7 Oversikt over tiltakene

Regjeringen har lagt vekt på tiltak som kan gjøre samfunnet bedre tilrettelagt for funksjonshemmede. Det "utvidete tilgjengelighetsbegrep" ble innført og som eksempler på tiltak satt i gang for å følge opp målsettingen om et samfunn tilgjengelig for alle kan nevnes: Formidlingssentraler for døve- og døvblindetolker, tilgjengelighetsprosjekt i Lillehammer sentrum, tilrettelegging av reise- og friluftsliv i Nordland fylkeskommune, utvikling av elektronisk formidling av aviser til synshemmede, stimulering av produksjon av lydbøker, tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger med spesielle behov.

I den andre handlingsplanen ble det prioritert noen nye satsningsområder i forhold til den første planperioden. Det ble lagt vekt på å bedre forholdene for funksjonshemmede som er avhengig av praktisk hjelp for å kunne delta i samfunnet på mest mulig lik linje med med ikke-funksjonshemmede og på å bedre datagrunnlaget når det gjelder funksjonshemmedes levekår.

De mest omfattende tiltakene er omtalt i de følgende kapitlene.

7.2 Forsøksvirksomhet

I begge handlingsplanperiodene har det pågått forsøksvirksomhet for å finne frem til gode måter å organisere tiltak på og/eller for å utvikle nye tilbud. Noe av denne virksomheten omtales spesielt.

Det ble satt i gang omfattende forsøksvirksomhet for å finne frem til gode modeller for å bygge opp tverrfaglig kompetanse når det gjelder sjeldne og mindre kjente grupper funksjonshemmede. Dette er diagnosegrupper som er tallmessige så få på landsplan at det ikke er mulig for kommuner og fylkeskommuner å bygge opp og vedlikeholde kompetanse. Kompetansen skulle omfatte livsløpet og dekke medisin, rehabilitering, sosialmedisin, pedagogikk, odontologi m.m.. Forsøksvirksomheten var en oppfølging av Stortingets behandling av Nasjonal helseplan. I Innst. S. nr. 120 - 1988-89 het det:

"Komiteen mener også det er en statlig oppgave å sikre ekspertise og behandlingskapasitet for pasienter med sjeldne sykdommer og funksjonshemninger. Komiteen mener det er riktig å etablere nasjonale kompetansesentra for noen av disse gruppene. Dette vil etter komiteens mening hindre oppbyggingen av en medisinsk ekspertise som det i utgangspunktet ikke er pasientgrunnlag for å etablere flere steder i Norge."

Og

"Flertallet vil understreke viktigheten av at staten får større styring med utbyggingen av de forskjellige spesialitetene slik at ressursene utnyttes best mulig og slik at pasienttilgangen blir tilstrekkelig der tilbudet skal gis. Dette gjelder etter flertallets mening ikke minst behandlingstilbudet til pasienter med sjeldne diagnoser, små pasientgrupper som ofte er best tjent med et tilbud på landsbasis."

Ved behandling av Stortingsmelding nr. 47 (1988-89) som omtalte statlige kompetanseenheter med landsdekkende funksjoner for noen grupper som døvblindfødte og døvblinde, uttalte Sosialkomiteen (Innst. S. nr. 240 1989-90):

"Komiteen er fortsatt av den oppfatning at det er viktig med norsk kompetanse for å gi tilbud til ulike typer funksjonshemmede. Komiteen er likevel noe i tvil om hvorvidt det er mulig at Norge innehar ekspertkompetanse for alle grupper med hensyn på medisinsk, sosialmedisinsk og pedagogisk kompetanse. Komiteen antar derfor det vil være nødvendig å søke samarbeid i Norden for å kunne få et tilstrekkelig stort antall personer i de ulike grupper for å kunne oppnå tilstrekkelig kompetanse. Komiteen vil be om at Sosialdepartementet må vurdere å initiere et slikt nordisk samarbeid."

I tillegg til Stortingets påpeking av behovet for landsdekkende kompetansesentra for små grupper funksjonshemmede, var dette ønsket kommet fra flere av funksjonshemmedes organisasjoner i forarbeidet til planen. Like før planen ble fremlagt kom det forslag fra Helsedirektoratet om å etablere 8 - 10 landsdekkende kompetansesentra. Det ble foreslått at sentrene skulle ta utgangspunkt i sentra som allerede gir et tilbud. Hvert senter skulle ha ansvar for å utvikle spisskompetanse i forhold til et antall smågrupper. Arbeidsoppgaver for sentrene ble beskrevet å dekke utvikling av spisskompetanse når det gjelder diagnostikk og behandling, men også landsfunksjoner for andre områder som gjelder f.eks. pedagogikk, sosialtjenesten, trygdeetaten, psykososiale forhold når det gjelder spesielle områder som f.eks. dødsproblematikk og tabubelagte problemområder (f.eks. uklar kjønnsdifferensiering og forskjellige medfødte misdannelser i kjønnsorganer). Sentrene skulle ha tverrfaglig bemanning med sosionom, pedagog, fysioterapeut, sykepleier, ergoterapeut, dietetiker, tannlege o.l.

