Kapittel 2 De økonomiske utsiktene

2.1 Hovedtrekk

Veksten i internasjonal økonomi anslås å ta seg noe opp i 1997 og 1998. BNP-veksten for gjennomsnittet av våre handelspartnere anslås til 2½ pst. både i år og neste år, etter en vekst på knapt 2 pst. i fjor. Anslagene er uendret fra Salderingsproposisjonen.

I USA har den sterke veksten fra slutten av fjoråret fortsatt inn i 1997, men det ventes en viss avmatning neste år. Veksten i Japan ventes å gå midlertidig ned i 1997 før aktiviteten tar seg opp igjen. For Europa er det anslått tiltakende aktivitet gjennom inneværende år og i 1998. De store valutakursbevegelsene den senere tiden, med styrking av bl.a. amerikanske dollar og britiske pund i forhold til japanske yen og tyske mark, vil bidra til økt økonomisk aktivitet i Kontinental-Europa og Japan. Sett på bakgrunn av at det foreløpig er få sikre tegn til høyere vekst i sentrale land i Kontinental-Europa, er imidlertid vekstutsiktene for disse landene fortsatt usikre.

Arbeidsledigheten i industrilandene ventes å avta noe i tiden framover. Den gjennomsnittlige ledigheten i Europa ventes likevel å holde seg på over 10 pst. i inneværende og neste år.

Prisstigningen internasjonalt er fortsatt lav. I Kontinental-Europa og Japan bidrar betydelig ledig produksjonskapasitet til å holde prisstigningen nede. I USA og Storbritannia, der kapasitetsutnyttingen er relativ høy, bidrar bl.a. styrkingen av valutaene til å dempe inflasjonen. Det er lagt til grunn en gradvis oppgang i prisstigningen hos våre handelspartnere fra 1,7 pst. i 1996 til 2 pst. i år og 2¼ pst. neste år.

Høyere oljeproduksjon både i OPEC-land og i land utenfor OPEC og relativt mildt vær i vinter har bidratt til et betydelig fall i oljeprisene gjennom første kvartal i år. Ved inngangen til 1997 lå prisene rundt 24 dollar eller over 150 kroner pr. fat, mens de 9. mai lå rundt 18½ dollar eller om lag 130 kroner pr. fat. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år er 135 kroner. Tilbudet av olje utover i 1997 synes å være relativt høyt i forhold til den anslåtte etterspørselen. Det tilsier i så fall lave priser. Prisene på olje for framtidig levering tyder på at markedet venter priser omtrent på dagens nivå framover.

Som i Langtidsprogrammet legges det til grunn en oljepris på 125 kroner pr. fat i 1997 og 115 1997-kroner i perioden 1998-2001.

I de internasjonale penge- og valutamarkedene har yen og tyske mark svekket seg markert i forhold til dollar hittil i år. Dette har bl.a. sammenheng med en ekspansiv pengepolitikk, med lave kortsiktige renter, i en rekke land i Kontinental-Europa og særlig i Japan. De tyske pengemarkedsrentene har holdt seg om lag uendret i overkant av 3 pst. siden tidlig i 1996. I løpet av det siste året har rentenivået i en rekke andre europiske land nærmet seg det tyske. De kortsiktige tyske rentene ventes å holde seg om lag på dette nivået også neste år. I USA har det vært en viss økning i de kortsiktige rentene siden mars i år, etter at de holdt seg relativt stabile gjennom det meste av fjoråret.

Den norskekronen var sterk i første kvartal i år. Målt mot ECU var kursindeksen i gjennomsnitt 5 pst. sterkere enn gjennomsnittsverdien i 1996. I tråd med retningslinjene for pengepolitikken er virkemidlene rettet inn med sikte på etter hvert å bringe kursen tilbake til utgangsleiet. For å begrense styrkingen av kronen har Norges Bank siden november i fjor satt ned signalrentene tre ganger og intervenert for betydelige beløp i valutamarkedet.

Utviklingen i valutamarkedene internasjonalt ser ut til å ha vært av betydning for utviklingen i kronekursen. Usikkerhet om vekstutsiktene i de store økonomiene og om framdriften i ØMU-prosessen har resultert i betydelige internasjonale kapitalbevegelser som også har påvirket den norske kronekursen. Flere andre europeiske valutaer opplevde også et appresieringspress mot sine valutaer på slutten av fjoråret og de første månedene i år, særlig i forhold til tyske mark.

Kursen på norske kroner har svekket seg igjen den senere tid. Gjennomsnittlig kursindeks målt mot ECU var 99,8 i april, og 9. mai ble indeksen notert til 101,4. Dette innebærer at styrkingen av kronekursen i første kvartal nå er reversert.

Den sterke kronekursen og rentenedsettelsene i Norges Bank har gitt et fall i norske pengemarkedsrenter. Den effektive 3-månedsrenten er nå om lag 3½ pst. mot 4½ pst. i november i fjor. Nedgangen i de norske rentene har vært sterkere enn i de internasjonale, og norske pengemarkedsrenter er nå ¾ prosentpoeng lavere enn tilsvarende ECU-renter og ¼ prosentpoeng høyere enn tyske renter.

Norsk økonomi er nå inne i det fjerde året i en meget sterk oppgangskonjunktur. Oppgangen i fjor var bredt basert, med vekst i de fleste etterspørselskomponentene. I Nasjonalbudsjettet og i Salderingsproposisjonen ble det lagt til grunn at høykonjunkturen i norsk økonomi ville fortsette i 1997, selv om det ble anslått en viss avdemping i veksttakten. Ny informasjon tyder på at veksten i fastlandsøkonomien i inneværende år kan bli høyere enn tidligere anslått. Særlig tyder en meget sterk sysselsettingsvekst i 1. kvartal i år på høy aktivitet. Drivkreftene i den økonomiske oppgangen er i første rekke husholdningenes etterspørsel og oljeinvesteringene.

I 1996 var BNP-veksten for Fastlands-Norge 3,7 pst., mot 3,1 pst. i 1995, ifølge reviderte nasjonalregnskapstall som ble lagt fram i begynnelsen av mai. Den økte veksten var i stor grad knyttet til oppgang i det private forbruket, som økte med hele 4,7 pst. Veksten i det private forbruket har ikke vært sterkere siden 1986. Husholdningenes disponible realinntekter økte kraftig, hovedsakelig som følge av sterk oppgang i reallønninger og sysselsetting. Dette forklarer mye av konsumveksten i fjor. Særlig økte kjøpene av varige goder. Økte bilkjøp bidro alene til en vekst i det private forbruket på hele 2 prosentpoeng. Også eksporten av tradisjonelle varer økte markert, til tross for bare moderat markedsvekst blant våre tradisjonelt viktigste handelspartnere. Den sterke eksportutviklingen må i stor grad ses i sammenheng med at norske eksportører de siste årene i økende grad har vunnet innpass i nye markeder, særlig i Asia og Øst-Europa. Investeringene i fastlandsbedriftene økte ytterligere i fjor, selv om veksttakten var lavere enn i de foregående to årene. Den høye investeringsaktiviteten de siste årene har resultert i økt produksjonskapasitet. Kapasitetsutnyttingen for bedriftene i industrien synes imidlertid å ha økt igjen gjennom 1996.

Løpende korttidsstatistikk kan tyde på at veksten i det private forbruket i inneværende år blir noe lavere enn i fjor. Det har først og fremst sammenheng med at bilkjøpene ikke gir det samme sterke vekstbidraget som i 1996. Lave renter, økt kredittvekst, sterk sysselsettingsvekst og et gjennomgående svært positivt syn på den økonomiske situasjonen blant husholdningene tilsier imidlertid at forbruksveksten framover fortsatt kan bli høy. Presset i bolig- og eiendomsmarkedet har også tiltatt. Etter en gjennomsnittlig prisvekst på bruktboliger på nesten 10 pst. i fjor, ser det ut til at veksten i boligprisene har tiltatt i styrke så langt i år. Samtidig har omsetningshastigheten for bruktboliger økt.

Eksporten fra næringslivet i Fastlands-Norge og industriproduksjonen har vært om lag uendret de siste månedene, etter den sterke veksten de siste tre årene. I lys av en tiltakende vekst i internasjonal økonomi og en markert økning i industriens ordretilgang, ventes eksporten og industriproduksjonen å ta seg klart opp i tiden framover.

For øvrige deler av etterspørselen tyder den løpende korttidsstatistikken de siste månedene på at utviklingen er godt i tråd med tidligere anslag.

Den langvarige oppgangen i norsk økonomi har ført til en betydelig bedring i arbeidsmarkedet. Sysselsettingen økte med om lag 123 000 personer fra 1993 til 1996, mens arbeidsledigheten avtok med om lag 30 000 personer i samme tidsrom. Fra 1995 til 1996 økte antall sysselsatte personer med hele 53 000. Utenom 1976 og 1986 har ikke veksten vært sterkere i noe enkeltår etter krigen. Veksten i fjor var sterkest innen privat og offentlig tjenesteyting og bygge- og anleggsvirksomhet.

Den sterke sysselsettingsveksten ser ut til å ha fortsatt inn i 1997. Ifølge Arbeidskraftundersøkelsen (AKU) økte sysselsettingen med 59 000 personer fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år. Dersom en korrigerer for at påsken i år var i 1. kvartal, mens den i fjor var i 2. kvartal, var oppgangen i sysselsettingen på hele 67 000 personer. Økningen i sysselsettingen er sterkest innenfor industri, bygge- og anleggsvirksomhet, varehandel og offentlig tjenesteyting. Den sterke sysselsettingsveksten bekreftes av at skatteinngangen til det offentlige så langt i 1997 er blitt vesentlig høyere enn forventet. På dette tidspunkt i fjor og i forfjor observerte en også sterkere skatteinngang enn forventet, og det viste seg i ettertid at dette i hovedsak skyldtes sterkere vekst i sysselsettingen enn anslått.

Som gjennomsnitt fra 1996 til 1997 anslås nå antall sysselsatte personer å øke med 45 000, som er 15 000 mer enn anslått i Salderingsproposisjonen.

Parallelt med den sterke sysselsettingsveksten har tilstrømmingen til arbeidsmarkedet økt betydelig. Yrkesfrekvensene, dvs. antall personer i arbeidsstyrken i prosent av befolkningen, har fortsatt å øke for de fleste gruppene. Samlet for gruppen 16-74 år er yrkesfrekvensene nå på 71,5 pst., som er det høyeste nivået som er målt. Økningen har vært særlig sterk blant ungdom og kvinner. Yrkesdeltakingen for kvinner mellom 25 og 66 år er nå 77,1 pst. Arbeidsstyrken har økt sterkere enn ventet de siste årene. Dette er en svært positiv utvikling, som viser at arbeidskraftpotensialet har vært større enn tidligere anslått. Økningen i arbeidsstyrken har bidratt til å redusere de pressproblemene som ellers ville oppstått som følge av den meget sterke sysselsettingsveksten. Den kraftige oppgangen i arbeidsstyrken har imidlertid innebåret at de fleste av de nye arbeidsplassene som er blitt skapt de siste årene, ikke er blitt besatt av de arbeidsledige, men av personer som tidligere sto utenfor arbeidsstyrken. Likevel har arbeidsledigheten gått markert ned.

Arbeidsledigheten falt med om lag ½ prosentpoeng i fjor, og utgjorde 4,9 pst. på årsbasis etter ny AKU-definisjon. Målt ved gammel AKU-definisjon, dvs. slik en målte før omleggingen fra 1996, ville ledighetsnivået ligget anslagsvis ½ prosentpoeng lavere. Nedgangen i ledigheten var særlig sterk mot slutten av fjoråret, og den har fortsatt inn i inneværende år. Fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år har AKU-ledigheten falt med 17 000 personer. Dersom en korrigerer for at påsken i år var i 1. kvartal, mens den i fjor var i 2. kvartal, var nedgangen i ledigheten på 25 000 personer. Tall for utviklingen i den registrerte ledigheten fra Arbeidsdirektoratet viser også at nedgangen i ledigheten har fortsatt etter nyttår, i om lag samme tempo som mot slutten av fjoråret. Fra årsskiftet og fram til utgangen av april har den registerte ledigheten avtatt med mer enn 8 000 personer når en justerer for normale sesongvariasjoner.

Som gjennomsnitt for 1997 anslås nå en AKU-ledighet på 4 pst. Dette er ½ prosentpoeng lavere enn anslått i Nasjonalbudsjettet og Salderings-proposisjonen. Det er imidlertid grunn til å understreke at anslag på ledigheten er usikre.

Tabell 2.1 oppsummerer de nye makroøkonomiskeanslagene for 1997. I samsvar med retningslinjene for Statens petroleumsfond skal det i Revidert nasjonalbudsjett gis en omtale av enkelte foreløpige hovedtrekk i 1998-budsjettet. Dette er gjort i avsnitt 3.1, basert på noen beregningsmessige forutsetninger. For å gi et bedre grunnlag for å kunne vurdere 1998-opplegget, gis det i denne meldingen også makroøkonomiske anslag for 1998. Det presenteres dessuten mellomlangsiktige beregninger for årene 1999-2001.

Anslagene for produksjons- og etterspørselsutviklingen for inneværende og neste år bygger bl.a. på følgende vurderinger:

Det private forbruket anslås å øke med 3¼ pst. fra 1996 til 1997, og med 2½ pst. i 1998. Anslaget for 1997 er ¼ prosentpoeng lavere enn i Salderingsproposisjonen. Nedjusteringen må ses i sammenheng med at elektrisitetsforbruket har vært svært lavt i 1. kvartal i år. Både for inneværende år og neste år bidrar først og fremst en noe lavere vekst i bilkjøpene til at forbruksveksten dempes. Det er ventet noe lavere vekst i husholdningenes disponible realinntekter i 1997 enn i 1996 som følge av en mer moderat vekst i reallønn og sysselsetting. Husholdningenes sparerate, som er redusert hvert år siden 1993, ventes å gå ytterligere ned i år. Lave renter, sterk vekst i boligprisene og et gjennomgående positivt syn på den økonomiske situasjonen kan tilsi en slik nedgang. Fra 1997 til 1998 er det lagt til grunn en svak oppgang i spareraten.
Etter svak utvikling i 1996 har igangsettingen av nye boliger tatt seg opp de siste månedene. Dette må ses i sammenheng med lavere renter og sterk prisstigning i annenhåndsmarkedet for boliger. I 1997 forventes det nå igangsatt om lag 21 500 nye boliger. Boliginvesteringene anslås å øke med henholdsvis 11¼ pst. og 9½ pst. i år og neste år.
Basert på nye oppjusterte investeringsanslag fra Olje- og energidepartementet anslås det nå at etterspørselsimpulsene fra oljeinvesteringene rettet mot fastlandsøkonomien vil øke med nesten 6 mrd. kroner fra 1996 til 1997, mens det ble lagt til grunn en økning på 1½ mrd. kroner i Salderingsproposisjonen. Den høyere investeringsveksten i 1997 skyldes dels at oljeselskapene har oppjustert anslaget for investeringskostnader i 1997 og dels at investeringene i 1996 synes å ha blitt lavere enn tidligere antatt. Fra 1997 til 1998 er det lagt til grunn om lag uendret etterspørselsimpuls mot fastlandsøkonomien fra oljevirksomheten.

Tabell 2.1 Hovedtall for norsk økonomi. Prosentvis endring fra året før

	Mrd. 1993-kroner 1996	1996	1997	1998	Årlig gjennomsnitt 1999-2001
Faste priser:
Privat konsum	460,3	4,7	3,2	2,4	2,3
Offentlig konsum	190,3	3,3	2,0	1,7	1,8
Bruttoinvesteringer i fast kapital i alt	191,1	4,8	8,2	1,9	-3,8
Oljeutvinning og rørtransport	43,8	-4,4	18,5	1,5	-23,0
Utenriks sjøfart og oljeboring	5,1	60,9	-11,3	8,0	-4,2
Bedrifter i Fastlands-Norge	90,1	11,1	5,1	-1,0	1,8
- Herav: Industri og bergverk	17,2	8,4	5,0	8,2	2,7
Boliger	23,1	-6,0	11,3	9,5	2,6
Offentlig forvaltning	29,0	4,8	3,4	4,7	-1,5
Samlet innenlandsk etterspørsel ¹⁾>	864,4	3,7	3,8	2,3	0,7
Eksport	391,5	10,0	5,1	6,8	4,4
7 - Herav: Råolje og naturgass	145,3	15,5	6,8	10,1	3,9
Tradisjonelle varer	145,2	10,3	4,0	5,5	5,1
Import	308,5	6,5	5,2	4,5	1,7
- Herav: Tradisjonelle varer	217,0	9,2	4,0	5,1	2,8
Bruttonasjonalprodukt	947,4	5,3	3,9	3,5	2,0
- Herav: Fastlands-Norge	773,8	3,7	3,3	2,3	1,7
Sysselsetting, personer	..	2,5	2	1	½
Nivå:
Husholdningenes sparerate, pst. av disponibel inntekt	..	5,5	4,7	5,0	5,0

1) Inklusive lagerendring.
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Investeringene i bedriftene i fastlandsøkonomien ligger nå på et høyt nivå etter flere år med sterk vekst. Veksten i 1997 og 1998 anslås å bli klart lavere enn i fjor. Neste år vil investeringene knyttet til utbyggingen av ny hovedflyplass på Gardermoen avta betydelig. Dette anslås imidlertid å bli motvirket av en økning i andre investeringer, særlig innen deler av industrien og elektrisitetsforsyningen. Alt i alt er det lagt til grunn at investeringene i fastlandsbedriftene vil øke med 5 pst. i år og at de vil falle svakt til neste år.
Eksporten av tradisjonelle varer ventes å øke med om lag 4 pst. i år og 5½ pst. til neste år. Utenom kraftintensiv produksjon og elektrisk kraft, er anslaget for 1998 om lag på linje med markedsveksten for norske eksportprodukter, mens det er noe lavere for 1997.
Samlet offentlig etterspørsel (konsum og investeringer) anslås å øke med 2¼ pst. i 1997 og 2 pst. 1998, jf. omtalen av budsjettpolitikken i avsnitt 3.1.

Alt i alt ligger det an til at aktiviteten i fastlandsøkonomien vil fortsette å holde seg høy de nærmeste par årene. BNP for Fastlands-Norge anslås nå å øke med 3¼ pst. i 1997, som er ¾ prosentpoeng høyere enn anslaget i Salderingsproposisjonen. Oppjusteringen skyldes i hovedsak at veksten i offentlig konsum og investeringer og oljeinvesteringene antas å bli høyere. I 1998 anslås en normalisering av BNP-veksten i fastlandsøkonomien, og det legges til grunn en vekst på 2¼ pst. Som i 1996 forventes husholdningenes etterspørsel å bidra mest til aktivitetsveksten i norsk økonomi både i 1997 og 1998. BNP i alt anslås å øke med knappe 4 pst. i 1997 og 3½ pst. i 1998.

Konsumprisene økte i gjennomsnitt med 1,3 pst. fra 1995 til 1996, mens prisstigningen ved utgangen av året var 1,8 pst., som var om lag på linje med våre viktigste handelspartnere. Økningen i prisstigningstakten gjennom andre halvår i fjor fortsatte de to første månedene i år. Økningen henger i stor grad sammen med endrede avgifter og at elektrisitetsprisene gikk opp gjennom høsten og vinteren. Fra februar til april avtok imidlertid 12-månedersveksten fra 3,3 til 2,6 pst. Den viktigste faktoren bak nedgangen fra februar til april var fall i elektristetsprisene, og her kan en trolig vente ytterligere nedgang i månedene framover. Blant annet på denne bakgrunn anslås en ytterligere avdemping av konsumprisveksten i månedene framover, slik at den mot slutten av året kommer på linje med utviklingen hos våre handelspartnere. Den gjennomsnittlige prisstigningen fra 1996 til 1997 anslås til 2½ pst.

Årslønnsveksten fra 1995 til 1996 er anslått til om lag 4¼ pst. av Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. Blant annet på grunnlag av den informasjonen som nå foreligger fra de pågående lønnsforhandlingene, legges det fortsatt til grunn at den gjennomsnittlige årslønnsveksten fra 1996 til 1997 blir i størrelsesorden 3½ pst. Tidligpensjonsordningen som skal gjennomsføres for 62- og 63-åringer vil isolert sett bidra til å øke bedriftenes lønnskostnader med i underkant av ¼ prosentpoeng. Virkningen er imidlertid først og fremst beregnet å komme i 1998.

Overskuddet på driftsbalansen overfor utlandet var i fjor knapt 73 mrd. kroner. Etter mange år i netto gjeldssituasjon, kom Norge i 1995 i en netto fordringsposisjon overfor utlandet. Ved utgangen av 1996 hadde Norge nettofordringer på 75 mrd. kroner. Overskuddet i utenriksøkonomien anslås å øke til 81 mrd. kroner i 1997 og 92 mrd. kroner i 1998. Den sterke bedringen har primært sammenheng med økende olje- og gasseksport, samtidig som underskuddet på rente- og stønadsbalansen reduseres etter hvert som Norge bedrer netto fordringsposisjonen overfor utlandet. For Fastlands-Norge anslås imidlertid eksportunderskuddet å øke fra 1996 til 1997.

I boks 2.1 gis det en oversikt over hvordan de makroøkonomiske anslagene for 1996 og 1997 er endret i forhold til tidligere.

BOKS 2.1 Endringer i anslagene for den økonomiske utviklingen i 1996 og 1997

Regjeringen la fram sine første årsanslag for utviklingen i norsk økonomi i 1996 i Revidert nasjonalbudsjett 1995 (RNB95). Siden da har en lagt fram anslag for 1996 i flere meldinger. Anslag for 1997 ble for første gang presentert i Revidert nasjonalbudsjett 1996 (RNB96). Tabellen under viser hvordan anslagene for 1996 og 1997 har endret seg.

