiativ til, og fremforhandlet, til sammen 20 presseuttalelser om Afghanistan. Fra et samlet sikkerhetsråd.

Det inkluderer uttalelser om jenters rett til skolegang og kvinners deltakelse i samfunnet. Helt på tampen av vår rådsperiode sikret vi en samlet reaksjon fra Sikkerhetsrådet mot Talibans ytterligere innstramminger av kvinners rettigheter.

I tillegg har Norge, i hele rådsperioden, gitt afghanske kvinner muligheten til å orientere Sikkerhetsrådet og gi anbefalinger.

***

Utover Syria og Afghanistan har Norge spilt en sentral rolle i behandlingen av den israelsk-palestinske konflikten.

Sikkerhetsrådet lykkes sjelden med å finne felles posisjoner i denne konflikten. Fordi medlemmene har ulike syn på hva Sikkerhetsrådets rolle bør være. Vi lyktes imidlertid med å få enighet om to uttalelser – i mai 2021 og mai 2022 – på initiativ fra Norge.

Vi tok også initiativ til flere hastemøter om denne konflikten. Særlig i 2021 under den militære opptrappingen i og rundt Gaza, sammen med Kina og Tunisia.

Under vår ledelse av Sikkerhetsrådet i januar 2022 ledet jeg også et møte om den israelsk-palestinske konflikten.

Norge er tydelig på at den nåværende situasjonen er uakseptabel. Israel kan ikke fortsette med å okkupere palestinernes land. Det strider mot folkeretten. Derfor reagerer vi fra norsk side. 

Og det palestinske lederskapet må styrke legitimiteten hos egen befolkning. Per i dag er det ingen forhandlinger mellom partene. Den unge generasjonen mister etter hvert håp om en fredelig løsning når det ikke er vilje til forhandlinger og okkupasjonen fortsetter. 

*** 

President,

Norges over 800 innlegg i Sikkerhetsrådet i løpet av vårt medlemskap kjennetegnes av to ting: De har vært tydelige. Og de har vært prinsipielle. De andre medlemmene har ikke vært i tvil om hva Norge står for.

Dette gjelder ikke minst i spørsmål om folkeretten. Men også innenfor våre prioriterte temaer:

• Politisk deltakelse og beskyttelse av kvinner,
• Beskyttelse av sivile (særlig barn).
• Og vårt systematiske arbeid for å styrke koblingen mellom klimaendringer, fred og sikkerhet.

Dette gjelder i alt av rådets løpende arbeid, vedtak og uttalelser.

Norge har også arbeidet for å styrke rådets åpenhet. Blant annet ved å invitere representanter fra sivilsamfunnet til å orientere rådet. Som kvinnelige fredsbyggere og menneskerettighetsforsvarere.

Vi bidro også til å initiere en ordning for å styrke kvinners deltakelse i rådsmøter. Den måneden Norge ledet Sikkerhetsrådet var halvparten av innlederne kvinner, i de åpne rådsmøtene.

For å finne løsninger på konflikter er det viktig at også kvinner deltar i politikken. Men flere steder møtes kvinner av trusler og represalier dersom de velger å engasjere seg. Det er selvsagt uakseptabelt. Derfor har det å forebygge slike trusler og represalier vært viktig for Norge. Og under vår ledelse av Sikkerhetsrådet diskuterte man for første gang denne problemstillingen der.

Kvinners politiske deltakelse har blant annet hatt betydning for overvåkingsmekanismen for fredsavtalen i Mali. For grunnlovsprosessen i Sør-Sudan. For sikkerhetssektorreform i Somalia. Og for kvinners arbeid med menneskerettigheter i Afghanistan.

***

Norges toårige lederverv av arbeidsgruppen for barn og væpnet konflikt har skapt resultater. Det har også vært krevende, men vi lyktes med å fremforhandle konkrete anbefalinger til åtte lands myndigheter. Åtte land i konflikt.

Som med dette har mottatt sterke anbefalinger om å forebygge og respondere på grove brudd på barns rettigheter.

***

President,

Sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt har blitt stadig tydeligere. Selv om klimaendringer i seg selv sjelden er direkte utløsende for krig og konflikt, så er klimaendringene ofte en av flere underliggende årsaker. Mangel på mat, vann og arbeidsplasser gjør at den sosiale og økonomiske usikkerheten blir større. 

