4.4 Arbeidsmarkedspolitikken...

4.4 Arbeidsmarkedspolitikken i 1995 og 1996

4.4.1 En aktiv arbeidsmarkedspolitikk

Regjeringen valgte å møte de problemene som oppsto på arbeidsmarkedet fra 1988 med en politikk med sterk satsing på aktive arbeidsmarkedstiltak. Tiltakene økte fra i gjennomsnitt om lag 8000 plasser i 1988 til om lag 60000 plasser i 1993. Satsingen på aktive arbeidsmarkedstiltak i nedgangsperioder er begrunnet med flere forhold. Arbeidsmarkedstiltak kan bl.a. bidra til å øke de lediges kvalifikasjoner, slik at de står best mulig rustet når etterspørselen igjen tar seg opp. Deltaking på arbeidsmarkedstiltak vil også bidra til å opprettholde tilknytningen til arbeidsmarkedet, og derved forhindre utstøting og passivisering.

I tillegg til satsingen på arbeidsmarkedstiltak er det i perioden 1990-95 opprettet i alt om lag 52000 studieplasser i høyere utdanning, hvorav 32000 ble finansiert ved beredskapsmidler. Sammen med 47 500 tiltaksplasser vil den samlede innsatsen overfor arbeids- og utdanningssøkende bevilget med beredskapsmidler utgjøre nesten 80000 plasser i 1995. I 1991, da ledigheten i gjennomsnitt utgjorde vel 100000 personer, var det samlede innsatsnivået målt på denne måten på 58000 plasser. Det økte antall studieplasser har bidratt til å holde ungdomsledigheten lav, og har også bidratt til å styrke ungdomsgruppenes stilling på arbeidsmarkedet på noe lengre sikt.

Mot slutten av 1993 begynte sysselsettingen å vokse, og veksten tiltok kraftig i 1994 og første halvår 1995, jf. omtale i avsnitt 4.2.2.

Med økt tilgang på nye jobber er det særlig viktig å sikre at arbeidsledige er tilgjengelige for de nye jobbene. Parallelt med veksten i sysselsettingen har derfor omfanget av arbeidsmarkedstiltak blitt gradvis trappet ned. Tiltaksnivået ble redusert fra i gjennomsnitt om lag 64000 plasser i første halvår 1994 til om lag 53000 plasser i andre halvår. I første halvår 1995 ble tiltaksnivået trappet ytterligere ned til 50000 plasser, og i andre halvår er det lagt til grunn 45000 plasser. For 1995 innebærer dette et tiltaksnivå på om lag 47 500 plasser i gjennomsnitt over året.

Etter en tilleggsbevilgning på 100 mill. kroner i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1995 utgjør beredskapsbevilgningen (kap. 2310 Ekstraordinære sysselsettingstiltak) i 1995 3 924,4 mill. kroner. I tillegg kommer 936,9 mill. kroner over kap. 591 (Arbeidsmarkedstiltak) og til sammen 410 mill. kroner som følge av tilsagn med virkning i 1995. For 1995 ble det avsatt 45 mill. kroner fra beredskapsbevilgningen til opprettelse av nye studieplasser. Til sammen er det da stilt til rådighet 5 226 mill. kroner til ordinære arbeidsmarkedstiltak i 1995.

Nedtrappingen av antall tiltaksplasser er etter Regjeringens syn i tråd med de generelle anbefalingene fra Sysselsettingsutvalget, jf. NOU 1992:26. Utvalget foreslo som en del av "solidaritetsalternativet" bl.a. en opptrapping av tiltaksnivået for 1993 og 1994. Utvalget uttalte imidlertid også at:

"Tiltakene bør være av midlertidig karakter, tilpasset situasjonen på arbeidsmarkedet. De bør raskt kunne reverseres, og forutsettes ikke å føre til noen varig økning i offentlige driftsutgifter m.v. De bør ikke binde opp arbeidskraften, slik at mulighetene for å få tilført arbeidskraft til bedrifter som driver næringsvirksomhet begrenses. Når sysselsettingen etter solidaritetslinjen stiger raskere, bør de midlertidige tiltakene trappes ned."

Virkningene av arbeidsmarkedstiltak avhenger av konjunktursituasjonen. Både norske og svenske erfaringer tyder på at deltakere på arbeidsmarkedstiltak er noe mindre aktive jobbsøkere enn helt ledige. For en del arbeidsledige kan deltaking på arbeidsmarkedstiltak derfor medføre redusert tilgjengelighet for ordinært arbeid.

