Kapittel 3 Nærings- og arbeidsveggen

Et vekstkraftig næringsliv og arbeid til alle

Trygghet for arbeid og inntekt, og muligheter til å bruke evner og innsatsvilje, er viktig både for den enkelte og for samfunnet. Et vekstkraftig næringsliv og et godt fungerende og fleksibelt arbeidsmarked er nødvendig for å virkeliggjøre målet om å videreutvikle det norske velferdssamfunnet. Det må legges til rette for at begge foreldre har muligheter for å delta i arbeidslivet gjennom sitt yrkesaktive liv.

Norge har et godt utgangspunkt å bygge videre på. Landet er rikt på naturressurser som olje, gass, vassdrag, fisk og skog. EØS-avtalen sikrer god adgang til det europeiske markedet, og WTO-avtalen er et godt utgangspunkt for å etablere felles spilleregler på det globale markedet. Verdiskapningen i store deler av næringslivet har økt betydelig de senere årene. En langvarig nedgang i industrisysselsettingen er snudd til oppgang, og flere norske bedrifter er blant verdens ledende på sine områder. Vi har gode samarbeidsforhold mellom partene i arbeidslivet og myndighetene, og velfungerende institusjoner for å håndtere konflikter.

Solidaritetsalternativet skal videreutvikles som en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. Hovedelementene i strategien vil fortsatt bygge på en solidarisk lønnspolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og arbeidslinjen i velferdspolitikken. Det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet vil bli videreført. Arbeidsmarkedspolitikken må bidra til at de ledige raskest mulig kommer inn i ordinært arbeid, og hindre varig utstøting fra arbeidsmarkedet. Velferdsordningene må innrettes slik at deltakelse i verdiskaping gjennom arbeid blir det naturlige førstevalget for den enkelte. Det må legges til rette for at flere eldre gis muligheter til å fortsette i yrkeslivet. De avtalefestede ordningene som er etablert for brede lønnstakergrupper, ivaretar det behovet mange eldre har for å gå av før 67 år.

Befolkningens kompetanse og ferdigheter representerer det viktigste grunnlaget for verdiskapingen. Et høyt utdanningsnivå tilpasset den enkeltes forutsetninger og arbeidsmarkedets behov er vesentlig i denne sammenhengen. Inn i neste århundre må verdiskapingen i enda større utstrekning baseres på fortrinn som er skapt ved menneskelige ferdigheter. Gjennom utvikling av IT- og telenett reduseres avstandsulemper. Det kan bidra til å videreutvikle og styrke næringslivet i distriktene.

Internasjonaliseringen stiller oss overfor nye og krevende utfordringer ved at bedrifter og arbeidsplasser blir stadig mer mobile mellom land. Evne til å konkurrere blir stadig viktigere for verdiskapingen. Et vedlikehold av grunnmuren gjennom en forsvarlig økonomisk politikk som bidrar til stabil vekst er nødvendig for å opprettholde den kostnadsmessige konkurranseevnen. Det må føres en nærings- og arbeidslivspolitikk som bidrar til et lønnsomt og omstillingsdyktig næringsliv. En balansert eierstruktur i næringslivet, med et betydelig nasjonalt innslag, vil være viktig for vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i Norge.

Distriktspolitikken skal bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret, utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet og likeverdige sysselsettings- og velferdstilbud. Samferdselspolitikken skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting gjennom utvikling av et effektivt og miljøvennlig transport- og kommunikasjonstilbud. Informasjonsteknologien skal utnyttes til å styrke verdiskapingen og sysselsettingen, samtidig som det ikke skapes nye skiller mellom folk.

De store energiressursene har bidratt vesentlig til utbygging og trygging av velferdssamfunnet, og har spilt en sentral rolle i oppbyggingen av annen norsk næringsvirksomhet. Fellesressursene petroleum og vannkraft skal forvaltes slik at de gir høyest mulig avkastning over tid og kommer hele det norske samfunnet til gode, også framtidige generasjoner. Samtidig skal Norges rolle som stor produsent og eksportør av energi forenes med vår rolle som foregangsland i miljøpolitikken. En samfunnsøkonomisk lønnsom internasjonalisering av norsk industri knyttet til olje- og gassvirksomheten, basert på industriens egen konkurransedyktighet, vil bidra til å videreutvikle næringen ut over varigheten av de norske olje- og gassressursene.

---

3.1 SYSSELSETTINGSPOLITIKKEN

3.1.1 Utfordringer og mål

Høy sysselsetting er avgjørende for å sikre velferden økonomisk, både for den enkelte og for samfunnet. Arbeid har en egenverdi for den enkelte i form av inntekt, sosial tilhørighet og deltakelse. En politikk for høy sysselsetting og økt verdiskaping vil også bidra til en mer jevn fordeling av inntekt og levekår. For Regjeringen er derfor arbeid til alle det viktigste målet, både i den økonomiske politikken og i velferdspolitikken.

Samtidig vil det ut over i neste århundre være en stor oppgave å sikre tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft. Bakgrunnen er aldringen av befolkningen. Alderssammensetningen endres slik at en stadig mindre andel vil befinne seg i de aldersgruppene der yrkesaktiviteten er størst. Samtidig øker behovet for arbeidskraft i pleie- og omsorgssektoren. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre en politikk som bidrar til høy yrkesdeltaking. Det vil bli lagt vekt på at arbeidsmarkedspolitikken skal bidra til at flest mulig kan komme i ordinært arbeid. En hovedutfordring framover vil være å bidra til at de arbeidsledige i større grad kan fylle de ledige stillingene som finnes. Her vil det generelt være viktig med god mobilitet i arbeidsmarkedet. Velferdspolitikken skal også bidra til høy velferd, bedre fordeling og likestilling mellom grupper ved å stimulere til ordinært arbeid. De langsiktige utfordringene i sysselsettingspolitikken tilsier at det er grunn til å være tilbakeholden med å gjennomføre ytterligere sosiale reformer som kan gi en varig svekkelse av det totale arbeidstilbudet.

Et inntektspolitisk samarbeid mellom partene i arbeidslivet har vært et sentralt element i den helhetlige strategien for økt sysselsetting som har blitt fulgt med utgangspunkt i Solidaritetsalternativet. Fortsatt moderat lønnsutvikling er helt avgjørende for å videreføre den positive utviklingen på arbeidsmarkedet også i årene som kommer, jf. avsnitt 2.1. En videreføring av Solidaritetsalternativet vil være sentralt i denne sammenheng.

Personer med svak utdanningsbakgrunn, og særlig personer som er over 60 år, og enkelte grupper av innvandrere, viser seg å være mest utsatt på arbeidsmarkedet. Sterk satsing på arbeidsmarkedstiltak og utdanningsplasser har bidratt til at det er relativt få unge langtidsledige. Regjeringen legger stor vekt på å hindre at personer gjennom langvarige og/eller gjentatte ledighetsperioder kommer i fare for å miste kontakten med arbeidsmarkedet på mer varig basis. Regjeringen vil derfor fortsatt føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk.

3.1.2 Situasjonen på arbeidsmarkedet ved inngangen til programperioden

Situasjonen på arbeidsmarkedet har bedret seg vesentlig fra 1993 til 1996. Ifølge Nasjonalregnskapet økte sysselsettingen i denne perioden med anslagsvis 121000 personer. Arbeidsledigheten målt som andel av arbeidsstyrken ble redusert med 11/2 prosentpoeng fra 1993 til 1996, jf. figur 3.2. Langtidsledigheten og ungdomsledigheten har blitt særlig sterkt redusert. Fremdeles er imidlertid ledigheten for høy, og enkelte grupper synes å ha særlige problemer med å få innpass i arbeidslivet.

Figur 3.1 Utviklingen på arbeidsmarkedet. Antall sysselsatte og antall arbeidsledige (AKU).
Kilde: Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene, Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Figur 3.2 Arbeidsledige (AKU). Prosentvis andel av arbeidsstyrken 16-74 år. Brudd mellom 1995 og 1996 på grunn av omleggingen av Arbeidskraftundersøkelsen (AKU). Ledighetsraten etter ny metode er markert med *.
Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Samlet har yrkesdeltakingen økt sterkt de siste 25 årene. Dette skyldes først og fremst at langt flere kvinner har kommet inn på arbeidsmarkedet. Høyere utdanningsnivå blant kvinnene, bedre barnehagedekning og mer fleksibel fødselspermisjon vil kunne bidra til ytterligere økning i kvinners yrkesdeltaking i årene som kommer.

Innvandrere fra Øst-Europa og den tredje verden deltar i arbeidslivet i vesentlig mindre grad enn øvrige bosatte i Norge, jf. avsnitt 4.3 og kapittel 6*.

De siste årene har økningen i antall sysselsatte vært klart høyere enn reduksjonen i antall arbeidsledige. Arbeidsstyrken har økt vesentlig, og passerte i 1995 nivået fra det tidligere toppåret 1988, jf. kapittel 6. Etter 1993 har yrkesfrekvensene økt for de fleste grupper i befolkningen, etter en negativ utvikling fra slutten av 1980-tallet. Dette er en oppmuntrende utvikling, blant annet i lys av de utfordringene samfunnet står overfor de kommende tiårene som følge av en økende andel eldre i befolkningen.

Ved inngangen til programperioden er det tendenser til økt knapphet på arbeidskraft i deler av det norske arbeidsmarkedet. For å bringe ledigheten ytterligere ned uten at lønnsveksten tiltar, stilles det store krav til at sysselsettingspolitikken bidrar til tilgang på egnet arbeidskraft for å fylle de ledige stillingene. Mange andre europeiske land har hatt problemer med å få ned igjen ledigheten etter perioder med lavkonjunktur og høy ledighet. Det kan ha sammenheng med økt strukturell ledighet, det vil si ledighet som ikke uten videre kan reverseres i en høykonjunktur. Nivået på strukturledigheten har blant annet sammenheng med i hvilken grad arbeidskraften har de rette kvalifikasjoner, hvor godt arbeidsformidlingen fungerer, utformingen av trygde- og stønadsordninger, systemet for lønnsdannelse og andre forhold som påvirker bedriftenes vilje til å ansette nye arbeidstakere. Høy arbeidsledighet kan i seg selv bidra til økt strukturledighet. Dette skyldes blant annet at kvalifikasjoner og motivasjon kan svekkes hos personer som opplever langvarig arbeidsledighet.

3.1.3 Hovedlinjer i Regjeringens politikk

Solidaritetsalternativet skal videreutvikles som en helhetlig strategi for å øke verdiskapingen og sysselsettingen. Hovedelementene i strategien vil fortsatt bygge på en solidarisk lønnspolitikk, en aktiv arbeidsmarkedspolitikk og arbeidslinja i velferdspolitikken. Det inntektspolitiske samarbeidet med partene i arbeidslivet vil bli videreført.

Regjeringen vil fortsatt legge stor vekt på å føre en arbeidsmarkedspolitikk basert på aktive tiltak framfor passiv utbetaling av stønader. God formidling, målrettede arbeidsmarkedstiltak som gjør det lettere for de arbeidsledige å finne arbeid, en utforming av stønadssystemene som gjør det økonomisk lønnsomt å søke jobb, og strenge krav til å ta tilvist arbeid, er viktige elementer i arbeidsmarkedspolitikken.

Effektiv arbeidsformidling er en viktig forutsetning for et godt fungerende arbeidsmarked. En effektiv formidling får ned søketiden for arbeidstakerne og bedriftene, og vil kunne øke sysselsettingen og redusere ledigheten. Jo strammere arbeidsmarkedet er, jo viktigere er det med rask formidling av ledige og av arbeidstakere som ønsker å bytte jobb. Et viktig formål for arbeidsmarkedsetatens økte formidlingsinnsats har vært å kunne gi bedre og mer helhetlig bistand til langtidsledige og grupper med særlige vansker på arbeidsmarkedet. Samtidig har de ledige også et eget ansvar for å være aktive arbeidssøkere. De arbeidssøkendes motivasjon for å søke etter nytt arbeid avhenger blant annet av den økonomiske godtgjørelsen og andre fordeler ved å være i jobb, sammenlignet med å motta dagpenger eller å delta på arbeidsmarkedstiltak.

