Innledning

Historisk utvikling etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven

2.1.1 Innledning

Vår konsesjonslovgivning skriver seg i det alt vesentligste fra en kort periode omkring forrige århundreskifte. Med konsesjonslovgivning menes i samsvar med den tradisjonelle oppfatning lover som foreskriver administrativ godkjennelse for å erverve eller råde over fast eiendom av forskjellig art.

2.1.2 Konsesjoner for erverv av vannfall

Statsborgerrettsloven av 1888

Frem til 1888 var det fri adgang for så vel utenlandske som norske borgere og selskaper til å erverve eiendomsrett til eller rettigheter over fast eiendom, det være seg jord, skog, bergverk, vannfall eller tomtegrunn.

Lov om norsk statsborgerrett av 21. april 1888 innførte konsesjonsplikt for utenlandske (unntatt svenske) enkeltpersoners og selskapers erverv av eiendomsrett eller bruksrett til faste eiendommer, bortsett fra bergrettigheter. For selskap med begrenset ansvar oppsto konsesjonsplikt når det ikke hadde sete i Norge og helt norsk styre. Eierforholdet til kapitalen spilte imidlertid ingen rolle. Loven var således lett å omgå for utenlandske selskaper, idet det var tilstrekkelig å etablere et i formen helt norsk styre.

Lovens hensikt var å sikre den norske stat en klar hjemmel for å kunne hindre eiendomserverv av fremmede stater eller borgere "der kunde befrygtes at vilde fremkalde forviklinger med fremmed magt eller paa anden maade virke skadelig for norske interesser" (Konsesjonslovkomiteen av 7. desember 1957, innstillingen side 7.)

 

"Panikkloven" av 1906

Mens det i den første tiden etter statsborgerrettsloven var forholdsvis få konsesjonssaker som kom opp, tiltok disse sakers antall etter hvert sterkt, særlig for bergverk og vannfall. Samtidig med at elektrisiteten gjorde sitt inntog, begynte industrier basert på vannkraft å vokse frem. Som følge av dette, samt den liberale konsesjonspraksis myndighetene førte, gikk i årenes løp en rekke store og verdifulle fossefall over på utenlandske hender.

Da det i begynnelsen av 1906 ble kjent at utenlandske kapitalinteresser var i markedet for å sikre seg store norske vannfall (blant annet Nore-fallene), fulgte en brennende politisk debatt som munnet ut i vedtagelsen av den såkalte "panikklov" 7. april 1906.

Foruten å gjenta den gjeldende regel om at fremmede statsborgere ikke uten kongens tillatelse kunne erverve eiendoms- eller bruksrett til vannfall, innførte loven også konsesjonsplikt for "selskab hvis medlemmer ikke alle er personlig ansvarlige". Dette var første skritt i retning av å utvide konsesjonslovgivningen til også å omfatte norske kapitalinteresser.

 

Midlertidig lov av 12. juni 1906

"Panikkloven" ble avløst av midlertidig lov av 12. juni 1906. "Panikklovens" prinsipp om konsesjonsplikt for alle uansvarlige selskaper ble videreført. Videre ble det fastsatt et ufravikelig krav om at styret skulle ha sete i Norge.

Loven inneholdt ikke bestemmelser om adgang til å fastsette konsesjonsbetingelser. Under debatten i Lagtinget ble spørsmålet drøftet, og særlig fra Regjeringens side ble det hevdet at retten til å nekte konsesjon også måtte innebære en rett til å meddele konsesjon på hensiktsmessige vilkår.

Praksis ble etter dette strammet inn, og det ble vanlig å sette vilkår for konsesjoner. Det sentrale vilkår i denne sammenheng var forpliktelsen til "vederlagsfrit at avstå vandfaldet med dammer, kraftstasjoner og tilhørende maskineri til staten, naar 75 år var forløpet fra koncessionen". For selskaper med overveiende norsk kapital ble det i stedet innført innløsningsrett for staten etter full verdi når 99 år var gått.

 

Loven av 1909

Da de midlertidige lovene av 1906 ble vedtatt, var det en forutsetning at de vanskelige spørsmålene som reiste seg skulle gjøres til gjenstand for en grundigere utredning. Det ble derfor samme år nedsatt en departemental komité som skulle foreta en grundigere utredning av konsesjonslovene.

Komitéens innstilling munnet ut i vedtakelsen av lov nr. 4 av 18. september 1909 om ervervelse av vannfall, bergverk og annen fast eiendom. For vannfall over 1000 naturhestekrefter fastsatte loven konsesjonsplikt for alle andre enn staten, kommuner og norske statsborgere. Konsesjon kunne oppnås når ikke allmenne hensyn talte i mot. For selskaper med begrenset ansvar var det en forutsetning at styreflertallet besto av norske borgere og at setet var i Norge.

Vilkår om tidsbegrensning og hjemfall ble nå obligatorisk. Det ble bestemt at konsesjon kunne gis på minst 60 og høyst 80 år, med påfølgende hjemfall av vannfallet med anlegg og rettigheter til staten. Man innførte videre vilkår om avståelse av konsesjonskraft til norske kommuner, og eventuelt også til staten.

Samtidig ble det adgang til å bestemme at også kraftstasjoner med tilhørende maskineri m.v. skulle omfattes av hjemfallsretten. Det ble også fastsatt at inntil en tredjepart av verdien av anleggene ved hjemfallets inntreden skulle tildeles de kommuner hvor anleggene var plassert. Bestemmelsen om kommunenes andel var i henhold til forarbeidene å oppfatte som "sympati- eller prinsipputtalelse", som ikke ga kommunene noe rettskrav på en andel (Forhandlinger i Odelsting og Lagting 1909 bind II side 1172). Dette måtte bero på lovgivningen når hjemfallsretten ble aktuell.

 

Industrikonsesjonsloven av 14. desember 1917

I tiden etter 1909-loven hersket uenighet om prinsippene i det gjeldende regelverk, og da særlig hjemfallsordningen. Regjeringen Bratli hevdet at loven av 1909 hadde vært til skade for utviklingen, idet utbyggingen av vannfall var gått uventet langsomt. Det ble derfor fremmet forslag om å gi norsk kapital og virksomhet fortrinn ved utnyttelsen av vannfall. Det ble i den forbindelse henvist til at dette var gjennomført i den parallelle bestemmelse i vassdragsreguleringsloven av 1911.

Stortingsvalget i 1912 medførte imidlertid regjeringsskifte, og forslaget ble trukket tilbake. Regjeringen Gunnar Knudsen fremsatte deretter nytt forslag til revisjon av konsesjonsloven. Dette førte til vedtakelsen av lov av 14. desember 1917 nr. 16 om erverv av vannfall, bergverk og annen fast eiendom m.v.