Dersom et høyt tiltaksnivå opprettholdes i en periode med sterk vekst i sysselsettingen, kan dette bidra til at ledige blir "låst inne" på tiltak, framfor å gå over til ordinært arbeid. Dette kan bidra til høyere strukturledighet enn en ellers ville hatt. Strukturledigheten kan imidlertid også reduseres gjennom sammensetningen og innretningen av arbeidsmarkedstiltakene. Arbeidsmarkedstiltak som gir ledige nødvendige kvalifikasjoner for arbeid i sektorer med høy etterspørsel etter arbeidskraft, vil kunne bidra til å dempe pressproblemer på arbeidmarkedet.

Det vil fortsatt være nødvendig med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. De som har vært uten ordinær jobb i lang tid, vil kunne ha store problemer med å få jobb selv i et stramt arbeidsmarked. Mange vil dessuten måtte ta jobb i en annen næring eller annet yrke enn tidligere. For denne gruppen er det særlig viktig med kvalifiseringstiltak og arbeidstrening, slik at de bedre kan konkurrere på det ordinære arbeidsmarkedet.

Innsatsen overfor arbeidsledig ungdom og langtidsledige er særlig prioritert i arbeidsmarkedspolitikken. For å bidra til at disse gruppene opprettholder fotfestet på arbeidsmarkedet og unngår utstøting, har Regjeringen funnet det nødvendig å utforme særlige tiltak for ungdom under 20 år (garantiordningen) og lærlinger som mister kontrakten sin som følge av permittering eller bedriftsnedleggelse, samt for langtidsledige som mister trygden etter 80 ukers dagpengeforbruk. Fra og med andre halvår 1995 ble videre innsatsen overfor langtidsledige i aldersgruppen 20-24 år forsterket. Målet er at alle ledige i denne aldersgruppen som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i 6 måneder, skal få et tilbud om arbeidsmarkedstiltak, dersom det ikke kan gis tilbud om jobb eller utdanning. Det vil også være behov for bruk av arbeidsmarkedstiltak overfor andre grupper, som langtidsledige over 25 år og fremmedspråklige.

I lys av den bedrede situasjonen på arbeidsmarkedet foreslår Regjeringen at beredskapsbevilgningen for 1996 tilpasses et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene på 45000 plasser i første halvår 1996. Tiltaksnivået for andre halvår vil bli vurdert nærmere i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1996. I det budsjettforslaget som nå legges fram, er beredskapsbevilgningen budsjetteknisk tilpasset et gjennomsnittlig nivå på arbeidsmarkedstiltakene i 1996 på 40000 plasser.

Samlet foreslås kap. 2310 Ekstraordinære sysselsettingstiltak redusert fra 3 824,4 mill. kroner i 1995 (S.III) til 3 375,8 mill. kroner. I tillegg kommer 60 mill. kroner som følge av tilsagn med virkning for 1996 og 946 mill. kroner over kap. 591 Arbeidsmarkedstiltak.

Det foreligger en rekke norske og internasjonale undersøkelser som søker å måle deltakereffekten av arbeidsmarkedstiltak. Resultatene fra norske undersøkelser tyder på at effekten av mange av arbeidsmarkedstiltakene er positiv, men at det er store forskjeller mellom de ulike tiltakene. En evaluering av AMO-kursene tyder på at disse på kort sikt bidrar til å øke jobbsannsynligheten og sannsynligheten for videre utdanning. Videre tyder vurderingen av ordningen med lønnstilskudd bl.a. på at langtidsledige øker sin jobbsannsynlighet gjennom deltakelse på dette tiltaket. En vurdering av det tidligere SKAP-tiltaket viste at dette i liten grad bidro til økte sysselsettingsmuligheter. Dette tiltaket er nå faset ut, og erstattet med KAJA (kompetanse, arbeidstrening og jobbskaping for arbeidsledige). Det er flere metodiske problemer knyttet til å måle effekten av tiltak på individnivå. Resultatene av undersøkelsene er derfor beheftet med stor usikkerhet.

For å sikre god kvalitet på arbeidsmarkedsetatens tjenester og enhetlig praksis mellom arbeidskontorene, har etaten i 1995 innført et kvalitetssikringssystem på sentrale tjenesteområder.

