Christian Birch-Reichenwald

Periode som justisminister

• 01.09.1860 - 11.12.1861

---

Christian Birch-Reichenwald ble født på Blaker skanse i Sørum i Akershus 4. januar 1814. Blaker skanse var en del av forsvarsanlegget ved Glomma mot angrep fra svenskene.

Faren het Paul Hansen Birch og var premierløytnant, men avanserte senere til generalmajor. Navnet Birch-Reichenwald har en noe særegen historie. Christians farfar het Reichenwald, farmorens navn var Birch. Det ekteskapet var åpenbart ikke lykkelig, for hustruen tok med seg barna og flyttet til sin bror, og tok tilbake pikenavnet for både seg og barna. Da han ble voksen tok Christian igjen farfarens slektsnavn, men da i form av Birch-Reichenwald.

Birch-Reichenwald skal ha bodd noen år i Stockholm som barn, og snakket svensk. Han var elev ved Trondheims katedralskole, og tok examen artium som preseterist i 1830. Han dro deretter til Uppsala for å studere, men reiste snart videre til Kristiania og tok fatt på jusstudier.

Han ble fort aktiv i studentpolitikken, og sluttet seg til «intelligenspartiet», hvor blant annet også A.M. Schweigaard, Fredrik Stang og J.S. Welhaven hørte hjemme. Bare 18 år gammel ble han valgt til formann i Det Norske Studentersamfunn, med et mål om å høyne tonen i samfunnet. Men etter å ha tapt en votering, meldte både han og hele styret seg ut og stiftet Det Norske Studenterforbund. Han opprettholdt kontakten med Welhaven under hele livet, og da sistnevnte ble syk, hjalp han ham med utgivelsen av hans samlede skrifter i 1867-1868.

Birch-Reichenwald ble cand.jur i 1834 og begynte som kopist i Justisdepartementet. Han gjorde rask karriere, men flyttet i 1839 over til Kirkedepartementet hvor han ble ekspedisjonssekretær (ekspedisjonssjef) i 1841, stadig bare 27 år gammel.

Han giftet seg i 1838 med sin kusine Jacobine Ida Sophie Motzfeldt, datter av den tidligere statsråd Peter Motzfeldt. Som Odd Inge Skjævesland uttaler i boken «Ministerhotellet» hadde den politiske overklassen i Norge en nærmest kongelig tilbøyelighet til familiær innretning for sine amorøse piler.

Birch-Reichenwald var også nær venn av Georg Christian Sibbern, sønn av tidligere justisminister Valentin Sibbern, som ble statsminister i Stockholm omtrent samtidig som Birch-Reichenwald gikk inn i regjeringen. De to er sagt å være som Knoll og Tott, brevvekslet hyppig, og hisset hverandre opp over udugelige byråkrater i politiske roller.

I 1843 ble han medlem av bystyret i Kristiania, var viseordfører i 1845 og ordfører i 1846. I 1847 ble han utnevnt til amtmann i Smålenene (Østfold), og ble valgt til Stortinget som representant for Moss og Drøbak i 1848 og 1854. I 1854 gikk karrieren videre til amtmann i Akershus, fra 1857 også konstituert stiftsamtmann i Kristiania.

Under tiden som amtmann fikk han nær kontakt med kronprins Carl, som i 1856 hadde tiltrådt som visekonge i Norge. Da kronprinsen ble regent ryddet han plass for Birch-Reichenwald i regjeringen, først som sjef for Revisjonsdepartementet, deretter et år i statsrådsavdelingen i Stockholm før han ble justisminister i 1860.

Flere kilder hevder at han var justisminister allerede fra 1858, men det stemmer ikke, ifølge de offisielle lister. Likevel er det han som har fått æren av å tvinge gjennom nedsettelse av en jurykommisjon i 1859.

Regjeringsendringene ble ikke godt mottatt i Norge. Mange så det som et forsøk på å etablere et mer personlig kongestyre, og Birch-Reichenwald ble mistrodd på grunn av sitt nære forhold til kronprinsregenten. Dette var nok litt urettferdig, og visstnok hadde Birch-Reichenwald fått et løfte av regenten at han ville sanksjonere et vedtak om å avskaffe stattholderposten. Men da dette ble vedtatt av Stortinget, førte det til sterk opposisjon i Sverige, og regenten gikk bort fra sitt løfte, og nektet sanksjon.

Det var Birch-Reichenwald som sto for den regelmessige rapportering fra statsrådet i Kristiania til regenten i Stockholm, og det var han som hadde hånd om den hemmelige sifferkoden som ble brukt for å kryptere dokumentene. Den formelle førsteministeren, Hans Christian Petersen, måtte be pent om å få låne den.

I 1861 foreslo den svenske regjering å etablere en ny unionskomite med åpent mandat til å se på alle sider av unionsforholdet mellom Norge og Sverige. Etter forslag fra Birch-Reichenwald vedtok den norske regjering en klar avvisning av forslaget. Vedtaket var utformet av Birch-Reichenwald, og inneholdt en grunnleggende beskrivelse av Norges rett i unionen. Striden endte med at både Birch-Reichenwald og Petersen gikk ut av regjeringen 12. desember 1861. Birch-Reichenwalds gode venn, Georg Christian Sibbern havnet på den andre siden i denne striden, de ble med det for en periode uforsonlige fiender.

Birch-Reichenwald var etter dette uten noe offentlig embete inntil han ble utnevnt til sorenskriver i Aker i 1869. Men helt arbeidsløs var han ikke. Han ble innvalgt på Stortinget i 1862, nå som representant for Kristiania, Hønefoss og Kongsvinger. Han ble også gjenvalgt i 1865. Samtidig var han igjen blitt medlem av bystyret i Kristiania, og var ordfører 1862-1866. Og som tidligere nevnt hjalp han i denne perioden Welhaven med å utgi sine samlede verker.

Birch-Reichenwald ble av samtiden ansett som en varm kongevenn, men omstendighetene rundt hans avgang viser at han sto på for Norges interesser i unionen. Han er beskrevet som en skandinavist som ønsket felles front utad, men fri utvikling på nasjonalt grunnlag innad. Unionsvennlig, men med et klart krav om norsk likestilling med Sverige. Som stortingsrepresentant ble han ansett som «moderat-konservativ», og han plasserte seg mellom de to hovedfløyene; bondeopposisjonen og de regjeringstro.

Han er beskrevet som en glimrende jurist og administrator, men ingen stor politiker. Han var ingen agitator, og led av en mild form for manisk-depressiv lidelse som gjorde ham nølende og ubesluttsom. Men han er også beskrevet som omgjengelig og «prunkløs», med en åpen ærlighet som ga ham mange venner.

Fredrik Stang skal ha uttalt at Birch-Reichenwald «har flere spesielle politiske venner enn noen annen meg bekjent offentlig mann her i landet». Historikeren Ludvig Daae beskriver ham i ganske blomstrende vendinger: «Han er baade med Hensyn til Hoved og Hjerte den fineste Personlighed jeg i det offentlige Liv har kjent».

Christian Birch-Reichenwald døde i Kristiania 8. juli 1891 og er begravet på Vår Frelsers gravlund. En gatestubb på Sandaker i Oslo, ikke så langt fra Justisdepartementets nåværende lokaler i Nydalen, heter Birch-Reichenwalds gate. Christian må imidlertid dele denne gaten med sønnen Peter, som også var statsråd (arbeidsminister og innenriksminister) samt borgermester i Kristiania.