I motivene ble vannkraftens betydning for allmennheten og samfunnet fremhevet sterkere enn noensinne. Det ble tydelig gitt uttrykk for at redusert tempo i utbyggingen ble foretrukket fremfor en hodekulls utvikling under den omforming av samfunnet som de nye storindustrier var i ferd med å medføre. Konsekvensen av dette måtte bli skjerpede regler om konsesjonsplikt og strammere vilkår.

Det skritt konsesjonsloven av 1909 hadde veket tilbake for, nemlig å innføre konsesjonsplikt også for norske borgeres erverv av vannfall, ble nå gjennomført. For å forebygge omgåelser av vilkåret om hjemfallsrett, ble det heller ikke adgang til å erverve bruksrettigheter til vannfall. Det ble imidlertid gitt hjemmel for at Kongen med Stortingets samtykke kunne utferdige regler om utleie av statens vannfall.

Aller tydeligst kom lovgiverens grunnsyn til uttrykk i de detaljerte og strenge obligatoriske konsesjonsvilkår. Konsesjonstiden ble satt ned til maksimum 50 år, eller med Stortingets samtykke 60 år. Hjemfallsretten ble utvidet til i alle tilfelle å skulle omfatte også kraftstasjoner og maskineri. Det ble fastsatt obligatoriske vilkår om innløsningsrett for staten etter gunstige innløsningsprinsipper etter 35 år. Videre ble det innført vilkår om konsesjonsavgifter til stat og kommuner.

 

Endringsloven av 1959

Siden 1917 er det vedtatt en rekke lover om endringer i industrikonsesjonsloven.

Særlig sentrale er her endringene ved lov av 10. april 1959 og lov av 19. juni 1969. Lovendringen i 1959 ble gjort i forbindelse med revisjonen av vassdragsreguleringsloven. Ved endringsloven ble det for begge lovers vedkommende adgang til å meddele aksjeselskaper, andelslag og andre sammenslutninger som for en overveiende del var eid av kommuner, konsesjon på ubegrenset tid når allmenne hensyn ikke talte i mot det. Det var i denne sammenheng et vilkår at vannfallet skulle utnyttes til alminnelig kraftforsyning i distriktet. Staten forbeholdt seg retten til revisjon av de øvrige konsesjonsvilkår 50 år etter konsesjonstidspunktet.

Bakgrunnen for endringen var at man ville legge bedre til rette for produksjon til den alminnelige kraftforsyning. Lovkomitéen uttalte at:

"... adgangen til å få konsesjon på ubegrenset tid etter § 10, post 2, ikke bare bør gjelde hvor kommunen eller flere kommuner i fellesskap står som direkte eier. Den samme adgang bør stå åpen også for kommunale kraftselskaper eller kommunale kraftlag uansett selskapsformen, og uansett om det måtte finnes private andelseiere, når bare formålet er den alminnelige kraftforsyning i distriktet." (Innstilling fra komitéen til revisjon av vasdragsreguleringsloven m.v. av 1953, side 21).

Endringsloven av 1969

I forbindelse med revisjonen av vassdragsreguleringsloven og de enkelte endringer i industrikonsesjonsloven i 1959, så man behovet for en generell revisjon av konsesjonsbestemmelsene.

Ved kronprinsregentens resolusjon av 7. desember 1957 ble det vedtatt at en konsesjonslovkomité skulle nedsettes. Behovet for å avklare konsesjonærenes stilling på hjemfallstidspunktet og økt internasjonalt samarbeid med hensyn til produksjon og handel, var viktige argumenter for en generell lovrevisjon. I tilrådingen fra Industridepartementet het det også:

"Etter departementets oppfatning foreligger det videre behov for en gjennomgåelse av de obligatoriske vilkår som fastsettes i forbindelse med innvilgelse av konsesjoner. Om flere av disse gjelder at de i sin tid ble vedtatt under sterk dissens, og at en slett ikke kan gå ut fra at de i dag er de beste, selv om de under datidens forhold skulle vært ideelle." (Ot.prp. nr. 69 (1966-67) side 7, jf. Innst.O. XI. (1968-69)).

Revisjonsloven ble vedtatt 19. juni 1969. Utbyggingsprosessen var på denne tid kommet så langt at det begynte å bli knapphet på gode kraftkilder i deler av landet. Stort sett hadde det vært et godt samarbeid mellom de kommunale og statlige myndigheter. Med den særdeles viktige betydning vannkraften ble ansett å ha for landets økonomi, så man imidlertid et klart behov for regulerende bestemmelser slik at myndighetene kunne se landets vannkraftmuligheter under ett og påse at kraftkildene ble disponert i samsvar med allmenne interesser.

På denne bakgrunn ble det innført konsesjonsplikt også for norske kommuner og fylkeskommuner, likevel slik at disse kunne meddeles konsesjon på ubegrenset tid.

Den alminnelige konsesjonstid ble satt til 60 år, og det var ikke lenger nødvendig å innhente Stortingets samtykke for en slik konsesjonstid. Statens innløsningsrett ble opphevet fordi lovgiver mente den skapte utrygghet for konsesjonærene og kunne virke uheldig i forhold til investeringer i anleggene. Retten hadde heller aldri vært benyttet.

Det ble innført en hjemmel i industrikonsesjonsloven § 41 og vassdragsreguleringsloven § 20 a som åpnet adgang for staten til å treffe bindende forhåndsavtaler med konsesjonæren om erverv av bruksrett til vannfallet med anlegg for en ny konsesjonsperiode etter at hjemfall hadde funnet sted, såkalt foregrepet hjemfall. Det ble gitt anledning til å inngå slike avtaler inntil 25 år før utløpet av konsesjonstiden.

Som ledd i den rådende politikk om en sentral samordning av kraftressursene ble det innført bestemmelser om forkjøpsrett for staten og fylkeskommunen ved konsesjonspliktige erverv av eiendomsrett til vannfall. Fylkeskommunens forkjøpsrett ble gjort subsidiær, slik at den bare kom til anvendelse hvor staten ikke benyttet seg av sin rett. Ved erverv av bruksrett til vannfallsrettigheter ble det innført fortrinnsrett for staten, fylkeskommunen, og kommunen. Også fortrinnsretten ble gjort subsidiær for fylkeskommunen, og atter subsidiær for kommunen.

Lovendringen i 1993

Ved lovendring 11. juni 1993 (Ot.prp. nr. 70 (1992-93), jf. Innst. O. nr. 133 (1992-93)) ble reglene om foregrepet hjemfall supplert. Det hadde fra konsesjonærenes side blitt fremmet ønske om å kunne kjøpe tilbake anleggene etter foregrepet hjemfall. Endringen gikk ut på at det kunne inngås avtale mellom staten og konsesjonæren om at anleggene hjemfalt umiddelbart, mot at konsesjonæren fikk anledning til å kjøpe anleggene tilbake for en periode på 50 år. Adgangen til å inngå avtale om bruksrett ble opprettholdt.