4.4.2 Sammensetning av arbeidsmarkedstiltakene.Nærmere om langtidsledighet

De ulike arbeidsmarkedstiltakene varierer i innhold og varighet. En gjennomgang av arbeidsmarkedsopplæringen basert på data fra 1992 viser at 60 pst. av kursene hadde en varighet på mer enn 3 måneder. Maksimal varighet er 10 måneder. Praksisplasser varer normalt inntil 6 måneder, mens KAJA og vikarplass kan vare i inntil 10 måneder. Sammensetningen og varigheten av arbeidsmarkedstiltakene skal tilpasses slik at de arbeidslediges muligheter for innpassing i ordinært arbeidsliv blir best mulig. Samtidig vil tiltakene innrettes slik at formidlingsvirksomheten understøttes og omfanget av flaskehalser på arbeidsmarkedet reduseres.

Økt antall nye jobber gjør det særlig viktig å sikre at arbeidsledige er tilgjengelige for å møte veksten i etterspørselen etter arbeidskraft. Det vil derfor i de fleste tilfeller være gunstig at de ledige gjennomfører en lengre periode med jobbsøking før eventuell innpassing på tiltak.

Det vil imidlertid fortsatt kunne være betydelig mistilpasning mellom de arbeidsløses kvalifikasjoner og bedriftenes etterspørsel etter arbeidskraft. Det er derfor viktig å sikre at grupper med lav kompetanse ikke blir varig utestengt fra arbeidsmarkedet. Noen grupper kan fortsatt ha behov for relativt langvarig tiltaksbruk. Utviklingen på arbeidsmarkedet tilsier imidlertid gjennomgående kortere tiltaksperioder enn tidligere.

Sammensetningen av de ordinære arbeidsmarkedstiltakene er avhengig av de målene som er satt for særskilte grupper ledige, jf. avsnitt 4.4.1. Nivået og fordelingen på tiltak vil dessuten påvirkes av ambisjonsnivået på innsatsen overfor andre grupper som langtidsledige og fremmedspråklige. Arbeidsmarkedstiltak rettet mot ungdom er nærmere omtalt i avsnitt 4.4.3.

Mange fremmedspråklige arbeidsledige vil ha behov for hjelp utover ordinær formidlingsbistand for å kunne konkurrere på det ordinære arbeidsmarkedet. For denne gruppen vil det kunne være behov for spesielt tilrettelagte opplegg på et relativt tidlig tidspunkt etter at en person har meldt seg ledig. Det legges vekt på avklaring av den enkelte fremmedspråkliges muligheter på arbeidsmarkedet, og utarbeiding av individuelle handlingsplaner. En del av AMO-kursene er spesielt tilrettelagt for fremmedspråklige. Andre tiltak som brukes mye overfor denne gruppen er lønnstilskudd, praksisplasser og KAJA.

Yrkeshemmede skal i størst mulig grad søkes attført til ordinært arbeid. Attføring kan også tilbys uføretrygdede med betydelig restarbeidsevne, som er motivert til å gå ut i arbeid på nytt.

Det var i første halvår 1995 registrert i gjennomsnitt 54 600 yrkeshemmede i arbeidsmarkedsetaten. Av disse var 78 pst. i aktive, yrkesrettede attføringstiltak.

Arbeidsmarkedsetaten har ansvar for planlegging og gjennomføring av hele attføringen. Dette har gjort det mulig med en mer målrettet bruk av yrkesrettede tiltak for den enkelte, om nødvendig med kjeding av tiltak. Tiltakene skal brukes slik at de yrkeshemmede får et helhetlig attføringsopplegg. For enkelte yrkeshemmede er det mest hensiktsmessig med attføring i skjermet virksomhet, før eventuell overgang til ordinært arbeidsliv. For utsatte grupper med små muligheter på det ordinære arbeidsmarkedet, kan det tilbys varig skjermet sysselsetting i arbeidssamvirkebedriftene. Tiltakene for yrkeshemmede skal ha et høyt nivå. Tiltaksplasser med sikte på integrering i ordinært arbeidsliv vil bli prioritert. Det foreslås bevilget 2,4 mrd. kroner over kap. 592 til spesielle arbeidsmarkedstiltak for yrkeshemmede for 1996. Dette vil gi et gjennomsnittlig tiltaksnivå på 21 300 plasser, eller 1000 flere enn i 1995.

