Kap. 5. Kompetanse, kunnskap...

Kap. 5. Kompetanse, kunnskap og kvalitet

Kapitlet tar etter en generell innledning først for seg hvordan forskningsbasert kunnskap formidles til praktikerne gjennom utdanning, veiledningsvirksomhet m.m. De følgende avsnittene tar opp den vitenskapsbaserte virksomheten som drives i Norge i form av forskning, utredningsvirksomhet, statistikk og informasjonsformidling. Til slutt inneholder kapitlet et kort avsnitt om kvalitetssikring i barneverntjenestene.

5.1 Generelt om kompetanse, kunnskap og kvalitet

Barnevernet må forholde seg til spørsmål som er krevende både intellektuelt og emosjonelt, og som i endel tilfeller får svært viktige følger for de barna og familiene det gjelder. Det må derfor være et høyt kompetansenivå i barnevernet. Kompetanse deles ofte inn i tre atskilte, men samtidig sterkt sammenvevde deler: teoretisk og metodisk kunnskap, praktiske ferdigheter og yrkesutøverens etiske innstilling til yrket. Ansatte i ulike deler av barneverntjenesten trenger i varierende grad kompetanse for å løse oppgaver knyttet til primærforebyggende arbeid, tiltak for risikogrupper, gjennomgang av meldinger, håndtering av undersøkelsessaker, samtaler med barn og foreldre, skriftlig framstilling av saker til fylkesnemnda, iverksetting og vurdering av hjelpe- og omsorgstiltak m.m.

Kvalitet er et mangesidig begrep. I forhold til barneverntjenesten kan f.eks. administratorer og politikere på ulike nivåer, ansatte i det kommunale og fylkeskommunale barnevernet, advokater, foreldre og barn ha ulike oppfatninger om hva kvalitativt godt barnevern er. Aspekter ved barnevernet som kan måles gjennom f.eks. statistikk, bruker- og befolkningsundersøkelser er blitt brukt som indikatorer for barnevernets kvalitet. Med et kvalitativt godt barnevern menes her en barneverntjeneste som:

1. arbeider i samsvar med regelverket og barnevernpolitiske mål
2. arbeider i samsvar med faglige verdier og normer for god praksis
3. arbeider i samsvar med generelle normer i samfunnet - befolkningens rettsoppfatning
4. er faglig effektivt, dvs. når oppsatte mål og resultater
5. er økonomisk effektivt, dvs. resultatene oppnås uten unødvendig høye utgifter

Innenfor alle disse områdene er det behov for kontinuerlig kompetansestyrking. Departementet la i august 1995 fram en plan for kompetansestyrking i barnevernet (Q-0874) som nå vil bli fulgt opp.

5.2 Utdanning og opplæring av ansatte i barneverntjenesten

Statlige myndigheter har ifølge lov om barneverntjenester §2-3 første ledd e) ansvaret for å "sørge for at det finnes et forsvarlig tilbud for utdanning av personell, og at de som skal anvende loven ellers får forsvarlig veiledning". Fylkesmannen skal ifølge §2-3 tredje ledd a) "sørge for at kommuner og fylkeskommuner får råd og veiledning". Det statlige ansvaret på utdanningsfeltet gjelder formelt sett bare tilgangen på grunn- og videreutdanningstilbud.

Ifølge lov om barneverntjenester §2-2 sjette ledd og §2-3 fjerde ledd er henholdsvis kommuner og fylkeskommuner ansvarlige for "nødvendig opplæring av barneverntjenestens personell". Dette gjelder i første rekke etterutdanning (pkt. 5.2.3) og den praktiske gjennomføringen av veiledning og konsultasjon til barneverntjenestens ansatte (pkt. 5.5).

Selv om kommuner og fylkeskommuner etter loven ikke er pålagt å legge forholdene til rette for at ansatte i barneverntjenesten kan ta videreutdanning (pkt. 5.2.2) i barnevern, f.eks. gjennom å gi lønn i permisjonsperioden(e), er det en viktig forutsetning for å heve kompetansen i barnevernet. Dette gjøres også i betydelig grad.