Arbeidsmarkedstiltakene har en viktig stabiliseringspolitisk rolle, slik det blant annet ble understreket av Sysselsettingsutvalget (NOU 1992:26). Regjeringen legger fortsatt til grunn at arbeidsmarkedstiltakene skal brukes som et stabiliseringspolitisk virkemiddel, det vil si at de bør trappes ned i oppgangskonjunkturer og opp ved tilbakeslag i økonomien. Samtidig bør tiltakenes sammensetning og nivå tilpasses de strukturelle problemene på arbeidsmarkedet.

Grupper som tidligere har hatt problemer på arbeidsmarkedet har nå vesentlig bedre jobbmuligheter. Regjeringen legger vekt på å tilpasse omfanget og utformingen av tiltakene best mulig til situasjonen på arbeidsmarkedet. Under lavkonjunkturen ble tiltaksnivået trappet kraftig opp med sikte på å bidra til at de ledige ikke skulle miste fotfestet på arbeidsmarkedet. I en situasjon med høy etterspørsel etter arbeidskraft er det viktig å sikre at flest mulig arbeidssøkere er tilgjengelige for ordinært arbeid. Som følge av bedringen på arbeidsmarkedet fra 1993 er tiltakene trappet ned. Utviklingen tilsier gjennomgående kortere tiltaksperioder enn tidligere. For Arbeidsmarkedsopplæringen er begrenset varighet også viktig for å begrense rekrutteringen av personer som primært er utdanningssøkende, og som dermed bør benytte seg av det ordinære utdanningssystemet. Dette må imidlertid veies mot det forhold at en viss varighet vil være nødvendig for at deltakerne skal tilegne seg nye kunnskaper.

En situasjon med sysselsettingsvekst og tiltakende knapphet på enkelte typer arbeidskraft tilsier vektlegging av tiltak som fremmer mobiliteten og gjør de arbeidsledige mer tilgjengelige for de ledige stillingene. Det er videre viktig at arbeidsmarkedsetaten så raskt som mulig tilviser kvalifiserte arbeidssøkere til ledige jobber. Normalt bør arbeidsmarkedstiltak først settes inn etter en periode med aktiv arbeidssøking for å understøtte formidlingen til de ledige jobbene. Tiltak må imidlertid settes inn tilstrekkelig tidlig for å motvirke problemer som kan følge av langvarig ledighet.

Selv om det legges til grunn en ytterligere økning i sysselsettingen de kommende årene, vil det fortsatt være nødvendig med målrettet innsats overfor grupper som møter en særlig vanskelig situasjon på arbeidsmarkedet. Dette vil i første rekke være langtidsledige, herunder personer som har brukt opp sine dagpengerettigheter, og spesielt personer som har svak eller mangelfull utdanningsbakgrunn og liten yrkeserfaring, samt yrkeshemmede. Herunder vil det fortsatt være en prioritert oppgave å forhindre at ungdom passiviseres som følge av langvarig ledighet. Selv med sterk bedring på arbeidsmarkedet vil det derfor være behov for et visst nivå på arbeidsmarkedstiltakene.

Undersøkelser viser at enkelte grupper av innvandrere har særlige problemer på arbeidsmarkedet. Det vises til nærmere omtale av innvandrernes situasjon i avsnitt 4.3. Langtidsledige innvandrere vil fortsatt bli prioritert av arbeidsmarkedsetaten på lik linje med andre langtidsledige. Problemene en del innvandrere har på arbeidsmarkedet kan imidlertid være særlig sammensatte, og blant annet knyttet til manglende kjennskap til norsk språk og norsk arbeidsliv samt innslag av diskriminering på arbeidsmarkedet. Regjeringen vil prioritere tiltak som kan styrke innvandrernes stilling på arbeidsmarkedet, og som samtidig bidrar til å integrere innvandrerne bedre i det norske samfunnet.

Ønsket om gode stønadsordninger for de ledige må vurderes opp mot hvordan de påvirker tilpasningen til den enkelte arbeidstaker og bedrift. Det må dessuten også legges vekt på de budsjettmessige kostnadene for det offentlige. Det kan ligge et dilemma i at gode stønadsordninger som gir god inntektssikring samtidig kan svekke motivasjonen for jobbsøking, jf. boks 3.1. Dagpengeregelverket inneholder strenge krav om at dagpengemottakerne skal være disponible for arbeidsmarkedet. Regjeringen legger vekt på at en streng praktisering av avstengingsreglene er en forutsetning for å opprettholde en dagpengeordning som gir god inntektssikring. I en konjunktursituasjon med vekst i tilgangen på ledige stillinger vil flere arbeidssøkere få tilbud om jobb, og vil dermed kunne bli berørt av en restriktiv praktisering av kravene til disponibilitet. Med knapphet på enkelte typer arbeidskraft lokalt vil dette være et viktig hjelpemiddel for å kunne skaffe arbeidsgivere kompetent arbeidskraft.

---

Boks 3.1
Hvordan utforme trygde- og stønadsordninger som gir sosial trygghet
og samtidig understøtter arbeidslinjen

Norge har i internasjonal sammenheng generelt relativt høye kompensasjonsgrader i trygde- og stønadsordningene, jf. boks 6.8*. Dette henger sammen med et ønske om et godt sikkerhetsnett for dem som av ulike grunner faller utenfor det ordinære arbeidsmarkedet. Når trygde- og stønadsordningene er gode, vil imidlertid den økonomiske gevinsten ved å gå fra trygd og stønad over i jobb kunne bli liten. Det er vanskelig å unngå at gode ordninger til en viss grad svekker den økonomiske motivasjonen til å delta i arbeidslivet.

Regjeringen legger stor vekt på å opprettholde gode trygde- og stønadsordninger, som sikrer at arbeid blir førstevalget for den enkelte så langt dette er mulig. Det er viktig å unngå at ordninger som er ut-formet for å sikre levestandarden for svake grupper motvirker deltakelse i arbeidslivet. I denne sammen-heng har det betydning både hvor gode de økonomiske ytelsene er, og hvordan ordningene er utformet for øvrig. Regjeringen vil særlig legge vekt på at kriteriene for å kunne motta de enkelte ytelsene utformes slik at en passiv trygdetilværelse ikke blir en reell valgmulighet for mennesker som ved riktig motivasjon og oppfølging kunne ha deltatt i arbeidslivet. Dette stiller blant annet krav til klare kriterier for uføretrygd, gode ordninger for rehabilitering og attføring og krav til aksept av jobbtilbud eller tiltaksplass for dagpengemottakere. Dette har vært bakgrunnen for tiltak som Regjeringen har gjennomført på dette området de siste årene. Samtidig legges det vekt på overvåking av utviklingen framover for å sikre at kriteriene virker etter hensikten.

---

Fra 1994 til 1996 synes antallet delvis ledige dagpengemottakere å bli noe redusert, men i mindre grad enn helt ledige. Utviklingen kan være et tegn på at det legges for lite vekt på å bidra til at disse personene får tilbud om økt stillingsandel, samtidig som utformingen av dagpengeordningen på dette punktet kan bidra til å svekke den enkeltes egen motivasjon for å øke sin arbeidstid, jf. kapittel 6*. I en periode med tiltakende knapphet på arbeidskraft er det viktig å bidra til at delvis sysselsatte arbeidssøkere i større grad kan øke sin arbeidsinnsats. Regjeringen vil foreta en nærmere vurdering av tiltak som kan bidra til at flere delvis ledige dagpengemottakere kan få økt sin stillingsandel.

Yrkesdeltakingen blant eldre har kontinuerlig blitt redusert gjennom de siste ti-årene. Det er ønskelig å reversere denne utviklingen, blant annet gjennom å forbedre de eldres stilling i arbeidsmarkedet for å hindre utstøting. Regjeringen vil arbeide for en økning i den gjennomsnittlige avgangsalderen. Samtidig har mange eldre behov for å forlate arbeidslivet eller redusere arbeidstiden før de har nådd pensjonsalderen. Satsing på attføring og tiltak som kan bedre arbeidsmiljøet vil være sentrale elementer i en politikk for høyere yrkesdeltaking blant eldre. For en del eldre vil muligheten for å fortsette lenger i arbeid bedres ved å legge til rette for økt fleksibilitet, jf. nærmere omtale i avsnitt 5.6. Pensjonsalderen på 67 år i folketrygden vil bli opprettholdt.

Arbeidsmarkedsetaten fikk i 1994 et helhetlig ansvar for yrkesrettet attføring. En av hensiktene med reformen var at yrkesrettet attføring skulle være prøvd der det er mulig, før det søkes om uførepensjon. Attføringstiltak bør så langt som mulig utformes slik at de motiverer og kvalifiserer yrkeshemmede til å få innpass i arbeidslivet. Dette forutsetter blant annet at tiltakene er tilpasset etterspørselen på arbeidsmarkedet. I det videre attføringsarbeidet vil det ellers bli lagt vekt på økt brukermedvirkning. Yrkeshemmede som selv deltar aktivt gir det beste utgangspunktet for gode attføringsresultater. Det vil fortsatt bli lagt vekt på evaluering av tiltakene. Resultatene vil danne grunnlag for målretting av tiltakene mot de gruppene som kan få økt sine muligheter i arbeidslivet mest.

I kapittel 6* vises det til den betydning lov- og regelverk for ansettelsesforhold, arbeidsmiljø mv. kan ha for arbeidsmarkedets funksjonsmåte. Regjeringen vil fortsatt arbeide for et sterkt stillingsvern, hvor hovedregelen skal være fast tilsetting. Samtidig vil Regjeringen følge utviklingen på arbeidsmarkedet nøye for å vurdere konsekvensene av dagens reguleringer. En hovedutfordring vil være å støtte opp under næringslivets behov for kompetanse og omstillingsdyktighet, samtidig som arbeidstakernes helse og rettigheter ivaretas.

Mottak av tjenestepensjon gir i dag grunnlag for oppsigelse av eldre arbeidstakere. Dette innebærer blant annet at en del arbeidstakere som mottar tjenestepensjon fra fylte 67 år må slutte i arbeidet, selv om de kan ha motivasjon og forutsetninger for å fortsette. Regjeringen vil legge fram et lovforslag som utelukker at en tjenestepensjonsordning i seg selv kan gi saklig grunn for oppsigelse. Dette vil understøtte arbeidslinjen og gi de eldre en mer reell valgmulighet til å fortsette å arbeide fram til fylte 70 år.

Det er nødvendig å arbeide videre for å sikre mer likestilling både i arbeidslivet og i samfunnet for øvrig. Regjeringen vil bygge videre på den likestillingspolitikken som er ført de siste tiårene og arbeide for at det tas hensyn til likestilling på alle samfunnsområder. Barn har rett til både mor og far som omsorgspersoner i oppveksten. Dette er særlig viktig i de første småbarnsårene. Gode og fleksible permisjonsordninger er viktige for at kvinner skal kunne beholde tilknytningen til arbeidslivet også i den fasen de har små barn. Fødselspermisjonen for arbeidstakere skal videreføres på dagens nivå; dvs. 42 uker med 100 prosent dekning av inntektsgrunnlaget, eller 52 uker med 80 prosents dekning. Regjeringen vil vurdere å øke fleksibiliteten gjennom et nytt alternativ med 70 ukers permisjon med 60 prosent dekning av inntektsgrunnlaget. Dette vil imidlertid bli vurdert nærmere ut fra blant annet virkninger for kvinners stilling på arbeidsmarkedet, og fedrenes muligheter til å ta ut større del av permisjonen. Tidskonto-ordningen vil bli videreført, men regelverket vil bli løpende vurdert og videreutviklet i lys av nye erfaringer. Arbeidsvurderingsutvalget (NOU 1997:10) har foretatt en vurdering av lønnsforskjeller mellom menn og kvinner, og kommet til at deler av forskjellene skyldes faktorer som utdanning, ansvar, risiko og etterspørsel i markedet. Yrker dominert av kvinner har gjennomgående lavere lønnsnivå enn yrker dominert av menn. Dette gjelder også når kompetansekrav m.v. kan betegnes som likeverdige.

