Jørgen Herman Vogt

Perioder som justisminister

• 01.09.1826 – 31.08.1827

• 01.09.1853 – 30.06.1854

• 01.09.1855 – 31.08.1856

• 04.10.1857 – 30.10.1857

---

Jørgen Herman Vogt ble født på Bragernes i Drammen 21. juli 1784. Faren var utdannet som jurist, men drev trelasthandel i Drammen. Forretningen var imidlertid ingen stor suksess, og faren solgte den og flyttet til Kongsberg, angivelig av hensyn til barnas utdannelse.

På Kongsberg vokste Jørgen opp i trange kår som en av 13 søsken, og tok eksamen ved latinskolen i 1800. Han ble deretter sendt til en onkel i København. Han studerte jus, men måtte finansiere studiene med en jobb som kopist i finanskollegiets (Finansdepartementet) sekretariat. I 1806 avsluttet han de juridiske studiene med laud, og fikk nå jobb som fullmektig i det samme finanskollegiet.

Også hans mange brødre fikk seg skikkelige utdannelser, og gjorde karriere i det unge Norge. En ble prost, en annen sogneprest, en ble ekspedisjonssekretær i Kirkedepartementet og en ble byfogd i Moss. Ekspedisjonssekretærens sønn ble senere også han justisminister, om enn i en meget kort periode.

Faren var i 1803 blitt utnevnt til sorenskriver i Nordfjord, og da han døde i 1809 fikk Jørgen Herman overta embetet. Han trivdes imidlertid ikke, og etter tre år søkte han seg tilbake til København til en stilling som assessor i finanskassedireksjonen og arkivar i finanskollegiet.

Vogt opparbeidet en dyp motvilje mot eneveldet. Etter Kielfreden i 1814 skrev han teksten til Nordmannsforbundets støtteskriv til Christian Fredrik, og tok opp private lån for å hjelpe nordmenn i Danmark til å reise hjem. Han stilte seg også til rådighet for Christian Fredrik, og ble prinsens representant i den finanskomite som riksforsamlingen på Eidsvoll nedsatte. På sensommeren 1814 kom han seg til Norge. I oktober ble han konstituert som sjef for Finansdepartementet. Da unionen med Sverige var et faktum, tilbød han sine tjenester til Karl Johan, og ble ansatt som ekspedisjonssekretær (tilsvarende dagens ekspedisjonssjef) i Finansdepartementet. Her fikk han et nært og fortrolig forhold til ministeren, grev Wedel Jarlsberg. Han klaget imidlertid over arbeidspresset: «Lykkelig den, der kunde slippe ud af det Slaverie, førend man bliver udslæbt». Sammen har de to fått mye av æren for den nødvendige sanering av pengevesenet og etableringen av den nye statens finansielle grunnlag.

Vogt var også leder av den norske forhandlingsdelegasjonen i gjeldsoppgjøret med Danmark, men da han i et skrift angrep den foreslåtte unionsflagget, beordret Karl Johan ham skiftet ut med Poul Christian Holst. Regjeringen foreslo da at Vogt skulle overta Holsts stilling som statssekretær (regjeringens sekretær, tilsvarende dagens regjeringsråd), men da svarte Karl Johan med å beordre regjeringen til å foreslå «et andet Subject». Karl Johans motvilje mot Vogt dempet seg imidlertid etter noen år, og da Holst ble finansminister i 1822, fikk Vogt overta stillingen som regjeringens sekretær.

Vogt ble utnevnt som statsråd i Armedepartementet i 1825, og startet med det en 33 år lang karriere som statsråd, med unntak av 7 år da han hadde tjenestefri for å arbeide i Lovkommisjonen, den komiteen som skulle oppfylle Grunnlovens krav om en sivil- og kriminallovbok. Han var finansminister i 13 år, men rakk også å bestyre alle andre departementer, med unntak av Marinedepartementet. Han var justisminister fire ganger, tre av periodene helt i slutten av hans karriere. Han hadde åpenbart stor innflytelse på regjeringens arbeid, som de siste årene av hans regjeringskarriere fram til 1858 ble betegnet som «Vogt-Løvenskiolds ministerium». Dette selv om Vogt ikke var regjeringens leder, og han ofte sto alene med dissenser.

I Lovkommisjonen hadde Vogt hovedansvaret for utarbeidelsen av den nye kriminalloven, og var den som klarte å fullføre dette arbeidet.

Vogt er betegnet som liberal-konservativ, og var først og fremst opptatt av å forsvare Norges likestilling i unionen med Sverige, og regjeringens posisjon i forhold til så vel Storting som kongemakt. I dag ville han antakelig blitt betegnet som verdikonservativ, han var tilhenger av «tidsmæssige Fremskridt med Varsomhed», og etter hvert som Stortinget ble mer og mer aktivistisk ble han en sterk forsvarer av det bestående. Dette førte til at han i 1845 ble anklaget for Riksretten. Saken gjaldt regjeringens rett til å regulere tollembetsmenns andel av tollinntektene og hvorvidt regjeringen kunne heve tollsatsene ved provisorisk anordning. Han ble frifunnet, men for det det andre tiltalepunktet begrunnet i en «efter Omstændighedene ikke tilregnelig Misforstaaelse af Grundloven».

Vogt skal ha hatt meget stor arbeidskapasitet, i Odd Inge Skjæveslands bok «Ministerhotellet» er han betegnet som «skrivebordselsker», da som en motsetning til selskapsløven Løvenskiold. Han er også beskrevet som en tørr, veldig ordentlig og konservativ embetsmann, og som inkarnasjonen av det gamle embetsmannspregede statsråd. Da han i en kortere tid fungerte som førsteminister, ble regjeringen betegnet som en samling kontormennesker som manglet solidaritet og ledelse som på ukonstitusjonelt vis hadde etablert seg som en selvsupplerende korporasjon som hindret yngre og friskere krefter å slippe til.

Vogt måtte forlate regjeringen i 1858, da kronprinsregenten ville rydde plass for sin venn Christian Birch-Reichenwald og hans tilhengere. Han skal også ha irritert kronprins Carl ved å kritisere dennes vurderinger i noen militære utnevnelser. Kronprinsen begrunnet avskjeden med at Vogt nå var blitt for gammel, og derfor burde skiftes ut. Han var 74 år, en høyst respektabel alder på den tiden. Vogt selv var imidlertid bitter over å måtte gå av. Avskjeden førte til at han plutselig fikk stor sympati, også fra tidligere politiske motstandere. Han døde 12. januar 1862, og er begravet på Gamle Aker kirkegård. Vogts gate på Torshov i Oslo er oppkalt etter ham.

Hans memoarer, «Optegnelser om sit Liv og sin Embedsvirksomhed», ble utgitt i to bind i henholdsvis 1871 og 1895.