Kapittel 1 Hovedtrekkene i den økonomiske politikken og utviklingen

De overordnede målene for Regjeringens økonomiske politikk er å sikre arbeid til alle, videreutvikle det norske velferdssamfunnet og bidra til en bærekraftig økonomisk utvikling som sikrer kommende generasjoner mulighet til minst like gode levevilkår som i dag.

Retningslinjene for den økonomiske politikken i årene framover tar utgangspunkt i en videreutvikling av Solidaritetsalternativet:

• Finanspolitikken skal brukes aktivt til å jevne ut svingninger i økonomien, og skal være forsvarlig i et langsiktig perspektiv.
• Pengepolitikken skal rettes inn mot en stabil kronekurs målt mot europeiske valutaer.
• Det inntektspolitiske samarbeidet skal bidra til lav pris- og kostnadsvekst, slik at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes.
• Økonomiens virkemåte bedres, slik at landets samlede ressurser utnyttes best mulig.

 

Den økonomiske politikken som har vært ført de siste årene, basert på Solidaritetsalternativet, har gitt gode resultater. Siden 1992 har vi hatt en sterk vekst i produksjon og sysselsetting samtidig som pris- og kostnadsveksten har vært lav. Arbeidsledigheten er redusert betydelig siden sommeren 1993 og er i internasjonal sammenheng lav. Rentenivået har falt og bedriftenes investeringer har tatt seg opp kraftig. Underskuddene på statsbudsjettet er snudd til overskudd, og overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet har økt.

Bedringen i statsfinansene skyldes dels økte oljeinntekter, men først og fremst at fastlandsøkonomien er styrket. Dette har bl.a. gitt grunnlag for økte skatte- og avgiftsinntekter og reduserte utgifter til dagpenger til arbeidsledige. I tillegg har det vært ført en stram finanspolitikk de siste årene, for å stabilisere norsk økonomi. Bedringen i utenriksøkonomien skyldes dels økt eksport av olje og gass, men også for en stor del en betydelig produksjonsvekst i våre landbaserte, konkurranseutsatte næringer. Industrisysselsettingen økte med over 27 000 personer fra 1992 til 1996, etter nær sammenhengende nedgang i tyve år. Det har vært avgjørende for denne utviklingen at vi har greidd å holde pris- og kostnadsveksten lav til tross for økningen i oljeinntektene og oppgangen i fastlandsøkonomien.

Norsk økonomi er inne i det fjerde året på rad med sterk økonomisk vekst, og det er ingen klare tegn til konjunkturavmatning. Gjennomsnittlig årlig vekst i bruttonasjonalproduktet for fastlandsøkonomien i fireårsperioden 1994-1997 ser ut til å bli 3,6 pst. Kapasitetsutnyttelsen i store deler av økonomien er meget høy, og det er knapphet på flere typer arbeidskraft. Den økonomiske politikken må i denne situasjonen bidra til å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel. Dersom oppgangen blir for sterk, vil dette slå ut i tiltakende pris- og kostnadsvekst, som vil undergrave de økonomiske resultatene som er oppnådd de siste årene. En ubalansert vekst vil i neste omgang kreve omfattende innstramminger med påfølgende økning i arbeidsledigheten og produksjonstap, slik vi erfarte etter oppgangskonjunkturene i Norge på midten av 1970-tallet og på midten av 1980-tallet. En jevn vekst gir et tryggere grunnlag for sysselsettingen og velferden enn kraftige svingninger i økonomien.

Vårt viktigste virkemiddel for å sikre en balansert vekst og dempe presstendensene i norsk økonomi er et stramt finanspolitisk opplegg, sammen med en gjennomføring av inntektsoppgjørene som bidrar til å holde lønns- og prisveksten på et lavt nivå. Som følge av at europeisk økonomi er inne i en svak utvikling, er det europeiske rentenivået nå lavt. Hensynet til stabilitet i kronekursen innebærer at den norske pengemarkedsrenten i denne situasjonen ikke kan økes for å dempe veksten i innenlandsk etterspørsel. Pengepolitikken bidrar likevel til å stabilisere norsk økonomi ved at stabil valutakurs støtter opp under finanspolitikken og gjennomføringen av inntektsoppgjørene.