Tabell 2.2 Finansdepartementets anslag på ulike tidspunkter. Prosentvis endring fra året før

	1996				1997
	RNB95	NB96	NB97	RNB971)	RNB96	NB97	SA972)	RNB97
Handelspartnerne:
Bruttonasjonalprodukt	3	2¾	1¾	1,9	2½	2½	2½	2½
Konsumpriser	2¾	2¾	2	1,7	2	2	2	2
Tysk pengemarkedsrente3)	6	4¼	3¼	3,2	3¼	3½	3¼	3¼
ECU-rente3)	7	5¾	4¼	4,3	4½	4½	4¼	4
Norge:
Bruttonasjonalprodukt	3,6	4,1	5,3	5,3	2,3	3,1	3,1	3,9
Bruttonasjonalprodukt, Fastlands-Norge	2,5	2,6	3,4	3,7	2,0	2,5	2,5	3,3
Privat konsum	2,2	2,5	4,0	4,7	2,1	3,3	3,4	3,2
Offentlig konsum og investeringer	0,9	1,5	2,9	3,5	0,6	0,6	0,7	2,2
Bruttoinvesteringer, fastlandsbedriftene	9,8	7,3	13,0	11,1	2,4	3,5	3,3	5,1
Investeringer i oljevirksomheten	-24,4	-9,0	2,2	-4,4	-2,5	3,4	3,4	18,5
Boliginvesteringer	10,2	9,3	-2,7	-6,0	5,2	11,6	11,2	11,3
Eksport av tradisjonelle varer	6,4	5,0	7,0	10,3	4,6	5,4	5,2	4,0
Import av tradisjonelle varer	5,5	4,3	7,1	9,2	2,4	5,3	6,2	4,0
Sysselsatte personer	1	1½	2½	2,5	1	1¼	1½	2
Arbeidsledighet (AKU) gammel definisjon	..	4¾	4¼	4,4	..	4	4	3½
Arbeidsledighet (AKU) ny definisjon	..	..	4¾	4,9	..	4½	4½	4
Konsumprisindeksen	..	2	1¼	1,3	..	2½	2½	2½
Sentrale statsbudsjettstørrelser:
Overskudd på statsbudsjettet (mrd. kroner)4)	..	10,6	37,9	47,2	..	43,3	58,2	59,7
Aktivitetskorrigert budsjettoverskudd5)	..	1	1	1¼	..	1	1	½
Underliggende reell utgiftsvekst	0	-½	1¼	1	¼	¼	¼	1¾

1) Foreløpige nasjonalregnskapstall.
2) Salderingsproposisjonen 1997.
3) Nominell 3-måneders eurorente. Årsgjennomsnitt.
4) Inklusive Statens petroleumsfond.
5) Olje-, aktivitets- og rentekorrigert overskudd, endring fra året før. Prosent av BNP for Fastlands-Norge.

For 1996 er både BNP-veksten og konsumprisveksten hos handelspartnerne betydelig nedjustert i forhold til de første anslagene. Det samme gjelder rentene. Det har sammenheng med at den forventede konjunkturoppgangen i Kontinental-Europa har latt vente på seg, og at pengepolitikken derfor ble vesentlig mer ekspansiv. Oppgangen i norsk økonomi ble derimot betydelig sterkere enn først lagt til grunn. Oppjusteringen gjelder i første rekke privat konsum og eksporten av tradisjonelle varer, mens boliginvesteringene ble klart lavere enn ventet. Samtidig ble sysselsettingsveksten betydelig høyere enn anslått i RNB95, mens konsumprisøkningen ble lavere bl.a. som følge av lavere bilavgifter og lav prisvekst på importerte varer. Ifølge foreløpige tall ble overskuddet på statsbudsjettet i fjor knapt 10 mrd. kroner høyere enn anslått i Nasjonalbudsjettet 1997 (NB97).

For 1997 er anslagene for internasjonal økonomi de samme som for ett år siden. Veksten i norsk økonomi er derimot kraftig oppjustert, i første rekke på grunn av oppjusterte anslag for husholdningenes etterspørsel, offentlig etterspørsel og for oljeinvesteringene. Oppjusteringen av konsumveksten skyldes først og fremst lavere renteanslag, men også høyere inntektsvekst som følge av den sterke økningen i sysselsettingen. Den finanspolitiske innstrammingen fra 1996 til 1997 framstår nå som noe mindre enn tidligere. Dette har dels sammenheng med nedjustering av utgiftsnivået i 1996 som gjør at veksten i utgiftene fra 1996 til 1997 blir høyere, og dels med de budsjettendringene for 1997 som ble vedtatt sist høst.

I tabell 2.1 er det også vist gjennomsnittlige vekstrater for makroøkonomiske hovedstørrelser for perioden 1999-2001. Framskrivningene er i all hovedsak i tråd med forutsetningene i Langtidsprogrammet 1998-2001. Disse mellomlangsiktige framskrivningene har i større grad preg av å være tekniske illustrasjoner av den framtidige utviklingen i økonomien, og bygger bl.a. på følgende forutsetninger:

En BNP-vekst hos våre handelspartnere på 2½ pst. pr. år. Dette anslås å gi enn viss nedgang i arbeidsledigheten i OECD-området. Konsumprisveksten internasjonalt ventes å holde seg lav, anslagsvis på 2½ pst. pr. år.
En vekst i lønnskostnadene i norsk industri om lag på linje med våre handelspartnere. Dette vil kunne gjøre det mulig å opprettholde norske markedsandeler på eksportmarkedene.
Fortsatt sysselsettingsvekst og en moderat reallønnsvekst som gir grunnlag for en vekst i husholdningenes disponible realinntekter på 2¼ pst. pr. år. Med om lag uendret sparerate for husholdningene fra 1998 og framover anslås dette å gi en vekst i privat forbruk i samme størrelsesorden.
Vekstbidraget fra boliginvesteringene antas å bli beskjedent i årene framover. De moderate anslagene må bl.a. ses på bakgrunn av Boks 2.1
framskrivninger av antall husholdninger, som tilsier at byggingen av boliger vil gå noe ned fram mot århundreskiftet. Dette motvirkes imidlertid av at størrelse og standard trolig vil øke.
Offentlig etterspørsel utvikler seg i takt med de tekniske budsjettframskrivningene som omtales i avsnitt 3.1. Dette innebærer en underliggende realvekst i statens utgifter på 1 pst. pr. år og en vekst i kommunenes kjøp av varer og tjenester i om lag samme størrelsesorden. Skatte- og avgiftsnivået forutsettes uendret.
En kraftig nedgang i oljeinvesteringene i 1999-2001. I forhold til et toppnivå i 1998 anslås etterspørselsimpulsene rettet mot fastlandsøkonomien i år 2001 å bli om lag halvert. Det bør understrekes at usikkerheten knyttet til oljeinvesteringene er stor, og særlig gjelder dette tidsløpet for investeringskostnadene. Erfaringsmessig har det vært vanskelig å tidfeste en nedgang i oljeinvesteringene nøyaktig. I Langtidsprogrammet, som ble lagt fram i mars, ble anslagene for norsk petroleumsproduksjon betydelig oppjustert, bl.a. basert på at en ville klare å øke utvinningsgraden fra feltene. Økt utvinningsgrad krever økte investeringer. Det er ikke fullt ut tatt hensyn til dette for de nærmeste fem årene. En nærmere gjennomgang av dette vil bli foretatt i Nasjonalbudsjettet 1998. I beregningene i denne meldingen er det, på samme måte som til Langtidsprogrammet, lagt til grunn at virkningene for norsk økonomi av lavere oljeinvesteringer delvis vil bli motvirket av omstillinger til nye markeder og vekst i annen virksomhet.

Med disse forutsetningene peker de makroøkonomiske anslagene for perioden 1999-2001 i retning av en vekst i BNP for Fastlands-Norge på 1¾ pst. pr. år og en vekst i samlet BNP på 2 pst. pr. år. Avdempingen av veksttakten har bl.a. sammenheng med fallet i oljeinvesteringene. For perioden 1997-2001 sett under ett er BNP-anslagene for Fastlands-Norge om lag på linje med det trendmessige vekstpotensialet for norsk økonomi, jf. boks 2.5 i avsnitt 2.4.

Beregningene gir grunnlag for en årlig sysselsettingsvekst på om lag ½ pst. pr. år i perioden 1999-2001. Det legges til grunn at ledigheten vil gå noe ned i forhold til nivået i år. Dette er noe i underkant av anslagene i Langtidsprogrammet, der ledigheten etter gammel AKU-definisjon er anslått til 3½ pst. gjennom langtidsprogramperioden. Det er imidlertid stor usikkerhet knyttet til ledighetsutviklingen. Foruten usikkerheten knyttet til aktivitetsutviklingen i norsk økonomi, er det også vanskelig å gi sikre anslag for veksten i arbeidsstyrken.

Overskuddet i utenriksøkonomien anslås å øke klart også i årene etter 1998, både som følge av økte eksportinntekter fra petroleumssektoren og redusert underskudd på rente- og stønadsbalansen. Mot slutten av perioden bedres også handelsbalansen for Fastlands-Norge. Dette har sammenheng med at det anslås svak vekst i importen til Norge i de årene oljeinvesteringene faller. Samtidig er det lagt til grunn en vekst i eksporten fra fastlandsøkonomien som følge av at leverandørindustrien til oljesektoren i stor grad makter å omstille seg til nye markeder.

Det er knyttet en rekke usikkerhetsfaktorer til de makroøkonomiske beregningene både for inneværende år og årene framover. Anslagene i denne meldingen er basert på at en lykkes i å få til en balansert utvikling i den fastlandsbaserte delen av næringslivet, med ytterligere vekst i sysselsettingen og fortsatt nedgang i arbeidsledigheten. En slik utvikling forutsetter blant annet at lønnsveksten begrenses til et nivå som er forenlig med at den kostnadsmessige konkurranseevnen opprettholdes.

Usikkerhetsfaktorer i retning av en for sterk vekst i norsk økonomi er særlig knyttet til følgende:

Etterspørselsveksten kan bli for sterk. Så langt i denne konjunkturoppgangen har veksten hatt et mer solid fundament enn i den kraftige oppgangskonjunkturen på 1980-tallet, da oppgangen i stor grad var lånefinansiert. Nå synes det å være større samsvar mellom etterspørsels- og produksjonsvekst. Fallet i husholdningenes sparerate de siste tre årene må ses i sammenheng med at de varige konsumgodene, deriblant bilkjøpene, har stått for det meste av veksten i det private konsumet, og spareratenivået var i 1996 ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall langt over nivået på midten av åtti-tallet. Faren for en forbruksledet og lånefinansiert overoppheting synes likevel å være til stede. Rekordhøye verdier på forventningsindikatoren for husholdningene, sammen med lave renter og meget sterk vekst i boligprisene, er faktorer som kan bidra til en slik utvikling.
Den sterke sysselsettingsveksten de siste årene har i stor grad blitt møtt med økt tilstrømming til arbeidsmarkedet fra grupper som tidligere sto utenfor arbeidsstyrken. Yrkesaktiviteten blant den voksne befolkningen er nå høyere enn noen gang tidligere. Mye av den skjulte arbeidskraftreserven som er kommet til syne gjennom den nåværende konjunkturoppgangen, er trolig i ferd med å bli uttømt. Dette har allerede resultert i et gradvis strammere arbeidsmarked, og det er nå tendenser til flaskehalser og knapphet på arbeidskraft innen flere regioner og yrker. Antall ledige personer pr. ledig stilling har falt gjennom oppgangskonjunkturen, og er nå nesten tilbake på nivået fra forrige oppgangskonjunktur, jf. figur 2.6 i boks 2.2. Særlig er det mangel på arbeidskraft innen helsesektoren, bygge- og anleggssektoren og deler av industrien. Dersom den sterke veksten i etterspørselen etter arbeidskraft fortsetter, kan en snart stå overfor betydelig knapphet på mange typer arbeidskraft.
Resultatene fra vårens lønnsforhandlinger så langt kan tyde på at lønnsveksten i 1997 blir noe lavere enn i 1996. Tendensen fra 1996 i retning av at den norske lønnsveksten var i ferd med å komme ut av takt med lønnsveksten hos våre handelspartnere, ser dermed ikke ut til å ha fortsatt. Historiske erfaringer tilsier at en nå er inne i en svært kritisk konjunkturfase der lønnspresset og kostnadsproblemerne kan tilta, særlig siden oppgangen har vart så lenge. For 1998 og årene deretter er det fortsatt fare for at lønns- og prisveksten kan ta seg markert opp.

BOKS 2.2 Pressproblemer i arbeidsmarkedet

Sysselsettingen har tatt seg betydelig opp de siste årene. Med anslagene gitt i denne meldingen kan økningen bli på hele 168 000 personer fra 1993 til 1997. Dette er i så fall om lag på linje med oppgangen midt på 1970-tallet, men klart sterkere enn veksten på 1980-tallet. Sterk vekst i sysselsettingen over mange år har tidligere ført til at kostnadsveksten har økt. Som det framgår av figur 2.5, er vi nå ved et kritisk punkt i konjunkturoppgangen. På dette tidspunktet har en tidligere erfart at lønnsveksten i Norge har økt kraftig i forhold til våre handelspartnere. Foreløpig i denne konjunkturoppgangen har dette ikke skjedd. Det er likevel nå klare tegn til kapasitetsproblemer og flaskehalser i arbeidsmarkedet.

Figur 2.5 Forskjell mellom veksten itimelønns-kostnader i industrien i Norge oghos våre handelspartnere

Kilde: Statistisk sentralbyrå, OECD og Finansdepartementet

Selv om arbeidsledigheten har falt betydelig også i denne konjunkturoppgangen, er nivået høyere enn i de to foregående oppgangene. At arbeidsledigheten fortsatt holder seg såpass høy etter den langvarige og vedvarende veksten i økonomien, kan tyde på at det er strukturelle forhold i arbeidsmarkedet som begrenser nedgangen i arbeidsledigheten. Den sterke veksten i sysselsettingen de siste årene har ført til mangel på arbeidskraft i enkelte næringer og enkelte områder:

Tilgangen av ledige stillinger har økt markert i 1996 og 1997. Samtidig øker beholdningen av ledige stillinger ved arbeidskontorene. Dette tyder på at det nå tar lengre tid å få besatt de ledige stillingene.
Ifølge Statistisk sentralbyrås konjunkturbarometer oppgir nå 8 pst. av bedriftene at mangel på arbeidskraft begrenser mulighetene for å øke produksjonen. Denne andelen har ligget nær null de siste årene.
Langtidsledigheten har gått ned det siste året. At nedgangen nå også kommer de som har vært lengst ledige til gode, kan tyde på at arbeidskraftpotensialet som utgjøres av de korttidsledige har avtatt.
Arbeidsmarkedsetatens siste bedriftsundersøkelse tyder på at rekrutteringsproblemene øker fra 1996 til 1997 selv om økt geografisk mobilitet har bidratt til å avhjelpe problemene. Særlig kan det bli mangel på yrkesgrupper som plate- og stålkonstruksjonsarbeidere, industrimekanikere, sveisere, rørleggere, tømrere, sykepleiere, vernepleiere, leger, førskolelærere, sjåfører og elektroingeniører.

Figur 2.6 viser utviklingen i forholdet mellom antall arbeidsledige personer og antall ledige stillinger. Antall ledige personer pr. ledige stilling har avtatt markert de siste årene og nærmer seg nå det lave nivået fra 1970-tallet og fra årene 1986-1987. Dette indikerer at stramheten på arbeidsmarkedet har økt. Indikatoren viser imidlertid store geografiske forskjeller mellom fylkene. På Nordvestlandet og i Oslo/Akershus er det færrest ledige personer pr. ledige stilling. Fordelt på bransjer er reduksjonen i antall arbeidsledige pr. ledig stilling mest markert innen sykepleie og helsevernarbeid.

Figur 2.6 Antall ledige personer pr. ledigstilling¹⁾²>)

1) Brudd i serien fom. 1995
2) For 1997: gjennomsnitt januar-april

Kilde: Arbeidsdirektoratet

Usikkerheten knyttet til en eventuelt svakere økonomisk utvikling enn beregningene i denne meldingen er basert på, knytter seg trolig først og fremst til eksportutviklingen fra bedriftene i fastlandsøkonomien. En kan ikke utelukke en noe svakere utvikling enn anslått, særlig i europeisk økonomi. Dessuten kan de løpende konjunkturindikatorene så langt i år tyde på at norske eksportbedrifter kan ha problemer med å opprettholde sine markedsandeler i år.

De makroøkonomiske anslagene i denne meldingen er basert på framskrivninger på Statistisk sentralbyrås makroøkonomiske modell MODAG. Modellberegningene er imidlertid justert på ulike områder. Disse justeringene er basert på tilleggsinformasjon utover den informasjonen om økonomiske sammenhenger som er innarbeidet i modellen. Justeringene er basert på informasjon om den økonomiske utviklingen så langt i 1997, annen tilleggsinformasjon om den økonomiske utviklingen de nærmeste årene og vurderinger av hvordan modellens forklaringssammenhenger er egnet til å fange opp endringer i økonomiske rammevilkår sammenliknet med det historiske erfaringsmaterialet modellen bygger på. De viktigste justeringene er knyttet til veksten i eksport av varer og tjenester som følge av omstillingsmuligheter i verkstedindustrien og konsulentvirksomhet ved en nedgang i oljeinvesteringene. I tillegg er veksten i privat forbruk anslått å bli høyere enn med et forløp der modellens forklaringssammenhenger legges til grunn. Den anslåtte utviklingen i privat forbruk innebærer likevel en økning i husholdningenes finansielle nettoformue målt som andel av disponibel inntekt fram mot 2001. I framskrivningene er det også lagt til grunn at det inntektspolitiske samarbeidet fører til en noe lavere lønnsvekst enn ved et modellbestemt forløp.

I tabell 2.3 sammenliknes Finansdepartementets og andre institusjoners anslag for utviklingen i norsk økonomi. Som det går fram av tabellen, ligger andre institusjoners prognoser gjennomgående nær opp til Finansdepartementets anslag for makroøkonomiske hovedstørrelser.

Tabell 2.3 Anslag for den økonomiske utviklingen i 1997. Prosentvis endring fra året før

	Publisert	Privat konsum	Bruttoinvesteringer i fast kapital Fastlands-Norge	BNP Fastlands-Norge	Antall sysselsatte personer	Arbeidsledighet ¹⁾>
Den norske Bankforening	mai	3,4	4,7	2,9	1¾	4,4
Kreditkassen	april	3,4	5,8	3,7	. .	. .
Norges Bank	mars	4	5½	3¼	2	4¼
OECD	desember	3,2	. .	2,5	1,3	4,4 ²⁾>
Statistisk sentralbyrå	februar	3,1	2,7	2,7	1,9	4,5
Gjennomsnitt		3,4	4,7	3,0	1,7	4,5
Memo: Revidert nasjonalbudsjett 1997	mai	3,2	5,8	3,3	2	4

1) I prosent av arbeidsstyrken.
2) Omregnet til ny AKU-definisjon.
Kilde: Som angitt i tabellen.

Foruten konjunkturutviklingen er det også stor usikkerhet knyttet til oljeprisutviklingen framover. Den økte oljeprisen gjennom fjoråret bidro til å øke statens petroleumsinntekter betydelig. Fra inngangen til 1997 fram til første del av mai har imidlertid oljeprisen falt fra om lag 24 dollar pr. fat til i overkant av 18 dollar pr. fat., noe som illustrerer usikkerheten som er knyttet til petroleumsinntektene. Petroleumsinntektene og usikkerheten om disse er nærmere omtalt under drøftingen av finanspolitikken og petroleumsfondet i avsnittene 3.1 og 3.5.

2.2 Internasjonal økonomi

Den økonomiske veksten i industrilandene sett under ett anslås å tilta fra 2,3 pst. i 1996 til 2½ pst. fra 1997, jf. tabell 2.4. De viktigste industrilandene har de siste årene vært i ulike konjunkturfaser. USA er inne i sitt sjette år på rad med solid vekst, og produksjonsveksten har vært tiltakende det siste halvåret. Japan har hatt en svak økonomisk utvikling siden 1992, med unntak av fjoråret, da en svært ekspansiv finanspolitikk bidro til sterk vekst. I EU var utviklingen relativt svak på begynnelsen av 1990-tallet. Etter et oppsving i 1994 og 1995 viste fjoråret igjen svak vekst.

Tabell 2.4Oversikt over den økonomiske utviklingen i industrilandene¹⁾>. Prosentvis endring fra åretfør

	Årlig gj.snitt				Årlig gj.snitt
	1984-95	1996	1997	1998	1999-2001
Bruttonasjonalprodukt:
Industrilandene	2,7	2,3	2½	2½	2½
Norges handelsparnere	2,4	1,9	2½	2½	2½
EU-15	2,4	1,7	2¼	2½	2½
Norge	3,1	5,3	4	3½	2
Fastlands-Norge	1,9	3,7	3¼	2¼	1¾
Konsumprisindeks:
Industrilandene	3,7	2,2	2½	2½	2½
Norges handelspartnere	4,2	1,7	2	2¼	2½
EU-15	4,5	2,5	2¼	2½	2½
Norge	4,8	1,3	2½	..	..
Arbeidsledighet²⁾>
Industrilandene	7,7	7,8	7½	7½	..
Norges handelspartnere	7,3	8,9	8¾	8¼	..
EU-15	10,2	11,3	11	10¾	..
Norge	4,0	4,9	4	..	..

1) Tall for Tyskland refererer seg til hele Tyskland fom. 1991 for arbeidsledighet, fom. 1992 for BNP- vekst og fom. 1994 for konsumprisvekst.
2) I prosent av arbeidsstyrken. For Norge ifrlge arbeidskraftsundersrkelsen (AKU) etter ny definisjon.
Kilde: OECD, IMF, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Konjunktursituasjonen i Europa er nå slik at landene grovt sett kan deles i to kategorier: De store økonomiene på kontinentet - Tyskland, Frankrike og Italia - tilhører gruppen med svak vekst. Disse landene hadde i 1996 en klart svakere utvikling enn Storbritannia, de fleste nordiske landene og en del andre mindre land.

