Generelt om svangerskapspenger

Svangerskapspenger ytes til friske gravide kvinner som må slutte i arbeid på grunn av at arbeidsmiljøet kan være skadelig for fosteret.

Rett til svangerskapspenger ble innført ved lov 11. desember 1987 nr. 74 (jf. Ot. prp. nr. 5 (1987-88)) i form av utvidet rett til fødselspenger for kvinner i risikofylt arbeidsmiljø. Ordningen trådte i kraft 1. juli 1988. En kvinne i risikofylt arbeidsmiljø som ikke kunne omplasseres, ble tidligere permittert og eventuelt henvist til arbeidsledighetstrygd som beløpsmessig er lavere enn full lønn. Alternativt kunne hun påbegynne stønadsperioden for fødselspenger 12 uker før fødselen, med den konsekvens at hun fikk en kortere stønadsperiode sammen med barnet.

Svangerskapspenger må holdes atskilt fra sykepenger som er betinget av at kvinnen er arbeidsufør på grunn av sykdom.

Retten til svangerskapspenger er hjemlet i folketrygdloven § 14-13. Etter bestemmelsens første ledd er det et vilkår for rett til svangerskapspenger at kvinnen etter bestemmelser i lov eller forskrift er pålagt å slutte i arbeidet fordi hun er gravid og det ikke er mulig å omplassere henne til annet høvelig arbeid i bedriften.

Rett til svangerskapspenger opphører tre uker før fødselen, da det fra dette tidspunktet ytes fødselspenger etter bestemmelsene i folketrygdloven §§ 14-3 til 14-10.

Svangerskapspenger beregnes etter de samme bestemmelsene som sykepenger fra trygden etter folketrygdloven kap.8. Det ytes ikke svangerskapspenger for den del av inntekten som overstiger seks ganger grunnbeløpet.

I 2001 var det totalt 1 160 kvinner som mottok svangerskapspenger. Til sammenligning var det 684 kvinner som mottok svangerskapspenger i 2000 og 538 i 1999. Økningen fra 1999 til 2000 var 27,1 prosent og økningen fra 2000 til 2001 var hele 69,6 prosent. Den markante økningen i bruken av ordningen antas å ha sammenheng med den økte innsatsen for å gjøre ordningen bedre kjent.