Forslag til endringer i industrikonsesjonsloven

Endringer i § 1 – Konsesjonsplikten

Heving av grensen for konsesjonsplikt

Etter industrikonsesjonsloven § 1 oppstår konsesjonsplikt ved erverv av eiendomsrett, bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett til vannfall når vannfallet ved regulering antas å kunne utbringes til mer enn 1000 naturhestekrefter, enten alene eller i forbindelse med andre vannfall som erververen eier eller bruker når fallene hensiktsmessig kan utbygges under ett.

Økningen i vannkraften beregnes ut fra økningen i den såkalte alminnelige lavvannføring som reguleringen antas å medføre. Den alminnelige lavvannføring er den vannføring som kan påregnes år om annet i 350 dager av året beregnet ved at de 15 laveste daglige observasjoner skytes ut hvert år og dernest den laveste tredjedel av de gjenværende årlige minstevannføringer. Det laveste tall i den gjenstående rekken kalles den alminnelige lavvannføringen.

Grensen på 1000 naturhestekrefter ble fastsatt i forbindelse med vedtakelsen av "panikkloven" i 1906, og ble senere videreført i 1917-loven. Hovedhensynet bak bestemmelsen var kontroll med eierskapet til norske vannfall, for å kunne sikre en effektiv ressursutnyttelse.

Det er i dag en stadig større satsing på mindre vannkraftprosjekter ved utbygging av såkalte mikro-, mini- og småkraftverk.

Utbyggingen av mindre kraftverk skjer for en stor del av private grunneiere. For den enkelte grunneier og lokalsamfunn kan slike anlegg ha stor betydning. En tidkrevende konsesjonsprosess med betydelige kostnader kan i denne sammenheng virke hindrende på etableringen av slike anlegg. For å gjøre saksbehandlingen i saker om utbygging av småkraftverk mer effektiv, er NVE nå delegert kompetanse til å fatte vedtak for utbygginger med installert effekt opp til 5 MW forutsatt at tiltakene bare behandles etter vannressursloven, jf. loven §§ 8 og 25.

Olje- og energidepartementet mener tiden er inne for å revurdere dagens konsesjonsgrense. Det vises til omtale under kapittel 4.2. Forholdene er betydelig endret siden vedtakelsen av loven. Den gang var kun en liten del av landets vannkraftressurser utbygd, og det var da av avgjørende betydning å ha full kontroll med ressursene for å kunne sikre optimale utbygginger. I dag er det ikke aktuelt med nye, store prosjekter som griper inn i urørt natur som er viktig for miljøet. Utfordringene er endret. For å bidra til kraftoppdekking og næringsutvikling mener departementet det i større grad bør tilrettelegges for utbygging av småkraft. Det foreslås på bakgrunn av dette at loven endres slik at konsesjonsgrensen økes til 4000 naturhestekrefter. Det skal bemerkes at det ikke er et fast forhold mellom naturhestekrefter og installert effekt. Den foreslåtte grense tilsvarer ca. 5 MW, basert på undersøkelser av et utvalg på 27 kraftverk.

Forståelsen av konsesjonspliktsgrensen i industrikonsesjonsloven § 1

Departementet finner videre grunn til å ta opp spørsmålet om hvordan grensen for konsesjonsplikt i industrikonsesjonsloven § 1 skal forstås. Det heter i bestemmelsen:

" Uten tillatelse av kongen (konsesjon) kan ingen andre enn staten med full rettsvirkning erverve eiendomsrett eller bruksrett til vannfall (fall eller stryk) som ved regulering antas å kunne utbringes til mer enn 1000 naturhestekrefter, enten alene, eller i forbindelse med andre vannfall som erververen eier eller bruker når fallene hensiktsmessig kan utbygges under ett."

I lovens forarbeider er det uttalt (Innst. O. II for 1909 side 19): "Meningen må være, at man skal ta hensyn til den vandføring, vasdraget vil få ved den fulstændigste regulering, som der praktisk talt er adgang til å foreta. Det er altsaa den regulerte vandstand man skal regne med…" Det heter videre (Lagtingsforhandlingene 1909 side 388-89): "Det er uten betydning, hvormeget av vannkraften erhververen agter at utnytte. Avgjørende er hvor meget vandfaldet ved reguleringen kan bringes til at utgjøre."