Det kan nå synes som om en oppgang på kontinentet er i ferd med å feste seg. De positive tegnene er spredte, men i foretakssektoren er optimismen stigende som følge av bedre ordresituasjon og økt industriproduksjon. Oppgangen må likevel karakteriseres som usikker, særlig fordi veksten i privat konsum foreløpig viser få tegn til å øke. For Norges handelspartnere sett under ett bidrar den ventede oppgangen i Europa til at veksten er anslått å øke fra 1,9 pst. i 1996 til 2½ pst. i 1997, for så å ligge på dette nivået i årene framover.

Arbeidsledigheten i industrilandene anslås å falle fra 7,8 pst. i 1996 til 7½ pst. i år og neste år, jf. figur 2.8. Den litt mer positive utviklingen enn anslått i Salderingsproposisjonen kan tilskrives at en nå venter lavere ledighet i USA, Storbritannia og enkelte mindre land i Europa. Den gjennomsnittlige arbeidsledigheten i Europa ventes å holde seg på over 10 pst. i 1997 og 1998.

I 1996 var prisstigningen hos våre handelspartnere 1,7 pst., og den ligger fortsatt på et meget lavt nivå. I februar i år var konsumprisene hos handelspartnerne 1,5 pst. høyere enn samme måned året før. Prisene ventes å tilta litt framover, slik at gjennomsnittlig prisvekst hos våre handelspartnere anslås til 2 pst. 1997 og 2¼ pst. i 1998.

Innrettingen av pengepolitikken og utviklingen av kursforholdet mellom hovedvalutaene de siste årene vil bidra til at vekstratene i de store industrilandene blir mer like i tiden framover. I Europa og Japan er pengepolitikken ekspansiv, mens sentralbanken i USA (Federal Reserve) hevet de korte rentene med ¼ prosentpoeng i mars i år. Det kan være innledningen til en fase med strammere pengepolitikk og stigende renter. I valutamarkedene har styrkingen av amerikanske dollar mot japanske yen og de viktigste kontinental-europeiske valutaene fortsatt. Lave renter og svakere valutaer vil bidra til å øke eksporten og innenlandsk etterspørsel i Europa og Japan, mens det motsatte er tilfellet i USA.

De fleste industrilandene har i de senere årene ført en forholdsvis stram finanspolitikk, nokså uavhengig av konjunktursituasjonen. I linkdoc#docfigur 2.9 er dette reflektert i at offentlig sektors netto finansinvesteringer målt som andel av BNP er stigende. For EU-landene må det antas at Maastricht-traktatens konvergenskriterier for deltakelse i Den økonomiske og monetære union (ØMU) har hatt betydning. Blant disse kriteriene er øvre grenser for underskudd i offentlige budsjetter og offentlig bruttogjeld. Høy og til dels økende offentlig gjeld i mange europeiske land tilsier imidlertid at konsolidering av offentlige budsjetter ville vært nødvendig uavhengig av ØMU. Tidsskjemaet for unionen har imidlertid bidratt til at tilstrammingene har kommet samtidig i mange land og over et kortere tidsrom enn det som ellers ville vært tilfellet. USA har siden 1992 redusert det offentlige budsjettunderskuddet betraktelig. Den økonomiske oppgangen har gjort det lettere å få dette til i USA, men selv om en korrigerer for konjunkturene, har reduksjonen vært større enn i f.eks. Tyskland. I USA er det nylig oppnådd enighet mellom kongressen og Clinton-administrasjonen om hovedtrekkene i en plan for å nå budsjettbalanse innen år 2002. Japan hadde til dels betydelige overskudd i offentlige budsjetter fra midten av 1980-tallet og fram til 1993. Siden da har underskuddet målt som andel av BNP økt i et forsøk på å stimulere veksten i økonomien. I 1996 økte veksten kraftig ved hjelp av en - i japansk målestokk - svært ekspansiv politikk. Fra inneværende år strammes politikken kraftig til, og det knytter seg usikkerhet til i hvilken grad veksten i de øvrige delene av økonomien er sterk nok til å ta over som drivkraft for den økonomiske utviklingen.

Tidsskjemaet for Den økonomiske og monetære union innebærer at EU på bakgrunn av resultatene i 1997 skal vurdere om de ulike landene oppfyller konvergenskravene for deltakelse i unionen, jf. kap 5. Bl.a. Tyskland og Frankrike kan få problemer med å bringe budsjettunderskuddet under grensen på 3 pst. av BNP uten ytterligere innsparingstiltak. Dersom slike tiltak må iverksettes, vil det trolig bidra til redusert vekst på kort sikt gjennom lavere innenlandsk etterspørsel. Dette bidrar til økt usikkerhet om den ventede oppgangen i Europa. Et annet usikkerhetsmoment er mulige endringer i finansmarkedenes tiltro til at unionen gjennomføres i henhold til planen. Eventuelle spekulasjoner om en utsettelse kan komme til å skape urolige forhold i finansmarkedene. I så fall kan det bli et press i retning av en styrking av tyske mark overfor andre europeiske valutaer. Det kan medføre høyere rentenivå i andre EU-land, noe som isolert sett virker dempende på veksten.

For industrilandene i gjennomsnitt er anslaget på BNP-veksten for inneværende år justert opp med ¼ prosentpoeng siden Salderingsproposisjonen, til 2½ pst. I 1998 ventes veksten å holde seg på 2½ pst., dvs. som tidligere anslått. Hovedårsaken til oppjusteringen for 1997 er at en nå venter betydelig sterkere vekst i USA. Anslaget for inneværende år er 3 pst., som er en økning på 1 prosentpoeng siden Salderingsproposisjonen. Innenlandsk etterspørsel er fortsatt sterk og husholdningene ser svært positivt på framtiden. Sysselsettingen økte kraftig gjennom fjoråret, og arbeidsledigheten er nå på sitt laveste nivå siden første del av 1970-tallet. BNP-veksten i 1. kvartal i år var den høyeste på nesten ti år. For å dempe den sterke etterspørselsveksten og unngå økt inflasjon satte den amerikanske sentralbanken opp styringsrenten i slutten av mars i år. Det kan skje ytterligere renteøkninger senere i år dersom etterspørselsveksten fortsetter i samme takt. Det legges imidlertid til grunn at en eventuell tilstramming av pengepolitikken i USA vil skje gradvis og uten å redusere etterspørselen mer enn at press i økonomien unngås. Fra 1998 er det lagt til grunn noe lavere vekst i økonomien.

Tabell 2.5 Hovedtall for noen avNorges viktigste handelspartnere.Prosentvis endringfra året før

	Bruttonasjonalprodukt			Konsumprisindeks			Arbeidsledighet ¹⁾>
	1996	1997	1998	1996	1997	1998	1996	1997	1998
USA	2,4	3	2¼	2,9	3	3	5,5	5¼	5½
Japan	3,6	2	2¾	0,1	1½	1¼	3,3	3¼	3
Tyskland	1,4	2¼	2½	1,5	1¾	2	10,3	11	10¾
Frankrike	1,5	2¼	2½	2,0	1¾	2	12,4	12½	12
Storbritannia	2,2	3	2¾	2,4	2¾	3	7,4	6¼	5¾
Sverige	1,1	2	2½	0,8	¾	1¾	8,0	8¼	7¾
Danmark	2,1	3	2¾	2,1	2¼	2½	8,8	8½	8
Finland	3,2	4	3½	0,6	1¼	2	16,3	14¾	13¾

1) Prosent av arbeidsstyrken.
Kilde: OECD og Finansdepartementet.

Etter mange år med svak utvikling i Japan var veksten i fjor på 3,6 pst., jf. tabell 2.5. I år vil innstrammingen i finanspolitikken, herunder økt forbruksskatt og bortfall av en midlertidig lettelse i inntektsskatten, bidra til å dempe veksten i det private konsumet. Den kraftige svekkelsen av yen har styrket japanske bedrifters konkurranseevne betydelig. Eksportveksten antas å bli den viktigste drivkraften i japansk økonomi i år. Bedriftenes investeringer ventes å holde seg på et høyt nivå, bl.a. som følge av bedre eksportutsikter.

I Tyskland var BNP-veksten svak i 1996. Det legges til grunn en markert økning fra fjorårets vekst på 1,4 pst. til 2¼ pst. i år og 2½ pst. neste år. Vekstanslaget for i år er nedjustert med ¼ prosentpoeng siden Salderingsproposisjonen. Økonomien i Tyskland utviklet seg svakt mot slutten av fjoråret. Ledende indikatorer kan tyde på at 1997 har begynt bedre enn 1996 sluttet. Bl.a. har industriproduksjonen og bedriftenes forventninger vist en positiv trend i årets første måneder. Det legges til grunn at investeringsveksten vil ta seg opp i 1997 og 1998. De senere årene har tyske bedrifter i økende grad foretatt sine investeringer i utlandet. Regjeringen har utarbeidet et forslag om en skattereform for bl.a. å bedre investeringsklimaet i Tyskland. På grunn av politisk uenighet er det imidlertid usikkert når reformen trer i kraft og hva som blir dens endelige innhold. Moderat lønnsvekst og økt produktivitet har redusert lønnskostnadene pr. produsert enhet de siste par årene. Dette bør også ha bedret klimaet for innenlandske investeringer, selv om lønnskostnadene fortsatt er høye i forhold til de fleste konkurrentland. Det historisk lave rentenivået og relativt høye overskudd i bedriftene gir ytterligere grunnlag for å vente at investeringsveksten vil ta seg opp. Den lave lønns- og prisveksten og svekkelsen av tyske mark mot handelspartnernes valutaer har bidratt til en markert forbedring av konkurranseevnen. Den reelle, effektive kursen for tyske mark - dvs. kursen målt mot en handelsveid kurv av valutaer, justert for relative endringer i konsumprisene - har falt med om lag 8 pst. siden midten av 1995. I 4. kvartal i fjor økte tysk eksport sterkere enn verdenshandelen for første gang siden høsten 1994. Samlet sett tilsier dette at utsiktene til fortsatt eksportvekst er gode. På den annen side ventes det fortsatt svak utvikling i det private forbruket i inneværende år. Forventningsundersøkelser viser langt mindre optimisme blant husholdningene enn i foretakssektoren. Veksten i husholdningenes disponible inntekt blir trolig også i år relativt lav som følge av moderate lønnstillegg og nedgang i sysselsettingen. Veksten i det private forbruket er imidlertid ventet å tilta fra 1998.

Også i Frankrike var den økonomiske veksten svak i fjor. De viktigste drivkreftene bak veksten var eksport og privat konsum. Konsumveksten kan i stor grad tilskrives en midlertidig, spesielt gunstig panteordning for biler. Anslaget for BNP-veksten i Frankrike er på 2¼ pst. for 1997 og 2½ pst. for 1998, som er uendret siden Salderingsproposisjonen. Det ventes at eksporten vil være en viktig drivkraft i fransk økonomi også i år, samtidig som det lave rentenivået trolig vil bidra til at investeringsaktiviteten tar seg opp igjen. I visse sektorer var det også en kraftig nedbygging av lagrene i fjor, og en normalisering av lagerbeholdningene vil bidra til økt produksjonsvekst.

I Storbritannia var veksten i 1996 på 2,3 pst., med privat konsum som den sterkeste drivkraften. For inneværende år ventes fortsatt solid vekst i innenlandsk etterspørsel, bl.a. på bakgrunn av en sysselsettingsvekst som er relativt høy i europeisk målestokk. Den kraftige styrkingen av pundet mot andre europeiske valutaer vil gi lav eksportvekst i 1997. Det legges til grunn en BNP-vekst i 1997 på 3 pst., det samme som til Salderingsproposisjonen.

Konjunkturutviklingen i Sverige har mer til felles med landene i Kontinental-Europa enn med de andre landene i Norden. Veksten var i fjor på 1,1 pst. som følge av særlig svak utvikling i første halvår. Reduksjoner i det offentlige konsumet og lagerinvesteringene bidro til å trekke veksten ned. Konsolideringen av offentlige budsjetter har isolert sett ført til en betydelig reduksjon i husholdningenes kjøpekraft, først og fremst på grunn av reduserte overføringer fra det offentlige til husholdningene. Til tross for en lønnsvekst på om lag 5 pst. i fjor var således husholdningenes reelle disponible inntekt tilnærmet uendret i forhold til i 1995. Veksten i svensk økonomi anslås å øke til 2 pst. i 1997 og 2½ pst. i 1998. Som følge av bl.a. den kraftige rentereduksjonen gjennom fjoråret og noe større optimisme blant husholdningene, antas veksten i privat konsum å tilta i tiden framover. Det offentlige budsjettunderskuddet har blitt redusert raskere enn tidligere antatt. På denne bakgrunn ble det i vårproposisjonen, som ble lagt fram i april i år, foreslått et program fram til år 2000 for å redusere arbeidsledigheten. Dette vil isolert sett bidra til høyere vekst.

I de øvrige nordiske landene er konjunktursituasjonen god. Både Danmark og Finland hadde i fjor forholdsvis sterk vekst, som ventes å tilta ytterligere i år. Særlig i Finland er utviklingen mer positiv enn tidligere ventet, og den anslåtte BNP-veksten er oppjustert med ½ prosentpoeng siden Salderingsproposisjonen, til 4 pst.

Arbeidsledigheten i industrilandene var i gjennomsnitt på 7,8 pst. i 1996. Det er store forskjeller mellom de ulike delene av denne gruppen. Mens arbeidsledigheten i USA og Japan var på h.h.v. 5,5 pst. og 3,3 pst. i fjor, var ledigheten i EU på over 11 pst. Anslagene for utviklingen i 1997 og 1998 er lite endret siden Salderingsproposisjonen. Ledigheten i industrilandene anslås således til 7½ pst. både i år og neste år. I Tyskland har sysselsettingen gått ned de siste fem årene. Fra desember i fjor til januar i år økte ledigheten med over ½ mill. personer (ikke sesongjustert), og over 11 pst. av arbeidsstyrken er nå ledige. Det kan synes som om ledighetsnivåene i Tyskland, Frankrike og Italia nå har stabilisert seg, men til tross for høyere BNP-vekst er det ikke ventet at ledigheten reduseres nevneverdig før i 1998. Det er store strukturelle problemer i mange av de europeiske arbeidsmarkedene, og høyere vekst er ikke nødvendigvis tilstrekkelig til å bringe ledigheten vesentlig ned. Det er imidlertid noen positive unntak fra det generelle bildet i Europa. I Storbritannia økte sysselsettingsveksten sterkt gjennom fjoråret. Sammen med en liten reduksjon i arbeidsstyrken førte det til et ytterligere fall i arbeidsledigheten i 1996. Ledigheten ventes å falle ytterligere i år, i første rekke som følge av høyere sysselsettingsvekst. I det øvrige Europa er det først og fremst i Nederland, Danmark og Finland ledigheten ventes å avta i år.

I USA har arbeidsledigheten vært fallende siden 1992. Den positive trenden fortsatte gjennom fjoråret og inn i 1997, først og fremst på grunn av solid vekst i sysselsettingen. I april i år var den under 5 pst. for første gang siden 1973. USA har hatt langt sterkere sysselsettingsvekst enn Europa de siste årene. Dagens ledighetsnivå er lavere enn det nivået en tradisjonelt har antatt som forenlig med stabil inflasjon. Det legges til grunn at ledigheten vil reduseres fra 1996 til 1997, for så å øke svakt i 1998.

Prisstigningen hos Norges viktigste handelspartnere har vært klart avtakende siden 1990, og kom i fjor ned i 1,7 pst. Særlig Sverige, men også en del andre land har bidratt til den svært lave prisstigningen hos handelspartnerne. Det legges til grunn at prisstigningen vil øke noe i tiden framover - til 2 pst. i år og 2¼ pst. i 1998. Økningen i år kan i første rekke tilskrives høyere prisvekst i Japan, bl.a. som følge av økningen i forbruksskatten fra 3 pst. til 5 pst. fra 1. april. Videre kan inflasjonen øke noe i USA og Storbritannia, der kapasitetsutnyttelsen i økonomien ventes å være høy de nærmeste par årene. Styrkingen av amerikanske dollar og britiske pund bidrar imidlertid til å holde prisveksten nede i disse landene. Alt i alt medfører dette at inflasjonen i USA og Storbritannia bare er ventet å øke moderat i 1997 og 1998.

I Kontinental-Europa vil den ledige produksjons-kapasiteten bidra til å dempe prisstigningen i tiden framover, selv om den økonomiske veksten ventes å ta seg opp igjen. I tillegg synes tradisjonelle høyinflasjonsland som Italia og Spania å legge klart mer vekt enn tidligere på å få ned prisstigningen. I Italia var inflasjonen i april under 2 pst. for første gang på 28 år.

Lønnsveksten i industrien hos Norges handelspartnere var 4,4 pst. i 1996. På grunn av den lave prisstigningen var reallønnsveksten forholdsvis sterk, om lag 2¾ pst. Den høye arbeidsledigheten i Kontinental-Europa vil trolig bidra til lavere lønnsvekst i 1997 og 1998. Det legges til grunn en lønnsvekst hos handelspartnerne på 3½ pst. i 1997 og 3¾ pst. 1998. Anslagene er lite endret siden Salderingsproposisjonen.

Som en følge av den strammere finanspolitikken, er underskuddene i offentlig sektor i ferd med å avta i de fleste industrilandene. For industrilandene sett under ett er underskuddet målt som andel av BNP redusert fra 4,3 pst. i 1993 til 2,9 pst. i 1996. Det ventes en ytterligere reduksjon til 1¾ pst. i 1998. EU-landenes budsjettkonsolidering for å klare kravet til deltakelse i ØMU har bidratt til at underskuddet for disse landene sett under ett har gått ned fra 6,5 pst. i 1993 til 4,5 pst. i 1996. For inneværende år ventes underskuddene å bli ytterligere redusert, til 3¼ pst. i gjennomsnitt. Også i de største landene utenfor EU er underskuddene i offentlig sektor lave eller i ferd med å reduseres. I USA ventes underskuddet å bli ytteligere redusert som følge av den sterke økonomiske veksten og enigheten om budsjettbalanse innen år 2002. I Japan er det ventet at underskuddet vil bli redusert fra over 4 pst. av BNP i 1996 til noe over 2 pst. av BNP i 1998.

Verdenshandelen med varer økte med 6,5 pst. i 1996. Det ventes at veksten vil øke til 7½ pst. i år og holde seg på dette nivået i 1998. En viktig årsak er at den økonomiske veksten i verden sett under ett er anslått å øke fra 4 pst. i 1996 til 4½ pst. i år. I tråd med dette anslås importveksten hos Norges handelspartnere å øke fra 4,5 pst. i 1996 til 6 pst. i 1997 og 7 pst. i 1998.

Internasjonale råvarepriser falt fra midten av 1996, men har siden desember i fjor vist en stigende trend. Prisene for metaller har hatt en tilsvarende utvikling. Det legges til grunn en økning i metallprisene fra 1996 til 1997 i størrelsesorden 7 pst.

2.3 Finans- og valutamarkedene

2.3.1 De internasjonale finans- ogvalutamarkedene

Etter en periode med relativt stabile forhold i de internasjonale valutamarkedene gjennom store deler av fjoråret, har amerikanske dollar styrket seg merkbart i de første månedene i år - om lag 15 pst. mot både japanske yen og tyske mark. Dollarkursen er etter dette på sitt høyeste i forhold til yen på nesten fem år. Siden våren 1995, da dollaren nådde et lavmål i kjølvannet av Mexico-krisen, har den styrket seg med om lag 60 pst. mot yen. Utviklingen i kursforholdet mellom tyske mark og dollar de siste årene har endret seg klart mindre.

Svekkelsen av yen og tyske mark de siste to årene har hatt flere årsaker, bl.a. en ekspansiv pengepolitikk som har gitt vesentlig lavere pengemarkedsrenter i Japan og Tyskland enn i USA.

Den reelle, effektive kursen på yen er nå om lag tilbake på samme nivå som i august 1992, etter å ha variert svært mye. De effektive kursene for dollar og tyske mark har i samme periode vist en klart mer stabil utvikling. Tyske mark er også tilnærmet tilbake på nivået fra høsten 1992, mens den effektive dollarkursen etter den jevne stigningen de siste par årene er om lag 10 pst. over. Utviklingen i de reelle, effektive valutakursene er vist i linkinthoveddel006figur 2.11.

I det europeiske valutamarkedet har de tradisjonelt svakere valutaene styrket seg overfor tyske mark de siste par årene. I det siste halvåret gjelder dette særlig britiske og irske pund. Styrkingen av irske pund har ført til at spennet mellom den sterkeste og svakeste valutaen i ERM-samarbeidet er betydelig utvidet, til om lag 8 pst. (7. mai). Spennet mellom de øvrige valutaene i samarbeidet har imidlertid stort sett holdt seg stabilt på et lavt nivå. Svenske kroner, som styrket seg betydelig gjennom 1995 og 1996, har svekket seg noe igjen hittil i år. Kursutviklingen overfor ECU siden høsten 1992 for norske kroner og andre europeiske valutaer er vist i linkinthoveddel006figur 2.12.

