VED ÅRTUSENSKIFTET

Ved starten av 1997 brukes Internett av 60 millioner mennesker i 160 land. Det anslås at om ti år vil Internett binde sammen en halv milliard mennesker over hele kloden. I Norge har en million av landets innbyggere tilgang til nettet - og antallet øker for hver uke. Tjenestene utvides stadig, på tvers av landegrenser og verdensdeler. De strekker seg fra aviser og tidsskrifter til vitenskapelige databaser, fra offentlig opplysning om helsespørsmål og utdanning til privat kjøp og salg, fra biblioteker og bøker til underholdning ved lyd og bilde, fra elektronisk post og oppslagstavler til spill.

Der elektrisiteten var den nye, store samfunnsomveltende kraft ved inngangen til det 20. århundre, er elektronikken drivkraften ved inngangen til det 21. Fra egen stue kan du nå med et enkelt klikk rekke ut til en hel verden av opplysning, kontakt og formidling. Et bridgelag på fire personer kan raskt hentes fra fire kontinenter. Signalene sendes via satelitter som suser rundt jorda i et verdensomspennende nett som favner alle folkeslag, og som raskt endrer våre levemåter og vår tenkning.

Internett og brukerne av nettet illustrerer to sterke strømninger i samfunnet ved innledningen til et nytt årtusen: Individualisering og globalisering.

Individualiseringen kan på den ene side gjøre folk mer innadvendt, privatisert og selvopptatt. Men motsatt kan Internett og andre nye muligheter for nærhet på avstand, utvide rommet for kontakt og samhold mellom land og grupper, for personlig vekst og for utvikling av felles identitet.

Globaliseringen kan på den ene siden slå over i krassere kommersialisering og nye former for fattigdom, forurensing og utbytting, der lokale særtrekk blekner og kulturell egenart utviskes. På den annen side kan globaliseringen også tjene som en mulighet for utvikling, der de som er kommet sent med likevel raskt kan få del i det nye. Globaliseringen kan bygge ned motsetninger og gjøre verden til én - ved at mennesker bidrar til å heve hverandres skaperkraft og forbedrer resultatene av hverandres arbeid, slik at mangfold bevares og kontraster består.

Frambrudd av ny teknologi utfordrer grunnverdiene Regjeringen bygger sitt arbeid på:

Friheten møter nye trusler fra teknologien - om monopolisering og ensretting og naturødeleggelser som innskrenker framtidige valgmuligheter. Fanatisme og fundamentalisme med gamle røtter får nye kommunikasjonskanaler.

Likheten settes under nytt press når forskjeller mellom land, kjønn og sosiale grupper forsterkes av ny teknologi.

Solidariteten settes på nye prøver når teknologien driver fram hardere konkurranse, skaper et mer oppjaget liv og avler bitrere konflikter ved å sette nye skiller og skape nye kløfter - både innad i landene og mellom dem. For ikke å drive inn i en slik utvikling, må vi selv ta styring.

Politikk er menneskenes forsøk på å vinne kontroll over historiens gang. Demokratisk politikk springer ut fra ønsket om at folk selv og i samspill med andre skal prege de forhold som former dem. I dette langtidsprogrammet legger Regjeringen fram sitt syn på utfordringene som møter oss, mulighetene som bys og valgene som må tas. Vanskene er store og utfordringene er mange. Men budskapet er optimistisk: Framtiden kan ikke bare møtes, den kan mestres. Oppgaven er krevende, men den kan også gi et mer spennende liv for alle - når vi selv temmer anonyme krefter ved aktiv politikk skapt etter åpent og demokratisk ordskifte.

Regjeringens bilde av den oppgaven vi står overfor er sammenfattet i disse arbeidstegningene for Det norske hus. Her legges de fram for å invitere til dialog og for å stimulere den videre debatten om hvordan vi i fellesskap skal forme vår framtid.

---

1 Norge i 2001 og 2005

---

Regjeringen vil med sin politikk skape frihet for alle mennesker, likhet for at friheten skal være reell for alle - og solidaritet fordi samfunnet skal være et fellesskap der alle kan føle seg trygge.