Rapporteringsskjemaene fra fylkesmenn og fylkeskommuner gir hvert halvår informasjon om antall ansatte i barneverntjenestene som har fullført etterutdanning, videreutdanning og lederopplæring. F.eks. viste tall for 1995 at tilsammen ca. 3000 (enkelte personer kan ha tatt flere kurs) hadde gjennomført etterutdanning det året. Tilsvarende tall for henholdsvis videreutdanning og lederopplæring var 352 og 213.

5.2.1 Grunnutdanningene i barnevernet

Avhengig av arbeidssted og oppgaver må barnevernpersonell i varierende grad ha kunnskaper som gjelder generell barnepsykologi, pedagogikk, jus, ferdigheter når det gjelder samtaleteknikk og kontaktetablering, saksbehandlingsteknikk, beslutningsteori, konfliktløsning i familier og organisasjoner, miljøarbeid, opplysningsvirksomhet m.m. Både i pedagogisk litteratur og i bl.a. grunnutdanningene for sosial- og helsepersonell legges det dessuten stor vekt på å utvikle etisk bevissthet blant yrkesutøverne, bl.a. når det gjelder å behandle brukerne av tjenestene på en respektfull måte.

Grunnutdanningene til dem som arbeider i barnevernet er i stor grad sosionom- og barnevernpedagogutdanningene. Tall fra Statistisk Sentralbyrå viser at pr. 31.12.94 var det ansatt sosionomer eller barnevernpedagoger i 77 % av de besatte stillingene i den kommunale barneverntjenesten (kontorpersonell er ikke regnet med). I den kommunale barneverntjenesten var samtidig 15 % av de ansatte personell med annen høyere utdanning og 8 % var "ufaglærte"/"med annen utdanning".

Pr. 01.02.95 var i følge Statistisk Sentralbyrå 32% av de ansatte i barneverninstitusjonene sosionomer eller barnevernpedagoger. I barneverninstitusjonene utgjorde "ufaglærte" 29 % av de ansatte. Utover dette besto personellet i barneverninstitusjonene av lærere/førskolelærere, "faglært personell", hjelpepleiere, personell med "annen høyere utdanning", vernepleiere, sykepleiere, psykologer o.a.

Inntakskapasiteten når det gjelder sosionom- og barnevernpedagogutdanningene har blitt kraftig styrket i løpet av de siste årene. Innholdet i grunnutdanningene bestemmes lokalt ved høyskolene innenfor rammeplaner for de enkelte utdanningene fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

Asplan Analyse laget i 1992 på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet en utredning om kompetanse- og utdanningsbehovene i barnevernet (Q-0805). Utredningen var basert på en modell hvor barnevernsaker deles inn i tre faser (registrering, undersøkelse, tiltak), barnevernproblemer deles inn i tre hovedkategorier (barns velferd, barns atferd, foreldres funksjonsnivå), og kompetansebehovene består av tre hovedelementer (faglig, personlig og organisatorisk). Asplan konkluderte med at verken de nåværende sosionom- eller barnevernpedagogutdanningene eller bl.a. psykologi- eller jusstudiet ga tilstrekkelig kompetanse til å arbeide med de mange arbeidsoppgavene og funksjonene som barneverntjenesten skal utføre. Utredningen stilte spørsmålstegn ved om det er hensiktsmessig å la de samme enhetene innen barneverntjenesten utføre både hjelpe- og kontrolloppgaver. Asplan anbefalte en sterkere arbeidsdeling og mer bruk av bl.a. psykologer og jurister i barneverntjenesten for å øke den atferdsfaglige og saksbehandlingsmessige kompetansen.