De betydelige valutakursendringene i den senere tid har bedret grunnlaget for en mer balansert vekst i internasjonal økonomi. I land der oppsvinget ennå ikke har festet seg, som i Kontinental-Europa og Japan, vil svekkelsen av valutakursen bedre konkurranseposisjonen og bidra til en eksportledet vekst. I USA og Storbritannia vil styrkingen av valutaen bidra til å dempe den økonomiske aktiviteten og holde inflasjonen nede. Beregninger som er foretatt i OECD, viser at valutakursendringene siden sist høst isolert sett vil øke BNP-veksten i Tyskland med om lag ½ prosentpoeng både inneværende og neste år dersom det ikke skjer ytterligere endringer. Virkningene er noe mindre i Frankrike og Japan, men kursendringene vil også der bidra klart til den økonomiske aktiviteten. For USA og særlig for Storbritannia viser beregningene at høyere verdi på valutakursen vil bidra merkbart til å holde inflasjonen nede. BNP-deflatoren for Storbritannia ventes isolert sett å bli redusert med ¾ prosentpoeng i 1998 som følge av kursendringen. I de landene der valutaen er svekket er det svært lite prispress. Det er derfor ikke særlig fare for nevneverdig høyere generell inflasjon selv om importprisene øker.

I USA, Japan og Tyskland har det vært små endringer i pengepolitikken og de kortsiktigerentene det siste året, jf. linkinthoveddel006figur 2.13. Mens amerikanske 3-måneders renter har ligget rundt 5½ pst. og tyske i overkant av 3 pst., har japanske renter ligget relativt stabilt på om lag ½ pst. Pengepolitikken avspeiler forskjellen i konjunktursituasjonen i de enkelte landene. I USA har pengemarkedsrentene steget etter at Federal Reserve i slutten av mars satte opp signalrenten med 0,25 prosentpoeng. Det synes å være forventninger i markedet om ytterligere tilstramming av pengepolitikken i USA. I Japan, der en venter lavere økonomisk vekst i år før den tar seg opp igjen i 1998, er det antatt at pengemarkedsrentene vil holde seg på dagens nivå en stund framover.

I kjernelandene i ERM-samarbeidet følger innretningen av pengepolitikken og de kortsiktige rentene i stor grad utviklingen i tyske renter. I en rekke av de øvrige landene i Kontinental-Europa har rentene falt i løpet av det siste året. Reduksjonene har vært størst i land der inflasjonen tradisjonelt har vært høy. I tråd med den avtakende inflasjonen, først i Sverige og senere i Italia og Spania, har rentedifferansen i forhold til tyske mark avtatt merkbart. I Sverige har imidlertid pengemarkedsrentene tatt seg noe opp igjen i den senere tid. Unntakene fra den generelle tendensen til stabile eller fallende renter i Europa det siste året er Storbritannia og Irland. For å motvirke inflasjonsrisikoen som følge av den sterke forbruksveksten, er signalrenten i Storbritannia hevet to ganger med til sammen 0,5 prosentpoeng i løpet av det siste halvåret. I forbindelse med renteøkningen 6. mai ble myndigheten til å fastsette de administrerte rentene overført fra Finansdepartementet til Bank of England.

Dersom veksten tar seg opp som forutsatt i Tyskland, er det lite sannsynlig med ytterligere lettelser i pengepolitikken. Dette underbygges av at den senere tids svekkelse av valutakursen i seg selv vil virke ekspansivt. Det er i denne meldingen lagt til grunn at de kortsiktige tyske rentene blir liggende om lag på dagens nivå i resten av 1997 og 1998. Deretter ventes rentene å stige gradvis etter hvert som den økonomiske veksten får et mer solid feste. Det er lagt til grunn at rentene i det øvrige Europa fortsatt vil falle noe i tiden framover og dermed redusere differansene overfor tyske renter ytterligere. Dette innebærer at de kortsiktige ECU-rentene antas å falle fra i overkant av 4 pst. i år til noe under dette nivået neste år.

Som det framgår av linkinthoveddel006figur 2.14, viste de langsiktigerentene i industri-landene en generelt klart fallende tendens i siste halvår i fjor og inn i 1997. Fallet kan tilskrives redusert bekymring for tiltakende inflasjon etter hvert som det viste seg at prispresset uteble til tross for høye vekstrater i bl.a. USA. Rentenedgangen forsterket seg da det utover i 3. kvartal ble klarere at veksten i amerikansk økonomi ikke lenger var fullt så sterk som tidligere på året. I USA snudde imidlertid denne utviklingen i 4. kvartal, i hovedsak pga. en sterkere økonomisk vekst. I den aller seneste tiden har obligasjonsrentene vist en ny fallende tendens. Dette kan tilskrives at økningen i lønnskostnader og priser fortsatt er lav til tross for at aktivitetsveksten har tatt seg ytterligere opp hittil i år, samt at det nå er oppnådd enighet om hovedtrekkene i en plan for å nå budsjettbalanse i 2002.

I Europa fortsatte obligasjonsrentene å falle fram til februar i år. Rentedifferansene mellom tyske mark på den ene siden og de tradisjonelt mer risikofylte valutaene som spanske pesetas og italienske lire på den andre siden er mer enn halvert i løpet av det siste året. Dette har vært resultatet av klart avtakende inflasjon og framgang i arbeidet med budsjettkonsolidering i disse landene. For Italia og Spania har dette ledet til at en i markedene anser sannsynligheten for medlemskap i valutaunionen i en tidlig fase som større enn før. Svenske renter har også falt og ligger nå 1¼ prosentpoeng over tilsvarende tyske.

Selv om utviklingen i de tyske obligasjonsrentene fortsatt klart påvirkes av forløpet for de amerikanske, ligger de tyske rentene nå om lag 1 prosentpoeng lavere enn de amerikanske, mens de i store deler av 1995 og inn i 1996 lå på om lag samme nivå.

2.3.2 Det norske finansmarkedet

Siden høsten 1996 har det vært et betydelig appresieringspress mot kronen. Kronekursen, målt mot ECU-indeksen, var i første kvartal i år i gjennomsnitt 97,6, mens gjennomsnittet i 1996 var 102,5. Kronekursen har imidlertid svekket seg noe den senere tid og ble fredag 9. mai notert til 101,4. Kursen er nå om lag på samme nivå som ved utgangen av 1996.

For å begrense styrkingen av kronen har Norges Bank siden november i fjor satt ned sine renter tre ganger og intervenert for betydelige beløp i valutamarkedet. Norges Bank intervenerte for 31 mrd. kroner i perioden fra 2. januar til 10. januar med sikte på å stabilisere kursutviklingen. I 1996 kjøpte Norges Bank til sammenlikning valuta for 91 mrd. kroner. Rentenedsettelsene og intervensjonene demmet imidlertid ikke opp for appresieringspresset. I forbindelse med den siste rentenedsettelsen i januar i år, erklærte Norges Bank at den i en periode ikke vil intervenere i vesentlig grad. Dette må ses på bakgrunn av det sterke appresieringspresset, og vurderingen var at valutaintervensjoner som virkemiddel ikke hadde særlig effekt slik situasjonen var. Banken annonserte senere at den i tiden framover igjen vil intervenere i valutamarkedet som ledd i oppbyggingen av Statens petroleumsfond. I henhold til retningslinjene for pengepolitikken, kan kronekursen avvike midlertidig fra kursleiet, men ved vesentlige endringer i kursen skal virkemidlene i pengepolitikken innrettes med sikte på at valutakursen etter hvert bringes tilbake til utgangsleiet. Det vises til nærmere omtale av pengepolitikken i avsnitt 3.4.

Industriens effektive valutakurs er nå om lag ½ pst.svakere enn ved utgangen av 1996. At industriens effektive valutakurs hittil i år har svekket seg noe mer enn kronekursen målt mot ECU-indeksen, skyldes i første rekke appresieringen av amerikanske dollar og britiske pund i forhold til norske kroner.

Det er i stor grad blitt fokusert på innenlandske forhold for å forklare styrkingen av den norske kronen de siste månedene. Styrkingen av norske kroner har imidlertid ikke bare vært drevet av forhold i norsk økonomi. Også utviklingen i valutamarkedene internasjonalt ser ut til å ha vært av betydning. Usikkerhet om vekstutsiktene i de store økonomiene og om framdriften i ØMU-prosessen har resultert i betydelige internasjonale kapitalbevegelser. Flere europiske land har de siste månedene opplevd et appresieringspress mot sine valutaer, særlig i forhold til tyske mark. I løpet av siste halvår har norske kroner styrket seg med vel 1¾ pst. mot tyske mark. I samme periode styrket britiske pund seg med 12½ pst. mot tyske mark, irske pund med 3¾ pst. og italienske lire med 1¾ pst. Danske kroner og spanske pesetas har styrket seg med om lag ¾ pst. mot tyske mark det siste halve året.

Rentene i Norge har falt betydelig i løpet av siste halvår. Dette må sees i sammenheng med appresieringspresset mot norske kroner og reduksjonen av de administrerte rentene i Norges Bank. Siden november har Norges Bank satt ned sine innskudds- og utlånsrenter til bankene, dvs. folio- og dagslånsrenten, med tilsammen 1¼ prosentpoeng til henholdsvis 3¼ og 5¼ pst. Den norske effektive 3-månedsrenten har siden november i fjor falt fra vel 4½ pst. til vel 3½ pst. nå. Fallet i de norske pengemarkedsrentene har vært større enn det generelle fallet i europeiske pengemarkedsrenter den siste tiden. Rentedifferansen mot den tyske 3-månedsrenten er dermed redusert fra vel 1 prosentpoeng for et halvt år siden til ¼ prosentpoeng nå. Norske renter er nå om lag ¾ prosentpoeng lavere enn tilsvarende ECU-rente, mens den for et halvt år siden var omtrent lik.

De langsiktige rentene i Norge, målt ved avkastningen på 5-års statsobligasjoner, har også falt betydelig i løpet av siste halvår. Renten på 5-års statsobligasjoner har falt med ½ prosentpoeng til vel 5 pst. siden november i fjor. Rentedifferansen mot

BOKS 2.3 Markedets forventninger om renteutviklingen

På en gitt dato kan en observere ulike renter på verdipapirer med forskjellig løpetid. Sammenhengen mellom renter og løpetider kan representeres ved avkastningskurven for denne datoen. Avkastningskurven kan forandre både nivå og helning over tid. Dersom renter på plasseringer med lang løpetid øker i forhold til mer kortsiktige renter, blir avkastningskurven brattere.

Det er flere faktorer som kan påvirke helningen på avkastningskurven. Under visse betingelser kan imidlertid helningen på avkastningskurven brukes til å beregne markedets implisitte forventninger om utviklingen i rentene, dvs. at man kan beregne hva markedet tror f.eks. 3-månedersrenten vil være på ulike tidspunkter i framtiden.

I figur 2.15 vises resultatet av slike beregninger av den forventede utviklingen i 3-månedersrenten basert på avkastningskurven 20. september 1995, 7. mai 1996, 16. september 1996 og 9. mai 1997. De stiplede linjene indikerer den forventede utviklingen, mens den heltrukne linjen viser faktisk utvikling. De implisitte rente-forventningene slik de framgår av avkastningskurven i finansmarkedene tyder på at markedsaktørene venter en viss økning i norske pengemarkedsrenter utover i 1997.

Figur 2.15 Utviklingen i faktisk og forventet 3-mnd.nominell eurorente. Prosent

Kilde: Norges Bank og Bloomberg.

tilsvarende tysk rente og ECU-renten er nå hhv. ¼ og vel -¼ prosentpoeng.

Rentene i bankene har også vist en nedgang i 1996. Ved utgangen av 4. kvartal var forretnings- og sparebankenes gjennomsnittlige utlånsrente (eksl. nullstilte lån) 6,7 pst. Dette var 0,4 prosentpoeng lavere enn ved utgangen av 3. kvartal, og 0,9 prosenpoeng lavere enn 12 måneder tidligere. Innskuddsrentene falt fra 3,6 pst. ved utgangen av 3. kvartal til 3,3 pst. ved utgangen av 4. kvartal i fjor. I forhold til utgangen av 1995 falt innskuddsrentene med 0,7 prosentpoeng. Fra et gjennomsnitt på 5,8 pst. i 1991 har rentemarginen i bankene falt til 3,5 pst. i gjennomsnitt i 1996. Ved utgangen av 4. kvartal i 1996 var rentemarginen falt til 3,4 pst.

Publikums innenlandske bruttogjeld i norske kroner og utenlandsk valuta (K2) økte med 7,5 pst. i 12-månedersperioden fram til utgangen av mars i 1997, mot 7,3 pst. i februar. Ved inngangen til 1996 var årsveksten 5,8 pst. og den har vært tiltakende siden oktober 1992. Det største bidraget til den høyere kredittveksten kommer fra økt utlånsvekst i private banker.

Veksten i pengemengden (M2) var ifølge foreløpige tall fra Norges Bank 0,7 pst. i 12-månedersperioden fram til utgangen av mars, mot en vekst på 1,3 pst. i 12-månedsperioden før.

2.4 Innenlandsk etterspørsel og produksjon

2.4.1 Offentlig konsum og investeringer

Offentlig konsum er i nasjonalregnskapet definert som produksjon i offentlig forvaltning fratrukket inntekter fra gebyrer på ulike offentlige tjenester. Barnehager og skolefritidsordninger er eksempler på offentlige tjenester hvor en del av kostnadene dekkes gjennom brukerbetaling. Offentlig konsum er derfor en størrelse som angir finansieringsbehovet ved produksjon av tjenester i offentlig regi. Den delen av offentlig produksjon som finansieres ved gebyrer regnes som privat konsum. Aktiviteten i offentlig forvaltning reflekteres derfor bedre i bruttoproduktet i offentlig forvaltning enn i det offentlige konsumet.

Det er imidlertid vanskelig å måle størrelsen både på offentlig konsum og på bruttoproduktet i offentlig forvaltning. I privat sektor kan produksjonen måles direkte når varene og tjenestene omsettes i markedet, mens offentlige tjenester i liten grad omsettes i markeder. Produksjonen i offentlig forvaltning blir derfor anslått ut fra hvor mye ressurser som medgår i produksjonen. I tillegg blir det i nasjonalregnskapet rent beregningsteknisk lagt til grunn en vekst i arbeidsproduktiviteten på ½ pst. pr. år.

De viktigste innsatsfaktorene i offentlig tjenesteproduksjon er arbeidskraft og vareinnsats. For å vurdere aktiviteten i offentlig forvaltning vil disse størrelsene være mer relevante enn offentlig konsum og bruttoprodukt. I tabell 2.6 er det tatt med tall for innsatsen av arbeidskraft målt i antall timeverk.

Basert på vedtatt statsbudsjett for 1997 og anslag for kommuneforvaltningen, anslås offentlig konsum nå å vokse med om lag 2 pst. målt i faste priser fra 1996 til 1997, mens det var anslått 1 pst. i Salderingsproposisjonen. Statlig konsum er oppjustert med ½ prosentpoeng. Denne oppjusteringen må ses på bakgrunn av bl.a. økte bevilgninger til politiet og forsvaret. I forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 1997 ble bevilgningene til kommuneforvaltningen 3,4 mrd. kroner høyere enn forutsatt i Salderingsproposisjonen, og i tillegg anslås nå kommuneforvaltningens skatteinntekter høyere og prisstigningen på kommuneforvaltningens tjenester lavere, samtidig som de statlige overføringene til kommuneforvaltningen foreslås økt. På denne bakgrunnen er anslått vekst i kommunalt konsum økt. Det er lagt til grunn at en del av økningen i det kommunale konsumet vil være i form av økt sysselsetting. Samlet anslås veksten i offentlig sysselsetting, målt ved antall utførte timeverk, til 1,8 pst. i 1997.

Som andel av bruttonasjonalprodukt utgjør bruttoproduktet i offentlig forvaltning om lag 15 prosent. På bakgrunn av forventet sysselsettingsvekst, driftsresultat og anslått kapitalslit vil bruttoproduktet vokse reelt med 2½ pst. i 1997.

Offentlige bruttoinvesteringer antas nå å øke reelt med vel 3½ pst. fra 1996 til 1997, mens det ble anslått en nedgang på ¾ pst. i Salderingsproposisjonen. Oppjusteringen kan bl.a. knyttes til at det ble gitt ekstrabevilgninger til kommuneforvaltningen i form av økt støtte til kjøp av lærebøker i forbindelse med gjennomføring av undervisningsreformen for 6-åringer og økte bevilgninger til veibygging i statlig regi.

I kapittel 3 er det gitt en foreløpig gjennomgang av hovedtrekkene i det finanspolitiske opplegget for 1998 basert på beregningstekniske forutsetninger. Offentlig konsum anslås å vokse reelt med 1¾ pst. og bruttoinvesteringene med nesten 5 pst. fra 1997 til 1998.

2.4.2 Privat konsum og boliginvesteringer

Husholdningenes etterspørsel har vært den viktigste drivkraften bak den sterke konjunkturoppgangen i norsk økonomi de siste tre årene. Etterspørselsøkningen fra husholdningene kommer nå særlig til syne i boligmarkedet, der prisene på bruktboliger har økt sterkt og igangsettingen av nye boliger nå tar seg opp. Oppgangen i husholdningenes etterspørsel har trolig sin bakgrunn i at rentenivået er lavt og at husholdningenes inntekter har økt kraftig. Forventningsindikatoren for norske husholdninger tyder på at husholdningene forventer at den gunstige økonomiske situasjonen vil vare ved også i tiden framover.

Tabell 2.6 Offentlig konsum og investeringer . Prosentvis volumendring fra året før

	Mrd. 1993-kroner 1996	1996	1997	1998	Årlig gjennomsnitt 1999-2001
Offentlig konsum	190,3	3,3	2,0	1,7	1,8
Statlig	77,6	4,2	0,2	. .	. .
Kommunalt	112,7	2,7	3,2	. .	. .
Offentlige investeringer	29,0	4,8	3,4	4,7	-1,5
Statlige	12,9	1,4	1,5	. .	. .
Kommunale	16,1	7,7	5,0	. .	. .
Bruttoprodukt off. forvaltning	141,9	2,7	2,3	1,8	1,4
Statlig	42,5	1,9	0,4	. .	. .
Kommunalt	99,3	3,0	3,2	. .	. .
Sysselsetting ¹⁾>	815,2	2,0	1,8	1,3	0,9
Statlig	230,7	1,1	-0,3	. .	. .
Kommunal	584,5	2,4	2,7	. .	. .

1) Utførte timeverk.
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Etter å ha vist tegn til en mer avdempet vekst gjennom høsten 1995, tok det private konsumet seg markert opp i begynnelsen av 1996. Veksten fortsatte gjennom året, og fra 1995 til 1996 økte det private konsumet med hele 4,7 pst. Dette er sterkere enn anslått så sent som til Salderingsproposisjonen i desember i fjor, og er den sterkeste veksten siden 1986. Oppgangen fra 1995 til 1996 må til en viss grad ses i sammenheng med at reduserte bilavgifter fra 1. januar i fjor stimulerte husholdningenes kjøp av biler, som økte med over 40 pst. fra 1995 til 1996. Den sterke oppgangen i bilkjøpene bidro isolert sett til en vekst i det private konsumet på nesten 2 pst. i fjor. Det øvrige konsumet tok seg imidlertid også klart opp fra 1995 til 1996.

Løpende statistikk om den økonomiske aktiviteten hittil i år gir et noe blandet bilde av utviklingen i privat konsum i 1. kvartal. På den ene siden synes veksten i varekonsumet å ha blitt mer avdempet de siste månedene. Utviklingen i Finansdepartementets varekonsumindikator tyder på en sesongjustert nedgang i husholdningenes varekonsum fra 4. kvartal i fjor til 1. kvartal i år. Denne nedgangen skyldes først og fremst en svakere utvikling i varekonsumet utenom biler. På den annen side er det en rekke andre forhold som tilsier at husholdningenes etterspørsel fortsatt vil øke sterkt. Aktiviteten i boligmarkedet er svært høy, og boligprisene tok seg betydelig opp i 1. kvartal i år. Tiltakende boligomsetning og økt nybygging tilsier en videre oppgang i kjøpene av bl.a. møbler og annet innbo. Også de lave nominelle rentene og den tiltakende kredittveksten de siste månedene tilsier høy forbruksvekst framover. Det samme gjør forventningsindikatoren for norske husholdninger, som var rekordhøy i februar i år. Forventningsindikatoren viser at norske husholdninger er vesentlig mer optimistiske enn husholdningene i EU-landene, jf. linkinthoveddel015figur 2.10 i avsnitt 2.2.

Husholdningenes disponible realinntekter økte med hele 4,6 pst. fra 1995 til 1996. Dette er betydelig høyere enn tidligere lagt til grunn, og er også vesentlig høyere enn året før, da veksten var 2,4 pst. Kraftig oppgang i sysselsettingen og rekordhøy reallønnsvekst var de viktigste faktorene bak den sterke inntektsveksten i fjor. Det private konsumet økte litt sterkere enn inntektene i fjor, slik at husholdningenes sparerate ble redusert med 0,1 prosentpoeng til 5,5 pst., jf. linkinthoveddel007figur 2.16.

Spareraten har avtatt hvert år siden 1993. Dette må imidlertid ses i sammenheng med den sterke veksten i kjøpene av varige goder i denne perioden. Ifølge nasjonalregnskapets definisjoner regnes kjøpene av varige forbruksgoder, unntatt boliger, som konsum i det året de kjøpes. Det tas dermed ikke hensyn til at varige konsumgoder yter konsumtjenester utover det året de anskaffes. Dersom en i stedet betrakter kjøp av varige goder som en investering, og beregner konsumet som tjenestestrømmen fra kapitalbeholdningen, kan en konstruere et korrigert spareratebegrep. Den korrigerte spareraten økte med om lag 1½ prosentpoeng fra 1995 til 1996, jf. linkinthoveddel007figur 2.17. Fra 1993 har spareraten beregnet på denne måten økt med om lag 2¼ prosentpoeng.