2.1.3 Vassdragsreguleringskonsesjoner

Vassdragsloven av 1887

Frem til vedtakelsen av vassdragsloven av 1. juli 1887 inneholdt lovgivningen så godt som ingen regler om utnyttelsen av vassdragene i industrielt øyemed. Vassdragene hadde også tidligere vært utnyttet som drivkraft til ulik næringsvirksomhet, men omfanget var ikke større enn at de alminnelige regler om eierrådigheten i Christian V Norske Lov av 1687, og rettspraksis omkring disse, var tilstrekkelig.

Den økende industrialisering i slutten av det 19. århundre hvor vannkraften fikk en stadig viktigere rolle, initierte en grundigere lovregulering på området. Etter vassdragsloven av 1887 kunne det i medhold av loven § 25 blant annet gis ekspropriasjonstillatelse til fremme av regulering av vassdrag i industrielt øyemed. Det ble også nødvendig med Kongens tillatelse for å iverksette ulike arbeider i vassdrag. Loven inneholdt imidlertid ikke noe enhetlig system for vassdragsreguleringer. De bestemmelser som kom til anvendelse var spredt, og omfattet de mest forskjelligartede arbeider i et vassdrag. Det ble heller ikke skjelnet mellom større og mindre anlegg.

 

Tilleggsloven av 1907

Ved lov av 19. juli 1907 fikk vassdragslovens § 25 to betydningsfulle tilføyelser. Kongen fikk her adgang til å stille vilkår ved meddelelse av tillatelse til arbeider etter § 25 "som han antager stemmende med statens og almennhetens tarv". Samtidig ble det bestemt at selv om det til arbeidets utførelse ikke krevdes avståelse av fremmed grunn skulle slike arbeider ikke kunne utføres uten kongelig tillatelse når de var av større omfang.

Ved kgl. res. av 12. september 1907 ble det bestemt at arbeider med sikte på vassdragsregulering i industrielt øyemed ikke kunne foretas uten kongelig tillatelse når vassdragets anvendelige kraft ble øket med minst 3000 hk.

 

Vassdragsreguleringsloven av 1911

Den 14. oktober 1907 ble det oppnevnt en komité til revisjon av vassdragslovens regler om tillatelse til regulering samt spørsmålet om betingelser for sådanne tillatelser. Arbeidet resulterte i vassdragsreguleringsloven av 4. august 1911.

Reguleringsloven av 1911 inneholdt bestemmelser om at tillatelse fra Kongen til vassdragsregulering i en rekke tilfeller var nødvendig. I så måte ivaretok loven blant annet hensynet til ferdsel, fløtning, fiske, jordbruksinteresser, samt offentlige og allmenne interesser. Konsesjon var i alminnelighet betinget av at skaden var liten i forhold til fordelene som ble oppnådd. Vilkår om konsesjonskraft og konsesjonsavgifter ble innført. Konsesjonstiden ble begrenset til mellom 60 og 80 år – også for kommuner. I visse tilfeller kunne imidlertid konsesjon på ubegrenset tid gis til norske foretak.

Loven fikk ingen generell regel om at anlegget vederlagsfritt tilfalt staten når konsesjonstiden utløp. Ved konsesjonstidens utløp kunne anleggene kreves fjernet og den tidligere tilstand gjenopprettet. Konsesjonæren kunne imidlertid gis ny konsesjon, dog slik at konsesjonsbestemmelsene kunne endres. Kom man ikke til enighet, hadde staten rett til å overta driften av reguleringsanlegget. Tidsbegrensede konsesjoner for erverv av vannfallsrettigheter hadde imidlertid allerede fra vedtakelsen av 1909-loven obligatoriske vilkår om hjemfall av vannfall med tilhørende innretninger, og rettigheter som var ervervet i forbindelse med utbyggingen.

Ved endringslov av 20. februar 1913 ble det innført konsesjonsplikt for alle vassdragsreguleringer som ville medføre en økning av vannkraften på minst 2000 hk.

 

Vassdragsreguleringsloven av 14. desember 1917 med senere endringer

I 1915 ble det fremsatt forslag til ny lov om vassdragsreguleringer, Ot.prp. nr 36 (1915). Dette resulterte i vedtakelsen av dagens vassdragsreguleringslov av 14. desember 1917 nr.17. Loven har senere ved flere anledninger vært gjenstand for endring.

Hovedtrekkene i loven av 1917 var følgende: Vassdragsreguleringer som fremmet industrielle formål kunne vanligvis bare utføres av staten eller den som fikk tillatelse av kongen, jf. § 2. Staten hadde alltid førsteretten til å foreta slike reguleringer.

Konsesjon til regulering som kunne medføre skade eller ulempe for private interesser burde bare gis når skadene eller ulempene var av mindre betydning sett i forhold til de fordeler den medførte. Man fikk også bestemmelser om at reguleringer av en viss størrelse burde forelegges Stortinget før konsesjon ble gitt.

Konsesjon skulle bare gis for et begrenset tidsrom av inntil 50 år, eller med Stortingets samtykke inntil 60 år. Det ble her gjort unntak for norske kommuner, som kunne meddeles konsesjon på ubegrenset tid.

Lovgiver innførte hjemfallsrett for staten ved konsesjonstidens utløp, slik at reguleringsanlegget med tilliggende grunn, rettigheter, bygninger og innretninger kunne kreves avstått uten godtgjørelse. Staten fikk også innløsningsrett for hele anlegget etter 35 år, såfremt en kortere konsesjonstid ikke var fastsatt. Bestemmelsene om konsesjonskraft og konsesjonsavgifter ble videreført, og delvis utvidet.

Etter vedtakelsen av loven i 1917 og frem til 1959 ble det foretatt enkelte endringer og tilføyelser i den opprinnelige lov. Ny lov om vassdragene ble vedtatt 15. mars 1940 nr. 3. Kraftutbygginger som ikke var konsesjonspliktige etter reguleringsloven, trengte konsesjon etter vassdragslovens §§ 104 flg. dersom vassdragstiltaket kunne ventes å medføre skade eller ulempe av noen betydning for allmenne interesser.

 

Endringsloven av 1959

Etter krigen meldte behovet seg for en mer omfattende revisjon av vassdragsreguleringsloven. Ved kgl. res. av 8. oktober 1948 ble den såkalte "Schjødt – komiteen" nedsatt, som leverte sin innstilling i oktober 1953. Arbeidet førte til en forholdsvis omfattende revisjon ved lov av 10. april 1959 nr. 2.

Endringsloven medførte blant annet at det ble åpnet for at aksjeselskaper, andelslag, eller andre sammenslutninger, hvor kapitalen for en overveiende del var offentlig eid, kunne meddeles reguleringskonsesjon på ubegrenset tid (se kapittel 2.1.2 om lovendringen i 1959 for begrunnelse).

