Rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende

Bakgrunnen for endringsforslagene

Etter gjeldende regler er retten til svangerskapspenger tilpasset arbeidstakere. Folketrygdloven § 14-13 er generelt utformet og viser til "en kvinne". Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 5 (1987-88)) fremgår det at det var snakk om en utvidet rett til fødselspenger for gravide arbeidstakere i risikofylt arbeidsmiljø. Lovens vilkår for rett til svangerskapspenger er at kvinnen etter bestemmelser i lov eller forskrift er pålagt å slutte i arbeidet fordi hun er gravid og det ikke er mulig å omplassere henne til annet høvelig arbeid i bedriften. De bestemmelsene i lov eller forskrift som det henvises til, regulerer forholdet mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Retten er dessuten knyttet opp mot at arbeidsgiver først har forsøkt å omplassere kvinnen eller å tilrettelegge arbeidet. Det må på denne bakgrunn kunne hevdes at retten til svangerskapspenger i utgangspunktet gjelder for arbeidstakere.

En trygderettskjennelse av 11. februar 2000 trekker imidlertid i motsatt retning. Saken gjaldt en kvinne som arbeidet som selvstendig næringsdrivende lege på et Seaking redningshelikopter. Nærmere bestemmelser og reglement for denne virksomheten er gitt i "Bestemmelser for luftforsvaret" gitt av Sjefen for luftforsvaret iht. resolusjon av 6. april 1962 i medhold av luftfartsloven § 218. Det fremgår av daværende punkt 3-3.1.1: "Svangerskap er uforenlig med operativ lufttjeneste. Gravide besetningsmedlemmer mister sin operative status og blir satt på treningsstatus." Kvinnen ble i samsvar med dette pålagt å slutte i arbeidet, og skjema for midlertidig omplassering/tilrettelegging ble attestert av lege. Omplassering eller tilrettelegging viste seg imidlertid ikke mulig. Etter Trygderettens oppfatning hadde kvinnen derfor krav på svangerskapspenger. Arbeidsforholdets opphør hadde hjemmel i en forskrift og det var ikke muligheter for omplassering/tilrettelegging.

Retten uttalte at retten til svangerskapspenger er generell og ikke betinget av at man er arbeidstaker. Det ble påpekt at en slik reservasjon ikke fremgår verken av lov eller forskrift. Det er imidlertid et vilkår at den gravide etter bestemmelser i lov eller forskrift er pålagt å slutte i arbeidet fordi hun er gravid.

Problemet for selvstendig næringsdrivende er at deres arbeidsforhold under graviditet normalt ikke er regulert i lov eller forskrift. Videre er det et problem at selvstendig næringsdrivende, selv om de omfattes av svangerskapspengeordningen, ikke har anledning til å tegne frivillig tilleggstrygd etter folketrygdloven § 8-36. Forsikringsordningen for selvstendig næringsdrivende gjelder bare sykepenger og fødselspenger. Det betyr at selvstendig næringsdrivende som mottar svangerskapspenger kun får 65 prosent av grunnlaget, selv om de har tegnet forsikring.

Trygdeetaten har mottatt flere henvendelser fra selvstendig næringsdrivende som ikke får svangerskapspenger fordi de ikke kommer inn under den generelle forskriften om forplantningsskader og arbeidsmiljø, fastsatt 25. august 1995. Hadde de derimot vært arbeidstakere, ville de trolig ha vært omfattet.

Følgende eksempler illustrerer problemstillingen:

Eksempel 1:

Den gravide er utdannet veterinær, ansatt i kommunen og arbeider i landbruket. Hun er redd for å bli sparket av kyr og hester. Jordmoren finner at arbeidsmiljøet er skadelig for fosteret og forholdet omfattes av den generelle forskriften om forplantningsskader og arbeidsmiljø. Omplassering er ikke mulig. Vilkåret for svangerskapspenger vil her være oppfylt.