Oppgangen i husholdningenes bilkjøp må bl.a. ses i sammenheng med omleggingen av bilavgiftene fra 1. januar 1996. I anslagene for 1997 legger en til grunn et fortsatt høyt nivå på bilkjøpene, og som i Salderingsproposisjonen anslås antall førstegangsregistrerte personbiler - på usikkert grunnlag - å øke fra knapt 147 000 i 1996 til om lag 155 000 i 1997. Førstegangsregistreringen av personbiler vil dermed komme opp på et noe høyere nivå enn på begynnelsen av 1980-tallet, men nivået vil fremdeles ligge betydelig lavere enn i 1985 og 1986, da det ble førstegangsregistrert henholdsvis 165 000 og 176 000 personbiler. I anslagene for 1998 legges det til grunn at førstegangsregistreringen av biler vil nærme seg et mer langsiktig likevektsnivå, jf. omtalen i boks 2.4 i Nasjonalbudsjettet 1997.

BOKS 2.4 Forventningsindikator for industribedriftene

Forventningsindikatorer basert på kvalitative data benyttes i stor grad internasjonalt som ledende indikatorer for den økonomiske utviklingen. Det henger sammen med at de er raskt tilgjengelige, slik at de på et tidlig tidspunkt kan antyde aktivitetsutviklingen i en periode før en har fått vurdert utviklingen ut fra mer tradisjonelle konjunkturindikatorer som kvantitativ produksjons- og etterspørselsstatistikk. I en undersøkelse gjort av OECD1 konkluderes det med at ulike forventningsindikatorers egenskaper som ledende eller samvarierende indikator for konjunkturutviklingen er svært forskjellig fra land til land, men at indikatorene for bedriftene som oftest har rimelig gode egenskaper.

Forventningsindikatoren for industribedriftene i Norge lages på bakgrunn av spørsmål i konjunkturbarometeret, som er en kvartalsvis undersøkelse fra Statistisk sentralbyrå om industriledernes vurderinger av konjunktursituasjonen. Den er konstruert på grunnlag av svar på spørsmål om produksjonsutsiktene for kommende kvartal og ordre- og lagerbeholdning i inneværende kvartal. Indikatoren angir nettotall, dvs. differansen mellom prosentandelen som har svart "bedre" og andelen som har svart "dårligere" på spørsmålene. For EU-landene konstrueres en tilsvarende indikator hver måned.

I figur 2.24 er forventningsindikatoren for norske industribedrifter sammenliknet med tilsvarende indikator for EU-landene. Figuren viser at norske industribedriftsledere er betydelig mer optimistiske til den økonomiske utviklingen framover enn sine kolleger i EU-landene. Figuren viser også at optimismen nådde et rekordhøyt nivå ved utgangen av fjoråret og at optimismen blant bedriftslederne fortsatt er stor.

Figur 2.24 Forventningsindikatoren for industri-bedrifter i Norge og EU 2). Sesongjusterte serier

1) OECD Economics Department, Working Paper No. 170, 1996.
2) Sverige, Finland og Østerrike er inkludert fra 1996.

Kilde: Statistisk sentralbyrå, EU-kommisjonen og Finansdepartementet.

For 1997 anslås det nå en vekst i husholdningenes disponible realinntekter på om lag 2½ pst. Anslaget for 1997 innebærer en markert avdemping av inntektsveksten sammenliknet med 1996. Denne avdempingen må først og fremst ses på bakgrunn av at det for 1997 er lagt til grunn en lavere nominell lønnsvekst og en lavere vekst i antall utførte timeverk enn i 1996. I tillegg anslås det en høyere vekst i konsumprisene i 1997 enn i 1996, noe som isolert sett bidrar til en svakere utvikling i disponibel realinntekt. På bakgrunn av bl.a. det lave rentenivået, den høye aktiviteten i boligmarkedet og den sterke sysselsettingsveksten ventes det en fortsatt sterk vekst i det private konsumet framover. Det private konsumet anslås å øke med 3¼ pst. fra 1996 til 1997. Anslaget er nedjustert med ¼ prosentpoeng sammenliknet med Salderingsproposisjonen, noe som må ses i sammenheng med at elektrisitetsforbruket i 1. kvartal i år var svært lavt.

Neste år anslås konsumveksten til i underkant av 2½ pst. Med en anslått realinntektsvekst på 2¾ pst. vil dermed spareraten ta seg noe opp fra 1997 til 1998, etter en nedgang på om lag ¾ prosentpoeng fra 1996 til 1997. Forløpet for spareraten må imidlertid ses i sammenheng med den forventede utviklingen i husholdningenes bilkjøp. Den korrigerte spareraten vil gå noe ned både i 1997 og 1998. For perioden 1999-2001 er det lagt til grunn en konsumvekst på linje med veksten i husholdningenes disponible realinntekt, slik at spareraten stabiliseres på om lag 5 pst.

Husholdningenes realinvesteringer har tatt seg betydelig opp fra bunnen i 1993, hovedsakelig som følge av økte boliginvesteringer. Nedgangen i sparingen og vridningen mot sparing i realkapital har sammen ført til at husholdningenes finanssparing er redusert. Likevel har husholdningenes netto finansformue økt sterkt de siste årene, jf. linkinthoveddel007figur 2.18. Dette må ses i sammenheng med at husholdningene har hatt en betydelig verdistigning på sin finansformue, bl.a. som følge av økte aksjekurser. For 1997 anslås det en videre nedgang i finanssparingen, mens det for årene 1998-2001 legges til grunn at finanssparingen tar seg noe opp igjen. Som følge av dette vil husholdningenes netto finansformue, målt som andel av disponibel inntekt, kunne øke svakt de nærmeste årene framover.

Etter en betydelig nedgang gjennom 1995 og inn i 1996, kom det et omslag i boligbyggingen i løpet av fjoråret. Nedgangen stoppet opp i løpet av første halvår i fjor, og igangsettingen av boliger tok seg noe opp igjen. Foreløpige tall for 1. kvartal i år viser en ytterligere oppgang i antall igangsatte boliger hittil i år, jf. figur 2.18. Alt i alt ble det i 1996 igangsatt 18 700 boliger, mot 20 000 boliger i 1995.

Gjennomsnittsstørrelsen av de igangsatte boligene økte med hele 8 pst. fra 1995 til 1996. Gjennomsnittsstørrelsen økte for nesten alle typer boliger. I tillegg økte andelen eneboliger, og det bidro også til høyere gjennomsnittsareal. Selv om gjennomsnittsstørrelsen av de igangsatte boligene har økt betydelig de siste årene, ligger nivået fortsatt 19 pst. under toppåret 1986. Samlet falt boliginvesteringene med 6,0 pst. fra 1995 til 1996.

Ordretilgangen av boligbygg i bygge- og anleggsnæringen falt med 9 pst. fra 1995 til 1996. Nedgangen var om lag like stor for nybygg og rehabiliteringsoppdrag. Sesongjustert var ordretilgangen spesielt lav i 1. kvartal i fjor, men den tok seg noe opp gjennom året. Til tross for lavere ordretilgang fortsatte ordrereservene, særlig for nybygg, å øke gjennom 1996, og var ved utgangen av 4. kvartal i fjor 8 pst. høyere enn på samme tid året før. Utviklingen i ordresituasjonen tilsier isolert sett en oppgang i boligbyggingen fra 1995 til 1996.

Antall innvilgede oppføringslån i Husbanken ble redusert fra om lag 13 600 ordinære boliger i 1995 til 9 000 boliger i 1996. Søknadsinngangen til Husbanken har så langt i år utviklet seg relativt svakt, og lå i de fire første månedene i år 8 pst. lavere enn i samme periode i fjor. Det anslås at utlånsrammene for 1997 kan gi rom for lånetilsagn til om lag det samme antallet ordinære boliger som i 1996.

Prisene på brukte boliger har økt betydelig de siste årene. Statistisk sentralbyrås prisindeks for brukte selveierboliger økte med i overkant av 8 pst. fra 1995 til 1996, mens prisstatistikk for brukte borettslagsboliger viser en årsvekst på 12 pst. Tilgjengelig prisstatistikk tyder på svært sterk boligprisvekst hittil i år. Blant annet viser tall fra både Norges Eiendomsmeglerforbund og Norske Boligbyggelags Landsforbund en prisvekst på 6 pst. fra 4. kvartal i fjor til 1. kvartal i år. Realprisene på boliger i annenhåndsmarkedet har dermed i gjennomsnitt tatt seg opp med om lag 45 pst. fra bunnen i 1. kvartal 1993, men boligprisene ligger reelt sett fremdeles under nivået i perioden 1986-1988, jf. figur 2.19.

Statistisk sentralbyrås prisindeks for nye eneboliger viser en klar utflating gjennom 1996. Fra 4. kvartal 1995 til 4. kvartal 1996 økte prisene på nye eneboliger med knapt 3 pst. ifølge denne prisindeksen. Dette er klart lavere enn for brukte eneboliger, som i samme periode hadde en prisoppgang på 10 pst. En utvikling med sterkere prisvekst for bruktboliger enn for nye boliger vil stimulere til økt nybygging framover. Det er imidlertid usikkert i hvilken grad eventuelle kapasitetsproblemer i bygge- og anleggsnæringen, som bl.a. mangel på arbeidskraft eller byggeklare tomter, vil kunne dempe den forventede oppgangen i boligbyggingen.

Alt i alt legger en til grunn at den positive utviklingen i boligmarkedet fortsetter, slik at det blir igangsatt om lag 21 500 boliger i 1997 og 22 000 boliger i 1998. Dette er noe høyere enn tidligere anslått. Sammen med en viss vekst i gjennomsnittsstørrelsen vil boliginvesteringene dermed kunne øke med om lag 11¼ pst. i år og 9½ pst. neste år. For perioden 1999-2001 anslås det en årlig vekst i boliginvesteringene på gjennomsnittlig 2½ pst, hovedsakelig som følge av økt standard på nye boliger og fortsatt vekst i rehabiliteringsinvesteringene.

2.4.3 Bedriftene i fastlandsøkonomien

Aktiviteten i fastlandsbedriftene er høy etter fire års sammenhengede konjunkturoppgang. Samlet økte bruttoproduktet for fastlandsbedriftene i fjor med 3,4 pst. Til tross for et kraftig fall i elektrisitetsproduksjonen, som isolert sett trakk veksten ned med 1 prosentpoeng, var oppgangen på linje med året før.

Aktivitetsoppgangen har slått ut i en kraftig investeringsvekst , og investeringsnivået i fastlandsbedriftene lå i 1996 hele 52 pst. høyere enn i bunnåret 1992. Fra 1995 til 1996 økte investeringene i fastlandsbedriftene med vel 11 pst.

Lønnsomheten i bedriftene er fortsatt god etter å ha økt markert gjennom 1994 og 1995. Utviklingen i fjoråret var imidlertid noe svakere. Dette henger bl.a. sammen med prisfall på viktige norske industriprodukter som metaller, petrokjemiske produkter og treforedlingsprodukter, samt at høye elektrisitetspriser førte til økte kostnader.

Utviklingen i økonomiske indikatorer tyder på at aktiviteten i fastlandsbedriftene vil holde seg på et høyt nivå også i 1997:

Ordresituasjonen i industrien kan tyde på at produksjonen vil ta seg opp gjennom 1997. Både ordretilgangen og -reservene for industrisektorene samlet sett har økt sterkt de siste kvartalene og er nå på et rekordhøyt nivå.
Etter sterk vekst gjennom 1996 tok kapasitetsutnyttingen i industrien seg ytterligere opp i 1. kvartal i år.
Mangelen på kvalifisert arbeidskraft begrenser nå muligheten for ytterligere vekst i produksjonen.
Forventningsindikatoren for industribedriftene tok seg opp til et rekordhøyt nivå ved utgangen av fjoråret og lå fortsatt høyt ved utgangen av 1. kvartal i år, jf. boks 2.4.
I markedet for forretningsbygg er etterspørselen etter eiendommer i leiemarkedet i ferd med å ta seg markert opp. Samtidig fortsetter igangsettingen av bygg til forretningsformål å øke betydelig.
Investeringene knyttet til petroleumssektoren anslås å vokse sterkt fra 1996 til 1997. Det vil gi kraftige produksjonsimpulser til de mange bedriftene i Fastlands-Norge som leverer varer og tjenester til offshorevirksomheten.

Tabell 2.7 Bruttoinvesteringer i fast realkapital for bedriftene i Fastlands-Norge.
Prosentvis volumendring fra året før

	Mrd. 1993-kroner 1996	Årlig gjennomsnitt 1990-1995	1996	1997	1998	Årlig gjennomsnitt 1999-2001
Bedrifter i Fastlands-Norge	90 091	4,3	11,1	5,1	-1,0	1,8
Primærnæringene	5 976	-3,6	2,3	6,8	. .	. .
Industri og bergverk	17 156	3,2	8,4	5,0	8,2	2,7
Kraftforsyning	4 408	-6,9	-7,0	-3,6	. .	. .
Bygge- og anleggsvirksomhet	906	-2,5	2,8	6,6	. .	. .
Samferdsel	22 101	9,5	18,7	5,5	-20,6	-1,6
Annen næringsvirksomhet inkl. varehandel	39 544	6,7	12,3	5,5	. .	. .
Memo: Lagerinvesteringer ¹⁾>	22 870	0,4	-0,5	-0,1	0,2	. .

1) Volumvekst i prosent av BNP året før.
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Det anslås at etterspørselen fra hjemme- og utemarkedet vil ta seg opp fra i fjor til i år, selv om veksten i varekonsumet og eksporten har vært svak de siste månedene. Også boliginvesteringene vil gi impulser til økt produksjon i år.

Oppgangen i investeringene i fastlandsbedriftene fortsatte i fjor etter den kraftige veksten i 1994 og 1995. Veksten fra 1995 til 1996 var bredt basert, med oppgang eller uendret investeringsnivå i samtlige sektorer utenom elektrisitetsforsyning og tradisjonelt fiske. Økningen i industriinvesteringene og investeringene i samferdselssektoren var

henholdsvis 8,4 og 18,7 pst. og sto for vel halvparten av oppgangen i fastlandsbedriftene totalt. Industribedriftene opplevde en overraskende kraftig eksportvekst fra 1995 til 1996, og det ga impulser til økte investeringer spesielt i verkstedindustrien, mens byggingen av den nye flyplassen på Gardermoen bidro til at samferdselsinvesteringene tok seg opp.

Veksten i bedriftsinvesteringene i fastlandsøkonomien vil trolig bli mer avdempet i 1997 enn i fjor. Dette må bl.a. ses i sammenheng med at investeringene nå er på et høyt nivå etter den sterke veksten i flere år. Investeringene knyttet til flyplassutbyggingen på Gardermoen, som i fjor utgjorde anslagsvis 6 pst. av de samlede investeringene, vil fortsette å øke i inneværende år. I de to kommende årene vil imidlertid disse investeringene fases ut. Dette vil motvirkes av at investeringene i andre sektorer øker, særlig innen deler av industrien og elektrisitetsforsyningen. Alt i alt er det lagt til grunn at investeringene i fastlandsbedriftene i 1997 vil fortsette å øke noe fra det allerede høye nivået i dag, til tross for bortfallet av investeringene på Gardermoen. I 1998 anslås det en svak nedgang.

Industriinvesteringene vokste med vel 8 pst. og tok seg opp mot et historisk toppnivå i 1996, etter svært sterk vekst fra 1994 til 1995. Det var særlig høy vekst i metallindustrien, men også innen kjemisk industri og trevare- og møbelindustrien. Investeringene anslås å vokse med om lag 5 pst. fra 1996 til 1997, med sterkest vekst i deler av verkstedindustrien. I kjemisk råvareindustri boks 2.4

forventes en kraftig nedgang i investeringsvolumet fra i fjor fordi den nye metanolfabrikken på Tjeldbergodden ble ferdigstilt tidligere i år.

Investeringene i samferdselssektoren, som omfatter post- og teletjenester, jernbane, lufttransport, drosje- og rutebiltransport og innenriks sjøfart, økte med knapt 19 pst. fra 1995 til 1996. Veksten i år anslås til om lag 5½ pst. Investeringene i forbindelse med utbyggingen av den nye hovedflyplassen på Gardermoen gir også i år de største vekstimpulsene til samferdselssektoren. Neste år vil Gardermoutbyggingen ferdigstilles, og utfasingen av aktiviteten er hovedforklaringen på at samferdselinvesteringene anslås å avta med om lag 20 pst. fra 1997 til 1998.

Investeringene i bygge- og anleggsnæringen anslås å vokse med 6½ pst. fra 1996 til 1997, etter en vekst på nær 3 pst. i 1996. Ferdigstillingen av Gardermoutbyggingen og det nye Rikshospitalet neste år vil isolert sett trekke ned investeringene i denne sektoren. På den annen side vil byggingen av nye forretningsbygg trolig holde seg på et høyt nivå framover, og boligbyggingen anslås å øke. Store prosjekter som Oslofjordtunnelen, utbyggingen av Regionsykehuset i Trondheim og omsorgsreformen for eldre vil også gi behov for økte investeringer framover.

Annen næringsvirksomhet omfatter varehandel, finansiell tjenesteyting og annen privat tjenesteyting. Investeringsveksten i år anslås til 5½ pst., etter en vekst på vel 12 pst. i fjor. Fullføring av det store omfanget av forretningsbygg som er blitt igangsatt de siste årene, vil bidra til en økning i investeringene i denne sektoren. I tillegg vil trolig prisveksten i leiemarkedet de siste månedene stimulere til igangsetting av nye prosjekter. Samlet anslås en klar investeringsvekst i forretnings- og kontorbygg fra 1996 til 1997.

Lagerinvesteringene framkommer som en restpost i nasjonalregnskapet og fanger opp ulike statistiske avvik i tillegg til reelle lagerendringer. Fra 1995 til 1996 sank lagerinvesteringene med 4,6 mrd. kroner ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall, etter sterk vekst året før. Disse store endringene i lagerinvesteringene reflekterer trolig i første rekke svakheter i statistikken som er grunnlag for nasjonalregnskapet, og at lagerinvesteringene i noen grad brukes til å avstemme den samlede tilgangen på varer og tjenester med den samlede etterspørselen.

Usikkerheten knyttet til anslagene for investeringsutviklingen er stor. Større investeringsplaner legges ofte på bakgrunn av langsiktige utviklingstrekk i økonomien, og endringer i markedsforholdene kan derfor ha stor betydning når beslutningene om å investere eller ikke skal tas. Den høye investeringsveksten de siste årene har resultert i at produksjonskapasiteten har blitt utvidet.

Lønnsomheten i bedriftene er fortsatt på et relativt høyt nivå, men utviklingen gjennom 1996 viste en synkende resultatutvikling i mange bedrifter. Dette kan etter hvert redusere viljen til nyinvesteringer. På den annen side er rentenivået for tiden lavt, og dette trekker i motsatt retning.

Tabell 2.8 Bruttoprodukt etter næring. Prosentvis volumendring fra året før

	Mrd. 1993-kroner 1996	Årlig gj.snitt 1990-1995	1996	1997	1998	Årlig gj.snitt 1999-2001
Bruttonasjonalprodukt	947,4	3,4	5,3	3,9	3,5	2,0
Næringsvirksomhet	715,1	3,1	5,4	4,2	3,9	2,1
Oljevirksomhet og utenriks sjøfart	173,6	8,5	13,1	6,4	8,6	3,1
Oljeutvinning og rørtransport	151,0	9,8	14,5	6,3	9,7	3,7
Utenriks sjøfart og tjenester tilknyttet oljevirksomhet	22,5	1,4	4,0	7,3	1,5	-1,2
Næringsvirksomhet Fastlands-Norge	541,6	1,8	3,1	3,4	2,4	1,8
Primærnæringene	23,9	4,1	0,9	2,4	0,5	0,0
Industri og bergverk	106,0	1,4	2,7	3,0	2,6	0,4
Bygge- og anleggsvirksomhet	29,5	-0,6	2,4	4,9	1,8	-0,6
Andre næringer	382,2	2,0	3,4	3,4	2,4	2,4
Offentlig forvaltningsvirksomhet	141,9	2,5	2,7	2,3	1,8	1,4
Korreksjonsposter	90,4	6,8	8,8	4,0	2,4	2,0
Memo: Bruttonasjonalprodukt utenom utenriks sjøfart og oljevirksomhet	773,8	2,4	3,7	3,3	2,3	1,7

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Mange norske bedrifter eksporterer en stadig større andel av sine produkter til utlandet. Det anslås at markedsveksten for norsk eksport vil ta seg opp, og behovet for økt produksjonskapasitet og investeringer i den utekonkurrerende industrien kan derfor bli større i tiden framover. På den annen side kan økte leveranser til utemarkedene også dekkes opp ved at det etableres produksjonsanlegg i det aktuelle landet. Norske foretaks direkte investert kapital i utlandet har vokst mer enn utenlandsk direkte investert kapital i Norge hvert år siden 1992. Mens den norske kapitalbeholdningen i utlandet økte med 22,4 mrd. kroner fra 1994 til 1995, økte beholdningen av utenlandsk kapital i Norge med 9,4 mrd. kroner. Investeringstransaksjoner i 1996 tyder på at nettoutgangen av kapital fortsatte i fjor.

Nettoutgangen av direkte investert kapital fra Norge de siste årene tyder på en økende grad av internasjonalisering av norske foretak. Dette kan også illustreres ved linkinthoveddel009figur 2.23, som viser at mange av de største norske foretakene har etablert seg med mange ansatte og store produksjonsanlegg i utlandet.

Bruttoproduktet i fastlandsbedriftene vokste med 3,4 pst. fra 1995 til 1996. Det var vekst i alle næringer bortsett fra elektrisitetsforsyning, der produksjonen sank med 15 pst. fra 1995 til 1996, og skogbruk. Utenom kraftproduksjonen vokste bruttoproduktet i fastlandsbedriftene med 4,4 pst. fra 1995 til 1996.

