Dette kapitlet bygger i hovedsak på det sikkerhetspolitiske grunnlag slik det er beskrevet i St meld nr 22 (1997-98) - Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002. Ettersom denne meldingen nettopp er behandlet av Stortinget vil dette kapitlet være relativt kortfattet, og på enkelte områder kun oppdaterende i forhold til ovennevnte melding.

Bortfallet av den tidligere blokkdelingen har fjernet faren for et omfattende koordinert angrep mot Vest-Europa i overskuelig framtid, men har også svekket sperrene mot mindre væpnede konflikter. Samtidig har utviklingen åpnet helt nye muligheter for kontakt og samarbeid på tvers av tidligere skillelinjer. Usikkerhet er likevel et sentralt, og trolig vedvarende trekk ved den sikkerhetspolitiske situasjon.

Selv om det i dag ikke er rettet noen militær trussel mot Norge, er vi fortsatt avhengige av å opprettholde et effektivt og troverdig forsvar og delta i et bredt internasjonalt samarbeid for å opprettholde stabilitet og en fredelig utvikling i Nord-Europa. Slik kan vi bidra til å løse internasjonale konflikter og hindre at nye oppstår. For å ivareta våre nasjonale interesser, akter regjeringen å videreføre et aktivt engasjement innenfor de ulike sikkerhetspolitiske samarbeidsstrukturene. De overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk vil fortsatt være:

- å forebygge krig og medvirke til stabilitet og fredelig utvikling

- å beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press og ivareta norske

rettigheter og interesser

- å trygge norsk suverenitet.

Sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid og integrasjon er blitt sentrale virkemidler for sikkerhet i dagens Europa. På grunnlag av beslutninger truffet i 1997 om utvidelse, partnersamarbeid og samarbeid med Russland, har NATO styrket sin rolle som det fremste instrument for sikkerhetspolitisk integrasjon på tvers av gamle skillelinjer. Den sikkerhetspolitiske utviklingen i våre nærområder er positiv og stabil, men den svært alvorlige økonomiske og sosiale utviklingen i Russland kan få sikkerhetspolitiske følger. Samtidig er situasjonen i Sørøst-Europa ustabil og til dels eksplosiv på Balkan.

Ratifiseringen av tiltredelsesprotokollene for Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk er så godt som fullført, og den faktiske tiltredelsen ventes å finne sted før Alliansens 50-års jubileum i april 1999.

Arbeidet med å forberede de tre nye NATO-landenes integrering i allierte strukturer er godt i gang. Det legges særlig vekt på å sette de militære styrkene fra de nye medlemslandene i stand til å operere sammen med allierte styrker. Både partnerlandenes og deler av alliansens egen forsvarsplanleggingsprosess har stått sentralt i dette arbeidet. Arbeidet er omfattende og vil måtte fortsette også etter at de tre landene er blitt medlem av alliansen.

Integreringen av de tre nye NATO-landene vil kreve betydelige ressurser. Foreløpige beregninger viser at felleskostnadene ved å ta opp Polen, Ungarn og Den tsjekkiske republikk vil kunne beløpe seg til omlag 1 500 mill dollar (11 000 mill kroner) til sammen over 10 år. De største felleskostnadene vil komme som en følge av nødvendig utbygging og oppgradering av militær infrastruktur i de nye medlemslandene. Resten vil komme som følge av økte driftskostnader, blant annet ved de militære hovedkvarterene. Det er foreløpig ikke endelig avklart hvordan disse kostnadene skal dekkes. Fra norsk side har man argumentert for at merkostnadene bør dekkes ved en økning av NATOs budsjettrammer. Militærbudsjettet for 1999 er økt noe for å kompensere for økte utgifter. Det er samtidig klart at flere allierte ønsker å opprettholde rammene for fellesbudsjettene tilnærmet dagens nivå. Dette vil blant annet kunne resultere i at omfanget av fellesfinansierte investeringer i nåværende medlemsland reduseres. Når NATO nå får nye medlemsland er det viktig at utvidelsen ikke bidrar til å redusere alliansens fellesinstitusjoner og dens evne til effektivt samvirke.

Under NATO-toppmøtet i Madrid sommeren 1997 var det enighet om at utvidelsesprosessen skal gjennomgås på nytt under toppmøtet i april 1999. Samtidig som det er bred enighet om at alliansen fortsatt skal være åpen for nye medlemmer, foreligger ingen forpliktelse til å invitere nye land til medlemskapsforhandlinger i 1999.

Fra norsk side har man samtidig understreket betydningen av at NATO videreutvikler det omfattende politiske og militære samarbeidet med land i Sentral- og Øst-Europa innenfor rammen av Partnerskap for fred (PfP) og Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC).

Det strategiske konsept er NATOs overordnede politisk-militære styringsdokument. Det angir det politiske rasjonalet for alliansen, og gir retningslinjer for forsvarsplanlegging og bruk av militære ressurser. Konseptet ble sist revidert i 1991. NATO-toppmøtet i Madrid besluttet at alliansen skulle foreta en ny gjennomgang av konseptet, i lys av de endringer som hadde skjedd i det sikkerhetspolitiske landskapet siden begynnelsen av 1990-tallet. Dette bredt anlagte arbeidet er nå i gang i NATO, og skal etter planen være sluttført innen toppmøtet i Washington finner sted. Det reviderte strategiske konseptet er ment å danne grunnlaget for NATO ved overgangen til et nytt årtusen. De nødvendige endringer og oppdateringer vil derfor bli foretatt, samtidig som de allierte erkjenner at en rekke sentrale punkter i det nåværende konseptet fortsatt er høyst relevante. Det er derfor ikke aktuelt å lage et helt nytt eller radikalt endret konsept.

De allierte synes å være enige om at hovedinnholdet i det nåværende konseptet for NATOs kjernefunksjoner må stå sentralt også i det framtidige konseptet. I første rekke må alliansen fortsatt ha evne til kollektivt forsvar og integrert militært samarbeid. Konseptet bør også legge vekt på at NATO fortsatt er det sentrale sikkerhetspolitiske konsultasjonsforum for medlemslandene og videreføre det transatlantiske samarbeidet. Videre forventes det enighet om at konseptet vektlegger evnen til å kunne operere militært sammen og slår fast viktigheten av en rimelig byrdefordeling mellom medlemslandene.

Samtidig vil det reviderte konseptet måtte reflektere at NATO siden 1991 har tilpasset seg, og fortsetter å tilpasse seg, nye sikkerhetspolitiske omgivelser og oppgaver. Dette gjelder en rekke områder som for eksempel samarbeid med Russland i Det permanente fellesrådet (PJC), samarbeid med partnerland gjennom PfP og EAPC, og den allierte innsats mot spredning av masseødeleggelsesvåpen. Alliansens økende engasjement i krisehåndtering og internasjonale fredsoperasjoner utenfor NATOs primære ansvarsområde, med bred deltagelse også av partnerland og ikke-allierte i NATO-forband, er også et resultat av denne tilpasningen. Det strategiske konseptet vil trolig også reflektere den videre utviklingen av den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet (ESDI) innenfor NATO og samarbeidet med Den vesteuropeiske union (VEU) og EU.

