Utvalgte hurtiglenker

    Meldinger til Stortinget

    Kapittel 5 Den økonomiske og monetære union

    Underside | | Finansdepartementet

    5.1 InnledningEtablering av Den økonomiske og monetære union (ØMU) vil være den mest omfattende utdypningen av det økonomisk-politiske samarbeidet som har funnet sted i EU. ØMU dreier seg først og fremst om økonomiske forhold og økonomisk politikk. ØMU har imidlertid også politiske sider utover dette, som vil kunne virke inn på utviklingen av EU-samarbeidet i større bredde.Omtalen i denne meldingen er begrenset til de økonomiske sidene av ØMU. I avsnitt 5.2 redegjøres det for utviklingen av penge- og valutasamarbeidet i Vest-Europa fram mot ØMU. I avsnitt 5.3 drøftes økonomiske virkninger av ØMU både for de deltakende landene og for det internasjonale finansmarkedet. I avsnitt 5.4 redegjøres det for virkninger ØMU vil kunne få for penge- og valutapolitikken til de landene som står utenfor. Det redegjøres også for konsekvensene av gjennomføringen av ØMU utført av, eller på oppdrag av, myndighetene i Sverige, Danmark, Irland og Sveits. I avsnitt 5.5 gjennomgås mulige virkninger for Norge av at ØMU blir etablert.

    5.2 Utviklingen mot Den økonomiske ogmonetære union

    5.2.1 Historisk bakgrunn for ØMU

    Utviklingen i internasjonal økonomi de siste hundre årene har vist at virkemåten til det internasjonale penge- og valutamarkedet har stor betydning for den økonomiske utviklingen. Stabile betalingsforhold og gode systemer for internasjonal kredittgivning er viktig for utviklingen av internasjonal handel og dermed en effektiv internasjonal arbeidsdeling. Særlig små land, ikke minst i Europa, har høstet fordeler av den økte internasjonale samhandelen i perioden etter annen verdenskrig. Organiseringen av det internasjonale finansielle systemet har også betydning for i hvilken utstrekning økonomiske forstyrrelser i ett land forplanter seg til andre land og fører til ubalanser i internasjonal økonomi.Landene i Vest-Europa har i etterkrigstiden i hovedsak søkt å skape stabilitet gjennom ulike systemer for faste valutakurser. Dette må bl.a. ses på bakgrunn av dårlige erfaringer med store valutakurssvingninger i årene før annen verdenskrig. Ustabiliteten i internasjonale valuta- og pengeforhold i denne perioden bidro, sammen med andre faktorer, til en kraftig nedgang i internasjonal handel. Enkeltland søkte å dempe konjunkturtilbakeslag ved å devaluere, begrense importen og innføre restriksjoner på internasjonale kapitalbevegelser. Samlet forsterket imidlertid dette den internasjonale nedgangen.Et fastkurssystem stiller bestemte krav til den økonomiske politikken i de enkelte landene, blant annet at det over tid er rimelig balanse i utenriksøkonomien. I praksis krever derfor et system med faste valutakurser vanligvis en forholdsvis lik utvikling i priser og kostnader landene imellom. Hvis ikke, vil det normalt oppstå forskyvninger i den kostnadsmessige konkurranseevnen og ledighetsproblemer i de landene som har høyest pris- og kostnadsvekst. Dette kan i sin tur skape press mot valutakursene.Kravet til en harmonisert pris- og kostnadsutvikling blant deltakerne i et fastkurssystem er blitt større over tid etter hvert som det økonomiske samkvemmet og pengestrømmene mellom landene har økt. Bl.a. har økte og friere kapitalbevegelser i Vest-Europa stilt ytterligere krav til valutakurssamarbeidet i EU.Perioden 1945-1971 var preget av stabile valutakurser mellom vestlige land, basert på avtalen om Det internasjonale valutafondet (International Monetary Fund), som ble undertegnet i 1944. Valutakurssamarbeidet ble kalt Bretton Woods-systemet, etter stedet der avtalen ble underskrevet. Kursene var faste, men kursjusteringer kunne finne sted i henhold til nærmere fastsatte regler. Norge sluttet seg til samarbeidet i 1945.Amerikanske dollar fungerte som ankervaluta i Bretton Woods-systemet. Den amerikanske regjeringen påtok seg ensidig en forpliktelse overfor de monetære myndighetene i andre medlemsland til å handle gull til de offisielle prisene, og til å innløse amerikanske dollar mot gull til den faste pariteten. Som følge av blant annet tiltakende internasjonal inflasjon, en sterk forverring av USAs driftsbalanseunderskudd på slutten av 1960-tallet og ulik økonomisk utvikling landene imellom, brøt fastkurssamarbeidet sammen i 1971.Sammenbruddet av Bretton Woods-systemet resulterte i at mange land lot valutakursen flyte. Etter 1973 har det ikke vært etablert faste kurser mellom de tre hovedvalutaene i internasjonal valutahandel, amerikanske dollar, japanske yen og tyske mark. I perioder har imidlertid sentralbankene i de tre landene kjøpt og solgt valuta for å stabilisere kursutviklingen.Det syntes ikke realistisk med et mer omfattende internasjonalt fastkurssamarbeid som også inkluderte USA og Japan. I Vest-Europa ble det derfor tatt initiativ til et regionalt fastkurssamarbeid. Den såkalte Werner-planen ble lagt fram i 1970. Den tok sikte på å etablere en økonomisk og monetær union for EF-landene i tre trinn fram mot år 1980. Planen innebar at både penge- og finanspolitikken skulle overføres til fellesskapsnivå. Som følge av bl.a. uroen i valutamarkedene etter sammenbruddet av Bretton Woods-systemet og utvidelsen av EF i 1972, ble planen skrinlagt. For å begrense valutakurssvingningene ble det mellom EF-landene i 1972 i stedet etablert et mer begrenset valutakurssamarbeid - det såkalte "slangesamarbeidet". Også enkelte andre europeiske land ble invitert til å delta, og Norge sluttet seg til samarbeidet. Mellom de deltakende valutaene i "slangesamarbeidet" ble det fastsatt sentralkurser med tilhørende svingningsmarginer som kursene skulle bevege seg innenfor. Sentralbankene var forpliktet til å kjøpe og selge hverandres valuta på de fastsatte ytterkursene.EMS (European Monetary System) avløste slangesamarbeidet i 1979.Det sentrale elementet i EMS er valutakurssamarbeidet ERM (Exchange Rate Mechanism). ERM er i likhet med Bretton Woods-systemet og "slangesamarbeidet" et system med faste, men justerbare kurser. ERM er et system av bilaterale sentralkurser med tilhørende svingningsmarginer som medlemslandene har forpliktet seg til å forsvare. Fram til august 1993 var svingningsmarginene for de fleste valutaene +/- 2,25 pst. rundt de bilaterale sentralkursene. Spania og Portugal hadde en utvidet svingningsmargin på +/- 6 pst., og det samme gjaldt for Italia fram til 1990 og Storbritannia fram til 1992. Den 2. august 1993 ble svingningsmarginene utvidet til +/- 15 pst. Mellom Tyskland og Nederland ble det på bilateral basis avtalt å opprettholde svingningsmarginene på +/- 2,25 pst. ERM-samarbeidet inneholder også en rekke kredittavtaler mellom sentralbankene, som delvis sikrer finansiering av intervensjoner i valutamarkedet.ERM-samarbeidet kan deles inn i tre perioder:

    • I den første perioden, som varte fra samarbeidet startet og fram til 1987, var det store forskjeller mellom landenes økonomiske utvikling og hyppige valutakursjusteringer.
    • Fra 1987 til 1992 var det ingen kursendringer i ERM (bortsett fra en mer teknisk endring i forbindelse med innsnevringen av kursbåndet for italienske lire). Samarbeidet ble styrket i denne perioden, og forskjellene i renter og inflasjon mellom landene avtok. Fortsatt var imidlertid ikke pris- og kostnadsutviklingen tilstrekkelig harmonisert til at en unngikk underliggende spenninger. Folkeavstemningene om Maastricht-traktaten i Danmark og Frankrike utløste betydelig valutauro innenfor ERM-samarbeidet fra sommeren 1992 og inn i 1993. Valutaene i Frankrike, Storbritannia, Italia, Spania, Portugal, Danmark og Irland ble utsatt for betydelig devalueringspress mot tyske mark. Dette førte til at Storbritannia og Italia forlot ERM-samarbeidet i september 1992. I august 1993 ble svingningsmarginene i ERM utvidet til +/- 15 pst. Valutauroen innenfor EU smittet også over på Sverige, Finland og Norge, og førte til at disse landene høsten 1992 ble tvunget til å gi opp fastkursordningen basert på fastsatte sentralkurser med svingningsmarginer mot ECU.
    • Den tredje perioden, fra slutten av 1993 og fram til i dag, har i hovedsak vært preget av valutakursstabilitet, med unntak av en periode med uro vinteren 1994/95 som førte til en justering av sentralkursene for spanske pesetas og portugisiske escudos i mars 1995. Østerrike og Finland har sluttet seg til ERM-samarbeidet etter at de ble medlemmer av EU. Italia trådte inn i ERM i november 1996. Av dagens EU-land er det bare Storbritannia, Sverige og Hellas som ikke deltar i ERM.