I kapittel 6* drøftes spørsmål knyttet til deling av arbeid gjennom redusert arbeidstid og ulike permisjonsordninger. Det vises til at en generell reduksjon i arbeidstiden vil være uheldig i forhold til de utfordringene det norske samfunnet står overfor i neste århundre. En generell reduksjon i arbeidstiden vil redusere mulighetene for å løse de velferdsutfordringene vi står overfor. Derfor vil Regjeringen videreføre og styrke arbeidslinjen. Dette er et av hovedelementene i Solidaritetsalternativet.

I enkelte andre europeiske land er det gjennomført tiltak for å stimulere sysselsettingen i husholdningsrettet tjenesteyting. Bakgrunnen har vært tendensen til økt, og vedvarende høy, ledighet blant lavt utdannede. Regjeringen er av den oppfatning at subsidier til visse former for tjenesteyting ikke er et hensiktsmessig virkemiddel for å bedre sysselsettingsmulighetene for arbeidssøkere med lav utdanning, jf. kapittel 6*. Fordelingsmessige argumenter taler også mot slike subsidier. Arbeidsmarkedspolitikken og utdanningspolitikken er utformet for å bidra til at alle grupper i størst mulig grad skal kunne delta i arbeidslivet. Innenfor en slik politikk vil det bli lagt stor vekt på å styrke posisjonen til svake grupper i arbeidsmarkedet.

3.2 NÆRINGS- OG DISTRIKTSPOLITIKKEN

3.2.1 Utfordringer og mål

Et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet er avgjørende for å nå mål om arbeid for alle, utvikling av velferdssamfunnet og et samfunn som er bærekraftig. I dette avsnittet gis en samlet drøfting av Regjeringens prioriteringer innen nærings-, distrikts-, samferdsels- og IT-politikken. Også den generelle økonomiske politikken og politikken for en bærekraftig utvikling, jf. kap. 2, og handelspolitikken, jf. kap. 6, står sentralt i den næringspolitiske strategien.

For å øke verdiskapingen og sysselsettingen må vi bygge på de gode resultatene som er oppnådd. Solidaritetsalternativet har de siste årene lagt grunnlaget for styrking av verdiskapingen i Fastlands-Norge og økt sysselsetting.

De ulike regionenes fortrinn må utvikles til hele landets beste. By og land har ulike funksjoner i samfunn og økonomi, og er gjensidig avhengig av hverandre. Ved å utnytte denne gjensidigheten kan det skapes mangfold i næringsutviklingen og et godt grunnlag for velferd i alle deler av landet.

Samtidig må vi ta inn over oss de store endringer som skjer i vår tid - hvor globalisering og omstilling står sentralt. For næringslivet blir evnen til å konkurrere på internasjonale arenaer avgjørende for verdiskaping og sysselsetting. Det gjelder ikke lenger bare de tradisjonelle eksportbedriftene, men i stadig større grad også for underleverandører, det lokale næringslivet og andre bedrifter i distriktene. Gjennom økt samarbeid, allianser og nettverksbygging blir nasjonale grenser av stadig mindre betydning for næringslivet.

Næringer og bedrifter som tidligere var skjermet, må i økende grad tilpasse seg konkurranse, både på markedene for innsatsfaktorer og for ferdige produkter. Husholdningene og andre deler av næringslivet vil i de fleste tilfellene dra fordeler av utviklingen, siden de kan få tilgang til bedre produkter og til en lavere pris enn før. Men for de ansatte som berøres og deres familier kan omstillinger i bedriften gi problemer. Særlig vil det gjelde de som mister sitt arbeid på steder med små muligheter for annen sysselsetting. Disse utfordringene må møtes ved å legge forholdene til rette for omstilling til ny virksomhet i stedet for å forsøke å holde liv i virksomheter som tiden har løpt fra.

Kunnskapsinnholdet og tjenesteinnholdet utgjør en stadig større del av verdiskapingen. Anvendelsen av ny teknologi gjør det mulig å løse oppgaver bedre, å løse nye oppgaver og å utnytte ressursene bedre enn tidligere. Ny teknologi stiller også nye krav til kompetanse i arbeidsstyrken, og til opplæring og nyskaping i næringslivet.

Med informasjons- og kommunikasjonsteknologien utvikles det meget raskt nye produkter og nettverk. IT er et verktøy som den enkelte kan bruke til å øke valgfriheten, tilegne seg mer informasjon og opptre i brukerfellesskap. I bedriftene kan IT brukes til å utvikle produkter og salgsapparat, effektivisere produksjonen og finne fram til et mer stimulerende arbeidsinnhold. En viktig utfordring i årene framover er å dra nytte av og bygge videre på de store investeringene som er nedlagt i IT- og teleutstyr. Samtidig må hensyn til personvern, likestilling og norsk kultur og språk bli ivaretatt på en god måte.

Miljøproblemene er en av næringslivets hovedutfordringer. Aktiv medvirkning fra bedriftene er nødvendig for å utvikle et samfunn med effektiv ressursbruk og stor grad av gjenvinning. Miljøkravene skjerpes, både i Norge og internasjonalt. Norske bedrifter bør være i første rekke i arbeidet med å løse problemene fra egen virksomhet og egne produkter, og må ta sin del av ansvaret for å utvikle miljøvennlig produksjon og forbruk. Også markedet krever i økende grad en god miljøprofil hos bedriftene. Miljø har blitt et godt salgsargument.

Svaret på den økte konkurransen, internasjonaliseringen, den nye teknologien og miljøproblemenemå i første rekke være å utvikle kompetanse som gjør oss bedre i stand til å møte utfordringene. Dette gjelder både hos ledelse og ansatte, i næringslivet og offentlig sektor. Oppbygging av kunnskap vil være av grunnleggende betydning for verdiskapingen og utviklingen av det norske samfunn. Videre er investorer som utøver et kompetent og langsiktig eierskap, både norske og utenlandske, viktige for å beholde og utvikle sterke nærings- og kompetansemiljøer i Norge.

For å møte disse utfordringene har Regjeringen satt opp følgende mål:

Næringspolitikken skal bidra til økt verdiskaping for å realisere overordnede mål om velferd og sysselsetting. Regjeringen vil på bred basis legge forutsetninger for å styrke konkurranseevnen i økonomien, og dermed bidra til et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv. Hensynet til små og mellomstore bedrifter vil stå sentralt i næringspolitikken.

Distrikts- og regionalpolitikken skal bidra til å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret og å utvikle levedyktige regioner i alle deler av landet. Regjeringen vil legge forholdene til rette for en balansert sammensetning av befolkningen også i distriktene og at det utvikles likeverdige sysselsettings- og velferdstilbud. Det vil bli lagt vekt på å sikre et godt velferdstilbud i utkantene.

Samferdselspolitikken skal bidra til økt verdiskaping og sysselsetting gjennom utvikling av et effektivt transport- og kommunikasjonstilbud. Regjeringen vil sikre god framkommelighet og høy trafikksikkerhet innenfor økologisk forsvarlige rammer. Det vil bli lagt økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging, bedre samordning mellom de ulike transportmidlene og andre tiltak som fremmer en effektiv ressursbruk.

IT-politikken skal bidra til at informasjons- og kommunikasjonsteknologien utnyttes til å styrke verdiskaping og sysselsetting i alle deler av landet, samtidig som det ikke skapes nye skiller i samfunnet. Regjeringen vil at offentlig sektor skal spille en aktiv rolle - ved å lage et framtidsrettet regelverk, som avansert bruker av informasjonsteknologi og som krevende kunde for næringslivet. Næringslivet må gå foran i anvendelsen av IT-teknologien, ikke bare ved effektivisering av produksjonen, men også ved å skape nye produkter og bedre arbeidsplasser.

3.2.2 Status ved inngangen til programperioden

Næringslivet går styrket ut av langtidsprogramperioden 1994-1997. I en lavkonjunktur for mange av våre handelspartnere har norske fastlandsnæringer klart å ekspandere både hjemme og i utlandet. Verdiskaping og sysselsetting i store deler av næringslivet har økt betydelig de siste årene. 15 års nedgang i industrisysselsettingen er snudd til ny vekst fra 1993. Eksportnæringene har vunnet innpass i nye markeder med stor vekst, ikke minst i Asia. Norske selskaper har i betydelig grad ekspandert i utlandet gjennom etablering og oppkjøp.

Gjennom innsats over lang tid er det i store trekk skapt gode og likeverdige levekår i alle deler av landet. For levekårsforhold som lønn, utdanning, helse og arbeidsløshet er det i dag ikke systematiske forskjeller mellom fylker, eller de er i ferd med å utjevne seg. Det er imidlertid fortsatt betydelige forskjeller i levekårene innenfor fylker, og utviklingen i en del utkantkommuner, med nedgang i folketallet, er bekymringsfull.

Forskning og utvikling (FoU) i næringslivet utgjør en mindre del av bruttonasjonalproduktet i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene. Det har blant annet sammenheng med en næringsstruktur med et relativt lite innslag av FoU-intensiv produksjon. Næringslivet finansierer en lavere andel av de samlede FoU-kostnadene i Norge enn i mange andre land.

Over den siste tiårsperioden har det skjedd en vesentlig forbedring av transportnettet i Norge. Særlig har det blitt gjennomført mange vegprosjekter av stor lokal og regional betydning. Generelt er det høy standard og god kapasitet i transportnettet. I enkelte områder er det overkapasitet, mens det er kapasitets- og miljøproblemer særlig i og til dels omkring de største byene.

Informasjonsteknologien er tatt aktivt i bruk i næringslivet, i offentlig sektor og av privatpersoner. Internasjonale sammenlikninger viser at Norge har blant de høyeste investeringene i IT- og teleutstyr, enten det måles pr. innbygger eller i forhold til bruttonasjonalproduktet. Teleprisene i Norge har gjennom første halvdel av 1990-årene gått fra å være blant de høyeste i verden til å bli blant de laveste. Som et av de første land vil Norge i løpet av 1997 ha digitalisert hele telenettet. Det gir husholdningene, næringslivet og offentlig sektor i alle deler av landet tilgang på et vidt spekter av moderne informasjons- og kommunikasjonstjenester.

3.2.3 En helhetlig nærings- og distriktspolitikk

En bred næringspolitisk strategi

For å møte utfordringer knyttet til reduserte petroleumsinntekter i neste århundre, må verdiskapingen i det fastlandsbaserte næringslivet i alle deler av landet styrkes. Grunnlaget er en forsvarlig finans- og pengepolitikk sammen med en videreføring av det inntektspolitiske samarbeidet. Anvendelsen av petroleumsinntektene må støtte opp under en stabil vekst i fastlandsøkonomien. På dette grunnlaget skal næringspolitikken bidra til å styrke konkurranseevnen på bred basis.

Vilkårene for økt verdiskaping og sysselsetting i næringslivet bestemmes av mange forhold - både bedriftsinterne, markedsmessige og myndighetsbestemte forhold. En framtidsrettet nærings- og distriktspolitikk må fremme en helhetlig strategi for et vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet. Det må spesielt legges vekt på de utfordringer som små og mellomstore bedrifter møter. Utformingen av en helhetlig strategi innebærer at en rekke politikkområder ses i sammenheng. Figur 3.3 illustrerer slike forhold og politikkområder som er viktige for bedriftenes rammebetingelser.

Figur 3.3 Viktige rammebetingelser for bedriftene.Kilde: Finansdepartementet.

Sentrale oppgaver i næringspolitikken er å fremme en effektiv utnyttelse av ressursene på områder av betydning for næringsutviklingen, øke kompetansen i nærings- og arbeidslivet, bidra til nyskaping (innovasjon) og anvendelse av ny kunnskap og teknologi, legge til rette for tilstrekkelig tilgang av risikovillig kapital i alle deler av landet og utvikle offentlig sektor som en positiv konkurransefaktor. I en kunnskapsbasert økonomi blir videreutvikling av utdannings- og forskningssystemet en sentral oppgave, jf. kap. 4.