Regjeringen vil bygge en bærekraftig utvikling på velferdsperspektivet, det økologiske perspektivet og generasjonsperspektivet.

• Velferdsperspektivet innebærer at alle må sikres arbeid.Verdiene arbeidet skaper, bærer velferdsordningene våre. Et sterkt næringsliv er nødvendig for å sikre utdanning, helse og omsorg. Veksten i offentlig tjenesteproduksjon skal fortsette for å kunne dekke viktige behov. Dette må i hovedsak finansieres av fellesskapet, men voksende private inntekter gjør at også den enkelte vil bruke mer til kjøp av offentlige og private tjenester. Velferdsperspektivet innebærer arbeid for rettferdig fordeling, særlig ved at det settes inn nye målrettede virkemidler for å løfte mindretallet.
• Det økologiske perspektivet betyr at den økonomiske veksten må skje innenfor de rammene som naturgrunnlaget setter. Dette er nødvendig for å sikre velferden for både dagens og kommende generasjoner. En internasjonal klimaavtale for å få ned utslippene av stoffer som truer med å ødelegge livsgrunnlaget vårt - vil være et viktig skritt i retning av en mer bærekraftig utvikling. En slik klimaavtale må inngå i vår planlegging fordi den uansett innretning vil få konsekvenser for norsk økonomi og samfunnsliv
• Generasjonsperspektivet har som utgangspunkt at framtidige generasjoners muligheter til velferd skal sikres. Offentlige utgifter må ikke år for år øke mer enn det som kan bæres på lang sikt, også når olje- og gassinntektene begynner å gå ned, og når utgifter til pensjoner og omsorg øker sterkt som følge av aldringen i befolkningen. Forbruk og produksjon må ikke være slik at naturgrunnlaget trues - og dermed velferden og levekårene for de som kommer etter oss.

  Langtidsprogrammet beskriver oppgavene for kommende 4-årsperiode slik Regjeringen ser dem. Men perspektivet går lenger enn dette. Regjeringen har laget et program der enkelte tiltak også strekker seg fram mot 2005.

  Regjeringen mener at det store løftet i kommende 4-årsperiode skal være å skape en god eldreomsorg med varierte botilbud og enerom for de som ønsker det når de kommer på sykehjem. En annen stor velferdsutfordring er å skape en primærhelsetjeneste og et sykehusvesen som fungerer godt, og som setter pasientenes behov først. Disse oppgavene forutsetter at det er tilstrekkelig arbeidskraft til rådighet. Derfor må det i årene som kommer legges til rette for høy yrkesdeltakelse. Fleksible arbeidstidsordninger og et barnehagetilbud som gjør det mulig å kombinere lønnsarbeid og omsorgsarbeid - vil være sentrale tiltak i en slik sammenheng.

  Regjeringen vil også ta et løft for kultur- og utdanningspolitikken, men gradvis fase dette inn slik at større investeringer ikke kommer i konflikt med å sette eldre og helse først.

  Et samfunn i forandring stiller krav til omstilling og læring. Kultur-, utdannings- og forskningspolitikken må gå hånd i hånd, slik at det legges til rette for personlig motivasjon, deltakelse og vitalisering av bedrifts- og samfunnsliv. Regjeringens kulturpolitiske strategi er å bidra til styrket aktivitet. Dette innbærer satsing på lokal kulturaktivitet, blant annet gjennom «signalprosjekter» på utvalgte steder i landet. Kulturinstitusjoner og skapende kulturarbeid skal gjøres mer synlig og tilgjengelig.

  Regjeringen vil gjennomføre en etter- og videreutdanningsreform med gode muligheter for fjernundervisning. Det skal etableres et kulturnett Norge der bibliotek og museer skal knyttes sammen ved hjelp av datateknologi - slik mange skoler og universitet allerede er. Dette vil gi alle i hele landet utvidet adgang til kultur og utdanning ved hjelp av ny teknologi. Forutsetningen er at barn og unge får like muligheter til å lære bruk av datateknologi i skolen. Derfor skal utstyrsparken og undervisningen på dette området rustes opp.