    Etter opprettelsen av EMS ble det åpnet for deltakelse i ERM for europeiske land med nære økonomiske og finansielle bånd til EF. Norge valgte i desember 1978 en annen form for fastkursregime ved å holde kronekursen fast i forhold til et veid gjennomsnitt av handelspartnernes valutaer. I perioden fram til 1986 ble kronekursen nedjustert flere ganger. I oktober 1990 ble fastkursregimet endret ved at kronen ensidig ble knyttet til ECU. Etter at Norge forlot fastkurstilknytningen i desember 1992, har pengepolitikken vært rettet inn mot å holde en stabil kurs i forhold til europeiske valutaer med utgangspunkt i kursleiet mot ECU siden kronen begynte å flyte i desember 1992.Ved Enhetsakten av 1986 vedtok EF å skape et felles marked for varer, tjenester, kapital og arbeidskraft - det indre marked - innen utgangen av 1992. I Enhetsakten ble en tilnærming av penge- og valutapolitikken og den økonomiske politikken for øvrig ansett nødvendig for Fellesskapets videre utvikling. Målet var å skape en økonomisk og monetær union, uten at det ble presisert hvordan dette skulle skje.I 1988 ble den såkalte Delors-komitéen nedsatt med oppgave å utarbeide en konkret plan for etableringen av en økonomisk og monetær union. Komitéens arbeid munnet ut i den såkalte Delors-rapporten, som ble lagt fram i 1989. Rapporten inneholdt et forslag til hvordan en økonomisk og monetær union kunne etableres i tre trinn.Med utgangspunkt i denne rapporten inngikk etableringen av en økonomisk og monetær union som en del av Maastricht-traktaten om Den europeiske union, som ble undertegnet i februar 1992. Den økonomiske og monetære union inngår som del av første søyle innenfor EU-samarbeidet som omhandler det felleskapelige overnasjonale samarbeidet. Danmark og Storbritannia reserverte seg i egne protokoller til Traktaten bl.a. mot forpliktelsen til å innføre den felles valuta. Ved folkeavstemningen i Danmark i juni 1992 var det flertall mot Maastricht-traktaten. På Det europeiske råds møte i Edinburgh i 1992 meddelte Danmark Rådet at landet vil gjøre bruk av sin reservasjonsrett og stå utenfor tredje fase av ØMU. En ny folkeavstemning i Danmark i 1993 ga flertall for Maastricht-traktaten. Traktaten ble formelt ratifisert av alle medlemslandene og trådte i kraft 1. november 1993.

    5.2.2 Timeplan og institusjonelle aspekter

    Etableringen av ØMU og innføring av en felles valuta skjer etter planen fra og med 1. januar 1999. I henhold til Maastricht-traktaten skal ØMU gjennomføres i tre faser:Fase1 ble innledet 1. juli 1990. I denne fasen besto samarbeidet om den økonomiske politikken i gjennomføringen av det indre marked, gjensidig overvåking av landenes økonomier, utvidelse av medlemsskapskretsen i ERM og forberedelse til fase 2.Fase 2 ble innledet 1. januar 1994. I denne fasen samarbeides det om utformingen av den økonomiske politikken med sikte på å konsolidere offentlige finanser og oppnå økt sammenfall - konvergens - i inflasjon og renter, samt økt stabilitet i valutakursene. Hensikten er at fase 3 skal kunne innledes uten store underliggende spenninger. Ved inngangen til fase 2 ble Det europeiske monetære instituttet (EMI), som er forløperen til Den europeiske sentralbanken (ESB), opprettet.I henhold til Maastricht-traktaten skal fase 3, fullføringen av ØMU, iverksettes senest 1. januar 1999. Da skal det etableres en valutaunion blant de medlemslandene som oppfyller de såkalte konvergenskravene. Som omtalt foran har to land, Danmark og Storbritannia, gjennom egne protokoller reservert seg mot forpliktelsen til å innføre en felles valuta.Kommisjonen og EMI skal gi melding til Rådet (økonomi- og finansministre) om framgangen når det gjelder de forpliktelsene medlemslandene har påtatt seg for å gjennomføre ØMU. Blant annet skal det gjøres rede for den økonomiske utviklingen i medlemslandene i forhold til de såkalte konvergenskriteriene som er omtalt nedenfor. På grunnlag av meldingene skal Rådet med kvalifisert flertall (som svarer til 62 av i alt 87 stemmer, med tilslutning fra minst 10 medlemsland) etter rekommandasjon fra Kommisjonen vurdere om hver enkelt medlemsstat oppfyller de nødvendige vilkår for å innføre en felles valuta og i form av en rekommandasjon oversende sin tilråding til Rådet i sin sammensetning av stats- og regjeringssjefer. Rådet skal i denne sammensetningen på dette grunnlaget - og på grunnlag av råd fra Europa-parlamentet - stadfeste hvilke av medlemslandene som oppfyller de nødvendige vilkår for å innføre en felles valuta.Konvergenskravene som er fastsatt i Maastricht-traktaten er:

    1. Budsjettunderskuddet i offentlig forvaltning skal ikkeoverstige 3 pst. av bruttonasjonalproduktet (BNP). Kravet kan anses som oppfylt hvis underskuddet kontinuerlig har nærmet seg grensen på 3 pst. og er kommet nær denne. Videre kan kravet anses som oppfylt hvis en overskridelse anses som ekstraordinær og midlertidig. Traktaten gir dermed et visst rom for å inkludere land i ØMU som har høyere underskudd enn 3 pst. i 1997.
    2. Offentlig forvaltnings bruttogjeld skal ikke overstige60 pst. av BNP. Gjeldskravet kan imidlertid anses som oppfylt hvis gjeldsraten avtar tilstrekkelig og nærmer seg referanseverdien.
    3. Lav inflasjon. Inflasjonen målt ved gjennomsnittlig vekst i konsumprisindeksen siste 12 måneder skal ikke være mer enn 1,5 prosentpoeng høyere enn i de tre medlemslandene som har lavest inflasjon.
    4. Lavt rentenivå. Renten på langsiktige statsobligasjoner, målt som gjennomsnitt over de siste 12 måneder, skal ikke være mer enn 2 prosentpoeng høyere enn i de tre medlemslandene som har lavest inflasjon.
    5. Valutakursstabilitet. Landet skal ha overholdt de normale svingningsmarginene som gjelder i ERM-samarbeidet i minst to år uten på eget initiativ å ha devaluert sin valuta.

    Kravet om valutakursstabilitet ble formulert på et tidspunkt da svingningsmarginene for de fleste landene i ERM-samarbeidet var +/- 2,25 pst. Under forberedelsene av tredje fase av ØMU har det framkommet uenighet blant medlemslandene om forståelsen av kravet om valutakursstabilitet, bl.a. om kravet innebærer deltakelse i ERM i to år.Ved overgangen til ØMUs tredje fase etableres Det europeiske system av sentralbanker (ESSB). ESSB skal bestå av Den europeiske sentralbanken (ESB) og de nasjonale sentralbankene. ESB skal være et eget rettssubjekt. De nasjonale sentralbankene skal være en integrert del av ESSB og skal handle i samsvar med ESSBs og ESBs retningslinjer og instrukser. ESSB skal ledes av beslutningsorganene i ESB.Siden 1995 har landene kommet langt i de praktiske forberedelsene til tredje fase av ØMU. På grunnlag av tilrådninger fra Kommisjonen og EMI kom Det europeiske råd på møtet i Madrid i desember 1995 til enighet om en detaljert gjennomføringsplan - et såkalt referansescenario - for iverksettelsen av tredje fase. Det ble også vedtatt at den felles valutaen skal hete euro. Rådets beslutning om hvilke land som er kvalifisert til å delta i tredje fase skal fattes så tidlig som mulig i 1998 på grunnlag av regnskapstall for 1997.Ved innledningen til tredje fase skal Rådet (økonomi- og finansministrene) ved enstemmighet ugjenkallelig vedta de omregningskursene som skal gjelde mellom de valutaene som deltar i valutaunionen og euroen. ESB utfører fra da av, dvs. fra 1. januar 1999, sine operasjoner i penge- og valutamarkedet i euro. Nye statslån i deltakerlandene skal legges ut i euro fra 1. januar 1999. Euro skal foreligge i sedler og mynt senest fra 1. januar 2002. Sedler og mynt i nasjonale valutaer avvikles senest et halvt år etter detteDenne planen innebærer at landene i valutaunionen fører en felles pengepolitikk fra 1. januar 1999. Intern valutakursusikkerhet opphører og landene får et felles rentenivå, selv om de nasjonale valutaene vil eksistere i form av sedler og mynt i en overgangsperiode. Ansvaret for pengepolitikken i valutaunionen overføres til ESB. Hovedmålet for pengepolitikken skal i henhold til Traktaten være prisstabilitet. Ansvaret for valutakurspolitikken overfor tredjeland tilligger imidlertid Rådet. Valutakurspolitikken skal ikke være i strid med målet om prisstabilitet.Finanspolitikken virker inn på rente- og valutakursutviklingen og på prisutviklingen. En svekkelse av den offentlige budsjettbalansen kan direkte, via økt press i økonomien, og indirekte, via inflasjonsforventningene, bidra til høyere renter og økt inflasjon innenlands. Denne mekanismen bidrar i dag til å disiplinere finanspolitikken i de enkelte medlemslandene. Når fase tre av ØMU innledes, vil denne mekanismen kunne bli svekket. Et for stort budsjettunderskudd i et medlemsland vil kunne bidra til et høyere rentenivå og større inflasjonspress i hele valutaunionen. Finanspolitikken er innenfor EU en nasjonal kompetanse. Alle EU-landene, både innenfor og utenfor ØMU - med unntak av Storbritannia som har oppnådd fritak - er imidlertid traktatforpliktet til å unngå for store offentlige budsjettunderskudd og for høy offentlig gjeld.En tilgrensende problemstilling er hva som vil skje dersom et av medlemslandene kommer i en situasjon der det ikke er i stand til å overholde sine offentlige betalingsforpliktelser. Ifølge Maastricht-traktaten skal ikke øvrige medlemsland eller Fellesskapet hefte for de forpliktelsene regjeringen, regionale, lokale eller andre offentlige organer eller foretak har påtatt seg. Denne bestemmelsen vil trolig bidra til at offentlig sektor i et land med store budsjettunderskudd må betale høyere rente - en risikopremie - på sine lån (som blir lagt ut i den felles valuta, euro) sammenliknet med andre land.For å understøtte den nødvendige budsjettdisiplinen, var det enighet om å etablere den såkalte Stabilitets- og vekstpakten på Det europeiske råds møte i Dublin i desember 1996. Pakten består av to hovedelementer:

