1940: Krigshverdag i rest-UD i Oslo

Victoria Terrasse i 1934. I midtkvartalet (bygningen med hovedtårnet) ligger  Utenriksdepartementet og Kirke- og undervisningsdepartementet. Utenriksdepartementets kjerne,  utenriksministerens og utenriksrådens kontorer, ligger bak vinduene i 3. etasje under hovedtårnet.

I nordkvartalet (til høyre) holder Landbruksdepartementet til. Her ligger også Statsrådsalen (i 2. etasje) og landbruksministerleilighet (i deler av 3. etasje). I sydkvartalet (til venstre) holder Sosialdepartementet til. I høyre bildekant ligger Drammensveien 2, som ikke har departementskontorer.
(Foto: Anders B. Wilse/Oslo Museum).

I Utenriksdepartementets arkiv ligger det flere beretninger om 9. april 1940 og dagene og årene som fulgte. 

Beretning om Utenriksdepartementets arkiver m.v. under okkupasjonen er skrevet i Oslo sommeren 1945 av Eva Reitan. Hun var fullmektig i en av UDs tre arkivavdelinger 9. april 1940, og var en av de svært få som opplevde disse UD-årene i Oslo fra innsiden. I mai 1945 fortsatte hun i det gjenopprettede UD i Oslo.

Tirsdag 9. april 1940

Dette bildet fra Akershus festning ca 1940 viser at de fleste etasjene på Victoria Terrasse (i bakgrunnen) da hadde utsikt over havnen. Etter planen skulle den tyske sendemannen Curt Bräuer ha vist utenriksminister Halvdan Koht den tyske invasjonsflåten på havnen med hevede kanoner, da han tidlig om morgenen 9. april 1940 fikk foretrede i UDs lokaler i 3. etasje i midtkvartalet. Men krysseren Blücher ble omtrent samtidig skutt i brann av Oscarsborg festning i Drøbaksundet. (Foto: Oslo Museum).

Da krigen var et faktum i Europa 1. september 1939, hadde UD begynt å forberede evakuering av lokalene på Victoria Terrasse. Store trekasser var blitt innkjøpt.

Etter at Johan Nygaardsvolds regjering, samlet på utenriksminister Halvdan Kohts kontor i 3. etasje i midtkvartalet siden kl. 01.30, tidlig om morgenen 9. april 1940 hadde avslått den tyske sendemannen Curt Bräuers ultimatum, startet førstearkivar Reidar Omang raskt flyttingen av fire tonn viktige arkivsaker. I løpet av etpar timer ble kassene sendt avgårde på lastebiler. Via Elverum, Trysil og Särna nådde denne transporten til slutt den norske legasjonen (ambassaden) i Stockholm.

Utenriksråd Jens Bull og mange embets- og tjenestemenn fra UD fulgte samtidig med da storting og regjering forlot byen. Av avdelingssjefene hadde  Koht tenkt å ta med bare ekspedisjonssjef Olaf Tostrup i politisk avdeling. Men også sjefen for handelspolitisk avdeling, ekspedisjonssjef Christopher F. Smith, ville være med.

Dermed ble det sjefen for UDs administrative og juridiske avdeling, ekspedisjonssjef William Malthe Johannessen, som ble tilbake som departementets øverste embetsmann.

Det er på dette tidspunktet Reitans rapport starter:

"Da den siste bilen med Utenriksdepartementets arkivsaker hadde forlatt Victoria Terrasse 9. april 1940, tok vi for oss oppryddingen i kontorene hvor diverse saker og dokumenter var efterlatt. ... Utpå eftermiddagen forlot de siste av oss huset, vaktmesteren og sekretærvakten ble tilbake, dessuten en avdeling av Garden under ledelse av løytnant Granhagen",

skriver Reitan.

Viktig referat hjemme hos statsministeren
Også på det nye Statsministerens kontor i Regjeringsbygningen ble viktige dokumenter reddet unna i morgentimene 9. april. Kontoret var tatt i bruk i oktober 1939, da statsminister Johans Nygaardsvold ble fritatt for å være også arbeidsminister. På Nygaardsvolds ordre tømte sekretær Finn Solberg Larsen (fra 1946 Finn Lønnå) statsministerens skrivebord og tok med seg dokumentene i lånt bil hjem til Malurtåsen på Jar i Bærum. Etter en rask sortering ble de fleste dokumentene brent der.

Men i den forlatte statsministerleiligheten i St. Olavs gate 35 fant tyskerne senere på dagen en kopi av statsråd Nils Hjelmtveits referat fra en regjeringskonferanse 2. mars 1940. Referatet viste at regjeringen da, bare en drøy måned før, hadde vært negativ - eller i det minste avventende - til en britisk henvendelse om å få bruke norsk og svensk territorium dersom det ble nødvendig å bistå Finland militært.

Tyskerne skulle komme til å bruke dokumentet for alt det var verdt.

Til venstre ekspedisjonssjef William Malthe Johannessen, sjef for UDs administrative og juridiske avdeling fra 1934, øverste embetsmann i rest-UD i Oslo 1940-1945 (foto ca. 1930: Oslo Museum). Til høyre Reidar Omang, UDs førstearkivar 1935-1960 (i London 1941-1945) (foto ca. 1940: Oslo Museum).