Anslagene i denne meldingen innebærer en vekst i produksjonen i Fastlands-Norge i alt på 3¼ pst. i 1997, 2¼ pst. i 1998 og 1¾ pst. i 1999-2001. Produksjonsveksten i offentlig forvaltning antas å bli noe svakere enn i bedriftene gjennom hele framskrivingsperioden. For perioden 1997-2001 sett under ett er anslagene for veksten i BNP for Fastlands-Norge om lag på linje med det trendmessige vekstpotensialet, jf. boks 2.5.

Industriproduksjonen vokste med 2,7 pst. i 1996, eller noe lavere enn året før. I viktige utekonkurrerende næringer som treforedling og kjemisk råvareindustri var produksjonsutviklingen svak. Det hadde trolig sammenheng med de høye prisene på elektrisk kraft i deler av fjoråret og at prisene på produktene til dels var lave. I verkstedindustrien var produksjonsveksten på 4,1 pst. i fjor til tross for at mange av bedriftene var rammet av streik i mai. Oppgangen var særlig rettet mot eksportmarkedene. I 1997 anslås en vekst i industriproduksjonen på 3 pst., med sterkest vekst i treforedling og metallindustrien. I årene deretter anslås en noe mer moderat utvikling.

Aktiviteten i bygge- og anleggsnæringen var i fjor noe svakere enn for gjennomsnittet i fastlandsbedriftene med en produksjonsvekst på 2,4 pst. I 1997 anslås veksten til knapt 5 pst., i tråd med de antatt økte investeringene innen drifts- og boligbygging, samt den økte aktiviteten på Gardermoen.

Bruttoproduktet i primærnæringene økte med 0,9 pst. i fjor. En sterk vekst i oppdrettsnæringen ble motvirket av en enda sterkere nedgang i skogbruket. Denne utviklingen må ses i sammenheng med de lave prisene på trevirke og nedgangen i aktiviteten i treforedlingsbedriftene i fjor. I år anslås produksjonsveksten i primærnæringene til 2½ pst.

Bruttoproduktet innen elektrisitetsforsyning sank med hele 15 pst. fra 1995 til 1996. Produksjonsfallet skyldes for en stor del at fyllingsgraden i vannmagasinene utover i året ble svært lav pga. lite nedbør, men også at produksjonen i 1995 var uvanlig høy. Hittil i år har det vært mye nedbør i form av snø i fjellet, noe som vil gjøre at vannmagasinene vil fylles utover sommeren. Den nedbørsrike vinteren bidrar til at produksjonen anslagsvis vil ta seg opp med 5 pst. fra i fjor til i år.

Tabell 2.9 Lønnsomhetsutvikling i bedriftene på industrilisten¹⁾>på Oslo Børs

	1993	1994	1995	1996	Endring 1993-1996
A. Omsetning (mrd. kroner)	219,5	248,1	281,4	369,7	150,2
B. Driftsresultat (mrd. kroner)	15,4	20,6	30,0	29,9	14,5
C. Ordinært resultat (mrd. kroner)	13,6	18,6	28,8	29,2	15,6
D. Resultat etter skatt (mrd. kroner)	9,0	11,8	18,7	18,4	9,4
E. Driftsmargin (B/A) (pst.)	7,0	8,3	10,7	8,1	1,1 ²⁾>
F. Fortjenestesmargin (C/A) (pst.)	6,2	7,5	10,2	7,9	1,7 ²⁾>

1) Beregningene dekker hovedtyngden av selskapene på industrilisten, som også omfatter en del serviceforetak. I tillegg er de fleste selskaper på SMB-listen inkludert.
2) Prosentpoeng.
Kilde: Delphi Economics.

Lønnsomheten i fastlandsbedriftene tok seg opp fra 1994 til 1995. Totalkapitalrentabiliteten gir et bilde av avkastningen på samlet kapital i bedriftene. Regnskapsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå viser at avkastningen på samlet kapital for ikke-finansielle foretak økte fra 9,4 pst. i 1994 til 9,8 pst. i 1995. Avkastningen på bedriftenes egenkapital økte fra 12,4 pst. til 14,3 pst. i samme tidsrom. En god lønnsomhetsutvikling i 1995 bekreftes også av statistikk for hovedtyngden av industriselskapene som er notert på Oslo Børs, jf. tabell 2.9. Børsselskapenes resultater tok seg markert opp gjennom 1994 og 1995, og holdt seg på et høyt nivå i første halvår i fjor. Fra i fjor høst opplevde mange av bedriftene svakere resultatutvikling, og alt i alt ble resultatet pr. omsatt krone i børsnoterte selskaper redusert fra 1995 til 1996. Dette skyldtes bl.a. at prisene på viktige norske eksportprodukter var lave i store deler av fjoråret, men også at prisene på elektrisk kraft økte markert. Prisutviklingen på eksportproduktene reflekteres også i produsentprisene, som var synkende gjennom hele fjoråret. For varer som i større grad produseres for hjemmemarkedet økte produsentprisene noe gjennom fjoråret, og det kan tyde på at lønnsomhetsutviklingen i disse bedriftene var bedre enn i bedrifter som i større grad produserer for utemarkedet.

Totalindeksen på Oslo Børs steg med hele 32 pst. fra 1995 til 1996, mot et årlig gjennomsnitt de siste 10 årene på om lag 13 pst. Børsoppgangen reflekterer trolig optimismen i næringslivet, men også at de norske selskapene har vært lavt priset i forhold til selskapene på utenlandske børser. Fra siste del av februar har aksjekursene svingt mer enn på lenge, noe som trolig har hatt sammenheng med store kurssvingninger på aksjebørsen i New York.

BOKS 2.5 Trendmessig vekstpotensial for norsk økonomi

I de aller fleste industriland har en erfart at den økonomiske veksten på 1980- og 1990-tallet har vært vesentlig svakere enn på 1960-tallet og første del av 1970-tallet. Det samme har vært tilfelle i Norge, selv om vi ikke fikk en like svak vekstperiode på slutten av 1970-tallet som mange andre land. Framveksten av oljesektoren har bidratt til å øke BNP-veksten i Norge sammenliknet med andre land. For norsk fastlandsøkonomi har den trendmessige veksttakten i økonomien imidlertid avtatt, jf. figur 2.25. Mens trendveksten i økonomien var opp mot 3¾ pst. på begynnelsen av 1970-tallet, har den falt til 2-2¼ pst. på 1990-tallet. Trendveksten i økonomien er således nesten halvert i løpet av de siste 25 årene.

I Regjeringens Langtidsprogram 1998-2001 er det foretatt en dekomponering av faktorene bak den økonomiske veksten. Det er da skilt mellom vekst i sysselsettingen, vekst i produksjonskapitalen og vekst i produktiviteten. Disse beregningene viser at drøyt ett prosentpoeng av nedgangen i BNP-veksten for Fastlands-Norge har sammenheng med svakere produktivitetsvekst, målt ved den totale faktorproduktiviteten. Redusert vekst i kapitalen bidrar til ½ prosentpoeng svakere BNP-vekst.

Nedgangen i produktivitetsveksten har sammenheng med flere forhold. For det første hadde trolig den særlig sterke produktivitetsveksten i Europa og Japan i årene fra andre verdenskrig og fram til midt på 1970-tallet sammenheng med opphenting av det teknologiforspranget som USA hadde fått. For det andre har vareproduserende næringer, der potensialet for produktivitetsvekst er størst, fått gradvis mindre betydning, mens servicenæringer og særlig offentlig sektor har fått økt omfang. For det tredje kan måleproblemer ved beregning av BNP-tallene ha økt. Det var enklere å måle produktivitetsveksten for de industriproduktene som ble produsert de første tiårene etter andre verdenskrig, mens det er vanskeligere å måle produktivitetsveksten i servicenæringene og i produksjon av mer kompliserte industriprodukter som f.eks. datamaskiner.

I noen grad har nedgangen i veksten i produksjonskapital trolig sammenheng med veksten i service-næringene, der behovet for kapital pr. sysselsatt gjennomgående er mindre.

I tillegg er avkastningskravet til investeringene økt som følge av høyere nivå på den internasjonale realrenten.

I årene framover tyder framskrivninger av arbeidsstyrken på at det er et potensial for en vekst i arbeidsstyrken på ½-¾ pst. Kombinert med om lag uendrede investeringer målt som andel av BNP og en vekst i den totale faktorproduktiviteten på knapt 1 pst. pr. år, gir dette et trendmessig vekstpotensial på om lag 2 pst. pr. år den nærmeste femårsperioden. Vekstanslagene i denne meldingen er om lag på linje med dette vekstpotensialet i perioden 1997-2001 sett under ett, jf. figur 2.25.

Både veksten i sysselsettingen, produksjonskapitalen og produktiviteten kan påvirkes av den økonomiske politikken. Nærings- og strukturpolitikken sikter mot å skape best mulige vekstvilkår for norsk næringsliv, arbeidslinjen i velferds- og trygdepolitikken sikter mot å legge til rette for en størst mulig arbeidsstyrke og utdanningspolitikken er rettet mot å gi arbeidskraften best mulig kompetanse. Disse politikkområdene er gitt en bred omtale i Langtidsprogrammet.

Figur 2.25 BNP-vekst, Fastlands-Norge

Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

2.5 Arbeidsmarkedet

Konjunkturoppgangen i norsk økonomi de siste årene gjenspeiles i den markerte bedringen i arbeidsmarkedet:

AKU-tall for 1. kvartal i år tyder på at antall sysselsatte personer økte med 59 000 fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år. Hvis en samtidig korrigerer for at påsken i år var i mars, mens den i fjor var i april, var økningen på hele 67 000 personer. I lys av det sterke tallet for 1. kvartal anslås nå veksten i sysselsettingen fra 1996 til 1997 til 45 000 personer, en oppjustering på 15 000 personer siden Salderingsproposisjonen. Dette kommer på toppen av en vekst fra bunnåret 1992 til 1996 på 127 000 personer. I fjor var økningen på 53 200 personer.
Parallelt med den sterke sysselsettingsveksten har tilstrømmingen til arbeidsmarkedet vært betydelig. Mange som tidligere sto utenfor arbeidsstyrken, har meldt seg på arbeidsmarkedet de siste årene. I fjor økte arbeidsstyrken med 49 000 personer, og yrkesfrekvensen kom opp på sitt høyeste nivå noensinne.
Arbeidsledigheten har samtidig falt med nesten 30 000 personer fra 1993 til 1996. Nedgangen i ledigheten var særlig sterk mot slutten av fjoråret og inn i 1997. Fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år falt ledigheten ifølge AKU med 17 000 personer. Korrigert for påskens plassering var nedgangen enda større, anslagsvis 25 000 personer.
Den positive utviklingen på arbeidsmarkedet underbygges av utviklingen i den registrerte ledigheten. I 1996 var det registrert nær 91 000 helt ledige personer, tilsvarende 4,2 pst. av arbeidsstyrken. Sesongjustert har ledigheten avtatt med mer enn 8 000 personer siden utgangen av 1996. Fra april i fjor til april i år har nedgangen i ledigheten vært på vel 15 500 personer, og samtidig er antall personer på ordinære arbeidsmarkedstiltak redusert med nær 14 000.

Tabell 2.10 og 2.11 oppsummerer anslagene for arbeidsmarkedet i 1997 og 1998. Tabell 2.10 viser anslagene for tilgangen og etterspørsel etter arbeidskraft, mens tabell 2.11 viser sysselsettingsutviklingen fordelt etter næring.

Veksten i sysselsettingen var særlig sterk innen privat og offentlig tjenesteyting, samt innen bygge- og anleggsvirksomheten i fjor. Oppgangen i industrisysselsettingen fortsatte også. De fire siste årene har industrisysselsettingen økt med over 27 000 personer, etter en nedgang på nær 100 000 personer i perioden 1975 til 1992.

Økningen i sysselsettingen synes å fortsette i år. Tall fra AKU viser at det var en vekst i sysselsettingen på 59 000 personer fra 1. kvartal i fjor til 1. kvartal i år. Når en korrigerer for påskens ulike plassering i 1996 og 1997 var økningen på hele 67 000 personer. Førstekvartalstallene viser at veksten var sterkest i industrien og bygge- og anleggsvirksomheten. Også innen varehandel, helse- og sosialtjenester og offentlig administrasjon var sysselsettingsoppgangen betydelig. En høy skatteinngang så langt i år indikerer også en betydelig vekst i sysselsettingen. For inneværende år er det anslått en vekst i sysselsettingen på om lag 45 000 personer, eller vel 2 pst., jf. linkinthoveddel010figur 2.26. Anslaget i Salderingsproposisjonen var 30 000 personer. I 1998 er veksten foreløpig anslått til 20 000 personer. For perioden 1999-2001 er det lagt til grunn en gjennomsnittlig årlig vekst i antall sysselsatte personer på drøyt ½ pst.

Veksten i utførte timeverk er også noe oppjustert i forhold til Salderingsproposisjonen, og anslås nå til 2 pst. fra 1996 til 1997. I fjor økte antall sysselsatte personer klart mer enn antall utførte timeverk. Dette

Tabell 2.10 Utviklingen i arbeidsmarkedet

	Nivå					Prosentvis endring
	1972	1980	1985	1993	1996	1997	1998
Etterspørsel etter arbeidskraft
Utførte timeverk. Mill. timer ¹⁾>	2 829	2 908	2 944	2 867	2 988	2	1
Gjennomsnittlig arbeidstid	1 703	1 498	1 456	1 426	1 401	0	- ¼
Sysselsetting ¹⁾²⁾>	1 661	1 942	2 022	2 010	2 134	2	1
Tilgang på arbeidskraft²⁾>
Befolkning 16-74 år	2 732	2 887	3 004	3 126	3 146	¼	¼
Befolkningen utenfor arbeidsstyrken	1 055	947	936	995	904	-2¼	-1
Arbeidsstyrken ³⁾>	1 677	1 940	2 068	2 131	2 242	1¼	¾
Arbeidsledige	28	32	54	127	109	..	..
Sysselsatte personer ¹⁾>	1 661	1 942	2 022	2 010	2 134	2	1
Memo (pst. av arbeidsstyrken): Befolkning 16-74 år, utenfor arbeidsstyrken	63	49	45	47	40	38	38
Arbeidsledige (AKU) ⁴⁾>	1,7	1,7	2,6	6,0	4,9	4	4
Redgistrerte arbeidsledige	0,9	1,3	2,5	5,5	4,2	3 ½	..

1) Ifølge nasjonalregnskapet, ekskl. utlendinger i utenriks sjøfart.
2) I 1 000 personer.
3) Arbeidstyrken er korrigert for statistisk avvik mellom AKU og nasjonalregnskapet.
4) Brudd i serien fra 1996. Omlegging av AKU-statistikken bidro til å øke ledigheten med ½ prosentpoeng fom. 1996.
Kilde: Statistisk sentralbyrå, Arbeidsdirektoratet, Finansdepartementet.

hadde i første rekke sammenheng med at deltidssysselsettingen økte og med en økning i sykefraværet. Fortsatt økt yrkesdeltaking blant ungdom, som i gjennomsnitt har lavere arbeidstid, vil bidra til å trekke den gjennomsnittlige arbeidstiden ned. På den annen side vil endringer i aldersstrukturen, økt utdanningsnivå, og tendens til at kvinner jobber mer heltid trekke i retning av økt gjennomsnittlig arbeidstid.

På usikkert grunnlag legges det nå til grunn om lag uendret gjennomsnittlig arbeidstid i 1997. For de etterfølgende årene legges det til grunn en svak nedgang i gjennomsnittlig arbeidstid. Nedgangen i gjennomsnittlig arbeidstid bidrar til at sysselsettingen vokser noe sterkere målt i antall personer enn i antall timeverk.

Den store etterspørselen etter arbeidskraft har også ført til at tilbudet av arbeidskraft har økt. Veksten i arbeidsstyrken de siste årene har vært klart sterkere enn den demografiske utviklingen alene tilsier. Arbeidsstyrken anslås nå å øke med om lag 27 000 personer, eller 1¼ pst. fra 1996 til 1997.

Yrkesfrekvensene kom i fjor opp på sitt høyeste nivå noensinne, jf. linkdoc#docfigur 2.27. Det har spesielt vært økning i kvinners yrkesdeltakelse de siste årene. Imidlertid er yrkesdeltakingen blant norske kvinner fortsatt noe lavere enn blant danske og svenske kvinner, og det kan derfor være et potensial for ytterligere økning. Yrkesfrekvensen for menn har også økt, men er ennå et stykke under toppnivået fra 1980. Den økte etterspørselen etter arbeidskraft gjennom 1996 resulterte i en markert tilstrømming fra de yngste aldersgruppene til arbeidsmarkedet. Dette er til en viss grad personer som arbeider deltid ved siden av sin utdanning. Det er antakelig fortsatt et potensial for økt yrkesdeltaking blant ungdom, men økningen i andelen av ungdom som er under utdanning tilsier at yrkesdeltakingen blant de yngste ikke vil komme helt opp på toppnivået fra 1987 på 67 pst. Yrkesdeltakingen for de eldste aldersgruppene i yrkesaktiv alder har avtatt jevnt gjennom de siste 25 årene. Nedgangen i yrkesfrekvenser ble klart forsterket under lavkonjunjunkturen fram til 1993, mens den har vært mer stabil de siste årene.

Det legges til grunn at yrkesfrekvensene fortsatt vil øke noe mer enn det endringer i alderssammensetningen i årene framover skulle tilsi. Den økende knappheten på arbeidskraft i enkelte delmarkeder kan imidlertid være et tegn på at potensialet for økte yrkesfrekvenser er sterkt redusert, ihvertfall for faglært arbeidskraft.

Arbeidsledigheten har falt siden midten av 1993. Ifølge AKU var det en gjennomsnittlig ledighet i 1996 på 109 000 personer, tilsvarende 4,9 pst. av arbeidsstyrken målt etter ny AKU-definisjon. AKU-statistikken ble lagt om fra 1. kvartal 1996, noe som har redusert sammenliknbarheten med tidligere år. Endringen bidro til å øke AKU-ledigheten med ½ prosentpoeng.

Tabell 2.11 Sysselsatte personer¹⁾>etter næring

	Nivå					Prosentvis endring
	1970	1980	1985	1993	1996	1997	1998
Sysselsatte i alt	1 629	1 942	2 022	2 010	2 134	2	1
Offentlig forvaltning	272	452	510	632	666	2	1¼
Næringsvirksomhet	1 357	1 490	1 511	1 378	1 468	1¾	1
Oljeutvinning, oljeboring og utenriks sjøfart	45	41	41	37	38	..	..
Primærnæringer	212	163	146	108	102	..	..
Industri og bergverk	399	394	353	289	312	..	..
Bygg- og anleggsvirksomhet	135	150	150	96	107	..	..
Andre næringer	566	742	821	848	909	..	..

1) Ekskl. utlendinger i utenriks sjøfart. I 1 000 personer.
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

AKU-ledigheten utgjorde 4,4 pst. av arbeidsstyrken i 1. kvartal i år mot 5,3 pst. i fjor. Justert for påskens plassering i år var ledigheten enda lavere. Det legges nå til grunn en nedgang AKU-ledigheten i inneværende på 18 000 personer. Basert på den nye AKU-definisjonen anslås ledigheten til 4 pst. i inneværende år. Neste år anslås ledigheten til knapt 4 pst. Dette er noe i underkant av anslagene i Langtidsprogrammet 1998-2001, der ledigheten etter gammel AKU-definisjon ble anslått til 3½ pst. gjennom langtidsprogramperioden.

Tall for registrert ledighet bekrefter den positive utviklingen på arbeidsmarkedet, jf. linkinthoveddel010figur 2.28. I gjennomsnitt var nær 91 000 personer, tilsvarende 4,2 pst. av arbeidsstyrken, registrert helt ledige i 1996. Nedgangen var særlig sterk mot slutten av fjoråret. Denne utviklingen har fortsatt så langt i år. I de fire første månedene i år var det i gjennomsnitt nær 14 000 færre ledige personer enn i samme periode i fjor.

Arbeidsledigheten gikk sterkest ned for menn i aldersgruppene 16-24 og 25-54 år i fjor. Dette reflekteres også i at det har vært sterkest nedgang i ledigheten innen de tradisjonelt mannsdominerte yrkene.

Ledigheten har avtatt i alle fylker, jf. linkinthoveddel010figur 2.29 og er nå lavest i Sogn og Fjordane og Akershus (om lag 2 pst. av arbeidsstyrken).

Ifølge Arbeidsdirektoratets tall for registrerte ledige var nedgangen i ledigheten i 1996 sterkest for de langtidsledige (26 uker og mer). Nedgangen i antallet langtidsledige har fortsatt i inneværende år.

Antallet deltidsansatte som søker mer arbeid, var om lag uendret fra 1995 til 1996. Det er særlig kvinner som fortsatt ønsker seg mer arbeid. I 1996 utgjorde kvinnene nær 76 pst. av disse. I 1. kvartal ønsket 20 000 deltidsansatte menn og 67 000 deltidsansatte kvinner mer arbeid.

Den sterke veksten i sysselsettingen har ført til et strammere arbeidsmarked. Tendensen til økende knapphet på arbeidskraft synes å ha forsterket seg ytterligere i inneværende år.

