Vi må motarbeide dobbeltstandarder i utenrikspolitikken

Krigen i Gaza har skapt en internasjonal og nasjonal debatt om såkalte «doble standarder» og vestlig dobbeltmoral. Bakgrunnen er påstanden om at vestlige land som Norge bare er opptatt av folkeretten når det tjener oss selv. 

Argumentet er lite treffende for Norge. Det er en fanesak for Norge å forvare folkeretten uansett hvem som bryter den. Om det gjelder den pågående krigen i Gaza, konflikter i Afrika, Israels ulovlige okkupasjon, Storbritannias folkerettsbrudd på Chagosøyene eller Russlands ulovlige angrepskrig mot Ukraina, har Norge vært prinsipielle og tydelige. Vi har kritisert alle disse bruddene på folkeretten, uansett hvem som begår dem.

Er så dette en hensiktsmessig strategi? Enkelte har vært skeptiske. Det har blitt hevdet at Norge av sikkerhetspolitiske grunner må være tilbakeholdne med å kritisere allierte og andre nærstående land som begår brudd på folkeretten. Begrunnelsen er at vi som et lite land i en farlig verden har behov for å holde inne med våre venner. 

Dette tror jeg er galt på flere måter.  For det første tåler våre allianser med USA og europeiske partnere godt at vi ikke alltid er enige. Norge var blant grunnleggerne av NATO og vi har et nært politisk og militært forsvarssamarbeid med våre allierte. Og vi har stilt opp med betydelige bidrag i NATO-operasjoner i Kosovo, Libya og Afghanistan. Ingen allierte betviler Norges lojalitet til NATO.

For det andre krever vår egen sikkerhet at vi arbeider for at folkeretten respekteres. Med mindre land i både nord og sør ser seg tjent med folkeretten, vil ikke systemet overleve. For Norge vil en slik utvikling være katastrofal. Folkeretten sikrer norsk suverenitet, verner om våre ressurser og er selve bolverket mot en internasjonal variant av jungelens lov, en uhyggelig tilstand for et lite land med betydelige ressurser og mektige naboer. Dette er blitt enda viktigere i en tid med forskyvning av makt fra nord til sør, der våre vestlige allierte får stadig mindre relativ makt.

Kan så Norges konsekvente forsvar av folkeretten, også overfor vestlige stater, misforstås som aksept av Russland, Kina og andre repressive staters narrativ om at Vesten først og fremst er hyklersk? Bare om man bevisst forsøker å misforstå. Det er sant at vestlige stater iblant har brutt folkeretten. USAs angrep på Irak i 2003 er et godt eksempel. Da må vi tørre å være kritiske. Gjør vi det, kan vi med en helt annen troverdighet kritisere stater som virkelig baserer seg på dobbeltstandarder. 

Vi kan for eksempel punktere Russlands narrativ om å være folkerettens forkjemper på vegne av det globale sør. Det er ikke grenser for hvor forferdet Russland har vært over drap på sivile i Gaza, samtidig som de selv bomber i sønder skoler og sykehus i Ukraina. Denne kyniske dobbeltmoralen kan best imøtegås om en selv er prinsipiell. Vi kan også mer effektivt bidra til at likesinnede land i sør ser betydningen av å være prinsipielle. Sør-Afrika har for eksempel gått høyt på banen i å påpeke israelske folkerettsbrudd på Gaza, men har helt unnlatt å kritisere Russlands ulovlige krigføring i Ukraina. Norges konsekvente holdning til begge konflikter gjør det mulig for oss å påpeke slike selvmotsigelser på en måte som blir lyttet til. 

Enkelte har innvendt at det er urealistisk å skulle være like opptatt av alle folkerettsbrudd til enhver tid. En strategi uten prioriteringer er imidlertid hverken realistisk eller hensiktsmessig, selv om Norge alltid forsøker å motvirke konflikter og kriser også i fjerntliggende områder. Det er intuitivt forståelig at en krig i et naboland opptar folk mer enn om den pågår på et annet kontinent. Det er derfor logisk at det for Norge er særlig alvorlig at Russland, et land vi deler grense med, gjennom bruk av ulovlig makt forsøker å annektere ukrainsk territorium. En krig i vårt nabolag har sikkerhetspolitiske implikasjoner på en annen måte enn en konflikt langt unna.

Det avgjørende er at vi insisterer på at like tilfeller behandles likt, og at alle stater er underlagt de samme reglene. Det er derfor ikke et uttrykk for dobbeltstandarder at Norge har gitt forsvarsmateriell til den ukrainske forsvarskampen, eller har gitt en historisk stor hjelpepakke til Ukraina gjennom Nansen-bidraget. Vi må imidlertid være påpasselige med å ikke gi inntrykk av at Russland vurderes etter særegne regler. Derfor har vi i vår kritikk av Russland nettopp vektlagt bruddene på FN-pakten og universelt aksepterte regler. 

Det er ikke bare Norge som har interesser i folkeretten. Det er avgjørende for alle stater at eksisterende regelverk om begrensninger på krigføring, fri og rettferdig handel og bruk av havet og dets ressurser etterleves. Verdensrommet, kunstig intelligens og klimaendringer er eksempler på områder det er helt nødvendig å underlegge oppdatert eller nytt folkerettslig regelverk. 

Vår felles fremtid er avhengig av universell respekt for folkeretten. Det krever at land i nord og sør ser på folkeretten som et rettferdig regelverk. Det innebærer at reglene må anvendes konsekvent. Alle stater må motstå fristelsen til å bryte folkeretten basert på kortsiktige nasjonale interesser. For Norge er det hele nokså enkelt. Vårt viktigste bidrag til en fredelig og rettferdig verdensorden, og vår egen nasjonale sikkerhet, er å unngå folkerettslige dobbeltstandarder og arbeide for at andre stater gjør det samme.