Fordi det er mange politikkområder som er viktige for næringsutviklingen er det viktig å se innsatsen på de ulike områdene i sammenheng. Regjeringen vil arbeide for en mer sektorovergripende og samordnet næringspolitisk innsats mellom de berørte statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter. I programperioden er det særlig aktuelt å se nærmere på hvordan ressursene anvendes til utdanning, kompetanseutvikling og samferdsel.

Den økte internasjonaliseringen av næringslivet setter større krav til en helhetlig og samordnet næringspolitikk. Dette er hovedgrunnen til at ansvaret for de næringspolitiske og deler av de handelspolitiske sakene ble samlet i Nærings- og handelsdepartementet fra 1.1.1997. Regjeringen tar dermed sikte på å legge større vekt på internasjonale forhold i utformingen av næringspolitikken i årene framover.

---

Boks 3.2
Grunnlaget for næringspolitiske tiltak

Politikken på en rekke områder påvirker næringsutviklingen. Tiltak for å øke verdiskapingen i økonomien kan begrunnes med at det foreligger markedssvikt eller konkurransesvikt og i forhold til nærings- og kompetansemiljøer. I tillegg kan andre politiske mål, bl.a. av fordelingspolitisk og distriktspolitisk karakter, begrunne næringspolitiske tiltak.

Konkurransesvikt foreligger når det er mangelfull konkurranse i markedene, f.eks. på grunn av kunstige etableringshindre eller konkurransebegrensende samarbeid. Tiltak som øker konkurransen kan ofte bidra til bedre ressursutnyttelse og økt verdiskaping i økonomien. Et unntak er situasjoner med naturlige monopoler, hvor konkurranse kan føre til sløsing med ressursene (f.eks. bygging av parallelle veier med overkapasitet).

Markedssvikt beskriver situasjoner hvor markedene alene, selv om det er virksom konkurranse, ikke gir en effektiv bruk av ressursene. Private vil sjelden ta på seg å produsere fellesgoder (dvs. goder som er slik at én aktørs forbruk av godet ikke skjer til fortrengsel for andre aktørers bruk av det samme godet), f.eks. kunnskap som skapes med grunnforskning. Desto nærmere forskningen bringes et kommersielt produkt, desto svakere blir karakteren av fellesgode og begrunnelsen for offentlig medvirkning.

Skjev tilgang på informasjon kan også føre til markedssvikt. Blant annet vil det ofte utenom i bedriften eller for gründeren foreligge dårlig informasjon om nyskapingsprosjekter, noe som kan begrense kapitaltilgangen fra eksterne kilder. En mulig løsning er å skape et marked som utjevner informasjonsskjevheter. For eksempel medførte opprettelsen av SMB-børsen i 1992 at informasjon om en rekke små og mellomstore bedrifter ble allment tilgjengelig.

Nærings- og kompetansemiljøer som ligger langt framme i internasjonal sammenheng vil ofte tiltrekke seg beslektet virksomhet. Hvis virksomhetene har store, gjensidige fordeler av å være lokalisert i nærheten av hverandre, kan utviklingen av såkalte næringsklynger ha vesentlig betydning for verdiskapingen.

For å begrunne tiltak for å øke verdiskapingen er det ikke tilstrekkelig å kunne identifisere markedssvikt, konkurransesvikt eller næringsklynger. Det er den konkrete utformingen av tiltakene som avgjør om politikken kan bidra til økt verdiskaping og sysselsetting.

I praksis vil tiltak som er rettet mot særskilte bedrifter eller enkeltnæringer innebære en betydelig risiko for feilsatsing, blant annet fordi det stiller store krav til informasjon på myndighetenes hånd. Derfor bør det legges vekt på å utvikle virkemidler som er næringsnøytrale og informasjonsrobuste.

---

Regjeringen legger til grunn at næringsnøytralitet bør være et hovedprinsipp i utformingen av næringsrettede virkemidler. Næringspolitikken skal bidra til å stimulere nyskaping, omstillingsdyktighet og lønnsomhet i hele næringslivet. Det kan best skje ved at ulike næringer og bedrifter utvikler sin kompetanse og konkurransedyktighet med utgangspunkt i mest mulig like rammebetingelser. Dersom omstillingsprosesser blir forhindret vil tapet av verdiskaping over tid kunne bli stort. I forhold til enkelte næringer, blant annet jordbruk, vil det likevel på grunn av Norges klimatiske og geografiske forhold være behov for særskilte støttetiltak.

Mellom vareproduserende og tjenesteytende virksomhet er det en gjensidig avhengighet og omfattende samhandling, noe som gjør det vanskelig og heller ikke ønskelig å trekke et klart skille mellom sektorene i næringspolitisk sammenheng. En framtidsrettet næringspolitikk bør være fleksibel i forhold til endringer i næringsstrukturen og prioriterte oppgaver, og derfor rettet mot næringslivet som helhet. Dette vil være i tråd med en næringsnøytral innretning av virkemidlene.

Oppfølgingen av utredninger om næringspolitiske spørsmål

For å få en grundig vurdering av viktige utfordringer for norsk næringsliv - og et godt grunnlag for å vurdere hvordan næringspolitikken bør innrettes, nedsatte Regjeringen et utvalg for å vurdere næringspolitikken under ledelse av Arent M. Henriksen. Utvalget avga sin innstilling 30. august 1996, jf. NOU 1996:23 Konkurranse, kompetanse og miljø, næringspolitiske hovedstrategier. Det er redegjort nærmere for de viktigste av utvalgets anbefalinger i avsnitt 7.3.5*.

Parallelt med Henriksen-utvalget ble det utført flere andre utredninger. Bergo-gruppen vurderte spørsmål om norsk næringslivs generelle konkurranseevne overfor andre land. Grønn skattekommisjon utredet blant annet virkninger av en del skatteomlegginger på nærings- og sysselsettingsutviklingen. Innovasjonsutvalget og Småbedriftsutvalget drøftet mer avgrensede næringspolitiske spørsmål.

Alle utvalgene som har behandlet næringspolitiske problemstillinger har framhevet kompetanse som en sentral faktor i utvikling av konkurranseevne. Næringslovutvalget, som har vært i funksjon siden 1990, gjør et viktig arbeide med å utrede grunnlaget for bedre regelbaserte rammebetingelser for næringslivet. Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om næringspolitikken høsten 1997, hvor det vil bli gitt en utfyllende gjennomgang og drøfting av forslagene.

Disse utvalgenes arbeid utgjør et viktig grunnlag for Regjeringens helhetlige strategi for økt verdiskaping og sysselsetting. I oppfølgingen vil det særlig bli lagt vekt på tiltak som kan:

• Bidra til at nærings- og distriktspolitiske virkemidler målrettes bedre mot forhold som generelt er til hinder for bedriftsutvikling og økt sysselsetting.
• Fremme økt konkurranse som ledd i å utvikle lønnsomhet og effektiv ressursbruk i næringslivet.
• Legge til rette for etter- og videreutdanning som styrker sysselsettingen og bedriftenes konkurranse- og omstillingsevne.
• Bidra til å styrke nyskapingen i næringslivet og bedriftenes evne til å utnytte ny kunnskap og teknologi, blant annet gjennom FoU-innsats i næringslivet.
• Bidra til etablering og utvikling av små og mellomstore bedrifter.
• Fremme næringslivets internasjonale virksomhet.

  3.2.4 En politikk for utvikling i distriktene

  Naturressurser som fisk, jord, skog, mineraler og vannkraft legger grunnlag for en betydelig del av verdiskapingen. En rekke næringer og bedrifterer er bygd opp på ressurser som finnes i distriktene. Kystkulturen og bygdekulturen har utviklet seg med basis i de tradisjonelle distriktsnæringene. Samspillet mellom natur, bosetting, kulturminner og næringsvirksomhet gir enestående muligheter til reiseliv og rekreasjon i Norge. De ulike områdene av Norge utgjør et mangfold av stor verdi som må føres videre. Distriktene må også i framtiden ha en betydelig rolle for næringsutvikling, kultur og naturarv. Derfor er innsatsen for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingen viktig.

  Utviklingen de siste årene har vist at regionale senter i distriktene klarer seg godt, mens bosettingsmønstret i en rekke utkantkommuner over tid vil være truet. Regjeringen har derfor økte ambisjoner på det distriktspolitiske feltet, og vil på bred basis sikre et høyt nivå på den distriktspolitiske innsatsen. Grunnlaget for en god utvikling i distriktene legges gjennom en forsvarlig økonomisk politikk og en distrikts- og næringspolitikk som bidrar til et lønnsomt og vekstkraftig næringsliv i alle deler av landet. Både særskilte distriktspolitiske tiltak og politikken på flere andre områder er viktige for utviklingen i distriktene, jf. boks 3.3.

  Offentlig sektor har over en lengre periode, men ikke de aller siste årene, stått for det meste av sysselsettingsveksten i alle deler av landet. Veksten har vært særlig kraftig i områder som tidligere hadde et svakt utbygd tjenestetilbud. Gjennom inntektssystemet for kommunene er det lagt opp til at også kommuner med få innbyggere skal kunne tilby grunnleggende velferdstjenester.

  ---

  Boks 3.3
  Oversikt over viktige distriktspolitiske virkemidler

  Overføringer gjennom inntektsystemet for kommuner og fylkeskommuner bidrar til å utjevne skatteinntekter og forskjeller i utgifter som skyldes f.eks. alderssammensetning, bosettingsmønster eller kommunestørrelse.

  Avgrensede deler av skatte- og avgiftspolitikken har et distriktspolitisk formål. Arbeidsgiveravgiften er fjernet helt i Finnmark og Nord-Troms. Det er lavere satser for Nord-Norge for øvrig og distriktskommuner i Sør-Norge. For personlige skatteytere i Finnmark og Nord-Troms er det videre et særskilt fradrag, kun laveste trinn i toppskatten og lavere skatt på alminnelig inntekt. Det er videre fritak for forbruksavgift på elektrisk kraft.

  Sektorplanene for samferdselspolitikken integrerer distriktspolitiske hensyn i prioriteringen av utbyggingsprosjekter og standardheving.

  Virkemidlene i landbrukspolitikken bidrar til å opprettholde driftsgrunnlaget for jordbruket, skogbruket og reindriften, som er viktige næringer i distriktene.

  SNDs distriktsrettede ordninger omfatter tilskudd til investeringer og bedriftsutvikling og særskilte rammer for risikolån.

  Regionale programmer for næringsutvikling gjennom fylkeskommunene, kan nyttes til både utviklingstiltak og infrastrukturprosjekter, og rettes mot et bredt spekter av tilretteleggende virksomhet.

  Kommunale næringsfond skal styrke kommunenes muligheter til lokal næringsutvikling, og er ment å særlig fange opp småprosjekter.

  Bygdeutviklingsmidlene (BU-midlene) brukes til å utvikle tilleggsnæringer og etablere ny virksomhet i og i tilknytning til landbruket.

  EUs grenseregionale program INTERREG IIA omfatter fylkene langs grensene til Sverige, Finland og Russland. Programmer for ulike regioner vil løpe i perioden 1995-1999. Programmene er i stor grad konsentrert rundt næringsutvikling og sysselsettingstiltak. I tillegg vil Norge delta i et samarbeid med landene rundt Nordsjøen og Østersjøen gjennom INTERREG IIC-programmene.

  FoU-programmer med en innretning mot distriktene. Eksempler på dette er Programmet for nyskaping og teknologioverføring i Nord-Norge (NT-programmet) som bidrar til utvikling og fornyelse av produkter og tjenester, og SMB-kompetanse som skal stimulere bedrifter til å rekruttere høyt utdannet arbeidskraft.

  SIVA (Selskapet for industrivekst SF) utvikler næringslokaler, nettverk, kompetanse og finansiering i distriktene.

  Omstillingsbevilgninger er et virkemiddel som kan nyttes i kommuner med ensidig næringsgrunnlag og som står overfor ekstraordinære og særskilt store omstillingsoppgaver.

