1. Bakgrunn

Samerettsutvalget ble oppnevnt ved kronprinsregentens resolusjon 10. oktober 1980. Det avga sin første delutredning NOU 1984: 18 om samenes rettsstilling 15. juni 1984. Denne utredningen var grunnlaget for vedtakelsen av Grunnloven § 110 a og lov 12. juni 1987 nr. 56 om Sametinget og andre samiske rettsforhold.

Samerettsutvalget avga sin andre delutredning Naturgrunnlaget for samisk kultur, NOU 1997: 4 i januar 1997. Denne utredningen omfatter bruk og forvaltning av grunn og naturgoder i Finnmark og vern mot inngrep i grunn og naturgoder i alle samiske bruksområder i landet. Utredningen har vært på høring og Justisdepartementet er nå i ferd med å vurdere forslagene.

Samerettsutvalget har nå fullført størstedelen av sitt mandat. Det gjenstår imidlertid å vurdere bruk og forvaltning av grunn og naturgoder i samiske bruksområder utenfor Finnmark fylke, og jeg vil tilrå at utvalget gjenoppnevnes for å fullføre sitt mandat. Det er foretatt enkelte endringer i mandatet for å synliggjøre den nasjonale og internasjonale utviklingen som har vært på dette området siden utvalget ble oppnevnt i 1980.

2. Utvalgets mandat

1. Samerettsutvalget ble oppnevnt 10. oktober 1980 ved Kongelig resolusjon. Siden den tid har utvalget avlevert to delutredninger, NOU 1984: 18 Om samenes rettsstilling og NOU 1997: 4 Naturgrunnlaget for samisk kultur. I tillegg er det utarbeidet tre særskilte utredninger for utvalget som bakgrunnsmateriale for deres vurderinger og forslag (NOU 1993: 34 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark, NOU 1994: 21 Bruk og forvaltning av land og vann i Finnmark i historisk perspektiv og NOU 1997: 5 Urfolks landrettigheter etter folkerett og utenlandsk rett).

I løpet av den tid som er gått siden mandatet ble gitt, er det skjedd endringer i rettstilstanden, både nasjonalt og internasjonalt. Bl a ledet forslagene i Samerettsutvalgets utredning NOU 1984: 18 ”Om samenes rettstilling” fram til sameloven 12. juni 1987 nr. 56 og Grunnloven § 110 a, vedtatt 27. mai 1988. Ved lov 21. desember 1990 nr. 78 fikk sameloven et nytt kapittel 3 om samisk språk. Med menneskerettsloven 21. mai 1999 nr. 30 ble bl. a. FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter inkorporert i norsk rett.

Siden opprettelsen av Sametinget har det videre vært en kontinuerlig prosess for overføring av myndighet fra departementene til Sametinget.

For å imøtekomme behovet for en samordning av statens samepolitikk, besluttet Stortinget - samtidig med vedtakelsen av sameloven – følgende:

”Regjeringen framlegger inntil videre for Stortinget årlig stortingsmelding om Sametingets virksomhet. En gang i hver stortingsperiode framlegges melding om de tiltak som foretas for å sikre og utvikle samenes språk, kultur og samfunnsliv.”

I disse meldingene, og i Stortingets behandling av disse, legges det føringer for statens samepolitikk.

Også internasjonalt har det vært en betydelig utvikling siden 1980. Det vises bl.a. til ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater av 1989 som ble ratifisert av Norge 20. juni 1990 og trådte i kraft 5. september 1991. Med ratifikasjonen ble samenes status som et urfolk i Norge anerkjent.

Utvalgets videre arbeid skal skje på bakgrunn av de forhold som er nevnt ovenfor.

2. Utvalget bør utrede generelt spørsmålene omkring den samiske befolknings rettslige stilling når det gjelder retten til og disponeringen og bruken av land og vann i samiske bruksområder utenfor Finnmark fylke. Utvalget bør ta sikte på å identifisere de aktuelle områdene i samsvar med artikkel 14 nr. 2 i ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Utredningen bør generelt gi dels en framstilling av rettsutviklingen og av rettstilstanden i dag, dels en begrunnet vurdering av hvilke endringer i rettstilstanden som er ønskelige.

