Poul Christian Holst

Perioder som justisminister

• 01.09.1825 – 31.08.1826
• 01.09.1827 – 31.07.1832
• 01.08.1833 – 31.05.1836
• 01.08.1837 – 21.01.1838

---

Poul Christian Holst var født 21. januar 1776 i Røyken. Han var prestesønn, faren var den i samtiden legendariske «Røykenpresten». Åtte år gammel ble Poul Christian sendt til Drammen for å gå på en skole som var ledet av den strenge presten J. L. Horn. Ifølge Holst egne erindringer, gjorde dette oppholdet ham forknytt og forlegen resten av livet.

11 år gammel ble han sendt videre til latinskolen i Kongsberg, hvor han tok studenteksamen i 1792. Han startet å studere teologi, men ble lokket over til jussen, og tok juridisk embetseksamen i København i 1798 med beste karakter. Han arbeidet så noen år i Rentekammeret i København, inntil han i 1806 ble utnevnt til slottsfogd på Akershus slott og fogd i Aker og Follo. Fra mars 1813 var han dessuten konstituert amtmann i Akershus.

Holst deltok på «notabelmøtet» på Eidsvoll Verk i februar 1814, men spilte der en beskjeden og nesten passiv rolle, ifølge hans egne erindringer. I mars 1814 ble han medlem av «Overkriminalretten», som skulle være øverste instans i straffesaker. Allerede i august samme år ble han konstituert som sjef for Finansdepartementet, men uten å være medlem av regjeringen, en konstellasjon som åpenbart ville være utenkelig i dag. Han deltok på det første overordentlige Storting høsten 1814 som representant for Akershus, og var der visepresident i Lagtinget, igjen etter eget sigende uten å gjøre seg særlig bemerket. I november ble han utnevnt til statsrådssekretær for regjeringen, med særlig ansvar for å utarbeide innstillinger til kongen. Denne stillingen er forløperen til dagens regjeringsråd.

I 1817 ble han sendt til København som norsk kommisær ved forhandlinger med Danmark om gjeldsoppgjøret som var fastsatt i Kieltraktaten, det vil si hvor stor andel av den dansk-norske fellesgjelden Norge skulle overta ansvaret for. Forhandlingene tok tre år, og deretter ble Holst sendt på et nytt krevende oppdrag, for i Stockholm å forhandle med britene om den såkalte «Bodø-saken». Denne hadde bakgrunn i at noen britiske sjøfolk var blitt arrestert for smugling. De hadde oppgitt å skulle drive med hvalfangst, men politiet fant både sirup, tobakk og rom i lasten. Britene krevde at disse skulle gis en erstatning, og truet med å stanse import av trelast fra Norge hvis dette ikke ble ordnet. Mot sin vilje, og visstnok etter press fra Karl Johan, måtte Holst gå med på dette kravet, og britene fikk en erstatning på 120.000 spesiedaler, som tilsvarer ca. 20 millioner kroner i dag.

Holst tilhørte kretsen rundt Wedel Jarlsberg, og da denne ble statsminister i 1822, gikk Holst inn i regjeringen, først som sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet. Han bestyrte deretter flere departementer, blant annet marinedepartementet, og hadde flere opphold i statsrådsavdelingen i Stockholm. Han satt i alt 26 år som medlem av statsrådet, og var justisminister i fire perioder: 1825-26, 1827-32, 1833-36 og 1837-38. I den siste perioden var han også sjef for Kirke- og undervisningsdepartementet. Som kirkeminister var han den som avslo Henrik Wergelands siste søknad om prestestilling.

Holst var den første da han i 1833 tok til orde for at statsrådene skulle ha adgang til Stortingets møter. Men forslaget ble avvist av Stortinget. Først om lag 40 år senere kom dette spørsmålet opp på nytt, men da var det Stortinget som ønsket ordningen, mens regjeringen var imot.

Holst beskrives som en redelig byråkrat, som aldri ble noen politiker, en tilbakeholden, konservativ mann, som var en sentral person i oppbyggingen av embetsmannsstaten. Han er også omtalt som en pragmatiker, som tilhørte den gamle tid. I striden om feiringen av 17. mai opptrådte han ofte som megler. Men det var han som fikk mye av ansvaret for å ha besluttet bruk av militære styrker mot borgerne i det såkalte «Torvslaget» 17. mai 1829. Karl Johan hadde uttrykt et ønske om at dagen ikke skulle feires, men etter hvert samlet det seg mye mennesker på Stortorvet, som ropte «hurra». Politiet ba folk om å fjerne seg og ikke forstyrre den offentlige ro og orden, det var ikke vanlig å rope hurra slik på søndager. Politimesteren ba til slutt om militær bistand, og etter at opprørsparagrafene var lest opp for befolkningen i henhold til Grunnloven, ble torvet ryddet av militære med dragne sabler og ladde geværer, men uten at noe skudd ble løsnet.

Selv beskrev han sitt virke som «en Landsbypræsts beskedne Stilling». Han trivdes ikke med den svenske hoffetiketten.

I 1848 gikk han ut av regjeringen, og skrev de nærmeste årene sine erindringer, «Efterladte Optegnelser om sit Liv og sin Samtid», utgitt av Historisk forening i 1876. Erindringene har gitt verdifull innsikt i norsk politis historie de første tiårene etter 1814. Han døde 7. august 1863, i den anselige alder av 87 år. Han er gravlagt på Vår Frelsers gravlund i Oslo. Holsts gate på Torshov i Oslo er oppkalt etter ham.