For Norge er det viktig at NATO ved denne korsveien bevarer evnen til å ivareta kjernefunksjonene som blant annet er beskrevet i Washington-traktaten, samtidig som alliansen viser seg egnet til å bidra til å løse også nye sikkerhetspolitiske oppgaver.

Prinsippene for ny kommandostruktur ble vedtatt av forsvarsministrene i NATO høsten 1997. Den europeiske kommandoen (Allied Command Europe) vil ved Alpene bli delt i en nordlig og en sørlig regional kommando, med hovedkvarter i henholdsvis Brunssum (Nederland) og Napoli (Italia). Nordvestkommandoen (AFNORTHWEST) ved High Wycombe (Storbritannia) som Norge hører under i dag, vil bli nedlagt, og Norge vil i framtiden bli underlagt det nye regionale hovedkvarteret i Brunssum.

Norge vil beholde et multinasjonalt NATO-hovedkvarter i Stavanger som et sub-regionalt felles hovedkvarter, med alle forsvarsgrener, innenfor den nye Nordkommandoen. Dette vil medføre en sterkere tilknytning til det kontinentale Europa enn i dag, og åpne generelt for større norsk engasjement innenfor kommando-ordningen på kontinentet.

Nordkommandoen, med hovedkvarter i Brunssum, blir en meget stor kommando med en rekke oppgaver. Den skal også omfatte to av de nye medlemslandene, Polen og Den tsjekkiske republikk. For Norge er det viktig at kommandoen blir i stand til å ivareta NATOs kjernefunksjoner som militær forsvarsallianse, samtidig som den også må kunne løse oppgaver som krisehåndtering og fredsoperasjoner. Det er også viktig for Norge at den nye Nordkommandoen fullt ut ivaretar de oppgavene som i dag tilligger AFNORTHWEST. Dette gjelder blant annet overvåking av nordområdene og planlegging, øving og ledelse av fellesoperasjoner i fred, krise og krig. Det vil bli en utfordring å sikre tilstrekkelig fokus mot Norge og nordområdene i et etablert hovedkvarter som til nå ikke har hatt norsk representasjon, og som for øvrig vil ha et meget bredt interesseområde og omfatte et betydelig geografisk ansvarsområde.

Det generelle transatlantiske samarbeidet er godt og synes ikke å stå overfor umiddelbare utfordringer. USAs sikkerhets- og forsvarspolitiske strategi legger til grunn en opprettholdelse av en global amerikansk lederrolle basert på mindre, mer moderne og fleksible styrker. Samtidig forutsetter USA en større europeisk innsats for å kunne møte felles utfordringer, også utenfor Europa og i dets umiddelbare nærområder. USAs vilje til fortsatt engasjement i Bosnia skapte en foreløpig, men meget viktig avklaring for post Stabilization Force (SFOR)-operasjonen. En eventuell militær fredsoperasjon, under ledelse av NATO, knyttet til Kosovo eller andre områder på Balkan, vil også være avhengig av et sterkt amerikansk engasjement. Det amerikanske engasjementet på Balkan, den permanente stasjoneringen av betydelige styrker i Europa og deltakelsen ved øvingsaktiviteter, understreker at USA fortsatt føler seg forpliktet overfor den europeiske sikkerhetspolitiske utvikling.

Det blir stadig klarere at USA bruker langt større ressurser på militær forskning og utvikling enn noe annet NATO-land. Et nærmere transatlantisk samarbeid på dette området er nødvendig for å unngå en utvikling der USA og de europeiske allierte reduserer sin evne til militært samvirke. En slik utvikling ville få negative konsekvenser for både det materiellmessige og operative samarbeidet, og ikke minst det politiske samholdet i NATO.

Ingenting tyder på at behovet for internasjonale fredsoperasjoner og internasjonal krisehåndtering vil bli mindre i overskuelig fremtid. Tvert imot kan en eventuelt ny konflikt på Balkan øke behovet, ikke minst for NATO-ledede operasjoner. Situasjonen i Kosovo er meget bekymringsfull. Konflikten mellom Serbiske styrker og den Kosovo-Albanske frigjøringshæren fortsetter. Den humanitære situasjonen kan bli prekær utover høsten og vinteren. Faren for spredning av konflikten til nabostater er også til stede. Spredning av konflikten kan føre til en ny Balkan-konflikt. En slik utvikling ville få alvorlige følger for stabilitet og sikkerhet i Europa.

Det nye mandatet til SFOR trådte i kraft 20 juni 1998. Den militære situasjonen i Bosnia-Hercegovina er stabil, men fortsatt gjenstår store utfordringer i forhold til de sivile målsettingene i Dayton-avtalen. Særlig gjelder dette tilbakeføring av flyktninger, gjennomføring og oppfølging av valg og generell bedring av rettssikkerheten.

Den nye SFOR atskiller seg ikke vesentlig i utforming og omfang fra den forrige styrken. Styrken har ikke et tidsbegrenset mandat, men vil bli gjenstand for periodiske vurderinger hver sjette måned basert på kriterier knyttet til framgang i den sivile iverksettelsen.

Hovedtrekkene i vårt engasjementet i Bosnia-Hercegovina holdes fortsatt innenfor rammen av en nordisk-polsk brigade i den amerikanske divisjonsteigen i Nordøst-Bosnia. Det norske styrkebidraget består primært av en redusert mekanisert infanteribataljon, bestående av et stabskompani, to mekaniserte infanterikompanier og vakt- og sikringskompaniet i Sarajevo, som også inngår i utrykningsstyrken. De norske styrkenes oppgaver er knyttet til patruljering og sikring av operasjonsområdet. Det totale styrkebidraget ligger innenfor en personellramme på 820.

For å forsøke å unngå en spredning av konfliktene på Balkan, etablerte FN UNPREDEP i FYROM (Makedonia). Norges bidrag til denne styrken har vært innenfor en personellramme på ca 40. Behovet for en slik preventiv internasjonal styrke i FYROM har økt på grunn av den sterkt forverrede situasjonen i Kosovo.

Arbeidet med å utvikle et tettere institusjonelt rammeverk og et styrket samarbeid i forholdet NATO-VEU og EU-VEU, vil fortsette inn i 1999. Det er en generelt uttalt målsetting, at innen NATO-toppmøtet i april 1999 vil en betydelig framgang måtte finne sted i arbeidet med å utvikle den europeiske sikkerhets- og forsvarsidentitet innenfor alliansen (ESDI). Dette vil være nødvendig for å gi ESDI økt operativ kapasitet og således gjøre VEU bedre i stand til å lede militære operasjoner av en viss størrelse ved bruk av NATOs ressurser.