Onsdag 10. april 1940
"Onsdag ... møttes vi til vanlig tid i Utenriksdepartementet, der var ennu mange av 'husets folk' i byen og vi fortsatte med å se over det som lå i kontorene, da vi ventet tysk besøk nårsomhelst. Vi brente diverse papirer, deriblant endel eldre politiske rapporter fra stasjonene, da vi tenkte at dersom det gikk galt, kunne 'forfatteren' bli utsatt for ubehageligheter fra tyskernes side",

skriver Reitan, og fortsetter:

"... På og i Utenriksministerens skrivebord lå der mengder av papirer, deriblant åpnede og uåpnede brev fra Tsjekkoslovakia og disse ble brent, da vi antok at de kunne være fra politisk forfulgte personer; daværende sekretær Boye (senere ambassadør og utenriksråd Thore Boye, forf. anm.) og jeg fyrte så kaminen ble glødende".

Det var utpå dagen 10. april at det begynte å gå rykter i Oslo om at britiske krigsskip var på vei opp fjorden for å bombardere byen:

"De fleste forlot huset straks, men vi fortsatte autodaféen (bokbrenningen, forf. anm.) hos Utenriksministeren da vi antok at det ikke var fare på ferde før vi hørte skudd ... vi hadde ingen tro på ryktene. Imidlertid kom ekspedisjonssjef Johannessen (William Malthe Johannessen, forf. anm.) ved tolvtiden og forbød oss å fortsette ... så vi fant å måtte lystre ordre",

skriver Reitan. Men noe angrep ble det ikke:

"Ved tretiden drog jeg til kontoret igjen, ... Efterhvert kom flere av husets folk tilbake, vi samledes i Arkivet. ... Utpå eftermiddagen ringte Joh. Ludw. Mowinckel (tidligere stats- og utenriksminister, forf. anm.) fra etsteds oppe i landet at vi måtte be hans kone og fru Lykke (tidligere stats- og utenriksminister Ivar Lykkes kone, forf. anm.) om å bile efter til Hamar".

Arkivet lå i 2. etasje i midtkvartalet. Det bestod av "Journal I, et stort, lyst rom ut mot Terrassen med utsikt til sjøen og Journal II, to små værelser mot bakgården. Mellem disse to var det et slags gjennemgangsrom, populært kalt "Kirkegården", mørkt og støvet, oppfylt av store bord med hauger av lagrede dossiers (arkivmapper, forf. anm.)", skriver Reitans yngre kollega Aase Braadland (f. Rydtun) i sin rapport Da krigen kom til Terrassen.

Braadland skriver at det også lå et arkiv i 3. etasje i midtkvartalet. Det ble kalt Journal III, tilhørte UDs rettskontor og lå lengst nord i midtkvartalet.  Også administrasjonsavdelingen og protokollkontoret lå i 2. etasje, skriver Braadland.

Torsdag 11. april 1940 - Quisling i UD
Denne dagen kom selvutnevnt "stats- og utenriksminister" Vidkun Quisling til Utenriksdepartementet i midtkvartalet på Victoria Terrasse. Sekretær (senere ambassadør) Ernest Krogh-Hansen var der. Han gir siden denne skildringen i sine utrykte erindringer, nedtegnet i 1972:

"Utenfor inngangen hadde tyskerne allerede anbragt to soldater som 'æresvakt', mens to bevepnede norske gardister stod innenfor gatedøren. Med sine geværer sperret nu gardistene Quisling enhver videre fremtrengen, og chefgardisten underrettet telefonisk ekspedisjonschef W. Malthe Johannessen oppe i bygningen om optrinnet ved inngangsdøren. Motstrebende gikk ekspedisjonschefen nedover trappene til en avsats som lå nogen trappetrinn høiere enn gatedøren",

skriver Krogh-Hansen.

Et sted her i hovedtrappen mellom 1. og 2. etasje i midtkvartalet på Victoria Terrasse, kom ekspedisjonssjef William Malthe Johannessen ned for å møte Vidkun Quisling om formiddagen 11. april 1940.
(Foto april 2015: Marta B. Haga/Utenriksdepartementet).

Krogh-Hansen fortsetter:

"Såsnart Quisling fikk øie på ham, slengte han ham - ifølge Johannessens eget utsagn - nogen ukvemsord i møte og sa at man nok ikke var klar over at han som 'stats- og utenriksminister' var alt annet enn uvedkommende i utenriksdepartementet. Dertil hadde Johannessen bemerket at han som høieste tilstedeværende embedsmann ikke hadde fått nogen melding om dette. Herover skal Quisling være blitt temmelig irritert. Men Johannessen hadde rolig sagt at hvis majoren - som han titulerte Quisling - var kommet for å tale med ham, vilde han ikke hindre det 'siden han allerede befandt sig innenfor døren', han mente vel 'skjønt han hadde tiltvunget sig adgang'",

skriver Krogh-Hansen, og fortsetter med hva han så med egne øyne:

"Ledsaget av en yngre person, som stadig hadde høire hånd i jakkelommen, begav nu Quisling sig hurtig opp trappene til utenriksministerens kontor og bad om en samtale med ekspedisjonschefen og dem av oss andre som var tilstede. Foruten mig selv var det byråchefene (Thorgeir, forf. anm.) Siqveland, (Hjalmar) Willett, (Ernst F.) Hougen, (Francis) Irgens og (Christian) Reusch samt konsul (Georg F. C.) Collin".