Figur 4.13 AKU-ledige og samlet innsatsnivå

[1] I utgangspunktet finansiert over beredskapsbevilgningen.
[2] 1. halvår 1995, sesongjustert.

Figur 4.14 Andel aktive arbeidsmarkedstiltak [1}. 1994

[1] Bevilgninger til aktive arbeidsmarkedstiltak som andel av totale bevilgninger til arbeidsmarkedstiltak inkl. arbeidsledighetstrygd.

Figur 4.15 Langtidsledighet i utvalgte OECD-land [1]. 1994

[1] Antall ledige med varighet over 6 mnd. i prosent av totalt antall ledige 15-64 år.

Figur 4.16 Arbeidsledige etter alder og ledighetens varighet ved utgangen av juli 1995

Kilde: Arbeidsdirektoratet, OECD, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Den sterke bedringen på arbeidsmarkedet innebærer at det nå er større mulighet for ledige til å finne ordinær jobb enn tidligere. En svært høy andel av de ledige har mindre enn 3 måneders ledighet. Ifølge Arbeidsdirektoratet er mer enn halvparten av dem som blir registrert ledige en gitt måned, ikke lenger registrert som ledige 2 måneder senere. Fortsatt er imidlertid andelen langtidsledige, dvs. personer som har vært sammenhengende ledige i mer enn 6 måneder, svært høy. Den registrerte langtidsledigheten ble redusert fra vel 38000 personer i 1993 til om lag 32000 personer i 1994, eller fra 32 til 29 pst. av det samlede antall ledige. I første halvår i år er det registrert 33 700 langtidsledige, som tilsvarer 31,6 pst. av den samlede ledigheten. Ifølge AKU utgjorde langtidsledigheten 37 pst. i første halvår 1995, mot 40 pst. i første halvår 1994.

Det er flere karakteristiske trekk ved langtidsledigheten, bl.a:

Andelen langtidsledige øker med alder. Andelen langtidsledige er dobbelt så høy blant ledige over 60 år som blant ledige totalt.
Personer med kortvarig utdanning er overrepresentert i gruppen langtidsledige, mens personer med høyere utdanning gjennomgående har lav langtidsledighet.
Omfanget av langtidsledighet varierer med yrkes- og næringsbakgrunn. En undersøkelse fra 1992 viste at 25 pst. av de langtidsledige kom fra yrker i industrien, rundt 20 pst. har hatt yrker innen handel og kontor, mens knapt 15 pst. kom fra yrker innen annet servicearbeid. Transportarbeid og bygg- og anlegg sto for i underkant av 10 pst. hver.
Kvinner har gjennomgående kortere ledighetsperioder enn menn. Forskjellen er særlig stor blant personer med høyere utdanning.

Arbeidsgivere vil kunne vegre seg mot å tilsette langtidsledige, og foretrekke søkere som er i en annen jobb. I en undersøkelse av arbeidsgiveres holdninger til å ansette langtidsledige er 80 pst. av arbeidsgiverne helt eller delvis enige i en påstand om at langvarig arbeidsledighet vil redusere den enkeltes evne til å jobbe effektivt. Ulike former for kvalifisering ble imidlertid oppfattet som positivt av et stort flertall blant arbeidsgiverne.

Det er, som nevnt i avsnitt 4.3, svært uheldig om langtidsledighet i seg selv skulle virke diskvalifiserende. Tvert imot vil en arbeidsgiver kunne erfare at langtidsledige kan være godt motiverte for arbeidet og gi et verdifullt bidrag til virksomheten. Det er derfor viktig at arbeidsmarkedsetaten og arbeidsgivernes organisasjoner medvirker til å endre eventuelle holdninger av denne type i arbeidslivet. Videre er det viktig at den enkelte ledige søker jobber eller tar imot jobbtilbud, fordi selv kortvarig arbeidserfaring trolig vil bidra til å øke mulighetene på arbeidsmarkedet senere.

Innretningen av arbeidsmarkedspolitikken tar sikte på å bidra til å begrense langtidsledigheten. Innsatsen overfor voksne langtidsledige over 25 år vil bli ytterligere prioritert i 1996. Hvilke tiltak som vil være hensiktsmessige for den enkelte ledige, vil avhenge av bl.a. utdanning, tidligere praksis, alder og samlet tid utenfor ordinært arbeid. For 1996 vil det bl.a. bli lagt særlig vekt på opplæringstiltak som er spesielt tilpasset voksne ledige. Både norske og internasjonale erfaringer viser at jobbklubber har gunstige sysselsettingsvirkninger, også for langtidsledige.