Tolv av smågruppenes organisasjoner fikk økonomisk støtte til å kartlegge gruppenes behov for landsdekkende kompetanse, eksisterende delkompetanse og utrede forslag til et landsdekkende kompetansesystem. På bakgrunn av forslagene og en spørreundersøkelse (til blant annet kommunenes helse-, sosial- og undervisningsetater) som departementet gjennomførte i 1991, ble det inngått avtaler med henholdsvis Frambu helsesenter, Sunnaas sykehus, Rikshospitalet og Odontologisk fakultet ved Universitetet i Oslo om utprøving av ulike modeller.

Gjennom Nordisk Nemnd for Handikappspørsmål fremmet Norge et forslag om nordisk samarbeid om høyspesialisert medisinsk behandling for noen små grupper funksjonshemmede. Begrunnelsen var at det vil være vanskelig for hvert land å få stort nok pasientgrunnlag i forhold til en del spesielle kirurgiske inngrep, slik at det ikke er mulig at hvert land kan bygge opp kompetanse. Dette forslaget er behandlet i flere omganger i Nordisk Ministerråd med en del motstand til forslaget, men nå er det etablert en arbeidsgruppe som skal kartlegge behovet nærmere. Arbeidsgruppen startet sitt arbeid i januar 1997.

Et annet stort og viktig område med kompetanseoppbygging er utviklingen av kompetansenettverk for kommunikasjonshjelpemidler og andre tekniske løsninger som omgivelseskontroll og forflytningshjelpemidler basert på informasjonsteknologi. Moderne teknologi kan gi funksjonshemmede nye muligheter til selvstendig liv og til utdanning og arbeid. I den første planperioden startet utprøvingen av en IT-enhet for personer med bevegelseshemning og/eller hjerneskade i alle aldre ved Sunnaas sykehus og skole (SUITE), og forprosjekt for etablering av en nettverksorganisert IT-enhet i Nord-Norge (NONITE) for barn og unge med funksjonshemninger. NONITE skal bygge opp kompetanse i forhold til den samisktalende del av målgruppen.

Forsøksvirksomheten har pågått i begge handlingsplanperiodene. I statsbudsjettet for 1997 er det varslet at det tas sikte på at modellene for kompetansesentra for små og mindre kjente grupper funksjonshemmede, med mindre endringer, blir varig virksomhet. I tillegg skal det i statsbudsjettet for 1998 fremlegges forslag til kompetansetilbud for "alle" små grupper, inkludert de som ikke har eller får en diagnose. Det varsles også videreføring av SUITE på Sunnaas sykehus. Senere har departementet valgt å ha SUITE organisatorisk plassert under Rikstrygdeverket, men fortsatt lokalisert på Sunnaas sykehus.

7.3 Gjennomgang av erfaringer fra tiltak/prosjekter i de to handlingsplanperiodene

For å gi en oversiktlig fremstilling av all den aktivitet som har pågått i de to handlingsplanperiodene er det gjort en gjennomgang av alle enkeltprosjekter som tilsammen utgjør 80 av tiltakene i de to planperiodene. Dette utgjør hovedtyngden av virksomheten selv om det samlet er 114 forskjellige tiltak i de to handlingsplanene. Flere tiltak har, som nevnt tidligere, pågått i begge planperiodene. De 80 tiltakene som er nøye gjennomgått omfatter tiltak fra de fleste departementer, med unntak av UD og BFD. Noen enkelte tiltak fra andre departementers område er ikke med i oversikten fordi de mer er en del av departementets ordinære virksomhet enn organisert fordi det er et tiltak i handlingsplanen. De 80 tiltakene utgjøres av til sammen 381 prosjekter.

7.3.1 Brukermedvirkning i gjennomføringene av handlingsplan

Først når funksjonshemmedes interesser blir like godt ivaretatt i beslutningsprosessen som for ikke-funksjonshemmede, kan vi regne med at vi får en politikk som tar hensyn til funksjonshemmedes rettigheter og behov."

