13 Samlete vurderinger av erfaringene...

13 Samlete vurderinger av erfaringene fra Regjeringens handlingsplaner for funksjonshemmede

13.1 Har tiltakene ført til endret politikk?

I sluttrapporten fra de fire første handlingsplanårene står det:

"Tiltaksdelen av handlingsplandokumentet for perioden 1990 - 1993 har vist at departementene har engasjert seg sterkt i gjennomføringen av tiltak for funksjonshemmede. En del av tiltakene ville høyst sannsynlig ikke blitt satt i gang hvis det ikke hadde vært for handlingsplanen. Det gjelder f.eks. lett-lest avisen "Klar Tale", kompetanseoppbygging for sjeldne diagnosegrupper kompetanseutvikling på IT-baserte kommunikasjonshjelpemidler o.l., formidlingssentraler for døve - og døvblindetolker og tilskuddsordning til norsk industri som produserer tekniske hjelpemidler. Blant annet bidrar denne tilskuddsordningen for norske produsenter av tekniske hjelpemidler til en betydelig økt verdiskaping i form av flere og bedre produkter, samt nye arbeidsplasser. I tillegg har planen ført til økt medvirkning fra funksjonshemmede og deres organisasjoner i planlegging og gjennomføring av tiltakene.

Den første perioden av Regjeringens handlingsplan for funksjonshemmede viste et behov for å styrke koordineringen mellom departementene. Derfor ble det opprettet et Statssekretærutvalg for politikk overfor funksjonshemmede. Statssekretærutvalget representerer 7 departementer. I tillegg til å utforme og følge opp handlingsplanen for perioden 1994 - 1997 skal utvalget også overvåke den generelle politikken overfor funksjonshemmede."

Den andre handlingsplanperioden har ett år igjen før en tilsvarende oppsummering skal gjøres, men departementet finner grunn til å si at arbeidsformen har vist seg nyttig i de tre årene som er gått. Status for gjennomføringen av tiltakene ved utgangen av 1996 viser at det bare er 8 tiltak som ikke er kommet i gang av de 93 som skal gjennomføres helt eller delvis i inneværende planperiode. Med unntak av et par av disse tiltakene vil planen bli oppfylt i den andre perioden.

Det kan også for den andre planperioden konkluderes med at det er en rekke tiltak som ikke ville kommet i gang uten handlingsplanen. Det gjelder særlig brukerstyrt personlig assistanse, videobøker for døve, tegnspråkopplæring for ulike målgrupper, brukermedvirkning i hjelpemiddelformidlingssystemet, veiledere i rehabilitering for ulike målgrupper, kartlegging og informasjon om psykososiale støttetiltak for funksjonshemmede og pårørende og bedret datagrunnlag for funksjonshemmedes levekår.

Men er dette nok til å konkludere med at bruk av handlingsplaner har endret politikken for funksjonshemmede ? Det vil sikkert være delt oppfatning om dette. Ikke minst fordi handlingsplanen bare utgjør en meget liten del av totalbudsjettet som brukes til tiltak for funksjonshemmede. Sosial- og helsedepartementet mener at selve prosessen knyttet til arbeidet med handlingsplanene har hatt en viktig betydning ved å styrke bevisstheten om hovedmålsettingene for politikken for funksjonshemmede. Dessuten har styringen i retning av økt brukermedvirkning både organisatorisk, i forhold til prosjektorganisert virksomhet og i forhold til individuell brukermedvirkning ført til utvikling av tiltak og tjenester i en annen retning enn uten brukermedvirkningen.

13.2 Erfaringer med brukermedvirkning og brukerstyring

Brukermedvirkningen har økt i omfang gjennom de to planperiodene. Men i forhold til handlingsplanens målsettinger om brukermedvirkning også i gjennomføringen av handlingsplanene er gjennomsnittet på 65 % brukermedvirkning for lavt, etter departementets mening.

Funksjonshemmedes organisasjoner har påpekt at brukermedvirkningen har økt. Enkelte har faktisk opplevd det som en for stor belastning. Flere organisasjoner sier de har vansker med å leve opp til den forventning det etterhvert er blitt om at funksjonshemmedes organisasjoner skal være aktive med i styringsorganer, referansegrupper o.s.v.

Organisasjonene etterlyser mer opplæring i brukermedvirkning, som et uttrykk for at de føler seg utrygge med sin rolle. Departementet har ikke ønsket å profesjonalisere representanter for funksjonshemmede, men mener at det er viktig å legge forholdene tilrette for at representantene skal kunne dele sine kunnskaper som bruker av tjenestene, med de som skal videreutvikle og organisere tiltakene. Derfor har departementet dekket representantenes reelle utgifter (f.eks. tapt arbeidsfortjeneste, reiseutgifter, utgifter til barnepass) i forbindelse med brukermedvirkningen og forsøkt å tilrettelegge møteplassene (fysisk tilgjengelighet, døvetolker, teleslynge o.l.) med tanke på ulike typer funksjonshemninger. I tillegg er det viktig å styrke organisasjonene økonomisk slik en gjør gjennom tilskuddsordningen til funksjonshemmedes organisasjoner.

Fordi handlingsplanene i tillegg til å nyttiggjøre seg brukermedvirkning i praksis også har forsøkt å utvikle ulike former for brukermedvirkning, har det vært mange diskusjoner om hva brukermedvirkning egentlig er og når det skal være brukermedvirkning. Fordi brukerstyring har vært brukt som virkemiddel i noen prosjekter, har det kommet frem, særlig fra helsesektoren, en bekymring for at brukermedvirkningen skal "gå for langt". Maktforhold mellom pasient og helsearbeider er tradisjonelt skjevt i disfavør av pasienten. Ved å innføre brukermedvirkning og brukerstyring i helsetjenesten blir det mer likeverdig forhold mellom tjenestemottaker og tjenesteyter, og i beste fall får bruker innflytelse (og makt ?) over egen situasjon.

