Vi trenger flere seniorer i arbeidslivet

 *Sjekkes mot fremføring

Kjære alle sammen,

Det er veldig hyggelig å være her for å markere at Senter for seniorpolitikk fyller 50 år.

Senteret har endelig blitt senior!

Dere fremskaffer, utvikler og formidler kunnskap og erfaringer om eldre i arbeidslivet, og bidrar til at flere over 50 står i jobb.

Dere synliggjør eldres ressurser, og viser godt trepartssamarbeid i praksis gjennom et utstrakt samarbeid med partene i arbeidslivet.

*

Kari, som mangeårig direktør for senteret har du satt ditt preg på seniorpolitikken.

Senter for seniorpolitikk er en interessant aktør i offentligheten, ikke bare fordi dere har mye kunnskap, men også fordi dere har en grunnleggende positiv innfallsvinkel når dere argumenterer.

Det er lite trøste-og-bære-retorikk og skremmebilder, og det tror jeg saken vinner på.

*

Jeg synes det er interessant å merke seg, at da senteret ble etablert i -69, var blikket rettet mot planlegging av pensjonistlivet.

Ikke mot fortsatt deltakelse i arbeidslivet, som det er i dag.

Dette reflekterer at holdningene til eldre arbeidstakere har endret seg ganske mye på 50 år.

Eldre arbeidstakere i -69 var stort sett menn, de tilhørte generasjonen som fikk hatt og frakk til konfirmasjonen, mange dro til sjøs da de fylte seksten, og langt flere enn i dag hadde stått i tunge, fysiske jobber.

Da jeg vokste opp, ble 50-åringer sett på som gamle folk.

I dag går 60-åringer på rockekonsert sammen med barn- og barnebarn.

Vi holder oss yngre lenger.

Jeg tror generasjonsgapet mellom unge og eldre er mindre nå enn tidligere, om vi ser bort fra digitale ferdigheter.

Dagens 50- og 60-åringer driver med aktiviteter som var utenkelige for vår besteforeldre-generasjon da de var på samme alder.

En kombinasjon av bedre helse, høyere utdanning og et godt arbeidsmarked er viktige grunner for at yrkesaktiviteten til folk over 60 år har økt siden år 2000.

Pensjonsreformen, som gjør det mer lønnsomt å stå lenger i arbeid, og som har gitt større mulighet til å kombinere pensjon og arbeid, har også bidratt vesentlig til denne utviklingen.

*

Regjeringen ønsker at flest mulig skal kunne delta i arbeidslivet lenger.

Ingen seniorer skal diskrimineres.

Deltakelse i arbeidslivet er viktig for hver og én av oss.

Vi får økonomisk handlefrihet, mulighet til selvrealisering og sosial inkludering, det fremmer likestilling, og ingenting motvirker inntektsforskjeller og fattigdom mer enn å stå i arbeid.

Dét har vi lykkes godt med i Norge sammenliknet med mange andre land.

Men eldres sysselsetting er også viktig for fellesskapet. Ikke bare for den enkelte.

Vår velferdsmodell forutsetter høy sysselsetting, og at vi finner en god balanse mellom yrkesaktive og pensjonister.

Da folketrygden ble innført i -67, var det ingen som kunne forutse de lave fødselstallene som begynte å gjøre seg gjeldende på begynnelsen av 70-tallet.

Siden 1975 har fruktbarheten variert mellom 1,6 og 2,0 barn per kvinne.

Det var også vanskelig å forestille seg den kraftige veksten i forventet levealder vi har sett siden den gang. Norges befolkning eldes. Flere skal forsørges.

Allerede i dag er utgiftene til alderspensjon høye.

Flere eldre innebærer også høyere utgifter til aldersrelaterte helse- og omsorgstjenester.

*

Det er anslått at folketrygdens utgifter til alderspensjon vil utgjøre 232 milliarder kroner i 2019.

Dette er mer enn utgiftene til sykepenger, arbeidsavklaringspenger, uføretrygd, legemidler, andre helseformål, foreldrepenger og stønad til enslige forsørgere utgjør – til sammen!

Det er altså betydelige summer som går med til å dekke utgiftene til alderspensjon.

Fremover vil det bli færre yrkesaktive som kan finansiere vår felles velferd.

I 2050, når dagens 40-åringer går av med pensjon, vil vi være vel 1,6 millioner alderspensjonister.

Det er over 600 000 flere pensjonister enn i dag.

Vår allmenne pensjonsordning er løpende finansiert.

Det er ikke slik at pensjonistene betaler sin egen pensjon gjennom fond.