Lovgiver innså at tidligere meddelte konsesjoner kunne ha vilkår som på grunn av endrede forhold eller omstendigheter man ikke hadde oversikt over på konsesjonstidspunktet, med tiden kunne være lite rimelige. Det ble derfor innført en adgang til å revidere reguleringskonsesjoner som var gitt på ubegrenset tid, 50 år etter konsesjonstidspunktet.

 

Endringsloven av 1969

Ved revisjonen av industrikonsesjonsloven, gjennom endringslov av 19. juni 1969 nr. 65, ble det fastsatt at konsesjoner skulle kunne gis på inntil 60 år, uten hensyn til om utbyggingen var av en slik betydning at den måtte forelegges Stortinget. Statens innløsningsrett ble videre opphevet.

For å sikre kontinuitet ved et eventuelt hjemfall, ble det innført krav om at anleggene ved konsesjonstidens utløp skulle være "i fullt ut driftsmessig stand". Vilkåret hadde i praksis blitt inntatt i konsesjonene lenge før dette tidspunkt.

Av samme grunn ble det også innført bestemmelser om foregrepet hjemfall i vassdragsreguleringsloven § 20 a (se kapittel 2.1.2 om lovendringen i 1969).

Senere endringer

Ved lovendring av 19. juni 1992 nr. 62 ble adgangen til å revidere konsesjonsvilkårene satt til 30 år etter konsesjonstidspunktet. Samtidig ble revisjonsadgangen utvidet til å omfatte konsesjoner etter industrikonsesjonsloven. Bestemmelsene får i en viss utstrekning også anvendelse på tidligere meddelte konsesjoner (se nærmere om dette i kapittel 6.4.2). I 1993 ble reglene om foregrepet hjemfall i vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonsloven supplert (se nærmere i kapittel 2.1.2 om lovendringen i 1993, og kapittel 2.2.1.4).

2.1.4 Oppsummering

Både industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven har vært gjenstand for endring en rekke ganger siden vedtakelsen i 1917. Ved flere anledninger har forholdet til hjemfallsretten vært gjenstand for diskusjon. Hjemfallsretten har likevel blitt stående, og tendensen har ellers gått i retning av et strammere regelverk.

Senest ved lovendringen i 1993 ble det uttalt (Ot.prp. nr. 70 (1992-93) side 6 og 7):

"Hjemfallsinstituttet er en av grunnpilarene i vårt konsesjonssystem for kraftutbygging og bidrar til at staten kan føre kontroll med utnyttelsen av landets vassdragsressurser. Et hjemfall gir staten muligheter for å vurdere om nåværende bruk bør forlenges, endres eller om kraften bør omdisponeres. Videre tilføres staten og kommunene økonomiske verdier ved et hjemfall. Dette må sees i sammenheng med at vannfall er en begrenset naturressurs, hvor investeringer for å utnytte ressursen kan gi avkastning ut over normal avkastning, såkalt grunnrente. Hjemfallsinstituttet bidrar til at deler av disse verdiene tilfaller fellesskapet."

2.2 Gjeldende rett

Både industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven har i dag bestemmelser som fastslår at konsesjon kan gis på henholdsvis begrenset eller ubegrenset tid, eventuelt med vederlagsfri overdragelse til staten av de konsesjonspliktige rettigheter med tilbehør ved konsesjonstidens utløp (hjemfall). Nedenfor gis et overblikk over dagens bestemmelser i de to konsesjonslovene.

2.2.1 Dagens bestemmelser om konsesjon for erverv av vannfallsrettigheter etter lov nr. 16 av 14. desember 1917 (industrikonsesjonsloven)

2.2.1.1 Konsesjonsplikt ved erverv av eiendomsrett til vannfall

Det følger av industrikonsesjonsloven § 1 første ledd at erverv av eiendomsrett, bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett til vannfall som ved regulering antas å kunne utbringe mer enn 1.000 naturhestekrefter er konsesjonspliktig såfremt erververen er annen enn staten. I denne sammenheng skal det bemerkes at det kun er staten som sådan, og ikke statlig eide selskap, som kan erverve slike vannfallsrettigheter uten konsesjon. § 1 annet ledd angir at visse typer erverv av vannfall likevel ikke utløser konsesjonsplikt.

Kriteriene for under hvilke omstendigheter konsesjon kan meddeles og hvilke vilkår som skal, kan eller bør oppstilles for slike konsesjoner, er i dagens regelverk forskjellige avhengig av om erververen etter loven er å anse som privat eller offentlig. De nærmere bestemmelser om dette følger henholdsvis av industrikonsesjonsloven §§ 2, 4 og 5.

2.2.1.2 Meddelelse av konsesjon til private erververe av eiendomsrett til vannfall

§ 2 angir i første ledd at erverver som er norsk statsborger, statsborger i andre stater som er parter i EØS-avtalen, annen utlending eller juridisk person, "under særlige omstendigheter" kan få konsesjon for erverv av eiendomsrett til vannfall som er underlagt konsesjonsplikt etter § 1. Etter bestemmelsens fjerde ledd punkt 17 skal slike ervervskonsesjoner gis for et tidsrom begrenset til inntil 60 år fra konsesjonens meddelelse. Det følger videre av bestemmelsen at "vannfallet med alle de innretninger, hvorigjennom vannets løp og leie forandres, såsom damanlegg, kanaler, tunneler, bassenger, rørledninger m.m., de til utbyggingen og kraftanlegget tilhørende maskineri og annet tilbehør samt arbeiderboliger og andre bygninger, som hører med til kraftanlegget" ved utløpet av konsesjonstiden tilfaller staten med full eiendomsrett og uten vederlag. Dette er den såkalte hjemfallsretten. Det skal her presiseres at vannfallet med tilhørende innretninger ved hjemfall tilfaller staten som sådan, og ikke rettssubjekter eid av staten.

Anlegget skal ved utløpet av konsesjonstiden være i fullt ut driftsmessig stand. Kravet ble innført i forbindelse med den alminnelige revisjon av industrikonsesjonsloven i 1969. Vilkåret ble imidlertid inntatt i de fleste konsesjoner lenge før dette tidspunkt. Bakgrunnen for bestemmelsen var ønsket om å sikre kontinuiteten i de tilfeller hvor staten ved konsesjonstidens utløp selv ønsket å drive anleggene. Kravet innebærer at anleggene skal være i driftsmessig stand slik de i sin tid ble bygget. Det foreligger ingen plikt til modernisering. Eventuell tvist om vannfallet med tilhørende innretninger tilfredsstiller lovens krav avgjøres etter gjeldende rett ved skjønn. Konsesjonæren plikter i så fall å utføre det skjønnet i så henseende måtte bestemme.