Representantene for brukerne av kompetansesentra for små og mindre kjente grupper funksjonshemmede ved Sunnaas sykehus og Rikshospitalet er positive til fortsatt brukerstyring. Men også brukerrepresentantene står overfor nye utfordringer når de kommer i en rolle hvor de får medansvar, og ikke lengre den mer tradisjonelle rollen som interessepolitiker som fremmer kritikk.

Brukermedvirkningen på individnivå krever også at brukerne endrer sine roller som de har vært nødt til å lære seg tidligere. Derfor ble det arrangert arbeidslederkurs for alle som fikk innvilget brukerstyrt personlig assistanse. Det blir ingen brukermedvirkning på individplan hvis brukerne ikke makter å vise eventuell uenighet og få frem sine behov.

13.3 Vurdering av bruk av øremerkede midler og stimuleringsmidler

I de to handlingsplanperiodene har det vært anvendt ett øremerket tilskudd og to ulike former for stimuleringsmidler. Erfaringene er nærmere beskrevet i kap. 8, kap. 9 og kap. 10. Det øremerkede tilskuddet ble fordelt til kommunene på bakgrunn av antall innbyggere, mens begge stimuleringstilskuddene ble fordelt etter konkrete søknader.

I perioden med statlige øremerkede midlene til avlastningstiltak økte bevilgning fra kommunene mangedobbelt. Departementet antar at økt oppmerksomhet på tjenestetypen ved en kombinasjon av ørmerkede midler og informasjon om ulike måter å organisere tjenesten på, er hovedårsaken til økningen i den samlede bruk av midler til avlastningstiltak i den første planperioden. Midlene gikk over i rammetilskuddet før det forelå evaluering og resultater av kartlegging av behov blant hjelpestønadsmottakere. Selv om antallet kommuner med tjenestetilbudet, antall brukere og innsats pr. bruker økte i fire års perioden, er det i ettertid grunn til å stille spørsmålstegn ved at de øremerkede midlene ikke ble videreført i den andre planperioden.

Ut fra tidligere beregninger skulle ca. 50000 personer ha behov for avlastningstiltak. Etter 4 års satsing fikk bare ca. 7000 personer under 67 år denne tjenesten (av disse utgjorde psykisk utviklingshemmede den største gruppen med ca. 5000 personer). Andre undersøkelser som er gjennomført i de to planperiodene viser store udekkede behov for avlastningstiltak. Blant mottakere av hjelpestønad til tilsyn og pleie ble det beregnet at 9000 hadde behov for avlastningstiltak og at bare halvparten av disse mottok kommunale avlastningstiltak i 1992. Fordi utviklingen av kommunenes avlastningstiltak var så god i perioden med øremerket tilskudd, hadde det vært grunn til å fortsette en tid til med ekstra midler til å bygge opp et tilbud som står i forhold til behovet.

Stimuleringsmidler for å få kommuner til å ta i bruk ordningen med brukerstyrt personlig assistanse kan også sies å ha hatt god effekt. Stimuleringsmidlene dekker ikke de totale utgiftene knyttet til ordningen, likevel har det vært langt flere søknader enn det har vært midler til å innvilge. Ordningen stiller kommunene overfor nye utfordringer ved å la tjenestemottakerne ha en avgjørende rolle i utformingen av tjenestens innhold. Likevel har altså mange kommuner valgt å innvilge denne formen for praktisk bistand fremfor de ordinære "hjemmebaserte tjenestene". Oppmerksomheten rundt denne ordningen har hatt den tilleggseffekt at også kommuner som ikke har søkt, eller ikke fått innvilget stimuleringstilskudd, har innført brukerstyrt personlig assistanse for noen av sine brukere. Alle kommuner har fått tilsendt informasjonsmateriell og opplysning om søknadsprosedyrer en gang pr. år og det har vært holdt en rekke informasjonskurs for kommunalt ansatte og politikere. Kjennskapen til ordningen har stadig blitt bedre.

Stimuleringsmidlene til fylkeskommunene for å sette hørselssentralene i stand til å lære opp kommunalt ansatte til å gi veiledning til høreapparatbrukere har hatt ønsket effekt så langt. Ringvirkningene har vært flere, blant annet økt samarbeid mellom hørselsentraler og hjelpemiddelsentraler og mellom hørselssentraler og brukerorganisasjonens hørselshjelpere. I tillegg har kommunene blitt mer klar over at de må bidra i oppfølgingen av høreapparatbrukere. Selv om dette også er en oppgave som kommunene burde ha tatt på alvor tidligere, mener departementet at dette ikke ville ha skjedd uten stimuleringsmidlene fordi det mangler kunnskap blant kommunalt ansatte om hvordan høreapparatbrukere skal følges opp. Hørselssentralen har tidligere ikke hatt kapasitet til å følge kommunene opp med opplæring.

Samlet kan det konkluderes med at både øremerkede tilskudd og stimuleringsmidler til tiltak som er lavt prioritert eller som er lite kjent på grunn av manglende kunnskap og erfaring, kan være et viktig virkemiddel når statlig myndighet ønsker å øke innsatsen innenfor definerte områder. Begge typer tilskudd må følges nøye opp slik at man sikrer at de benyttes til formålet.