4.4.3 Ungdomsledigheten

Arbeidsledigheten for ungdom er høyere enn for befolkningen ellers. I 1994 var det gjennomsnittlig 38000 arbeidssøkere uten arbeidsinntekt i aldersgruppen 16-24 år, eller 12,6 pst. av arbeidsstyrken. Dette er 4000 færre enn i 1993. Den høye ledighetsprosenten for denne aldersgruppen må ses i sammenheng med at en forholdsvis liten andel deltar i arbeidsstyrken. I 1994 var om lag 56 pst. av aldersgruppen 16-24 år i arbeidsstyrken, mens i alderen 25-66 år var nesten 80 pst. med i arbeidsstyrken. At en høy andel av aldersgruppen er under utdanning innebærer at arbeidsstyrken i større grad enn for andre aldersgrupper består av personer med lav utdanning. En annen faktor som bidrar til høyere ledighet i denne aldersgruppen er at ungdom er på vei inn i arbeidsmarkedet, noe som ofte innebærer en søkeperiode i overgangen mellom utdanning og arbeid.

I en nedgangskonjunktur vil ungdom oppleve større vanskeligheter på arbeidsmarkedet enn befolkningen ellers. Ungdom har ofte lite eller ingen arbeidserfaring og vil derfor stille svakere i konkurransen om jobbene. Ungdom vil også i mange tilfeller ha kortest ansiennitet på arbeidsplassen, og kan derfor oftere miste jobben ved oppsigelser. I en oppgangskonjunktur reduseres arbeidsledigheten raskere i denne aldersgruppen enn i befolkningen ellers.

For å forhindre at et vanskelig arbeidsmarked fører til passivisering som følge av langvarig ledighet blant unge, har det vært bred enighet om at unge skal prioriteres innenfor arbeidsmarkedspolitikken.

I aldersgruppen 16-19 år var det i 1994 gjennomsnittlig 14000 arbeidssøkere uten arbeidsinntekt ("AKU-ledige"), tilsvarende om lag 17 pst. av arbeidsstyrken. Antall registrert ledige i denne aldersgruppen i 1994 var 4 700, slik at antall personer som registrerer seg som helt ledige utgjør om lag en tredel av antall AKU-ledige. I første halvår 1995 var det gjennomsnittlig 4 380 registrerte arbeidsledige i denne aldersgruppen, dvs. en svak nedgang fra samme periode i fjor. I første halvår 1995 var det 5 070 personer på tiltak i denne aldersgruppen, en reduksjon på 2 950 personer siden samme periode i fjor.

Ungdomsgarantien vil bli videreført. Dette innebærer at all ungdom under 20 år uten skoleplass eller tilbud om arbeid skal tilbys tiltaksplass.

Reform 94 gir alle elever som har gått ut av grunnskolen f.o.m. våren 1994 rett til videregående opplæring. Fra skoleåret 1995/96 omfatter denne rettigheten to årskull, og fra skoleåret 1996/97 tre årskull. Dette innebærer at de aller fleste i aldersgruppen 16-18 år vil ha rett til videregående utdanning, fra andre halvår 1996. I 1994 søkte 95 pst. av alle som gikk ut av 9-årig grunnskole seg til videregående utdanning. Reformen bidrar til at tiltaksbehovet for de under 20 år gradvis reduseres. Hovedvekten av de ledige i aldersgruppen er imidlertid i de øverste alderstrinn.

Det er viktig å legge til rette for at en størst mulig andel av årskullene fullfører en videregående opplæring. Et mål i Reform 94 er at en tredel av ungdomskullet skal få mulighet til opplæring som lærling. Dette innebærer en betydelig økning i behovet for lærlingplasser. Det er foreløpig lagt til grunn at det skal opprettes om lag 17000 lærlingplasser for reformelevene fra høsten 1996 og ytterligere 17000 plasser høsten 1997, dvs. totalt 34000 lærlingplasser for denne gruppen når reformen er fullt gjennomført. I 1994 ble det til det til sammenlikning tegnet 9700 nye lærekontrakter.