Den sterke oppgangen i norsk økonomi fører til sterk vekst i skatte- og avgiftsinntekter og reduserte utgifter til dagpenger til arbeidsledige, og dermed til en styrking av statsbudsjettet. Forat finanspolitikken skal bidra til å stabilisere norsk økonomi, er det avgjørende at slike automatiske budsjettbedringer ikke fører til utgiftsøkninger eller til lettelser i skatte- og avgiftspolitikken, men at den finanspolitiske innstrammingen i budsjettet for 1997 opprettholdes. Ellers ville finanspolitikken bidra til å forsterke en oppgang som allerede er meget sterk og på den måten destabilisere norsk økonomi, slik det skjedde på midten av 1980-tallet.

Opplysninger om utviklingen i norsk økonomi etter framlegget av Salderingsproposisjonen bekrefter at den meget sterke oppgangen fortsetter:

• Arbeidskraftundersøkelsen fra Statistisk sentralbyrå viser en vekst i sysselsettingen på 59 000 personer fra første kvartal i fjor til første kvartal i år. Dette er vesentlig mer enn en tidligere har regnet med.
• Arbeidsledigheten avtar fortsatt. Det var 7. mai registrert 75 300 arbeidsledige personer. Dette svarer til 3,4 pst. av arbeidsstyrken og er 14 700 færre enn på samme tid i fjor. En fortsatt nedgang i antall ledige personer pr. ledig stilling viser en økende knapphet på arbeidskraft.
• Skatteinngangen til det offentlige i 1997 ser ut til å bli høyere enn tidligere anslått.
• Lave renter, kraftig oppgang i boligprisene og tiltakende kredittvekst tilsier at veksten i det private forbruket vil holde seg oppe, til tross for at det har skjedd en viss avdemping i detaljomsetningen de aller siste månedene. Boligbyggingen øker.
• Ifølge nye nasjonalregnskapstall økte BNP for Fastlands-Norge i 1996 med 3,7 pst. Sterk vekst i det private forbruket og i eksporten av tradisjonelle varer bidro mest til oppgangen.
• Anslaget for aktivitetsveksten i kommunesektoren i 1997 er oppjustert, bl.a. i lys av Stortingets endelige budsjettvedtak og i lys av at kommunenes reelle inntekter ser ut til å bli betydelig høyere enn lagt til grunn da Stortinget salderte statsbudsjettet for 1997 .
• Anslaget for petroleumsinvesteringene i 1997 er oppjustert siden Salderingsproposisjonen.

 

Samtidig er det trekk i den økonomiske utviklingen som viser at norsk økonomi fortsatt er sårbar:

• Oljeprisen har falt betydelig, fra om lag 24 dollar eller 150 kroner pr. fat ved inngangen av året til i overkant av 18 dollar eller 130 kroner pr. fat i begynnelsen av mai. Prisforskjellen tilsvarer om lag 20 mrd. kroner på årsbasis i oljeinntekter for staten. Dette illustrerer usikkerheten knyttet til petroleumsinntektene. Oljeprisanslaget på 125 kr pr. fat for 1997 opprettholdes fra salderingen av statsbudsjettet.
• Eksporten fra næringslivet i Fastlands-Norge og industriproduksjonen har vært moderat de siste månedene, etter sterk vekst de siste tre årene.

 

I Nasjonalbudsjettet og i Salderingsproposisjonen ble det lagt til grunn at høykonjunkturen i norsk økonomi ville fortsette i 1997, selv om det ble anslått en viss avdemping i veksttakten. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 3¼ pst. fra 1996 til 1997. I Salderingsproposisjonen var veksten anslått til 2½ pst. Oppjusteringen skyldes i hovedsak høyere anslag for veksten i offentlig konsum og investeringer og i investeringene i oljevirksomheten. BNP i alt anslås å øke med nær 4 pst. fra 1996 til 1997.

Samtidig som kredittveksten er økende er det indikasjoner på at kredittvurderingene i banker og andre kredittinstitusjoner kan ha blitt lempeligere i den senere tid. Foreløpige resultater fra en undersøkelse av bankenes boliglån foretatt av Kredittilsynet tyder på at det nå ytes et betydelig antall boliglån utover 80 pst. av forsvarlig verdigrunnlag. En mer lempelig utlånspraksis bidrar til å forsterke privat konsum- og investeringsetterspørsel gjennom økt kredittilgang og forsterket prisoppgang i eiendomsmarkedet. En viktig årsak til ubalansene midt på 80-tallet var for svake kredittvurderinger. Det er både i samfunnets og den enkelte kredittinstitusjons interesse å unngå at de samme feilene gjentas. Banker og andre kredittinstitusjoner bør derfor sikre at kredittvurderingene er forsvarlige i et langsiktig perspektiv.