Kritikere av Asplan's modell har bl.a. hevdet at den er for skjematisk. F.eks. legger enkelte vekt på at barnevernsarbeid i stor grad består av ferdigheter mht. å bruke barnevernets metoder og lovverk i forhold til lokalsamfunnets normer og ressurser. Det ser imidlertid ut til å være generelt akseptert i barneverntilknyttede miljøer at de nåværende grunnutdanningene er mangelfulle. Dette understreker bl.a. behovet for utstrakt samarbeid i tjenestene for barn og unge på tvers av etater, forvaltningsnivåer og yrkesgrupper.

Utdanningsdebatten synes å trekke i to hovedretninger: På den ene side er ønsket om en forenkling av utdanningssystemet med vekt på yrkesmessig mobilitet. På den annen side ønskes økt tverrfaglig samarbeid og økt spesialkompetanse på de enkelte områder. I det offentlige tiltaks- og tjenesteapparatet legger en i økende grad vekt på desentralisert ansvar og forventninger om økt kompetanse, kunnskap og kvalitet. Grunnutdanningen er i denne sammenheng særlig sentral. Selv om vedtakskompetansen i de tyngste sakene idag er lagt til fylkesnemnda for sosiale saker, er det fortsatt den lokale barneverntjenesten som har ansvaret for oppfølgingen av det enkelte barn og den enkelte familie.

Hva som bør læres gjennom grunnutdanningene og hva som bør læres gjennom etter- og videreutdanning eller veiledning på arbeidsplassen er omdiskuterte spørsmål som må avklares nærmere. Dette gjelder f.eks. spørsmålet om i hvilket omfang ansatte i barneverntjenesten bør tilegne seg kompetanse for å kunne arbeide bedre med barn og foreldre med samisk tilknytning og andre etniske minoriteter i henholdsvis grunnutdanningen eller gjennom etter-/viderutdanning.

Et forslag fra RHHS (Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag) om sammenslåing av barnevernpedagog- og vernepleierutdanningen ble sendt ut på høring våren 1995. Høringsuttalelsene blir nå behandlet i Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

5.2.2 Videreutdanning

Med videreutdanning menes utdanning utover grunnutdanningsnivå som gir formell kompetanse og eksamensvitnemål fra høyskole eller universitet. En videreutdanning må minst omfatte 10 vekttall, noe som tilsvarer et halvt års heltidsstudium. De mest aktuelle videreutdanningene for barnevernpersonell er rettet inn mot følgende temaer: barnevern, veiledning, lederopplæring, helse- og sosialadministrasjon, miljøarbeid eller embetseksamen i sosialt arbeid (tidligere kalt cand.socion).

Rådet for høgskoleutdanning i helse- og sosialfag arbeider med å standardisere videreutdanningene i bl.a. barnevern. Dette vil sannsynligvis medføre at utdanningene ved ulike høyskoler blir bygd opp etter en felles mal, med muligheter for enkelte valgfrie moduler innenfor 10- eller 20-vekttallskurs.

Fordi grunnutdanningene ikke gir så høy kompetanse i barnevernarbeid som ønskelig, er det viktig at mange av de ansatte i barneverntjenesten tar videreutdanning av generell art eller spesialisert mot bestemte arbeidsoppgaver.

I noen fylker oppgis mangel på godkjente veiledere som en alvorlig hindring for arbeidet med å styrke veiledningstilbudet (se pkt. 5.3). Barne- og familiedepartementet inviterte derfor i 1995 barnevernansatte til å søke økonomisk støtte via fylkesmennene til å ta videreutdanning i veiledning. Departementet viderefører tiltaket i 1996. Dette tiltaket er ikke rettet mot flertallet av landets fylker, men mot de fylkene/områdene der mangelen på godkjente veiledere er mest iøynefallende.

5.2.3 Etterutdanning

Begrepet etterutdanning defineres enkelte steder som oppdatering av kunnskap. Etterutdanning kan også innebære opplæring i emner og temaer deltakerne på forhånd har lite kjennskap til. Når det gjelder omfang i tid, kan tiltak som kalles etterutdanning variere fra halvdagskurs til omfattende kursrekker som varer i mange måneder. Med hensyn til den sistnevnte typen utdanningsopplegg kan den eneste vesentlige kvalitetsmessige forskjellen fra en videreutdanning være at de ikke gir formelle kvalifikasjoner gjennom utdanningssystemet.