  Et velferdsløft, et kulturløft og utdanningsløft vil være noe vi i fellesskap gjennomfører når vi runder årtusenskiftet og når vi i 2005 feirer at landet har vært selvstendig i 100 år. Dette forutsetter en nasjonal dugnad gjennom felles innsats og felles finansiering - der offentlige, frivillige og private krefter går sammen.

  Satsing på omsorg, kultur og utdanning vil bidra til å skape en høyere livskvalitet og er også en måte å ta ut den økonomiske veksten på som er i samsvar med målet om et bærekraftig samfunn. Det norske folk må gjøre et valg, og Regjeringen mener at valget må være livskvalitet og miljø framfor økende stress og forurensende forbruk.

  Det norske samfunnet skal ikke være seg selv nok. Det må være åpent, inkluderende og vise solidaritet med verden omkring. Samfunnet vårt er flerkulturelt, noe som stiller store krav til toleranse og aksept av hverandres forskjeller. Toleranse må bygge på de grunnleggende verdiene som preger fellesskap og samhandling, som likeverd, rettssikkerhet, menings- og ytringsfrihet, likestilling mellom kjønnene og barns rettigheter.

  Hovedutfordringene

  Langtidsprogrammet trekker opp hovedlinjene for politikken i neste stortingsperiode, men har samtidig et perspektiv fram til 2005. De politiske vurderingene er basert på analyser av viktige utviklingstrekk også lengre framover i neste århundre.

  I vår tids tett sammenvevde og kompliserte samfunn er alle land og folk gjensidig avhengige av hverandre. Alle mennesker og folkeslag har et felles økologisk rom på deling. Vår største utfordring er at det i dag er ubalanse i fordeling av ressursene. De rike landene har et forbruks- og produksjonsmønster som truer livsgrunnlaget. I de fattige landene overbeskattes arter og jordsmonn for å sikre overlevelse fra dag til dag. Den urettferdige fordelingen truer ikke bare dagens generasjoner, men også generasjonene etter oss. Trygghet og forutsigbare omgivelser som kan sikre velferd, naturgrunnlag, verdiskaping og gi næringslivet adgang til internasjonale markeder - kan vi bare skape gjennom samarbeid på tvers av landegrensene.

  I Norge har vi et godt utgangspunkt å bygge videre på. Samtidig står landet foran nye store oppgaver, knyttet til å skape et bedre miljø og til å finansiere folketrygden, eldreomsorgen og helsevesenet.

  Økonomi, velferdsordninger og samfunnet forøvrig må innrettes slik at oppgavene løses uten at det forringer mulighetene framtidige generasjoner har til å dekke sine behov. Produksjons- og forbruksmønstre i Norge og internasjonalt må endres. Det er nødvendig for å legge om samfunnsutviklingen i en mer bærekraftig retning. For at de globale og nasjonale miljøproblemene skal kunne løses må blant annet energibruken vris fra kull og olje - som i dag er de dominerende energiformene - over mot et større innslag av fornybar energi. En vridning fra kull til gass kan også gi gode miljøeffekter globalt. Det må samtidig stimuleres til utvikling og bruk av ny og mer miljøvennlig teknologi innen energiproduksjon, samferdsel og næringsliv. Arealbruken i Norge må ta hensyn til bevaring av kultur- og naturområder, og det biologiske mangfoldet skal sikres.

  Norge vil ennå i noen år framover trolig få svært gode inntekter fra olje- og gassvirksomheten. Men etterhvert vil disse inntektene gradvis avta. Det fastlandsbaserte næringslivet i alle deler av landet må utvikles for å møte en slik virkelighet. Norsk økonomi må gradvis omformes til å bli mer kunnskapsbasert. Det vil ikke først og fremst være penger som de nærmeste årene vil legge begrensninger på hva vi kan få til, det vil være tilgangen på kvalifisert arbeidskraft. Arbeidet, ikke pengene, er grunnlaget for levestandard og velferd. Og vi lever av hverandres arbeid - ikke andres.

