Orientering om forholdet mellom Den norske kirke lokalt og kommunen etter ny trossamfunnslov

Formålet med dette brevet er å gi kommunene informasjon om den nye loven og det videreførte, kommunale finansieringsansvaret for Den norske kirke lokalt. Brevet er ikke ment å være uttømmende og belyser ikke alle sider ved forholdet mellom kommunen og Den norske kirke.

Kommunenes finansieringsansvar er videreført med nye ord

Trossamfunnsloven viderefører det statlige finansieringsansvaret for det nasjonale og regionale nivået i Den norske kirke. Loven viderefører også det kommunale finansieringsansvaret for Den norske kirke lokalt. En enstemmig familie- og kulturkomite i Stortinget uttalte ved behandlingen av trossamfunnsloven "…at kommunenes finansieringsansvar har bidratt til et nært samarbeid mellom kommune og kirke, og at dette har representert en verdi ikke bare for kirken, men også for det norske samfunnet". (Innst. 208 L (2019-2020) punkt 15.2)

Det kommunale finansieringsansvaret for Den norske kirke lokalt følger av trossamfunnsloven § 14 andre til fjerde ledd som fra nyttår lyder:

Kommunen gir tilskudd til kirkens virksomhet lokalt, herunder tilskudd til bygging, vedlikehold og drift av kirkebygg. Tilskuddet skal sikre at kirkebyggene holdes i forsvarlig stand, slik at de kan benyttes til gudstjenester og kirkelige handlinger. Tilskuddet skal også sikre at soknet har tilfredsstillende bemanning ved gudstjenester og kirkelige handlinger, herunder kirketjener, klokker og organist/kantor ved hver kirke, og tilstrekkelig administrativ hjelp. Kommunens tilskudd gis etter budsjettforslag fra soknet. I budsjettforslaget skal også tilskudd til kirkelig undervisning, diakoni og kirkemusikk inngå.

Etter avtale med soknet kan kommunen yte tjenester i stedet for å gi tilskudd etter andre ledd.

Kommunen kan ta opp lån for å finansiere investeringer i kirkebygg og tilhørende varige driftsmidler.

§ 14 annet ledd viderefører en rettslig forpliktelse for kommunen til å finansiere disse formålene, og avgrenser dermed det statlige finansieringsansvaret. Bestemmelsen er formulert annerledes enn kirkeloven § 15 første til tredje ledd, men kommunenes finansieringsansvar endres ikke. Vi viser til at kommunesektoren ikke er trukket i rammetilskudd ved lovendringen, hvilket tilsier en statlig forventning om videreført ressursinnsats.

§ 14 annet ledd angir formålene det skal gis tilskudd til. Tilskuddet skal sørge for at kirkebyggene holdes i forsvarlig stand og kan benyttes til gudstjenester og kirkelige handlinger, og det skal sørge for at soknene har tilfredsstillende bemanning ved gudstjenester og kirkelige handlinger og tilstrekkelig administrativ hjelp, jf. merknadene til bestemmelsen i Prop. 130 L (2018-2019). Det statlige tilskuddet til Den norske kirke nasjonalt dekker lønnen til prestetjenesten, mens Den norske kirke lokalt sørger for kontor og administrative tjenester for prester og lokalt tilsatte. Forståelsen av kommunenes økonomiske ansvar bygger på den forutsetning at de kommunale bevilgninger til kirken fortsatt gir grunnlag for tilfredsstillende drift og vedlikehold av våre kirker og gravplasser og for utgiftsdekningen i kirkelige stillinger.

Samspillet mellom kirken og kommunen er videreført i trossamfunnsloven. Nivået på kommunens tilskudd til Den norske kirke lokalt, fastsettes i en lokaldemokratisk prosess. I respekt for det kommunale selvstyret og i tillit til at den enkelte kommune også i dag ser verdien av å gi gode rammevilkår for kirkens liv og virke, er det ikke gitt mer detaljerte regler om kommunenes økonomiske plikter i forhold til Den norske kirke lokalt enn det som framgår av selve loven.

Budsjettprosessen og samspillet mellom Den norske kirke lokalt og kommunen

Samarbeid, samhandling og fellesskap mellom kirke og kommune har lang tradisjon i vårt land. Tradisjonen og rettsreglene om dette går tilbake til formannskapslovene fra 1837. Utgangspunktet den gang som nå er at den lokale kirkelige virksomhet i første rekke er et ansvar for lokalsamfunnet. I tidligere kirkelovgivning har kommunens økonomiske ansvar for kirken vært regulert gjennom en rekke bestemmelser, hvorav de viktigste områdene har vært kirker, gravplasser og visse kirkelige stillinger. Trossamfunnsloven endrer ikke det lokale finansieringsgrunnlaget for kirken.

