Mathias Sommerhielm

Perioder som justisminister

• 3die Departement (justissaker) 02.03.1814 – 10.11.1814
• 2. departement for justissaker 11.11.1814 – 31.05.1815
• 2. departement for justissaker 01.09.1816 – 30.04.1817

---

Hans fulle navn var Mathias Otto Leth Sommerhielm. Han ble født i Kolding i Danmark 22. august 1764. Faren het opprinnelig Otto von Sommer. Han gikk i dansk militær tjeneste i 1748, og steg raskt i gradene. Han ble adlet i 1764, og tok navnet Sommerhielm. Moren, Anna de Leth tilhørte en gammel dansk adelsslekt. Mathias var eneste sønn. Han var gift tre ganger, men døde barnløs.

I sin ungdom foretok Mathias Sommerhielm flere reiser til Tyskland og Frankrike, men fra 1782 startet han studier ved Universitetet i København, og tok latinsk-juridisk embetseksamen i 1785. Han arbeidet noen år som prokurator (advokat) i København, før han i 1789 ble utnevnt som assessor (dommer) i Overhoffretten i Kristiania. Dette var den høyeste domstol i Norge, men herfra kunne sakene ankes til Højesterett i København.

Overhoffretten ble nedlagt i 1797, og Sommerhielm ble i stedet dommer i den nyopprettede Akershus stiftsoverrett. I 1801 ble han utnevnt til generalauditør, som var forløperen til dagens generaladvokat. I 1807 ble han dommer i Overkriminalretten og Overadmiralitetsretten i Norge.

I 1808 ble han medlem av Regjeringskommisjonen, som var den midlertidige regjeringen i Norge som styrte i kongens navn i krigsårene 1807-1810. Sommerhielm hadde her ansvaret for justissakene.

I 1810 ble han utnevnt til amtmann i Smaalenene. I 1797 hadde han arvet herregården Tomb i Råde etter en slektning, jomfru Catharina Elisabeth Lützow, som visstnok var en kusine av Sommerhielms mor. Ifølge folkesnakket i Råde var hun ikke mye jomfru, men ble påstått å være Mathias Sommerhielms mor. Det samme folkesnakket var for øvrig ikke særlig vennlig overfor Mathias. Da hans andre kone døde i 1819, angivelig av et huggormbitt, ble det hevdet at statsråden bidro aktivt til hennes bortgang.

Sommerhielm ble en av Christian Fredriks nærmeste rådgivere da prinsen kom til Norge som stattholder i 1813. Han deltok på «stormannsmøtet» (også kalt notabelmøtet) på Eidsvoll 16. februar 1814, som gikk inn for å sammenkalle til riksforsamling. Han deltok ikke selv på riksforsamlingen, men var medlem av en tremannskomite som gjennomgikk representantenes fullmakter, og var i alle fall til stede ved åpningen. Han satt da ved et bord sammen med de to biskopene som også var med i kontrollkomiteen og førte alle navnene inn i en protokoll.

I mars 1814 ble Sommerhielm medlem av Christian Fredriks regjeringsråd, og hadde der ansvaret for 3die departement, som bestyrte justissakene. Dette rådet ble 18. mai omdøpt til statsråd.

Han var en god venn av Christian Fredrik, og støttet hans linje i spørsmålet om unionen med Sverige. Men som den lojale embetsmann han åpenbart var, aksepterte han likevel resultatet av Mossekonvensjonen og fortsatte som justisminister, nå i det 2. departement, som imidlertid også hadde ansvaret for justissakene.

Fra 31. januar 1815 overtok han også stillingen som førsteminister i Kristiania, men fortsatte samtidig som justisminister.

Fra 1. juni 1815 var han medlem av statsrådsavdelingen i Stockholm, og vekslet mellom å gjøre tjeneste der og i som statsråd i Norge. Det var en ordning som var svært vanlig i de første tiårene etter 1814. Statsrådene hadde en slags «plikttjeneste» ved statsrådsavdelingen i Stockholm, men vendte så tilbake til Kristiania etter noen år, og overtok da ofte ansvaret for sitt gamle departement, eller ble satt inn i et annet.

Sommerhielm hadde således en ny periode som justisminister i 1816-1817, og var senere leder av så vel armedepartementet som marinedepartementet. Han var en av de statsrådene som trivdes best i Stockholm, og som tjenestegjorde der oftest og lengst. Det hevdes at han strakk ut den tilmålte ett års periode så langt som mulig hver gang han var der, og tilsvarende forkortet oppholdene i Kristiania til mindre enn ett år.

I 1822 ble han imidlertid utnevnt til statsminister ved statsrådsavdelingen i Stockholm, og ble der til sin død i 1827. De siste årene av sitt liv skal han ha vært en svekket mann, som i følge historikeren Sverre Steen var mer opptatt av bordets gleder enn av politisk virksomhet. I en dansk bok betegnes han som like ubøyelig i legemet som han var bøyelig i sjelen. En av de ansatte i departementet, kopisten Conrad Nicolai Schwach omtalte ham som en tykk og forspist mann som han hadde liten faglig respekt for.

Sommerhielm ble også etter hvert en god og lojal venn av Karl Johan, som han hadde på besøk på Tomb herregård flere ganger. Han sies å ha vært den av de norske statsrådene som sto Karl Johan nærmest, og at han stort sett underordnet seg hans ønsker. Historikeren Yngvar Nielsen uttaler at han som statsminister «helt blev Organ for den kraftige Konges Vilje». Som en følge av dette var han også regjeringens ordstyrer når stattholderen var fraværende.

Det sies også at han var så vel Karl Johans talerør som informator. En gang Karl Johan talte til Stortinget (på fransk) ble oversettelsen besørget av Sommerhielm, men visstnok ikke så overbevisende. Kronprinsen var skeptisk til hele den norske eliten, som han mente var for dansksinnet, og han benyttet seg av utvalgte «informanter». Sommerhielm skal ha vært en av dem, og han skal ha informert om stemningen i statsrådet. Karl Johan skal også ha lånt ham et betydelig beløp, som ikke ble nedbetalt. 

Sommerhielm hadde derimot et dårlig forhold til Herman Wedel Jarlsberg, som var finansminister og en av statsrådets mest innflytelsesrike medlemmer. Da Wedel Jarlsberg i 1821 nektet å signere de første obligasjonene på danskegjelden, var det Sommerhielm som fulgte Karl Johans befaling og undertegnet som konstituert finansminister.

Sommerhielm ble lavt vurdert av samtidens norske politikere, og av senere historikere. Det skyldes nok først og fremst hans nære og lojale forhold til Karl Johan. På den annen side kan dette ha bidratt til at han gjennom dette gode forholdet ble bedre i stand til å fremme norske interesser overfor kongen enn det andre regjeringsmedlemmer maktet.

Sommerhielm var litterært interessert, og hadde skaffet seg en omfattende boksamling. Denne overlot hans enke til kongen for å betale den tidligere nevnte gjelden. Boksamlingen ble grunnstammen til biblioteket ved det kongelige slott i Kristiania.

Sommerhielm ble gravlagt ved Råde kirke. Graven ble i 1984 flyttet til det lützowske minnekapell ved Tomb kapell i Råde.