  Etablererstipendet er en ordning for småbedriftsetablerere som også er viktig i distriktspolitisk sammenheng.

  ---

  I årene framover må en betydelig del av sysselsettingsveksten komme i privat næringsvirksomhet, også i områder med et svakt næringsgrunnlag. Bruken av virkemidlene må derfor stimulere til utvikling av arbeidsplasser som er lønnsomme på varig basis.

  Regjeringen vil fortsatt gi prioritet til bedriftene i distriktene ved fastsetting av rammene for låne- og tilskuddsordningene i Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND). Disse virkemidlene skal særlig fremme utvikling av et konkurransedyktig næringsliv, gjennom nyetableringer eller nyskaping i bestående bedrifter.

  Ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift er et viktig distriktspolitisk virkemiddel. EFTAs overvåkingsorgan ESA har stilt spørsmål ved om ordningen må anses som statsstøtte. Når ESA har avklart sitt syn på dagens ordning nærmere, vil Regjeringen vurdere hvordan norske interesser best kan ivaretas.

  I årene framover vil det bli lagt større vekt på at omstillingsinnsatsen i områder med ensidig næringsgrunnlag kommer i gang på et tidlig tidspunkt, slik at den bedre kan dra nytte av allerede eksisterende næringsliv. Omstillingsinnsatsen har som mål å bidra til et mer differensiert, lønnsomt og vekstkraftig næringsliv. Det vil fortsatt være viktig å utvide næringsgrunnlaget og minske avhengigheten av én eller noen få bedrifter eller enkeltnæringer. I den forbindelse er det viktig å utnytte de lokale ressursene, blant annet for å utvikle ny næringsvirksomhet.

  Regjeringen har oppnevnt en egen styringsgruppe for kontakt med Nord-Norge for å få til bedre samordning av virkemiddelbruken på tvers av sektorer og politiske styringsnivå. Gruppen ledes av statsministeren. Fylkesordførerne i landsdelen og sametingspresidenten deltar også. Styringsgruppen har nylig gitt sin tilslutning til et strategidokument for økt verdiskaping og næringsutvikling i Nord-Norge. Dokumentet fremmer en rekke anbefalinger som er utarbeidet i nært samarbeid med landsdelen. Anbefalingene tar utgangspunkt i landsdelens ressurser og sentrale innsatsområder som kompetanse, underleveranser, informasjonsteknologi, kapitaltilgang og samarbeidet med Nordvest-Russland. Dagens virkemidler i nærings- og distriktspolitikken er lagt til grunn. De fleste anbefalingene retter seg mot departementene, men også fylkeskommunene og næringslivet i landsdelen og Sametinget har viktige oppgaver i oppfølgingsarbeidet. Regjeringen legger stor vekt på dette arbeidet.

  I samiske områder er det en nær sammenheng mellom kultur og næring. For å bevare det næringsmessige grunnlaget for samisk kultur og identitet er en økologisk forsvarlig utnytting av naturressursene nødvendig, jf. avsn. 7.5*.

  De siste årene er det i distriktspolitikken lagt større vekt på at utviklingen må ta utgangspunkt i strategier utviklet lokalt. Regjeringen legger opp til at kommuner og fylkeskommuner fortsatt har hovedansvaret for utformingen av de lokale strategiene i nærings- og distriktspolitikken. I tillegg har Fylkesmannen viktige oppgaver innen miljø, landbruk og landbruksbasert næringsutvikling. Strategiene bør være forankret i næringslivets utfordringer og nasjonale mål, og det bør være god sammenheng mellom planer og virkemidler. Dette stiller store krav til samhandling mellom fylkeskommunene, SNDs fylkeskontorer og andre statlige myndigheter. Regjeringen legger vekt på at arbeidet med fylkesvise programmer videreføres med sikte på bedre tilknytning mellom planer og virkemidler, og at ulike virkemidler i større grad ses i sammenheng. Alle aktuelle fylker vil bli bedt om å utarbeide en utkantstrategi innenfor sitt programarbeid.

  Den distriktspolitiske innsatsen på ulike områder bør i større grad vurderes i sammenheng med sikte på at den samlede innsatsen skal bli mer målrettet. Regjeringen vil på denne bakgrunn ta initiativet til enbred gjennomgang av effektene for distriktene av ulike virkemidler, blant annet samferdselsinvesteringer og ulike ordninger innenfor landbruket. En slik utredning vil innebære store faglige utfordringer.

  Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om distrikts- og regionalpolitikken våren 1997. I stortingsmeldingen vil det bli redegjort nærmere for befolknings- og næringsutvikling og om prinsipper for bruken av virkemidlene.

  3.2.5 En politikk for nyskaping og kompetanseutvikling

  Bedriftenes evne til omtilling og nyskaping blir stadig viktigere for å være konkurransedyktig. Dette omfatter utvikling av produkter og organisasjon og styrking av kompetansen hos ledelse og medarbeidere. Grunnlaget bygges opp gjennom et samspill mellom blant annet forskning og utvikling, kompetanseutvikling og effektiv kapitaltilgang.

  En gradvis omstilling mot et mer kunnskapsbasert næringsliv er en sentral utfordring for en framtidsrettet næringspolitikk. Nytt innhold i arbeidet og økte kunnskapskrav medfører behov for ny kompetanse og evne til omstilling og nyskaping. Livslang læring er nødvendig, og forskningsresultater må på en bedre måte enn i dag tilføres bedriftene. Næringsrettet FoU vil stå sentalt. Samtidig må arbeidstakere og bedrifter satse på etter- og videreutdanning som er målrettet og kompetansehevende. Gjennom satsingen på kompetanse og FoU vil Regjeringen legge til rette for kunnskapsbasert innovasjon og verdiskaping.

  Nyskaping og kompetanse må utvikles i en global sammenheng. Kunnskap og ideer flyter stadig raskere mellom land, ikke minst med bruk av de nye informasjons- og kommunikasjonsteknologiene, og innenfor flernasjonale selskaper. Nasjonale grenser får dermed mindre betydning for teknologi og markeder. Internasjonalt samarbeid og teknologiinnhenting blir en viktigere del av FoU-innsatsen i en stadig mer global økonomi.

  Innovasjon skjer i krysningspunktet mellom ny kunnskap og impulser fra markedene, og krever samarbeid mellom bedrifter, FoU-institusjoner, brukere og finansieringsinstitusjoner. Næringslivets innovasjonsaktiviteter omfatter forskning og utvikling, investeringer i nyskapende produksjonsutstyr, produktdesign, prøveproduksjon, markedsanalyser o.a.

  Med større kunnskapsinnhold i produktene er det nødvendig med økt innovasjon for å styrke verdiskapingen og sysselsettingen. Det er imidlertid store forskjeller mellom bedrifter og bransjer i hvilken grad de kan dra nytte av innovasjoner og i så fall bør satse på egen FoU, samarbeidsprosjekter eller innkjøpte tjenester. Andelen av små og mellomstore bedrifter som har innovasjonsaktivitet er lav, og det er en særlig utfordring å gjøre flere av disse innovative.

  Regjeringen vil arbeide for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Det vil fortsatt bli lagt vekt på brukerstyrte FoU-programmer i regi av Norges forskningsråd, for å stimulere bedriftene til å øke sin FoU-innsats og til å ta resultatene i bruk. Offentlig innsats bør konsentreres om oppgaver hvor det kan forventes gode resultater, men der det ikke er et tilstrekkelig grunnlag for en forretningsmessig finansiering, prosjekter med spredning av kunnskap og teknologi, langsiktig kunnskapsoppbygging (strategiske FoU-programmer og grunnforskning) og felt hvor det er brede brukerinteresser i Norge. Offentlig medfinansiering av prosjekter i næringslivet skal bidra til å øke bedriftenes innsats av egne ressurser til FoU.

  Gjennom tiltak for å bedre tilgangen av såkornkapital er det lagt til rette for at flere nyskapingsprosjekter kan gi grunnlag for bedriftsutvikling og økt sysselsetting, jf. avsn. 3.2.7.

  Prioriterte områder i programperioden vil være langsiktig, strategisk forskning ved universiteter og forkningsinstitutter, og tiltak med sikte på å få flere bedrifter til å ta i bruk FoU, enten ved selv å drive slikt arbeid eller ved å samarbeide med eksterne miljøer i Norge og utlandet. Den offentlige innsatsen vil i årene framover også legge økt vekt på formidling og spredning av teknologi. Blant annet vil det legges til rette for samarbeidsaktiviteter og personmobilitet, både mellom bedrifter og i forhold til FoU-institusjoner. Særlig er det ønskelig med mer samarbeid mellom store og mindre bedrifter, og mellom norske og utenlandske bedrifter. Denne strategien vil bli nærmere utdypet i en plan for å styrke FoU-innsatsen i næringslivet. Regjeringen legger vekt på samarbeid med næringsliv og fagbevegelse om å arbeide fram strategien.

  Næringslivets kompetansebehov er viktig for hvilke kunnskaper utdannings- og forskningssystemet bør tilføre. Dette er hensyn som vil vektlegges i en etter- og videreutdanningsreform, jf. avsn. 4.1.Regjeringen vil arbeide for økt kontakt og samarbeid mellom næringslivet og utdanningssystemet om innholdet i og utviklingen av kompetansetilbudet. Det er også en oppgave for næringslivet å utnytte kompetansen på områder der norske undervisnings- og forskningskrefter står sterkt, og der det ligger til rette for å hente inn velkvalifiserte medarbeidere.

  Den raske utviklingen innenfor informasjons- og kommunikasjonsteknologien stiller nye krav til kompetanse. Kompetansen må være tilgjengelig i alle deler av landet. Regjeringen vil legge vekt på videreutvikling av IT-miljøer med basis i de regionale nærings-, utdannings- og forskningsmiljøene. Gjennom virkemiddelapparatet må det legges til rette for et nettverkssamarbeid og en infrastruktur som sikrer tilstrekkelig informasjons- og kompetanseflyt mellom de nasjonale, regionale og lokale miljøene. Med dette vil de ulike IT-miljøene kunne utfylle og styrke hverandre gjensidig. I en slik sammenheng kan et informasjons- og kommunikasjonsteknologisk senter på Fornebu bidra til å styrke også andre IT-miljøer. Fornebu-sentret vil da inngå i en nasjonal sammenheng og forsterke de regionale miljøene som allerede finnes. Regjeringen vil derfor legge vekt på hensyn til utviklingen av et slikt senter ved disponeringen av statens eiendommer i Fornebu-området og ellers medvirke til at etableringen kommer i gang. Det forutsettes at eventuelt salg eller utleie skal skje til markedspris. Bruk av statlig reguleringsplan er en mulighet som vil bli vurdert.

  3.2.6 Politikk for en effektiv ressursutnyttelse

  Konkurransepolitikken

  Hovedmålet i konkurransepolitikken er å bidra til effektiv utnytting av samfunnets ressurser ved å legge til rette for virksom konkurranse.

  Regjeringen legger opp til aktiv bruk av konkurranselovens virkemidler. Det gjelder både håndheving av konkurranselovens forbuds- og påbudsbestemmelser, og anvendelse av lovens inngrepsfullmakter. De nærmeste årene vil det særlig være viktig med tilsyn av markeder som i større eller mindre grad er skjermet mot konkurranse fra utlandet, bl.a. detaljhandelen og den jordbruksbaserte næringsmiddelindustrien, og av markeder som er under utvikling som følge av deregulering, bl.a. markedene for elektrisk kraft, teletjenester, luftfart og legemidler.

  Regjeringen legger til grunn at omstruktureringer av tidligere monopolområder eller sterkt regulerte markeder skal lede til reell konkurranse i de aktuelle markedene. Offentlig forvaltningsvirksomhet som omdannes til egne selskaper, f.eks. statlige aksjeselskaper, vil da bli likestilt med andre bedrifter i forhold til konkurransemyndighetene. Det innebærer at en større del av næringslivet blir underlagt generelle rammebetingelser, og i mindre grad styres gjennom særskilte reguleringer.

