Norsk våpenstøtte til Ukraina og folkeretten

Russland kan ikke lovlig angripe Norge på grunn av våpenstøtten til Ukraina
I henhold til FN-pakten kan en stat kun bruke makt mot en annen stat dersom det skjer på grunnlag av et mandat fra FNs sikkerhetsråd, eller dersom en stat er utsatt for et væpnet angrep.

Russlands væpnede angrep på Ukraina er et åpenbart brudd på FN-pakten, som gir Ukraina rett til å utøve selvforsvar i henhold til FN-paktens artikkel 51. Denne selvforsvarsretten innebærer også en rett til å be om salg eller donasjoner av våpen fra andre land.

Salg eller donasjon av våpen til Ukraina, etter deres anmodning og som ledd i deres selvforsvar mot et folkerettsstridig angrep, utgjør heller ikke et folkerettsbrudd for den staten som bidrar med støtte. Det kan heller ikke anses som et væpnet angrep mot Russland i den forstand at det utløser rett til selvforsvar etter FN-paktens artikkel 51 mot Norge. Denne forståelsen av folkeretten er bekreftet av Den internasjonale domstolen i Haag.

Russland har altså ikke rett til å rette angrep mot Norge på grunnlag av den våpenstøtten vi har bidratt med til Ukrainas utøvelse av selvforsvar.

Våpenstøtten vi har sendt til Ukraina fører ikke til at vi blir en part til krigen
For at Norge skal kunne anses part til krigen, må vi delta aktivt i militære operasjoner i Ukraina med norske militære styrker eller ved norsk utøvelse av styring eller kontroll av styrkers maktanvendelse. Den våpenstøtten vi nå bidrar med, kan ikke anses som slik deltakelse. Til det skal det vesentlig mer til.

Fører våpenstøtten til at Norge ikke kan anses nøytrale i krigen mellom Russland og Ukraina?
De eldre nøytralitetsreglene i V. og XIII. Haagkonvensjon av 1907 tilsa at nøytrale stater i en krigssituasjon ikke skulle bistå en av partene til krigen. Dette omfatter også våpeneksport. Brudd på nøytralitetsplikten kunne den gang gi grunn til visse mottiltak, som for eksempel å angripe de aktuelle våpentransportene. Disse reglene er imidlertid over 100 år gamle. Både staters praktisering av reglene og folkeretten som sådan har utviklet seg siden den gang, ikke minst gjennom vedtakelsen av FN-pakten i 1945 og de fire Genèvekonvensjonene i 1949 med tilleggsprotokoller (1977). Reglene for traktattolking har også blitt presisert. De eldre reglene må i dag forstås på bakgrunn av den senere utviklingen. FN-pakten åpner ikke for bruk av militær makt fra russisk side på et slikt grunnlag.

Ettersom Ukraina er under et åpenbart folkerettsstridig angrep fra Russland og har en utvilsom rett til å utøve selvforsvar mot angrepet ifølge FN-pakten artikkel 51, er salg eller donasjon av våpen til Ukraina i en slik situasjon heller ikke på annen måte i strid med folkeretten. De kan heller ikke gi grunnlag for væpnede mottiltak mot Norge. Å hevde at de eldre nøytralitetsreglene fra 1907 er til hinder for salg eller donasjon av våpen i denne situasjonen ved at de vil utløse mottiltak, innebærer i realiteten at man underminerer de faktiske muligheter en stat har til å utøve selvforsvar i henhold til FN-pakten. Det harmonerer ikke med FN-paktens system, ikke minst i en situasjon der Sikkerhetsrådets handleevne hindres nettopp av den staten som fører en angrepskrig.

Når det er sagt, kan det ikke være noen som helst tvil om at politisk er Norge ikke nøytrale i denne situasjonen.

Blir Norge å anse som «medkriger» på Ukrainas side?
Uttrykket «medkriger» har i dag ikke noe entydig folkerettslig innhold og blir brukt på forskjellige måter av forskjellige akademikere. Noen mener det innebærer at man er part til en konflikt, andre mener det motsatte. Under andre verdenskrig ble begrepet for eksempel brukt til å betegne ulike staters deltakelse på tysk side mot Russland. Uansett mener vi det er klart at Norge i dagens situasjon ikke er å anse som «medkriger» i konflikten mellom Russland og Ukraina. 

Russlands blokkering av enighet i FNs sikkerhetsråd innebærer ikke at landet  kan angripe Ukraina, uten at dette anses i strid med folkeretten
Enkelte akademikere har uttalt at så lenge FNs sikkerhetsråd ikke har truffet vedtak under FN-paktens kapittel VII med bindende virkning for alle FNs medlemsland om at den russiske invasjonen er å anse som aggresjon, så står verdens suverene stater fritt til å avgjøre hvordan de skal anse krigen og hvordan de vil forholde seg til den. En naturlig følge av en slik påstand, vil være at også Russland selv fritt kan definere situasjonen, og at de dermed kan legge til grunn at deres invasjon av Ukraina er i tråd med folkeretten. Det stemmer selvfølgelig ikke. Et slikt syn bygger på en total misforståelse.

For det første: Selv om vedtaket i FNs sikkerhetsråd ble blokkert, er også FNs generalforsamling et av FNs hovedorganer for internasjonal fred og sikkerhet i henhold til FN-paktens artikkel 11. Og man har her en annen mekanisme, nemlig den ekstraordinære «Uniting for Peace»-prosedyren knyttet til situasjoner der Sikkerhetsrådet ikke er i stand til å utøve sitt ansvar og som gjør det klart at Generalforsamlingen ikke fritas fra sitt ansvar, eller medlemslandene i FN fra deres. Denne mekanismen ble iverksatt da Russland blokkerte enighet i Sikkerhetsrådet, og FNs generalforsamling vedtok 28. februar, med overveldende flertall på 141 stemmer mot 5, en resolusjon som statuerte at Russland har begått en aggresjon mot Ukraina, og som stilte tydelige krav.

For det andre: En folkerettslig vurdering av om Russland har brutt folkeretten, må baseres på vanlig folkerettslig metode, det vil si på bakgrunn av sakens fakta opp mot bestemmelsene i FN-pakten, relevant folkerettslig sedvanerett, statspraksis, rettspraksis med videre. Det er ingen faktuell tvil om at Russland har invadert Ukraina, uten å ha et gyldig folkerettslig grunnlag for dette. Russiske egne påstander i så måte fremstår som absurde og i sterk strid med virkeligheten.

En konsekvens av at Russland har blokkert vedtak om situasjonen i Sikkerhetsrådet, er imidlertid at Sikkerhetsrådet vil bli forhindret i å oppfylle sitt mandat i henhold til FN-paktens kapittel VII om å vedta rettslig bindende tiltak for å gjenopprette internasjonal fred og sikkerhet.

Europa er inne i den mest alvorligste sikkerhetspolitiske krisen siden andre verdenskrig. Russland har gått til angrep på et fredelig naboland. Det ukrainske folket kjemper en desperat kamp som er i tråd med FN-paktens regler om selvforsvarsrett.

Vår beslutning om å gi Ukraina våpenstøtte må sees i dette lyset. Vi er på linje med Sverige, Finland, våre allierte og andre nærstående land. Dette betyr selvsagt ikke at alle disse landene er i væpnet konflikt med Russland. Et angrep fra russisk side mot Norge vil være like illegitimt som det russiske angrepet mot Ukraina.