  Næringslivet må ligge i front i teknologi- og kunnskapsbygging, slik at det er i stand til å klare seg i den globale konkurransen. Dette vil være avgjørende for verdiskaping, sysselsetting og velferd. En slik utvikling stiller store krav til kreativitet og omstillingsevne. Globaliseringen vil effektivisere produksjonen, men også øke den gjensidige avhengigheten landene imellom.

  Mange opplever tid som et større knapphetsgode enn penger. Det er en utfordring å legge til rette for et arbeidsliv med en fleksibilitet som er tilpasset arbeidstakernes livssituasjon, og behov for tid til omsorg og påfyll av utdanning. Det gode arbeid må gi rom for veksling mellom utdanning og yrke. Det må være plass for kvinner og menn med omsorgsansvar, og for de som ikke oppfyller de strengeste effektivitetskravene. Alle som vil ha lønnsarbeid skal ha en mulighet til det. Dette kan realiseres gjennom en økonomisk politikk som har full sysselsetting som mål, gjennom bedre mulighet til etter - og videreutdanning, arbeidstidsordninger som passer folks liv og tilpassede arbeidsoppgaver. Politisk vedtatte velferdsordninger kan legge til rette for et yrkesliv med plass til alle, men minst like viktig er det å skape rom for reformer gjennom fordeling av verdiskapingen i arbeidslivet.

  Vårt sosiale system, oppvekst-, utdannings-, arbeidsmarkeds- og fordelingspolitikken må innrettes slik at alle skal kunne ta del i utviklingen. Slik kan vi unngå økende forskjeller og arbeidsledighet som mange andre land opplever. Vi må forhindre at vi får et samfunn av «oss» og «de andre».

  Økende rusmisbruk, vold og kriminalitet har sammenheng med måten vi organiserer samfunnet og fordeler ressursene på. Dette er utviklingstrekk Regjeringen vil ta tak i. Det må utvikles målrettede tiltak for å forebygge misbruk, overgrep og forbrytelser - og for å gi de som har størst problemer nye muligheter. Likeverdige levekår for barn og unge er helt avgjørende i en strategi som har forebygging som sitt viktigste element. Kampen for et tryggere samfunn er ikke en oppgave det offentlige alene kan ta på seg å løse. Det krever en bred mobilisering og engasjement fra enkeltmennesker, organisasjoner og grupper.

  Evne til å forandre forutsetter vilje til å prioritere. Uten ansvarlig styring av de økonomiske ressursene trues etablerte velferdsordninger og muligheten for å finne rom for nye velferdstilbud. Det er nødvendig å prioritere både i nedgangs- og oppgangstider. I oppgangstider må evnen til ansvarlighet beholdes for å hindre at oppgangen undergraver seg selv. Vi må bruke økt verdiskaping til fellesskapets beste og ikke sløse den bort på uansvarlig privat eller offentlig forbruk. For å sikre velferdssamfunnet kreves en aktiv styring av både inntekts- og utgiftssiden i de offentlige budsjettene. Dersom utgiftene blir større enn det økonomien tillater, vil de som er mest avhengige av vår felles velferd, tape mest. Derfor må nye kostnadskrevende reformer tilpasses et forsvarlig økonomisk opplegg i det enkelte år. I årene framover stiller dette store krav til prioriteringer innenfor stramme budsjettrammer.

  For at mål og ambisjoner skal virkeliggjøres, må det arbeides på bred front. Det er nødvendig med en helhetlig og langsiktig planlegging.

  Regjeringen vil føre videre tidligere generasjoners samfunnsbygging. Dagens norske velferdssamfunn er et resultat av arbeidsinnsats, investeringer og bevisste prioriteringer. Dersom vi skal bevare velferden og møte de nye utfordringene må byggearbeidet fortsette. Mye kan føres videre slik det var, men noe må også endres og bygges om. Det er nødvendig for å beholde styringskraften, og for å kunne realisere verdier og nye mål.

