5 Informasjonssaker

5.1 Oppbevaring og sikring av Forsvarets våpen i private hjem

For at Heimevernets reaksjonsevne ikke skal bli svekket er det nødvendig å oppbevare tjenestevåpen og tilhørende ammunisjon også i private hjem. Imidlertid er det en forutsetning at Forsvarets våpen som oppbevares privat er forsvarlig sikret mot misbruk og tyveri. I de aller fleste tilfeller hvor Forsvarets våpen har vært misbrukt har det vist seg at vedkommende har vært påvirket av alkohol eller vært i sterk psykisk ubalanse. Slike tilfeller er vanskelig å avdekke i forkant da en eventuell situasjon ofte oppstår uten særlig forvarsel.

For å sikre tjenestevåpen som oppbevares privat mot tap og misbruk er det over en to-års periode delt ut kammerlåser til omlag 5000 personer. Dette har vist seg å fungere godt. Det er bl a kommet til rette våpen hvor det kan konstateres at låsen har stått i mot forsøk på fjerning. Prosjektet vil bli videreført.

I samarbeid med politiet er det igangsatt et arbeide for å finne bedre systemer, og utveksle informasjon når personell som oppbevarer Forsvarets våpen privat begår lovbrudd eller andre handlinger som kan ha betydning for vurdering av om vedkommende er skikket til å ha Forsvarets våpen i bevaring. Fra Forsvarets side er det ønskelig at politiet, for å fremme sikkerheten omkring oppbevaring av Forsvarets våpen og ammunisjon, får innsyn i hvem som er mobiliseringsdisponert i Heimvernet. Forutsetningen er at de gitte opplysninger behandles og oppbevares i tråd med Forsvarets bestemmelser. Det er i gangsatt samarbeid på dette området med Oslo og Follo politidistrikt, som vil bli videreført. Lovgrunnlaget for muligheter til å kunne frita personell fra taushetsplikt blir vurdert, slik at Forsvaret så tidlig som mulig kan informeres om personer som ikke er skikket til å oppbevare våpen og ammunisjon privat.

Som nevnt over er det av stor betydning for Heimevernet at den enkelte soldat kan oppbevare sitt våpen og ammunisjon privat, for at Heimevernet skal ivareta sine forpliktelser. De tiltak som er iverksatt vil bidra til å redusere både misbruk og tap av våpen. Sett hen til den nødvendige tillit vi må ha i befolkningen med hensyn til en forsvarlig oppbevaring og sikring av Forsvarets våpen og ammunisjon, vil Forsvaret kontinuerlig arbeide for tiltak som fremmer sikkerhet og trygghet for oppbevaringen.

5.2 Rammeavtale med Luftfartsverket.

Det har lenge vært ført forhandlinger mellom Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet om en ny rammeavtale for fordeling av tjenester og utgifter på statens flyplasser, jf. St. prp. nr. 1 (1998-99). Forhandlingene er nå sluttført, og enighet er oppnådd mellom partene.

Avtaleverket er bygd opp med en sentral rammeavtale mellom Forsvarsdepartementet og Samferdselsdepartementet. Denne fastlegger prinsipper og rammevilkår for opprettelse av samarbeidsavtale(r) mellom Forsvarets overkommando og Luftfartsverket, og for underliggende lokale avtaler mellom Luftfartsverkets regionale enheter/datterbedrifter og Luftforsvarets flystasjoner.

Når samarbeidsavtalen(e) og de lokale avtaler er utarbeidet, skal det gjennomføres en forstudie av den samlede fordeling av forvaltnings-, drifts- og vedlikeholdskostnadene. Likeledes skal det etter at avtaleverket er praktisert i tre år, foretas en evaluering og konsekvensanalyse.

Rammeavtalen kan sies opp av hver av partene med 6 måneders varsel etter at den har vart i 4 år, og deretter med 4 års terminer.

Før samarbeidsavtalen(e) og alle lokale avtaler er framforhandlet og vurdert, er det vanskelig å si noe om de økonomiske konsekvenser av rammeavtalen for hver av partene i forhold til dagens situasjon.

5.3 År 2000 problematikken i Forsvaret

Med store lokale, nasjonale og internasjonale forpliktelser kan svikt i en eller flere av Forsvarets IT-systemer ved overgangen til år 2000 få svært store konsekvenser. Forsvaret har på bakgrunn av dette gitt arbeidet med år 2000-problematikken høy prioritet, og har siden 1997 gjennomført linjeaktivitet og totalprosjekter for å løse problemene i alle fellesinstitusjoner, forsvarsgrener og forvaltninger.

Arbeidet har i hovedsak vært gjennomført i henhold til regjeringens handlingsplan for år 2000-problematikken. Forsvarets særegenhet har imidlertid på flere områder medført at det har vært påkrevet med en rekke tiltak for å håndtere problemstillinger i forbindelse med militære operasjoner, ikke minst i forbindelse med våre internasjonale forpliktelser.