Tre av de åtte involverte i Quislings uvelkomne besøk hos ekspedisjonssjef William Malthe Johannessen i UD om formiddagen 11. april 1940. Fra venstre byråsjef Francis Irgens (foto 1935: Oslo Museum), i midten Vidkun Quisling (foto april 1940: Store Norske Leksikon), til høyre byråsjef Christian P. Reusch (foto 1935: Oslo Museum).

Krogh-Hansen fortsetter:

"Quisling kom straks inn på det pinlige optrinn ved inngangsdøren hvor man hadde forsøkt å nekte ham adgang til hans eget departement. Ekspedisjonschefen replicerte at gardistene hadde optrådt korrekt: De skulde melde fra om dem som kom, og få tilladelse til å la dem slippe inn eller ikke. Denne bemerkning bragte Quisling op i et voldsomt sinne, og han nesten ropte til Johannessen: 'jeg er kommet hit, Ekspedisjonschef, for å få vite om man ønsker å arbeide loyalt med mig eller ikke'. Ordet ikke blev fremhevet ved at Quisling slog i bordet med høire hånd, hvori han holdt sammenklemt et nummer av 'Fritt Folk'".

"Quislings sinn var nu i kok, hans øine fór rundt i værelset, og vi sat stille og ventet at han ganske skulde tape herredømmet over sig selv. Han ventet ikke på svar, men satte ivei med en ordflom som efterhånden formet sig til en lengere, stotrende tale som vi antok vilde munne ut i krav til oss om loyalitet".

"Det hjelper å få snakke ut når man er vred, og Quislings oprør la sig da også såmeget at vi fikk tak i sammenhengen i det han hadde på hjerte. Men hele tiden var det som om han talte til et folkemøte, og hele tiden dreiet det sig om 'den vettløse regjerings politikk', dens 'halsløse flukt', 'de tåpelige, gjenstridige officerer som ikke vilde høre fornuft'; man hadde således forgjeves 'sendt bud efter bud til dem som lå ved Ytre Oslofjord for å få dem til å begripe det sinnssvake i å forsøke å gjøre motstand mot verdens største krigsmakt', -- ordene falt temmelig nøyaktig slik, videre om 'den i og for sig sympatiske konge' som sannsynligvis allerede i dette øieblikk 'hadde forspilt sitt dynastis rettigheter til tronen'".

"Endel av det han sa kunde en i de samme dager lese sig til i "Fritt Folk" eller frekt folk som folkevittigheten allerede hadde døpt det fanatiske blad. Men Quisling fremhevet at han ikke vilde refereres, og den som forgikk sig i så henseende skulde man vite å ramme. Men, sa han, han aktet ikke å avkreve oss noget løfte som loyalitet. Det var ganske overflødig. Det vilde bli en lett sak å finne dem som var så dumme å stå ham imot, sluttet han".

"Quisling kom nu til sin konklusjon, nemlig at de norske legasjoner undtagen legasjonene i London og Paris måtte underrettes om 'regjeringsdannelsen' og om at Quisling selv overtok 'stats- og utenriksministerstillingen'. Med egen hånd skrev han dette telegram, undertegnet det Vidkun Quisling og påla Johannessen å få det sendt. Dermed forlot han lokalet, idet han først bad Johannessen om undskyldning for sin ubeherskede optreden".

75 år etter, i april 2015, ser det slik ut ved trappen i 3. etasje i midtkvartalet på VictoriaTerrasse. Da Quisling som selvutnevnt stats- og utenriksminister kom opp fra hovedporten hit til 3. etasje sammen med ekspedisjonssjef Malthe Johannessen om formiddagen 11. april 1940, ble han ført inn på utenriksministerens kontor - bak den nå uanseelige døren i bakgrunnen.

Bak søylen var det dør til forværelset. Videre mot venstre var det dør inn til biblioteket, som hadde dører til forværelset og utenriksrådens kontor.
(Foto: Christian F. Birkely/Utenriksdepartementet).

Quislings telegram til utenriksstasjonene, slik det ble mottatt ved Norges legasjon i Helsingfors.
(Fra Iver B. Neumann og Halvard Leira: Aktiv og avventende. Utenrikstjenestens liv 1905-2005, Oslo 2005. Foto: Statsministerens kontor).

"Anspent efter den voldsomme konfekt sat vi og studerte på hvad slags fullmakt Quisling vel hadde til å proklamere sig som regjeringschef. Snart efter hørte vi at 'der Bevollmächtige des deutschen Reichs' som minister (Curt, forf.anm.) Bräuer nu kalte sig, pr. telefon bad ekspedisjonschef Johannessen om ennu en audiens hos kongen, som nu sat på Elverum, og da skjønte vi at 'regjeringschefens' optreden bare hadde vært bløff",

skriver Krogh-Hansen.

