Verden i grenseland

Russlands raske erobring gikk ikke som planlagt. Ukrainerne reiste seg. President Zelenskyj flyktet ikke, og angrepet på Kyiv feilet. To år etter fortsetter krigen for full styrke med all sin lidelse og ødeleggelse. Ringvirkningene når langt utover Ukraina, blant annet hit til Øst-Finnmark hvor jeg nå er på reise.

Jeg har nettopp kommet til Kirkenes etter å ha fulgt en av forsvarets snøscooterpatruljer langs grensen mot Russland. Kirkenes er byen der 400 med russisk bakgrunn bor og der gateskiltene er på både norsk og russisk. Ved frigjøringsmonumentet har nordmenn og russere sammen markert frigjøringen av Øst-Finnmark i 1944. Jeg har stått her side om side med Russlands utenriksminister Sergej Lavrov og vist respekt for de som ga sitt liv under de dramatiske kampene her i nord. Det var også her Norge, Russland, Finland og Sverige i 1993 undertegnet Kirkeneserklæringen, som sa at «partnerskap erstatter fortidens konfrontasjon og splittelse».

I kjølvannet av den kalde krigen så vi utviklingen av et utstrakt folk-til-folk-samarbeid, kulturelt så vel som i næringslivet. Grensehandel og samhandling på begge sider av grensen formet samfunnet, og utviklingen reflekteres godt i antall passeringer på grensen ved Storskog: Fra bare noen få tusen passeringer i 1990 til over 300 000 tjue år senere. Det har vært viktig for lokalsamfunnet, men aktivitet i Øst-Finnmark er også av sikkerhetspolitisk betydning for hele landet.

Etter krigsutbruddet i Ukraina har antall passeringer blitt redusert til rundt 70 000 i året. Bedrifter og butikker her i Kirkenes har mistet store deler av sin opprinnelige omsetning, og stemningen i byen har endret seg. Regjeringen har lagt frem flere aktivitetspakker for Øst-Finnmark for å kompensere for bortfallet av handel med Russland, og bidra til å styrke næringslivet, utvikle nye arbeidsplasser og forsterke infrastrukturen. Vi har klart å bekjempe flere av krigens ringvirkninger, ikke bare i Kirkenes. Vi har fått kontroll på de skyhøye energiprisene, den kraftige prisveksten og den store flyktningetilstrømmingen.

Det forandrer likevel ikke alvoret i den sikkerhetspolitiske situasjonen: Russland har rustet kraftig opp og den autoritære ledelsen har vist at de kan være rede til å gå til fullskala angrep mot et naboland. Det må vi ta på alvor. Denne krigen understreker det viktigste ansvaret enhver regjering har: Ta vare på vår sikkerhet. Derfor står vi klippefast på norsk NATO-medlemskap, derfor utvikler vi nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde og derfor vil vi nå utvikle et sterkere og mer moderne forsvar – med tyngdepunkt i nord.

På sikkerhetskonferansen i München forrige lørdag varslet jeg at Norge vil gjennomføre den største satsingen på forsvaret siden andre verdenskrig. Så langt har regjeringen styrket forsvarsbudsjettet med 40 prosent. Om noen måneder legger vi frem en ny langtidsplan for forsvaret, som bygger på den tverrpolitiske forsvarskommisjonen, forsvarssjefens fagmilitære råd og totalberedskapskommisjonen. Tiltakene i langtidsplanen vil gjøre norsk forsvar sterkere og mer tidsriktig. Vi skal utvikle forsvarskapasiteten, styrke nærværet i havområdene, styrke landforsvaret, ta i bruk nye og moderne våpensystemer og samordne forsvaret tettere med våre allierte.

Mange i Norge er urolige for det som skjer rundt oss. Det kan jeg forstå. Vi har hevet vår beredskap og styrket samordningen med våre NATO-allierte. Samtidig er jeg enig med forsvarssjefen som sier at nordmenn ikke skal være redde for at det nå kan bryte ut krig mot Norge. NATO-samholdet er sterkt og troverdig. Men den alvorlige sikkerhetspolitiske situasjonen gjør at vi skal være skjerpet og forberedt på å kunne motvirke trusler eller press mot Norge og våre allierte i NATO. Norden og NATO truer ingen. Men vi skal aldri la oss true.