Med hensyn til elektriske anlegg oppstiller energiloven med tilhørende forskrifter i dag krav om at anleggene skal holdes i tilfredsstillende driftsmessig stand, herunder at det foretas vedlikehold og modernisering for å sikre en tilfredsstillende leveringskvalitet, jf. energilovforskriften § 3-4 litra a).

Det følger av industrikonsesjonsloven § 41 femte ledd at inntil en tredjepart av det hjemfalte anlegg eller av dets verdi tildeles de kommuner hvor vannfallet, kraftverket eller reguleringsanleggene ligger. Det er Stortinget som i tilfelle bestemmer verdien, kommunenes andel og eventuelt foretar fordelingen dersom det er flere kommuner som skal tildeles verdier. I denne sammenheng kan Stortinget også bestemme at midlene skal settes i et fond til fordel for kommunene, eller at det skal utbetales kommunene en andel av det økonomiske utbytte anlegget måtte gi.

2.2.1.3 Konsesjon til offentlige erververe av eiendomsrett til vannfall

Statsforetak, norske kommuner og fylkeskommuner er etter industrikonsesjonsloven § 4 undergitt særskilte regler både hva gjelder adgangen til å bli meddelt konsesjon for erverv av konsesjonspliktige vannfall og vilkårene som henholdsvis skal, kan eller bør oppstilles i slike konsesjoner.

Ervervskonsesjon kan i disse tilfellene gis såfremt ikke "allmenne hensyn" taler imot det. Av forarbeidene fremgår det at hensikten var å la konsesjonsmyndighetene stå fritt i sin vurdering av hvorvidt det skulle gis konsesjon etter § 4, og ikke være undergitt den begrensende skranke som er oppstilt i § 2 vedrørende konsesjoner til private hvor konsesjon kun kan meddeles "under særlige omstendigheter", jf. Ot.prp. nr. 69 (1966-67) side 43. Forskjellen ble opprinnelig etablert for å markere at kraftutbygging først og fremst var en sak for det offentlige å ta seg av. I praksis har imidlertid skrankene etter de to bestemmelsene likevel ikke vært praktisert vesensforskjellig.

Videre følger det av § 4 tredje ledd at konsesjonsmyndighetene "kan" meddele ervervskonsesjon på ubegrenset tid. Forarbeidene gir anvisning på at dette skal være hovedregelen, og i praksis har også konsesjoner etter § 4 blitt meddelt på ubegrenset tid. Utløpet av en eventuell tidsbegrenset konsesjon meddelt etter § 4 vil heller ikke innebære annet enn at konsesjonæren må søke ny konsesjon, eventuelt at det konsesjonspliktige vannfall må overdras til rettssubjekt som ikke har behov for slik konsesjon eller som får den nødvendige ervervskonsesjon, jf. loven § 31. Utløpet av en tidsbegrenset konsesjon etter § 4 vil ikke under noen omstendighet medføre at det konsederte vannfall med tilhørende innretninger hjemfaller til staten.

Bestemmelsen i § 4 gjelder tilsvarende for aksjeselskap, allmennaksjeselskap, andelslag og andre sammenslutninger hvor minst 2/3 av kapitalen og stemmene eies av statsforetak eller en eller flere kommuner eller fylkeskommuner (de såkalte "offentlige" selskap), såfremt utbyggingen av vedkommende vannfall hovedsakelig skal utnyttes til alminnelig kraftforsyning.

Ettersom overdragelser av aksjer eller andeler i selskap som innehar konsesjonspliktige vannfallsrettigheter vil kunne medføre endringer i den offentlige eierandelen, vil også slike selskapers konsesjonsrettslige status endres dersom det offentlige eierskap til kapitalen og stemmene i selskapet henholdsvis øker til over 2/3 eller synker under denne grense. I førstnevnte tilfelle vil selskapet kunne søke om å få omgjort tidligere konsesjon meddelt etter § 2 til konsesjon på § 4 – vilkår. Dersom det offentlige eierskapet synker under 2/3, vil vilkårene for tidsubegrenset konsesjon ikke lenger være oppfylt. I slike tilfelle oppstår forkjøpsrett for staten til aksjene eller partene i selskapet på nærmere vilkår, jf. § 4 første ledd tredje punktum. Dersom staten ikke gjør forkjøpsretten gjeldende, må de tidsubegrensede konsesjonene omgjøres slik at det fastsettes vilkår om hjemfall etter § 2 fjerde ledd post 17.

2.2.1.4 Foregrepet hjemfall

Opprinnelig inneholdt verken industrikonsesjonsloven eller vassdragsreguleringsloven bestemmelser for å legge til rette for en rasjonell og fornuftig disponering av vannfall og kraftanlegg når konsesjonstiden gikk mot slutten og tiden for hjemfall nærmet seg. Da det på 1950- og 60-tallet gikk mot utløpet av konsesjonsperioden for en rekke industriselskapers konsesjoner, oppstod det et behov for å avklare industriselskapenes kraftdisponering etter at hjemfall hadde funnet sted. Samtidig var det et behov for å sikre tilleggsutbygging av vannfall i aktuelle vassdrag som lå unyttet og som staten selv ikke kunne utbygge før den opprinnelige konsesjonstiden var utløpt.

Problemstillingen ble løst ved at staten inngikk avtale med enkelte konsesjonærer om at hjemfall skulle antesiperes. Fra tidspunktet for det foregrepne hjemfallet var staten eier av vannfallet. Deretter fikk konsesjonæren leie tilbake de utbygde vannfallene med tilhørende anlegg og ikke utbygde vannfall i samme vassdrag fra staten for en ny periode. Avtalene var rene leieavtaler med staten som utleier og den tidligere konsesjonær som leietaker.

I 1969 ble det etablert hjemmel i industrikonsesjonsloven § 41 for at staten når det gjenstod mindre enn 25 år av konsesjonsperioden skulle kunne treffe bindende forhåndsavtaler med konsesjonæren om erverv av bruksrett til vannfall med anlegg når konsesjonstiden var utløpt etter nærmere bestemte regler. Bestemmelsen finnes i dag i § 41 annet ledd.

I 1993 ble det tatt inn et nytt første ledd i § 41. Kongen kan med Stortingets samtykke inngå avtale med konsesjonær om at vannfallet med tilhørende anlegg tilfaller staten med en gang når mindre enn 25 år gjenstår av konsesjonstiden og vannfallet i henhold til konsesjon skal tilfalle staten. Samtidig gis konsesjonæren adgang til å erverve eiendomsrett til de hjemfalte rettigheter for en periode av 50 år. Årsaken til at konsesjonsperioden ble satt til 50 år var at departementet fant det "rimelig med en noe kortere konsesjonstid etter hjemfall enn ved første gangs utbygging" og at en "konsesjonstid på 50 år gir konsesjonæren tilstrekkelig tid for å forrente opprustnings- og utvidelsesprosjekter", jf. Ot.prp. nr. 70 (1992-93) side 9.