Arbeidet har hovedsakelig bestått i en gjennomgang og fornying av Forsvarets portefølje av IT-systemer. Dette omfatter alt fra elektroniske komponenter i F16 jagerfly til de enkelte PC'er. Faktisk vil alle viktige installasjoner med elektroniske komponenter bli sjekket for år 2000-problemer. På grunn av det store antallet slike installasjoner har prosjektene tatt utgangspunkt i en prioritering av Forsvarets oppgaver der det brukes informasjonsteknologi. Dermed er de viktigste oppgavene til Forsvaret best sikret mot år 2000-problemer. Selv om dette arbeidet pågår uavbrutt, og vil fortsette med uforminsket styrke til et stykke ut i år 2000, kan man imidlertid aldri være sikker på at eventuelle driftsproblemer ikke vil inntreffe ved overgangen til år 2000. Dette gjelder også selv om Forsvarets egne systemer takler overgangen til år 2000. Svikt i andre viktige systemer som f eks elektrisitetsforsyning, telefonsentraler og lignende kan også føre til at Forsvarets systemer kan få problemer. På bakgrunn av dette vil det bli innført en utvidet beredskap for eventuelle problemer rundt nyttårshelgen.

Beredskapen i Forsvaret vil bli delt i tre deler. Først og fremst vil det bli iverksatt tiltak dersom egne systemer skulle svikte. Dette medfører at teknisk og annet nøkkelpersonell vil ha ekstraordinære vakter i nyttårshelgen. I tillegg vil man benytte det eksisterende beredskapssystemet og tilpasse det, slik at man gir denne problematikken ekstra oppmerksomhet rundt denne tiden.

Det vil også bli opprettet beredskap for å håndtere svikt i leveranser av tjenester til Forsvaret. Dette gjelder spesielt ift elektrisitets- og teletjenester, der Forsvaret disponerer utstyr som gir egen kapasitet. Dette vil bli prioritert i henhold til hvilke oppgaver som er virksomhetskritiske.

Dersom viktige samfunnsfunksjoner i andre sektorer skulle svikte som følge av år 2000-problemer, disponerer Forsvaret store ressurser som kan settes inn for å avhjelpe situasjonen. I likhet med mange andre sektorer er nyttårshelgen ferietid for mesteparten av Forsvarets personell, men skulle det inntreffe større samfunnsmessige problemer som følge av overgangen til år 2000, vil imidlertid Forsvaret ved behov kunne bidra med å sette inn de tilgjengelige ressursene for å forhindre at liv og verdier går tapt.

NATO har anmodet nasjonene om en bekreftelse på om de nasjonale forpliktelsene ikke er/blir berørt av overgangen til år 2000, og har bedt nasjonene om å rapportere alle hendelser som kan få konsekvenser for NATOs virksomhet og oppgaver.

5.4 Erfaringer fra Kosovo

Det internasjonale samfunns fire krav til Den føderale republikken var: Full stans all militær aktivitet og alle overgrepene i Kosovo, tilbaketrekking av alle serbiske militære enheter fra provinsen, og aksept for en opprettelse av et internasjonalt militært nærvær i provinsen og trygg retur til Kosovo for alle flyktninger. Luftkampanjen mot Den føderale republikken Jugoslavia (FRJ) over Kosovo - "Allied Force" - var militært sett en vellykket operasjon, og var avgjørende for at NATO klarte å nå de politiske mål man hadde satt seg. I kjølvannet av operasjonen knytter det seg imidlertid en rekke lærdommer som alliansen kan bygge videre på for framtidig planlegging. Disse lærdommene blir nå systematisk gjennomgått i NATO og i hovedstedene, men det kan allerede nå trekkes en del foreløpige konklusjoner. En grunnleggende lærdom fra Kosovo-operasjonen er at den demonstrerte den vitale betydning av alliert samhold og vilje til å sette makt bak sine ord. NATO og det internasjonale samfunn har i betydelig grad styrket sin troverdighet etter operasjonen mot FRJ. Generelt sett er det likevel på det rene at terskelen for at alliansen griper inn i konflikter utenfor eget kjerneområde på ingen måte er senket. Kosovo-operasjonen illustrerte samtidig behovet for å inkludere Russland, og også de øvrige partnerland i størst mulig grad, i denne type operasjoner. I kjølvannet av "Allied Force" framstår videreutviklingen av samarbeidet i fellesrådet for NATO-Russland (PJC) som en helt sentral utfordring.

En annen grunnleggende lærdom er betydningen av at NATO, i tillegg til å framstå som et militært maskineri, også fungerer effektivt som politisk og diplomatisk aktør. Selv om hver operasjon er individuell, avdekket Kosovo-krisen et generelt behov for å koordinere krisehåndteringsmekanismene noe bedre, både mellom militære og sivile myndigheter i NATO, mellom NATO og hovedstedene, og mellom NATO og andre internasjonale organisasjoner. På det mer forsvarspolitiske området viste Kosovo-aksjonen at beslutningene fra Washington-toppmøtet i april 1999, om alliansens nye strategiske konsept og oppfølgingen av initiativer som DCI (Defence Capability Initiative) og ESDI (European Security and Defence Identity), er høyst betimelige. Aksjonen bekreftet det økende teknologiske gapet som eksisterer mellom USA og de europeiske allierte i gjennomføringen av militære fellesoperasjoner og understreker derfor at de europeiske NATO-landene aktivt må følge opp de nye initiativer for å kunne møte de framtidige krav til militær interoperabilitet og samarbeid mellom USA og Europa.