Som en følge av Reform 94 har fylkeskommunene fått ansvar for tilskudd til bedrifter som tar i mot lærlinger. For lærlinger som går inn under det fylkeskommunale ansvaret, innføres et nytt tilskuddssystem og nye satser for tilskudd. Det nye tilskuddssystemet består av et basistilskudd som dekkes av fylkeskommunen på 53000 kroner pr. lærling pr. år i opplæring. Staten gir et kvalitetssikringstilskudd på 7 500 kroner pr. lærling pr. år i kontraktstiden i inntil 2 år for alle fagprøver avgitt med godkjent resultat. For lærlinger som følger hovedmodellen skal halvparten av tiden i bedrift benyttes til opplæring. Lærlingene mottar lønn for verdiskapingsdelen. Hvis det viser seg ikke å være mulig å fremskaffe et tilstrekkelig antall lærlingplasser, er fylkeskommunene ansvarlige for at det opprettes opplæringsplasser i skole.

Kursstønad på praksisplass for ungdom med rett til videregående opplæring ble gjeninnført fra 1. juli 1995. Dette kan isolert sett føre til økt tilstrømming til arbeidsmarkedsetaten av ungdom i denne aldersgruppen som ønsker praksisplass.

Arbeidsmarkedsetaten skal samarbeide aktivt med den fylkeskommunale oppfølgingstjenesten om innsatsen overfor ungdom som ikke benytter seg av retten til videregående opplæring. Oppfølgingstjenesten skal koordinere samarbeidet og foreta den første avklaringen av den enkeltes behov for oppfølging. Arbeidsmarkedsetatens bistand overfor denne ungdomsgruppen innebærer bl.a. å tilby formidling, informasjon og yrkesveiledning. Veiledningen skal i størst mulig grad motivere ungdom til videre utdanning. Tilbud om praksisplass vil bli gitt til de i målgruppen som ikke begynner i et opplæringstilbud innenfor videregående opplæring, eller ikke lar seg formidle til ordinært arbeid.

I 1994 var det gjennomsnittlig 24000 arbeidssøkere uten arbeidsinntekt i aldersgruppen 20-24 år, eller 10,9 pst. av arbeidsstyrken. Det har vært en klar nedgang i ledigheten i denne aldersgruppen de siste to årene, og nedgangen har vært sterkere enn for noen annen aldersgruppe. Ledigheten i denne gruppen gikk ned med 2 470 personer fra første halvår i 1994 til tilsvarende periode i 1995.

Andelen langtidsledige i alderen 20-24 år er klart lavere enn for de over 24 år. I første halvår 1995 var gjennomsnittlig 18 pst. av alle registrert ledige i denne aldersgruppen langtidsledige. Dette er samme andel som i første halvår 1994. Når en ser dette i sammenheng med den kraftige reduksjonen i ledigheten, tyder dette på at også mange av de langtidsledige i denne aldersgruppen kommer tilbake i ordinært arbeid.

I 1994 utgjorde personer i alderen 20-24 år 20 pst. av alle registrerte ledige. Samtidig utgjorde den samme aldersgruppen nesten 30 pst. av alle tiltaksdeltakere. Regjeringen har lagt opp til en ytterligere økning av innsatsen for unge i arbeidsmarkedspolitikken. Alle ledige i alderen 20-24 år som har vært uten tilbud om jobb, utdanning eller arbeidsmarkedstiltak i 6 måneder, skal få tilbud om arbeidsmarkedstiltak, dersom det ikke kan gis tilbud om jobb eller utdanning. Det vil også bli lagt vekt på en økt målretting av innsatsen gjennom avklaring av den enkeltes muligheter. Det skal blant annet utarbeides individuelle handlingsplaner med utgangspunkt i den lediges ønsker og behov, og i lys av forholdene på arbeidsmarkedet. Planene vil gi grunnlag for et forpliktende samarbeid mellom den enkelte ledige og arbeidskontoret, og vil være tilpasset tidspunkter for skoleopptak og inntak på arbeidsmarkedstiltak. Tilbud om jobb og ordinære utdanningsplasser skal inngå i handlingsplanene.

Kapasiteten i høyere utdanning har blitt betydelig styrket siden 1988. Fra høsten 1989 til høsten 1995 har antall studieplasser økt fra 112000 til 170000. Som følge av Stortingets vedtak i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1995, jf. Budsjett innst. SII (1994-95), ble det opprettet 923 nye studieplasser. Ved behandlingen av Revidert Nasjonalbudsjett for 1995 ble det vedtatt å åpne tre fakulteter ved universitetene, på nasjonal basis, innenfor en ramme på 135 mill. kroner. I tillegg ble det bevilget 30 mill. kroner til studieplasser ved statlige høyskoler. Bl.a. for å realisere Stortingets vedtak om nasjonal åpning av tre fakulteter ved universitetene, ble det innenfor rammen av tilleggsbevilgningene opprettet 5275 nye studieplasser på Statsbudsjettet for 1995. Dette gir en forventet opptakskapasitet på om lag 38 200 i 1995, dvs. om lag 2000 flere enn i 1994.