Situasjonen på arbeidsmarkedet har bedret seg kraftig siden ledigheten var på sitt høyeste nivå våren 1993, og utsiktene for norsk økonomi tyder på en god sysselsettingsvekst og en fortsatt nedgang i ledigheten i tiden framover. Det anslås nå at sysselsettingen i fireårsperioden fra 1993 til 1997 vil øke med hele 168 000 personer. Samtidig har arbeidsstyrken økt betydelig mer enn det befolkningsutviklingen isolert sett skulle tilsi. Ifølge Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelse (AKU) er arbeidsledigheten siden 1993 redusert med over 40 000 personer, som svarer til om lag 2 pst. av arbeidsstyrken. AKU-ledigheten i 1997 anlås nå til 4 pst. etter ny definisjon, som svarer til om lag 3½ pst. etter gammel definisjon.

Sysselsettingsveksten fra 1996 til 1997 anslås nå til 45 000 personer, som er 15 000 personer mer enn anslaget i Salderingsproposisjonen. I årene framover må en forvente en vesentlig lavere gjennomsnittlig sysselsettingsvekst enn dette, bl.a. fordi veksten i arbeidsstyrken forventes å bli betydelig lavere enn i de senere årene.

Budsjettopplegget for inneværende år framstår nå som mindre stramt enn i Salderingsproposisjonen. Dette skyldes bl.a. at utgiftene i 1996 ble lavere enn tidligere lagt til grunn, og at det i den avsluttende stortingsbehandlingen ble foretatt påplussinger på statsbudsjettet for 1997, særlig gjennom høyere bevilgninger til kommunesektoren. Disse påplussingene ble dekket dels ved å redusere andre utgifter, dels ved avgiftsøkninger og dels ved å trekke på innenlandske statlige fond. Sistnevnte har begrenset virkning på aktiviteten i norsk økonomi på kort sikt, men påvirker aktivitetsutviklingen over noen år.

I lys av at den økonomiske situasjonen og utsiktene framover krever et stramt finanspolitisk opplegg, legger Regjeringen stor vekt på at økte bevilgninger i forhold til vedtatt budsjett må dekkes inn. Dette skjer ved at bevilgningene reduseres på enkelte områder og ved at inntektene økes noe, bl.a. ved at produksjonsavgiften for vannkraft økes. Det vises til de forslagene til endringer i statsbudsjettet for 1997 som fremmes i St prp nr 63 (1996-97), som legges fram samtidig med denne meldingen.

Hovedtrekkene i finanspolitikken er etter dette:

• Den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter fra 1996 til 1997 anslås til 1¾ pst. når det korrigeres for dagpenger, renteutgifter, utgifter til petroleumsvirksomhet og enkelte særskilte regnskapsforhold. Det tilsvarende anslaget i Salderingsproposisjonen var ¼ pst. Denne oppjusteringen skyldes dels at utgiftsnivået i 1996 ble lavere enn tidligere anslått, dels at utgiftene i vedtatt budsjett ble høyere enn i Salderingsproposisjonen, og dels at utgiftsnivået i 1997 nå anslås høyere enn i vedtatt budsjett. En lavere anslått prisvekst for statlige kjøp av varer og tjenester bidrar også til en sterkere reell utgiftsvekst i 1997 enn tidligere anslått.
• Målt ved endringen i det olje-, rente- og aktivitetskorrigerte budsjettunderskuddet innebærer budsjettopplegget for 1997 en innstramming i den innenlandske etterspørselen tilsvarende ½ pst. av BNP for Fastlands-Norge, mens anslaget i Salderingsproposisjonen var 1 pst.
• Det overføres 21,4 mrd. kroner fra petroleumsfondet for å dekke det oljekorrigerte underskuddet i 1997. Dette er 2,5 mrd. kroner lavere enn i det vedtatte statsbudsjettet for 1997, i hovedsak som følge av at den sterke økonomiske oppgangen fører til høyere skatte- og avgiftsinntekter og lavere utgifter til dagpenger enn tidligere anslått.
• Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomhet anslås i 1997 til 78,7 mrd. kroner. Etter overføringen til statsbudsjettet for å dekke det oljekorrigerte underskuddet, anslås netto avsetning i fondet til 57,3 mrd. kroner. Allerede opparbeidet kapital på fondet forventes å få en avkastning på 2,5 mrd. kroner. Samlet overskudd i fondet i 1997 anslås etter dette til 59,7 mrd. kroner og akkumulert kapital i fondet ved utgangen av 1997 til 106 mrd. kroner.