Quislings telegram ble besvart av bare fire stasjonssjefer, mens ambassadør Johan Wollebæk i Stockholm telegraferte til sine kolleger verden over at han for sin del ikke kom til å svare. Generalkonsul Arild Huitfeldt i Genova svarte "Ryk og reis. Jeg anerkjenner ikke Deres ulovlige regjering". Ambassadør Johan G.J. (Jack) Ræder i Ankara svarte "Jeg har svoret Norges konge og forfatning troskap". Ambassadør Johan Michelet i Helsingfors skrev: "Da formodentlig et telegram av innhold 'Himmelens forbannelse over landsforræderen' ikke ville nå denne person er intet annet å gjøre enn å kaste telegrammet i papirkurven".

Ambassadør Einar Maseng i Moskva svarte "Legasjonen erkjenner mottagelsen av utenriksdepartementets unummererte telegram av 11. april om dannelsen av den nationale regjering under ledelse av Vidkun Quisling". Det skulle koste ham ambassadørposten etter krigen.

Tre stasjonssjefer som svarte på Quislings telegram. Fra venstre generalkonsul Arild R. Huitfeldt (foto: Strinda Historielag), ambassadør Johan G. J. Ræder (foto: Oslo Museum) og ambassadør Johan Michelet (foto: Oslo Museum).

Torsdag 11. april 1940 - tyskerne i UD
Eva Reitan beskriver resten av torsdagen slik:

"Torsdag ... var ganske mange av oss samlet i Utenriksdepartementet; Ekspedisjonssjef Johannessen hadde fått vite at tyskerne ville innfinne sig, og vi ble samlet i Utenriksministerens forværelse hvor to ... offiserer Baron (Eberhard, forf. anm.) von Künzberg og Doktor Mitsch samt en 'norsk' gardist hadde tatt plass. Baronen ... forklarte hvorfor de var kommet: De hadde fått underretning om at der var fjernet viktige dokumenter fra Utenriksdepartementets arkiv efterat tyskerne hadde besatt byen".

"Det var antagelig assistent NN (anonymisert av forf.) i Ekspedisjonen som var 'kilden', - han hadde hirduniform liggende på kontoret og iførte sig sitt skrud såsnart tyskerne viste sig, ... . Han hadde forøvrig vanket i den tyske legasjonen hele vinteren".

 
Eberhard von Künsberg var en av de tyske offiserene som fra 11. april 1940  søkte gjennom det som var igjen av UDs dokumenter på Victoria Terrasse. Han hadde siden mars 1939 vært ansatt i det tyske utenriksdepartementet. Etter det tyske angrepet på Polen i september 1939, ledet han en tilsvarende operasjon i Warszawa. Ved det tyske angrepet på Frankrike, Belgia og Nederland i juni 1940, dannet han en militær spesialavdeling for dette formålet. Senere ledet han tilsvarende operasjoner på Balkan og i Sovjetunionen. Avdelingen ble oppløst i 1942. Künsberg falt trolig som kompanisjef i en SS-panseravdeling under slaget om Budapest i januar 1945. (Foto: Wikipedia).

Reitan skriver:

"Da tyskerne ... hadde forklart at de kom som våre venner, ga de ordre: neste dag - fredag 12/4 skulle Ekspedisjonssjef Johannessen og undertegnede innfinne oss kl. halvti, ingen andre måtte komme. Lørdag 13de skulle derimot alle innfinne sig - sammen med alle Centraladministrationens funksjonærer for å skrive sine navn i protokoll utlagt i Utenriksdepartementets portierlosje; de som ikke møtte opp, fikk ikke fortsette i sine stillinger",

skriver Reitan. Som fullmektig i journal I var hun ledende i arkivet nå når førstearkivar Omang hadde reist.

Torsdag kveld kom sekretær Ernest Krogh-Hansen tilbake for å ta sin tørn som saksbehandlervakt i UD:

"Jeg åpnet nettopp ytterdøren med min egen nøkkel, da jeg møttes av et hvasst 'Halt!' fra en skygge på innsiden. Det var en soldat som spurte hvad jeg vilde. Det forklarte jeg ham, og han bad mig vente mens han meldte av til sine foresatte ovenpå. Der stod jeg nu på samme sted hvor Quisling var blitt stanset av gardister elve timer tidligere. Heller ikke jeg kunde komme videre enda det var mitt departement. Men det var en norsk gardist som hadde sperret ham adgang. Situasjonen var åpenbart forandret. På avsatsen hvor Johannessen hadde stått under sin dialog med Quisling, stod nu en veritabel mitraljøse med løpet pekende mot mig. Det var krigere som hadde besatt huset",

avslutter Krogh-Hansen.

Ambassadør Ernest Krogh-Hansen (senere foto: Aftenposten).

Fredag 12. april
Eva Reitan skriver:

"Fredag møttes så Ekspedisjonssjefen og jeg i portierlosjen, - vaktmesteren var i huset - og vi fikk vente en god stund på tyskerne. Da de så kom, fikk vi forklart dem at der ikke var fjernet dokumenter efterat byen var besatt, det var ganske morsomt å kunne fortelle at sakene var reist sin vei sammen med Regjeringen og diverse embetsmenn og funksjonærer fra Utenriksdepartementet. Det var tydelig å merke at tyskerne ble "lange i ansiktet", men de oppga ikke håpet ... ."