Økningen i antallet studieplasser er et resultat av en aktiv satsing fra myndighetenes side. Det vanskelige arbeidsmarkedet på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet har trolig fått mange til å søke utdanning istedenfor jobb. Samtidig vil trolig høyere utdanning for mange være nødvendig for å gjøre seg kvalifisert for den type arbeid en ønsker.

Ved behandling av den nye loven om universiteter og høgskoler, som trer i kraft 1.1.96, ble det tilføyd et ledd i §39 som krever at forslag om lukking av universitetene må forelegges Stortinget for godkjenning. Videre kan slik regulering kun skje for ett år av gangen. Regjeringen vil vurdere nærmere spørsmålet om fortsatt åpning høsten 1996 av de samfunnsvitenskapelige, matematisk-naturvitenskapelige og humanistiske fakulteter ved universitetene, når det foreligger sikrere anslag over antall søkere høsten 1996. Regjeringen vil senest i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett 1996 forelegge saken for Stortinget.

4.4.4 Arbeidsmarkedsetaten

Antall stillingshjemler i arbeidsmarkedsetaten har økt med over 70 pst. fra 1989 til 1994. Antall hjemler i 1994 var 4 238. Det er i dag 168 arbeidskontorer, 60 flere enn i 1989. Veksten i etaten har i hovedsak vært en følge av økningen i antall ledige, opptrappingen av arbeidsmarkedstiltakene og attføringsreformen. I 1995 har arbeidsmarkedsetaten redusert bemanningen, både som følge av bedringen på arbeidsmarkedet og gjennomførte effektiviseringstiltak, bl.a. full drift av meldekortsentralen i Mo i Rana.

Forslaget til ressursinnsats for arbeidsmarkedsetaten i 1996 (kap. 590) innebærer i hovedsak en videreføring av de ressursene etaten har hatt til rådighet i andre halvår 1995.

Den foreslåtte reduksjonen i nivået for de ordinære arbeidsmarkedstiltakene fra 1995 til 1996 vil redusere ressursbruken knyttet til tiltaksgjennomføringen. De frigitte ressursene vil gradvis bli omdisponert til andre prioriterte formål. Det legges opp til å styrke formidlingsinnsatsen tilsvarende 25 stillinger, og til økt oppfølging av langtidsledige over 25 år med 25 stillinger, jf. omtale i avsnitt 4.4.2. I tillegg skal formidlingsvirksomheten styrkes gjennom ulike effektiviseringstiltak. På denne bakgrunn foreslås ingen endring i det totale antall stillinghjemler i arbeidsmarkedsetaten.

De siste årene er det satset sterkt på yrkesrettet attføring. I perioden 1993-95 ble arbeidsmarkedsetaten tilført midler til 785 nye stillinger til dette formålet. Stillingene er bl.a. nyttet til faglig styrking av etaten og til opptrappingen av tiltakene for yrkeshemmede, og som følge av den administrative merbelastningen etter attføringsreformen. Det er behov for bedre kunnskaper om ressursbruken til yrkesrettet attføring i etaten, og det vil bli gjennomført en statusundersøkelse av arbeidsmarkedsetatens ressursbruk knyttet til attføring.

4.4.5 Nærmere om formidlingsvirksomheten

Målet med arbeidsmarkedsetatens formidlingsvirksomhet er å bidra til at ledige stillinger besettes raskt, og at arbeidssøkere raskt kommer over i ordinært arbeid. Gjennom etatens informasjonssystemer videreformidles opplysninger om ledige stillinger, arbeidssøkere og arbeidsgivere. Registeret over ledige stillinger bidrar til at en høy andel av tilsettingene skjer uten aktiv medvirkning fra arbeidsmarkedsetaten. Etableringen av etatens servicesentral i Mo i Rana har bidratt til at registreringen av ledige stillinger er betydelig effektivisert.