  Ved nedbygging av tollbaserte handelshindre mellom land, framstår etter hvert konkurransebegrensninger som næringslivet i de enkelte land selv etablerer og ulike myndighetstiltak med handelshindrende virkning som stadig viktigere. EØS-avtalens konkurranseregler er i denne sammenheng viktige for å tilnærme konkurransepolitikken blant medlemslandene. Regjeringen ønsker å bidra til å utvikle et bredt internasjonalt regelverk om konkurransereguleringer, og vil delta aktivt i utforming og videreutvikling av avtaler innenfor EØS og WTO, jf. kap. 6.

  Omfang og innretning av næringsstøtten

  Næringsstøtten har til dels som formål å fremme nyskaping og omstillinger. Til dels skal den sikre opprettholdelse av næringsvirksomhet som bidrar til at ulike politiske mål kan oppnås. Jordbruket er viktig for sysselsetting i distriktene, matvaresikkerhet og bevaring av kulturlandskapet. Utvikling av bedrifter i områder med et svakt næringsgrunnlag bidrar til å opprettholde sysselsetting og bosetting i distriktene.

  Selv om den budsjettmessige næringsstøtten er redusert på en rekke områder de siste årene, er næringsstøtten som bevilges over statsbudsjettet fortsatt høy, jf. avsn. 7.3.4*. Regjeringen tar sikte på å videreføre arbeidet med å målrette og redusere næringsoverføringene.

  Utover den budsjettmessige støtten innebærer forskjeller i skatteregler og avgiftsnivåer eller avtaleregulerte priser støtte til enkelte næringer. Noen næringer mottar også støtte gjennom ulike former for konkurransebegrensninger. Dette vil ikke i første omgang belaste offentlige budsjetter, men fører til høyere utgifter for forbrukerne og andre deler av næringslivet. Regjeringen legger vekt på at arbeidet medkartlegging av næringsstøtte videreføres, både for å få en bedre oversikt over ulike støtteformer og et bedre grunnlag for internasjonale sammenlikninger.

  Både EØS-avtalen og WTO-avtalen legger rammer for bruken av næringsstøtte. Det gir norske bedrifter større sikkerhet for like konkurransevilkår med bedrifter i andre land. Disse avtalene gir fortsatt rom for støtte til prioriterte formål som FoU, distriktspolitikk, små og mellomstore bedrifter, jordbruk, reindrift og miljøtiltak. Jordbruksproduktene vil fortsatt ha et tollbasert vern som gir en stor grad av skjerming i forhold til konkurrerende, utenlandske varer.

  Det internasjonale regelverket legger hindringer for at land gjør bruk av nye proteksjonistiske tiltak. Som et lite land med stor utenriksøkonomi er Norge tjent med felles internasjonale rammer for begrensninger i næringsstøtten. Regjeringen vil arbeide for at det internasjonale regelverket om begrensning av næringsstøtte blir styrket, med sikte på en videre gradvis nedbygging av slik støtte. Omfanget og innretningen av næringsstøtten vil bli løpende vurdert, blant annet på bakgrunn av de internasjonale forpliktelsene.

  Politikken overfor små og mellomstore bedrifter

  Små og mellomstore bedrifter står for en viktig del av nyskapingen og omstillingen i næringslivet, men kan stå overfor særskilte utfordringer. Regjeringen vil derfor legge vekt på hensynene til disse bedriftene i den generelle økonomiske politikken og næringspolitikken. Nærings- og distriktspolitiske virkemidler som er av stor betydning for små og mellomstore bedrifter er risikofinansiering, veiledning, regelutforming og kompetanseoverføring.

  Statens nærings- og distriktsutviklingsfond er det sentrale instrumentet for myndighetenes bidrag til finansiering av små og mellomstore bedrifter. Det er blitt lagt økende vekt på bedriftsutviklingstiltak gjennom styrking av bedriftenes kompetanse, og fondet har forsterket innsatsen rettet mot innovasjon. Utviklingstilskudd, som tidligere bare var et distriktsrettet virkemiddel, har fra 1994 vært tilgjengelig for små og mellomstore bedrifter over hele landet.

  Små og mellomstore bedrifter kan ofte mangle den kompetanse og de ressurser som er nødvendige for å gjennomføre innovative prosjekter. Norges forskningsråd vil derfor rette en større del av innsatsen mot små og mellomstore bedrifter, og i større grad fordele innsatsen over ulik innovasjonsaktivitet.

  Gjennom Bygdeutviklingsmidlene ytes det støtte til små bedrifter i og i tilknytning til landbruket. Midlene skal bedre mulighetene til å etablere ny lønnsom næringsvirksomhet utfra lokale initiativ og prioriteringer.

  Veiledningstjenestene består av Teknologisk Institutt, Veiledningsinstituttet i Nord-Norge, Bedriftenes rådgivningstjeneste, Norsk Designråd, Statens Veiledningskontor for oppfinnere, Norges Industriattacheer og Euro Info-kontorene. Disse institusjonene har som hovedmål å bistå etablerere og små og mellomstore bedrifter med veiledning og rådgivning, ulike konsulenttjenester og opplæringstiltak. I tillegg gir fylkeskommunene, Fylkesmannen og kommunene veiledning til næringslivet. Videre tilbyr Norges Eksportråd spesialiserte tjenester retter mot eksportsatsing og internasjonalisering. Regjeringen vil arbeide for å få til bedre samordning og lettere tilgjengelighet for brukerne, og vil legge fram forslag til en mer effektiv organisering av tjenestene i stortingsmeldingen om næringspolitikk.

  Et velfungerende og enkelt regelverk er særlig viktig for små og mellomstore bedrifter. Det er behov for både en løpende evaluering av eksisterende lovgivning og kontroll med etablering av nytt regelverk. Gjennom etableringen av Oppgavepliktregisteret er det lagt grunnlag for en bedre samordning og forenkling av næringslivets oppgaveplikter til det offentlige. Hensynet til små og mellomstore bedrifter er særlig framhevet i mandatet til Næringslovutvalget.

  Offentlig sektor som konkurransefaktor

  Offentlig sektor forvalter en stor del av samfunnets ressurser, og frambringer en rekke tjenester som er sentrale både for næringslivet og for velferdstilbudet i lokalsamfunnene. For næringslivet er forutsigbarhet i myndighetenes opptreden viktig. Det betyr ikke at politikken kan legges fast en gang for alle. Men næringslivet bør ha trygghet for at virkemidlene utvikles i samsvar med de politiske målene, nye tiltak blir varslet i god tid og de samlede rammebetingelsene er konkurransedyktige.

  Et oversiktlig og velfungerende regelverk bidrar til effektiv ressursbruk og representerer et konkurransefortrinn for næringslivet i internasjonal sammenheng. Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle et hensiktsmessig regelverk.

  En rekke statlige og kommunale etater forvalter oppgaver som gir rammer for næringslivet. Regjeringen vil arbeide for at offentlig sektor skal videreutvikles som en positiv konkurransefaktor for norsk næringsliv. Det innebærer blant annet at offentlige etater skal utvikle en brukerorientert holdning, og være serviceinnstilte og fleksible, jf. avsn. 5.2.2*. Det bør etableres flere møteplasser for dialog mellom myndighetene og næringslivet.

  Offentlige anskaffelser utgjør en stor del av etterspørselen som retter seg mot næringslivet. De internasjonale avtalene på dette området har gitt norsk næringsliv muligheter til å konkurrere om offentlige kontrakter i hele EØS-området, samt i en del andre land gjennom WTO-avtalen. Mange lokale leverandører har fått økt konkurranse, ikke minst fra bedrifter i andre deler av landet. Regjeringen har oppnevnt et utvalg som skal legge fram forslag til forbedringer i regelverket for statlige anskaffelser innen 1.4.1997.

  Regjeringen vil legge forholdene til rette for at norsk næringsliv skal ha mulighet til å oppnå en betydelig del av oppdrag fra Forsvaret.

  Politikk for internasjonalisering og eksport

  I internasjonal sammenheng konkurrerer norske bedrifter med selskaper fra langt større land. Ressurser fra norske myndigheter kan iblant synes små i slike sammenhenger. Forankring i et lite land kan også gi fordeler for næringslivet som oversiktlighet, fleksibilitet og gode samarbeidsforhold. Regjeringen vil arbeide for å fremme norske interesser i videreutviklingen av det internasjonale regelverket som regulerer næringslivets konkurransevilkår både på europeisk og globalt nivå. I dette arbeidet vil det bli lagt opp til et hensiktsmessig og praktisk rettet samarbeid med næringslivet og partene i arbeidslivet.

  Gjennom en bedre samordning av innsatsen for å utvikle internasjonal kompetanse og markedsføringsarbeid vil bedriftenes forutsetninger for internasjonal virksomhet kunne forbedres. De norske ordningene for kredittforsikring og garantier ved eksport er i dag konkurransedyktige med andre lands tilbud. Satsingene på fjerne markeder krever at ulike politikkområder ses i sammenheng. Regionale planer for eksportsatsing i fjerne markeder har vist gode resultater, og Regjeringen vil fortsette samarbeidet med næringslivet om utvikling av regionplaner. Regionplanene skal bidra til synergieffekter mellom bruk av ulike virkemidler. Det gjelder de eksisterende eksportfremmende virkemidlene, men også gjennom politisk dialog, kulturutveksling, informasjon og nettverksbygging. Målet er få større effekt ut av det samlede arbeidet for internasjonalisering og eksport.

  Rammebetingelser fra miljøpolitikken

  Miljøutfordringenegjør det nødvendig med tilpasninger og omstillinger blant annet i næringslivet. Gjennom en ambisiøs miljøpolitikk legger Regjeringen opp til at norsk næringsliv fortsatt vil ligge langt framme i miljøvennlig produksjon. Tiltakene må ta hensyn til miljøgevinstene som oppnås og hva andre land gjør for å løse felles problemer. Forskning om og utvikling og anvendelse av bedre miljøteknologi vil fortsatt være viktig.

  3.2.7 Kapitaltilgang og eierskap

  Grunnlaget for god tilgang av kapital legges gjennom lønnsomhet og gode investeringsprosjekter som næringslivet utvikler. Myndighetenes oppgave er først og fremst å sørge for rammebetingelser for finansmarkedene som gir en effektiv kapitaltilførsel, både av lånekapital og ny egenkapital. Det er særlig viktig å forebygge at skattehensyn blir et ledende hensyn for plassering av kapital, noe som vil bidra til en lavere samfunnsmessig avkastning.

  For å styrke små og mellomstore bedrifter og stimulere til etablering av nye bedrifter ble Egenkapitaldivisjonen i SND opprettet i 1993. Ved at SND normalt ikke skal eie mer enn 35 prosent av et selskap, og aldri mer enn 49 prosent, vil fondets engasjementer utløse betydelig privat egenkapital. En nærmere vurdering av egenkapitalordningen vil være en del av en total vurdering av SNDs virksomhet som vil bli lagt fram for Stortinget våren 1997.

  Kapital som stilles til rådighet i en tidlig fase av nyutviklingsprosjekter, sammen med en aktiv tilførsel av kompetanse til bedrifts- og prosjektutviklingen, betegnes ofte som «såkornkapital». Flere av de eksisterende offentlige finansieringsordningene har til dels karakter av såkornkapital. Videre skal det opprettes en egen ordning med statlig kapital i form av ansvarlige lån, som kan ytes til såkornkapitalfond hvor private investorer går inn med egenkapital. Det er en forutsetning for engasjementene at statens kapitalinnskudd utløser en minst like stor innsats fra private investorer.

  En må nå regne med at næringslivet i hovedsak har god tilgang til lånekapital med en tilfredsstillende risikoprofil i det private markedet. Bedriftenes tilgang på lånekapital i det private markedet varierer først og fremst med den sikkerhet som kan stilles for lånene. Statlige låneordninger bør fortsatt være et supplement til det private tilbudet. SNDs tilbud strekker seg fra pantelån med relativt god sikkerhet (grunnfinansieringslån) til lån til utviklings-, nyetablerings- og omstillingsprosjekter med høy risiko og dårlig pantesikkerhet. Regjeringen vil i stortingsmeldingen om SND nærmere vurdere sammensetningen av SNDs lånetilbud med særlig vekt på små og mellomstore bedrifters behov.