Utvalget bør gi en historisk redegjørelse for hvilke sedvaner, rettsoppfatninger og  rettsregler som har gjort seg gjeldende når det gjelder retten til og bruken av land og vann i samiske bruksområder i den utstrekning det er nødvendig for å klarlegge gjeldende rett og legge fram forslag til løsninger. På samme måte bør det gis en historisk redegjørelse for den faktiske bruken av land og vann i disse områdene og for eventuelle uoverensstemmelser mellom rett og faktisk bruk.

Både når det gjelder den rettshistoriske framstilling og redegjørelsen for den faktiske bruken av land og vann i de samiske bruksområder, vil utvalget kunne bygge på tidligere utredninger. Dersom det er nødvendig for å frambringe tilstrekkelig dokumentasjon, kan utvalget ta initiativ til ny forskning og/ eller utredninger.

3. Utvalget bør utrede og komme med forslag til hvordan man skal trygge den samiske befolknings muligheter til å utnytte naturressursene i sine bruksområder, samtidig som man anerkjenner den ikke-samiske befolknings interesser. Hensynet til å bevare og sikre samisk kultur og levemåte må stå sentralt. Utvalget bør særlig vurdere reindriftens arealbruk og rettigheter, med sikte på å kunne opprettholde og utvikle en bærekraftig reindriftsnæring. Spørsmål om lokal forvaltning av grunnen og naturressursene bør utredes. Samtidig bør utvalget utrede hvordan den samiske lokalbefolknings eventuelle rettigheter innen sitt bruksområde skal avgrenses mot og fungere sammen med den øvrige lokalbefolknings og andre gruppers rettigheter og interesser. Det bør klarlegge eventuelle ulikheter i interesser mellom forskjellige deler av den samiske befolkning. I den utstrekning det blir nødvendig, bør utvalget utrede og gi anvisning på hvem som skal være bærere av eventuelle særlige samiske rettigheter. Utvalget bør kartlegge og komme med forslag til løsninger som kan dempe eventuelle konflikter mellom ulike bruksmåter for grunnen – bl.a. utøvelsen av reindrift, jordbruk, husdyrbruk, skogsdrift, fiske, industri og vannkraft, gruvedrift, turisme, forsvar, naturvern og friluftsliv osv. Det tenkes her både på eventuelle konflikter mellom samiske og ikke-samiske brukere og på eventuelle konflikter mellom ulike interesser innen disse to kategoriene.

I arbeidet med disse spørsmålene skal utvalget legge vekt på samiske og lokale sedvaner og rettsoppfatninger vedrørende bruken av land og vann i de aktuelle områder. Utvalget skal legge vekt på den internasjonale rettsutviklingen på området og legge frem forslag som ikke er i strid med Norges internasjonale forpliktelser, herunder FN-konvensjonen 16. desember 1966 om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolk og stammefolk i selvstendige stater.

Utvalget bør vurdere om forslag til løsninger kan gjennomføres ved tillempinger i eksisterende forvaltningsordninger, eller om en bør innføre nye ordninger. Utvalget bør også vurdere behovet for endringer i gjeldende rettsregler, og eventuelt legge fram forslag til bestemmelser. Utvalget bør vurdere om det er behov for lovregler i en egen lov, eller om eventuelle nye lovbestemmelser bør tas inn i gjeldende lovverk. Utvalget skal herunder vurdere om fjellova bør legges til grunn for forvaltningen.

4. Utvalget bør i nødvendig utstrekning samarbeide med andre utredningsprosjekter av interesse for utvalgets arbeid, herunder planlovutvalget oppnevnt 23. oktober 1998.

5. De økonomiske og administrative konsekvensene av forslagene må utredes i samsvar med utredningsinstruksen, jf. særlig pkt 2.3.

6. Utvalget skal avgi sin avsluttende utredning innen 1 juli 2005.