Tilgangen av ledige stillinger ved arbeidskontorene økte markert gjennom 1996 og har fortsatt å øke i inneværende år. I 1996 var tilgangen av ledige stillinger nær 13 pst. høyere enn i 1995. I perioden januar-april i år har tilgangen av ledige stillinger vært 28 pst. høyere enn i samme periode i fjor.
Også antallet ledige stillinger fortsetter å øke. I 1996 var det i gjennomsnitt nær 14 pst. høyere enn året før. I perioden januar-april var antallet ledige stillinger 32 pst. høyere enn på samme tid i fjor, noe som tyder på at det nå tar stadig lengre tid å få besatt de ledige stillingene.
I 1996 var det i gjennomsnitt ni ledige personer pr. ledig stilling. Nedgangen i antall ledige personer pr. ledig stilling har fortsatt i inneværende år, jf. figur 2.6. I gjennomsnitt de fire første månedene i år var det vel 5 ledige personer pr. ledig stilling.
Ifølge Statistisk sentralbyrås konjunktur-barometer oppgir nå om lag 8 pst. av foretakene at mangel på arbeidskraft begrenser eller kommer til å begrense produksjonen den nærmeste tiden. Denne andelen har ligget nær null de siste årene. Situasjonen er særlig presset innen investeringsvareindustrien, der om lag 22 pst. av foretakene tror at mangel på arbeidskraft er en faktor som vil kunne begrense produksjonen. Dette må ses i sammenheng med den sterke veksten i oljeinvesteringene som har gitt meget høy aktivitet i leverandørindustrien til oljevirksomheten.
Langtidsledigheten har falt det siste året og i perioden januar-april i år var det om lag 2 700 færre langtidsledige enn i samme periode i fjor.

Det er særlig mangel på arbeidskraft innen sykepleie og helsearbeid. Rekruttering av sykepleiere fra bl.a Sverige og Finland kan bidra til å avhjelpe dette.

Det fellesnordiske arbeidsmarkedet har så langt bidratt til at flaskehalsproblemet innen bygg- og anleggssektoren i det sentrale østlandsområdet er mindre omfattende enn det ellers ville ha vært. I 1996 og så langt i 1997 har det vært god tilgang på arbeidskraft fra de andre nordiske landene, og en stor del av disse arbeider i det sentrale østlandsområdet. Spesielt har tilgangen av arbeidskraft vært stor i forbindelse med Gardermoen og Rikshospitalet. Svenske myndigheter har anslått at det nå arbeider om lag 5 000 fra Sverige innen bygg- og anleggssektoren i Norge. Utlendinger på slike korttidsoppdrag vil i praksis ikke komme med i den norske arbeidsmarkedsstatistikken.

Arbeidsmarkedet ser ut til å være strammest i Oslo/Akershus og på Nordvestlandet. På Nordvestlandet har dette bl.a. sammenheng med den sterke veksten i verkstedindustrien.

Ifølge en bedriftsundersøkelse utført av Arbeidsmarkedsetaten venter arbeidsgiverne at rekrutteringsproblemet vil øke fra 1996 til 1997. Særlig kan det bli mangel på yrkesgrupper som plate- og stålkonstruksjonsarbeidere, industri-mekanikere, sveisere, rørleggere, tømrere, sykepleiere, vernepleiere, leger, førskolelærere, sjåfører og elektroingeniører.

2.6 Utenriksøkonomi og sparing

2.6.1 Driftsbalansen overfor utlandet

Norge har hatt økende overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på hele 1990-tallet, jf. linkinthoveddel011figur 2.30. I fjor var driftsoverskuddet knapt 73 mrd. kroner, eller 7¼ pst. av BNP. Dette var om lag 42 mrd. kroner høyere enn året før, og skyldtes i første rekke høyere eksportverdi av råolje og naturgass og redusert underskudd på rente- og stønadsbalansen. Underskuddet i handelen med tradisjonelle varer økte med knapt 8 mrd. kroner fra 1995 til 1996.

Tabell 2.12 Driftsbalansen overfor utlandet

	Mill. kroner			Prosentvis endring fra året før 1997		1998
	1996	1997	1998	Pris	Volum	Pris	Volum
Eksport	412679	439239	466858	1,3	5,1	-0,5	6,8
Råolje og naturgass	156688	165160	172744	-1,3	6,8	-5,0	10,1
Nye skip	4257	5512	5057	-0,4	30,0	-0,3	-8,0
Eldre skip	3765	3766	3766	0,0	0,0	0,0	0,0
Oljeplattformer og moduler	1002	1005	1008	0,0	0,3	0,0	0,3
Direkte eksport ved oljevirksomhet ¹⁾>	841	893	946	3,8	2,4	3,5	2,4
Andre varer	155849	166135	179933	2,5	4,0	2,6	5,5
Bruttoinntekter, skipsfart og oljeboring	47932	51838	54303	5,0	3,0	2,7	2,0
Rørtransport	3424	4129	5533	0,0	20,6	0,0	34,0
Reisetrafikk	15223	16027	17072	3,2	2,0	2,4	4,0
Andre tjenester	23698	24773	26496	2,5	2,0	2,6	4,2
Import	319986	339505	360428	0,8	5,2	1,6	4,5
Skip	6325	6831	7514	0,0	8,0	0,0	10,0
Oljeplattformer og moduler	282	290	299	3,0	0,0	3,0	0,0
Direkte import ved oljevirksomhet ¹⁾>	11823	14376	15504	3,3	18,8	3,3	4,4
Andre varer	224058	234215	248981	0,5	4,0	1,2	5,1
Bruttoutgifter, skipsfart og oljeboring	21279	22619	23468	5,0	1,2	2,7	1,0
Reisetrafikk	29128	30940	32892	-1,5	7,8	2,5	3,7
Andre tjenester	27091	30234	31769	2,7	8,7	2,5	2,5
Eksportoverskudd	92693	99734	106431
Rente- og stønadsbalansen	-19836	-18422	-14480
Driftsoverskudd	72857	81312	91951

1) Korreksjonspost for delte olje- og gassfelt.
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

For 1997 anslås et overskudd på driftsbalansen overfor utlandet på om lag 81 mrd. kroner, som er 1 mrd. kroner lavere enn anslått i Salderingsproposisjonen. I 1998 anslås overskuddet til 92 mrd. kroner. Etter hvert som Norge bygger opp nettofordringer på utlandet vil redusert underskudd på rente- og stønadsbalansen bidra ytterligere til å øke driftsoverskuddet. For Fastlands-Norge forventes bare små endringer i handelsbalansen overfor utlandet.

2.6.2 Eksport og import av tradisjonelle varer

Eksportetterspørselen fra Norges viktigste handelspartnere var svak i 1996. Likevel økte eksporten avtradisjonelle varer kraftig i fjor, bl.a. som følge av at norske eksportører vant innpass på nye eksportmarkeder, spesielt i Asia og i Øst-Europa. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall økte eksportvolumet av tradisjonelle varer med hele 10,3 pst. i fjor. Mesteparten av denne økningen kom i begynnelsen av året, og eksporten holdt seg stabilt høy gjennom resten av fjoråret. Det var store forskjeller i utviklingen mellom ulike varer. Økt eksport av verkstedprodukter, metaller og fisk bidro mest til veksten i fjor, mens eksporten av elektrisitet viste klar nedgang. Samtidig falt prisene for en del viktige industrielle råvarer betydelig. For metaller var prisnedgangen nesten 9 pst. i 1996. Sammen med fallende priser på kjemiske råvarer og treforedlingsprodukter bidro dette til at eksportprisene på tradisjonelle varer falt med 1,5 pst. i 1996.

Mot slutten av fjoråret tok spotprisene på metaller seg på nytt opp igjen, jf. linkinthoveddel011figur 2.32. Spotprisene på aluminium har fortsatt å øke hittil i år og lå i 1. kvartal i år om lag 15 pst. over nivået i 4. kvartal i fjor. Større aktivitet internasjonalt ventes å bidra til økende aluminiumspriser de nærmeste årene. Ledig produksjonskapasitet på verdensbasis vil imidlertid kunne dempe økningen. Norske eksportpriser for metaller følger spotprisene med et visst etterslep, og på bakgrunn av utviklingen i metallprisene gjennom 1996 og hittil i år ventes det en oppgang i eksportprisen på metaller i 1997.

Etter den sterke veksten i eksporten av fiskeprodukter de siste årene, betyr nå fiskeprisene nesten like mye som metallprisene for de norske eksportprisene. Prisen på fersk oppdrettslaks økte mot slutten av fjoråret etter en nedgang gjennom det meste av 1996. De siste månedene har imidlertid prisene falt igjen. Nivået ligger hittil i år 6 pst. under nivået i tilsvarende periode i fjor, jf. figur 2.32.

Alt i alt anslås eksportprisene for tradisjonelle varer å øke med 2½ pst. fra 1996 til 1997, og med knapt 2½ pst. i gjennomsnitt pr. år utover i framskrivingsperioden.

I tråd med lysere utsikter hos våre tradisjonelle handelspartnere, jf. avsnitt 2.2, er markedsveksten for norske eksportvarer, dvs. økningen i importen av varer hos våre handelspartnere, anslått til hele 6,1 pst. i år. Til tross for dette har eksporten av tradisjonelle varer utviklet seg svakt i 1. kvartal i år. Både eksporten av metaller og treforedlingsprodukter har avtatt, mens eksporten av raffinerte petroleumsprodukter har vist kraftig økning. Tallene for 1. kvartal må imidlertid tolkes med varsomhet som følge av at påsken i år i sin helhet falt i mars, mens den i fjor var i april. Samlet anslås eksportvolumet av tradisjonelle varer nå å øke med 4 pst. i 1997. Neste år ventes markedsveksten å tilta ytterligere, og eksportvolumet av tradisjonelle varer anslås å vokse med 5½ pst. i 1998.

Importen av tradisjonelle varer økte sterkt også i 1996, etter markert oppgang de tre foregående årene. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall ble volumveksten 9,2 pst. i 1996. Industriinvesteringene, som har høyt importinnhold, økte mer moderat i 1996 enn året før. Dette bidro til klart lavere vekst i importen av verkstedprodukter enn i 1995, da verkstedproduktene bidro med nesten ¾ av den samlede veksten i tradisjonell vareimport. En kraftig økning i importen av elektrisitet, metaller og biler bidro imidlertid til å trekke importveksten opp i 1996.

Veksten i importen av tradisjonelle varer tiltok gjennom annet halvår i fjor. Importen har vist klar økning også i 1. kvartal i år, men også disse tallene må tolkes med varsomhet som følge av påsken. Likevel er anslaget for importvolumet av tradisjonelle varer nedjustert med vel 2 prosentpoeng i forhold til Salderingsproposisjonen, og veksten anslås nå til 4 pst. i 1997. Nedjusteringen skyldes i første rekke lavere anslag for importen av elektrisitet. Importveksten neste år anslås å bli noe høyere.

Moderat internasjonal prisvekst, bl.a. som følge av den svake konjunktur-utviklingen i Europa, bidro til lav importprisvekst på tradisjonelle varer i 1996. En viss styrking av den importveide kronekursen gjennom 1996 kan også ha bidratt i samme retning. Samlet økte importprisene med bare 0,6 pst. fra 1995 til 1996.

Prisstigningen hos våre viktigste handelspartnere ventes å holde seg lav både i 1997 og 1998. Styrkingen av den norske kronen i forhold til ECU-indeksen i begynnelsen av året har i den senere tid blitt reversert. ECU-indeksen ligger nå på om lag samme nivå som i desember i fjor, og i de økonomiske framskrivningene har en lagt til grunn at kronekursen vil holde seg stabil på dette nivået. Dette innebærer en viss gjennomsnittlig styrking av den norske kronen fra 1996 til 1997 som bidrar til å dempe prisimpulsene fra utlandet. Samlet anslås det nå en økning i den gjennomsnittlige importprisen for tradisjonelle varer på ½ pst. i 1997 og 1¼ pst. i 1998.

2.6.3 Skipsfarten og tjenestebalansen for øvrig

Skipsfartens netto fraktinntekter var i 1996 knapt 27 mrd. kroner, dvs. vel 1 mrd. kroner høyere enn i 1995. I tiden framover ventes høyere vekst internasjonalt, og dermed en viss økning i fraktinntektene.

I 1996 var nettoimporten av skip, definert som importen av nye og eldre skip fratrukket eksporten av eldre skip, på 2,6 mrd. kroner. På bakgrunn av en forventet fornyelse og vekst i den norske utenriksflåten legges det til grunn en høyere nettoimport av skip enn dette i 1997 og 1998.

Nordmenns utgifter i utlandet økte med 8,2 pst. fra 1995 til 1996. Det ventes en fortsatt sterk økning i nordmenns utgifter i utlandet, og veksten anslås til 6¼ pst. både i 1997 og 1998. Utlendingers utgifter i Norge økte med beskjedne 1,7 pst. i fjor, men veksten ventes å ta seg opp noe i inneværende år. For 1997 og 1998 legges det til grunn en vekst på henholdsvis 5¼ og 6½ pst.

Handelen med andre tjenester omfatter eksport og import av tjenester i tilknytning til varehandel, samferdsel, forsikring, konsulenttjenester mv. I 1996 var nettoimporten av andre tjenester 3,4 mrd. kroner. For 1997 legger en nå til grunn en noe høyere nettoimport av andre tjenester enn i 1996. I årene framover legges det til grunn at de ressursene innen konsulentvirksomhet som frigjøres i forbindelse med nedgangen i petroleumsinvesteringene, omstilles bl.a. til eksportrettet tjenesteproduksjon. På bakgrunn av dette ventes en gradvis reduksjon i nettoimporten av andre tjenester i perioden 1999-2001.

2.6.4 Norges nettogjeld og rente- og stønadsbalansen

Norge kom i netto fordringsposisjon overfor utlandet i 1995, og foreløpige beregninger viser at nettofordringene overfor utlandet økte med knapt 73 mrd. kroner i 1996. Nettofordringene ved utgangen av 1996 er anslått til knapt 75 mrd. kroner, som tilsvarer 7¼ pst. av BNP, jf. linkinthoveddel011figur 2.31. Endringen i Norges nettogjeld framkommer som overskuddet på driftsregnskapet overfor utlandet korrigert for netto kapitaloverføringer til utlandet og endringer i verdien av fordrings- og gjeldsposter forårsaket av valutakursendringer og andre omvurderinger. Omvurderingene bidro isolert sett til å øke nettofordringene med knapt 1 mrd. kroner i fjor. Norges nettofordringer anslås å øke til 156 mrd. kroner ved utgangen av inneværende år, og økningen vil trolig fortsette fram mot århundreskiftet. Det vil først og fremst være staten gjennom Statens petroleumsfond som står for denne formuesoppbyggingen. I tillegg anslås oljeselskapene å bygge ned sin netto gjeld til utlandet. For bedrifter i fastlandsøkonomien og husholdningene vil den finansielle formuen ifølge beregningene bare vise mindre endringer i årene framover.

Underskuddet på rente- og stønadsbalansen var i underkant av 20 mrd. kroner i 1996, dvs. knapt 5 mrd. kroner lavere enn i 1995. Nedgangen skyldtes hovedsakelig at netto renteutgifter ble redusert med 2,6 mrd. kroner. For både 1997 og 1998 legger en til grunn et avtakende underskudd på rente- og stønadsbalansen som følge av økte nettofordringer på utlandet.

2.7 Petroleumsvirksomheten

På bakgrunn av utviklingen hittil i år, samt en vurdering av utsiktene framover, har en valgt å opprettholde oljeprisforutsetningene fra Salderingsproposisjonen og Langtidsprogrammet 1998-2001. Det innebærer en oljepris på 125 kroner pr. fat for 1997 og 115 1997-kroner i 1998. I Langtidsprogrammets basisalternativ er det beregningsteknisk forutsatt en oljepris på 115 1997-kroner fram til rundt 2010, og en reduksjon til 95 1997-kroner deretter som følge av at det gjennomføres en internasjonal klimaavtale. Det må understrekes at usikkerheten i olje- og valutamarkedene innebærer en risiko for at oljeprisen i enkeltår kan avvike betydelig fra den prisutviklingen en her har lagt til grunn.

Siste halvår av 1996 var preget av relativt høye oljepriser, bl.a. som følge av lavere produksjon enn forventet fra land utenom OPEC samt høy etterspørsel. Lave lagre bidro til svingende priser. Ved inngangen til 1997 lå prisene rundt 24 USD eller over 150 kroner pr. fat. I løpet av første kvartal har det vært et markert prisfall, jf. figur 2.4. Viktige årsaker er en sterk økning i oljeproduksjonen både i OPEC-landene og i land utenom OPEC, sammenliknet med samme periode i fjor. Innenfor OPEC var det særlig gjenoppstarten av irakisk eksport som bidro til økningen. I tillegg har relativt mildt vær bidratt til at veksten i etterspørselen har vært svakere enn antatt. Virkningen av oljeprisfallet målt i USD er blitt noe motvirket av en styrket dollarkurs. Gjennomsnittlig oljepris hittil i år er 134 kroner. Fredag 9. mai ble Brent notert til 18½ USD, svarende til 130 kroner.

IEAs månedsrapport for mai anslår veksten i verdens oljeeetterspørsel i 1997 til 1,7 mill. fat pr. dag. Økningen i produksjon fra ikke-OPEC land anslås å være i samme størrelsesorden. Dette innebærer en uendret etterspørsel rettet mot OPEC på 25,3 mill. fat pr. dag for 1997 sett under ett. Produksjonen fra OPEC-landene har imidlertid vært stigende det siste året, og IEA anslår produksjonen til 26,8 mill. fat pr. dag i april 1997. Det ligger således an til en relativt kraftig oppbygging av lagrene framover og lavere priser for resten av året enn gjennomsnittet hittil i år. Priser for framtidige leveringer for de resterende månedene i 1997 i det såkalte futuresmarkedet er på om lag samme nivå som dagens spotpriser, og dette gir en viss indikasjon på markedets forventninger om prisutviklingen framover.

De langsiktige prisutsiktene synes ikke å være endret siden Langtidsprogrammet, og det vises derfor til omtalen i Langtidsprogrammet for en nærmere drøfting av viktige faktorer som kan påvirke utviklingen i oljemarkedet på lengre sikt.

For omtale av petroleumsproduksjonen i årene framover vises det også til Langtidsprogrammet. Det er i denne meldingen lagt til grunn samme produksjonsutvikling som i Langtidsprogrammet, jf. tabell 2.13. I 1996 ble det ifølge tall fra Oljedirektoratet produsert råolje, NGL og salgbar naturgass på norsk sokkel tilsvarende om lag 222 mill. standardkubikkmeter oljeekvivalenter (Sm ³> o.e.). Olje- og energidepartemetet anslår en økning i samlet petroleumsproduksjon på om lag 17 mill. Sm ³> o.e. i 1997 og en ytterligere vekst på om lag 22 mill. Sm ³> o.e. i 1998. Petroleumsproduksjonen er ventet å nå en topp på 292 mill. Sm ³> o.e. i år 2001, jf. figur 2.34. I årene etter 2001 er det ventet et fall i petroleumsproduksjonen på grunn av lavere produksjon av råolje. Produksjonen av gass er derimot anslått å øke til om lag 80 mill. Sm ³> o.e. i 2006. I forhold til Nasjonalbudsjettet og Salderingsproposisjonen innebærer de nye anslagene en oppjustering av samlet produksjon på i størrelsesorden 20 til 35 mill. Sm ³> o.e. pr. år i perioden 1998-2005, med de største oppjusteringene rundt 2001.

Tabell 2.13 Hovedtall for petroleumsvirksomheten

	1996	1997	1998	2001	Virkning av en endring i oljeprisen ⁴⁾> i 1997


Forutsetninger: Råoljepris, kroner pr. fat	134	125	118	126	10
Produksjon, mill. Sm ³> o.e	222	239	261	292
- Råolje og NGL	185	195	213	225
- Naturgass	37	44	48	68
Mrd. kroner: Eksportverdi ¹⁾>	158,0	166,6	175,1	211,9	12,1
Påløpte skatter og avgifter ²⁾>	41,6	38,3	39,9	59,9	5,5
Betalte skatter og avgifter ²⁾>	33,1	43,2	38,9	54,9	3,0
Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten ³⁾>	69,9	78,6	73,4	126,9	8,2
Mrd. kroner, 1993-priser: Investeringer i oljeutvinning og rørtransport	43,8	51,8	52,6	24,1
Direkte import til oljevirksomhet	10,9	13,1	13,7	5,0
Etterspørselsimpulser mot fastlandsøkonomien	32,9	38,7	38,9	19,0

1) Utvinning og rørtransport av råolje og naturgass.
2) Ordinær skatt på inntekt og formue, særskatt, produksjonsavgift, arealavgift og CO ₂-avgift.
3) Summen av betalte skatter og avgifter, netto innbetalinger fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten og betalt aksjeutbytte fra Statoil. I tillegg inngår statlige tilskudd i hht. Fjerningsfordelingsloven.
4) Gassprisen er ikke endret.
Kilde: Statistisk sentralbyrå, Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

I forkant av Langtidsprogrammet 1998-2001 ble Oljedirektoratets anslag for samlede utvinnbare petroleumsressurser oppjustert med om lag 14 pst. til 12,5 mrd. Sm ³> o.e. Dette fordelte seg med om lag 1 000 mill. Sm ³> o.e. for olje og NGL og om lag 500 mill. Sm ³> o.e. for gass. Oppjusteringen kan i hovedsak tilskrives at Oljedirektoratet forventer en fortsatt økning i utvinningsgraden i eksisterende felt og funn, blant annet som følge av framtidig teknologiutvikling og ny kunnskap. Det er ikke utarbeidet endelige og kvalitetssikrede produksjonsprognoser med basis i Oljedirektoratets anslag for økt utvinningsgrad. Det vises til Langtidsprogrammet for en nærmere omtale av de nye ressurs- og produksjonsanslagene.

Verdien av samlet eksport fra den norske petroleumssektoren anslås å øke fra 158 mrd. kroner i 1996 til i underkant av 167 mrd. kroner i 1997, ved at økt produksjon mer enn oppveier lavere priser. Sammenliknet med Nasjonalbudsjettet og Salderingsproposisjonen er anslagene for samlet eksportverdi oppjustert for alle årene i perioden 1998-2001 på grunn av høyere produksjonsanslag.

Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten er summen av betalte skatter og avgifter, nettoinnbetalinger fra Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) i petroleumsvirksomheten og betalt utbytte fra Statoil. Statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten i 1997 anslås nå til om lag 79 mrd. kroner, som er om lag 1 mrd. kroner mer enn anslått i Salderingsproposisjonen. For 1998 anslås statens netto kontantstrøm til om lag 73 mrd. kroner. Fallet i statens netto kontantstrøm fra 1997 til 1998 kan dels forklares med at det er lagt til grunn en lavere råoljepris i 1998 enn i 1997. Høye oljepriser høsten 1996 bidro videre til høye betalte skatter i 1997 knyttet til ligningsåret 1996.Virkningen i 1997 av en endring i oljeprisen på 10 kroner pr. fat i forhold til prisforutsetningen på 125 kroner, er vist i tabell 2.13. Eksportverdien av petroleumsproduksjonen er anslått å endres med 12,1 mrd. kroner og statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten med 8,2 mrd. kroner. Dette viser hvor følsomme inntektsanslagene er overfor endringer i oljeprisen.

De samlede investeringskostnadene i oljeutvinning og rørtransport utgjorde i 1996 43,8 mrd. 1993-kroner ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall. Nedgangen fra 1995 til 1996 var på om lag 4½ pst. I inneværende år er det ventet en vekst på vel 18 pst., mens det neste år anslås en vekst på 1½ pst. Når en tar hensyn til den anslåtte utviklingen i direkteimporten knyttet til oljevirksomheten, innebærer anslagene en økning i etterspørselsimpulsene mot fastlandsøkonomien fra 1996 til 1997 på knapt 6 mrd. kroner og en marginal økning fra 1997 til 1998.

I forhold til anslagene i Salderingsproposisjonen innebærer anslagene i denne meldingen en vesentlig oppjustering av veksten i investeringene fra 1996 til 1997. Den høyere investeringsveksten skyldes dels at oljeselskapene har oppjustert anslaget for investeringskostnader i 1997, og dels at investeringene i 1996 ble lavere enn tidligere antatt. I forhold til Langtidsprogrammet 1998-2001 er det foretatt en viss oppjustering av leteinvesteringene for inneværende år, mens investeringene knyttet til to felt som var forventet igangsatt i inneværende år nå forventes igangsatt i 1998. Denne forskyvningen har sammenheng med at selskapene ønsker å vurdere enkelte reservoar- og produksjonsmessige forhold ved prosjektene ytterligere. I tillegg ønsker en å unngå for sterkt press i leverandørmarkedet. Samlet sett blir anslaget for investeringene i 1997 om lag uendret i forhold til i Langtidsprogrammet, mens anslagene for 1998 og 1999 blir noe lavere og anslagene for 2000 og 2001 noe høyere.

Fra 1998 til 2001 er det ventet at investeringene i oljeutvinning og rørtransport vil falle kraftig. Det bør imidlertid understrekes at usikkerheten knyttet til petroleumsinvesteringene er stor. Blant annet er det usikkerhet knyttet til innfasingen av mulige tiltak for å forbedre ressursutnyttelsen, bl.a. ved å øke utvinningsgraden. I beregningene i denne meldingen er investeringene knyttet til mulige tiltak for økt ressursutnyttelse, på samme måte som i Langtidsprogrammet, i stor grad lagt til etter 2003. Det er imidlertid mulig at deler av disse investeringene vil bli innfaset på et annet tidspunkt, og en kan ikke se bort fra at investeringene kommer noe tidligere. En nærmere gjennomgang av produksjon og investeringer i forbindelse med mulige tiltak for økt utvinning vil bli foretatt i Nasjonalbudsjettet 1998.

Totalformuen i petroleumsvirksomheten, definert som nåverdien av netto kontantstrøm i petroleumsvirksomheten, anslås på grunnlag av en realrente på 4 pst. til om lag 1 930 mrd. 1997-kroner i Langtidsprogrammets basisalternativ med klimaavtale. Statens andel av formuen, definert som nåverdien av statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, anslås til om lag 1 720 mrd. 1997-kroner. Disse formuesanslagene gir grunnlag for en permanentinntekt, eller langsiktig årlig realkavkastning, på om lag 77 mrd. 1997-kroner, hvorav statens andel utgjør knapt 70 mrd. kroner.

I forbindelse med en interpellasjon i Stortinget 19. februar 1997 om styring av oljeaktiviteten og langsiktig forvaltning av ressursene ble Regjeringen bedt "om å legge fram beregningersom viser oljeformuens verdi og oljefondetsstørrelse forutsatt ulike alternativer forutvinningstempo og energipriser fram til år 2030."

I Langtidsprogrammet ble det lagt fram tre ulike prisbaner:

Basisalternativet med klimaavtale, der oljeprisen ligger på 115 1997-kroner pr. fat fra 1998 og fram til rundt 2010, og deretter faller til 95 1997-kroner pr. fat.
Referansealternativet uten klimaavtale, der oljeprisen ligger på 115 1997-kroner pr. fat i alle år fra og med 1998.
Et alternativ der prisen blir liggende på 135 1997-kroner pr. fat i alle år fra og med 1998.

I tillegg er det i denne meldingen også regnet på et alternativ der oljeprisen ligger på 95 1997-kroner i alle år fra og med 1998.

Det er forutsatt at investeringsforløpet i petroleumsvirksomheten ikke påvirkes av de ulike prisforutsetningene. I beregningene av Statens petroleumsfond er det lagt til grunn en realrente på i underkant av 4 pst. fram til 2004 (basert på anslag for ECU-rente) og en realrente på 4 pst. deretter.

Når det gjelder alternativer for utvinningstempo, er det illustrasjonsmessig utarbeidet to ulike beregningstekniske baner med tak på oljeproduksjonen. I den ene banen har en lagt til grunn et produksjonstak tilsvarende det forventede 1997-nivået på 3,16 mill. fat pr. dag. Dette innebærer at den planlagte produksjonsøkningen fram til 2000 og 2001 uteblir, og at en i stedet får en flat produksjonsbane fram til 2008. I den andre banen har en lagt til grunn et produksjonstak på 10 pst. under det forventede 1997-nivået som videreføres fram til 2016. I begge alternativene er det forutsatt at ressurser ikke går tapt, slik at de kan utvinnes fra det tidspunktet hvor produksjonen i basisbanen faller under det antatte taket. På samme måte som for de ulike prisalternativene, er det også i disse alternativene forutsatt at investeringsforløpet i

petroleumsvirksomheten ikke endres i forhold til basisalternativet.

Resultatene av beregningene for de ulike alternativene for oljepris og utvinningstempo er vist i tabell 2.14.

Tabell 2.14 Totalformue i petroleumssektoren ¹⁾> og Statens petroleumsfond ved ulike alternativer for utvinningstempo og energipriser. Pst. av BNP

	Totalformue	Statens petroleumsfond
	1997	2001	2005	2010	2020	2030
Basisalternativet	178	33	67	94	132	121
Referansealternativ uten klimaavtale	191	33	67	98	145	140
Oljepris 95 1997-kroner	139	21	44	63	87	63
Oljepris 135 1997-kroner	243	44	89	132	203	218
Produksjonstak 1997-nivå	176	27	59	91	129	117
Produksjonstak 1997-nivå minus 10 pst.	170	21	49	78	120	106

1) Totalformuen er definert som nåverdien av framtidig netto kontantstrøm i petroleumssektoren. Denne formuen inkluderer også normalavkastningen på sektorens realkapital.
Kilde: Olje- og energidepartementet og Finansdepartementet.

For en drøfting av Regjeringens syn på utvinningstempoet, vises det til avsnitt 3.3.3 i Langtidsprogrammet 1998-2001.

Utviklingen både i oljepris og petroleumsproduksjon er svært usikre størrelser. De nærmeste årene er kanskje den største usikkerheten knyttet til hvorvidt OPEC-landene vil klare å begrense sin produksjon og den kortsiktige utviklingen i etterspørselen. I et noe lengre perspektiv er den teknologiske utviklingen et stort usikkerhetsmoment. Dette gjelder både eventuell utvikling av alternative energikilder og teknologien for utvinning av petroleum. Miljø- og klimapolitikken internasjonalt vil også kunne få stor betydning for prisutviklingen. Både på kort og lang sikt må en være forberedt på at oljeprisene kan falle vesentlig under dagens nivå.

2.8 Priser, lønninger og kostnadsmessig konkurranseevne

Den gjennomsnittlige prisstigningen fra 1995 til 1996 ble 1,3 pst., som er lavere enn i noe enkeltår siden 1960. I første halvår i fjor varierte prisstigningen målt ved 12-månedersratene mellom 0,7 og 1,2 pst. Reduksjonen i engangsavgiften for biler, som ga et gjennomsnittlig prisfall på biler med nesten 5 pst. fra 1. januar 1996, var en viktig faktor bak den lave prisstigningen i første halvår 1996. I tillegg utviklet klesprisene seg unormalt svakt. I annet halvår 1996 økte 12-månedersratene gradvis fra 0,9 pst. i juni til 1,8 pst. i desember. Fjerning av momskompensasjonen for ost, melk og kjøtt fra 1. juli 1996, gradvis økte elektrisitetspriser og økte priser på klær og sko bidro til økningen i 12-månedersratene i annet halvår.

Prisstigningen økte fra 1,8 pst. i desember 1996 til 3,0 pst. i januar 1997. Hovedårsakene til denne økningen var økte offentlige avgifter, bortfall av effekten av reduserte bilavgifter fra i fjor og et noe lavere prisfall på klær og skotøy enn i tilsvarende periode i fjor. I februar nådde 12-månedersraten en topp på 3,3 pst. Siden februar har det vært en betydelig nedgang i prisveksten, i hovedsak på grunn av lavere elektrisitetspriser. I april var prisstigningen 2,6 pst.

For å danne seg et bilde av de underliggende tendensene i prisutviklingen, kan det være hensiktsmessig å korrigere veksten i konsumprisindeksen for avgifts- og subsidieendringer og endringer i elektrisitetspriser. Dette gir en betydelig mindre økning i 12-månedersratene siden juli i fjor, jf. linkinthoveddel013figur 2.37. Avgifts- og subsidieendringer fra årsskiftet bidro isolert sett til å øke nivået på konsumprisindeksen med 0,35 pst. fra 1. januar 1997. Til sammenlikning var tilsvarende effekt i fjor -0,4 pst.

På grunn av lite nedbør økte elektrisitetsprisene kraftig i løpet av 1996. Ifølge prisopplysninger fra NVE økte den gjennomsnittlige kraftprisen til alminnelig forsyning (eksklusive avgifter og overføringstariffer) med 34 pst. fra 1. januar 1996 til 1. januar 1997. Delindeksen for elektrisitet, som inngår i konsumprisindeksen, og som også omfatter overføringstariffer og avgifter, økte i samme periode med 22 pst. Fyllingsgraden i kraftmagasinene har økt betydelig siden høsten 1996, jf. omtale i avsnitt 3.9.11. Det skyldes en kombinasjon av mye nedbør fra senhøsten 1996 og lavere forbruk og produksjon av elektrisitet i denne perioden enn i tilsvarende periode året før. Store snømengder på Vestlandet, i Nord-Norge og i Nord-Sverige tilsier også at magasinsituasjonen vil normalisere seg i forhold til i fjor. I slutten av september, da fyllingsgraden i magasinene var på det laveste, var spotprisen på elektrisitetsbørsen periodevis over 35 øre pr. kWh. Fra oktober og utover ga økt nedbør en gradvis reduksjon i spotprisen. Ved årsskiftet lå prisen i underkant av 25 øre pr. kWh, og den har siden falt ytterligere. Spotprisene har variert mellom 11 og 13 øre pr. kWh i april. Som følge av lavere spotpriser, har flere energiverk satt ned prisen på elektrisitet til forbrukerne. Delindeksen for elektrisitet har falt med 9 pst. siden februar. Terminprisene for kraft til levering de siste 4-6 månedene av 1997 har variert mellom 13 og 16 øre pr. kWh den siste tiden. Dette gir grunn til å tro at elektrisitetsprisene til forbrukerne vil bli ytterligere redusert i løpet av året.

I Salderingsproposisjonen la en til grunn en prisvekst fra 1996 til 1997 på om lag 2½ pst. Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene anslo i sin januarrapport (NOU 1997:13) også en økning i konsumprisene på rundt 2½ pst. fra 1996 til 1997. Utvalget la i sin prognose til grunn at den gjennomsnittlige importveide kronekursen i 1997 blir på linje med gjennomsnittskursen i 1996. Modellberegningen som utvalget utførte i forbindelse med prisprognosen, gav en gradvis nedgang i prisveksten fra 3,1 pst. i 1. kvartal til 2,0 pst. i 4. kvartal. Viktige bidrag til fallet i prisstigningen er lavere elektrisitetspriser og bortfallet av effekten av at momskompensasjonen på ost, melk og kjøtt ble fjernet 1. juli i fjor.

Den registrerte utviklingen i konsumprisindeksen i de fire første månedene i år gir et godt grunnlag for å vurdere prisutviklingen fra 1996 til 1997, selv om det fortsatt er en viss usikkerhet. I denne meldingen legges det til grunn moderat vekst i lønninger og importpriser, og en fortsatt nedgang i elektrisitetsprisene. Alt i alt anslås konsumprisindeksen å øke med 2½ pst. i gjennomsnitt fra 1996 til 1997. Mot slutten av året vil prisstigningen i Norge trolig være på linje med prisstigningen hos våre handelspartnere.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1995 til 1996 er av Beregningsutvalget anslått til om lag 4¼ pst. for alle grupper under ett. Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfrrer et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid. For timelønte i industrien anslår utvalget at årslønnsveksten fra 1995 til 1996 var om lag 4 pst. Anslaget var bl.a. basert på statistikk for 3 kvartaler i 1996. Tallene for 4. kvartal viser imidlertid at årslønnsveksten for timelønte i industrien ble knapt 4,2 pst. i 1996. For industrien i alt, der også funksjonærene er inkludert, anslår utvalget at årslønnsveksten fra 1995 til 1996 var 4¼ pst. Den lave prisstigningen i fjor gav en økning i den gjennomsnittlige reallønnen med om lag 3 pst., jf. linkinthoveddel013figur 2.38. Dette er den høyeste reallønnsveksten siden 1976. Ifølge foreløpige nasjonalregnskapstall fikk husholdningene under ett en økning i disponible realinntekter på 4,6 pst. fra 1995 til 1996, mot en økning på 2,4 pst. året før.

De sentrale oppgjørene i LO/NHO- og YS/NHO-området og varehandelen er nå ferdige, slik at usikkerheten om lønnsutviklingen i 1997 i stor grad er knyttet til resultatet av oppgjørene i offentlig sektor, lokale forhandlinger og annen lønnsglidning. Oppgjørene i offentlig sektor er gått til mekling, mens trygdeoppgjøret er utsatt.

I årets mellomoppgjør i LO/NHO-området har partene vedtatt riksmeklingsmannens forslag. Meklingsforslaget innebærer et generelt tillegg til alle på 80 øre pr. time. Ansatte i områder med årslønn under 185 000 kroner (88 pst. av gjennomsnittslønn) får et ekstra tillegg på 70 øre pr. time dersom de har lokal forhandlingsrett, og 1 krone pr. time dersom de ikke har rett til lokale forhandlinger. Ansatte i områder med høyere årslønn og uten lokal forhandlingsrett får 40 øre pr. time ut over det generelle tillegget. For timelønte i industrien anslås de sentrale tilleggene i gjenomsnitt å utgjøre om lag 87 øre pr. time. Bidraget til årslønnsveksten i 1997 anslås til om lag 0,6 prosentenheter. Sammen med overhenget til 1997 på 1,6 pst., utgjør dette et bidrag på om lag 2,2 pst. til årslønnsveksten for timelønte i industrien. Lønnsglidningen i fjor bidro til årslønnsveksten med 1,6 prosentenheter, men var påvirket av enkelte store engangsbonuser. Dersom en legger til grunn at det ikke blir utbetalt slike store engangsbonuser i år og at lønnsglidningen for øvrig blir den samme som i fjor, kan årslønnsveksten for timelønte i industrien anslås til om lag 3½ pst. fra 1996 til 1997.

I tillegg ble partene i LO/NHO-området enige om en tidligpensjonsordning for 62- og 63-åringer. Tidligpensjonsordningen vil føre til at bedriftenes lønnskostnader vil øke noe mer enn utbetalt timelønn, men denne effekten får liten betydning før 1998. Det er anslått at tidligpensjonsordningen isolert sett vil øke bedriftenes timelønnskostnader med i underkant av ¼ prosentpoeng fra 1997 til 1998.

Også i varehandelen er partene blitt enige om en avtale. Denne innebærer et generelt tillegg til alle på 1,20 kroner pr. time. I tillegg er enkelte andre satser økt. Når en tar hensyn til at denne gruppen er en lavlønnsgruppe, er tilleggene om lag på linje med oppgjøret i LO/NHO-området. Det vises for øvrig til omtalen av lønnsoppgjørene i avsnitt 3.7.

I denne meldingen legges det til grunn en gjennomsnittlig årslønnsvekst fra 1996 til 1997 for alle grupper under ett på om lag 3½ pst.

I figurene 2.40-2.43 er det vist et utvalg av indikatorer som kan bidra til å belyse utviklingen i industriens kostnadsmessige konkurranseevne. For øvrig vises det til en bredere gjennomgang i Nasjonalbudsjettet 1997 og den siste rapporten fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (NOU 1997:13).

Etter en markert svekkelse av industriens kostnadsmessige konkurranseevne fram til 1988, tyder ulike indikatorer samlet sett på en klar og nokså sammenhengende styrking i perioden 1988-1994. Fra 1994 til 1996 synes industriens kostnadsmessige konkurranseevne å ha svekket seg noe igjen:

Veksten i timelønnskostnadene i norsk industri var i perioden 1988-94 i gjennomsnitt lavere enn hos handelspartnerne, jf. figur 2.40. Når en samtidig tar hensyn til at kronekursen svekket seg, gikk relative timelønnskostnader regnet i felles valuta ned med 12 pst. i denne perioden. Både i 1995 og 1996 har det vært en viss økning i de relative timelønnskostnadene i felles valuta. I 1995 kan oppgangen først og fremst tilskrives en styrking av kronekursen. For 1996 tyder foreløpige tall på at timelønnskostnadene i norsk industri økte med 4,5 pst. At timelønnskostnadene økte sterkere enn årlønnsveksten, skyldes bl.a. økt sykefravær. Veksten i timelønnskostnadene hos våre handelspartnerne er anslått til 4,4 pst. Med om lag uendret kronekurs kan dermed de relative timelønnskostnadene i felles valuta ha blitt opprettholdt fra 1995 til 1996.
Relative lønnskostnader pr. produsert enhet (RLPE), som er vist i figur 2.40, tar i tillegg til utviklingen i timelønnskostnader også hensyn til utviklingen i relativ produktivitet. Ifølge nasjonalregnskapstall har arbeidsproduktiviteten i norsk industri over tid utviklet seg systematisk svakere enn for gjennomsnittet av handelspartnerne. Den kostnadsmessige konkurranseevnen forbedret seg bare med 2 pst. i perioden 1988-94, dersom en tar hensyn til produktivitetstallene og legger utviklingen i RLPE til grunn. Det er imidlertid grunn til å tro at RLPE-tallene undervurderer konkurranseevneforbedringen. Særlig skyldes dette at det er avdekket til dels store forskjeller i beregningsmetodene for produktivitet i nasjonalregnskapsstatistikken i ulike land, slik at internasjonale sammenlikninger av produktivitet og RLPE kan være misvisende.
Mens lønnskostnads nivået for timelønte i norsk industri lå 28 pst. over tilsvarende nivå hos gjennomsnittet av handelspartnerne i 1988, var denne forskjellen redusert til 7 pst. i 1994. I 1996 lå lønnskostnadsnivået i norsk industri 11 pst. over tilsvarende nivå for gjennomsnittet av handelspartnerne, jf. figur 2.41. Norge synes å ha en jevnere inntektsfordeling mellom arbeidere og funksjonærer enn de fleste andre OECD-land. Dersom en inkluderer funksjonærer i sammenlikningen ovenfor, er det grunn til å tro at lønnskostnadene i norsk industri i fjor var noe høyere enn gjennomsnittet for våre handelspartnere, men ikke så mye høyere som tallene for arbeidere i figur 2.41 indikerer.
I ettertid kan industriens totale konkurranseevne et stykke på vei avleses gjennom utviklingen i markedsandelene for industriprodukter på hjemmemarkedene og eksportmarkedene. I perioden 1988-96 økte industriens markedsandeler på eksportmarkedene med nesten 15 pst. Som det framgår av figur 2.42, var det særlig markedsandelene for verkstedprodukter som gikk opp, noe som i stor grad må ses i sammenheng med at eksporten for denne gruppen av industriprodukter økte markert til land som ikke inngår i beregningene av markedsveksten for norsk eksport. Markedsandelene for tradisjonelle industrivarer på hjemmemarkedet har over tid falt jevnt, jf. figur 2.43. Dette må i stor grad ses i sammenheng med økt internasjonal arbeidsdeling. Utviklingen i Norge har vært om lag den samme som hos våre handelspartnere.

Fra 1996 til 1997 anslås det en timelønnskostnadsvekst for industrien i størrelsesorden 3½ pst., som er om lag det samme som tilsvarende anslag for gjennomsnittet av handelspartnerne. En videreføring av dagens valutakurser (uke 18) ut året innebærer en gjennomsnittlig styrking av kronekursen fra 1996 til 1997 på 2 pst. I så fall vil de relative lønnskostnadene i felles valuta øke om lag tilsvarende.

Industriens markedsandeler på eksportmarkedene ventes å avta noe i 1997 og 1998. Nedgangen er først og fremst knyttet til kraftintensiv produksjon og elektrisk kraft. Utenom disse sektorene er det lagt til grunn at industrien greier å opprettholde markedsandelene på eksportmarkedet i 1998, mens de i lys av den moderate eksportutviklingen så langt i år anslås å falle svakt i 1997.