 

Statsforvaltningen består, i tillegg til statsbudsjettet, av Statens petroleumsfond og andre statlige fond, bl.a. Folketrygdfondet og Statens banksikringsfond. Statsforvaltningens netto finansinvesteringer anslås i 1996 og 1997 til henholdsvis 62,3 og 75,7 mrd. kroner, som tilsvarer 6,1 og 7,0 pst. av BNP.

For offentlig forvaltning i alt, som i tillegg til statsforvaltningen også omfatter kommuneforvaltningen, anslås finansinvesteringene i 1996 og 1997 til hhv. 5,9 og 6,8 pst. av BNP. Offentlig forvaltnings bruttogjeld utgjorde om lag 315 mrd. kroner eller vel 31 pst. av BNP ved utgangen av 1996. Disse overskudds- og gjeldsbegrepene legges til grunn for kravet til offentlige finanser i Maastricht-traktaten.

Verdien av vår oljeformue ble i Langtidsprogrammet 1998-2001 oppjustert som følge av økte anslag for de gjenstående utvinnbare olje- og gassreservene. Statsbudsjettet for 1997 anslås nå å være om lag i generasjonsmessig balanse, slik det framgår av Langtidsprogrammet. Det betyr at dagens overføringsordninger og trygdesystemer mv. kan videreføres uten at framtidige generasjoner får et høyere skatte- og avgiftsnivå. De langsiktige kravene til finanspolitikken tilsier derfor en moderat vekst i offentlige utgifter i årene framover. Nye, større satsinger må dekkes innenfor en slik vekst eller ved omprioriteringer.

Petroleumsfondet er et viktig instrument for å ta hånd om den finansielle sparingen på statens hånd. Når oljeformuen tappes, motsvares det av eksportinntekter som for en stor del går inn i statskassen som skatteinntekter og som inntekter knyttet til statens eierandeler på kontinentalsokkelen. En del av disse inntektene brukes over statsbudsjettet, dels til å bygge opp real- og kunnskapskapital for å styrke vår framtidige produksjonsevne, og dels til å finansiere løpende offentlig og privat konsum. En vesentlig del av oljeinntektene bør imidlertid spares i form av finansielle fordringer. Petroleumsfondet er opprettet for dette formålet.

Petroleumsfondet har hittil blitt investert etter omtrent samme retningslinjer som Norges Banks valutareserver. Det innebærer at fondet i hovedsak er plassert i sikre, rentebærende verdipapirer. Framskrivningene av statsfinansene i Langtidsprogrammet 1998-2001 kan tyde på at petroleumsfondet vil bli større enn tidligere anslått og at det vil ta lengre tid før det blir nødvendig å tære på fondet. Med utsikter til et stort fond og en såvidt lang investeringshorisont aktualiseres nå spørsmålet om retningslinjene for investering av fondet bør justeres. I avsnitt 3.5 drøftes en del problemstillinger i tilknytning til forvaltningen av petroleumsfondet nærmere. Det legges opp til følgende retningslinjer for forvaltningen av fondet:

• Petroleumsfondet plasseres utenlands, bl.a. av hensyn til stabiliteten i norsk økonomi.
• For å øke fondets langsiktige avkastning bør en del av fondets kapital plasseres i egenkapitalinstrumenter. Plasseringer i egenkapitalinstrumenter skal bestå av sammensatte porteføljer av aksjer som reflekterer bredden i tilbudet av aksjer ved internasjonale aksjebørser i land med godt utviklet selskaps-, børs- og verdipapirlovgivning. Med dette unngår en spekulative investeringer i enkeltaksjer. Det arbeides videre fram mot høsten 1997 med nærmere retningslinjer for fondets aksjeplasseringer, med sikte på at disse kan tre i kraft fra 1. januar 1998.
• Norges Bank forvalter petroleumsfondet, men vil særlig for aksjeplasseringer i stor grad anvende eksterne porteføljeforvaltere som velges på et forretningsmessig grunnlag. Departementet antar at både norske og utenlandske forvaltere vil bli brukt.

