Vi skal unngå ekstremt høye strømpriser

I et innlegg i Telemarksavisa 7. juni stiller Torstein Bjaaland og Per Paaske Gulbrandsen meg flere spørsmål om kraftsystemet vårt og strømprisene. Jeg vil takke for et engasjert innlegg og vil prøve å både svare og forklare litt.

For det første: Ekstremt høye strømpriser over tid er ikke ønskelig. En gjennomsnittlig strømpris på 70 øre per kilowattime, slik vi har sett i perioder i de siste månedene, ønsker vi ikke. En så høy pris er også helt ekstraordinært. De siste ti årene har snittprisen på strøm i Norge ligget på rundt 33 øre per kWh.

Regjeringen har, slik Bjaaland og Gulbrandsen nevner i sitt innlegg, startet en grundig og bred gjennomgang som skal vurdere årsakene til den ekstraordinære kraftsituasjon vi har sett i 2021 og 2022 – og risikoen for at liknende situasjoner kan oppstå igjen. I dette arbeidet skal vi blant annet se nærmere på hvordan norsk krafteksport påvirker norsk forsyningssikkerhet og norske strømpriser. I februar oppnevnte vi også en energikommisjon som skal kartlegge energibehovene våre og foreslå grep for økt energiproduksjon.

Jeg er i likhet med Bjaaland og Gulbrandsen utålmodig etter å få se resultatene av det analysearbeidet som nå er igangsatt. Dette utredningsarbeidet tar imidlertid noe tid og vil ikke være klart i løpet av høsten. Vi ønsker gjennomtenkte tiltak til drøfting og vurdering, og må ta oss tid til å hente inn og analysere den nødvendige informasjonen. I mellomtiden kan norske husholdninger være trygge på at regjeringen vil stille opp dersom de høye strømprisene vedvarer, med tiltak som reduserer kostnadene.

Det er ikke én enkelt årsak til de ekstraordinære strømprisene som vi har sett i deler av landet de siste månedene. For det første har situasjonen i de europeiske energimarkedene over lengre tid vært ekstraordinær. Dette er forsterket etter Russlands militære angrep på Ukraina. Europa har i tillegg stått i en situasjon med rekordhøye priser på kull, gass og CO2-kvoter siden høsten 2021. Ettersom vi er en del av det europeiske kraftmarkedet, påvirkes vi av forholdene i Europa.

I tillegg er den norske kraftforsyningen væravhengig, og vi er vant til at kraftprisen svinger med værforholdene. I år bidro en tørr høst til å dra opp strømprisen i deler av landet. Samtidig har tilsiget til vannmagasinene våre vært under gjennomsnittet, noe som har bidratt til at magasinfyllingen har vært under normalen, særlig i de sørlige delene av Norge. Dette drar også prisen opp.

Bjaaland og Gulbrandsen uttrykker i sitt innlegg en grunnleggende skepsis til at strømmen vår kjøpes og selges i et marked. Til det vil jeg svare at vi må huske på at dette systemet stort sett har tjent oss godt. Ingen lurer på hvorfor vi overlater prisen til markedet når prisen er lav, for eksempel i 2020 da strømprisen var på rekordlave nivåer. Det at vi kan utveksle kraft har også sikret oss tilgang på kraft i perioder hvor det har oppstått knapphet i norsk produksjon. Utenlandskablene bedrer rett og slett norsk energisikkerhet. Markedet tar imidlertid ikke omfordelingshensyn, og det er nettopp derfor vi har innført midlertidige tiltak som reduserer de ekstraordinære kostnadene strømkostnadene som vi har sett det siste året. 70 øre for kilowattimen er for mye.

Den siste vinteren har vært spesiell. Nå går vi gjennom erfaringene fra den. Vi ser på hvordan norsk krafteksport påvirker norsk forsyningssikkerhet og norske strømpriser, og vi ser på hvilke konkrete tiltak som kan bidra til å sikre at norsk fornybar kraft forblir et konkurransefortrinn for norsk industri.

Jeg kan forsikre Bjaaland og Gulbrandsen om at jeg følger kraftsituasjonen tett og ser på langsiktige løsninger til det beste for både norske husholdninger og norsk industri.