Aktiv og konstruktiv russisk deltakelse i det europeiske sikkerhetspolitiske samarbeidet er avgjørende for framtidig stabilitet i Europa. Det er derfor bred enighet i alliansen om at samarbeidet med Russland skal prioriteres høyt. Russiske myndigheter ser også behovet for og fordelene med økt kontakt og samarbeid med NATO. Det permanente fellesrådet (PJC) møtes hver måned til drøftelser om et bredt spekter av sikkerhetspolitiske problemstillinger. Det finner også sted ekspertdrøftelser om særlige tema. I løpet av det siste året er stadig nye problemstillinger tatt opp til drøfting i fellesrådet. Dessuten har den russiske militære deltagelsen i IFOR og SFOR i Bosnia hatt en meget positiv effekt på det overordnede politiske samarbeidet mellom NATO og Russland.

Utfordringen nå består i å videreutvikle og gi det etablerte samarbeidsforholdet et mer praktisk innhold. NATO har allerede etablert et dokumentasjonssenter i Moskva, og forhandler med Russland om å etablere en militær liaison-ordning der. Dette skal tilsvare den russiske representasjonen i NATO, og er hjemlet i Grunnakten fra mai 1997. NATO har gjennomført en rekke aktiviteter for å øke informasjon og kunnskap om NATO i Russland, blant annet ved besøk til NATO, seminarer, stipendier og publikasjoner.

Likevel er det fortsatt en utbredt russisk skepsis overfor NATO. Dessuten har Russlands store økonomiske problemer også fått følger for gjennomføring av planlagte militære samarbeidsprosjekt og aktiviteter, blant annet innenfor rammen av PfP. Det kan heller ikke forventes at NATO og Russland i utgangspunktet vil ha samme oppfatning av hvordan alle framtidige sikkerhetspolitiske spørsmål bør løses. Samarbeidet mellom de to partene er derfor ikke noe man kan ta for gitt. Det må snarere betraktes som en prosess som hele tiden er avhengig av gjensidighet, aktiv oppfølging og politisk støtte fra begge parter.

Det utvidede og formaliserte samarbeidet mellom NATO og Russland er meget viktig, også for det bilaterale forholdet mellom Norge og Russland. Regjeringen legger derfor stor vekt på å videreutvikle samarbeidet med Russland innenfor rammen av NATO.

NATO og Ukraina undertegnet et Charter om partnerskap under toppmøet i Madrid sommeren 1997. Charteret innebærer en styrking av Ukrainas forhold til NATO, blant annet gjennom opprettelsen av en egen “NATO-Ukraina Kommisjon” (NUC) for gjensidige konsultasjoner. Charteret må ses på som et uttrykk for landets viktige posisjon i utviklingen av stabilitet i Sentral- og Øst-Europa.

Ukraina har gjennom aktivt samarbeid med NATO og deltakelse i SFOR vist vilje og evne til å påta seg forpliktelser for europeisk sikkerhet. Hovedtyngden av det praktiske samarbeidet med NATO foregår innenfor rammen av PfP, og et omfattende individuelt partnerskaps-program. Fra alliert side har man sett det som en oppgave å støtte opp om landets suverenitet. Også fra norsk side støtter man utviklingen av tettere politiske forbindelser mellom NATO og Ukraina og en styrking av det praktiske forsvarssamarbeidet. Samarbeidstiltak mellom NATO og Ukraina, som også kan bidra til det generelle samarbeidet innenfor PfP/EAPC, bør etter norsk syn kanaliseres dit. Ukraina oppmuntres til å innta en ledende rolle i PfP/EAPC-sammenheng. Dette vil særlig være aktuelt etter at den planlagte utvidelsen av NATO har funnet sted.

Partnerskap for fred (PfP) og Det euro-atlantiske samarbeidsråd (EAPC) danner rammen for NATOs samarbeid med andre land i Europa. PfP har vist seg å være et fleksibelt instrument som kan tilpasses de individuelle behov til hvert enkelt partnerland. Norge har deltatt aktivt innenfor rammen av PfP, blant annet gjennom deltakelse i flere PfP-øvelser og øvelser “in the spirit of PfP” (øvelse med utvalgte partnerland) både i utlandet og i Norge. Norges PfP-aktiviteter har i hovedsak vært konsentrert til våre nærområder, men det er også innledet samarbeid av mer begrenset omfang med partnerland i Sentral- og Sørøst-Europa. For Norge er det en viktig målsetting at den militære nytteverdien av PfP styrkes, og at også Russland trekkes sterkere med i samarbeidet. Opprettelsen av EAPC i mai 1997 hadde som intensjon å ytterligere styrke og formalisere samarbeidet med de partnerland som ikke blir opptatt som medlemmer i alliansen i første omgang, eller som ikke hadde ønske om medlemskap. I løpet av det første året er det utarbeidet et bredt anlagt handlingsprogram med sikte på å involvere partnerlandene i planlegging, forberedelse og iverksetting av felles PfP-aktiviteter på et tidlig stadium. I den forbindelse er PfPs forsvarsplanleggingsprosess et viktig verktøy for å medvirke til økt interoperabilitet mellom NATO og de partnerland som ønsker dette. Et sentralt element i det utvidede samarbeidet er partnerlandenes adgang til å etablere permanente militære liaison-funksjoner ved allierte hovedkvarter på regionalt og strategisk kommandonivå.

Det regionale samarbeidet innenfor PfP/EAPC vil trolig få økt betydning. Dette er en naturlig utvikling basert på praktiske hensyn. For å unngå en “regionalisering” av sikkerheten, legges det fra norsk side stor vekt på at slikt samarbeid må være åpent for alle interesserte og fast forankret i den overordnede NATO/PfP-kontekst.

Utviklingen i Russland preges av manglende politisk kontinuitet og skiftende allianser mellom enkeltaktører i presidentapparatet og i det øvrige politiske og økonomiske toppsjiktet. President Jeltsins plutselige avsettelse av landets regjering både i mars og i august 1998 forsterket dette inntrykket. Denne situasjonen reduserer mulighetene for at sentrale myndigheter kan føre en langsiktig, konsekvent og forutsigbar politikk.

Den nåværende økonomiske krisen i Russland har økt spenningen mellom presidenten og regjeringen på den ene siden, og dumaen på den andre. Dette vanskeliggjør gjennomføringen av effektive reformer. Samtidig vil økonomiske innstramningstiltak på kort sikte føre til at situasjonen for en stor del av en allerede hardt rammet befolkning ytterligere forverres. Til sammen utgjør disse faktorene et betydelig destabiliserende potensial.