"Ekspedisjonssjefen fikk så gå til sitt kontor, jeg ble beordret til å følge gjestene rundt i huset. ... Endel saker som vi tenkte kunne ha en viss interesse for tyskerne var forøvrig fjernet fra huset før de kom, byråsjefene Willett og Reusch hadde tatt dem med sig hjem, et par saker brente vi den dagen baronen og hans ledsager troppet opp, for da var det ikke mulig å fjerne noe, da der ble satt ut vakter".

"Det ble en lang dag før vi var  ferdige med å gjennemgå huset, vi var fra loft til kjeller - i hvert eneste rum. De som var låst ble brutt opp, bl.a. kott på loftet i nr. 5 (nordlige del av midtkvartalet, forf. anm.) hvor den norsk-svenske reinbeitedelegasjons arkiv (fra 1906) ble oppbevart sammen med endel av daværende sekretær (Aage, forf. anm.) Bryns møbler. Vi var under gårdsplassen hvor tyskerne senere bygget celler og allesteds sa mine 'ledsagere' at so viel Schmutz hadde de aldri sett, - ikke engang i Polen. ... De bare kikket inn på våre 'kirkegårder' i nr. 5, der så ikke pent ut, og da jeg forklarte dem at der kun var saker fra forrige krig, lukket de døren og satte segl på, ...",

skriver Reitan. Først klokken 22.00 fikk hun gå hjem, etter at tyskerne en siste gang hadde forsøkt å legge press på henne - på byråsjef Reusch's kontor i øverste etasje:

"Baronen sa mig meget bestemt at jeg måtte si dem hvor dokumentene var. Hvilke dokumenter spurte jeg. Ah, Sie wissen ja was wir meinen! Jeg måtte igjen forklare at slike dokumenter fantes ikke, alt av betydning var sendt ut av huset 9. april, hvilket de jo kunne se selv. De ville at jeg skulle fortelle hva jeg visste, og jeg kunne jo intet fortelle. Så ville de vite hvem som var reist, vilde vite hvordan lastebilene som fraktet arkivkassene så ut, raste litt over 1. arkivar (Reidar Omang, forf. anm.) som hadde fått med sig så meget, og ville vite hvor han bodde, for de ville undersøke huset. De trodde mig tilslutt da jeg sa at der intet fantes og at alle var reist på Regjeringens bud",

skriver Reitan.

Lørdag 13. april
"... lørdag - var Terrassen full av statstjenestemenn som skulle innskrives i manntall, og da vi som hørte til i huset var registrert, gikk vi opp og jeg måtte fortsette "samarbeidet" med tyskerne",

skriver Reitan. Det ser ut til at det nå var rettskontorets arkiv i 3. etasje nord i midtkvartalet som var målet. Reitan fortsetter:

"De ba om mere hjelp, og frøken (Margaretha, forf.anm.) Rømcke ble som tyskkyndig valgt til å assistere. Byråsjef Irgens fulgte også med da hvelvet i 3. etasje ble undersøkt. ... Tyskerne hadde arbeidet i arkivene hele natten, alt som var tilbake av saker i det store arkivrum mot gaten var flyttet inn i chifferrummet ... og de fortsatte flere dager og netter med å gjennemgå sakene".

Snart flytting
Etterhvert dro nå flere av de yngre funksjonærene for å slutte seg til utenriksminister Halvdan Koht som var på flukt nordover sammen med konge og regjering, eller for å melde seg som stridende", skriver Reitan:

"Boye erklærte en av de første dagene at han ville slåss, og de fleste vernepliktige forlot byen".

Sekretær Thore Boye sluttet seg etter noen dager til regjeringens følge nordover. Dette bildet tok han på Frøya tidlig i mai 1940 - fra venstre Oslos varaordfører Einar Gerhardsen, forfatter og reporter Nordahl Grieg, ingeniør Kristian Gleditsch og sekretær Christian Mohr i UD. (Foto: Thore Boye/NTBScanpix).

Reitan fortsetter:

"Efter en ukes tid tok også de to tyskere farvel, de var 'dessværre frabeordret' og beklaget dette, da de nu var så godt som ferdige med å gjennemgå arkivene. ... vi fikk ingen adgang til Arkivet tross iherdige forsøk på å overtale vaktene".

"Så kom der beskjed fra norsk myndighet (Riksarkitekten?) om at det tyske Sikkerhetspoliti skulle ha Utenriksdepartementets lokaler og vi måtte finne et annet oppholdssted. Palæet ble stillet oss i utsikt, likeså det gamle meteorologiske institutt, men det var elendige hus begge steder, ... . Ekspedisjonssjefen forsøkte å få reservert Utenriksministerboligen (Parkveien 45, forf.anm.), men den hadde det tyske S.S. beslaglagt til 'Casino'",

skriver Reitan.

Slottet
Reitan skriver at ekspedisjonssjef Malthe Johannessen nå:

"henvendte sig ... til Slottsarkitekt Dunker som overlot oss første etasje i Slottets nordre fløy (undtatt hoffmarskalkens kontor), 3-4 rum i annen etasje og Slottskapellet som ble brukt til lagerrrum. Vi fikk nemlig ta med oss endel møbler fra Victoria Terrasse, men tyskerne skulle ha kontorene med utstyr, så vi måtte la meget stå igjen".