  Regjeringen har valgt å symbolisere dette ved å gi den politiske strategien betegnelsen Det norske hus.

  Grunnmuren i Det norske hus er den samlede verdiskapingen innenfor et økologisk bærekraftig samfunn. De fire veggene i huset er nærings- og arbeidslivspolitikken, utdannings-, kultur- og forskningspolitikken, velferdspolitikken og utenriks- og sikkerhetspolitikken. De overordnede verdiene utgjør taket som verner huset. Disse verdiene blir til i samhandling mennesker imellom og blir reflektert i de politiske veivalgene som gjøres.

  Dette Langtidsprogrammet beskriver og konkretiserer elementene i Det norske hus.

  Regjeringen mener at ved å legge langsiktighet og ansvarlighet til grunn i den økonomiske politikken, og ved at vi velger å bygge viktige reformer skritt for skritt tilpasset den økonomiske veksten i fastlandsøkonomien - kan landet være preget av følgende i år 2005:

  • Det er full sysselsetting.
  • Det er satt inn ytterligere tiltak innenfor utdanning, arbeid og bolig rettet særskilt mot de som har falt utenfor.
  • De som ønsker enerom når de kommer på sykehjem får det.
  • Alle har mulighet til å ha fast lege. Sykehusene er drevet med utgangspunkt i regionsamarbeid og på en måte som sikrer at økonomiske ressurser og arbeidskraft utnyttes best mulig.
  • Det er full barnehagedekning.
  • Fedre har egne rettigheter til fødselspenger.
  • Frivillig sektor er større og engasjerer flere, fordi de har bedre økonomiske arbeidsvilkår, tas med på råd og trekkes mer med når oppgaver skal løses.
  • Alle voksne arbeidstakere har likeverdige muligheter til etter- og videreutdanning.
  • Informasjonsnettene i kultur-, utdannings- og forskningssektoren er samordnet og videreutviklet gjennom kulturnett Norge. Dette gir blant annet bedre muligheter for fjernundervisning fordi skoler og folkebibliotek over hele landet er tilsluttet kulturnettet.
  • Veksten i energiforbruket er dempet og alt el-forbruk er i et normalår basert på fornybare energikilder. Energisparing, vannkraft, bioenergi og økt tilgang på andre fornybare energikilder sikrer dette.
  • Forurensende utslipp og avfallsmengder er redusert. Forurensingsplagene i de største byene er mindre fordi flere reiser kollektivt.
  • I arealbruken tas det hensyn til bevaring av kultur- og naturområder og det biologiske mangfoldet.
  • Det er i større grad skatt på det vi ikke ønsker - som miljøskadelig virksomhet, og i mindre grad skatt på det vi ønsker mer av - som arbeid.
  • Norsk næringsliv velger i økende grad miljøvennlige løsninger ved innkjøp, produksjon og omsetning.
  • Ny informasjonsteknologi, sterke kompetansemiljøer, transport og kommunikasjoner støtter opp under utviklingen av et konkurransedyktig næringsliv i alle deler av landet.
  • Innen fiske og landbruk er det større grad av videreforedling.
  • Hovedtrekkene i bosettingsmønsteret er opprettholdt, og det er en jevn nærings- og velferdsutvikling i alle deler av landet.
  • Et kulturløft har gitt rom for «signalprosjekter» over hele landet og for opprusting av nasjonale institusjoner.
  • Innvandrere er integrert i arbeids- og samfunnsliv, gjennom målrettet satsing på kvalifisering og norskundervisning - og arbeid mot diskriminering.
  • Samordnet forebyggende innsats mot rusmisbruk, vold og kriminalitet skaper større sosial trygghet.
  • Innsatsen for en bærekraftig utvikling, sosial utjevning, demokrati, fred og sikkerhet - globalt og i våre nærområder, er økt.