    • Etablering av et overvåkningssystem for deltakerlandenes økonomier som raskt skal kunne avdekke mulige ubalanser i offentlige budsjetter.
    • En presisering av traktatens prosedyrer og sanksjoner knyttet til for store budsjettunderskudd.

    Det siste elementet gjelder bl.a. størrelsen av sanksjoner som kan iverksettes overfor land med budsjettunderskudd på mer enn 3 pst. av BNP. Sanksjonen består i første omgang av et rentefritt depositum på 0,2 pst. av BNP pluss 0,1 pst. for hvert prosentpoengs overskridelse av referanseverdien på 3 pst. Det samlede depositum skal ikke overstige 0,5 pst. av BNP pr. år. Dersom ikke underskuddet er bragt ned under 3 pst. i løpet av to år, gjøres depositumet om til bot. Sanksjoner skal iverksettes med mindre et land kan påberope seg ekstraordinære omstendigheter i form av et sterkt økonomisk tilbakeslag. En årlig nedgang i BNP på 2 pst. eller mer gir automatisk fritak for sanksjonen. I tilfeller der BNP faller med mellom 0,75 pst. og 2 pst. skal det vurderes om det foreligger ekstraordinære omstendigheter. Sanksjoner kan bare ilegges etter kvalifisert flertallsvedtak i Rådet.Det er foreslått å opprette et såkalt stabilitetsråd som skal bestå av økonomi- og finansministrene fra de landene som deltar i valutaunionen. Stabilitetsrådet skal være et konsultasjonsorgan for økonomisk politikk for deltakerlandene. Stabilitetsrådet får ingen beslutningsmyndighet verken overfor ESB eller på andre områder. Det skal heller ikke erstatte Rådet.Rådet kom sommeren 1996 fram til enighet om prinsippene for det framtidige pengepolitiske samarbeidet mellom EU-land innenfor og utenfor valutaunionen. Det skal etableres et nytt fastkurssamarbeid, ERM 2, med euro som ankervaluta. EU-land som ikke deltar i valutaunionen kan delta i ordningen på frivillig basis. ERM 2 vil bli forankret i en avtale mellom ESB og sentralbankene i de deltakende landene utenfor valutaunionen. Sentralkursene mellom euro og de nasjonale valutaene fastsettes av finans- og økonomiministrene, berørte sentralbanker i EU-landene utenfor valutaunionen og ESB i fellesskap. Videre skal de berørte sentralbankene påta seg gjensidige forpliktelser til å støttekjøpe en svak valuta, men ikke i en situasjon der slike intervensjoner kommer i konflikt med målet om prisstabilitet. Svingningsmarginene rundt sentralkursene skal være vide, men disse er ennå ikke fastsatt.

    5.2.3 Usikkerheten knyttet til innføringen av tredjefase i ØMU

    Kravene i Maastricht-traktaten for deltakelse i tredje fase ble utformet på et tidspunkt da de fleste landene i EU var inne i en oppgangsperiode som hadde vart i flere år. Mange av medlemslandene hadde i løpet av 1980-årene økt sin offentlig gjeld betydelig, til tross for den langvarige oppgangskonjunkturen. For de fleste EU-landenes vedkommende så det likevel ikke ut til å være behov for omfattende budsjettiltak for å tilfredsstille kravene til offentlige finanser. Den økonomiske oppgangen i Vest-Europa ble imidlertid brutt høsten 1990. Siden 1991 har flertallet av landene i Kontinental-Europa, med unntak av et kort oppsving i 1993-94, vært inne i en nedgangskonjunktur som har bidratt til en sterk økning i budsjettunderskuddene og økning i offentlig gjeld. Uavhengig av ØMU skapte det behov for en omfattende budsjettkonsolidering for å bedre offentlige finanser. Fra og med 1994 har til dels omfattende innstramminger ført til at budsjettunderskuddene er vesentlig redusert i de fleste EU-landene. Samtidig har det skjedd en markert tilnærming i inflasjon og renter.Tabell 5.1 gir en oversikt over forventet utvikling i EU-landene i 1997 i forhold til konvergenskriteriene. Prognosene er utarbeidet av Kommisjonen. Ifølge anslagene vil tretten av EU-landene få et budsjettunderskudd i 1997 som ligger innenfor, eller på grensen av, referanseverdien på 3 pst. av BNP. Anslaget for Italia for 1997 ligger like over referanseverdien, men budsjettunderskuddet er anslått å øke i 1998. Budsjettunderskuddet i Hellas forventes å ligge klart over referanseverdiene både i 1997 og 1998. Ifølge anslagene fra IMF og OECD vil sentrale land som Tyskland og Frankrike ut fra de foreliggende budsjettene kunne få et underskudd på noe over 3 pst. i 1997. Ifølge Kommisjonens anslag ligger bare Frankrike, Finland, Luxembourg og Storbritannia an til å holde offentlig bruttogjeld under referanseverdien på 60 pst. av BNP i 1997. Som omtalt i avsnitt 5.2.2, kan imidlertid gjeldskravet anses som oppfylt hvis gjeldsraten avtar tilstrekkelig og nærmer seg referanseverdien.Tabell 5.1Inflasjon, renter og offentlige finanser i EU-landene og referanseverdiene i konvergenskriteriene.Anslag for 1997

    Land Inflasjon 1)> Renter 2)> Budsjett-underskudd 3)> Gjeld 3)> ERM-medlemskap
    Belgia 1,9 5,7 -2,7 128,7 ja
    Danmark 2,3 6,2 0,3 67,2 ja
    Tyskland 1,9 5,6 -3,0 61,8 ja
    Hellas 6,0 10,9 -4,9 108,3 nei
    Spania 2,4 6,7 -3,0 68,1 ja
    Frankrike 1,6 5,5 -3,0 57,9 ja
    Irland 2,0 6,0 -1,0 68,3 ja
    Italia 2,7 7,1 -3,2 122,4 ja
    Luxembourg 1,7 5,9 1,1 6,5 ja
    Nederland 2,4 5,4 -2,3 76,2 ja
    Østerrike 2,1 5,6 -3,0 68,5 ja
    Portugal 2,5 6,7 -3,0 64,1 ja
    Finland 0,9 5,9 -1,9 59,2 ja
    Sverige 1,6 6,7 -2,6 76,5 nei
    Storbritannia 2,3 7,2 -2,9 54,7 nei
    Referanseverdi 2,9 8,0 -3,0 60,0 ja

    1) Inflasjonen vil bli målt med den gjennomsnittlige veksten i konsumprisindeksen de siste 12 måneder. EU-kommisjonen har kun gitt anslag for utviklingen i deflatoren for privat konsum. Prosent.
    2) Renter på statsobligasjoner med løpetid tilnærmet lik 10 år. Februar 1997. EU-kommisjonen publiserer ikke anslag for renter. Prosent.
    3) Prosent av BNP.Kilder: EU-kommisjonen. IMF.Det knytter seg usikkerhet til tredje fase av ØMU. Den sveitsiske utredningen som det refereres til i avsnitt 5.4.2 nedenfor skisserer fire mulige scenarioer:

    • I ett scenario innføres den felles valuta fra 1. januar 1999 med Tyskland, Frankrike, Benelux-landene og Østerrike som deltakere. Tyskland og Frankrike har vært toneangivende i den politiske integrasjonen i Europa. Det synes derfor ikke sannsynlig at en valutaunion kan etableres uten at disse to landene deltar. Frankrike, Benelux-landene og Østerrike har hatt stabile valutakurser overfor tyske mark og lav inflasjon i lang tid. Det kan legge grunnlaget for stor tillit til ØMU i finansmarkedene, og for at euroen kan bli en sterk valuta slik tyske mark har vært.
    • I et annet scenario innføres den felles valuta fra 1. januar 1999 med de fleste EU-landene som deltakere. I dette tilfellet kan euroen bli oppfattet som en svakere valuta enn tyske mark, fordi mange av deltakerlandene inntil de siste årene har hatt til dels klart høyere inflasjon enn Tyskland. Konsekvensen kan bli en svak euro fordi andre plasseringsvalutaer, som f.eks. sveitsiske franc, japanske yen og amerikanske dollar, kan bli oppfattet som mer attraktive.
    • I et tredje scenario utsettes innføringen av den felles valuta til en nærmere fastsatt dato. EU-landene fortsetter den finanspolitiske konsolideringen, og utsettelsen kan føre til at flere land enn i det første scenarioet kan delta fra starten av. Dette styrker tilliten til ØMU og kan bidra til en stabil euro på lang sikt. Et slikt scenario vil ikke være i overensstemmelse med Maastricht-traktaten, som forutsetter iverksettelse av tredje fase senest 1. januar 1999.
    • I et fjerde scenario skrinlegges ØMU-prosjektet, enten før 1999 eller på et senere tidspunkt, fordi det viser seg at et vedtak om utsettelse i praksis vil undergrave den nødvendige oppslutningen om prosjektet.