Gjennomføringen av reformer i Russlands forsvar hemmes fortsatt av ulike militære sektorinteresser, tradisjonell tenkning fra sovjetperioden og i særdeleshet av manglende økonomiske ressurser. Likevel har det russiske forsvaret i 1998 gjennomført meget omfattende endringer. Den nye forsvarsreformen som er iverksatt, vil være bestemmende for struktur og nivå langt inn i neste århundre. De varslede reduksjonene i styrken fra 1,7 millioner mannskaper til 1,2 millioner forventes å være fullført i løpet av 1998. For landstyrkene vil reduksjonene medføre et mer begrenset militært nærvær langs Russlands vestgrense, fra Barentshavet til Ukraina. De fire armé- og korpshovedkvarterene langs dette beltet er nedlagt og stående avdelinger beholdes kun i fire nøkkelområder: Langs grensen til Norge, i Karelen og St Petersburg-området, i Pskov ved grensen til Estland og i Kaliningrad-området. Disse styrkene er imidlertid forbedret, både med hensyn til materiell og personell.

Som en konsekvens av de omfattende reduksjonene innenfor konvensjonelle styrker, har kjernefysiske våpen, i første rekke sjøbaserte, fått større betydning i russisk militær planlegging. Uttrykk for denne prioritering er den formelle opphevelse av den såkalte ikke-førstebruksopsjonen og opprettholdelse av et meget stort antall taktiske kjernevåpen. I tillegg innebærer START-prosessen en vektforskyvning fra landbaserte til sjøbaserte kjernevåpen som på russisk side i stor grad er konsentrert i Nordområdet. Den russiske Nordflåtens hovedoppgave er i dag knyttet til deployering og sikring av kjernefysiske våpen. Disse våpnenes viktigste funksjoner er å opprettholde Russlands status som kjernefysisk supermakt, å avskrekke NATO og kjernevåpenstatene i NATO, å avskrekke nye aktører med tilgang til masseødeleggelsesvåpen og å kompensere for manglende russisk konvensjonell kapasitet.

Nordflåten er i dag den klart viktigste og høyest prioriterte av de fire russiske flåtene. Den er best utstyrt og har det høyeste sjømilitære stridspotensialet. Nordflåten vil i overskuelig framtid ikke ha evne til å avskjære forsyningslinjene over Atlanterhavet fullstendig, men vil likevel kunne utgjøre en betydelig trussel mot maritim aktivitet i området. Det er samtidig per i dag ingen fartøyer over fregattstørrelse under bygging på russisk side. Dersom dette utviklingsbildet ikke endres i løpet av de neste 10 årene, vil den russiske marines evne til å gjennomføre større operasjoner med overflatestyrker langt fra hjemmehavn kunne forsvinne.

I Leningrad militærdistrikt er de operative divisjoner reorganisert til brigader, og flere enheter er satt på mobiliseringsstatus. Samtidig er kommandostrukturen blitt forenklet. Kun de høyest prioriterte avdelinger har fått status som stående styrker, men disse vil få tilnærmet full bemanning. Overgang fra divisjons- til brigadestruktur i hæren innebærer vektlegging av større fleksibilitet og mobilitet. Videre er flyvåpenet slått sammen med luftforsvarstyrkene. I den sammenheng er luftforsvarskomponenten styrket i forhold til de rent offensive luftmilitære komponentene. Hvis strukturendringene innenfor luftstyrkene lykkes, vil dette totalt sett gi økt stridspotensial til tross for reduksjoner i antall fly og mannskaper.

I tillegg til de strategiske kjernevåpenstyrkene prioriteres oppbygging av mobile forsvarsstyrker som skal kunne settes inn i ulike scenarier på alle konfliktnivåer, spesielt med tanke på mindre regionale konflikter som for eksempel i områder hvor etniske utbrytergrupper utgjør en trussel mot føderasjonen.

Selv om nedtrekket av aktive avdelinger har vært omfattende, vil det fortsatt være et stort stridspotensiale i våre nærområder ved at materiellet plasseres i lagre som kan regenerere styrker på lengre sikt. Som følge av økt mobilitet og fleksibilitet bedres den russiske hærens reaksjonsevne, mens samlet militær slagkraft vil bli mindre som følge av reduksjonene. Det forventes at de påbegynte reformene vil frigjøre driftsmidler som igjen kan oppdatere den gjenværende struktur med nytt og moderne materiell.

Nordisk forsvarsrelatert samarbeid er de seneste år blitt betraktelig styrket. Denne utviklingen er i vesentlig grad et resultat av at Sverige og Finland har valgt en langt mer aktiv rolle på den internasjonale arena enn tidligere, gjennom sitt medlemskap i EU, sin observatørstatus i VEU og sine partnerskapsavtaler med NATO. Det er derfor naturlig at den nordiske dimensjonen tillegges økt betydning i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk.

For Norge er det viktig å opprettholde dialogen med Danmark, Finland og Sverige om utviklingen i EU, samtidig som Sverige og Finland viser økt interesse for utviklingen i NATO. Det har i løpet av de siste par årene oppstått en gryende debatt i både Sverige og Finland om forholdet til NATO og de øvrige nordiske land følger nøye med i denne utviklingen. Et eventuelt framtidig svensk og/eller finsk NATO-medlemskap ville i vesentlig grad endre forutsetninger for vår egen forsvarsplanlegging.

De nordiske forsvarsministermøtene, som avholdes hver vår og høst, har utviklet seg til et viktig forum for diskusjon av politiske spørsmål av felles interesse. Fokus har i økende grad vært rettet mot samarbeid om internasjonale operasjoner. Etableringen av NORDCAPS (Nordic Coordinated Arrangement for Military Peace Support) er et viktig rammeverk i denne sammenheng, med tanke på deltakelse i fredsoperasjoner i regi av FN, NATO, OSSE eller VEU. Samarbeidet er utviklet som følge av de nye kravene som den omfattende fredsbevarende virksomheten stiller.

Både Sverige og Finland har utvidet sitt engasjement gjennom deltakelse i internasjonale fredsoperasjoner, blant annet under NATO-kommando i Bosnia. Det nordiske samarbeidet i det tidligere Jugoslavia har også bidratt til å utvikle det forsvarspolitiske forholdet mer generelt mellom de nordiske land. På regionalt nivå representerer den felles nordiske militære øvelsesserien “Nordic Peace” innenfor rammen av PfP, en ytterligere utdyping av det forsvarspolitiske samarbeidet.

Utviklingen i Østersjø-området er av stor betydning for de nordiske land, og samarbeidet om forsvarsrelatert støtte til de tre baltiske land har allerede utviklet seg til å bli en viktig del av den nordiske agenda.