Barne- og familiedepartementet satser årlig vel 4 til 5 mill. kr. på etterutdanning. Dette er et supplement til kommunenes og fylkeskommunenes egen satsing på området for ansatte i barneverntjenesten. Midler fra departementet vil i 1996 som i 1995 bli fordelt etter planer utarbeidet av fylkesmennene og fylkeskommunene i dialog med departementet. Flere høgskoler har medvirket i forbindelse med disse tilbudene. 1995 var det første året da også fylkeskommunene fikk anledning til å søke departementet om midler. Denne måten å fordele midler til etterutdanning på er blitt valgt for å medvirke til at etterutdanningene blir godt tilpasset lokale etterutdanningsbehov. Departementet har i rundskriv Q-4/96 til fylkesmenn, fylkeskommuner og kommuner spesielt bedt om at etterutdanningsbehovet blir vurdert i forhold til arbeid med barn fra etniske minoriteter, og arbeid i institusjoner med barn og unge som har store atferdsproblemer.

Etterutdanningstiltakene de siste årene har dekket svært mange temaer, og etterutdanningskursene har hatt flere tusen deltakere. Dette gjelder både kurs som departementet har gitt støtte til og andre kurs arrangert av kommuner, fylkeskommuner, fylkesmenn og høgskoler. På bakgrunn av innføringen av den nye barnevernloven og en sterk økning av antall ansatte i barneverntjenesten, har mange etterutdanningskurs fokusert på saksbehandling, rettssikkerhetsproblematikk og metodisk arbeid i barneverntjenesten. Andre hyppige temaer i etterutdanningskursene har vært f.eks. arbeid for å styrke foreldrekompetansen, nettverksarbeid, arbeid med barn fra etniske minoriteter, oppfølging av barn under omsorg, etiske problemstillinger, takling av konflikter og voldstrusler og miljøarbeid i barne- og ungdomsinstitusjoner. I endel tilfeller har det blitt arrangert felles kurs for ansatte i barneverntjenesten og deres samarbeidspartnere i ulike etater om tverretatlig og tverrfaglig samarbeid, bl.a. i saker der det foreligger mistanke om seksuelle overgrep.

Målsettingen med virksomheten har vært å styrke barneverntjenesten på de områdene hvor manglene og svakhetene har vært betydelige. Selv om det er vanskelig å vurdere effektene av etterutdanningstiltakene isolert sett, regner departementet med at de mange positive utviklingstrekkene i barnevernet delvis kan knyttes til slike kompetansestyrkingstiltak.

For å sikre en kontinuerlig oppdatering og videreutvikling av kompetansenivået i barneverntjenesten, er det av stor betydning at etterutdanningsvirksomheten videreføres og videreutvikles. Departementet vil i samarbeid med fylkesmennene, fylkeskommunene og utdanningsinstitusjonene bidra til dette også i kommende år.

5.3 Veilednings- og konsultasjonstilbud

Veiledning kan beskrives som en tidsbegrenset, støttende og kontrollerende faglig virksomhet der en mer erfaren kollega hjelper en mindre erfaren kollega med å integrere faglige kunnskaper og holdninger, slik at den som veiledes bedre skal kunne bruke faglige teorier og metoder i vanskelige yrkesmessige situasjoner. Konsultasjon skiller seg fra veiledning ved at en konsultasjon er mer rettet mot å løse avgrensede problemer og oppgaver, mens veiledning er rettet mot at yrkesutøveren skal lære å beherske faglig barnevern.