    I tillegg til disse scenarioene fra den sveitsiske utredningen, kan en også se for seg en totrinnsutvikling der en først får et smalt ØMU (scenario 1), men med tilslutning fra andre EU-land etter noen få år.Den amerikanske forretningsbanken JP Morgan har utarbeidet en indikator, EMU Calculator, som på ukentlig basis illustrerer markedets vurdering av hvor sannsynlig det er at enkelte EU-land deltar i valutaunionen fra 1999. Markedets vurderinger avledes av hvor tett rentene i de øvrige EU-landene følger de tyske rentene. Indikatoren baseres på den forutsetning at ØMUs tredje fase innledes etter planen 1. januar 1999 med Tyskland som en av deltakerne. Ifølge indikatoren er deltakelse fra Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Østerrike like sikker som Tysklands deltakelse, jf. figur 5.1.Figur 5.1 JP Morgan EMU Calculator. Sannsynlighet for å delta i ØMU. ProsentKilde: Financial Times, JP Morgan

    5.3 Økonomiske konsekvenser av ØMU

    5.3.1 Endringer i økonomiens virkemåte

    ØMU vil påvirke økonomienes virkemåte på flere områder:

    • Valutakursene mellom deltakerlandene låses ugjenkallelig. Dermed fjernes usikkerheten knyttet til valutakursutviklingen.
    • En felles valuta og felles pengepolitikk gir et felles rentenivå (som i dag kan imidlertid individuelle låntakere på grunn av ulik kredittverdighet stå overfor ulik rente).
    • I de landene som deltar i ØMU noteres prisene i samme pengeenhet.
    • Euro vil ventelig erstattte tyske mark som en internasjonal hovedvaluta.

    Disse endringene vil påvirke:

    • Ressursutnyttelsen i ØMU-området.
    • Prisutviklingen i de landene som deltar.
    • Rammebetingelsene for økonomisk stabiliserings- politikk.
    • Strukturen i de internasjonale finansmarkedene.

    5.3.2 Langsiktige effektivitetsgevinster og tilpasningskostnader

    Overgangen til felles mynt vil gi kostnadsbesparelser. Kostnadene forbundet med valutaveksling og valutakurssikring mellom deltakerlandene i valutaunionen forsvinner. I 1990 anslo Kommisjonen besparelsen til mellom 0,3 og 0,4 pst. av BNP pr. år for EU (12 medlemsland) som helhet. I den svenske utredningen, som det er referert til i avsnitt 5.4.2, ble besparelsene for Sverige anslått til 0,1 pst. av BNP.Tabell 5.2Eksport av varer til EU-land. 1995

    Land Pst. av BNP
    Irland 45,2
    Belgia 43,9
    Nederland 32,2
    Sverige 20,5
    Finland 18,0
    Portugal 17,4
    Østerrike 15,5
    Danmark 15,4
    Storbritannia 12,2
    Italia 11,9
    Spania 11,8
    Tyskland 11,8
    Frankrike 11,6
    Hellas 5,3
    Memo: Norge 21,9

    Kilder: EU-kommisjonen, IMF.Størrelsen på handelen med andre land i valutaunionen er av betydning for den samlede besparelsen for det enkelte land. Det innebærer at besparelsen vil avhenge av hvor mange land som deltarSmå land har gjennomgående større utenrikshandel i forhold til BNP enn store land. Det tilsier at små land, under ellers like forhold, vil få større besparelser regnet i forhold til BNP enn store land ved medlemskap. I tabell 5.2 er landene rangert etter hvor stor andel den EU-interne handelen med varer utgjør av BNP. Det framgår at dersom alle EU-landene deltar i ØMU, vil gevinstene ved reduserte handelskostnader bli klart størst i Irland, Belgia og Nederland.Usikkerhet om valutakursene landene imellom kan påvirke handelen, realinvesteringene og kapitalplasseringene. Ved etablering av en valutaunion faller disse kostnadene bort. Muligheten til å endre valutakursene forsvinner. Det vil bidra til mer stabile rammebetingelser for handel og investeringer.Historisk har Tyskland hatt til dels markert lavere renter enn de fleste andre EU-landene. Dette gjenspeiler særlig at inflasjonen har vært lav i Tyskland, noe som i sin tur har skapt tillit til pengepolitikken og bidratt til at tyske mark over tid har styrket seg i forhold til andre valutaer.Innenfor valutaunionen vil det bli etablert et felles rentenivå, og forventninger om valutakursendringer mellom deltakerlandene vil ikke lenger påvirke inflasjonsforventningene i de enkelte deltakerlandene. Det vil bidra til å redusere forskjellene i prisstigningstakten landene imellom ytterligere. Felles valuta og felles pengepolitikk vil spesielt kunne gi lavere rentenivå i de landene som tradisjonelt har hatt høy inflasjon.Forberedelsene til ØMU har allerede bidratt til mindre forskjeller i rentenivå og inflasjon mellom EU-landene. Utviklingen i Italia illustrerer dette. Rentedifferansen mellom langsiktige tyske og italienske renter har variert mellom tre og seks prosentpoeng i perioden 1993-95. I 1996 annonserte italienske myndigheter tiltak for å innfri Maastricht-traktatens konvergenskrav. Dette har, i tillegg til de direkte virkningene på prisstigningen i Italia, styrket troen på at Italia blir medlem av valutaunionen relativt kort tid etter at den er etablert. Rentedifferansen i forhold til Tyskland falt fra 4½ prosentpoeng tidlig i 1996 til 2¼ prosentpoeng i mai 1997. I 1995 var inflasjonen i Italia 3,6 prosentpoeng høyere enn i Tyskland. I april 1997 var forskjellen i årsraten redusert til ¼ prosentpoeng. Hvis troen på at Italia vil delta i ØMU fra 1.1.99 svekkes, vil rentedifferansen trolig øke igjen.En felles valuta bidrar til å gjøre prissammenlikninger over landegrensene enklere. Trolig kan dette bidra til å skjerpe konkurransen i EUs indre marked. Bedre utnyttelse av konkurransefortrinn og stordriftsfordeler kan fremme et mer konkurransedyktig næringsliv. Reduserte handelskostnader, et felles rentenivå og et mer integrert finansmarked har medført økt handel over landegrensene og et høyere nivå på direkte investeringer over landegrensene.Selve overgangen til en felles valuta vil også påføre medlemslandene omstillingskostnader. En slik overgang vil bl.a. kreve omprising av varer og tjenester, tilpasning av datasystemer og betalingsautomater mv. Disse kostnadene påløper bare i en overgangsperiode, mens besparelsene gir en varig hevning av inntektsnivået.