Kommunens tilskudd til Den norske kirke lokalt gis etter budsjettforslag fra soknet, det vil de fleste steder si det kirkelige fellesrådet. Budsjettforslaget Den norske kirke lokalt sender kommunen innebærer en synliggjøring av hva kirken lokalt ser som nødvendig for at kommunen skal ivareta det lovbestemte finansieringsansvaret. Kommunestyret fatter vedtak som ledd i sin budsjettbehandling. Samspillet mellom kirken og kommunen innebærer at både kirken og kommunen har et selvstendig ansvar for å ta initiativ til regelmessige møter og utvikle budsjettprosesser som sikrer god gjensidig informasjon, herunder drøfting og klargjøring av de forutsetninger både kirken og kommunen mener må legges til grunn i budsjettarbeidet. Foruten drøfting av fellesrådets budsjettforslag, prioriteringer av innsatsområder mv., vil også samarbeidstiltak innen diakoni, barne- og ungdomsarbeidet, kirkemusikk mv. være aktuelle for felles drøftinger.

De kommunale bevilgningene til kirken kommer ikke i samme stilling som for eksempel kommunale bevilgninger til private. Dersom den økonomiske situasjonen for kommunen gjør det påkrevet med innstrammingstiltak i løpet av året, kan ikke kirkens virksomhet generelt unntas fra slike. Det må i slike tilfeller foretas en konkret vurdering av de konsekvenser en redusert bevilgning har for kirkens virksomhet, og om slike konsekvenser vil innebære et brudd på forutsetningene som følger av trossamfunnsloven § 14.

Statlig satsning skal ikke begrense kommunal innsats på kirkebygg

Departementet har økt bevilgningene til istandsetting av kulturhistorisk viktige kirkebygg de senere årene, og etter Stortingets behandling av melding om Opplysningsvesenets fond ventes statens innsats å øke framover. Kommunene har finansieringsansvar for kirkebyggene. Kirkebyggene er konkrete uttrykk for vår kristne kulturarv, og har stor symbolkraft i lokalsamfunnet. Kirkebyggene og kirkenes inventar er ofte rike og verdifulle kulturminner. Samtidig skal kirkebygget tjene sin funksjon som et sted for gudstjenestefeiring og kirkelige handlinger som dåp, vigsler og begravelser. Ansvaret for at våre kirker holdes i hevd og tjener sitt formål, har fra gammel tid ligget til lokalsamfunnet. Finansiering av vedlikeholdet og driften av våre kirkebygg er blant de viktigste oppgavene kommunene har på det kirkelige området. Det er ikke gitt sentrale bestemmelser eller standardnormer for disse utgiftene, eller for størrelsen av de stillinger som har sine arbeidsoppgaver knyttet til bruken av kirken. Her vil det være lokale variasjoner. Kirkebyggets alder og størrelse, sammen med klimatiske forhold, virker her inn, og til en viss grad også kirkens bruk til bl.a. gudstjenester.

Statlige bevilgninger til istandsetting av kulturhistorisk viktige kirkebygg skal ikke erstatte kommunenes økonomiske ansvar eller andre ordninger. De statlige midlene skal komme i tillegg til kommunal bevilgninger i samsvar med kommunens finansieringsansvar.

Kommunal representant i fellesrådet

Det følger av regler gitt av Kirkemøtet at kommunen kan velge en representant til det kirkelige fellesrådet i kommunen. Dette er en videreføring av en regel i kirkeloven.

Gravplassloven

Det kommunale finansieringsansvaret for gravplassene framgår fra nyttår av gravplassloven § 3. Som i dag kan kommunen yte tjenester i stedet for å gi tilskudd og kan ta opp lån for å finansiere investeringer i gravplasser og tilhørende varige driftsmidler.

Fra nyttår vil Statsforvalteren i Vestfold og Telemark løse oppgavene som bispedømmerådene har hatt etter gravplassloven. Alle statsforvaltere behandler søknader om askespredning, mens alle andre saker som loven og forskriften legger til statsforvalterne, skal til Statsforvalteren i Vestfold og Telemark. Her ligger fra nyttår fagmiljøet og oppgavene som har ligget til gravplassrådgiveren (tidligere kirkegårdskonsulenten).

Fra nyttår kan kommunene søke Statsforvalteren i Vestfold og Telemark om å få overta ansvaret som lokal gravplassmyndighet, jf. endring i gravplassloven § 23.

Tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke

Fra nyttår overtar staten kommunenes ansvar for å beregne og betale ut tilskudd til tros- og livssynssamfunn utenom Den norske kirke. Dette innebærer en vesentlig administrativ forenkling for kommunene.

Med hilsen

Cathrin Sætre (e.f.)                                                      Ellen Ur
ekspedisjonssjef                                                          avdelingsdirektør

Dokumentet er elektronisk signert og har derfor ikke håndskrevne signaturer