Det er etter dette ikke tvilsomt at man står overfor en objektiv vurdering av hva vannfallet ved regulering kan utbringe. Spørsmålet er om man må se på hva som rent teknisk sett vil være den størst mulige innvinning, eller om også andre begrensninger er relevante. For eksempel kan et vassdrag eller deler av et vassdrag være vernet. Vernet utgjør da en hindring som medfører at regulering ikke er praktisk mulig, og departementet antar at den begrensede utnyttelsesgrad må legges til grunn ved vurderingen av konsesjonsplikten.

Olje- og energidepartementet mener videre at uttalelsene fra forarbeidene kan tale for at også andre hindringer av juridisk og økonomisk art kan være relevante. Det vil etter departementets oppfatning være i strid med lovens formål dersom man tolker bestemmelsen så strengt at man hindrer utbygginger i stedet for å legge til rette for dem. Det avgjørende bør være hvor mye av fallet som rettslig sett kan utnyttes, sett opp mot både offentligrettslige og privatrettslige skranker. Hindringer av økonomisk art bør også kunne komme i betraktning hvor det åpenbart ikke vil være samfunnsøkonomisk lønnsomt å utnytte deler av innvinningen.

Hovedhensynet bak bestemmelsen er å sikre offentlig kontroll med overdragelse av vannfall over en viss størrelse. Det vil imidlertid gi liten mening om den kontrollmulighet forvaltningen er tillagt, samtidig skulle utgjøre en skranke for forvaltningens oppgave med å legge til rette for at landets kraftforsyning blir sikret.

Departementets forståelse svekker heller ikke forvaltningens kontroll med erverv av vannfall. Skulle hindringene av juridisk eller økonomisk art senere bortfalle eller endres, slik at en regulering i vassdraget gjennomføres, vil konsesjonsplikten vurderes. Dette vil det føres kontroll med ved at en eventuell regulering vil være konsesjonspliktig og at man samtidig gir konsesjon med vilkår etter industrikonsesjonsloven.

I forbindelse med at konsesjonsgrensen i § 1 nå endres, legger Olje- og energidepartementet til grunn at bestemmelsen under alle omstendigheter heretter skal forstås i samsvar med den tolkning det her er gitt uttrykk for.

Endringer i § 1 fjerde ledd om unntak fra konsesjonsplikt

Som følge av den foreslåtte avvikling av bestemmelsene om forkjøps- og fortrinnsrett, foreslås ordlyden i § 1 fjerde ledd endret i tråd med dette. Se nærmere omtale i kapittel 4.4 og 4.5.

Endringer i § 2 – Erverv av eiendomsrett til vannfall

Lovforslaget tar sikte på å likebehandle alle fremtidige konsesjonspliktige erverv av eiendomsrett til vannfall. På denne bakgrunn foreslås § 2 endret til å regulere adgangen til meddelelse av ervervskonsesjon ved ethvert fremtidig konsesjonspliktig erverv av slik eiendomsrett, samt vilkårene som henholdsvis skal, kan eller bør settes ved slike konsesjoner.

Meddelelse av konsesjon for erverv av eiendomsrett

Av ny § 2 første ledd fremgår at konsesjon skal kunne gis såfremt ikke "allmenne hensyn taler imot det". Terskelen tilsvarer gjeldende § 4, og som det fremgår av forarbeidene til denne bestemmelse innebærer skranken at konsesjonsmyndighetene i realiteten skal stå fritt i sin vurdering. Det er videre klart at ikke ethvert allment hensyn isolert sett skal være til hinder for konsesjon, men at konsesjonsspørsmålet beror på en helhetsvurdering fra myndighetenes side innenfor rammen av alminnelige forvaltningsrettslige prinsipper og prinsippene som følger av nytt annet ledd nedenfor.

Gjeldende § 2 annet ledd inneholder en særbestemmelse i forhold til erververe som faller inn under EØS-avtalens artikkel 34. Ettersom det etter forslaget til lovendring ikke vil være noen rettssubjekter som direkte i loven er avskåret fra å kunne meddeles ervervskonsesjon, er det ikke lenger behov for gjeldende § 2 annet ledd, og bestemmelsen tilrås opphevet.