    5.3.3 Stabilitet og konjunkturregulering

    Etter en periode med økende inflasjon i siste halvdel av 1980-årene, har inflasjonen i Europa avtatt markert siden begynnelsen av 1990-årene og er nå på det laveste nivået siden 1960. En sentral problemstilling i utformingen av pengepolitikken er hvordan en best kan bidra til forventninger om fortsatt lav inflasjon. Forventninger om lav inflasjon gir gevinster blant annet i form av et lavt langsiktig rentenivå. Dette har også vært et grunnleggende spørsmål i tilknytning til ØMU. Blant annet har landene vært opptatt av å finne en institusjonell ramme for pengepolitikken som bidrar til tillit til at inflasjonen holdes lav.Erfaringene internasjonalt det siste tiåret har vist at dersom tilliten til pengepolitikken først er svekket, kan det ta lang tid å bygge den opp igjen. Mange land har pådratt seg store kostnader i form av høyt rentenivå og høy ledighet i en slik overgangsperiode.Tyskland har gjennomgående hatt lav inflasjon og et lavt nominelt rentenivå sammenliknet med andre land, realrentenivået har også vært gjennomgående lavere i Tyskland de siste ti årene enn i de fleste andre europeiske land. I Tyskland utøves pengepolitikken av Bundesbank, som har en uavhengig stilling i forhold til de politiske myndighetene. Selve målet for pengepolitikken - en stabil pengeverdi - er nedfelt i loven om Bundesbank. Bankens stilling og målet om prisstabilitet har en sterk og bred forankring i Tyskland, bl.a. på bakgrunn av erfaringene med hyperinflasjon i mellomkrigstiden.For å opprettholde faste valutakurser innenfor ERM-samarbeidet og samtidig unngå ubalanse i egen økonomi som følge av ulik pris- og kostnadsutvikling, har mange EU-land langt på vei valgt å føre en tilsvarende pengepolitikk som Tyskland. For de deltakende landene vil dermed pengepolitikken bli mindre influert av tyske forhold enn i dag.EU har valgt å gi ESB en uavhengig stilling overfor de politiske institusjonene i EU. Som ledd i forberedelsene til tredje fase, må de landene som skal delta gi sine nasjonale sentralbanker en uavhengig stilling overfor politiske myndigheter. Målet for pengepolitikken i ØMU - prisstabilitet - er fastsatt i Maastricht-traktaten. Hensikten er at dette, sammen med Maastricht-traktatens krav til offentlige finanser, skal skape tillit til at den felles pengepolitikken vil understøtte fortsatt lav inflasjon.ØMU vil kunne bidra til å hindre konjunkturforstyrrelser som oppstår som følge av spekulative bølger i valutamarkedet. Uroen i de europeiske valutamarkedene i 1992 virket umiddelbart inn på den økonomiske utviklingen i mange land. Usikkerhet om den framtidige valutakursutviklingen medførte usikkerhet om framtidige fortjenesteforhold for næringslivet. Flere land ble tvunget til å heve rentene for å motvirke devalueringspress, med de negative utslag det fikk for investeringer og forbruk.Videre vil opprettelsen av ØMU bidra til en sterkere koordinering av den økonomiske politikken i medlemslandene. ESB vil gjennom den felles pengepolitikken mer effektivt enn de nasjonale sentralbankene i dag kunne motvirke forstyrrelser som rammer alle land innenfor ØMU-området på samme måte, slik som den sterke økningen av oljeprisen to ganger i løpet av 1970-årene og oljeprisfallet i 1986.Flere europeiske land benyttet i første halvdel av 1980-årene devalueringer for å forhindre at høy innenlandsk kostnadsvekst slo ut i tap av konkurranseevne og økt arbeidsledighet. Motstykket til dette var at konkurrerende land ble utsatt for konjunkturforstyrrelser i form av svekket konkurranseevne og tap av markedsandeler internasjonalt. De landene som devaluerte for å bedre den kostnadsmessige konkurranseevnen i en situasjon med høy kostnadsvekst erfarte ofte at forbedringene raskt ble motvirket av høyere innenlandsk pris- og kostnadsvekst. Disse erfaringene illustrerer begrensningene ved valutapolitiske tiltak.Tap av valutakursjusteringer som virkemiddel har også kostnader. En har eksempler på at valutakursjusteringer under bestemte betingelser kan bidra til å lette økonomiske omstillinger i situasjoner der enkeltland utsettes for store endringer i rammebetingelsene. Det var tilfellet for Finland, som på begynnelsen av 1990-tallet ble rammet bl.a. av et kraftig fall i prisene på trevirke og bortfall av størstedelen av handelen med det tidligere Sovjetunionen. En markert svekkelse av valutaen bidro til å styrke den kostnadsmessige konkurranseevnen og til sterk eksportvekst og økte investeringer i industrien, uten at dette resulterte i en sterk pris- og kostnadsvekst. Dette må ses på bakgrunn av at prisveksten var lav i utgangspunktet og at valutaen siden har styrket seg.Ved forstyrrelser som kun rammer ett land eller en mindre gruppe land innenfor valutaunionen, vil ikke den felles pengepolitikken være noe aktuelt virkemiddel. Siden ESB vil føre en pengepolitikk tilpasset hele valutaunionen, vil enkeltland derfor kunne komme i situasjoner der pengepolitikken er lite tilpasset den innenlandske konjunktursituasjonen.Sannsynligheten for at enkeltland blir utsatt for landspesifikke forstyrrelser vil avhenge av deltakelsen i ØMU. Frankrike, Tyskland, Benelux-landene og Østerrike er såvidt godt integrert økonomisk at de normalt har en sammenfallende konjunkturutvikling. Spania, Portugal, Finland og Storbritannia har derimot de siste 30 årene hatt et konjunkturforløp som har avveket mer fra utviklingen for gjennomsnittet av landene i EU.Et alternativ er å benytte finanspolitikken til å stabilisere økonomien. For de enkelte land i ØMU vil finanspolitikken mer effektivt enn i dag kunne motvirke et midlertidig tilbakeslag, fordi en budsjettsvekkelse bare i mindre grad vil slå ut i økt rentenivå innenlands. For å sikre budsjettdisiplin under disse endrede rammebetingelsene, er EU-landene traktatforpliktet om å begrense budsjett-underskuddet, jf. omtalen ovenfor. Betydningen av disse kravene vil avhenge av budsjettsituasjonen i utgangspunktet. For et land med balanse eller overskudd på de offentlige budsjettene, vil handlefriheten i den nasjonale finanspolitikken i praksis bli lite påvirket. For de fleste EU-land som har hatt vedvarende underskudd på offentlige budsjetter og i dag har høy offentlig gjeld, vil handlingsrommet i finanspolitikken være begrenset uavhengig av traktatforpliktelsene.Med felles valuta vil arbeidsmarkedets funksjonsmåte og herunder evnen til å omstille arbeidsstyrken mellom bedrifter, næringer og regioner få større betydning for sysselsettingen. Mange har framholdt som et problem at den geografiske mobiliteten i Europa gjennomgående er forholdsvis lav f.eks. sammenliknet med USA.Lønnsdannelsen kan være av særlig betydning i denne sammenheng. Dersom lønningene forholdsvis raskt tilpasses endringer i relative kostnadsforhold overfor utlandet, vil utslagene på fortjeneste og dermed produksjon og sysselsetting i de næringene som møter en forverret konkurransesituasjon bli dempet. Endringer i relative lønninger vil videre gi arbeidstakerne incentiver til å søke sysselsetting i næringer med høy lønnsevne.Enkelte europeiske land, bl.a. Storbritannia, har gjennomført endringer i lønnsdannelsen. Lønnsforhandlingene er blitt mer desentralisert, slik at de nå i hovedsak finner sted på foretaks- eller bedriftsnivå. Storbritannia har særlig de siste årene hatt en markert bedre sysselsettingsutvikling enn gjennomsnittet for EU-området. Samtidig har inntektsulikhetene økt mye gjennom de to siste tiårene. Nederland har også hatt sterk vekst i sysselsettingen de siste årene. Landet har en mer sentralisert lønnsdannelse enn Storbritannia og har opprettholdt en jevnere inntektsfordeling. Også utviklingen i Norge de siste årene illustrerer at en kan oppnå en sterk sysselsettingsvekst under et system med større vekt på lønnslikhet og samarbeid mellom myndighetene og partene i arbeidslivet.

    5.3.4 Konsekvenser for internasjonale finansmarkeder

    ØMU vil endre de internasjonale finansmarkedene på flere måter:

    • Finansmarkeder som tidligere til dels var adskilte blir et felles marked. Dette åpner for større handelsvolumer og realisering av stordrifts-gevinster
    • En felles valuta vil gjøre finansmarkedene innen valutaunionen mer oversiktlige, og vil gjøre det enklere å sammenlikne rentesatser og avkastningsrater.
    • Med én valuta vil betalinger over landegrensene skje billigere, sikrere og raskere enn i dag.
    • Når de nasjonale markedene blir tettere integrert, vil den enkelte investor og den enkelte låntaker kunne velge mellom flere produkter og stå overfor et mer likvid marked.
    • Investorer trenger ikke lenger pådra seg kostnader ved å måtte sikre seg mot risiko for valutakursendringer.

    Disse faktorene vil bidra til å øke konkurransen og redusere kostnader og rentemarginer i finansmarkedene, i første rekke innen ØMU, men trolig også i internasjonale finansmarkeder generelt. Økt konkurranse og mer integrerte finansmarkeder vil trolig også bidra til å forsterke den pågående omstruktureringen av finansnæringen i EU.Euroens rolle som internasjonal valuta for finansielle investeringer, som betalingsmiddel og som regnskapsenhet vil blant annet avhenge av valutaens stabilitet og eurosonens andel av verdenshandelen. Tabell 5.3 viser hvilken økonomisk tyngde ØMU vil få i forhold til USA og Japan med ulike forutsetninger om deltakelse.Tabell 5.3 Befolkning og økonomiske nøkkeltall i USA, Japan og EU

      Befolkning i mill. BNP med valutakurser pr. desember 1996. 1)> Mrd. dollar BNP etter kjøpekraftsparitet. 2)>Mrd. dollar
    USA 263 7 575 7 575
    Japan 125 4 377 2 571
    EU-6 3)> 173 4 662 3 583
    EU-11 4)> 287 6 743 5 818
    EU-15 370 8 504 7 430
     