 

Inntektene i kommuneforvaltningen har økt betydelig i de siste årene. Fra 1988 til 1996 var den reelle økningen om lag 20 pst. eller 30 mrd. 1997-kroner. Dette svarer til en gjennomsnittlig reell vekst på 2¼ pst. pr. år. Renteutgiftene som andel av inntektene falt fra 5½ pst. i 1990 til knapt 3 pst. i 1996. Nedgangen i renteutgiftene innebærer at kommunene og fylkeskommunene har fått frigjort midler som kan brukes til andre formål, f.eks. nedbetaling av gjeld eller økt aktivitet.

Etter Stortingets saldering av statsbudsjettet er anslaget for realveksten i kommunesektorens inntekter for 1997 endret:

• Skatteinntektene anslås å bli om lag 800 mill. kroner høyere.
• Overføringene foreslås økt med 225 mill. kroner.
• Realverdien av inntektene anslås å bli vel 400 mill. kroner høyere som følge av at prisstigningen på vareinnsats og realinvesteringer i kommunene nå anslås å bli lavere enn tidligere lagt til grunn.
• Gebyrinntektene anslås å bli om lag 75 mill. kroner høyere.
• Brutto renteinntekter anslås å bli i overkant av 500 mill. kroner lavere som følge av lavere rentenivå.

 

Etter dette anslås kommuneforvaltningens inntekter å øke reelt med om lag 1 mrd. kroner mer enn under salderingen av budsjettet. Realinntektsveksten fra 1996 til 1997 anslås nå å bli knapt 3 pst.. Under salderingen av statsbudsjettet var den anslåtte veksten 2 1/4 pst.

I tillegg til inntektsveksten vil sektoren få reduserte utgifter i 1997 som følge av lavere rentenivå. Samlet regnes det nå med at sektorens renteutgifter fra 1996 til 1997 vil gå ned med om lag 1,1 mrd. kroner. I salderingen ble nedgangen i renteutgiftene anslått til om lag 600 mill. kroner. Kommuneforvaltningens inntekter medregnet renteinntekter, men fratrukket renteutgifter, anslås etter dette å øke reelt med i alt 3¾ pst. eller mer enn 6 mrd. kroner fra 1996 til 1997. Dette er om lag 1,5 mrd. kroner mer enn lagt til grunn i salderingen.

Det knytter seg usikkerhet til kommunenes disponering av den høye inntektsrammen for 1997. Pressproblemer på arbeidsmarkedet gjør seg særlig gjeldende for flere av de yrkesgruppene som sysselsettes i kommunal sektor. Konkurransen om arbeidskraften kan føre til lønnspress. Foreliggende regnskapstall viser at mens det i kommuneforvaltningen samlet var en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1995 til 1996 på 4¼ pst., var årslønnsveksten for ansatte ved fylkeskommunale sykehus 5¼ pst. og for leger 9½ pst. Det er viktig at kommunene og fylkeskommunene bruker de økte inntektene til mer velferd og ikke til mindre effektiv og dyrere tjenesteyting.

Pengepolitikken innrettes mot å holdes stabil valutakurs overfor europeiske valutaer.

Høsten 1996 og de første månedene i 1997 var det et betydelig appresieringspress mot kronen. Kronekursen, målt mot ECU-indeksen, var i første kvartal i år i gjennomsnitt om lag 97,5, mens gjennomsnittet i 1996 var 102,5. Kronekursen har imidlertid svekket seg noe den siste måneden. Gjennomsnittlig kronekurs i april var 99,9, som betyr at krona denne måneden var 2,6 pst. sterkere mot ECU enn i gjennomsnitt for 1996. Kronekursen var 9. mai 101,4.

For å begrense styrkingen av kronen har Norges Bank siden november i fjor satt ned sine renter tre ganger og intervenert for betydelige beløp i valutamarkedet. I forbindelse med den siste rentenedsettelsen 10. januar i år, erklærte Norges Bank at banken i en periode ikke ville intervenere i valutamarkedet i vesentlig grad. Dette må ses på bakgrunn av den sterke kapitalutgangen, og bankens vurdering var at valutaintervensjoner som virkemiddel ikke dempet kapitalinnstrømmingen. Banken annonserte 20. februar at den i tiden framover igjen ville kjøpe valuta som ledd i oppbyggingen av petroleumsfondet.