En dag i 1940 overværer NS-formann Vidkun Quisling, i hatt og frakk, en tysk militærparade på Slottsplassen. Det er ennå lenge til han som ministerpresident fra 1. februar 1942 selv skal inspisere styrker på plassen. I Slottets nordfløy bak ham og offiserene har rest-UD nå sine kontorer i første og andre etasje, med lager i Slottskapellet. (Foto: Riksarkivet).

Fredag 3. mai
"3. mai ... kl. 2. om middagen fikk vi beskjed om at arkivene var frigitt og måtte kjøres bort i løpet av tre dager. Ekspedisjonssjefen, byråsjef Willett, frk. (Walborg, forf.anm.) Flood og undertegnede gikk ned for å se på tilstanden. Da var alt som fantes av saker og papir i kontorene mot gaten blitt kastet inn på gulvet i chifferrummet, tyskerne arbeidet allerede i gaterummene",

skriver Reitan. Flyttefolk ble bestilt:

"... fra Schies Transportbyrå og vi gikk i gang med rydding og pakking - vi få underordnede funksjonærer som ikke var anbragt i andre statsinstitusjoner. Det ble arbeidet fredag, lørdag og søndag på overtid, og såvidt jeg husker var vi ferdige mandag formiddag. Restene av Journal I's 'løpende arkiv' samt Journal II's og III's ble sendt til Slottet og skapene stillet opp i gangen og i kapellet".

Det eldre arkivmaterialet fra "kirkegårdene" i Midtkvartalet fikk plass i Tinghusets kjeller, mens nyere materiale noe senere fikk plass i Regjeringsbygningens kjeller. Endel av dette sto først en tid i et av departementets kontorer i 5. etasje i Kronprinsens gate, bak en barrikadert jerndør fra Midtkvartalet "inntil tyskerne oppdaget døren og ville se hva som var bak den!".

Andre bygninger der UD fikk arkivplass i 1940: til venstre Oslos nye tinghus i Grubbegaten (foto ca 1940: Andreas Harvik/Nasjonalmuseet). Til høyre Regjeringsbygningen (foto april 1940: Arbark).

Mens Reitan og hennes kolleger var i sving med å flytte arkivsakene fra Midtkvartalet, rykket det tyske sikkerhetspolitiet Gestapo inn i lokalene. En stund fikk UD beholde et "pikeværelse" i 2. etasje og et mindre rom inn mot gården. De ble stuet fulle av arkivsaker, men også disse rommene måtte etter en tid tømmes.

To stålskap på førstearkivar Omangs kontor ble tatt med til Slottet,

"men en ... offiser forlangte rasende å få dem tilbake. ... Det ene skapet var tømt den 9. april, -det inneholdt Utenriksdepartementets hemmelige arkivsaker. Det andre inneholdt (forretningsmann, forf. anm.) Bjarne Aagaards forarbeider og kart til hans verk om hvalfangsten i Antarktis. Dette ble lagret i Slottskapellet og direktør Aagaard fikk senere på anmodning altsammen med sig til Stavern, da han mente det lå tryggere hos ham",

skriver Reitan.

Det var også andre statsetater som fikk plass på Slottet hele eller deler av krigen. Her noen av Statens Kornforretnings 170 ansatte, i Bernadottesalongen. På veggen bak kong Carl XV av Sverige og Norge, malt i 1870.
(Foto: Oslo Museum).

Det var i håp om å forhindre at nazistene og tyskerne skulle ta i bruk Slottet, at rest-UD og andre statsetater fikk plass på Slottet.

1942 - under samme tak som Quisling
"Så gikk de lange år og Quisling med sitt kanselli flyttet inn på Slottet",

skriver Reitan.

Det var i forbindelse med utnevnelsen som ministerpresident og sjef for Norges "nasjonale regjering" 1. februar 1942, Quisling tok Slottet i bruk. Rest-UD hadde da siden 25. september 1940 vært administrativt plassert som en avdeling i det nazi-opprettede Innenriksdepartementet, som ble ledet av minister Albert Hagelin. En del av personalet var også blitt overført til Forsyningsdepartementet og Handelsdepartementet.

Samtidig var arbeidet i de utflyttede departementene godt i gang i London, og med underkontorer knyttet til den norske ambassaden i Stockholm.

Vidkun Quislings regjering i statsrådsmøte i Den daglige spisesal på Slottet i 1942, kanskje 5. februar. I nordfløyen har rest-UD nå hatt sine kontorer i snart to år. Innenriksminister Albert Hagelin sitter til venstre for vinduet, i ny ministeruniform. (Foto: Riksarkivet).

Samboerskapet på Slottet var ikke lett for rest-UD:

"Utenriksavdelingen var ham en torn i øyet, Hagelin forklarte stadig for Ekspedisjonssjefen (Malthe Johannessen, forf. anm.) at det bare var takket være hans (Hagelins) forbønner og omsorg at Utenriksdepartementets rester fikk lov til å eksistere under samme tak som 'føreren'! Onde tunger sa han var redd for oss, - vi var jo ikke rettroende allesammen. en liten angiver hadde vi iblant oss, - den sist ansatte budgutt; ti av oss ble innkalt til forhør hos 'byråsjef' Getz i Innenriksdepartementet, - der kom imidlertid intet ut av det",

skriver Reitan.