    1) Anslag for 1996.
    2) BNP, korrigert for forskjeller i prisnivå i forhold til USA.
    3) Tyskland, Frankrike, Belgia, Nederland, Luxembourg og Østerrike, jf. det første scenarioet i den sveitsiske utredningen, omtalt i avsnitt 5.2.3.
    4) Alle 15 EU-medlemmer eksklusive Danmark og Storbritannia som har reservert seg mot forpliktelsen til å innføre en felles valuta, og Sverige og Hellas som ikke deltar i ERM.Kilder: OECD, IMF.I dag er dollar den dominerende valutaen ved internasjonal handel, men på lengre sikt vil euro også kunne få en betydelig posisjon som internasjonalt betalingsmiddel. Trolig vil det meste av eksporten og en stadig stigende andel av importen til ØMU-området bli fastsatt i euro.Betydningen av euro som en internasjonal hovedvaluta vil trolig øke gradvis etter at ØMU er etablert. Selv om økonomiske størrelsesforhold skulle tilsi en betydelig rolle for euro som internasjonal valuta, er det mulig en slik prosess vil ta tid. Det tok således lang tid før dollarens rolle som internasjonal valuta var i samsvar med USAs økonomiske vekt.Et viktig usikkerhetsmoment ved innføringen av euro er hvordan de bilaterale valutakursene mellom euro, dollar og yen vil utvikle seg. For alle tre valutaområder utgjør internasjonal handel med land utenfor området en forholdsvis lav andel av BNP. Dessuten er en stor del av områdenes utenrikshandel priset i egen valuta. Samlet innebærer dette at endringer i bilaterale valutakurser får begrenset innvirkning på den innenlandske prisstigningen. Dette kan medføre at en innenfor ØMU vil legge mindre vekt på valutakursutviklingen i forhold til dollar og yen enn hva tilfellet er i dag når en vurderer inflasjonsutsikter og innretting av pengepolitikken. Dette kan isolert sett tilsi at valutakursene vil variere sterkere enn i dag. En slik utvikling kan spesielt få betydning for små, åpne økonomier som har knyttet sin valuta nært til en av de tre store valutaene.Det er imidlertid også faktorer som trekker i retning av stabilitet mellom hovedvalutaene. For det første har det allerede funnet sted en tilnærming i inflasjons- og renteutviklingen, særlig mellom USA og Europa. For det andre er det mulig at ESB, i mangel av etablerte indikatorer for pengepolitikken, velger å legge vekt på valutakursutviklingen for å bygge opp troverdighet om en stabil politikk. Det kan ta tid før ESB får etablert et sett av pålitelige indikatorer for utøvelse av pengepolitikken som oppnår troverdighet i finansmarkedene.

    5.4 Alternative penge- og valutapolitiske systemer for europeiske land utenfor ØMU

    5.4.1 Valgmuligheter i penge- ogvalutapolitikken

     De EU-landene som ikke blir med i ØMU fra 1999 har mulighet, men er ikke forpliktet, til å delta i ERM 2. EU har så langt ikke tatt nærmere stilling til spørsmålet om valutapolitisk samarbeid med tredjeland.Landene utenfor ØMU vil stå overfor to prinsipielt forskjellige typer operative styringsmål eller mellommål for pengepolitikken:

    • Mål for valutakursutviklingen.
    • Mål knyttet mer direkte til innenlandsk inflasjon.

     Et valutakursmål kan utformes på forskjellige måter:

    1. Stabil valutakurs. Sentralbanken kjøper og selger valuta eller tilpasser renter for å stabilisere valutakursen uten at det er fastsatt en sentralkurs og faste svingningsmarginer. Den norske retningslinjen for valutapolitikken faller inn under denne kategorien.
    2. Valutakursen endres fortløpende, f.eks. hver måned, avhengig av utviklingen i makroøkonomiske størrelser som inflasjon og driftsbalanse overfor utlandet eller eventuelt ut fra en regel som er fastsatt og kunngjort på forhånd.
    3. Faste, men justerbare valutakurser. Pengepolitikken innrettes med sikte på å holde valutakursen fast innenfor fastsatte svingningsmarginer rundt en sentralkurs. Under visse betingelser kan imidlertid kursen endres, f.eks. ved åpenbare makroøkonomiske ubalanser. ERM-systemet bygger på dette prinsippet. Det samme var tilfellet for den norske fastkurstilknytningen mot et veid gjennomsnitt av handelspartnernes valutaer inntil 1990 og mot ECU i perioden 1990-92.
    4. Et rendyrket fastkurssystem der valutaen bindes til en annen valuta, og sentralbanken selger og kjøper valuta til denne kursen uansett hvor mye som etterspørres eller tilbys. Utstedelse av penger kan bare skje med sikkerhet i reserver i den utenlandske valutaen ("Currency board").

    Land utenfor EU har mulighet til å knytte seg ensidig til euroen gjennom en av kursmekanismene som er skissert ovenfor, eventuelt gjennom en kurv der euroen inngår med stor vekt.Alternativet til valutakursmål er at lav inflasjon direkte eller indirekte gjøres til det operative målet for pengepolitikken. Dette kan gjøres ved:

    1. Mål om pengemengdevekst. Tyskland og Sveits styrer formelt etter et slikt mål. Her benyttes pengemengdeveksten som et avledet styringsmål for å nå målet om lav inflasjon ett til to år fram i tid. I flere land, særlig i små åpne økonomier, har det imidlertid ofte vist seg vanskelig å finne noen stabil sammenheng mellom inflasjon og pengemengdevekst.
    2. Direkte inflasjonsstyring er innført i bl.a. Storbritannia, Sverige, New Zealand og Canada de senere årene. I praksis ser en da på en rekke ulike indikatorer som kan fortelle noe om den framtidige inflasjonsutviklingen (blant disse indikatorene kan både pengemengden og valutakursen inngå).

    5.4.2 Vurdering av alternative penge- ogvalutapolitiske regimer i europeiske land

     Det er laget utredninger i Danmark, Sverige, Irland og Sveits som behandler spørsmål knyttet til innføringen av en felles valuta. Drøftingen her søker å gjengi de viktigste momentene fra disse utredningene.I Danmark gir Økonomiministeriet ut en årlig rapport som bl.a. behandler Danmarks forhold til ØMU [ Økonomiministeriet: Danmark i det økonomiske samarbejdet i EU 1995 og 1996.] . I rapporten for 1996 understrekes det at for Danmark vil muligheten til å føre en selvstendig pengepolitikk utenfor ØMU være begrenset, slik tilfellet også er i dag. Hovedmålsettingen for den danske penge- og valutapolitikken er å holde en fast kronekurs overfor tyske mark og de andre kjernevalutaene i ERM-samarbeidet. Denne målsettingen bør i følge Økonomiministeriet fastholdes for å understøtte lav inflasjon, lav rente, stabile monetære betingelser for dansk eksport og samfunnsøkonomisk stabilitet.Fra dansk side legges det vekt på at det etableres et stabilt valutasamarbeid mellom euroen og andre EU-valutaer som står utenfor etter at tredje fase av ØMU er innledet. Et slikt valutasamarbeid krever at den stabilitetsorienterte økonomiske politikken i Danmark videreføres. ERM 2 vil gi muligheter for et tettere valutakurssamarbeid i form av mindre svingningsmarginer mellom euro-området og EU-land utenfor. Det vil bidra til å unngå forskyvninger i de reelle valutakursene mellom euroen og de ikke-deltakende landenes valutaer.En sammenlikning av den danske og den franske renteutviklingen indikerer at Danmark trolig må akseptere en viss risikopremie ved å stå utenfor ØMU. Både Danmark og Frankrike har opprettholdt stabile valutakurser overfor tyske mark de siste ti årene. Rentedifferansen mot Tyskland har imidlertid sunket betydelig mer for Frankrike, som i motsetning til Danmark ikke har reservert seg mot deltakelse. Dette peker i retning av at Danmark kan få en kostnad i form av høyere rentenivå ved å stå utenfor ØMU.Regjeringen i Sverige oppnevnte høsten 1995 en komite under ledelse av professor Lars Calmfors som fikk til oppgave å utarbeide et faktagrunnlag for å belyse følgende spørsmål:

    • De generelle effektene av en monetær union.
    • Virkningene for Sverige av å delta i tredje fase i forhold til å stå utenfor.
    • Tiltak som må iverksettes for å oppnå en god økonomisk utvikling om Sverige deltar, respektive ikke deltar.
    • Hensiktsmessig valutakurssamarbeid mellom de EU-landene som deltar i ØMU og de som står utenfor.

    Utredningen [ SOU 1996:158: EMU utredningen.] konkluderte med at:

    • ØMU vil gi effektivitetsgevinster for de landene som deltar, også for Sverige.
    • De stabiliseringspolitiske argumentene er ikke entydige. Det vil kunne oppstå kostnader ved ikke å ha valutakursjusteringer som virkemiddel i situasjoner der Sverige har en annen økonomisk utvikling enn de øvrige medlemslandene i ØMU.
    • Politiske argumenter taler for deltakelse.