Dette sitatet fra handlingsplanen viser at det ikke "bare" er tenkt at funksjonshemmedes interesser skal ivaretas gjennom den ordinære demokratiske prosess, men at det er behov for økt medvirkning fra funksjonshemmede for å bringe funksjonshemmedes behov opp på dagsorden på lik linje med ikke-funksjonshemmede. Med brukerrepresentant menes en som representerer brukere av tjenester. Det kan være en som selv er funksjonshemmet eller en som er pårørende til f.eks. et barn eller en som på grunn av sin funksjonshemning vanskelig kan gi uttrykk for sine meninger, eller en som er ansatt eller tillitsvalgt i en av funksjonshemmedes organisasjoner. Som regel er representanten fra en organisasjon av funksjonshemmede i stand til å representere et bredere erfaringsgrunnlag enn sitt eget.

Hvis brukermedvirkning skal være reell forutsetter det toveis kommunikasjon mellom beslutningstakere og funksjonshemmedes representanter. En høringsprosess som kun består i skriftlige innspill fra funksjonshemmedes organisasjoner, vil ikke være en optimal brukermedvirkning. Men en prosess som omfatter diskusjonsmøter mellom organisasjonene og beslutningstakere før et vedtak fattes, kan være en reell brukermedvirkning.

Viktig mål for begge handlingsplanene har vært å bidra til at funksjonshemmede skulle gis muligheter til å delta i utformingen av samfunnet. På organisatorisk nivå ble råd for funksjonshemmede omtalt som viktige fora for brukermedvirkning på statlig, fylkes- og kommunalt nivå. I rådene deltar representanter fra funksjonshemmedes organisasjoner og representanter fra politikere og administrasjon. Flere av prosjektene i begge handlingsplaner har hatt som mål å etablere kommunale råd. Andre former for brukermedvirkning som er nevnt i handlingsplanen er deltagelse fra funksjonshemmedes organisasjoner i utviklingen av tiltak og tjenester som f.eks. omstruktureringen av spesialundervisningen og regjeringens kontaktutvalg hvor FFO drøfter de årlige pensjonsreguleringene og statsbudsjettene. I tillegg nevnes brukermedvirkning på individnivå hvor den som er avhengig av offentlige tjenester må få være med på å utforme disse. Brukerstyrt personlig assistanse er et eksempel på dette.

Brukerstyring har vært anvendt i noen prosjekter. Med brukerstyring menes i den sammenheng at representantene fra funksjonshemmedes organisasjoner har hatt flertall i styringsgruppene som har hatt ansvaret for at prosjektene skulle nå sine mål.

Satsingen på brukermedvirkning ble fulgt opp med krav om at prosjekter som skulle få støtte av midler fra handlingsplanen skulle ha brukermedvirkning. I tillegg ble funksjonshemmedes organisasjoner også tildelt midler til prosjektarbeid. Organisasjonene tok initiativ til i alt 108 av de 381 prosjektene. Departementene tok initiativ til 122. De øvrige initiativene kom fra fagpersoner/miljøer, kommuner og fylkeskommuner.

Prosjektene er klassifisert utfra om det var brukermedvirkning eller brukerstyring i gjennomføringen av dem. I 65% av de 381 kartlagte prosjektene var det brukermedvirkning eller brukerstyring. Over halvparten av disse hadde brukerstyring (96 av 135).

Noen av tiltakene består av mange enkelttiltak. Brukermedvirkning/styring av de 8 tiltakene med flest enkeltprosjekter varier fra 36 % til 88%. Tabell 7.2 viser dette.

Tabell 7.2 Brukermedvirkning/styring av prosjektene i 8 av tiltakene i de to handlingsplanperiodene

7.3.2 Budsjett for enkeltprosjektene

De 381 enkeltprosjektene som ble kategorisert besto av 66 prosjekter som samlet fikk mer enn 1 mill. kr. i støtte, 64 fikk mellom kr. 500000 og 1 mill. kr, 125 fikk mellom kr. 100000 og kr. 500000 , 103 fikk mellom kr. 10000 og kr. 100000, 23 fikk under kr. 10000. Dette viser variasjonene i omfanget av prosjektene. I tillegg er det viktig å merke seg at 112 prosjekter var samfinansiert av midler fra kap. 0674.21 og fra andre departementer eller mellom departementene og andre som f.eks. brukerorganisasjonene, institusjoner eller kommuner.