Departementet forslår et nytt annet ledd til § 2 hvor det fremgår at konsesjon skal tildeles på grunnlag av objektive, transparente og ikke-diskriminerende vilkår. Bakgrunnen for forslaget er elmarkedsdirektivets (direktiv 96/92 EF) regler om krav til tildelingskriterier. Departementet vil bemerke at bestemmelsen neppe har noen selvstendig betydning ved siden av alminnelige forvaltningsrettslige regler om blant annet myndighetsmisbruk og forvaltningens adgang til å stille vilkår for tillatelser. Den nye bestemmelsen vil likevel klargjøre at direktivets krav er oppfylt også for industrikonsesjonslovens vedkommende.

Konsesjon for erverv av eiendomsrett til vannfall gis på de nærmere betingelser Kongen fastsetter.

Vilkårene som skal, kan eller bør stilles i ervervskonsesjon etter § 2

Vilkårene som henholdsvis skal, kan eller bør stilles i konsesjon for erverv av eiendomsrett til vannfall følger av loven § 2 fjerde ledd. Det foreslås enkelte endringer i disse.

Plikten til å føre fortegnelse over deltakere i selskap som innehar konsesjonspliktige rettigheter

I gjeldende § 2 fjerde ledd post 1 stilles det vilkår om at selskap som meddeles ervervskonsesjon må føre en fortegnelse over samtlige deltakere med angivelse av deres statsborgerskap. Etter departementets oppfatning er det ikke lenger behov for angivelsen av statsborgerskap i slike fortegnelser, og dette foreslås derfor tatt ut av lovteksten.

Konsesjonstid og hjemfall. Krav til anleggets stand ved utløp av konsesjonstiden

Etter gjeldende rett vil konsesjon kunne gis for en periode av inntil 60 år fra konsesjonens meddelelse, jf. § 2 fjerde ledd post 17 første ledd. Departementet foreslår en utvidelse av konsesjonstiden til 75 år etter konsesjonens meddelelse. Departementet anser at en konsesjonstid på 75 år i tilstrekkelig grad gir staten den nødvendige styring og kontroll med vannkraftressursene gjennom hjemfallsinstituttet. Ved utløpet av konsesjonstiden skal vannfallet med tilhørende innretninger tilfalle staten med full eiendomsrett og uten vederlag. Bestemmelsen gir videre anvisning på at det som ikke tilfaller staten ved hjemfallet kan innløses av staten for dets verdi fastsatt ved skjønn eller forlanges fjernet innen en av departementet fastsatt frist.

Av post 17 annet ledd følger det at anlegget med bygninger og installert maskineri skal være i " fullt ut driftsmessig stand" ved utløpet av konsesjonstiden. Kravet innebærer som nevnt under kapittel 2.2.1.2 at anleggene skal være i driftsmessig stand slik de i sin tid ble bygget og at det ikke foreligger noen plikt til modernisering, med mindre slik modernisering er nødvendig for å oppfylle andre lovpålagte krav.

En tommelfingerregel har vært at anlegget skal kunne drives i 10 år etter tidspunktet for hjemfall, uten vesentlige påkostninger utenom vanlig vedlikehold. Vilkåret om full driftsmessig stand innebærer i utgangspunktet at anleggenes fulle ytelse og reguleringsevne skal være opprettholdt ved hjemfall. Dette kan likevel ikke innebære at konsesjonæren må gjennomføre tiltak som er så ressurskrevende at tiltaket ut fra en gjengs teknisk/økonomisk vurdering på det aktuelle tidspunkt fremstår som uhensiktsmessig.

For å legge til rette for at aktørene i større grad skal kunne forutse sin rettsstilling ved utløpet av konsesjonstiden, foreslås det etablert en hjemmel for Kongen til å gi forskrifter som utdyper kravet om at anlegg med bygninger og installert maskineri skal være i fullt ut driftsmessig stand ved konsesjonstidens utløp. Forskriftshjemmelen foreslås tatt inn som nytt tredje ledd i § 2 fjerde ledd post 17.