    Etter en samlet vurdering kommer komitéen til at argumentene mot deltakelse fra starten i 1999 er sterkere enn argumentene for deltakelse. Derimot stiller den seg mer positiv til deltakelse på sikt.I utredningen understrekes det at det både er fordeler og ulemper ved de ulike valutapolitiske systemene en kan velge utenfor ØMU. Calmfors-komitéen er særlig opptatt av avveiningen mellom den pengepolitiske handlefriheten en kan bevare ved å styre mot et inflasjonsmål og de reduserte valutakurssvingningene en kan forvente ved deltakelse i ERM 2. I sin tilrådning legger utvalget særlig vekt på de mulighetene et inflasjonsmål gir til då benytte pengepolitikken til å motvirke forstyrrelser som rammer Sverige ensidig. Deltakelse i ERM 2 kan komme i konflikt med dette. Det understrekes imidlertid at et ERM 2 med svært vide svingningsmarginer, som f.eks +/- 15 pst., i praksis kan oppfattes som et system med flytende kurser. Forskjellen i forhold til et pengepolitisk regime basert på inflasjonsmål blir da mindre. Den største fordelen ved å delta i et ERM 2 med brede svingningsmarginer vil, etter utvalgets syn, være politisk, og kostnadene ved å stå utenfor vil i første rekke også være politiske. Utredningen holder det videre som sannsynlig at det i ERM 2 implisitt vil være krav om å holde kursene innenfor strammere marginer enn yttergrensene og at svingningsmarginene vil snevres inn etter hvert.I Irland har The Economic and Social Research Institute (ESRI) laget en utredning som både tar for seg makroøkonomiske virkninger og virkninger for enkelte næringer ved innføring av den felles valuta [ Policy Research Series Paper no 28: Economic implications for Ireland of EMU.] .Et sentralt forhold i den irske rapporten er Storbritannias stilling i forhold til ØMU.Det legges vekt på at en uavhengig sentralbank og en felles pengepolitikk vil bidra til å styrke tilliten til pengepolitikken og dermed understøtte en lav prisstigning. Som medlem av ERM utformer Irland i dag pengepolitikken i forhold til et mål om fast valutakurs. Tapet av valutakursen som et mulig instrument i den økonomiske politikken blir vurdert som mindre enn gevinstene av ØMU i form av økt effektivitet i økonomien og mer stabil makroøkonomisk politikk.Ifølge rapporten forventes den største fordelen å komme gjennom lavere renter. Det antas at det irske rentenivået vil være om lag ett prosentpoeng lavere innenfor ØMU enn utenfor. Storbritannias deltakelse er et viktig moment i vurderingene. I tilfellet der Storbritannia står utenfor ØMU, og en kraftig svekkelse av britiske pund finner sted, kan Irland få betydelige tilpasningskostnader på kort og mellomlang sikt. Rapporten understreker imidlertid at valg av valutakursregime bare har betydning for virkninger av slike forstyrrelser på kort og mellomlang sikt. Likevel anslås det at Irland vil få økonomisk nettogevinst ved deltakelse i ØMU gjennom høyere produksjon og sysselsetting.Den sveitsiske utredningen er laget av den sveitsiske Kommisjonen for konjunkturspørsmål [ Kommission für Konjunkturfragen 1996: Die Schweiz und die Europäische Wirtschafts- und Währungsunion. Eine Analyse der wirtschaftlichen Aspekte.] . I denne utredningen har man begrenset seg til å vurdere innretningen av sveitsisk penge- og valutapolitikk etter innføring av euro. Sveits utformer i dag pengepolitikken ut fra et pengemengdemål. Sveitsisk industri har fått svekket konkurranseevnen gjennom en sterk kursoppgang på sveitsiske franc gjennom 1990-tallet. Dette skyldes bl.a. sveitsiske francs' rolle som en plasseringsvaluta i perioder med markedsuro. Størrelsen av eurosonen og stabiliteten til den nye valutaen er de sentrale momentene for vurderingen av virkningene for sveitsisk økonomi.Jo mer stabil euroen blir, desto mindre press forventer man i retning av styrking av sveitsiske franc. I så fall anbefales det at dagens pengepolitiske regime videreføres. Etter den sveitsiske kommisjonens syn vil ikke gevinstene ved en stabil kurs mot euro oppveie tapet av muligheten til å bruke pengepolitikken i stabiliseringsøyemed, og av muligheten til å ha et relativt sett lavere rentenivå i Sveits.Dersom euroen blir en ustabil valuta, vil det påvirke Sveits uansett hvilket pengepolitisk regime som velges. Under dagens pengepolitiske regime, som er orientert mot innenlandsk prisstabilitet, vil en slik utvikling trolig innebære et vedvarende press i retning av styrking av sveitsiske franc. Med en fast kurs mot euro vil en ustabil utvikling i euro-sonen, som slår ut i økt inflasjon og høyere rentenivå, forplante seg til Sveits. Sveitsiske franc kan dessuten i utgangspunktet være overvurdert i forhold til det grunnleggende økonomiske forhold skulle tilsi, og en slik overvurdering vil kunne bli videreført ved å binde sveitsiske franc til euro. I rapporten tilrås derfor en videreføring av dagens regime med flytende kurs og pengemengdestyring både under antakelse om en ustabil og en stabil utvikling av euroen. Det gjelder også dersom ØMU ikke etableres.I den sveitsiske rapporten understrekes det imidlertid at en ikke bør utelukke muligheten for midlertidig å binde valutakursen fast til euro. Det kan særlig være aktuelt dersom en ikke klarer å unngå en sterk og vedvarende kursoppgang. Erfaringene fra 1990-tallet tilsier at en slik utvikling er forbundet med store realøkonomiske kostnader på kort sikt. I perioden 1992 - 1995 styrket sveitsiske franc seg markert mot tyske mark. Dette resulterte i en betydelig svekkelse av konkurranseevnen, noe som forsterket det økonomiske tilbakeslaget i Sveits.

    5.5 Virkninger for Norge av etableringenav ØMU

    5.5.1 Økonomiske virkninger for Norge

    Norge er svært integrert i europeisk økonomi. Gjennom EØS-avtalen er vi en del av det indre marked, og vi har løpende dialog med EU og dets medlemsland om økonomisk politikk på et bredt felt. Videreutviklingen av det økonomiske samarbeidet i EU betyr derfor mye for norsk næringsliv, og er en viktig rammebetingelse for vår økonomiske politikk.I den utstrekning ØMU resulterer i effektivitetsgevinster og forsterket økonomisk vekst for deltakerlandene, vil det gi positive impulser for norsk økonomi. Importerte varer blir billigere og veksten i vårt viktigste eksportmarked vil øke. Videre vil norsk næringsliv kunne få nye markedsmuligheter og effektivitetsgevinster dersom ØMU bidrar til en utdypning av det indre markedet.Etableringen av en valutaunion innenfor EU i 1999 kan samlet sett bidra til større økonomisk stabilitet i Europa, selv om ikke alle land, heller ikke EU-land, vil delta. Innenfor valutaunionen fremmes stabiliteten ved at intern valutakursusikkerhet elimineres, inflasjonen søkes holdt lav og offentlig sektors finanser underlegges krav til langsiktig balanse, slik at budsjettbalansen i normalår er så god at det er rom for å bruke finanspolitikken til å øke etterspørselen under nedgangskonjunkturer. Det vises til drøftingen i avsnitt 5.3.Europeiske land som står utenfor valutaunionen, især små, åpne økonomier, er tjent med stabile økonomiske omgivelser av hensyn til egen stabilitet.Fast eller stabil valutakurs har tradisjonelt vært en hjørnesten i norsk penge- og valutapolitikk. Når valutaunionen etableres, vil euro, i tillegg til å erstatte nasjonale valutaer i deltakerlandene, også erstatte ECU'ens plass i det europeiske valutasamarbeidet. Ved en videreføring av vår pengepolitiske retningslinje om stabil valutakurs kan derfor euroen være et mulig holdepunkt for Norge, men også andre alternativer kan vurderes. Et slikt alternativ kan f.eks. være et veid gjennomsnitt av handelspartnernes valutaer.En grunnleggende forutsetning for en vellykket penge- og valutapolitikk basert på stabilisering av kronens verdi, er at det føres en finanspolitikk og en inntektspolitikk som understøtter et slikt mål. Dette gjelder uansett om valutaunionen blir realisert eller ikke. Dersom ØMU blir realisert som planlagt i 1999, er det naturlig å vurdere hvorvidt en slik økonomisk politikk kan understøttes ytterligere av ulike former for valutasamarbeid med EU. Det er imidlertid for tidlig å vurdere dette nå. Spørsmålet om mulige valutarelasjoner til tredjeland har så langt ikke vært viet særlig oppmerksomhet i EUs forberedelser av ØMU.