Fra et norsk forsvarspolitisk synspunkt illustrerte vår deltakelse i Kosovo-operasjonen betydningen av at vi forsterker utviklingen av styrker med tilstrekkelig beredskap, deployerbarhet, utholdenhet og egenbeskyttelse til å kunne delta i operasjoner som Allied Force. Som sådan dannet Kosovo-operasjonen også en viktig bakgrunn for St. meld. nr. 38 (1998-99) om tilpasning av forsvaret til deltagelse i internasjonale operasjoner. Erfaringene fra operasjonen vil måtte stå sentralt både for de forestående avveininger som vil foretas i det forsvarspolitiske utvalget (FPU) og i forbindelse med arbeidet fram mot neste langtidsmelding for Forsvaret.

5.5 Alliert luftoperasjonssenter til Reitan (Combined Air Operations Centre - CAOC)

Som en viktig og integrert del av NATOs militære kommandostruktur eksisterer det en rekke luftoperasjonssentre som er nødvendige for å lede og koordinere alliert luftaktivitet. I arbeidet med å revidere kommandostrukturen i NATO er det i Europakommandoen planlagt med 9 statiske CAOC, inkludert en i Norge (ved Reitan, Bodø). Luftoperasjonssentrene vil i første omgang være etablert som en interimsløsning (Interim CAOC - ICAOC), og skal i utgangspunktet starte opp fra 1 januar 2000. Målet er å oppnå 75% av den totale bemanningen innen 1 mars 2000, da ICAOC skal være operativ, samtidig som den nye kommandostrukturen trer i kraft.

Det vil også bli foretatt visse endringer i organiseringen av disse luftoperasjonssentrene, blant annet gjennom å sikre tilstrekkelig flernasjonalitet. NATO har besluttet at kjernestabene ved luftoperasjonssentrene i framtiden maksimalt vil ha 50% personell fra egen nasjon. Når det gjelder bemanning for ICAOC på Reitan er utgangspunktet at kjernestaben i en CAOC/ICAOC skal være på minimum 66 personer. Prinsippet om maksimum 50% fra egen nasjon tilsier dermed at det vil bli et 30-talls allierte offiserer ved ICAOC på Reitan.

NATOs Ressurspakke som innebar NATO-finansiering av ICAOC/Reitan, ble utarbeidet i 1992-1993, og godkjent av NATOs råd i 1995. Etablering av et kombinert NATO/nasjonalt luftoperasjonssenter ved FKN er tidligere omtalt i St. prp. nr. 1 (1997-98) og St. prp. nr. 45 (1997-98).

Den nødvendige ombygging og oppdatering av hovedkvarteret ved Reitan har en kostnadsramme på 70 mill. kroner. Dette er pre-finansiert av Forsvarsdepartementet, under forutsetning av at NATO skal dekke de kostnadene som er direkte relatert til ICAOC-utbyggingen. Fordeling av driftsutgifter er ennå ikke avklart. NATOs Senior Resource Board (SRB) skal senere i år ta stilling til om drift av ICAOC skal være fellesfinansiert eller såkalt flernasjonalt (bare deltagende nasjoner) finansiert.

ICAOC, som vil ha norsk sjef, vil være samlokalisert med det norske hovedkvarteret og den norske bemanningen der vil kunne utføre oppgaver både nasjonalt og for NATO ("dobbel-hatt"). I fredstid vil det nasjonale hovedkvarteret løse de oppgavene som det har i dag, inkludert suverenitetshevdelse, overvåking og kontroll. I krise og krig vil ICAOC Reitan inngå i den allierte kommandokjeden og ivareta NATOs behov for luftkontroll innen Norges ansvarsområde. Avhengig av situasjonen vil ICAOC Reitan enten bli styrt fra det felles NATO-hovedkvarteret (Joint Sub-Regional Command) på Jåtta eller fra lufthovedkvarteret (Component Command Air) i Ramstein.

I den utviklingen som NATO er inne i, blir det lagt stadig større vekt på multinasjonale styrker og evne til samvirke (interoperabilitet). Flernasjonal bemanning av ICAOC i Europakommandoen er et konkret uttrykk for gjennomføring av dette prinsippet, og er positivt ut fra flere hensyn. Det er viktig at allierte offiserer får erfaring med å drive militære øvelser/lede operasjoner i Norge, særlig under vinterforhold. Etablering av en alliert CAOC i Nord-Norge vil også representere en viss motvekt mot den utviklingen som man har sett de siste årene, med redusert interesse for nordområdene, og færre og mindre militære øvelser. Sett i forhold til norsk basepolitikk innebærer ikke stasjonering av et mindre antall alliert militært personell ved et alliert hovedkvarter i Norge noe prinsipielt nytt. Operasjonshovedkvarter for luftovervåking er en nødvendig og naturlig del av NATOs kommandostruktur, og noe som samtlige medlemsland forventes å bidra til også innenfor NATOs nye og integrerte kommandostruktur.