Kartlegging av veiledningstilbudene for ansatte i den kommunale barneverntjenesten som departementet foretok i 1994 og 1995, tyder på at forskjellene mht. tilbudenes kvalitet og systematikk varierer betydelig mellom fylkene. På denne bakgrunn er det etter initiativ fra departementet blitt satt i verk forsøksprosjekter for perioden 1995-96 i fylkene Nordland, Møre og Romsdal, Telemark og Hordaland (Bergen). Målsettingen er å bedre systematikken og kvaliteten i veilednings- og konsultasjonstilbudene til ansatte i barneverntjenesten. Erfaringene fra disse prosjektene vil bli spredd til de andre fylkene. Det er også satt i verk tiltak for å styrke systematikken i veiledningstilbudene i flere andre fylker.

Målsettingen er at alle ansatte i barneverntjenesten skal ha tilgang til organiserte veiledningstilbud som både kan brukes i spesielt vanskelige saker og som ledd i en mer generell personlig kompetanseutvikling. Det er særlig viktig at ansatte ved små barnevernkontorer i distrikter/ regioner som sjelden lykkes med å ansette personell med videreutdanning får veiledningstilbud. Et godt og systematisk veiledningstilbud forutsetter bl.a. godt samarbeid mellom kommunale og fylkeskommunale organer.

Kommunal- og arbeidsdepartementet, Utlendingsdirektoratet og Barne- og familiedepartementet arbeider for å styrke og bedre tilbudene for mindreårige flyktninger og asylsøkere. Det er satt av 4 millioner kroner på statsbudsjettet for 1996 til særskilte virkemidler for forskning og utviklingstiltak innenfor dette området. En viktig utfordring i dette arbeidet er å utarbeide gode rådgivnings- og konsultasjonssystemer for dem som arbeider i forhold til denne målgruppen i asylmottak eller i lokalsamfunnene. Dette er nærmere omtalt i den interdepartementale Handlingsplanen for barn og ungdom med innvandrerbakgrunn som nylig er utgitt (Q-0907).

5.4 Forsknings- og utredningsarbeid

Økt kunnskap om barn og unges levekår og deres familier er viktig for å finne fram til best mulige tiltak og tjenester i barnevernet. Kontinuerlig forsknings- og utredningsarbeid er derfor et viktig virkemiddel for vedlikehold og videreutvikling av kompetansen på barnevernfeltet. Det er av grunnleggende betydning at resultatene av denne virksomheten formidles til praktikerne i barnevernet i en lett tilgjengelig og samtidig faglig forsvarlig form.

Norges Forskningsråd har fått midler til et eget delprogram "Forskning om barnevern" (1992-96), som i 1994 ble lagt inn under forskningsprogrammet "Barn, ungdom og familie" (1994-98).

Forskningstemaene i delprogrammet knytter særlig an til studier av klientene i barnevernet og til barnevernets tiltakssystem og forvaltningsordninger. Ett av prosjektene gjelder bruk av midlertidige vedtak i barnevernet. Delprogrammet avsluttes i løpet av 1996. Denne forskningen må fortsette, og før programperiodens utløp vil departementet i samarbeid med Norges Forskningsråd vurdere hvordan den videre oppfølging best kan ivaretas.

Forskningsprogrammet "Barn, ungdom og familie" inneholder også delprogrammet "Program om seksualisert vold" (1992-96). Delprogrammet finansieres av Sosial- og helsedepartementet, Justisdepartementet, Barne- og familiedepartementet og Norges Forskningsråd. Delprogrammet skal utvikle kunnskap og kompetanse om seksualisert vold som et samfunnsproblem, fremme grunnleggende teoriutvikling og relevant kunnskap for handling på området.

Evalueringen av den nye barnevernloven utgjør sammen med evalueringen av den nye sosialtjenesteloven et treårig delprogram under forskningsprogrammet "Velferd og samfunn". Delprogrammet startet høsten 1995, og involverer forskere fra kompetansesentrene i barnevernet, og juridiske og samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer i Oslo og Bergen. Forskningsresultatene vil i hovedsak foreligge i 1997 og 1998.