Etter oppløsningen av Sovjetunionen er utviklingen i Estland, Latvia og Litauen, og i Østersjø-regionen generelt, blitt gjenstand for økt oppmerksomhet. Dette gjelder også den sikkerhets- og forsvarspolitiske utviklingen. I tillegg til de nordiske land har en rekke vestlige land etter hvert engasjert seg i disse spørsmålene. Det er i dag allment erkjent at den politiske og militære utvikling i denne regionen i betydelig grad vil påvirke situasjonen i det øvrige Europa.

Det framtidige forholdet mellom Russland og de baltiske land vil være et sentralt aspekt i Østersjø-regionens videre utvikling. Spørsmålet om et mulig framtidig medlemskap i NATO for de baltiske land vil aktualisere dette ytterligere. Etter gjenopprettelsen av deres nasjonale suverenitet har de baltiske land generelt hatt et anstrengt forhold til Russland, ikke minst hva angår spørsmål knyttet til sikkerhet og forsvar. En videre utbygging av forholdet mellom de baltiske land og Russland ville danne en viktig forutsetning for å kunne skape en varig stabil situasjon i dette området. Russland vil uansett måtte spille en betydelig rolle i utformingen av samarbeidskonstellasjonene i Østersjø-regionen. For at de baltiske land skal kunne innlede en normaliseringsprosess i forhold til Russland, vil det bli behov for en betydelig støtte og medvirkning fra land i Vest-Europa. Heri ligger en viktig utfordring også for Norge.

Fra russisk side er det i ulike sammenhenger blitt foreslått å etablere tillitskapende tiltak på regional basis i Østersjø-området. Såvel de nordiske som de baltiske land har i denne sammenheng vært opptatt av å begrense risikoen for såkalt “regionalisering”. På den annen side anser man fra norsk side at det på en del områder kan være nyttig å etablere regionale samarbeids- og konsultasjonsordninger. Slike ordninger bør imidlertid ha en klar tidsavgrensning og være åpen for deltagelse for alle interesserte land.

Stortingsmelding nr 22 (1997-98) beskriver en rekke sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer og problemstillinger som Norge kan komme til å stå overfor de nærmeste årene. Meldingens analyser og strategier ligger til grunn for de overordnede prioriteringer regjeringen foreslår for Forsvaret fram mot år 2002. Forsvarets utvikling og dets bidrag til norsk sikkerhetspolitikk vil styres av meldingens retningslinjer, og vil bli nærmere beskrevet i de årlige proposisjonstekster.

Samarbeidet i NATO utgjør fortsatt den langt viktigste dimensjonen av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. I 1999 vil samarbeidet i alliansen i betydelig grad bli preget av toppmøtet i Washington i april. Under dette toppmøtet vil NATOs stats- og regjeringssjefer formelt godkjenne et revidert strategisk konsept, nye medlemsland vil ha tiltrådt alliansesamarbeidet og alliansens 50-års jubileum vil bli behørig markert. Det er retningen på det videre NATO-samarbeidet ved inngangen til et nytt årtusen, som her skal markeres.

Parallelt med den sikkerhetspolitiske omveltningen i Europa i løpet av det siste ti-år, har NATO-samarbeidets orientering endret seg radikalt. Tilpasningene i og av NATO vil trolig fortsette. Fra norsk side hilser vi dette velkommen, samtidig som vi legger stor vekt på at kjernen i det tradisjonelle alliansesamarbeidet bibeholdes som en nødvendig forutsetning for å opprettholde et effektivt og troverdig militærpolitisk samarbeid over Atlanterhavet. Det er viktig at dette aspektet ivaretas av hensyn til de ulike endringsprosesser som pågår i NATO, enten det dreier seg om å utarbeide det reviderte strategiske konseptet, innføring av ny kommandostruktur, utviklingen av en europeisk militær kapasitet innenfor rammen av NATO eller byrdefordelingsdebatten og forholdet mellom europeiske og nordamerikanske allierte.

En spesiell utfordring i tiden framover vil være å sikre full integrering av de nye medlemmene i det militære samarbeidet, samtidig som NATO opprettholder en tilstrekkelig evne til effektivt å kunne operere sammen innenfor et bredt spekter av ulike operasjonstyper. Den politiske utvikling endrer alliansesamarbeidet og nasjonale militære strukrurer. Sammen med økte krav til teknologisk spesialkompetanse, understreker denne utviklingen behovet for å kunne styrke NATO-samarbeidet. Både det integrerte militære samarbeidet og den multinasjonale koordineringen av den felles forsvarsplanleggingsprosessen vil være tjent med et styrket samarbeid. Dette arbeidet vil ikke bare være avgjørende for å kunne møte nye og mer sammensatte utfordringer innenfor en utvidet allianse, men vil også være et viktig virkemiddel for å bevare NATO som det mest sentrale konsultasjonsforum i det transatlantiske sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet. Det sistnevnte vil fortsatt utgjøre en grunnpilar i regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk.

VEU har det siste året arbeidet med å styrke sitt forhold til NATO og EU. For Norge er det viktig å vektlegge betydningen av at VEU fortsatt utvikler seg som en selvstendig organisasjon med noenlunde balanserte forbindelser til både NATO og EU. Det er i vår interesse at dette skjer i nært samarbeid med NATO og USA, slik at VEU blir et supplerende krisehåndteringsorgan til NATO. Arbeidet med å følge opp beslutningen om å opprette en militærkomité i VEU og reorganisere den militære struktur i VEUs hovedkvarter, er nå fullført. Den nye militære strukturen trådte offisielt i kraft 15 mai 1998. Det har således funnet sted en viss forsterkning av VEUs militære samarbeid, noe som i sin tur forventes å forsterke det samlede politisk-militære samarbeidet i VEU.

Regjeringen tar fortsatt sikte på at Norge skal bidra substansielt til internasjonale fredsoperasjoner i regi av NATO, FN, OSSE eller VEU. De grunnleggende prinsippene for denne deltakelsen ligger fast: Norge skal kun delta i internasjonale fredsoperasjoner som er hjemlet i folkeretten, og det skal søkes å oppnå internasjonal konsensus for slike operasjoner; deltagelse i internasjonale fredsoperasjoner skal være en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk; norske bidrag skal dessuten fortrinnsvis være substansielle nok til å spille en reell rolle, og bør også være del av en bred strategi der også økonomiske, politiske og humanitære virkemidler tas i bruk. Det er også et grunnleggende kriterium at personellsikkerhet for norske styrker til enhver tid skal være så god som mulig.