7.3.3 Erfaringer med enkeltprosjekter - hva ble resultatene? Og ble resultatene fulgt opp?

Prosjektene omfatter alt fra små informasjonsbrosjyrer til omfattende tiltak som drift av kompetansesentra. Flere av prosjektene er utredninger som skulle føre frem til rapporter enten med tallmateriale eller forslag til tiltak. Det er derfor ikke lett å gi en rettferdig beskrivelse av hva alle enkeltprosjektene førte til av resultater. Men det er grunn til å merke seg at bare 12 av 381 prosjekter ikke ble fullført eller førte frem til antatt sluttprodukt. Altså bare 3% som kan sies å være "mislykket". Den andre handlingsplanperioden er ikke sluttført og derfor er det en del prosjekter som fortsatt pågår, slik at resultatet ikke er kjent. Det gjelder i alt 119 prosjekter.

Det er 55 prosjekter som har ført frem til forslag som er blitt fulgt opp på en eller annen måte. Noen er fulgt opp i form av nye prosjekter, f.eks. utredningene fra brukerorganisasjonene om kompetansesentra for små grupper funksjonshemmede.

7.3.4 Evaluering av enkelte prosjekter/tiltak

Det er mottatt rapporter fra alle prosjektene. I tillegg er de store og kompliserte prosjektene uavhengig evaluert. Det utgjør totalt 38 av de 381 prosjektene. Av 58 tiltak som er gått over til ordinær virksomhet er 19 av dem uavhengig evaluert. Departementet har erfart at det ikke alltid er lett å finne miljøer som kan påta seg en evaluering som kan benyttes i en politisk beslutninsgprosess. Evalueringsmiljøene er mest forskningsinteressert og mindre opptatt av å levere resultater som departementet har bestilt fordi de trengs til en vurdering som skal føre frem til en politisk beslutning. Det har vært vanskelig å finne evalueringsmiljeøer som kjenner funksjonshemmedefeltet og har gode kunnskaper om hvordan helse-, sosial- og trygdevesenet ordinært er organisert. I forhold til vurderinger av nye måter å organisere virksomheten på er det av avgjørende betydning av man kjenner det eksisterende. Disse forhold, sammenholdt med kostnadene ved evalueringsoppdrag, har ført til en tilbakeholdenhet når det gjelder valg av prosjekter som evalueres forskningsmessig.

Departementet krever derimot at prosjektene skal gi fyldige prosjektrapporter som gir grunnlag for å vurdere hva som har vært vellykket i arbeidsformen og hvorfor ikke alt eventuelt er gjennomført som planlagt. I tillegg har departementet skjerpet kravene til prosjektplanene ved søknad om midler, og har i økende grad innført milepælsmøter med prosjektene for å bedre kvaliteten.

7.3.5 Formidling av prosjektene

Ved fordeling av midler til prosjektene har det vært lagt vekt på at resultater skulle formidles til ulike målgrupper. I tillegg er en del av prosjektene i seg selv formidlingsprosjekter. I alt er 220 av de 381 prosjektene formidlet i form av brosjyrer, bøker, konferanser, avisomtaler, fjernsynsprogrammer o.l..

7.3.6 Omfattende informasjonsvirksomhet

Det har vært drevet - og drives - omfattende og variert informasjonsvirksomhet til mange målgrupper i de to handlingsplanperiodene. Noen viktige tiltak omtales.

7.3.6.1 Funksjonshemmede i funksjon

I forarbeidet til begge handlingsplanene la funksjonshemmedes organisasjoner stor vekt på behovet for informasjon om og til funksjonshemmede. Også informasjon om ulike måter å organisere tiltak og tjenester på ble etterlyst. Ønsket om at tiltak i handlingsplanene skulle føre til holdningsendringer for å skape et "ikke-funksjonshemmende samfunn", et samfunn som ikke utestenger funksjonshemmede, lå til grunn da Rådet for funksjonshemmede ble bedt om å ta et ansvar for informasjonsaktiviteter i den første handlingsplanperioden. Dette førte til etableringen av informasjonsprosjektet "Funksjonshemmede i funksjon". Målgruppen besto av 13000 kommunepolitikere samt 7000 rådmenn og etatsjefer i alle landets kommuner. Målet var "Ny kunnskap - ny handling". Gjennom prosjektet skulle målgruppen tilegne seg ny kunnskap om funksjonshemmede og deres levekår, og sette i verk nye tiltak for å bedre forholdene for funksjonshemmede i den enkelte kommune.

Informasjonsprosjektet besto i utgivelse av skriftlig informasjonsmateriell "Pensum om funksjonshemmede" og organisering av møter i kommunene mellom funksjonshemmedes organisasjoner og målgruppen for informasjonen. Flere typer møter ble avholdt fra store åpne folkemøter og tentamen for politikere etc. om funksjonshemmede til mindre lukkede møter mellom beslutningstakere og organisasjonene.