Evalueringen er konsentrert om de viktigste endringene som den nye barnevernloven medførte. De sentrale og gjennomgripende problemstillingene i evalueringsarbeidet er: Fungerer de nye bestemmelsene/ paragrafene i samsvar med loven og lovens forarbeider? I hvilken grad har lovendringene ført med seg utilsiktede negative eller positive konsekvenser?

De igangsatte forskningsprosjektene under delprogrammet som gjelder barnevernet berører bl. a. et større prosjekt om evaluering av fylkesnemndene, barneverntjenestens beslutninger i meldings- og undersøkelsessaker (inkl. virkninger av tidsfristene), rettigheter og rettslige forpliktelser i barneverntjenesten og hvordan disse oppleves av brukerne, organiseringen av barnverntjenesten (og sosialtjenesten) i kommunene, barnevernlovens forhold til sentrale rettsstatsverdier, hjelpetiltak etter barnevernloven og plassering av barn utenfor hjemmet uten vedtak om omsorgsovertakelse (§4-4 femte ledd). Evalueringen vil også inkludere ordningen med "barnets talsperson", tiltak for 18-åringer som tidligere har vært barnevernklienter og tiltak for ungdom med atferdsvansker.

5.5 Kompetansesentrene i barnevernet

Barnevernets Utviklingssenter i Oslo skal ifølge sine vedtekter "utføre og formidle kvalifisert og handlingsrelevant utviklingsarbeid innenfor barnevernets sentrale problemområder og praksisfelt" basert på et helhetssyn og en tverrfaglig tilnærming. F.o.m. juli 1996 er senteret en del av et nytt Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). De regionale kompetansesentrene i Bergen, Trondheim og Tromsø skal primært styrke kompetansen i kommuner og fylkeskommuner gjennom å drive utviklingsarbeid, gi råd og veiledning i prosjektarbeid, informere og drive formidling i forhold til aktuelle brukergrupper innenfor barnevernets sentrale områder.

Senteret i Oslo har en koordinerende rolle i forholdet mellom sentrene. De ulike kompetansesentrene vil kunne utvikle noe forskjellig spisskompetanse på ulike felt i barnevernet, selv om hovedvirksomheten vil være rettet inn mot regionale problemområder og tilpasset lokale forhold. Som eksempler på temaer som de regionale kompetansesentrene kommer til å arbeide med kan nevnes tiltak for å styrke foreldrekompetansen, tverretatlig samarbeid, fosterhjemsarbeid, evaluering av fylkeskommunale barneverntiltak, barnevern i flerkulturelle samfunn, barnevern og veiledning i små kommuner m.m. Sentrene er med unntak av senteret i Oslo opprettet som 4-årige forsøksprosjekter, og er organisert som selvstendige enheter med egne styrer og vedtekter. Driften av sentrene er hovedsakelig basert på samfinansiering mellom Barne- og familiedepartementet og Stiftelsen Wøyen.

Både senteret i Oslo og de regionale sentrene har utgitte mange faglige publikasjoner om aktuelle temaer. F.eks. har senteret i Oslo utgitt en publikasjon om kvalitetssikring av barneverninstitusjoner og temahefter om bl.a. undersøkelsesfasen i barnevernsaker, fosterhjemsarbeid, tiltaksplaner i barnevernet og arbeid med grupper for mødre og barn.

Samarbeid og arbeidsdeling vil bli utviklet mellom kompetansesentrene i barnevernet og tilsvarende sentre på rusmiddelfeltet, regionsentrene i barne- og ungdomspsykiatrien, de statlige spesialpedagogiske sentrene og Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn o.a.

5.6 Statistikk og informasjonsmateriell

Sett i internasjonal sammenheng er Norge et foregangsland når det gjelder barnevernstatistikkens kvalitet og relevans. På enkelte områder er det imidlertid muligheter for å gjøre den norske barnevernstatistikken enda bedre. Departementet vil fortsette samarbeidet med Statistisk Sentralbyrå for å forbedre den statistiske dokumentasjonen i barneverntjenesten. Målsettingen er å få til en bedre koordinering av kvartalsrapportene fra kommuner/fylkesmenn og fylkeskommuner, klientstatistikken fra SSB og annen barnevernstatistikk.