Eventuell tvist om hvorvidt anlegget oppfyller de i loven fastsatte krav om stand ved utløpet av konsesjonstiden avgjøres etter dagens bestemmelser ved skjønn, jf. industrikonsesjonsloven § 2 fjerde ledd post 17 annet ledd annet til fjerde punktum. Konsesjonæren plikter i denne forbindelse å utføre det skjønnet i så henseende måtte bestemme.

Som følge av at det er foreslått en utdypning av hvilke krav som stilles til anleggene ved utløpet av konsesjonstiden, mener departementet at det ikke er behov for å bringe en slik tvist inn for et skjønn. Det foreslås derfor at dagens § 2 fjerde ledd post 17 annet ledd annet til fjerde punktum tas ut av loven og erstattes med en bestemmelse om at departementet kan pålegge konsesjonæren å utføre det som er nødvendig for å sikre at lovens krav til driftsmessig stand er oppfylt ved konsesjonstidens utløp. Vurderingene av hvorvidt anlegget med tilhørende innretninger ikke vil oppfylle lovens krav ved utløpet av konsesjonstiden og hvilke tiltak som anses for å være nødvendige for å sikre at lovens krav oppfylles, hører under forvaltningens skjønn. Adgangen til å gi slike pålegg begrenses til de siste ti år før utløpet av konsesjonstiden. Hjemmel for slike pålegg tas inn i § 2 fjerde ledd post 17 annet ledd annet punktum.

Dersom konsesjonæren ikke følger de pålegg som gis i eller i medhold av loven, foreslår departementet at det etableres en hjemmel for å ilegge konsesjonæren tvangsmulkt. § 26 første ledd foreslås derfor endret til også å omfatte pålegg av denne art. Tvangsmulkten vil kunne fastsettes enten for den enkelte overtredelse, eller løpe inntil forholdet er brakt i orden. Tvangsmulkt vil være tvangsgrunnlag for utlegg etter tvangsfullbyrdelsesloven.

Konsesjonsmyndighetene skal ivareta statens interesse i at kraftverk som hjemfaller er i tilfredsstillende stand. Myndighetene skal kunne vurdere hvorvidt det er behov for å pålegge tiltak for å sikre at lovens krav om at anleggene med bygninger og maskineri er i fullt ut driftsmessig stand ved konsesjonstidens utløp. Det foreslås inntatt et nytt siste punktum i post 17 annet ledd hvor konsesjonsmyndighetene gis hjemmel til de siste 15 år før konsesjonstiden utløper å kunne kreve oversikt over det enkelte anleggs stand, herunder gis innsyn i hvilke opprustninger og vedlikeholdsarbeider som er utført.

Videre overdragelse av konsederte vannfall

Ved overdragelse av tidligere konsesjonsbehandlet vannfall til erverver som må ha konsesjon for ervervet etter § 1 første ledd, bestemmer gjeldende § 2 fjerde ledd post 22 at ervervet betinger konsesjon, og at erververen i tilfelle som utgangspunkt må underkaste seg de i den opprinnelige konsesjon fastsatte betingelser. I dette ligger det blant annet at erververen må finne seg i å tre inn i den eksisterende konsesjons gjenstående konsesjonstid. Ervervet vil ikke forrykke det fastsatte tidspunkt i konsesjonen for hjemfall til staten. Kongen har etter § 27 en begrenset adgang til å endre konsesjonsvilkårene etter søknad fra vedkommende erverver. For øvrig kan det i følge post 22 tredje punktum knyttes vilkår som nevnt i § 2 fjerde ledd post 1 til konsesjonen, samt andre vilkår som ikke kan fravikes etter lovgivningen på den tid den nye konsesjonen blir gitt.

I § 2 fjerde ledd post 22 siste punktum gis det uttrykk for at dersom erververen er norsk kommune eller fylkeskommune, kan Kongen helt eller delvis frafalle betingelser som ikke er obligatoriske etter § 4 tredje og fjerde ledd. Forslaget til endringer i industrikonsesjonsloven innebærer at kommuner og fylkeskommuner konsesjonsmessig skal behandles på lik linje med andre konsesjonssøkere. Det er derfor ikke lenger grunnlag for en slik bestemmelse, og siste punktum foreslås derfor opphevet.