At kampen om naturressurser som vann og dyrkbar jord øker. Samtidig som tilliten til myndigheter og medmennesker kan bli svekket. Veien til vold og væpnet konflikt blir kortere. Grobunnen for voldelige ekstremist- og opprørsgrupper øker. 

Norge har vært en pådriver for at Sikkerhetsrådet anerkjenner sammenhengen mellom klimaendringer og konflikt. Vi har arbeidet for å forankre denne koblingen i vedtak og uttalelser fra rådet. Mye av arbeidet er gjort i det stille. I tett samarbeid med afrikanske land.

Norge har også bidratt til å styrke det faglige grunnlaget for rådets arbeid med klima, fred og sikkerhet.

Blant annet gjennom vårt lederskap av den uformelle ekspertgruppen for klima og sikkerhet, sammen med Kenya. Og gjennom en betydelig forskningsinnsats fra Nupi og Sipri (Stockholm International Peace Research Institute). Vi har også fokusert på hvordan styrket klimasamarbeid kan bidra til fredsbygging.  

Sikkerhetsrådets første tematiske resolusjonen om klima og sikkerhet ble blokkert av Russlands veto i 2021. Og fire rådsmedlemmer har vist betydelig motstand.

Likevel har vi gjort fremskritt. Og oppnådd resultater ved å få nye forpliktelser om klima og sikkerhet inn i flere av mandatene for FNs fredsbevarende operasjoner og politiske oppdrag.

***

President,

Vårt arbeid og diplomati i Sikkerhetsrådet har hatt noen kjennetegn.

For det første har vi snakket med alle rådsmedlemmene. Også Russland, i saker som ikke gjelder krigen i Ukraina.

Det har vært nødvendig for å komme frem til vedtak. Flere ganger har det hatt konkret betydning for mennesker i konfliktområder. Som i Syria.

Vi har samarbeidet med alle de regionale gruppene i Sikkerhetsrådet. Først og fremst med våre allierte og nærstående. Men i flere saker har vi søkt samarbeid på tvers av etablerte regionale blokker. For å sikre bredest mulig støtte.

En sikkerhetsrådsresolusjon krever minst ni stemmer og ingen veto for å bli vedtatt.

I Sikkerhetsrådet er det alltid tre afrikanske medlemmer. De spiller en helt avgjørende rolle for de afrikanske konfliktene. Og de konfliktene dominerer Sikkerhetsrådets dagsorden.

Vårt samarbeid med Niger, for resolusjonen om beskyttelse av utdanning. Og med Ghana, om maritim sikkerhet, var helt avgjørende for å få dem vedtatt.

I vårt arbeid med å styrke forebyggende diplomati har Mexico vært en sentral partner. Sammen med dem lyktes vi med å fremforhandle et vedtak om støtte til FNs generalsekretær. Det gjaldt hans fredsbestrebelser og hans innsats for å få på plass en avtale om å eksportere korn ut fra ukrainske havner.

Denne uttalelsen er for øvrig fortsatt det eneste substansvedtaket av Sikkerhetsrådet knyttet til Russlands krig i Ukraina.

I Sikkerhetsrådet er det ti valgte medlemmer. Norge har vært en pådriver for å styrke samarbeidet mellom disse. Betydningen av dette økte etter at Russland startet krigen i Ukraina. Da ble samarbeidet mellom de fem faste medlemmene betydelig svekket.

Samholdet mellom de valgte medlemmene kommer ikke av seg selv. Det er land med ofte ulike interesser. Men i enkelte situasjoner – i fastlåste saker – har dette samholdet vært avgjørende for å sikre gjennomslag.

***

Det andre kjennetegnet på vårt sikkerhetsrådsdiplomati har vært at Norge er gjenkjennelig, og det har vi tjent på. Under valgkampanjen sa vi at folkeretten skulle være bunnplanken for vårt rådsmedlemskap. Det har den vært.

Vår prinsippfasthet har vært en styrke i krevende situasjoner. For eksempel overfor USA om den israelsk-palestinske konflikten. Overfor Kina om FNs havrettskonvensjon. Og overfor Russland om humanitær tilgang til Syria. Vi har fått gjennomslag – uten å gå på akkord med våre egne prinsipper.