Dette omfattende informasjonsprosjektet er evaluert [Sveinung Berild: Funksjonshemmede i funksjon - har det virket? Østlandsforskning rapport nr. 3-94. ], ikke bare med det for øye at effekt av satsningen skulle måles, men også med den hensikt at resultatene kunne brukes til å drøfte hvordan informasjonsarbeidet kan utvikles og forbedres på dette området.

I spørreundersøkelsen til representanter for målgruppen kom det frem at informasjonsmaterialet hadde ført til at flere hadde fått forståelse av hvor mange typer funksjonshemninger det er tale om. De fleste kjente før "Pensum for funksjonshemmede" til psykisk utviklingshemmede og bevegelseshemmede, men ikke alle de andre typene. Det er ca. 1/4 av kommunene som mener at deres innsats for funksjonshemmede har økt de siste par år. Spørsmålet gjaldt andre grupper enn psykisk utviklingshemmede fordi dette skjedde parallelt med reformen for mennesker med psykisk utviklingshemning.

Kommunenes politikere og administrative ledere viser i svarene at det er lite systematisk og konkret kunnskap om funksjonshemmedes situasjon i kommunen. De gir uttrykk for en forestilling om hvordan situasjonen er, men den er basert på kjennskap til grupper funksjonshemmede som kommunen gir et omfattende tilbud til. Under halvparten av kommunene (42%) hadde utarbeidet egne planer for funksjonshemmede, men de fleste mente at det bør lages slike planer i en eller annen form.

På spørsmål om å gi en vurdering av hvilke tjenester overfor funksjonshemmede som hadde størst mangler ble følgende områder nevnt: Psykiatrisk hjemmesykepleie, arbeidsplasser, informasjonstjeneste, kultur- og fritidstilbud og medisinsk attføring/rehabilitering. Det ble i tillegg pekt på åpenbare mangler når det gjelder tiltrettelegging i kommunale bygninger.

Kommunene svarte at det hadde vært mer aktiv kontakt med funksjonshemmedes organisasjoner under gjennomføringen av prosjektet enn tidligere år. Flere kommuner etablerte råd for funksjonshemmede i den samme perioden. En tredjedel av kommunale råd som eksisterte ved evalueringstidspunktet var opprettet i løpet av 1992 -93.

Personer i målgruppen som har deltatt på markeringer lokalt sammen med funksjonshemmedes organisasjoner, rapporterer større effekter på både egen kunnskap og atferd overfor funksjonshemmede. Skriftlig informasjon synes å være best egnet for å nå kommunale ledere. Direkte kontakt med funksjonshemmede og deres organisasjoner spilte en betydelig rolle for både politikere og kommunale ledere.

Direkte kontakt mellom kommunens representanter og funksjonshemmedes organisasjoner ble fremhevet som viktig begrunnelse for å opprette kommunale råd for funksjonshemmede. Evalueringsrapporten fremhever kommunale råd for funksjonshemmede som en viktig målgruppe for videre intensiv informasjonsinnsats. I tillegg anbefales en mindre intensiv informasjon overfor hele gruppen av beslutningstakere i kommunene. Målet bør være å sette i gang prosesser som sikrer at funksjonshemmedes perspektiver og interesser ivaretas på permanent basis slik at målet om full deltaking og likestilling for funksjonshemmede nås i alle kommuner.

7.3.6.2 Støttekontakt- og avlastningskampanjen

Informasjon omkring støttekontaktordningen og kampanje for blant annet

å rekruttere flere støttekontakter, ble startet etter ønske fra funksjonshemmedes organisasjoner. I samarbeid med disse, Rådet for funksjonshemmede og Norsk Fjernundervisning har departementet gjennomført flere tiltak og noen av disse har pågått i begge planperiodene. En landsomfattende holdningskampanje omfattet flere tiltak:

• opplæringspakke "Bli støttekontakt".
• fjernsynsprogrammer om støttekontaktvirksomhet og ett radioprogram.
• konferanser om flermedieopplegget hvor representanter fra i alt 185 kommuner deltok.
• "Støttekontakten" som går til alle landets kommuner. (Skiftet navn til Fri Tid i den andre handlingsplanperioden).
• av kompetanse hos støttekontaktansvarlige i kommunene, "Ta vare på støttekontakten". Etterutdanningstilbud ved Bergen helse- og sosialhøgskole.
• som valgfag i den videregående skolen.