§ 3 – Meddelelse av konsesjon uten erverv av eiendomsrett til vannfall

Som beskrevet i kapittel 4.3 og som vil bli nærmere omtalt under kapittel 5.4, foreslås loven endret slik at konsesjon for erverv av bruksrett og langsiktig disposisjonsrett kun vil kunne meddeles der bruksretten eller den langsiktige disposisjonsretten retter seg mot vannfall som tilhører staten eller er meddelt konsesjon med vilkår om tidsbegrensning og hjemfall.

Også etter lovendringen vil det være enkelte vannfall som ikke er underlagt vilkår om tidsbegrensning og hjemfall. For å legge til rette for at også slike vannfall skal kunne meddeles konsesjon for avtaler om bruksrett og langsiktig disposisjonsrett, foreslår departementet at det tas inn en ny bestemmelse i § 3 om at ervervskonsesjon kan meddeles etter søknad fra innehaveren uavhengig av om det i anledning søknaden har funnet sted en konsesjonspliktig transaksjon knyttet til vannfallet. Slik konsesjon kan meddeles uten at grunnvilkårene i § 2 fjerde ledd post 1 – 16, 21 og 23 heftes på konsesjonen. Konsesjon vil derfor kunne meddeles kun med vilkår om tidsbegrensning og hjemfall. De øvrige konsesjonsvilkår kan inntas ved en senere konsesjonspliktig overdragelse av vannfallet.

Endringer i § 5 – Erverv av bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett til vannfall

Gjeldende regler om konsesjon for erverv av bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til konsesjonspliktige vannfall følger dels av § 4 og dels av § 5, og innebærer ulike muligheter for de forskjellige aktører til å inngå slike avtaler. For å sikre likebehandling av aktørene i kraftmarkedet og legge til rette for et mer effektivt marked, foreslår departementet at § 5 fullt ut skal regulere adgangen til å gi konsesjon for avtaler om bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til vannfall, og at bestemmelsen skal gjelde likt uavhengig av konsesjonssøker. Det foreslås derfor at § 5 gis et nytt første ledd hvor det fremgår at det kan gis konsesjon for erverv av bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett såfremt ikke allmenne hensyn taler imot det. Skranken tilsvarer terskelen i den nye § 2 første ledd, og det vises til kommentarene til denne i kapittel 5.2.1.

Samtidig foreslår departementet at adgangen til å gi konsesjon for bruksrett og langsiktig disposisjonsrett i vannfall begrenses til de tilfeller der rettigheten enten gjelder vannfall som tilhører staten eller vannfallet tidligere er konsesjonsbehandlet og det er meddelt konsesjon med vilkår om hjemfall til staten. Hensikten med begrensningen er å hindre at bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett benyttes for å omgå konsesjonsbehandling og vilkår om hjemfall etter § 2. Vannfall som ved lovendringen her pålegges konsesjon med vilkår om tidsbegrensning og hjemfall, anses for å oppfylle kravet i den nye § 5 første ledd. Disse vannfallene kan være gjenstand for avtaler om bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett.

Innehavere av vannfall som ikke oppfyller kravene i § 5 kan søke om å få konsesjonsbehandlet eiendomsretten til sine vannfall etter forslagets § 3, og komme i en posisjon der det er adgang til å meddele konsesjon for bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til de aktuelle vannfallene. Se kapittel 5.3 for nærmere omtale av § 3. Departementet bemerker at forslaget til ny § 5 første ledd virker fremover i tid og ikke vil gripe inn i eksisterende konsederte avtaler om bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett.

Dagens § 5 annet ledd har samme ordlyd som gjeldende annet ledd i § 2. På tilsvarende måte som § 2 stiller den foreslåtte § 5 ikke opp noen begrensninger i kretsen erververe som kan meddeles konsesjon. Det er ikke lenger grunnlag for bestemmelsen i gjeldende § 5 annet ledd, som foreslås opphevet. Samtidig foreslås det på samme måte som for § 2 annet ledd at det innføres et nytt annet ledd i § 5. Konsesjon skal tildeles på grunnlag av objektive, transparente og ikke-diskriminerende vilkår. Også her er bakgrunnen for forslaget elmarkedsdirektivets regler om krav til tildelingskriterier. Det vises til nærmere omtale under kapittel 5.2.1.