  Eierskap bør vurderes ut fra betydningen for tilførsel av kapital til næringsvirksomhet og styringssignaler til ledelsen, men også ut fra hensyn til fordeling og langsiktighet. Bedrifter er svært forskjellige med hensyn til blant annet forretningsstrategi, kapitalbehov, finansieringskilder og resultatoppfølging. Hvilken eierform som er mest tjenlig vil derfor være høyst varierende. I de fleste sammenhenger vil konkurransesituasjonen være viktigere som styringskorrektiv enn om bedriften er for eksempel offentlig eller privat eid.

  Regjeringen mener en balansert eierstruktur i næringslivet, der en opprettholder et betydelig nasjonalt eierskap, er viktig for utviklingen av vekstkraftige nærings- og kompetansemiljøer i Norge. Det viktigste er at vi har eiere som er interessert i å drive virksomhet i Norge. Kompetente eiere er ofte viktigere enn om eierne er norske eller utenlandske. Nasjonalt eierskap kan i seg selv bidra positivt til utviklingen av norsk næringsliv, blant annet fordi ledelse, forskningsaktiviteter og andre sentrale funksjoner ofte blir lokalisert der eierkontrollen befinner seg.

  Et supplerende innslag av utenlandsk eierskap kan imidlertid være viktig i norsk næringsliv. Mange bedrifter er avhengige av tilknytning til internasjonale selskaper for å få den nødvendige tilgangen til markeder, kompetanse og teknologi. De siste årene har en rekke norske selskaper ekspandert i utlandet, mens andre bedrifter har fått utenlandske eiere. Både norske og utenlandske investeringer med sikte på aktiv næringsutvikling vil fortsatt være nødvendig for verdiskaping og sysselsetting.

  Investorer med spesialisert kompetanse i selskapsvurdering og prosjektoppfølging spiller en viktig rolle for å utløse investeringer i egenkapitalmarkedet for små og mellomstore bedrifter. Dette er et eksempel på kompetent eierskap, som for den enkelte bedrift kan utøves både av morselskaper, spesialiserte investerings- og ventureselskaper og privatpersoner. Regjeringen vil vurdere statens samlede virkemidler med sikte på at det ut fra risikohensyn kan legges bedre til rette for private nyskapings- eller ventureselskaper.

  I Norge er det et mangfoldig offentlig eierskap over et bredt område i næringslivet og samfunnet ellers. En rekke selskaper med staten eller kommuner som majoritetseier drives på et forretningsmessig grunnlag, men innenfor reguleringer, tilsyn og eierkontroll som ivaretar samfunnsmessige sider av virksomheten. Andre offentlige selskaper ivaretar forvaltningsoppgaver. Begrunnelsen for det offentlige eierskapet varierer fra selskap til selskap. Politiske mål for tjenestetilbudet gjør statlig eller kommunalt eierskap hensiktsmessig for en del forretningsvirksomhet. Tjenester med karakter av naturlige monopoler kan ivaretas gjennom offentlig eierskap eller ved hjelp av offentlige reguleringer. Fordelingspolitiske og andre samfunnsmessige hensyn begrunner også en stor del av det offentlige eierskapet.

  Staten utgjør derfor en stor og viktig del av det nasjonale eierskapet i Norge. Dette eierskapet bør videreutvikles slik at staten blir bedre til å utøve sin eierrolle på områder der det er hensiktsmessig. Statens eierskap omfatter også norske selskaper med betydelig og økende internasjonal virksomhet. Regjeringen legger opp til at det statlige eierskapet skal ivaretas på en måte som sikrer en best mulig utnyttelse av ressursene, blant annet ved krav til avkastning på den investerte kapitalen. Mange av de statlige selskapene som konkurrerer internasjonalt må foreta investeringer på tvers av landegrenser for å hevde seg i konkurransen. Når disse selskapene utvikler konkrete og gode prosjekter, bør det statlige eierskapet så langt som mulig ikke bli til hinder for at prosjektene kan iverksettes. Regjeringen vil vurdere hvilken rolle staten kan ha som medinvestor for bedrifter som foretar store investeringer i utlandet. Statlig engasjement må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle, og være forankret i grundige analyser og velfunderte strategiske planer. Lønnsomhetsvurderinger må ligge til grunn for tilførsel av kapital til bedrifter med statlig eierskap.

  Statens engasjement i næringslivet gjør at staten i flere sektorer både er eier og har en regulerende rolle. Det er derfor viktig med klare rammebetingelser for regulering av virksomheten når staten engasjerer seg i forretningsmessig drift. I utformingen av de næringspolitiske virkemidlene vil Regjeringen fortsatt legge opp til at myndighetenes regulerende rolle skilles klart fra forretningsmessig utøvelse av næringsvirksomhet.

  Regjeringen tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om eierskap i første halvår 1997. Meldingen vil gi en oversikt over eiersituasjonen i norsk næringsliv og drøfte statens eierrolle, herunder hvordan utviklingen av det statlige eierskapet kan sikre langsiktighet og effektiv styring av kapitalen. Det vil også bli gitt en omtale av ulike regler og rammebetingelser for eierskap. Meldingen skal skissere retningslinjer som tar sikte på å klargjøre problemstillinger knyttet til statens rolle som eier og statens regulerende rolle. Regjeringen vil også vurdere om det bør varsles ytterligere tiltak for å styrke tilgangen av privat kapital til norsk næringsliv.

  3.2.8 Samferdselspolitikken

  Godt utbygde samferdselsnett med tilfredsstillende standard er en forutsetning for bosetting, gode levekår og et velfungerende næringsliv i alle deler av landet. Transport og kommunikasjoner vil være viktige konkurransefaktorer for næringslivet i årene framover, noe som krever godt vedlikehold og videre utbygging og utvikling av infrastrukturen. Fordelingsmessige virkninger mellom ulike deler av landet vil bli vurdert innenfor rammen av den helhetlige distrikts- og regionalpolitikken.

  Pris og kvalitet på posttjenester og telekommunikasjoner er en viktig konkurransefaktor for næringslivet. Regjeringen vil sikre en infrastruktur som gir gode muligheter for elektronisk kommunikasjon over hele landet, og som dermed reduserer avstandsulempene i distriktene. Det skal fortsatt være et landsomfattende og likeverdig tilbud av grunnleggende post- og teletjenester med høy kvalitet og lave priser.

  Transport- og kommunikasjonssektorene er preget av raske teknologiske og markedsmessige endringer. Det vil fortsatt stille store krav til omstilling og effektiv ressursbruk i samferdselssektoren.

  Regjeringen vil legge økt vekt på en helhetlig samferdselsplanlegging og bedre samordning mellom de ulike transportmidlene. Havnene skal integreres bedre i det totale transportsystemet. Godsterminalene skal moderniseres. Det skal legges bedre til rette for omstigning til og mellom kollektivtilbudene. I løpet av langtidsprogramperioden skal det utarbeides en samlet og helhetlig plan for veg- og vegtrafikk, luftfart, bane og havner og farleder.

  Virkemidlene i transportpolitikken må i årene framover i større grad ta hensyn til at transport- og miljøproblemene for en stor del er forskjellige i distriktene og i de store byområdene. I distriktene skal det legges godt til rette for bruk av personbil, og fylkeskommunene vil få sterkere innflytelse over bruken av midler til riksveger som ikke er en del av stamvegnettet. I og mellom byområdene skal det legges til rette for utbygging av kollektivtransporten, kombinert med andre tiltak for å begrense bilbruken. Tiltakene må ses i sammenheng med utviklingen i transportbehovene i næringslivet og arbeidslivet. Dette vil kreve et bredere samarbeid mellom statlige og lokale myndigheter, blant annet med sikte på en utvidet og fleksibel bruk av alternative finansieringsformer.

  Sjøsikkerhetsarbeidet, både nasjonalt, regionalt og internasjonalt, vil være viktig i årene framover. Det internasjonale samarbeidet om sikkerhet til sjøs blir stadig mer omfattende. Regjeringen legger vekt på en fortsatt innsats for sjøsikkerhet i norske farvann og at Norge skal være en pådriver for miljø- og sikkerhetstiltak i det internasjonale skipsfartspolitiske samarbeidet.

  Kompetansen om miljø og kollektivtransport skal styrkes i transportetatene, særlig i Statens vegvesen. Investeringsplaner skal utarbeides med respekt for naturverdier og kulturverdier.

  Transportsektoren påfører samfunnet betydelige kostnader i form av støy og forurensning. For forurensningsproblemer som er internasjonale i sin karakter vil Regjeringen i hovedsak bruke generelle og tverrsektorielle virkemidler, blant annet avgifter. Spørsmål knyttet til avgiftsleggingen av de ulike transportmidlene vil bli nærmere vurdert i stortingsmeldingen om oppfølging av Grønn skattekommisjon. Lokale miljøproblemer skal først og fremst løses ved å bruke virkemidler som er tilpasset lokale forhold. Det er utarbeidet rikspolitiske retningslinjer for samordnet transport- og arealplanlegging, og i tilknytning til forurensningsloven er det fastsatt grenseverdier for lokale luftforurensninger og støy fra samferdselssektoren. Tiltak overfor lokale luftforurensningsproblemer og støy vil bli vurdert nærmere i sektorplanene for samferdsel.

  3.2.9 Informasjonsteknologi i nærings- og distriktsutviklingen

  Informasjonsteknologien blir stadig viktigere som verktøy for kommunikasjon og nyskaping i næringslivet og offentlig sektor. Framstilling og formidling av kunnskap blir mindre stedbunden og kan lokaliseres uavhengig av bedriftenes vareproduksjon. Ved at bedriftene kobles sammen i internasjonale nettverk bidrar IT til globalisering av økonomien.

  Næringslivet må ligge langt framme i anvendelsen av IT for å kunne konkurrere i en stadig mer global kunnskapsøkonomi. Det må utvikles sterke kompetansemiljøer i hele landet og tilknytning til internasjonale nettverk. Bruk av IT-nettverk vil være viktig for små og mellomstore bedrifter. Bedriftene som produserer varer og tjenester knyttet til informasjons- og kommunikasjonsteknologien utgjør en viktig og voksende del av næringslivet. Det offentliges viktigste oppgave vil være å bidra til kompetanseoppbygging gjennom utdannings- og forskningssystemet. I denne sammenheng vil utveksling av kunnskap og samspill mellom universitets- og høyskolesektoren, forskningsinstituttene, IT-bedriftene og andre bedrifter være viktig.

  Regjeringen vil også bidra til IT-utviklingen i næringslivet gjennom støtte til innovasjoner, blant annet gjennom finansieringsordningene i SND og brukerstyrte FoU-programmer. I dag utgjør IT-prosjekter mer enn halvparten av bevilgningene til offentlige FoU-kontrakter. Det er også viktig at myndighetene opptrer som krevende kunder ved bruk av IT.

  Forutsigbare investeringsvilkår er viktig for en effektiv bruk av IT. Sentralt i denne sammenheng er regulering av telesektoren, lover og regelverk på områder som opphavsrett og personvern, og avtaleverk for arbeidslivet. Rettighetshaveres interesser ved produksjon, formidling og gjenskaping av åndsverk med IT bør sikres like godt som ved tradisjonell framstilling og formidling av åndsverk. Hensyn til rettighetshavere må imidlertid balanseres i forhold til brukerhensyn. Regelverket fastlegges i stor grad i internasjonale organer, som EU og WTO. IT-områdets globale karakter tilsier at løsninger fortsatt må søkes på internasjonalt nivå.

  Høy utdanning er nødvendig for mange som skal arbeide med bruk og utvikling av IT. Utdanningskapasiteten for IT-kandidater på universitets- og høyskolenivå ble betydelig økt under den første handlingsplanen for IT i 1986-1990. Det er viktig at utdanningstilbudet utvikles i takt med behovet for denne typen arbeidskraft, samtidig som skoleverket må motivere for en realfaglig utdanning på høyt nivå.

