Christian Selmer

Periode som justisminister

• 1877–1878

Christian Selmer er et kjent navn i norsk historie, men det er nok ikke først og fremst som justisminister han vil bli husket.

Christian August Selmer ble født 16. november 1816 i Fredrikshald (nå Halden). Hans far var grosserer. Selmer vokste opp i Fredrikshald, ble student i 1837 og tok en glimrende juridisk embetseksamen i 1842. Etter eksamen var han sorenskriverfullmektig i Sør-Hedmark, og flyttet til Kristiania i 1846, hvor han ble ansatt som kopist i Justisdepartementet. I 1848 giftet han seg, med Anna Sylvia Leganger, som var datter av sorenskriveren han var fullmektig hos i Sør-Hedmark. Han var innom, også som kopist, i Finansdepartementet, før han i 1849 ble fullmektig hos en prokurator (advokat) i Drammen. Da prokuratoren to år senere ble utnevnt til sorenskriver i Stjør- og Verdal, tok Selmer over forretningen og drev den inntil han i 1862 ble utnevnt til byfogd i Drammen. I Drammen ble han ansett som først en meget dyktig advokat, og deretter som en dyktig byfogd og embetsmann, og spesielt verdsatt for sitt arbeid med nyreguleringen av Bragernes etter bybrannen i 1866.

I 1870-1873 var Selmer vararepresentant til Stortinget og ble valgt som fast representant for Drammen i 1874. Det hevdes at han var uten enhver politisk ambisjon, og at det var med ulyst og ren pliktfølelse at han lot seg velge til Stortinget. Han markerte seg ikke spesielt der, men holdt lidenskapelige innlegg i to av de viktigste politiske sakene på den tiden, spørsmålet om statsråders adgang til Stortinget og forslag om å utvide stemmeretten. I begge saker mente han reformforslagene ville forrykke Grunnlovens maktfordelingsprinsipp.

I 1874, kort tid etter at han var valgt til Stortinget, ble han utnevnt til statsråd i Armedepartementet. Visstnok var statsministeren, Frederik Stang, nølende til å utnevne Selmer. Han satt som medlem av regjeringen i ti år, inntil han ble fradømt embetet ved den store riksrettssaken i 1884. Han var i Justisdepartementet fra 1877-1878, og dessuten innom Indredepartementet og statsrådsavdelingen i Stockholm, hvor han ble god venn med kongen, Oscar II.

Regjeringens sjef i disse årene var den meget dyktige og avholdte Frederik Stang. Da han gikk av i 1880 insisterte kong Oscar II på å utnevne Selmer som hans etterfølger. Det sies at han, i motsetning til Stang, ønsket en regjeringssjef som var både personlig hengiven og føyelig. Og Kongen fikk sin vilje, selv om Selmer både fra høyre og venstre hold i norsk politikk ble ansett som for lett til stillingen. Det sies også at et flertall av regjeringens medlemmer var imot at Selmer skulle bli statsminister. Dessuten hadde han helseplager, i form av et svakt hjerte som holdt ham borte fra mange regjeringsmøter.

Han skulle imidlertid vise seg å være svært standhaftig, og sto på sitt, ikke minst i statsrådssaken, som førte til hans og regjeringens fall. På Stortinget gjorde venstreflertallet alt de kunne for å gjøre livet uutholdelig for regjeringen, særlig i form av bevilgningsnektelser og vedtak som grep inn på forvaltningens område. En praksis som jo har vært benyttet senere også.

Riksrettssaken i 1884 hører strengt tatt ikke hjemme i denne beretningen om Selmer som justisminister. Men kort fortalt, så sikret venstregrupperingen seg rent flertall på Stortinget ved valget i 1882, og fikk flertall i Odelstinget og alle plassene i Lagtinget. I riksrettssaken ble så regjeringen dømt, med stemmene fra Lagtingets medlemmer selv om alle de deltakende høyesterettsdommere stemte for frifinnelse. Stemningen kan åpenbart ikke ha vært god i Riksretten, en av Høyesterettsdommerne skal ha uttalt at det var uhyggelig å bli tvunget til å sitte ved samme bord som disse kjeltringer av noen lagtingsmedlemmer uten noen rest av samvittighet. Følelsene på den andre siden var ikke bedre, et av lagtingets medlemmer uttalte at de av høyesteretts dommere var blitt behandlet som om de skulle være hentet opp av rennesteinen i en skitten by, selv om de fleste var gamle, grånende bønder, som kanskje ikke hadde like edelt blod i sine årer.

Selmer ble fradømt embetet og ilagt store saksomkostninger. Han ble deretter utnevnt til generalauditør (generaladvokat) for hæren og marinen, et embete han beholdt inntil sin død.

Selmer lot ikke dommen gå inn på seg, han så seg selv som en martyr for en god sak, og mente han var uriktig dømt i en politisk prosess. Om det var politiske ambisjoner som nå hadde våknet, eller om det var for å markere sin uskyld og kjempe videre, så stilte han høsten 1884 som formannskandidat i det nystiftede partiet Høyre, men fikk ikke mer enn 9 stemmer.

Det hevdes også at han drøftet med Kongen muligheten for å bli sittende tross dommen i Riksretten, og eventuelt slå ned mulig motstand med våpenmakt. Disse planene møtte imidlertid motstand også i regjeringen, og Kongen måtte motvillig akseptere riksrettsdommen. «Ak, om alle blot vare som Selmer», skrev Kongen i et hjertesukk til sin hoffsjef i Kristiania.

Selmer hadde et rykte som dyktig og handlekraftig embetsmann, men uten politiske ambisjoner, og uten politisk teft. Han ble oppfattet som en standhaftig forsvarer av det bestående, og var lite innstilt på kompromisser med venstreflertallet på Stortinget. Han skal ha vært optimistisk av natur, og overbevist om at han forsvarte en god sak. Venstrekreftene betraktet han som revolusjonære og onde: «Vi staar ligeoverfor an bande, jeg siger det rent ud, af oprørere.»

Selmer var konservativ i ordets rette forstand. Men også han hadde reformideer. Han tok blant annet i 1883 initiativet til en ny lov om regulering av barnearbeid, som den gang var langt forut for sin tid. Loven kom imidlertid ikke opp til behandling i Stortinget i hans regjeringstid, fordi riksrettssaken tok for mye tid.

Christian Selmer døde på Bygdø i Kristiania 1. september 1889. Med den skjebne han fikk ved riksrettsdommen, var det ikke naturlig at han fikk gater oppkalt etter seg. Drammen har imidlertid hedret sin gamle byfogd. Selmers gate ligger sentralt på Strømsø.