Støttekontaktkampanjen i den første handlingsplanperioden er evaluert.[Svein Rognaldsen: Evaluering av noen elementer i kampanjen "Bli støttekontakt". Institutt for spesialpedagogikk, Universitetet i Bergen, 1994. ] Evalueringen viser at 62% av landets kommuner har anskaffet opplæringspakken og at den vurderes som et viktig og nyttig hjelpemiddel i arbeidet for å kvalifisere mennesker til arbeidet som støttekontakter og fritidsassistenter. På evalueringstidspunktet hadde nesten 3000 støttekontakter gjennomgått opplæringspakken. I tillegg hadde flere fått pakken til selvstudium og den var benyttet som læremiddel i i videregående skole til valgfaget "støttekontakt".

Aktivitetene knyttet til kampanjen har blant annet ført til at 23% av kommunene har fått flere støttekontakter. I de kommuner som deltok i evalueringen (ca. 160) økte antall støttekontakter fra vel 5000 til ca. 7000. Antall fritidsassistenter økte fra ca. 50 til ca. 300. Kommunene meldte at det er behov for ytterligere økning av antall støttekontakter også innenfor barnevernet og eldreomsorgen.

I slutten av den første kampanjen ble støttekontakttjenesten lovfestet i Lov om sosial tjenester. Kommunene ga i forbindelse med evalueringen uttrykk for behovet for en presisering av tjenestens formål og innhold. I den andre handlingsplanperioden har det skjedd en økende etterspørsel etter slike avklaringer, også i forhold til fritidsassistentordningen som en del kommuner har innført som en frivillig tjeneste.

Evalueringen konkluderer med: "-at kampanjen har gitt gode resultater og at en avgjørende faktor har vært departementets tette og kompetente oppfølging av de ulike fasene og elementene i prosjektet".

Ved overgang til den andre handlingsplanperioden omfattet "støttekontaktbulletinen" også avlastningstiltak og etterhvert er bulletinen blitt sterkere rettet inn mot fritidsassistenter. Støttekontaktkampanjen har i økende grad rettet seg inn mot støttekontakter for mennesker med psykiske lidelser. Etterutdanningstilbudet for kommunalt ansatte som har ansvar for støttekontakter omfatter også avlastning og fritidsassistenter, fordi det ofte er de samme ansatte i kommunene som har ansvaret for denne type tjenestetilbud som regel dekkes av time-engasjerte ufaglærte personer.

Som nevnt ovenfor har det vært overlapping mellom informasjonstiltak etc. når det gjelder støttekontakt og avlastning. For avlastning spesielt ble det utarbeidet et eget opplæringshefte i regi av Norsk fjernundervisning i samarbeide med Rådet for funksjonshemmede, funksjonshemmedes organisasjoner og departementet. Også dette ble presentert på regionkonferanser sammen med foredrag om gode eksempler på avlastningstiltak.

7.3.6.3 Andre eksempler på informasjonsvirksomhet

I planperioden 1994 - 1997 er det satt opp 2 tiltak under "Tilgjengelighet til mat":

1. Informasjonskampanje for å bedre tilgjengeligheten av mat for de som har behov for spesielt kosthold på grunn av allergi og stoffskiftesykdommer
2. Styrke kompetansen vedr. spesielt kosthold på grunn av allergi og stoffskiftesykdommer.

Statens Ernæringsråd har hovedansvaret for et 3 års prosjekt i samarbeid med Norges Astma- og Allergiforbund, Folkehelsa og Statens næringsmiddeltilsyn.

Informasjonsplanen er delt i to; del 1 foreligger og er rettet mot pasienter og helsepersonell. Overordnet mål er her å sikre at personer som søker helsetjenesten om råd for forebygging og behandling av matvareallergi/-intoleranse får tilfredsstillende og enhetlige kostråd, og å sikre at det brukes tilfredsstillende og enhetlige prosedyrer ved diagnostisering av matvareallergi/-intoleranse. Det skal utarbeides og distribueres eget informasjonsmateriell. Del 2 vil rette seg mot befolkningen generelt og mot matvareprodusenter/distribusjonsledd og storhusholdninger, og informasjonsplanen er under utarbeiding.

Departementet har bevilget midler til utgivelse av et oppskriftshefte for personer med melkeallergi/-intoleranse som kommer i 1997.

Statens helsetilsyn har i oppdrag å utarbeide fem veiledere i rehabilitering. Den første veilederen om rehabilitering av slagrammede er ferdig og de fire andre skal omhandle: Habilitering av barn, rehabilitering av mennesker med sansetap, rehabilitering av mennesker med progredierende nevrologiske sykdommer, rehabilitering av mennesker med lungesykdommer. Veilederne utgis etterhvert som de blir ferdige og alle skal være avsluttet ved utgangen av 1998.

