Hans Christian Petersen

Perioder som justisminister

• 01.04.1845 - 30.06.1847
• 01.09.1850 - 31.08.1851
• 01.06.1853 - 31.08.1853
• 01.07.1854 - 31.08.1855
• 01.09.1858 - 30.06.1859

---

Hans Christian Petersen ble født 11. august 1793 i Kristiansand som en av syv søsken. Begge foreldrene var født i Danmark, men faren var i mange år stadsfysikus i Kristiansand.

Petersen gikk på skole i Kristiansand, og reiste deretter til København, hvor han tok juridisk eksamen 14. januar 1814, samme dag som Kielfreden ble inngått. Han ville straks hjem til Norge for å slutte seg til selvstendighetskampen, men det skulle vise seg ikke å være så lett. Det var reiseforbud sjøveien, og hvis han tok landeveien gjennom Sverige ville han bli avkrevet troskapsed til den svenske kongen. Den kreative løsningen ble at han påtok seg å eskortere en gruppe unge norske damer som også ville hjem. De kom seg i robåt over til Sverige, og derfra kjørte han, forkledd som kusk, damene videre. En av damene ble senere hans kone.

I april 1814 ble Petersen konstituert som byfogd i Kragerø, men kort tid etter utnevnt til byråsjef ved ekspedisjonskontoret i Sjøkrigskommisariatet. Allerede i 1815 ble han protokollsekretær i Høyesterett, men tok så advokatprøven og ble høyesterettsadvokat i 1817 og drev deretter som advokat i Kristiania i 20 år. Han var regjeringsadvokat fra 1830 til 1834.

Som advokat var han kjent for sin veltalenhet. Han ble berømmet for diksjon og formuleringsevne. Ifølge professor T.H. Aschehoug fantes det ikke maken til «klangfullt og distinkt organ». Henrik Wergeland brukte utdrag av hans prosedyrer for riksretten i sin norske lesebok av 1844, som eksempler på veltalenhet som «grænser ind paa Digtekunsten». Han holdt seg i denne sammenheng ikke bare til jussen. Det fortelles at han en gang sto fram som opponent ex auditorio ved en doktordisputas, hvor han på flytende og korrekt latin opponerte i et medisinsk spørsmål.

Han var forsvarer i tre riksrettssaker, og særlig den siste, mot statsminister Løvenskiold i 1836 bidro til å gjøre ham kjent. Løvenskiold var tiltalt for embetsforsømmelse ved ikke å ha protestert mot Kongens beslutning om å oppløse Stortinget. Løvenskiold holdt seg langt unna Kristiania mens saken pågikk, han oppholdt seg i Sverige. Dette gjorde forberedelsene og gjennomføringen krevende for Petersen, som måtte skrive innleggene og sende dem med ryttere til og fra Sverige for å få kommentarer.

Aktor i saken, stortingsrepresentant og høyesterettsadvokat Søren Anton Wilhelm Sørensen (også han senere justisminister), la ned påstand om at Løvenskiold skulle fradømmes sitt embete. Noen utenfor Riksretten gikk enda lenger. Henrik Wergeland skrev i et flygeblad at Løvenskiold fortjente å dø. I prosedyren gikk Petersen til angrep på nordmenns politiske umodenhet og Stortingets uansvarlige opptreden, som regjeringen etter hans mening hadde vært nødt til å sette en stopper for.

Løvenskiold ble dømt, men fikk bare en bot på 1000 spesiedaler, tilsvarende 200.000 kroner i dag, samt 400 spesidaler i saksomkostninger. Og selv boten satt langt inne, avgjørelsen ble tatt med 11 mot 10 stemmer. Men Stortinget tok hevn på Petersen ved å sette ned lønnen hans som regjeringsadvokat. Han trakk seg dermed fra denne stillingen, men fortsatte å føre saker for regjeringen, nå mot stykkprisbetaling.

Petersen ble av Wedel Jarlsberg tilbudt en post i regjeringen, men takket nei til dette. I stedet ble han stiftsamtmann i Kristiania og Akershus. Men tre år senere, i 1839, gikk han inn i regjeringen, først som marineminister. Han ble sittende som statsråd fram til 1861, og bestyrte flere departementer, og hadde som alle andre statsråder flere opphold i statsrådsavdelingen i Stockholm. Han var justisminister første gang i perioden 1845-1847, avbrutt i en kort periode av Valentin Sibbern.

Statsrådskarrieren ble kronet ved at han i 1859-1861 var førstestatsråd (betegnelsen statsminister ble først tatt i bruk i 1873), og samtidig bestyrte revisjonsdepartementet. Den reelle politiske ledelse av regjeringen i Kristiania lå imidlertid ikke nå hos førstestatsråden, men hos justisminister Christian Birch-Reichenwald. Det var også han som sto for den regelmessige kontakten med regenten i Stockholm, og hadde nøkkelen til den sifferkode som ble brukt i den sammenheng. Petersen måtte henvende seg til Birch-Reichenwald for å låne koden når han skulle svare på henvendelser fra kronprinsregenten.

Som justisminister gikk Petersen inn for å innføre lik arverett for menn og kvinner, men ble i første omgang nedstemt av de andre statsrådene. Men noen år senere, i 1854 ble denne reformen gjennomført. Han ga også i 1851 ordre om å arrestere arbeiderbevegelsens ledere, dette til tross for at hans kone var tante til Marcus Thrane.

Som sin forgjenger Olaus Schmidt, argumenterte Petersen for styrking av Justisdepartementet, og begrunnet dette i det tunge lovarbeidet som påhvilte departementet. Han foreslo derfor at alt lovforberedende og lovtolkende arbeid skulle samles i et kontor under en ny byråsjef. Stillingen ble opprettet ved kongelig resolusjon 5. januar 1855, som et lovkontor, men med en rekke administrative oppgaver i tillegg. Dette var forløperen til dagens lovavdeling, først som et «rent» lovkontor i 1885 og som egen avdeling fra 1899. Petersen anses også som grunnleggeren av Norsk Retstidende.

Petersen søkte avskjed i 1861, etter at kongen hadde uttrykt sin misnøye mot ham gjennom et «reprimandebrev» i striden om å nedsette en ny norsk-svensk unionskomite. Petersen er kjent for å ha påvirket Oscar I til å gi Norge større likestilling i unionen. Han samarbeidet derimot dårlig med kong Carl XIV, som han syntes var for egenmektig og kom med dårlig gjennomtenkte utspill. Etter sin avgang trakk han seg tilbake fra det offentlige liv, og døde i Kristiania 26. september 1862. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund.

Familien Petersen hadde åpenbart kunstneriske anlegg og interesser. Faren var i mange år et ivrig medlem av Kristiansands dramatiske selskap. Hans Christian deltok som skuespiller i Det Dramatiske Selskab i Kristiania, og var medlem av styret for Christiania Teater. Han ble i 1816 gift med Kristine Marie Thrane, som var halvsøster til komponisten Waldemar Thrane og tante til arbeiderlederen Marcus Thrane.

Hans Christian Petersen kjøpte i 1828 løkken Solli ved Drammensveien. Denne lå den gang utenfor byen. Her bygget han et hus i empire-stil, hvor det ble utøvet stor selskapelighet. En hyppig gjest var Camilla Collett. Huset ble revet i 1940, men noe av interiøret ble reddet og gitt til Kunstindustrimuseet i Oslo.