§ 41 tredje ledd angir at konsesjonæren normalt bør ha anledning til å inngå avtaler om bruksrett med staten. Av Ot.prp. nr. 70 (1992-93) side 5 fremgår det likevel at "[d]epartementet har fortolket § 41 slik at forvaltningen ikke skal bindes opp, men utøve et fritt skjønn ved spørsmålet om fortsatt rådighet over det hjemfalte vannfallet for den tidligere konsesjonær". Det gis videre uttrykk for at det ligger i hele hjemfallsrettens karakter at staten her skal stå fritt og at staten må ha adgang til å disponere eiendommen den erverver ved hjemfall basert på en totalvurdering av de samfunnsmessige hensyn. Hensynet til den tidligere konsesjonær er i denne forbindelse et moment som må tillegges betydelig vekt ved forvaltningens skjønnsutøvelse.

Ot.prp. nr. 69 (1966-67) gir på side 78 uttrykk for at et viktig moment i vurderingen av om det bør inngås avtale om foregrepet hjemfall er hvorvidt konsesjonæren har forvaltet de samfunnsverdier vannfallet representerer på en forsvarlig måte. Videre pekes det på at det ikke bør "fastsettes for stramme generelle regler for hva staten skal foreta seg med hensyn til de anlegg som hjemfaller". Av Ot.prp. nr. 70 (1992-93) fremgår det på side 9 at "[u]tgangspunktet for slike avtaler må være at konsesjonæren har konkrete opprustnings/utvidelsesprosjekter. For øvrig vil myndighetene måtte utøve et fritt skjønn, men slik at hensynet til den tidligere konsesjonær tillegges betydelig vekt". Det er også klart at både det å sikre at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer blir gjennomført til rett tid og at konsesjonærene skal kunne gis forutsigbarhet med hensyn til kraftdisponeringen etter tidspunktet for utløp av konsesjonstiden, er viktige hensyn bak ordningen med foregrepet hjemfall. Myndighetene har da også ansett inngåelse av avtale om foregrepet hjemfall som hensiktsmessig i de tilfelle der det foreligger planer om utvidelser eller opprusting av kraftanleggene som hjemfaller.

2.2.1.5 Erverv av bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett til vannfall

Loven åpner med visse begrensninger for at det kan meddeles konsesjon for erverv av bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til vannfall. Av § 4 fremgår det at offentlige aktører kan få konsesjon til slike erverv såfremt ikke allmenne hensyn taler imot det. I disse tilfellene er det ikke noen begrensninger med hensyn til hvilke rettssubjekter som kan leie ut vannfallene. Etter § 5 kan private aktører under særlige omstendigheter gis konsesjon til erverv av bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett til vannfall såfremt vannfallene tilhører staten, statsforetak, norske kommuner eller fylkeskommuner. § 5 åpner imidlertid ikke for at det kan erverves slike rettigheter i vannfall som tilhører selskaper eid av statsforetak, norske kommuner eller fylkeskommuner.

Ulikhetene i adgangen til å erverve bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til vannfall er nært knyttet til hjemfallsordningen. En full adgang for private til å leie ut vannfall ville åpne for omgåelser av hovedregelen om tidsbegrensede ervervskonsesjoner med hjemfallsvilkår ved at man i stedet for å overdra eiendomsretten til vannfallet kunne inngå avtaler om bruksrett. For så vidt gjelder det offentliges utleie til private, fremgår det av forarbeidene at slik utleie kan ha så stor betydning for kommunene at loven ikke burde avskjære dem fra dette. Når § 4 gir de offentlige aktører en generell adgang til leie av vannfall uavhengig av utleier, henger det sammen med at disse rettssubjektene heller ikke ved erverv av eiendomsrett til vannfall ville bli pålagt vilkår om hjemfall til staten.

2.2.1.6 Forkjøps- og fortrinnsrett til vannfallsrettigheter

Med bakgrunn i at det offentlige også ut over selve konsesjonsbehandlingen kan ha et behov for å kunne gripe inn ved overdragelser av vannfallsrettigheter, gir industrikonsesjonsloven anvisning på ulike bestemmelser om forkjøps- og fortrinnsrett.

Etter loven § 6 har staten på nærmere vilkår forkjøpsrett i forbindelse med konsesjonspliktig erverv av eiendomsrett til vannfall. Det følger av § 9 at fylkeskommunen hvor vannfallet ligger har en subsidiær adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende dersom staten ikke benytter seg av sin forkjøpsrett. Fylkeskommunens beslutning om å utøve den subsidiære forkjøpsrett skal approberes (godkjennes) av Kongen. Forkjøpsretten etter §§ 6 og 9 gjelder i dag kun fallrettigheter som ikke tidligere er konsesjonsbehandlet, og det sondres ikke etter hvorvidt vannfallene er utbygd eller ikke.

Videre har staten i henhold til loven § 4 første ledd tredje punktum forkjøpsrett til aksjene eller partene i selskap som er meddelt konsesjon etter § 4 dersom 2/3 av kapitalen og stemmene ikke lenger eies av kommuner eller fylkeskommuner.

Ved erverv av bruksrett til vannfall har staten og fylkeskommunen vannfallet ligger i etter loven § 10 fortrinnsrett til å tre inn som part i bruksrettsavtalen på samme vilkår som de har forkjøpsrett etter henholdsvis § 6 og § 9. Subsidiært til både statens og fylkeskommunens rett har vedkommende kommune fortrinnsrett til å tre inn i slike avtaler. Tilsvarende som for utøvelse av forkjøpsretten etter § 9 gjelder også her at fylkeskommunen og eventuelt kommunens beslutning om å utøve fortrinnsretten skal approberes av Kongen.

2.2.1.7 Unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett

Ut fra et ønske om å legge forholdene bedre til rette for rasjonelle sammenslutninger innen energiforsyningen og fusjoner av industriselskaper som innehar vannfallsrettigheter, ble det i 1991 etablert en hjemmel i loven § 1 fjerde ledd for departementet til å gjøre unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett ved erverv av rettigheter som faller inn under hovedregelen i bestemmelsens første ledd. Forutsetningen for slikt unntak er at det foreligger "særlige hensyn". Unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett er meddelt i forbindelse med en rekke overdragelser og omorganiseringer i kraftsektoren de siste årene. I forbindelse med slike vedtak oppstilles det vilkår om meldeplikt, konsesjonsbehandling og statlig forkjøps- og fortrinnsrett ved eventuelle overdragelser av aksjer eller andeler i de selskap som meddeles unntaket. Vilkårene søker sin bakgrunn i at slike overdragelser kan medføre at eierskapet til selskapet ikke lenger gjenspeiler de forhold som lå til grunn for beslutningen om å gi unntak fra hovedregelen om konsesjonsplikt og forkjøpsrett.