Med sterk oppgang i rkonomien og et strammere arbeidsmarked stilles inntektspolitikken overfor store utfordringer. Lav lrnnsvekst i samsvar med Solidaritetsalternativet er nødvendig for at norsk nFringsliv ikke skal tape kostnadsmessig konkurranseevne overfor utlandet. Dette vil bidra til en produksjons- og sysselsettingsutvikling som gir grunnlag for at ledigheten varig kan holdes lav.

I fjor var reallønnsveksten nær 3 pst. i gjennomsnitt. Dette var høyere enn på 20 år. I gjennomsnitt for årene 1994-1997 kan reallønnsveksten anslås til om lag 1½ pst. pr. år. Til sammenlikning var det i Solidaritetsalternativet i Langtidsprogrammet 1994-1997 lagt til grunn en gjennomsnittlig årlig reallønnsvekst på ½ pst.

Lønnsoppgjøret mellom LO og NHO innebærer at det gis tillegg på mellom 80 øre og kr 1,80 pr. time fra 1. april. Sammen med anslått overheng fra 1996 innebærer oppgjøret en gjennomsnittlig lønnsvekst i LO/NHO-området på 3½ pst. dersom lønnsglidningen blir som i fjor, men uten engangsbonuser, som det var et visst omfang av i fjor.

LO/NHO-oppgjøret innebærer videre at den avtalefestede førtidspensjonsordningen (AFP) skal utvides til også å omfatte 62- og 63-åringer. Under meklingen varslet Regjeringen at den vil foreslå for Stortinget endringer i skatte- og trygdereglene som er nødvendige for at 62- og 63-årige AFP-pensjonister skal få de samme fordelene som de eldre AFP-pensjonistene.

Utvidelsen av AFP-ordningen vil bidra til å senke avgangsalderen for grupper av arbeidstakere. Det er derfor viktig at det søkes å finne tiltak som kan bidra til å øke den gjennomsnittlige avgangsalderen, slik det er lagt opp til i Langtidsprogrammet 1998-2001. Regjeringen vil sette ned et offentlig utvalg for å vurdere ulike former for fleksibel førtidspensjonering med sikte på å heve den gjennomsnittlige avgangsalderen.

I lønnsoppgjørene i stats- og kommunesektoren krevde arbeidstakerorganisasjonene 30. april brudd i forhandlingene. Disse oppgjørene er nå under mekling. Regulering av folketrygdens grunnbeløp vil bli foretatt i etterkant av lønnsoppgjørene i offentlig sektor.

I denne meldingen legges det, som i Nasjonalbudsjettet, til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst for alle grupper under ett på 3½ pst. fra 1996 til 1997. Dette anslaget forutsetter at tilleggene blir moderate i de lønnsoppgjørene som gjenstår, og at de lokale tilleggene gjennom 1997 blir moderate. En anslått økning i konsumprisene på 2½ pst. gir en reallønnsvekst på 1 pst.

Den økende knappheten på arbeidskraft innenfor enkelte sektorer og i enkelte regioner stiller krav til alle sider av arbeidsmarkedspolitikken. Det er særlig viktig at formidlingsinnsatsen prioriteres, slik at arbeidsledige raskt kan gå inn i de ledige jobbene. Samtidig må sammensetningen av arbeidsmarkedstiltakene tilpasses konjunktursituasjonen, ved at det legges til rette for en høy andel korte, yrkesrettede kvalifiseringstiltak.

Virkningene av arbeidsmarkedstiltak avhenger av konjunktursituasjonen. Dersom et hryt tiltaksnivD opprettholdes i en periode med sterk vekst i sysselsettingen, kan dette bidra til at ledige kanaliseres til tiltaksplasser framfor D gD over til ordinFrt arbeid. I lys av den sterke sysselsettingsveksten må det derfor legges stor vekt på tiltak som motvirker flaskehalser på arbeidsmarkedet, og som raskt kan gi arbeidssøkere kompetanse til å gå inn i ledige jobber. Dette tilsier at arbeidsmarkedsetaten legger vekt på å tilby korte, yrkesrettede kurs som kvalifiserer til jobber i bransjer med stor etterspørsel etter arbeidskraft. Samtidig må det stilles strenge krav om at ledige skal ta imot jobbtilbud, også om det innebærer flytting.