Etter gjeldende § 5 fjerde ledd post 3 får bestemmelsene i § 2 post 1 – 12, 14 – 16 og 22 – 23 tilsvarende anvendelse ved meddelelse av konsesjon for erverv av bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til vannfall. Enkelte av de nevnte vilkår i § 2 er lite aktuelle i forbindelse med meddelelse av konsesjon for erverv av langsiktige disposisjonsretter. Departementet vil derfor foreslå at § 5 fjerde ledd post 3 endres slik at vilkårene etter § 2 kun stilles så langt de passer.

§ 4 oppheves

Departementets forslag innebærer at enhver fremtidig konsesjonsbehandling av erverv av eiendomsrett til konsesjonspliktige vannfall dekkes av § 2. Forslagets § 5 regulerer konsesjonsbehandlingen av fremtidige erverv av bruksrett og langsiktig disposisjonsrett til slike vannfall. De nye bestemmelsene i §§ 2 og 5 erstatter gjeldende § 4 fullt ut. § 4 tilrås derfor opphevet.

Opphevelse av §§ 6, 9 og 10 – Forkjøps- og fortrinnsrett

Som følge av at industrikonsesjonslovens bestemmelser om statlig og fylkeskommunal forkjøpsrett og statlig, fylkeskommunal og kommunal fortrinnsrett foreslås avviklet, foreslår departementet at §§ 6, 9 og 10 oppheves. Det vises til bakgrunnen for avviklingen av instituttene beskrevet i kapittel 4.4.

Ny § 37 – Erverv av mer enn 90 prosent av aksjene eller partene i selskaper med begrenset ansvar

Bestemmelsen lovfester gjeldende praksis og fortolkning i forhold til hvilke av industrikonsesjonslovens regler som skal anvendes ved erverv av samtlige eller en alt overveiende del av aksjer eller parter i et selskap som direkte eller indirekte innehar eiendomsrett, bruksrett eller langsiktig disposisjonsrett til vannfall som nevnt i loven § 1. I samsvar med uttalelsene fra Justisdepartementets lovavdeling av 28.04.1986 og 28.11.1986 og fast praksis etter dette, er det lagt til grunn at erverv av mer enn 90 prosent av aksjene eller partene i selskap med begrenset ansvar som direkte eller indirekte må regnes som en reell overdragelse og et direkte erverv av vannfallsrettigheter og derfor behandles etter loven kapittel I. Bestemmelsen gjelder bare ved erverv av aksjer eller parter i selskaper med begrenset ansvar. Erverv av andel i selskap med ubegrenset ansvar, sameier og andre sammenslutninger med konsesjonspliktige rettigheter utløser direkte konsesjonsplikt etter kapittel I. For sistnevnte erverv er det ingen nedre grense for konsesjonsplikten med hensyn til eierandelenes størrelse.

Første ledd i ny § 37 slår fast ovennevnte hovedregel. Det må bero på en konkret vurdering i hvert enkelt tilfelle om ervervet skal anses som en reell overdragelse og direkte erverv av vannfallsrettigheter. Det legges til grunn at regelen også gjelder ved indirekte erverv, dog slik at hvert mellomliggende ledd må kontrollere mer enn 90 prosent av eierandelene i det eller de selskaper hvor de konsesjonspliktige rettighetene ligger. Det er ikke avgjørende for konsesjonsplikten etter kapittel I for aksjeerverv om selskapets indirekte eierandeler er i ansvarlige selskaper eller andre sammenslutninger med konsesjonspliktige rettigheter. Hvert enkelt tilfelle må imidlertid vurderes konkret.

Annet ledd tar sikte på å fange opp ulike former for omgåelser av konsesjonsplikten ved at aksjer eller parter kan tenkes ervervet av forskjellige subjekter etter forutgående innbyrdes overenskomst, selskaper m.v. som står erververen nær.

Annet ledd første punktum fastslår at konsesjonsmyndigheten ved vurderingen av om det er ervervet mer enn 90 prosent av aksjene eller partene skal ta hensyn til om to eller flere personer eller andre rettssubjekter enten i fellesskap eller hver for seg erverver aksjer eller parter i et selskap med begrenset ansvar i et antall som ovenfor nevnt, når ervervet har funnet sted etter forutgående innbyrdes overenskomst. Også aksjer ervervet forut for slik overenskomst omfattes av bestemmelsen her. Bestemmelsen har sitt utgangspunkt i gjeldende § 36 første ledd annet punktum.