Det å være prinsippfast og tydelig har også kommet til nytte i Norges arbeid med å lede flere av Sikkerhetsrådets underliggende organer, som sanksjonskomiteene for Nord-Korea, og Al-Qaida og Isil.

Der la vi særlig vekt på rettssikkerhetsgarantier, menneskerettigheter, sivilsamfunnets rolle, og å hindre negative humanitære konsekvenser som følge av sanksjonene.

Særlig arbeidet i sanksjonskomiteen for Nord-Korea har vært preget av betydelig polarisering.

***

Et tredje kjennetegn er erfaring, nettverk og kompetanse. Blant annet fra vårt freds- og forsoningsarbeid. Det har gitt oss tyngde og større gjennomslagskraft.

Norge har brakt inn partene i konflikter – og noen ganger representanter fra sivilsamfunnet – til en rekke uformelle møter for rådets medlemmer.

For eksempel knyttet til konfliktene i Colombia, Myanmar og Afghanistan. Slike møter har bidratt til å styrke Norges renommé som freds- og forsoningsaktør.

Vi trakk også fordel av vårt diplomatiske nettverk da vi arrangerte en uformell samling for Sikkerhetsrådets ambassadører og FNs generalsekretær, etter modell fra Oslo Forum. Hvor vi diskuterte forebyggende diplomati. Både fredsmeklere og representanter fra parter i enkelte konflikter deltok i diskusjonen.

Vi har også tjent godt på å ha løpende kontakt med både sivilt samfunn og forskningsmiljøene i Norge. De har bidratt med konstruktive innspill gjennom hele vår rådsperiode. Her vil jeg spesielt trekke frem den nære dialogen med Nupi og Prio.

*** 

President,

Når vi ser tilbake på våre to år i Sikkerhetsrådet er det lett å bare se de mørke skyene. Ja, det har vært krevende. 

Men som regel er det likevel sånn at situasjonen kunne ha vært verre.

Og ville ha vært verre, uten FNs sikkerhetsråd.

Det er samtidig viktig å minne om at selv i situasjoner der Sikkerhetsrådet lykkes med å respondere på en konflikt, vil det alltid være partene i en konflikt som sitter med nøkkelen til fred.

Vårt utgangspunkt har vært å arbeide for politiske og diplomatiske løsninger som er bedre enn alternativene. 

Vår langvarige støtte til internasjonalt samarbeid og den verdensorden som vi har nytt godt av i over 75 år, skal videreføres.

Vi har fått flere, ikke færre, venner av å sitte i Sikkerhetsrådet.

Vi har vist at det er mulig for et valgt medlem av Sikkerhetsrådet å bidra til å ivareta internasjonal fred og sikkerhet. Også i svært krevende tider.

***

President, da utenriksminister Knut Frydenlund besøkte Kina i 1978, ble han spurt av den kinesiske utenriksministeren hvordan Norge som et lite land vurderte forholdet til stormaktene. Frydenlund svarte ved å vise til fortellingen om Gulliver og lilleputtfolket.

Lilleputtfolkene bandt Gulliver til jorden med mange små bånd. På samme måte er oppgaven for de mindre land å binde stormaktene til et internasjonalt regelverk gjennom utallige bånd, sa Frydenlund til sin kinesiske kollega.

En av Norges viktigste oppgaver er å bidra til at disse båndene ikke slites ned. Ikke ryker. Og det har vi bidratt til gjennom vårt medlemskap i Sikkerhetsrådet.

Alternativet til  FNs sikkerhetsråd, internasjonalt samarbeid og felles løsninger, det er at makta rår. At stormaktene kan gjøre som de vil. Slik Russland nå forsøker å gjøre i Ukraina.

Rådsmedlemskapet har ikke, slik enkelte advarte om på forhånd, bidratt til å begrense Norges utenrikspolitiske handlingsrom.

Tvert imot.

Våre to år i Sikkerhetsrådet har styrket vår rolle som en tydelig, men løsningsorientert og konstruktiv partner. For en verdensorden basert på folkerett og felles spilleregler blant verdens nasjoner.