1943 - videre fra Slottet
Høsten 1943 ble deler av sentraladministrasjonens arkiver i Oslo flyttet ut av byen på grunn av økende fare for allierte flyangrep. UDs materiale ble sendt til Snarum kapell i Modum i Buskerud, med bistand av blant andre "to arbeidsløse lektorer, herrene Blix og Sørensen", som Riksarkivet skaffet.

Sent på høsten ble det besluttet at rest-UDs kontorer skulle flytte fra Slottets nordfløy til Meltzers gate 4:

"Eksplosjonsulykken 19. desember (ulykke eller sabotasje ved lossing av ammunisjon på Filipstad, forf.anm.) hadde blåst inn vindusrutene over hele Slottet, så vi også av den grunn var glad for å slippe derfra; vi flyttet mellom jul og nyttår",

skriver Reitan. 

Meltzers gate 4, Oslo. (Foto 2013: Wikimedia).

Ettersom det var mindre lagerplass i Meltzers gate 4 enn på Slottet, ble noe av UD-arkivene nå plassert i Fridtjov Nansens plass 5, bak Rådhuset:

"Det viste sig senere å være bra at de sakene var flyttet, for en dag utpå vinteren kom en sekretær Melby fra Handelsdepartementet og forlangte utlevert alle saker vedrørende handelstraktatforhandlinger med Tyskland og de allierte land for årene fra 1930 og opp til krigens dager. Jeg antok at det gjaldt forhandlingene krigsvinteren 1930-40 - de var jo sendt med Regjeringen 9. april 1940 - men han hadde ikke videre rede på tingene og jeg nevnte ikke min mistanke",

skriver Reitan. Melby ble bedt om å komme tilbake med en mer presis bestilling:

"- og dessuten holdt vi på å evakuere arkivene og jeg visste ikke hvor langt Riksarkivets folk var kommet med det. Han lovet å gi nærmere beskjed, og imens varslet jeg Riksarkivaren, da jeg antok at Handelsdepartementet ville forlange sakene utlevert såsandt de kunne skaffes og jeg ville nødig låne dem ut. Riksarkivaren fikk bestilt spesialkasser hvor arkiveskene kunne settes direkte ned, og de to lektorene ble beordret til Fr. Nansens plass 5. I løpet av tre dager var alt pakket og ekspedert til Hurum kapell. Så kom der skrivelse fra Handelsdepartementet at det var sakene fra 1939-40 de ville ha samt diverse saker fra de siste år før krigen, og Ekspedisjonssjefen kunne da svare at de dels var over grensen og dels evakuert og utilgjengelige",

skriver Reitan.

1944 - planer om nytt utenriksdepartement
"Efterhvert var også de fleste av Utenriksdepartementets tidligere funksjonærer 'evakuert', dels til utlandet, dels til andre etater, så da vi i november 1944 fikk beskjed om at der skulle bli et nytt Utenriksdepartement med Finn Støren som sjef, Hagelin var avsatt, fant frk. (Hedvig, forf. anm.) Schaanning og undertegnede at vi måtte konferere med daværende Ekspedisjonssjef Prebensen (Per Prebensen i Handelsdepartementet - senere ambassadør og utenriksråd, forf. anm) for å få noen forholdsregler, eftersom Ekspedisjonssjef Johannessen ikke lot til å ville foreta seg noe for å hjelpe oss",

skriver Reitan, og fortsetter:

"Vi var redde for at man kunne bebreide oss hvis vi forsvant og overlot arkiv og bibliotek til Quislings drabanter, men det var heller ikke med glede vi tenkte på fremtiden sammen med dem. Prebensen mente vi fikk holde ut lengst mulig og konferere med ham hvis noe skulle inntreffe, så skulle han eventuelt få en forholdsordre".

UD-folk på hver sin side. Til venstre Per P. Prebensen (fotografert i London i 1959) som ga Eva Reitan og kolleger råd i deres vanskelige balansegang i rest-UD. Til høyre Finn Støren, tidligere diplomat som var påtenkt som sjef for nytt nazistisk utenriksdepartement i Oslo i 1944-1945. (Foto: NTBScanpix).

1945
"Over jul tok frk. Schaanning sykepermisjon, det samme gjorde frk. Flood; byråsjef Siqveland og frk. (Sigrid, forf. anm.) Garborg ble overført til Oppgjørsavdelingen (Ekspedisjonssjef (Eivind R., forf. anm.) Rognlien). Jeg skulle også få arbeide der og var til konferanse hos Rognlien, men Quisling nedla forbud; han hadde forøvrig tidligere klaget på mig til Ekspedisjonssjefen, - dessværre fikk jeg det ikke skriftlig",

skriver Reitan, og fortsetter:

"Byråsjef Willett tok avskjed pr. 1. januar 1945 og tilbake av den gamle garde var da Ekspedisjonssjef Johannessen, fru Rosenberg, (Lisbet Schmidt, forf. anm.) Heldal og undertegnede. Efter listen skulle Utenriksavdelingen få 21 av Quislings folk, de skulle bli kjernen i den nye utenriksetat. Der ble malet og bonet på Størens rum, hvor han forøvrig nesten ikke var og flere anmeldte satte aldri sine ben i Meltzers gate 4".