Annet ledd annet punktum slår fast at man sammen med erververens aksjer eller parter også skal regne med aksjer eller parter som enten direkte eller indirekte gjennom selskap eller på annen måte tilhører eller kontrolleres av erververen eller av noen for ham nærstående personer, selskap eller andre rettssubjekter. Ved anvendelsen av bestemmelsen må det tas utgangspunkt i nærståendebegrepet i aksjeloven og allmennaksjeloven. For øvrig vil spørsmålet om aksjer eller parter skal medregnes måtte bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Tredje ledd fastslår at det ved erverv som nevnt i første ledd etter loven kapittel I både kan foretas konsesjonsbehandling eller endring av vilkår i konsesjoner som er meddelt selskapet som innehar vannfallsrettighetene for tidligere erverv selv om det i slike tilfeller ikke har skjedd noe erverv på dette selskapets hånd. Dersom rettighetene i selskapet som innehar vannfallsrettighetene tidligere er konsesjonsbehandlet, vil det normalt ikke foreligge noen grunn til å foreta en ny konsesjonsbehandling, men det kan være grunn til å endre vilkårene i den tidligere meddelte konsesjon etter de regler som gjelder på ervervstidspunktet. Konsesjonen med tilhørende vilkår skal normalt tilligge det rettssubjekt hvor den operative virksomhet foregår, mens aksjeerververen kan meddeles en konsesjon for å eie aksjene eller partene uten at grunnvilkårene i § 2 fjerde ledd iakttas. Det kan også stilles vilkår overfor erververen i konsesjon etter kapittel I for erverv av aksjene eller partene. Dersom rettighetene i selskapet som innehar vannfallsrettighetene ikke tidligere er konsesjonsbehandlet, vil det som hovedregel foretas konsesjonsbehandling av rettighetene etter de regler som gjelder på ervervstidspunktet. Det vil da bli fastsatt vilkår om tidsbegrenset konsesjon med hjemfall ved konsesjonstidens utløp etter § 2 fjerde ledd post 17.

Særskilte endringsbestemmelser vedrørende ervervskonsesjoner

Det er en målsetting å skape mest mulig like vilkår for aktørene i kraftsektoren. De offentlige aktørene står ikke lenger i noen særstilling med oppdekkingsplikt innenfor særskilte geografiske områder i sitt engasjement i kraftsektoren. Departementet foreslår derfor å likestille de offentlige og private aktører når det gjelder vilkår om tidsbegrensede konsesjoner og hjemfall. Det foreslås særlige overgangsbestemmelser som skal ha til følge at samtlige konsesjonspliktige vannfall som er eid av offentlige aktører underlegges vilkår om tidsbegrensning og hjemfall tilsvarende det som gjelder enhver annen aktør. Det foreslås innført en konsesjonstid på 75 år som løper fra lovendringstidspunktet. Virkningen vil bli som om det skjer en transaksjon som utløser konsesjonsplikt etter § 1, jf. § 2, på lovendringstidspunktet. Med vannfall i offentlig eie menes her vannfall eid av statsforetak, kommuner eller fylkeskommuner, samt selskap eller sammenslutninger hvor slike innehar minst 2/3 av kapitalen og stemmene.

Preseptorisk vilkår om hjemfall i konsesjoner for erverv av eiendomsrett til vannfall ble første gang etablert ved lov nr. 4 av 18. september 1909. Departementet finner derfor å begrense endringsbestemmelsene til vannfall ervervet etter ikrafttredelsen av denne lov. Loven trådte i kraft 18. september 1909. Etter dette tidspunkt var også de offentlige erververe klar over hjemfallsinstituttet, at dette instituttet kunne få betydning for ervervet og at deres særstilling var begrunnet i de samfunnsplikter som påhvilte dem for lokal kraftoppdekking. Forut for loven av 1909 var det derimot ikke påbudt med vilkår om hjemfall. Det ville derfor være urimelig å omfatte vannfall ervervet før ikrafttredelsen av denne loven.