2.2.2 Gjeldende konsesjonsbestemmelser om vassdragsreguleringer etter lov nr. 17 av 14. desember 1917 (vassdragsreguleringsloven)

2.2.2.1 Hovedregel om konsesjonsplikt

Vassdragsreguleringer til produksjon av elektrisk energi kan bare utføres av staten eller den som får tillatelse av Kongen (konsesjon), jf. loven § 2. Med vassdragsregulering forstås tiltak eller anlegg som jevner ut et vassdrags årsvannføring, ved å redusere flomvannføringen eller å heve lavvannføringen. Overføringer av vann mellom magasiner omfattes også av loven. Kraftutbyggingsprosjekter som ikke er en regulering i lovens forstand, de såkalte elvekraftverk, omfattes ikke av vassdragsreguleringsloven.

Konsesjonsplikten gjelder alle andre enn staten. Offentlige og private selskaper, kommuner og fylkeskommuner, er likestilt. Konsesjonsplikten gjelder også for statlige foretak. Skulle staten selv ønske å foreta vassdragsreguleringer, skjer dette ved en såkalt statsregulering. Ettersom Statkraft i 1992 ble skilt ut som eget statsforetak, vil nye utbygginger i foretakets regi være konsesjonspliktige.

Ikke alle vassdragsreguleringer omfattes av konsesjonsplikten. Det må være tale om en regulering som øker vannkraften med minst 500 naturhestekrefter i et enkelt eller flere vannfall som utnyttes under ett, eller minst 3000 naturhestekrefter i hele vassdraget . Konsesjonsplikt foreligger også når reguleringen alene eller sammen med tidligere reguleringer påvirker naturforholdene eller andre allmenne interesser vesentlig. Reguleringer som ikke faller inn under lovens anvendelsesområde vil for alle praktiske formål være konsesjonspliktige etter lov nr. 82 av 24. november 2000 (vannressursloven) § 8.

Større reguleringer (minst 20 000 naturhestekrefter), og reguleringer med store interessekonflikter, bør forelegges Stortinget før konsesjon blir gitt ved kongelig resolusjon.

2.2.2.2 Konsesjonsvilkår

Konsesjon gis på nærmere bestemte vilkår. Da vassdragsmyndighetene på begynnelsen av 1900-tallet begynte å stille vilkår for konsesjon, gjorde man det ut fra betraktningen om at hvis det var adgang til å nekte konsesjon, kunne man også gjøre det mindre, meddele konsesjon på bestemte vilkår. I dag klargjør loven § 10 flg. de sentrale vilkår som stilles. Med mindre annet er sagt er de følgende omtalte vilkår såkalte "standardvilkår", som pålegges i alle konsesjoner etter reguleringsloven.

Konsesjon kan gis for et tidsrom på inntil 60 år. Så langt man gir konsesjon på begrenset tid, vil hovedregelen være at den gis for 60 år.

Statsforetak, kommuner og fylkeskommuner kan imidlertid meddeles konsesjon på ubegrenset tid, og som ved ervervskonsesjoner etter industrikonsesjonsloven meddeles slike konsesjoner som hovedregel på ubegrenset tid. Det samme gjelder sammenslutninger hvor minst 2/3 av kapitalen og stemmene eies av statsforetak, norske kommuner eller fylkeskommuner.

For konsesjoner som gis på begrenset tid, skal det settes vilkår om hjemfall av anleggene til staten ved konsesjonstidens utløp. Hjemfallsretten innebærer at konsesjonæren vederlagsfritt må avstå reguleringsanlegget med tilliggende grunn, bygninger og andre innretninger som er oppført av hensyn til reguleringen. Det er et krav at anleggene på hjemfallstidspunktet er " i fullt ut driftsmessig stand". Dammer og reguleringsanlegg er også underlagt de krav som fremgår av forskrift om sikkerhet og tilsyn med vassdragsanlegg (forskrift av 15.12.2000 nr. 1271).

Etter vassdragsreguleringsloven kreves det en aktiv handling fra statens side for at hjemfallsretten skal benyttes, jf. formuleringen " har staten rett til å kreve avstått" i vassdragsreguleringsloven § 10 nr. 4. Motsatt i industrikonsesjonsloven § 2 fjerde ledd post 17 hvoretter hjemfallet inntrer automatisk ved konsesjonstidens utløp.

Det skal videre stilles vilkår om konsesjonsavgifter og konsesjonskraft, jf. §§ 11 og 12 nr. 15. De tilsvarende bestemmelser for konsesjoner til erverv av vannfallsrettigheter finner man i industrikonsesjonsloven § 2 nr. 13 og § 2 nr. 12. Det skal ytes årlig konsesjonsavgift til staten og de berørte kommuner og fylkeskommuner. Konsesjonsavgiftene er historisk sett begrunnet ut fra tanken om at allmenninteressene i vassdraget skulle få en rimelig kompensasjon. Det er også fremhevet at konsesjonsavgiftene skal gi kommunen en andel i de verdier som blir skapt ved reguleringen. Avgiften beregnes etter den økning av vannkraften som innvinnes ved reguleringen.

Den nåværende beregningsmåte bygger på et detaljert og til tider svært komplisert system. Olje- og energidepartementet ga derfor NVE i oppdrag å lede et utvalg som skulle fremlegge et forslag til forenkling av beregningsgrunnlaget for konsesjonsavgifter og konsesjonskraft. Utvalget la frem sin innstilling for departementet november 2002. På bakgrunn av innstillingen tar man sikte på at det utarbeides en proposisjon med forslag til lovendring som fremmes for Stortinget i løpet av 2003.

Det arbeides også med en vurdering av skattereglene og de konsesjonsbaserte ordningene i kraftsektoren. I Ot.prp. nr. 1 (2002-2003) Skatte- og avgiftsopplegget – lovendringer og St.prp. nr. 1 (2002-2003) signaliserer Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet en samlet gjennomgang av enkelte sider ved de konsesjonsbaserte ordningene og skattereglene for kraftnæringen. Det er en fordel om eventuelle endringer i skatteregler og konsesjonsbaserte ordninger ses i sammenheng med hverandre, slik at man unngår utilsiktede og uheldige endringer i kraftnæringens og kraftkommunenes samlede rammebetingelser. Det tas sikte på å gi en samlet redegjørelse ved fremleggelse av budsjettet for 2004.

Avgiftene settes til et bestemt beløp per naturhestekraft som innvinnes ved reguleringen. Avgiftssatsene indeksreguleres hvert femte år.

Konsesjonskraft skal ytes til kommuner og fylkeskommuner som anleggene ligger i, med inntil 10 prosent for hvert vannfall (§ 12 nr. 15). Beregningsgrunnlaget er tilsvarende som for konsesjonsavgiftene. Det kan også bestemmes at det skal ytes inntil 5 prosent konsesjonskraft til staten, og et slikt vilkår inntas i praksis. Staten har imidlertid ikke benyttet seg av denne retten.

