Gerhard Meldahl

Perioder som justisminister

• 17.12.1861 – 31.08.1863
• 01.09.1864 – 30.09.1866
• 01.10.1867 – 31.05.1869
• 30.06.1870 – 30.09.1871
• 31.08.1872 – 07.01.1874

---

Hans Gerhard Colbjørnsen Meldahl ble født 5. august 1815 i Rollag i Buskerud, hvor hans far var sogneprest. Han var dermed den første norske justisminister som var født i det selvstendige Norge.

Meldahl tok studenteksamen i 1833 ved Møllers institutt i Kristiania. Dette var en privatskole drevet av overlærer Møller, som også var lærer på Krigsskolen. Skolen holdt til i en bygning på hjørnet av Tollbugata og Kirkegaten. Han ble cand.jur i 1837.

Han startet som advokatfullmektig i Kristiania, og ble stiftsoverrettsprokurator i 1843. I 1849 ble han utnevnt til byfogd i Trondheim, og i 1855 justitiarius i stiftsoverretten i samme by. Han var varaordfører i Trondheim 1851 til 1853 og ordfører i 1854. I 1859 ble han assessor (dommer) i Høyesterett, og fra 1874 justitiarius der. Han var innvalgt på Stortinget fra Trondheim og Levanger i perioden 1854 til 1858, og var en periode president i Lagtinget.

Meldahl er ikke verdiget noen omtale i Norsk biografisk leksikon, til tross for at han var både stortingsrepresentant, justisminister og justitiarius i Høyesterett. Så det er lite å finne av opplysninger om hans karriere i åpne kilder. Han var justisminister fra 1861 til 1874, bare avbrutt av de sedvanlige periodene i statsrådseksjonen i Stockholm. I motsetning til sine kolleger pendlet han ikke mellom forskjellige departementer, men vendte trofast tilbake til Justisdepartementet etter hvert Stockholm-opphold. Og han gikk direkte fra statsrådsposten til justitiarius i Høyesterett.

Ved folketellingen i 1865 er han registrert som bosatt i Akersgaten 71, med hustru, to ugifte døtre og to tjenestepiger.

Det antydes at Meldahl ble valgt som justisminister etter Birch-Reichenwalds avgang fordi man ønsket en politisk mindre brysom person i regjeringen. Vi vet også at han i 1872 var i mot å anbefale kongen å sanksjonere Stortingets vedtak om at statsrådene skulle ha møteplikt i Stortinget.

Meldahl tok i 1870 til ordet for opprettelsen av en stilling som ekspedisjonssjef for fengselsvesenet. Han begrunnet det i utilstrekkelig tilsyn med landets fengsler, dette var knapt mer enn en bigeskjeft for Kriminalkontorets tre embetsmenn som måtte prioritere benådningssakene. Han fikk imidlertid ikke gehør i Stortinget, blant annet fordi man der var redd for å trå det lokale selvstyre for nær. Fengslene var først og fremst kommunale, og den hjemmel regjeringen måtte ha for tilsyn burde benyttes med varsomhet. Først i 1875, etter at Meldahl hadde gått av som statsråd, snudde Stortinget og bevilget penger til en ny ekspedisjonssjef.

Meldahl var justisminister da Aasmund Olavsson Vinje ble ansatt i departementet som ekstraskriver i 1865, og det var også Meldahl som avskjediget Vinje i 1868. Bakgrunnen var at Vinje hadde skrevet en sterkt kritisk artikkel i avisen Dølen om regjeringens positive holdning til en ny riksakt mellom Norge og Sverige. Han ble innkalt på statsrådens kontor. Meldahl anførte at Vinje i artikkelen hadde skrevet så mye vondt om regjeringen som vel var mulig, og at dette ikke var forenlig med hans stilling i departementet. Vinje forsvarte seg med at han hadde gjort akkurat det enhver god nordmann burde gjøre, og påberopte seg Grunnlovens regler om tale- og trykkefrihet. Det hjelp imidlertid ikke, han ble avskjediget i første statsråd.

Meldahl deltok i en del viktig lovarbeid, også utenfor den tiden han var justisminister. Allerede i 1854 ble han valgt til medlem av Jurykommisjonen, men fikk ikke tiltrådt dette arbeidet fordi han ble nektet permisjon. Han var den gang byfogd i Trondheim. Men i 1859 ble han medlem av en kommisjon som skulle vurdere juryordningens forenlighet med Grunnloven, og fra 1877 var han med i en kongelig kommisjon om sjøloven.

Når det gjelder hans personlighet, kan siteres følgende fra historikeren Jens Arup Seip: «Justisministeren hadde ord for å være en fremragende jurist og en dyktig skribent, men han snakket ikke godt for seg. Det var en elskverdig og fredsommelig mann, i personlige forhold vâr og ømskinnet. Hans to vintre på Stortinget i 50-årene hadde ikke gitt ham smak for politikk. Den minste avbrytelse i administrasjonens rolige gang berørte ham pinlig». Ludvig Daae var mindre positiv, og hevdet at han gjorde seg til statsministeren, Fredrik Stangs skrivekarl i alt mulig.

Meldahl fikk ikke sitte lenge som høyesterettsjustitiarius. Han døde i Kristiania 25. desember 1877, 62 år gammel.