7.3.7 Funksjonshemmedes organisasjoners likemannsarbeid

Funksjonshemmedes organisasjoner har som en av sine mange viktige oppgaver informasjon og støtte mellom medlemmer med lignende funksjonshemning og deres pårørende. Dette kalles likemannsarbeid og kan omfatte selvhjelpsgrupper, besøkstjeneste, telefonkontakt, utveksling av erfaringer mellom "gamle" med skader/sykdommer og "nye" med skader/sykdommer, støttegrupper for foreldre til barn med funksjonshemninger o.l.. I den første handlingsplanperioden ble det for første gang innført en tilskuddsordning til funksjonshemmedes organisasjoners likemannsarbeid. Det ble også utviklet veiledningsmateriell for organisasjonene. Midlene skal altså ikke benyttes til ordinær drift av organisasjonene, men til konkrete likemannsaktiviteter mellom medlemmene i organisasjonene. Driftsmidler får organisasjonene over kap. 673. 75.

Det var i starten uvant for organisasjonene at de kunne søke midler til denne type aktiviteter og likemannsbegrepet var ikke godt nok kjent. Men allerede etter første året økte antallet organisasjoner med et aktivt likemannsarbeid fra 33 til 51. I 1996 fikk 66 organisasjoner støtte til likemannsarbeid.

Tilskuddsordningen skulle være en prøveordning i den første planperioden, og den ble evaluert.[Bennedichte C. Rappana Olsen: Den vet best hvor skoen trykker... NKSH-rapport 93:1.] Den første evalueringen viser at det har tatt lang tid å konkretisere likemannsarbeidet, og at det best organiserte likemannsarbeidet i noen organisasjoner allerede var i gang før tilskuddet kom. Men tilskuddet har utviklet det eksisterende ytterligere og ført til ny bevissthet og økt aktivitet i flere organisasjoner. Evalueringen konkluderte med at det var grunn til å anta at mye av den nyvunne likemannsaktiviteten ikke ville utvikle seg videre hvis midlene opphørte. Det vises til at de ulike organisasjonene av funksjonshemmede representerer forskjellige sykdommer med ulik status i samfunnet og at det fører til ulik oppfatning om hvordan medlemmenes ønsker og behov skal imøtekommes. Hver organisasjon må derfor finne sin egen modell for likemannsarbeidet. Dette er nødvendig fordi organisasjonenes egne ressurser er meget forskjellig. Evalueringen viste, overraskende, at de største organisasjonene hadde stor treghet for å komme i gang. Som ventet, viste evalueringen at små organisasjoner uten ansatte har vanskeligheter med å komme i gang, og at foreldreorganisasjoner med sterkt funksjonshemmede barn er de som sliter mest med å holde arbeidet i gang.

Den første evalueringen ble fulgt av en brukerstudie av funksjonshemmedes organisasjoner for å vurdere organisasjonenes likemannspotensiale. [Bennedichte C. Rappana Olsen: Mangfold og muligheter? NKSH-rapport 94:5.] Undersøkelsen omtaler dessuten utviklingen over tid av likemannsarbeidet. Studien omfattet 44 organisasjoner og ble gjennomført 1993-94. Konklusjonen ble at likemannsarbeidet har den største betydningen i de mindre organisasjonene. Det er ikke fordi arbeidet er godt organisert og består av mange tiltak, men fordi likemannsarbeidet imøtekommer et behov for diagnosefellesskap og et behov for å få hjelp fra mennesker som selv har vært igjennom det samme. Likemannspotensialet er dårligst i de store organisasjonene, og i de mindre organisasjonene hvor potensialet er størst er det få til å ta ansvar for utviklingen av arbeidet. Rapporten sier at fordi likemannsarbeid bør skje på medlemmenes premisser kan det ikke "dirigeres" av ansatte i organisasjonene. Men det kan skje i et samspill mellom ansatte og medlemmer, og for de mindre organisasjonene er det behov for lønnet koordinator. Det understrekes at selv om likemannspotensialet er høyt i de små organisasjonene må det tas hensyn til den slitasje som utvikler seg i disse, fordi det er få som kan dele ansvaret.

På bakgrunn av evalueringene ble tilskuddsordningen videreført i planperiode nr. 2. Og som en oppfølging av Velferdsmeldingen er bevilgningen økt for 1996 og 1997 for å stimulere til likemannsarbeid i forhold til funksjonshemmede under yrkesrettet attføring eller som er i arbeid, eventuelt jobbsøkende eller i fare for å falle ut av arbeidslivet.