Forslaget punkt III nr. 1 første ledd gir uttrykk for at konsesjoner som er meddelt på ubegrenset tid for erverv av eiendomsrett til vannfall etter industrikonsesjonslovens bestemmelser omgjøres til tidsbegrensede konsesjoner med konsesjonstid på 75 år fra lovendringstidspunktet. Ved utløpet av konsesjonstiden gjelder vilkårene i industrikonsesjonsloven § 2 fjerde ledd post 17 tilsvarende. Vannfallene med tilhørende innretninger hjemfaller til staten ved utløpet av konsesjonstiden.

Forslagets nr. 1 annet ledd medfører at konsesjoner som kan være meddelt på begrenset tid til offentlige aktører, men uten vilkår om hjemfall ved utløpet av konsesjonstiden, skal pålegges vilkår om hjemfall til staten. Målet med endringen er å legge opp til en likebehandling av de ulike aktørene i kraftbransjen. Samtidig skal ikke aktørene som berøres av endringen rammes i større utstrekning enn nødvendig. Departementet foreslår derfor at konsesjonstiden for eksisterende tidsbegrensede konsesjoner uten hjemfallsvilkår settes til 75 år fra lovendringstidspunktet med vilkår om hjemfall til staten ved utløpet av konsesjonstiden.

Det er kun offentlige aktører som statsforetak, kommuner, fylkeskommuner eller selskap eller sammenslutning hvor slike eier minst 2/3 av kapitalen og stemmene som kan være meddelt slike konsesjoner som omfattes av forslaget her. Endringen omfatter derfor ikke private selskaper i industrikonsesjonslovens forstand.

Tredje og fjerde ledd i forslaget pålegger offentlig eide vannfall, som ikke tidligere er konsesjonsbehandlet etter industrikonsesjonsloven, konsesjon tidsbegrenset til 75 år fra lovendringstidspunktet, så langt vannfallet er ervervet etter ikrafttredelsen av lov nr. 4 av 18. september 1909. Ved utløpet av konsesjonstiden hjemfaller vannfallet med tilhørende innretninger til staten. Tredje ledd pålegger slik konsesjon for ukonsederte vannfall ervervet etter ikrafttredelsen av loven av 1909, mens forslagets fjerde ledd tar sikte på slike vannfall som er meddelt unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett etter loven § 1 fjerde ledd.

Som "erverv" av vannfall anses i denne forbindelse enhver rettslig handling som utløser konsesjonsplikt etter loven, så som eksempelvis overdragelse av eiendomsrett til hele eller deler av vannfall, selskapserverv, fusjoner, fisjoner, emisjoner m.v.

De øvrige vilkår i § 2 kommer ikke til anvendelse i konsesjonene som blir pålagt her. Det er innføring av tidsbegrenset konsesjon og hjemfall som er lovforslagets siktemål. Når det gjelder hvilke vannfall som omfattes av disse pålagte konsesjonene, foreslår departementet at det kun er vannfall som faller inn under konsesjonsplikten i § 1 første ledd slik den lyder etter nærværende lovendring som berøres.

Ved videre overdragelse av vannfall som pålegges konsesjon ved lovendringen her, vil § 2 fjerde ledd post 22 åpne for at konsesjonsmyndighetene ved den konsesjonsbehandlingen som da følger, kan knytte de øvrige preseptoriske vilkår i § 2 til erververens konsesjon. Konsesjonstiden videreføres fra den pålagte konsesjon med hjemmel i endringsloven punkt III nr. 1.

Femte ledd etablerer en plikt for konsesjonærene til å tinglyse henholdsvis de nye konsesjonsvilkår og de nye konsesjoner. Tinglysningen skal skje for konsesjonærens regning. Dersom konsesjonæren ikke overholder plikten til å besørge tinglysningen, kan konsesjonsmyndigheten fastsette en tvangsmulkt for den enkelte overtredelse, eller som løper inntil forholdet er brakt i orden. Slik tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg etter lov nr. 86 av 26. juni 1992 (tvangsfullbyrdelsesloven). Det forutsettes at innehavere av vannfall som omfattes av lovendringen kontakter konsesjonsmyndighetene, slik at vannfalleiere som omfattes av endringsloven punkt III nr. 1 kan meddeles konsesjon for tinglysning.