    5.5.2 Tilpasning i norske finansmarkeder

    En stor andel av Norges eksport og import vil foregå med eurosonen. Hvis ØMU i første omgang skulle bestå av Tyskland, Frankrike, Benelux-landene, Østerrike og Irland, vil eurosonen omfatte henholdsvis en tredel og en firedel av norsk eksport og import. Hvis man på mellomlang sikt antar at alle EU-landene blir med i ØMU, vil eurosonen omfatte rundt tre firedeler av norsk eksport og import. Det må forventes at en stor del av denne handelen vil finne sted i euro. En slik utvikling kan også bli påskyndet av at EU-land som går med i ERM 2 vil knytte sin valuta til euro.Den utstrakte betydningen av euro vil i første rekke påvirke finansnæringen, men vil kunne føre til at enkelte norske bedrifter i andre næringer etablerer bokføringssystemer og deltar i betalingssystemer i euro. En kan forvente at bedrifter med morselskap innen ØMU-området vil avregne sine transaksjoner i euro. Det er også en tendens til at bedrifter fra store valutaområder ønsker å handle i egen valuta, noe som skulle innebære at en økende andel av norsk utenrikshandel blir priset i euro. Detaljhandelen i Norge, særlig i turistnæringen, vil også kunne oppleve økt bruk av euro. Forventet fall i handelskostnader vil understøtte en slik utvikling. Økt prising i euro vil øke behovet for eurobaserte valutasikringsinstrumenter i Norge og øke etterspørselen etter finansielle instrumenter av denne typen. Samtidig vil etterspørselen etter slike instrumenter priset i de valutaene som går med i ØMU, falle bort.Det er sannsynlig at euro vil spille en minst like stor rolle som tyske mark som internasjonal reservevaluta, jf. punkt 5.3.4. Eurosonen vil også stå for en stor andel av internasjonalt utstedte obligasjoner. Dette indikerer at norske investorer som ledd i alminnelig porteføljestyring vil la aktiva utstedt i euro inngå med betydelig vekt i sine porteføljer. Fjerning av valutakursrisiko og mer oversiktlighet i finansmarkedene innenfor ØMU vil bidra til større og mer likvide kapitalmarkeder som vil tiltrekke også norske investorer og låntakere.Som drøftet i punkt 5.3.4, kan imidlertid enkelte internasjonale investorer, utfra hensynet til å spre sine plasseringer for å minimere risiko, ønske å inkludere flere valutaer i sine porteføljer. Det kan også gjelde norske kroner. Bortfallet av handel med valutaer som erstattes av euroen kan også gjøre handel med andre europeiske valutaer mer interessant. Dette trekker i retning av at kapitalbevegelsene mellom euro og valutaene på randen av eurosonen kan bli forholdsvis betydelige.Et felles system for betalingsformidling innen ØMU blir nå opprettet for å kunne gjennomføre den felles pengepolitikken i valutaunionen. Systemet har fått navnet TARGET (Trans-European Automated Real-Time Gross Settlement Express Transfer) og skal knytte sammen de ulike landenes brutto oppgjørssystemer for store transaksjoner. Oppgjørene skal skje i såkalt "sann tid". Et slikt brutto oppgjørssystem innebærer at hver handel gjøres opp enkeltvis og med endelig virkning kontinuerlig gjennom dagen. TARGET-systemet vil bli brukt for euro-handel mellom kredittinstitusjoner og sentralbanker og vil dermed fungere som kanal for ØMU-sentralbankenes pengepolitiske operasjoner. Videre vil transaksjoner i euro mellom banker bli utført gjennom TARGET. Det vil gjøre det mulig for banker som deltar i systemet å låne euro til og fra hverandre med øyeblikkelig oppgjør. TARGET vil generelt gjøre systemene for betaling i euro mellom landene i EU mer sikre og effektive.Norges Bank sendte den 20. mars i år et brev til Finansdepartementet om mulige konsekvenser for norsk finansnæring av etableringen av TARGET. Brevet følger som trykt vedlegg til denne meldingen. Om tilknytningsreglene til TARGET uttaler Norges Bank i dette brevet bl.a.:

    "Det er bestemt at EU-land både i og utenfor euro-området skal kunne knytte seg til TARGET. For de land som i utgangspunktet beholder sin nasjonale valuta, krever en tilknytning at landene har brutto oppgjørssystemer som kan håndtere transaksjoner i euro. Det er imidlertid ikke endelig bestemt hvilke tilknytningsregler som skal gjelde for landene utenfor euro-området. En endelig beslutning om dette vil ikke bli fattet før den europeiske sentralbanken (ESB) er opprettet tidlig i 1998."

    Når det gjelder spørsmålet om norsk tilknytning til TARGET uttaler Norges Bank følgende:

    "Norges Bank står i regelmessig kontakt med EMI og europeiske sentralbanker og følger der opp spørsmål knyttet til TARGET og ØMU, med henvisning til Norges særlige interesser i forbindelse med at norske banker gjennom EØS-avtalen i stor grad må forholde seg til de samme rammevilkår som europeisk banknæring for rvrig. EU-landene har ikke drøftet hvordan de vil forholde seg til en søknad om tilknytning til systemet fra et land utenfor EU. Dette spørsmålet ventes ikke å være aktuelt å behandle før tilknytningskriteriene for EU-land utenfor euro-området er nærmere avklart."

    Prisnivået for betalingene gjennom TARGET vil være avgjørende for mengden av og størrelsen på de transaksjoner som vil bli sendt til oppgjør gjennom TARGET. I sitt brev skriver Norges Bank bl.a.:

    "Deltakernes kostnader ved bruk av TARGET er ikke bestemt. [...] Prisnivået vil være avgjørende for mengden av og størrelsen på de transaksjoner som vil bli sendt til oppgjør gjennom TARGET, og for graden av effektivitet i hele systemet. Før prispolitikken er avgjort, er det derfor vanskelig å vurdere hvilken betydning systemet vil få.Det er grunn til å forvente at effektiviteten i TARGET vil gjøre systemet attraktivt for større, ordinære transaksjoner parallelt med pengepolitiske operasjoner. I denne forbindelse har EMI ingen intensjoner om å sette øvre eller nedre grenser for beløpene som sendes gjennom TARGET. Likevel forventes det at mindre transaksjoner som ikke krever like raskt oppgjør av kostnadsgrunner vil bli ivaretatt av private og rimeligere systemer."

    Generelt vil et stort og integrert finansmarked i Europa innebære voksende etterspørsel etter finansielle produkter i euro. Systemendringer i betalingsformidlingen vil presse seg fram på alle nivåer, ikke bare for systemer for oppgjør av interbanktransaksjoner. Hvilke systemendringer som kreves i Norge vil avhenge av konsumenters og bedrifters etterspørsel etter transaksjoner i euro. Hvis det blir stor innenlandsk etterspørsel etter finansielle produkter i euro, må finanssektoren kunne tilby transaksjoner og konti i euro på linje med finansielle produkter i norske kroner.Hvis norske finansinstitusjoner ikke kan tilby konkurransedyktige tjenester, vil utenlandske finansinstitusjoner, særlig fra eurosonen, kunne overta denne etterspørselen. Norske bedrifter som handler mye med land innen euro-området, kan f.eks. finne det lønnsomt å sende betalingsoppdrag til banker som kan tilby oppgjør i euro gjennom TARGET. TARGET kan således endre konkurransebetingelsene for norske finansinstitusjoner når det gjelder utenlandsk betalingsformidling.Når det gjelder hvilke konsekvenser etableringen av TARGET kan ha for norsk finansnæring, konkluderer Norges Bank med følgende i sitt brev:

    "Etableringen av TARGET vil gi europeiske banker en ny og effektiv infrastruktur for gjennomføring av betalinger i euro mellom EU-land. Generelt vil etableringen av et felles valutaområde trolig skjerpe konkurransen i finansnæringen, og bidra til rimeligere og mer effektiv betalingsformidling for næringslivet. TARGET-systemets fremtidige betydning for privat betalingsformidling kan imidlertid vanskelig vurderes før sentrale spørsmål som tilgangskriterier og prinsipper for prissetting er endelig avklart. Enhver drøfting av konsekvenser for norsk finansnæring må skje i lys av denne usikkerheten.TARGET vil kunne endre konkurransebetingelsene for norske banker når det gjelder utenlandsk betalingsformidling. Det foreligger en reell mulighet for at større norske bedrifter i fremtiden i større grad vil velge utenlandske banker for å utnytte TARGET-systemets effektivitet og sikkerhet. Dette kan på lengre sikt også ha betydning for bedriftenes valg av bankforbindelse.Sannsynligvis vil det spesielt være banker som har filialer både i EU og innen EU-området som i denne sammenheng vil kunne få et konkurransemessig fortrinn. Dette fortrinnet må imidlertid vurderes i lys av kostnadene ved å etablere filialer i andre land."

    Norge har særlige interesser i forbindelse med at norske banker gjennom EØS-avtalen i stor grad må forholde seg til de samme rammevilkår som europeisk banknæring for øvrig. Departementet viser til at Norges Bank ved regelmessig kontakt med EMI og europeiske sentralbanker følger opp spørsmål knyttet til TARGET.

    5.5.3 Andre forhold av betydning

     Som en del av forberedelsen til overgangen fra ECU til euro fremmet EU-kommisjonen 18. oktober 1996 to forslag til forordninger. Den ene forordningen tar sikte på å regulere visse rettslige spørsmål knyttet til overgangen fra ECU til euro, mens den andre forordningen tar sikte på å regulere mer monetære aspekter ved overgangen. I EFTA arbeides det med å klarlegge hvilken relevans og betydning disse forordningene vil kunne få for EFTA/EØS-statene. Dette arbeidet vil følges opp av norske myndigheter.I norsk regelverk som implementerer EØS-avtalen er det i enkelte sammenhenger referert til ECU. Disse reglene bør endres når euro erstatter ECU. Det forhold at en del nasjonale valutaer erstattes av euro kan reise en del privatrettslige spørsmål både for staten og for andre norske aktører med fordringer eller gjeld i de aktuelle valutaene. Slike spørsmål må i første rekke løses av de berørte partene.

    Finans- og tolldepartementet t i l r å r: Avtrykk av tilrådning fra Finans- og tolldepartementet av 13. mai 1997 om Revidert nasjonalbudsjett 1997 blir sendt Stortinget.

    Til toppen