1935: Fast lunsj med statsministeren

I boken Leve eller dø. Norge i krig skriver Lie at initiativet var statsministerens:

"... han pleide å telefonere til frøken Piro på forværelset for å spørre om jeg var ledig; men det hendte også at vi var blitt enige om å møtes allerede dagen i forveien. Fra 1935 til 1939 møttes vi som regel på denne måten mandag, tirsdag, onsdag og torsdag. Fredagene hadde vi samlet regjerings-smørbrødlunsj på Blom. Om lørdagene ville han helst hjem så tidlig som mulig".

På den tiden holdt Justisdepartementet til i murbygningen i Empirekvartalet. Bygningen lå innerst i lindealléen, i det som siden 1958 er området mellom Grubbegaten og Høyblokken. Statsministeren, som da også var sjef for Arbeidsdepartementet, hadde kontor i Regjeringsbygningen (G-blokken).

Spaserte til Tostrup
"... vi ... møttes ved Regjeringsbygningen ... og spaserte ned til Tostrupkjellerens restaurant", forteller Lie. Han kom da selv mest sannsynlig spaserende ned Grubbegaten og Apotekergaten langsmed Regjeringsbygningens sørside til hovedinngangen mot Akersgaten.

På vei til sin faste lunsj Tostrupkjelleren fire av ukens seks arbeidsdager, møttes nok Nygaardsvold og Lie ved Regjeringsbygningens inngang fra Akersgaten.
(Foto 1932: Oslo Museum).

I så fall kom de nedover Akersgaten og krysset Grensen her. 
(Foto 1935: Wikipedia).

På Tostrupkjelleren gikk det stort sett slik for seg:

"Som regel satt han og jeg alene. Han fikk sin halve pils, en kopp kaffe og to smørbrød. Han likte smørbrød med spekeskinke eller fenalår - eller, når det fantes, rakørret - og så ett med ost, helst gammelost. Jeg hadde min snitt pils og kaffe og to smørbrød - som regel de samme som han.

Nå og da kunne de to ha selskap ved bordet:

"Det hendte ... at en eller annen av de andre statsrådene kunne slenge nedom Tostrupkjelleren, men ikke så ofte; av og til kunne Sverre Støstad eller en annen stortingsmann komme innom, men som regel var det vi to", skriver Lie. Om stemningen ved det daglige lunsjbordet, skriver han:

"Ingen av oss sa så svært meget. Til daglig var han ikke pratsom av seg, Nygaardsvold, jeg tror nærmest han ville ha en avkopling, få en liten pust. Og for ikke å bli forstyrret, hadde han meg som en slags støtpute eller adjutant. Men en lærer hverandre godt å kjenne når en sitter sammen en halv time eller tre kvarter dag ut og dag inn i så mange år".

Lunsjkamerater 1935-1939, statsminister Johan Nygaardsvold (til venstre, foto: Statsministerens kontor) og justisminister Trygve Lie (foto: Benkow).

Lite politisk prat
Men politikk ble det lite av under lunsjen:

"Vi talte nesten aldri om politikk. Ikke mer enn tre-fire ganger i alle disse årene kom vi inn på saker som var oppe til behandling i regjeringen. Det var mest dagligdagse ting hjemme hos seg og hos meg han snakket om, og familiene. Særlig var det barnebarna ... ",

skriver Lie, og fortsetter:

"Han kunne også snakke om bøker. Det var utrolig hva han leste. Foruten all norsk litteratur var han en særlig kjenner av svensk diktning, og amerikansk. Historiske bøker, i første rekke nordisk politisk historie, var han også glad i. Når han var opptatt av en bok, sa han alltid at den burde jeg lese. Jeg kjøpte mange bøker etter hans råd. Senere - under krigen i London - oppdaget jeg at han også, i likhet med (stortingspresident C.J., forf anm.) Hambro, leste en masse detektivbøker og Wild West-stories".

Tostrupkjellerens restaurant 1936. (Foto: Oslo Museum)

Ikke nære venner
Statsministeren og hans justisminister (fra oktober 1939 forsyningsminister) ble likevel ikke nære venner, skriver Lie:

"Til tross for at vi så hverandre så ofte og arbeidet så nær sammen i mer enn 11 år, kan jeg ikke påstå at vi ble særlig intime venner. Han var vanskelig å komme inn på livet",

skriver Lie. Og fra høsten 1939 førte også den økende innenrikspolitiske spenningen på grunn av verdenskrigens utbrudd 1. september, til en endring:

"Til tross for vårt daglige samvær og samarbeid fra 1935, kom det høsten 1939 til et omslag i hans personlige forhold til oss alle. ... Han ble enda mer tilbakeholden enn før, og også lettere irritert. Han likte ikke de vanskeligheter regjeringen sto overfor, han vantrivdes ved hele situasjonen. ... Han var ikke ... mot bevilgninger til forsvarstiltak. Han var mot krigen. ... Hele hans liv og arbeid hadde vært knyttet til byggende virksomhet ... det var fremskrittene han ville tenke på",

skriver Lie.

Økende uenighet om utenrikspolitikk
Lie skriver at han fra høsten 1939 fikk følelsen av at han ikke var helt på bølgelengde med statsministeren og utenriksminister Halvdan Koht når det gjaldt utenrikspolitikken:

"Vi var alle enige om at vi skulle gå inn for nøytralitet, og at alt måtte settes inn på å holde Norge utenfor krigen. ... Men forskjellen i våre oppfatninger kom til syne på så mange nesten umerkelige måter, ofte bare når det gjaldt småting og bisetninger. ... uten at så mye ble sagt, forsto han at to-tre av statsrådene - blant dem jeg - ikke alltid var enige og helt tilfredse med vedtakene".

Dermed gikk det mot slutten for Nygaardsvolds og Lies felleslunsjer:

"Han likte ikke våre meninger, og det fikk også i en viss utstrekning konsekvenser for det personlige samvær. Våre sammenkomster i Tostrupkjelleren ble sjeldnere. Vi møttes nå kanskje bare én gang i uken, av og til gikk det uker uten at han telefonerte. Og i januar 1940 stoppet våre private sammenkomster helt opp",

skriver Lie. Snaue to måneder senere skulle det tyske angrepet på Norge 9. april drive de to og deres regjeringskolleger på en flukt som i fem år skulle gjøre det helt umulig for dem å møtes i Tostrupkjelleren.

Da krigen var over, gikk Johan Nygaardsvold tilbake til Stortinget, mens Trygve Lie vinteren 1946 ble FNs første generalsekretær.

Kilde:
Lie, Trygve: Leve eller dø. Norge i krig. Oslo, 1955.