De yngre betaler de eldres pensjoner.

Når vi blir flere eldre, er det desto viktigere at flere eldre jobber.

*

Stadig flere unge tar lengre og høyere utdanning.

Og de går senere ut i arbeidslivet, kanskje først når de er 27–28 år.

I slutten av 40-årene er de aller fleste forbi småbarnsfasen.

Da er det rart om du er på vei inn i arbeidslivets solnedgang, og ikke er attraktiv i nye jobber.

Norsk seniorpolitisk barometer viser at ledere regner folk som eldre i arbeidslivet ved 56 år og 4 måneder, og de nøler med å innkalle kvalifiserte søkere som er eldre enn 58 ½ år.

Jeg er glad for at disse tallene har økt noe de siste årene.

De gamle arbeidstakerne er ikke gamle lenger!

Men, vi ser at holdningene til dem fortsatt kan være gamle på noen arbeidsplasser.

Det må det bli en slutt på.

**

Vi skal ikke stikke under en stol at det også er noen dilemmaer vi må forholde oss til.

For det første: Folk eldes individuelt.

Noen er klare for å jobbe lenger enn aldersgrensene.

De har fortsatt mye å gi!

Andre ikke.

Det er fritt frem for å jobbe lenger mange steder i privat sektor om begge parter ønsker det.

Men skal du ha det samme stillingsvernet etter 72 år? Det kan føre til at arbeidsgivere vegrer seg for å ansette nye eldre arbeidstakere.

For det andre: Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe, som leverte sin rapport i vår, peker på at pensjonssystemet vårt gir sterke insentiver til å stå lenge i arbeid.

De mener at det blir særlig viktig å stimulere arbeidsgiverne til å ta inn seniorer og eldre arbeidstakere fremover.

Det kan tale for at det blir mindre behov for seniorgoder som gir økte lønnskostnader, som ekstra ferieuke med full lønn, sier ekspertgruppen.

Og for det tredje: Hva bør de øvre aldersgrensene for midlertidige inntektssikringsordninger, som sykepenger, dagpenger, AAP og uføretrygd være, når vi i fremtiden må stå vesentlig lenger i arbeid for å få den samme pensjonen som dagens pensjonister?

Er det for eksempel riktig at personer som står i jobb til 70 år skal få sykepenger ved sykdom, når de fra den alderen får vesentlig høyere alderspensjon enn personer som må slutte i arbeid ved 62 år?

Etter at fleksibel pensjonsalder ble innført i 2011 er det ikke rett frem å si hva som er den riktige løsningen.

Dette viser at det er flere utfordringer å ta tak i på seniorfeltet.

*

Sysselsettingsutvalgets ekspertgruppe peker også på et annet viktig poeng:

Dersom seniorer og eldre arbeidstakere skal være attraktive i arbeidsmarkedet, må de opprettholde og videreutvikle sin kompetanse.

Ingen er utlært én gang for alle i arbeidslivet.

Ingen skal gå ut på dato.

Derfor må vi gjøre det enklere å ta utdanning og være i jobb samtidig.

Her er regjeringen i gang med en rekke tiltak.

*

Men her forleden ble det veldig synlig at man ikke skal kimse av de eldstes kompetanse, selv på de mest teknologisk avanserte arbeidsplassene vi har her i landet.

Da Hydro nylig ble rammet av et alvorlig dataangrep, måtte anleggene kjøres manuelt.

Problemet var at mange av de yngre ansatte hadde ikke denne kunnskapen.

Da valgte selskapet å mobilisere pensjonistene.

Dette kunne de!

På Hydros fabrikk i Høyanger fant de frem penn, papir og kalkulator for å gjøre beregninger.

Her støttet de eldre de yngre.

Noen ganger er de eldste eldst!

Ikke bare på golvet – også på toppen:

Jeg synes styret i Hydro sender et viktig signal når den nye konsernsjefen, Hilde Aasheim, er 61 år.

Du trenger ikke være 45 – med utsikter til 20 år i selskapet – for å få én av de tyngste posisjonene i norsk næringsliv.

Når du er 61 år er du på ingen måte gått ut på dato.

Det er et symptom på at verden går fremover.

I USA er det fire tiår mellom yngste og eldste presidentkandidat til presidentvalget neste år.

37-åringen og 77-åringen.

Det er ikke alderen det kommer an på.

Kan du lære, kan du bidra.

*

La oss derfor levealdersjustere holdningene til eldre arbeidstakere.

Senter for seniorpolitikk:

Gratulerer med dagen!

Tusen takk.

***