Norge vil også i 1999 delta i et bredt spekter av internasjonale operasjoner med den NATO-ledede internasjonale fredsstyrken i Bosnia-Hercegovina, SFOR, som den viktigste. Vi har i NATO-sammenheng deltatt suksessivt i IFOR og SFOR i Bosnia-Hercegovina siden begynnelsen av 1995. I og med at NATOs råd våren 1998 vedtok at alliansen skal forbli i Bosnia-Hercegovina inntil området har stabilisert seg, er det overveiende sannsynlig at NATOs engasjement vil bli videreført gjennom 1999. Regjeringen går inn for å videreføre Norges engasjement i 1999.

Norge har også deltatt i UNPREDEP i FYROM (Makedonia) siden denne styrken ble etablert. FNs sikkerhetsråd vedtok i juli 1998 å forlenge operasjonen og gi UNPREDEP et nytt og utvidet mandat ut februar 1999, og tatt i betraktning situasjonen på Syd-Balkan, er det overveiende sannsynlig at UNPREDEP kommer til å bli videreført gjennom hele året. Samtidig ble det vedtatt å øke antallet personell fra omkring 700 til drøye 1000. Norge er forespurt om å delta og regjeringen vil komme tilbake til rammene for et eventuelt norsk bidrag. Dersom situasjonen i Kosovo forverres og det internasjonale samfunn krever iverksettelse av militære tiltak i NATOs regi, vil spørsmålet om norsk deltakelse bli aktualisert. Forberedelser i denne sammenheng er blitt gjennomført.

Som en følge av rekrutteringsproblemer vedtok regjeringen i juni 1998 at Norge skal avslutte sitt bataljonsengasjement i UNIFIL i Libanon fra og med kontingentrotasjonen 1998/1999. Regjeringen har tilbudt FN å videreføre et engasjement med en personellramme på inntil 200 i UNIFIL, men signalene så langt fra FN tyder på at det ikke er behov for et slikt bidrag. Det planlegges derfor for full avvikling av Norges UNIFIL-engasjement fra desember 1998.

En stortingsmelding om norsk militær deltakelse i internasjonale operasjoner, inkludert fredsoperasjoner, vil bli fremmet for Stortinget i løpet av vårsesjonen 1999.

Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) er i dag et regionalt sikkerhetsarrangement, hvor samtlige europeiske land, foruten USA og Canada, kan behandle sikkerhetspolitiske spørsmål av betydning for Europa som helhet. Hovedoppgavene for OSSE i dag er konfliktforebygging og krisehåndtering blant annet i form av tidlig varsling av potensielle konflikter, preventivt diplomati og tillitskapende tiltak.

Norge vil fra 1 januar 1999 inneha formannsskapet i OSSE for ett år, og dermed få en meget krevende posisjon i den videre utvikling av europeisk sikkerhet. Ansvaret tilligger i første rekke Utenriksdepartementet, men også Forsvarsdepartementet vil være faglig og praktisk engasjert. Aktuelle faglige innsatsområder gjelder i særlig grad sluttføringen av arbeidet med den såkalte Sikkerhetsmodellen for det 21 århundre og krisehåndtering i regi av OSSE, herunder utvikling av samarbeidet mellom OSSE og NATO. I tråd med intensjonen om et nærmere samarbeid mellom OSSE og andre sikkerhetsorganisasjoner, finner det nå sted regelmessige møter mellom NATO og OSSE for tidlig varsling og utveksling av informasjon om regionale spørsmål.

Arbeidet med Sikkerhetsmodellen for det 21 århundre søker å etablere en “plattform for sikkerhetssamarbeid”, og å utarbeide et “europeisk sikkerhetscharter”. Hovedhensikten med Sikkerhetsmodellen, slik den ble fastsatt under OSSE-ministermøtet i desember 1995, er å utnytte de fortrinnene OSSE har som alleuropeisk sikkerhetsorganisasjon. Kjernen i arbeidet er utviklingen av et gjensidig forsterkende partnerskap mellom alle europeiske sikkerhetsorganisasjoner og deres europeiske medlemsstater. Rustningskontroll og overholdelse av eksisterende avtaler på dette området vil ha en viktig plass i Sikkerhetsmodellen. Eksisterende instrumenter for forebyggende diplomati og konfliktløsning skal utvikles videre. Internasjonale fredsoperasjoner vil i framtiden kunne finne sted etter mandat fra OSSE, i kraft av organisasjonens rolle som en regional ordning under FN-paktens kapittel VIII. I overensstemmelse med dette prinsipp kan eksempelvis NATO anmodes om militær støtte til operasjoner i OSSE-regi, uten at OSSE selv nødvendigvis tillegges militære oppgaver i forbindelse med slike operasjoner.

I forbindelse med Norges OSSE-formannskap vil det kunne bli aktuelt å engasjere militære tjenestemenn som ledere eller medlemmer i OSSE-sendelag. Annen praktisk bistand vil kunne bestå i å stille militær flytransport til rådighet for å frakte personell til konfliktområder, hvor det ikke ville være forsvarlig å basere seg på kommersiell transport. Videre vil det kunne være aktuelt med militært personell til vakthold og sikring dersom et OSSE-oppdrag finner sted i særlig farlige områder.

Den militære kjernefysiske og konvensjonelle kapasitet i våre nærområder utgjør fortsatt det sentrale premiss i norsk forsvarsplanlegging. Samtidig er utviklingen av den sikkerhetspolitiske kontakten og et nært samarbeid med Russland en viktig målsetting for Norge. Samarbeidet mellom Norge og Russland som har utviklet seg gjennom de senere år finner sted både bilateralt, trilateralt (med USA) og innenfor rammen av Det permanente fellesrådet (PJC) og PfP.

Det bilaterale samarbeidet er basert på de to rammeavtaler som ble undertegnet i 1995. Den ene avtalen gjelder forsvarsrelatert samarbeid generelt, mens den andre gjelder forsvarsrelatert miljøsamarbeid. I henhold til den første avtalen blir det utarbeidet årlige tiltaksplaner. Det ble utarbeidet en omfattende tiltaksplan for 1998 som omfatter kontakt og samarbeid på politisk nivå, embetsnivå og militært nivå. I 1998 har det blant annet funnet sted besøksutveksling mellom sjefen for den russiske nordflåten og øverstkommanderende i Nord-Norge. En ny tiltaksplan for 1999, som blant annet vil omfatte sikkerhets- og forsvarspolitiske samtaler, militære stabssamtaler og militære besøksutvekslinger, er under utarbeidelse.

Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet legger opp til å videreutvikle et praktisk samarbeid med de russiske grensevaktstyrkene. I 1997 ble det gjennomført en felles øvelse mellom norske militære myndigheter og de russiske grensevaktstyrkene med fokus på kontroll og oppsynsvirksomhet i grenseområdet. Det tas sikte på å gjennomføre en ny felles øvelse i 1999.