Etatens stillingsregister omfatter nå nesten alle offentlig utlyste stillinger. Av de registrerte stillingene, som i 1994 utgjorde 283000, sto tilmeldte oppdrag for 34 pst., mens resten bygde på opplysninger om stillinger utlyst i aviser, tidsskrifter m.v. Om lag 25 pst. av alle offentlig utlyste stillinger tilsettes etter tilvisning fra arbeidsformidlingen. I 1994 utgjorde dette 68000 bekreftede formidlinger. Om lag fire femdeler av disse ble formidlet etter oppdrag fra arbeidsgivere. Det er ikke et mål for arbeidsmarkedsetaten å ha høyest mulig dekningsgrad, men at formidlingstjenestene dekker arbeidsgiveres og arbeidssøkeres behov på en mest mulig effektiv måte.

Arbeidssøkernes ønsker om formidlingsbistand varierer betydelig. De fleste greier seg på egen hånd, evt. gjennom bruk av etatens stillingsregister. Mange har imidlertid behov for veiledning til å avklare sine muligheter på arbeidsmarkedet, mens andre har behov for mer aktiv bistand fra arbeidskontorene i jobbsøkingen. I et arbeidsmarked med vekst i etterspørselen etter arbeidskraft vil det være særlig viktig å styrke formidlingsvirksomheten, slik at ledige raskest mulig kan komme over i ordinært arbeid. Nedgangen i tiltaksnivået og interne omdisponeringer i etaten vil gi grunnlag for økt ressursinnsats på formidlingsfeltet.

Arbeidskontorene foretar regelmessig innkalling av ledige for å avklare deres muligheter på arbeidsmarkedet, og eventuelt følge dem opp med formidlingsbistand eller tilbud om arbeidsmarkedstiltak.

Det er viktig med gode og oppdaterte kunnskaper om virkningene av etatens formidlingsvirksomhet. Kommunal- og arbeidsdepartementet har derfor satt i gang arbeid med evaluering av denne virksomheten.

I de senere år er det gjennomført flere tiltak for å bedre den administrative effektiviteten i arbeidsmarkedsetaten. Det er etablert en enhet som foretar elektronisk behandling av meldekortene. Videre er det opprettet en egen "grønn linje", der det bl.a. gis opplysninger om ledige stillinger, ledige plasser i videregående skole og informasjon om dagpengeregelverket.

Avstengingsreglene i dagpengeordningen skal bidra til å fremme aktiv jobbsøking og hindre at personer som ikke er relle arbeidssøkere, mottar dagpenger. For å anses som reell arbeidssøker kreves bl.a. at vedkommende er disponibel for arbeidsmarkedet og villig til å ta arbeid på full tid (under visse vilkår deltid). Videre kreves det at den ledige er geografisk og yrkesmessig mobil.

I 1994 fikk totalt 10 689 personer midlertidig avstenging av retten til dagpenger. Av disse fikk 9 307 personer avstenging fordi de uten rimelig grunn sluttet i sitt arbeid, og ble ansett å være selvforskyldt ledige. 1 382 personer fikk avstenging fordi de uten rimelig grunn takket nei til tilbud om arbeid eller tiltak. Ifølge Arbeidsdirektoratet er praktiseringen av avstengingsreglene streng, og varierer ikke systematisk mellom ulike arbeidskontorer. Oppbyggingen av kontrollenheten for dagpenger bidrar også til å hindre misbruk av dagpengeordningen. I 1994 ble det truffet endelig vedtak om tilbakebetaling av dagpenger i om lag 2000 tilfeller. I tillegg var det ved årsskiftet 1994-95 registrert ytterligere om lag 1 650 sannsynlige misbrukssaker som fortsatt var under behandling i arbeidsmarkedsetaten.

En analyse av flyttemønster og flyttetilbøyelighet i Norge i perioden 1988-93, foretatt av Statistisk sentralbyrå, viste en nedgang i flyttetilbøyeligheten både for sysselsatte og ledige i denne perioden. Lavere flyttetilbøyelighet kan bl.a. ha sammenheng med økningen i arbeidsledigheten i samme periode. Arbeidsledige som ikke mottar dagpenger, har høyere flyttetilbøyelighet enn arbeidsledige med dagpenger. En undersøkelse, gjennomført i februar 1995, av langtidsledige som hadde gått 80 uker på dagpenger, viste lav geografisk mobilitet i gruppen. Blant de helt ledige i gruppen var det 71 pst. som oppga at de ikke var villige til å flytte for å få jobb.