Etter flere år med høy ledighet har flere land erfart at den strukturelle ledigheten har økt. Det er trolig for tidlig å trekke klare konklusjoner om dette i Norge. Det er flere positive trekk ved utviklingen i det norske arbeidsmarkedet sammenliknet med mange andre europeiske land, særlig at yrkesdeltakelsen de siste årene har økt kraftig uten at pris- og kostnadsveksten har kommet ut av kontroll.

Strukturell arbeidsledighet avspeiler en mistilpasning mellom etterspørselen etter arbeidskraft og arbeidsstyrkens kvalifikasjoner, motivasjon og tilgjengelighet. Dersom nivået på arbeidsledigheten nærmer seg eller kommer under nivået på strukturledigheten, kan det oppstå ubalanser i arbeidsmarkedet, noe som kan resultere i økende lønns- og kostnadsvekst. Selv om strukturledigheten i Norge må antas å være vesentlig lavere enn i mange andre europeiske land, er det flere tegn som tyder på at den konjunkturelle arbeidsledigheten i Norge nå er liten. Dette skjerper kravene til arbeidsmarkedspolitikken, slik at også strukturledigheten kan presses ned. I den nåværende konjunktursituasjonen må det legges vekt på å formidle arbeidssøkere til sektorer der det er mangel på arbeidskraft. Rask oppfølging av ledige stillinger med presist formidlingsarbeid vil kunne redusere ledighetsperiodene for den enkelte ledige. Nedgangen i ungdomsledigheten og antallet langtidsledige viser at det er gode muligheter for grupper som tidligere har hatt særlige problemer på arbeidsmarkedet.

Selv om situasjonen på arbeidsmarkedet har blitt betydelig bedret de siste årene, er det fortsatt nødvendig med høy innsats overfor grupper som fortsatt har problemer med å komme inn på arbeidsmarkedet. Fra 1. juli 1997 vil det bli satt i verk et nytt tiltakstilbud overfor personer som går ut av sin andre 80-ukers dagpengeperiode uten å ha kommet i arbeid.

I statsbudsjettet for 1997 er det bevilget midler til å finansiere gjennomsnittlig 26 800 tiltaksplasser. Det ble lagt opp til et nivå på arbeidsmarkedstiltakene i første halvår på 29 300 plasser, mens det ble forutsatt at tiltaksnivået i andre halvår skulle vurderes i forbindelse med Revidert nasjonalbudsjett. Tiltaksgjennomføringen i første halvår ligger an til å bli om lag som forutsatt. Det legges opp til et tiltaksnivå i andre halvår på 24 300 plasser.

Et forslag til endring av petroleumsbeskatningen om bl.a. oljeselskapenes leie av produksjonsinnretninger er sendt på høring. Videre foreslås det i St prp nr 63 (1996-97), som en del av inndekningen av høyere bevilgninger på enkelte områder av statsbudsjettet, en økning av produksjonsavgiften på vannkraft med nær ½ øre pr. kilowattime fra 1. juli 1997. Dette tilsvarer om lag 250 mill. kroner i 1997 og innebærer at inntektene fra produksjonsavgiften blir noe høyere enn i 1996. Det legges for øvrig ikke opp til endringer i skatte- og avgiftsopplegget for 1997. I avsnitt 3.3 gis en nærmere drøfting av konsekvensene av grensehandelen for handelslekkasjer, arbeidsplasser og statlige inntekter, samt enkelte andre skatte- og avgiftspolitiske spørsmål.

Regjeringen vil videreføre en politikk som vektlegger et stabilt nasjonalt eierskap i de største finansinstitusjonene. Regjeringen går inn for å endre retningslinjene for Statens Bankinvesteringsfond slik at Fondet også kan ha eierandel i et eventuelt sammenslått finanskonsern med Storebrand og Kreditkassen. Eierandelen bør i tilfelle være slik at målsettingen om stabilt nasjonalt eierskap ivaretas.

I kapittel 2 i denne meldingen drøftes utsiktene for norsk og internasjonal økonomi. Kapittel 3 gir en oversikt over den økonomiske politikken. I kapittel 4 gis en vurdering av visse sider ved delingsmodellen i skattesystemet. I kapittel 5 gis en oversikt over forberedelsene av Den økonomiske og monetære union i EU og mulige konsekvenser av valutaunionen.