Innenfor rammen av PfP har Norge invitert Russland til å delta i øvelsen Barents Peace i Finnmark i 1999, blant annet sammen med sentrale allierte og de nordiske land. En viktig forutsetning for å gjennomføre PfP-øvelser, med blant annet russisk deltakelse, er at disse øvelsene gir et reelt treningsutbytte for de deltakende land.

Det foreligger i dag et betydelig samarbeid mellom Kystvakten og russiske oppsynsmyndigheter om fiskeriforvaltning i Barentshavet. På dette området er det også sannsynlig at det i framtiden vil finne sted et nærmere samarbeid med de russiske grensevaktstyrkene. Kystvakten er også involvert i det norsk-russiske redningssamarbeidet for Barentshavet og i norsk-russisk samarbeid knyttet til oljevern.

Gjennom den trilaterale AMEC-avtalen mellom forsvarsdepartementene i Norge, Russland og USA om miljøsamarbeid i Arktis (Arctic Military Enviromental Cooperation) arbeides det med å gjennomføre seks prosjekter, hvorav fire gjelder atomsikkerhet. Fra norsk side legges det stor vekt på at miljøutfordringene på Kola og andre steder i det russiske nordområdet blir betraktet som internasjonale utfordringer som krever kollektive løsninger.

Forsvarsdepartementet har også til hensikt å bidra med støtte til omskolering av overtallige russiske offiserer i nordvest-Russland. Hovedmålsetningen er å bedre de russiske offiserenes muligheter til å skaffe seg arbeid på det sivile arbeidsmarkedet, noe som igjen vil kunne bidra til økt sosial stabilitet i nordområdene.

Det er et mål for regjeringen å bidra til fortsatt balansert, konvensjonell rustningskontroll i Europa. CFE-avtalen er en grunnpilar i arbeidet for å begrense offensiv militær kapasitet, sikre stabilitet og bidra til å hindre destabiliserende styrkeansamlinger, også i eventuelle framtidige krisesituasjoner. Slutten på den kalde krigen har ikke endret dette forhold. Tilpasning av avtalen til nye sikkerhetspolitiske rammebetingelser har til hensikt å sikre at avtalen også i framtiden bevarer sin sentrale plass i de nye europeiske sikkerhetsstrukturer. Norges hovedmål i denne prosessen er å sikre et minimum av forutsigbarhet med henblikk på russiske styrkedeployeringer i våre nærområder, i tillegg til å oppnå økt transparens i forhold til russiske militære disposisjoner. Det er viktig for Norge å beholde bestemmelser som begrenser muligheten for styrkekonsentrasjon i Leningrad militærdistrikt. Derfor er det av stor betydning at flankeregimet, slik det ble modifisert på tilsynskonferansen i 1996, blir videreført i en tilpasset avtale. I praksis betyr dette at de russiske begrensningene for den reviderte “flankesonen” må ligge fast.

Konsekvensene for Norge av en tilpasset CFE-avtale vil i det store og hele avhenge av endelig status for flankeregimet. Det er ikke lenger behov for så store mengder avtaleregulert materiell som da avtalen ble undertegnet i 1990. Derfor vil de kollektive styrketakene bli redusert. NATO-landene vil samlet foreta kutt i sine materielltak med 10-15 prosent. Norge fikk lave styrketak i 1990, og vil dermed ikke foreta ytterligere reduksjoner. Totalt sett har Russland trolig ikke ressurser til å vedlikeholde de store materiellmengdene landet kan ha innenfor den nåværende avtalen.

Det er viktig for Norge at en revidert CFE-avtale sikrer minst like stor grad av innsyn og informasjonsutveksling som dagens avtale. Det er også vesentlig å beholde dagens muligheter for mottak av allierte forsterkninger innenfor avtalens rammer.

I årene framover vil det nordiske sikkerhetspolitiske samarbeidet forsatt ha et særlig fokus på samarbeidet om internasjonale fredsoperasjoner. 1 juli 1998 ble styrkeregisteret innenfor Nordic Coordinated Arrangement for Peace Support (NORDCAPS) formelt etablert. Hensikten med NORDCAPS-samarbeidet er å forbedre de nordiske lands kapasitet til å operere sammen ved beslutning om deltakelse i regi av FN, NATO, OSSE eller VEU. Målet er ved behov å kunne stille en felles nordisk styrkeenhet opp til brigade-størrelse. Systemet skal på sikt omfatte enheter fra alle forsvarsgrener. Norges innmeldte bidrag til NORDCAPS’ styrkeregister utgjør våre samlede ressurser til fredsoperasjoner i dag, og tilgjengeligheten vil blant annet være avhengig av hvor stor andel av styrken som allerede er deployert. Styrkeregisteret er fleksibelt og vil bli justert etter behov over tid.

Alle de nordiske land er involvert i samtlige av de større multilaterale prosjektene overfor de baltiske land, og det nordiske samarbeidet om forsvarsrelatert støtte til Baltikum vil få ytterligere oppmerksomhet de nærmeste årene.

I løpet av få år har man fra norsk side i betydelig grad intensivert den forsvarsrelaterte støtten til de baltiske land. Bak denne utviklingen ligger en erkjennelse av at det er viktig å bidra til å påvirke utviklingen i Østersjø-regionen i retning av stabilitet og demokrati, og at dette kan oppnås blant annet ved å integrere de baltiske land i bilateralt og multilateralt samarbeid, også på det sikkerhets- og forsvarspolitiske området. Det er dessuten av stor betydning å bidra til at forsvarssystemene i de baltiske land utvikles innenfor de rammer og i henhold til de regler som naturlig hører hjemme i land med et demokratisk styresett.

Hovedtyngden av den norske støtten er hittil blitt kanalisert gjennom større multilaterale samarbeidsprosjekter under koordineringsgruppen BALTSEA (Baltic Security Assistance Group): BALTBAT (fellesbaltisk bataljon for fredsoperasjoner), BALTRON (fellesbaltisk mineryddingsskvadron), BALTNET (fellesbaltisk kontroll- og luftovervåkningssystem) og fra 1999 også BALTDEFCOL (fellesbaltisk stabsskole). En rekke vestlige støtteland deltar sammen med de baltiske land i disse prosjektene. Dette samarbeidet har også gitt de baltiske land et internasjonalt kontaktnett som de selv anser som svært nyttig. Det tas sikte på å støtte videreføringen av de ovennevnte multilaterale prosjektene i 1999.

BALTDEFCOL vil representere en betydelig utfordring, både ressursmessig og administrativt. Regjeringen er positiv til etableringen av BALTDEFCOL, fordi etableringen av en stabsskole vil bidra til å utvikle en kapasitet for kontinuerlig kompetanseoppbygging i form av høyere offisersutdanning i de baltiske land. Et godt utdannet offiserskorps anses som et nødvendig element i utviklingen av et rasjonelt og målrettet forsvar i de baltiske land, basert på demokratiske idealer. Det tas sikte på at Norge i en innledende fase, på linje med de øvrige nordiske land, vil bidra med instruktører og årlige tilskudd til driften av stabsskolen.