Departementet foreslår at likemannsmidlene gjøres til en permanent ordning fra og med 1998, og at det i samarbeid med organisasjonene videreutvikles veiledningsmateriell, særlig i forhold til likemannsarbeidet i forbindelse med yrkesaktivitet.

7.3.8 Brukermedvirkning

Brukermedvirkning er et viktig prinsipp i begge handlingsplanperiodene og i den nåværende planen er det et av satsningsområdene. Brukermedvirkning vil si at de som berøres av en beslutning, eller er brukere av tjenester, får innflytelse på beslutningsprosesser og utforming av tjenestetilbudet. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp at de som er særlig berørt av en sak skal ha mulighet til å påvirke utfallet av saken. Brukermedvirkning i forhold til funksjonshemmede er med på å sikre politisk deltagelse fra grupper som ofte ikke får anledning til å delta i demokratiprosessene på grunn av mangelfull tilrettelegging eller andre samfunnsmessige hindringer. Brukermedvirkning er, i tillegg til en demokratisk rettighet, en overføring av erfaringsbasert kunnskap fra bruker til f.eks. beslutningstaker eller tjenesteyter. Dette gjelder enten det er fra enkeltbruker eller fra organisasjoner av funksjonshemmede.

I handlingsplanene utprøves ulike former for brukermedvirkning på flere nivåer:

• på individnivå - bruker øver innflytelse på utforming av eget tjenestetilbud i samarbeid med tjenesteyter. Ordningen med brukerstyrt personlig assistanse er et eksempel på dette.
• på tjenestenivå - brukerrepresentanter fra organisasjonene øver innflytelse på oppbygging og organisering av tjenester enten i nærmiljøet som f.eks. brukermedvirkningen i prosjektene i Lillehammer (Lillehammer sentrum for alle) og Nordland fylkeskommune (friluftsliv og turistnæring for alle) eller på andre nivåer som f.eks. brukerstyringen av prosjektene som førte frem til kompetansesentra for små og mindre kjente grupper funksjonshemmede. Rådet for funksjonshemmede, Rikstrygdeverket og funksjonshemmedes organisasjoner samarbeider om brukermedvirkning i hjelpemiddelformidlingssystemet.
• politisk nivå - brukerrepresentanter fra organisasjonene øver innflytelse på utformingen av politikken og økonomiske ressurser på ulike nivåer, gjennom bl.a. arbeid i råd for funksjonshemmede i kommunene og medvirkning i grunnlaget for handlingsplanene for funksjonshemmede. Rådet for funksjonshemmede, Kommunenes sentralforbund (KS) og funksjonshemmedes organisasjoner samarbeider om utvikling av brukermedvirkning i 8 kommuner.

I tab. 7.2 er det omtalt hvor stor andel av handlingsplanens prosjekter som har hatt brukermedvirkning. Mye av denne brukermedvirkningen har bestått i å overføre erfaringsbasert kunnskap som grunnlag for utforming av tiltak.

7.3.9 Fra handlingsplantiltak til ordinær virksomhet

Nesten 60 prosjekter/tiltak har gått over til ordinære virksomhet, herav 20 innenfor Sosial- og helsedepartementets ansvarsområde, 14 innenfor Kommunal- og arbeidsdepartementet, 8 innenfor Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets område og 7 innenfor Kulturdepartementet. I tillegg har andre instanser som kommuner og fylkeskommuner tatt ansvar for videreføring av prosjekter som ordinær virksomhet.

Eksempler på tiltak som er gått over til ordinær virksomhet innenfor departementenes områder:

• Sosial- og helsedepartementet:
  • Statlige hjelpemiddelsentraler i alle landets fylker.
  • Formidlingssentraler for døve- og døvblindtolker.
  • Kompetansesentra for små grupper funksjonshemmede ved Sunnaas sykehus og Rikshospitalet.
  • Tannhelsekompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander ved Odontologisk fakultet, Universitetet i Oslo.
  • Utskriving av unge funksjonshemmede fra aldersinstitusjoner
• Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet:
  • Støttekontakt som valgfag i den videregående skole.
  • Fagopplæring i arbeidslivet.
  • Stillinger for syns- og audiopedagoger.
• Kulturdepartementet:
  • Lett-lest avisen Klar Tale.
  • Innkjøpsordninger for lydbøker til bibliotekene.
  • Offentlig utvalg for blindeskrift.
  • Idrett for psykisk utviklingshemmede.
• Kommunal- og arbeidsdepartementet:
  • AMO-kurs i arbeidet med yrkesrettet attføring av funksjonshemmede.
  • Arbeidslivstjenesten.