Departementet har ifølge lov om barneverntjenester §2-3 første ledd e) ansvaret for å "sørge for at det blir utarbeidet informasjonsmateriell som barneverntjenesten kan bruke". Barnevernets Utviklingssenter og andre fagmiljøer har som tidligere nevnt etter initiativ fra departementet utarbeidet mange temahefter o.l. om aktuelle spørsmål i barnevernet som det mangler lett tilgjengelig litteratur om. Denne praksisen vil bli videreført. I 1996 vil det bli utarbeidet temahefter om hjelpetiltak i barnevernet og om veiledningssystemer i barnevernet, og materiell i forbindelse med foreldreveiledningsprosjektet.

Det bør her nevnes at i tillegg til publikasjoner fra kompetansesentrene i barnevernet og forskningsprogrammet om barnevern, har antallet norske fagbøker om barnevernet steget kraftig de siste årene. Kontakten mellom internasjonale og norske barnevernsmiljøer er god og variert.

5.7 Kvalitetssikring i barnevernet

Tilsynsordningene i barnevernet er omtalt under pkt. 4.1.8. Sosial- og helsedepartementets og Statens Helsetilsyns tilsynsordninger i forhold til helseinstitusjoner er i langt større grad basert på internkontroll. Internkontroll innebærer at lokale myndigheter får et ansvar for å kunne dokumentere hvordan dette tilbudet er, både generelt og for den enkelte bruker. Det statlige tilsynet vil da kunne konsentrere oppmerksomheten på hvordan systemet fungerer, og om ansvarlige lokale myndigheter fører løpende tilsyn med virksomheten. Barne- og familiedepartementet deltar gjennom fylkesmannen i Vestfold i et forsøk med internkontroll av barneverntjenesten i Tønsberg kommune. Departementet vil i samarbeid med Sosial- og helsedepartementet sette i verk forsøk med tilsyn av barneverninstitusjoner og institusjoner for rusmiddelmisbrukere gjennom internkontroll våren 1996. Forsøksprosjektet iverksettes i fire fylkesmannsembeter og planlegges med en tidsramme på ett og et halvt år.

Kvalitetssikring gjelder mer enn tilsyns- og kontrollordninger. Begrepet kvalitetssikring er hyppig benyttet i både privat og offentlig virksomhet, og framheves nå stadig oftere som viktig også i barnevernsammenheng. Det må understrekes at denne endringen i høy grad skyldes at virksomhet som har vært drevet tidligere nå omtales som kvalitetssikring.

I linkdoc004005-020005#docNOU 1995:23 Barnevernfaglige sakkyndighetsoppgaver - rolleutforming og kvalitetssikring defineres kvalitetssikring på følgende måte på side 37:

"Begrepet kvalitetssikring defineres som planlagte og systematiske tiltak slik at produktet eller tjenesten tilfredsstiller kravene som er satt til kvalitet. Med utgangspunkt i en bestemt situasjon må en derfor sette mål for dette arbeidet, etablere standarder, rutiner og prosedyrer der dette er hensiktsmessig og nødvendig. Videre er det nødvendig å vise at disse følges gjennom dertil egnet dokumentasjon og at arbeidet jevnlig evalueres."

Denne utredningen omhandler bruk av sakkyndige i barnevernsaker, barnefordelingssaker og straffesaker. Utredningen ble laget etter initiativ fra Barne- og familiedepartementet, som nå følger opp høringsuttalelsene til den. En viktig målsetting i dette arbeidet er å øke rettssikkerheten for barn og foreldre i barnevernsaker.

I den tidligere omtalte utredningen om faglige forutsetninger for arbeid med ungdom plassert etter lov om barneverntjenester §§4-24 og 4-26, legges det bl.a. stor vekt på kvalitetssikring i tiltak for ungdom med atferdsvansker.