Det fastsettes et manøvreringsreglement som angir hvilke grenser som skal gjelde for regulering av magasinene. I tillegg vil det som regel inneholde bestemmelser om hvordan magasinet skal manøvreres. Dette vil typisk være bestemmelser om at det skal slippes en viss minstevannføring til de deler av vassdraget som blir berørt av reguleringen, eller bestemte oppfyllingstidspunkt.

Det stilles videre andre mer eller mindre generelle vilkår som skal ivareta hensynet til en forsvarlig naturforvaltning i forbindelse med utbygging og drift av anleggene, og det kan fastsettes fond som skal ivareta fiske- og friluftsinteresser som blir skadelidende ved utbyggingen, samt næringsfond til kommunen.

 

2.2.2.3 Revisjon av vilkårene

Vilkårene for konsesjonene kan tas opp til revisjon 30 år etter konsesjonstidspunktet, jf. loven § 10 nr. 3. Bestemmelsen om revisjon etter 30 år kom inn ved lovendring i 1992 (Ot.prp. nr. 50 (1992-92)). Før lovendringen var det revisjonsadgang etter 50 år fra konsesjonstidspunktet for tidsubegrensede konsesjoner gitt etter lovendringen i 1959.

Med overgangsbestemmelsene som ble vedtatt i forbindelse med lovendringen i 1992 (lov av 19.06.1992 nr. 62 om endringer i vasdragsreguleringsloven m.fl.) har man adgang til revisjon 50 år etter konsesjonstidspunktet også for tidsubegrensede konsesjoner gitt før lovendringen i 1959, og som ble gitt uten vilkår om revisjon. Regelen vil ha praktisk betydning frem til 2022 (30 år etter 1992-loven), hvor den alminnelige 30 års regelen slår inn. Konsesjoner gitt mellom 1972 og 1992 kan revideres i 2022.

Alminnelig revisjon er ment å innebære en modernisering eller ajourføring av konsesjonsvilkårene. I Ot. prp. nr. 50 (1991-92) heter det på side 47:

"I prinsippet betyr dette at samtlige vilkår som er oppstilt, kan undergis en ny vurdering på bakgrunn av de erfaringer man har gjort seg i løpet av perioden. Vurderingen kan føre til at vilkår sløyfes eller gis et annet innhold. Det kan også fastsettes helt nye vilkår, noe som er særlig aktuelt ved skader og ulemper som ikke var forutsatt på konsesjonstidspunktet.

…

Revisjonen kan omfatte vilkår av høyst forskjellig karakter. Etter departementets oppfatning har det derfor lite for seg å forsøke å angi konkret hvilke endringer eller nye vilkår som i fremtiden kan bli aktuelle. Det vil avhenge av hvilke forhold som gjør en endring påkrevet eller ønskelig (ny lovgivning, endringer i samfunnsoppfatningen, interessekonflikter, nye skader eller ulemper, økologiske, hydrologiske eller økonomiske forhold etc.)."

Ved en revisjon vil miljøforholdene i vassdraget være et sentralt tema. Det kan for eksempel pålegges vilkår om terskelbygging for å sikre vannspeil i vassdraget, biotopjusterende tiltak som sikrer et større biologisk mangfold, eller andre tiltak som avbøter ulempene for ferdsel og friluftsliv i det utbygde området.

Ved revisjon er det vilkårene for konsesjonen som kan tas opp til vurdering, og ikke selve konsesjonen. Konsesjonen som sådan, som for eksempel bestemmelser om reguleringshøyder, selve overføringen osv. skal den alminnelige revisjonsadgangen ikke omfatte. Det derfor heller ikke et spørsmål ved revisjoner om man fortsatt skal få tillatelse til å forestå reguleringen eller ikke.

 

2.2.2.4 Forbudet mot overføring av reguleringskonsesjoner

Reguleringskonsesjoner kan i utgangspunktet ikke overdras. Reguleringsanleggene kan heller ikke avhendes, pantsettes eller gjøres til gjenstand for arrest eller utlegg uten at dette skjer i forbindelse med nedenforliggende vannfall, jf. loven § 14 nr. 2. Regelen er et av flere uttrykk i loven for at regulering og fall hører sammen. Ettersom retten til reguleringskonsesjon ikke kan overdras, innebærer dette i utgangspunktet at en ny eier må ha ny reguleringskonsesjon.

Det følger imidlertid av fortolkning og langvarig praksis at reguleringskonsesjonene med tilhørende vilkår likevel kan overdras dersom dette skjer i forbindelse med overdragelse av tilhørende fallrettigheter og kraftverk som utnytter reguleringen, og både fall og regulering innehas av samme enhet.

Sammenhengen i lovens system tilsier at reguleringskonsesjoner med tilhørende vilkår også kan overdras fra en falleier til en brukseierforening / reguleringsforening i samme vassdrag. I følge § 9 bør reguleringskonsesjoner fortrinnsvis gis til brukseierforening, dersom staten ikke selv vil regulere. Det følger av dette at det er ønskelig at det er brukseierforeningen som har reguleringskonsesjonene og ikke den enkelte falleier. At reguleringskonsesjoner som tidligere er gitt til de enkelte falleiere overdras til brukseierforening / reguleringsforening når slike senere er opprettet, er heller ikke noe brudd med regelen om at regulering og fall hører sammen i og med at falleierne er medlemmer i brukseierforeningen.

For å gjøre restruktureringsprosessen som fulgte etter innføring av energiloven i 1990 enklere, innførte man en regel i industrikonsesjonsloven § 1 fjerde ledd om unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett i forbindelse med omstruktureringer i kraftsektoren. I forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp. nr. 31 (1989-90) side 3 uttales det:

"Søkere om unntak fra konsesjonsplikt i industrikonsesjonsloven kan også ha tillatelse til regulering i tilknytning til vannfallene. Det er langvarig praksis for at reguleringstillatelser kan overdras etter vassdragsreguleringsloven når både vannfall og reguleringer disponeres av samme selskap eller energiforsyningsenhet. Denne praksis vil bli videreført i saker om unntak fra konsesjonsplikt i industrikonsesjonsloven. Departementet forutsetter at reguleringstillatelsen i så fall overdras i uendret form."

2.2.2.5 Foregrepet hjemfall

Vassdragsreguleringsloven § 20 a inneholder en bestemmelse om at staten når det gjenstår mindre enn 25 år av konsesjonstiden, har adgang til å gi reguleringskonsesjon eller tilsagn om reguleringskonsesjon for en ny konsesjonsperiode på inntil 50 år. Bestemmelsen tilsvarer ellers industrikonsesjonsloven § 41, og det vises til fremstillingen i kapittel 2.2.1.4.