BALTBAT anses nå å være klar for deltagelse i fredsbevarende operasjoner. Oppgraderingen av BALTBAT til infanteribataljon med kapasitet til å delta i internasjonale fredsoperasjoner mer generelt, herunder fredsopprettende operasjoner, er påbegynt. BALTBAT vil bli deployert kompanivis sammen med DANBAT i Bosnia fra og med høsten 1998. Norge har tildelt 10 bombekastere til dette formål.

I tilknytning til BALTRON har Norge påtatt seg et spesielt ansvar for skipsdykking. Det ble i den forbindelse avholdt et kurs ved Haakonsvern våren 1998 hvor det deltok personell fra alle de tre baltiske land. Norge vil tilby tilsvarende og eventuelt utvidet opplæring i 1999.

I BALTNET-prosjektet har Norge påtatt seg lederansvaret for koordineringen av prosjektets annen fase, som består i utbygging av radarer og kommunikasjonssystemer. Etableringen av et felles kontroll- og luftovervåkingssystem for de baltiske land er et kostbart og relativt langsiktig prosjekt.

For nærmere informasjon om de multilaterale prosjektene vises til St prp nr 1 (1997-98).

Det rene bilaterale samarbeidet mellom Norge og hvert av de baltiske land har hittil vært mer begrenset, og fra norsk side er man innstilt på å trappe opp de bilaterale forbindelsene. Et nærmere bilateralt samarbeid må samtidig i stor grad ta utgangspunkt i de behov de baltiske land selv definerer. Videre vil det bli lagt vekt på å koordinere igangsetting av nye tiltak innenfor rammen av det internasjonale samarbeidet i BALTSEA.

Regjeringen legger vekt på at Forsvaret skal sørge for en effektiv suverenitetshevdelse, og at de ressursene som finnes i de store havområder og på havbunnen forvaltes og kontrolleres i tråd med FNs havrettskonvensjon, øvrig relevant avtaleverk og folkeretten. Dette innebærer ulike oppsynsoppgaver for Forsvaret. Kystvakten er den delen av Forsvaret som først og fremst utøver ressurskontroll og håndhever rettigheter i havområder underlagt norsk suverenitet og jurisdiksjon. Kystvakten fyller ulike funksjoner i ulike situasjoner. I fredstid er suverenitetshevdelse en sentral oppgave, men utfylles med andre oppgaver innen toll-, fiskeri- og fangstoppsyn, miljøvern, skips- og ressurskontroll i Norges økonomiske sone, vernesonen rundt Svalbard, fiskerisonen ved Jan Mayen og på den norske kontinentalsokkel. Ved beredskap og i krig skal Kystvakten bidra til å hevde norsk suverenitet og norske suverene rettigheter i havområder under norsk jurisdiksjon, i tillegg til å beskytte forsyningslinjene langs kysten, og sørge for vakt, varsling og maritim overvåking.

Kystvakten er et viktig kontaktledd mellom Norge og andre lands myndigheter. I 1999 vil regjeringen derfor videreføre og utdype samarbeidet med de øvrige nordiske landenes kystvakt, samt fortsette å utvikle samarbeidet med det russiske fiskerioppsynet i nord.

Norge har i noen sammenhenger forvaltningsansvar for fiskeriressursene i internasjonale farvann innenfor folkerettens rammer, men håndhevelse av myndighet kan bare skje i henhold til internasjonale avtaler. I de siste årene har Den nordøstatlantiske fiskerikommisjonen (NEAFC) intensivert arbeidet med å etablere rammene for et kontrollregime for fiske på det åpne hav. En avtale om fangstrapportering og inspeksjon utenfor norsk 200-mils sone vil innebære flere oppgaver for Kystvakten i internasjonale farvann. Andre forhold som vil kreve større tilstedeværelse for Kystvakten i årene framover, vil være den økte skips- og cruisetrafikken, kontrolltiltak i henhold til Schengen-regelverket, og mulighetene for framtidig utvikling av petroleumsaktiviteten i nordområdene.

Betydningen av kontroll med landets ressurser til havs vil, sammen med usikkerheten om den videre sikkerhetspolitiske utviklingen, kreve et forsvar med en bredere innretning enn tidligere. Forsvaret er fortsatt grunnpilaren i regjeringens sikkerhetspolitikk, og skal både kunne forsvare landet mot militære angrep og kunne bidra til å håndtere kriser av varierende omfang og karakter. En godt utbygd etterretnings- og overvåkingstjeneste som kan framskaffe pålitelige risikovurderinger og tidlig varsel, er en forutsetning for å kunne forebygge og håndtere episoder, kriser og militære angrep. Evne til militært samvirke med allierte styrker på norsk territorium utgjør en integrert del av vår evne til å håndtere kriser og militære angrep.

Utviklingen de senere årene har økt behovet for å kunne delta i et bredt spekter av internasjonale operasjoner sammen med våre allierte, våre nordiske naboland, partnerland og andre samarbeidsland. Forsvaret vil fortsatt være et sentralt virkemiddel for å bygge ut samarbeid og kontakt med ikke-allierte og dermed medvirke til økt tillit og stabilitet. Forsvaret må derfor ha tilstrekkelig evne til å kunne møte et meget bredt spekter av utfordringer i fred, krise og krig, så vel nasjonalt som internasjonalt.

Norge står overfor en rekke sikkerhetspolitiske utfordringer i 1999 som følge av den videre utvikling av den europeiske sikkerhetsorden. Ikke minst gjelder dette NATO, hvor mange viktige avgjørelser skal treffes i løpet av 1999. Dette gjelder blant annet avgjørelser om strategisk konsept og implementering av den nye kommandostrukturen. Forholdet til Russland og håndtering av internasjonale kriser og konflikter, vil også stå høyt på NATOs dagsorden.

I tillegg til å ivareta våre sikkerhetspolitiske interesser gjennom deltakelse i internasjonalt samarbeid, vil Norge også stå overfor utfordringer som må løses nasjonalt. Blant annet gjelder dette ivaretakelse av norske rettigheter og interesser i våre nærområder. Også her vil Forsvaret være regjeringens viktigste sikkerhetspolitiske virkemiddel.

Som tidligere er det også i 1999 et sentralt mål å sikre en så stor grad av medvirkning og så mange påvirkningsmuligheter i utviklingen av den europeiske sikkerhetsorden som mulig. Norge må derfor vise vilje og evne til å ta sin del av kostnader og forpliktelser. Samtidig må vi erkjenne at ressursene er begrenset, og at de må prioriteres på de områder som har størst betydning for vår egen sikkerhet .