"En av de nye sekretærer var til gjengjeld tilstede både dag og natt; han hadde sin sovepose på kontoret og de andre snakket ikke stort med ham. Det var Jan Eeg-Henriksen som benyttet natten til å fotografere viktige dokumenter for hjemmefronten. Han hadde hele tiden arbeidet i Quislings kanselli uten å bli avsløret, - vi forstod heller ingenting før han kom på visit i battle-dress - som norsk offiser",

skriver Reitan.

Jan Eeg-Henriksen, født i 1922, var jusstudent som hadde fått innpass i Quislings apparat ved å utgi seg for å være kollaboratør. I følge senere journalist og forfatter Mia Berner, som møtte Eeg-Henriksen i motstandsarbeid i 1942-1943, arbeidet han under rettsoppgjøret med avhør av tyske offiserer. Han skal senere ha blitt engasjert i amerikansk etterretningsarbeid. Eeg-Henriksen døde i 1969.

Mai 1945
"Efter frigjøringen fortsatte Størens folk å møte på kontoret, de låste seg inn på hans rum, - han selv var reist til København med en større pengesum for å 'hjelpe norske flyktninger fra Tyskland'. Hans underordnede hadde nok fått beskjed om å brenne endel papirer, for jeg kom over dem gjennom en dør de hadde glemt å låse",

skriver Reitan, og avslutter sin rapport slik:

"Efter et par dagers forløp kom oberstløytnant (Ragnvald, forf. anm.)  Roscher-Lund med to bevepnete hjemmefrontssoldater for å arrestere restene av Quislings utenriksetat, men da var de forsvunnet".

"Da vi flyttet til Solplassen tok vi med oss Størens arkivskap; de ble senere hentet av Landssvikavdelingens folk. ... De fleste av våre arkivsaker er nu på plass, men ennå finnes endel saker i Tinghusets kjeller. Det var å ønske at de snart kunne anbringes i huset, da der stadig er efterspørsel efter dem og det er tungvindt å måtte hente dem så langt borte".

Eva Reitan fortsatte i Utenriksdepartementets arkiv i årene etter krigen. 1. juli 1955 ble hun tildelt Kongens Fortjenstmedalje sammen med flere  funksjonærkolleger som tilbragte årene i vanskelig balansegang i rest-UD i Oslo. Dekoreringen skjedde under UDs 50-årsjubileumsmiddag 27. november 1955, i Frimurerlosjens store sal, .

Ekspedisjonssjef William Malthe Johannessen, UDs øverste embetsmann i Oslo krigen igjennom, forlot tjenesten i stillhet i 1946, 68 år gammel.

Solplassen - senere Kronprinsesse Märthas plass - på vestsiden av Oslo rådhus, tidlig i 1950-årene. Utenriksdepartementet har på dette tidspunktet holdt til i de fem øverste etasjene i nummer 1, bygningen til venstre, siden 1945. 
(Foto: Karl Harstad/Oslo Museum).

I desember 1963 flytter Utenriksdepartementet tilbake til Victoria Terrasse - ikke til midtkvartalet der man hadde holdt til 1905-1940, men til nordkvartalet. Det har fått nytt påbygg (til høyre) der Drammensveien 2 lå inntil det britiske bombeangrepet mot Victoria Terrasse nyttårsaften 1944. (Foto: Johnny Vaagaa/Oslo Museum).

Kilder:
Artikkelen er først og fremst basert på upubliserte rapporter velvillig formidlet fra UDs arkiv av ambassadør em. Jon D. Bech.

Braadland, Aase: Da krigen kom til Terrassen. Daglig liv i UD sett fra grunplanet 1938-1940, upubliserte erindringer 1996, i Utenriksdepartementets arkiv.

Koht, Halvdan: Frå skanse til skanse: minne frå krigsmånadane i Noreg 1940, Oslo 1947.

Krogh-Hansen, Ernest: Norge i tvangstrøye, upubliserte erindringer 1972,
i Utenriksdepartementets arkiv.

Leikvang, Helge: Utenrikstjenesten innenfra, Baneforlaget og Ullern Historielag 2003.

Lønnå, Finn: Norge 1939-1940. Randbemerkninger i ettertid. 
Upublisert manus 1983, Norsk Hjemmefrontmuseum.

Mohr, Christian: Det ville helst gå godt, upubliserte erindringer 1987, 
i Utenriksdepartementets arkiv.

Neumann, Iver B. og Leira, Halvard: Aktiv og avventende.  Utenrikstjenestens liv 1905-2005, Oslo 2005.

Reitan, Eva: Upublisert Beretning om Utenriksdepartementets arkiver 
m.v. under okkupasjonen, Oslo 1945, i Utenriksdepartementets arkiv.

Aftenposten 28. november 1955.
Hvem er Hvem? 1948.
Riksarkivet/Utenriksdepartementets arkiv.
UD-posten: "Sjakett og monokkel i skjebnetime", intervju med ambassadør Christian Mohr.
UD-posten: "Som 'løpedreng' 9. april", intervju med ambassadør Thore Boye.
Universitetet i Oslo/Museum for universitets- og vitenskapshistorie: Intervju med Mia Berner, Anders Nordstoga 2012.
Wikipedia.