Eksempel 2:

Den gravide er utdannet veterinær og arbeider som selvstendig næringsdrivende. Hun driver egen praksis og har ingen ansatte. Hun har spesialisert seg på gårdsdyr. Hun er redd for å bli sparket av kyr og hester. Jordmoren finner at arbeidsmiljøet er skadelig for fosteret. Siden den gravide er selvstendig næringsdrivende, omfattes hun ikke av den generelle forskriften om forplantningsskader og arbeidsmiljø. Det finnes heller ikke noen andre forskrifter som pålegger henne som veterinær å slutte i jobben fordi hun er gravid. Vilkåret for svangerskapspenger vil ikke være oppfylt.

Hensikten med svangerskapspenger er først og fremst å verne fosteret mot uheldig påvirkning. I begge eksemplene ovenfor kan arbeidsmiljøet være skadelig for fosteret. Gjeldende regelverk mangler imidlertid en bestemmelse som uttrykkelig omfatter selvstendig næringsdrivende. Slik regelverket er i dag, har kvinnens status som arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende betydning for retten til svangerskapspenger.

I et brev datert 15. mai 2001, ber Norges Bondelag om en vurdering av om selvstendig næringsdrivende er omfattet av ordningen med svangerskapspenger slik den er utformet i dag. Det fremgår:

"Det er like stort behov for vern mot farlig arbeid for foster og mor blant selvstendig næringsdrivende i tilsvarende situasjon. For den gruppe selvstendig næringsdrivende som vi representerer er dette særlig tydelig. Det dreier seg ofte om fysisk tungt arbeid med et sterkt innslag av faremomenter i form av tunge løft, fare for fall, spark fra dyr og stadig eksponering for skadelige kjemiske stoffer, støv og muggsopp, som kan ha en meget skadelig virkning på fosteret. Statistikk viser også at denne gruppen dessverre ligger meget høyt når det gjelder antall yrkesskader. Muligheten til å unngå farlig eksponering er ofte ikke til stede fordi oppgavene er klart definerte og må skjøttes daglig. Svangerskapspenger vil kunne løse problemet fordi det da kan leies inn hjelp til de oppgavene som kan være skadelige."

Behandlingen av Dok 8:81 (2001-2002) fra stortingsrepresentant Marit Arnstad om rett til svangerskapspenger for selvstendig næringsdrivende

Stortingsrepresentant Marit Arnstad ba i Dokument 8: 81 (2001-2002) regjeringen om å fremme forslag om en endring i folketrygdloven § 14-13 slik at ordningen med svangerskapspenger kunne gjøres gjeldende for alle yrkesaktive gravide kvinner. Det følger av Innst. S. nr. 165 (2001-2002) at Sosialkomiteen i forbindelse med behandlingen av Dok. 8 forslaget, ba Regjeringen om å innarbeide endringsforslaget i budsjettet for 2003 slik at selvstendig næringsdrivende gis rett til svangerskapspenger.

St. prp. nr. 1 (2002-2003)

Stortinget sluttet seg ved behandlingen av statsbudsjettet for 2003 (St. prp. nr. 1 (2002-2003)) til regjeringens forslag om en endring i folketrygdloven slik at selvstendig næringsdrivende kvinner med virkning fra 1. juli 2003 skal få rett til svangerskapspenger. I St. prp. nr. 1 (2002-2003) vises til at konsekvensen av gjeldende regelverk kan bli at fosteret får et dårligere vern når mor er selvstendig næringsdrivende enn når hun er arbeidstaker. Selvstendig næringsdrivende kvinner er enten hensatt til sykmelding, til å ta ut ordinær fødselspermisjon før tiden, eller til selv å bære det økonomiske tapet. Dersom kvinnene må bære det økonomiske tapet selv, er det kvinnepolitisk svært uheldig og kan føre til at økonomi og livssituasjon blir bestemmende for fosterets ve og vel.

I St. prp. nr.1 (2002-2003) fremgår videre at det skal utarbeides en odelstingsproposisjon der det blant annet vil bli avklart hvilke kriterier som skal legges til grunn for vurderingen av om det foreligger rett til svangerskapspenger og hvilken rolle lege eller jordmor skal ha i forhold til trygdeetaten.