  IT- og telenett reduserer avstandsulemper. Det gjør det lettere for distriktsbedriftene å konkurrere i et større markedsområde, men gjør også distriktene mer tilgjengelige for konkurranse fra andre bedrifter. Derfor må det informasjons- og kommunikasjonsteknologiske sentret som planlegges i Fornebu-området bidra til å styrke IT-miljøene i alle deler av landet, blant annet gjennom tilknytning og utveksling av tjenester gjennom nettene, jf. avsn. 3.2.5.

  IT-utviklingen berører oppgavene i en rekke departementer. Ved at Planleggings- og samordningsdepartementet har fått et særlig ansvar for samordning av Regjeringens IT-politikk er det lagt et godt grunnlag for en helhetlig IT-politikk.

  3.2.10 Politikken overfor primærnæringene

  Regjeringen vil skape grunnlag for et levedyktig og bærekraftig landbruk i hele landet. Landbrukspolitikken er sentral i en helhetlig distriktspolitikk. Landbruket omfatter jordbruk, skogbruk, reindrift og ny næringsutvikling i og i tilknytning til disse næringene. Landbrukspolitikken skal i årene framover:

  • Støtte opp om en omfattende og effektiv landbruksproduksjon i Norge, som kan gi grunnlag for sysselsetting i primærproduksjon og foredlingsindustri.
  • Sikre en landbruksproduksjon tilpasset naturens tåleevne, der hensynet til kulturlandskapet, biologisk mangfold og lokale miljø- og produksjonsforutsetninger må stå sentralt.
  • Bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser. Dette vil bety mest for forbrukergrupper med svak økonomi.
  • Bidra til å opprettholde bosettingsgrunnlaget ved å utvikle et levedyktig landbruk og legge til rette for utvikling av alternative arbeidsplasser i tilknytning til landbruket.

    Jordbruket er viktig for å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønstret. For at jordbruket også i framtiden skal kunne ha denne funksjonen må inntjeningen bedres og avhengigheten av næringsstøtte reduseres. På grunn av de geografiske og klimatiske forholdene vil det likevel være nødvendig med betydelig næringsstøtte til jordbruket. De arbeidskrevende husdyrproduksjonene i distriktene skal fortsatt prioriteres. Naturgitte forhold tilsier at det i det norske jordbruket må være rom for både små og store bruk, både deltidsbruk og heltidsbruk. Det må satses mer på produkter det er etterspørsel etter, samtidig som produksjonen reduseres på områder der det i dag er overproduksjon. Regjeringen legger opp til en styrket satsing på produksjon, foredling og omsetning av økologiske matvarer.

    Jordbruksbasert næringsmiddelindustri utgjør en relativt stor del av den norske industriproduksjonen, og har vesentlig distriktspolitisk betydning. Primærproduksjonen i Norge er avhengig av en konkurransedyktig norsk næringsmiddelindustri for avsetning av jordbruksvarer, samtidig som jordbruket dekker en betydelig del av råstoffbehovet i næringsmiddelindustrien. Det gir et gjensidig avhengighetsforhold mellom primærproduksjonen og store deler av næringsmiddelindustrien.

    Forbrukerne bør være sikre på at de får trygge matvarer av god kvalitet. Kontroll og tilsyn med næringsmidler, samt kvalitetsfremmende arbeid i alle ledd av produksjonskjeden vil fortsatt være prioriterte oppgaver. Det er et mål å opprettholde den gode dyrehelsen, og som ledd i dette, redusere bruken av antibiotika i husdyrholdet. Bruk av veksthormoner skal ikke være tillatt i Norge. Regjeringen ønsker også å forhindre omsetning av varer som er produsert med veksthormoner. Genmodifiserte næringsmidler skal innenfor hensyn til Norges internasjonale forpliktelser i størst mulig grad merkes, slik at forbrukerne gis mulighet til å foreta informerte valg.

    I skogpolitikken vil Regjeringen legge til rette for en aktiv bruk av skogressursene på kort og lang sikt, samtidig som miljøverdiene i skogen tas vare på og utvikles videre. Barskogvern inngår som et virkemiddel i en bærekraftig skogpolitikk. Skogbruket og skogindustrien (treforedling, trelast og trevarer) er viktig for verdiskapingen og sysselsettingen i distriktene og står for betydelige eksportinntekter. Skogbruket vil gjennom økt bruk av bioenergi også få større energipolitisk betydning i årene framover, jf. avsn. 3.3. Produktivitetsvekst, kompetanseoppbygging, produktutvikling og markedsorientering er sentrale utfordringer. Rammebetingelsene for ulike former for avvirkning vil bli vurdert nærmere, med sikte på å fjerne skjevheter som kan være til hinder for at det utvikles flere helårs arbeidsplasser i skogbruket. Samtidig må skogens og utmarkas betydning for rekreasjon og friluftsliv prioriteres, - noe som gir grunnlag for betydelige tilleggsnæringer dersom slik tjenesteproduksjon er profesjonell og markedsrettet.

    Reindriften skal være bærekraftig både økologisk, økonomisk og kulturelt. Regjeringen legger til grunn at reindriften også i framtiden skal kunne stå som en sentral bærer av samisk kultur. Arbeidet med et opplegg for at virkemidlene etter reindriftsloven og tiltakene etter reindriftsavtalen i større grad skal kunne brukes sammen, vil ha prioritet i langtidsprogramperioden. Reindriftspolitikken skal også bidra til utvikling av tilleggs- og kombinasjonsnæringer i reindriften med utgangspunkt i samisk tradisjon og kultur.

    Ny næringsutvikling i bygdene basert på lokale ressurser vil fortsatt være en prioritert oppgave. Kompetanseutvikling, herunder bruk av IT, vil stå sentralt. Bygdeutviklingsmidlene er en integrert del av Regjeringens politikk overfor primærnæringene, og det er særlig viktig å utvikle virksomhet som kan gi flere arbeidsplasser for kvinner og ungdom. For å nå målene for bosetting og sysselsetting i distriktene vil det i årene framover fortsatt være behov for slik innsats for ny næringsutvikling i bygdene.

    Fiskeri- og havbrukspolitikken skal bidra til økt verdiskaping i en lønnsom og bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring, og gjennom dette gi grunnlag for bosetting, sysselsetting og utvikling langs kysten. Regjeringen vil arbeide for en forvaltning av fiskeressursene som sikrer en høyest mulig langsiktig og bærekraftig avkastning, en miljøsikker havbruksnæring og et godt fiskerihavnetilbud.

    Ressurssituasjonen er for tiden god for de fleste viktige fiskeslag i Barentshavet. Dette gir grunnlag for høye fangstkvoter, noe som igjen gir muligheter for å øke lønnsomheten i fiskeflåten og foredlingsindustrien. I Nordsjøen er derimot mange bestander i dårlig forfatning, og det vil være en oppgave i langtidsprogramperioden å forbedre forvaltningen av bestandene i Nordsjøen.

    Det er nødvendig med en betydelig fornyelse og oppgradering av fiskeflåten, både for å skape effektiv drift og lønnsomhet, og for å utvikle et best mulig samspill med industriens behov for kvalitetsråstoff. Regjeringen vil legge opp til en allsidig og variert flåtestruktur. Kystflåten skal fortsatt være ryggraden i norsk fiskerinæring. Havfiskeflåten vil samtidig spille en viktig rolle. Regjeringen mener at det for å sikre foredlingsindustrien på land er ønskelig å begrense omfanget av ombordproduksjon.

    En lønnsom og omstillingsdyktig fiskeforedlingsindustri med stabil og helårig drift er viktig for sysselsetting og bosetting langs kysten. Dette er avhengig av en forutsigbar tilførsel av råstoff, og en kapasitet og struktur i industrien som er tilpasset råstoffgrunnlaget. En variert bedriftsstruktur med tilstrekkelig fleksibilitet og omstillingsevne er nødvendig for å kunne drive lønnsomt og effektivt også under skiftende markeds- og ressursforhold. En videre utvikling av foredlingsindustrien og norsk fiskerinæring for øvrig, fordrer at forholdene legges til rette for økt verdiskaping gjennom produktutvikling, større grad av innenlands bearbeiding av råstoffet og satsing på markedsarbeid og markedsforskning.

    Fiskerinæringen er i dag en lønnsom næring. Regjeringen vil fortsatt arbeide for å legge forholdene til rette slik at samspillet i næringen og mellom fiskeri- og havbruksnæringen, leverandørindustrien og annen tilknyttet virksomhet kan bli bedre. Målet er at økt lønnsomhet og større verdiskaping skal gi grunnlag for videre utvikling av lønnsomme arbeidsplasser og stabil bosetting langs kysten.

    Fiskeri- og havbruksnæringen er en av Norges største eksportnæringer, med en eksportverdi for fisk og fiskevarer på om lag 22 milliarder kroner i 1996. Regjeringen tar sikte på i løpet av 1997 å legge fram en stortingsmelding med strategier for framtidig utvikling i fiskerinæringen. Meldingen vil også gi en nærmere drøfting av næringens utfordringer i årene framover. Oppfølging og gjennomføring av strategiene vil stå sentralt i fiskerimyndighetenes arbeid i langtidsprogramperioden.

    3.3 ENERGI- OG PETROLEUMSPOLITIKKEN

    3.3.1 Utfordringer og mål

    Norge har meget store og verdifulle energiressurser. Vannkraftressursene har spilt en sentral rolle i oppbyggingen av industri i Norge siden århundreskiftet, og fra 1970-årene har det norske samfunnet blitt tilført store inntekter fra salg av råolje og naturgass. I framtiden legges det opp til at også fornybare energikilder utenom vannkraft skal spille en viktig rolle i den innenlandske energiforsyningen. Regjeringens hovedmål i energipolitikken er:

    • Olje- og gassressursene skal gi høyest mulig verdiskaping og bidra til å sikre velferd og sysselsetting.
    • En samfunnsøkonomisk lønnsom internasjonalisering av vår industri knyttet til olje- og gassvirksomheten, basert på industriens egen konkurransedyktighet. Dette vil bidra til å videreutvikle næringen ut over varigheten av de norske olje- gassressursene.
    • Forene rollen som stor energiprodusent med å være et foregangsland i miljøspørsmål.
    • Vannkraftressursene skal forvaltes til beste for hele samfunnet. En effektiv produksjon, omsetning og overføring og bruk av kraft kan gi et vesentlig bidrag til verdiskaping og sysselsetting og til et rent miljø.
    • Ved hjelp av fornybare energikilder skal det normalt produseres elektrisitet tilsvarende det norske elektrisitetsforbruket. Økt bruk av nye fornybare energikilder kan bidra til reduserte utslipp av klimagasser og gjøre energibruken mer fleksibel.

      Petroleumsinntektene er inntekter fra salg av en ikke-fornybar naturressurs, og bør forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de også kommer framtidige generasjoner til gode. Det innebærer at forvaltningen av petroleumsressursene må ses i sammenheng med den økonomiske politikken for øvrig og de oppgavene som samfunnet står overfor på lengre sikt når det gjelder å sikre høy sysselsetting og gode velferdsordninger. Det er derfor avgjørende å skille opptjeningen av petroleumsinntektene fra bruken av dem.

      Staten har gjennom statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) store direkte eierinteresser på kontinentalsokkelen. Regjeringens hovedmål for Statoil er at det skapes størst mulig verdiskaping for eieren over tid, gjennom utbetalt utbytte og ved at selskapets verdi øker.

      Det er et mål for Regjeringen å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken. Det innebærer at leting etter, utvinning og transport av petroleum må skje på en miljømessig forsvarlig måte. Forvaltningen av olje- og gassressursene må også ses i sammenheng med de internasjonale miljøutfordringene, særlig faren for alvorlige klimaendringer som følge av økte menneskeskapte utslipp av CO₂og andre klimagasser. Klimaproblemet er globalt, og det kreves derfor en internasjonalt samordnet politikk for å begrense utslippene av klimagasser.

      Vannkraft er en ren og fornybar energikilde som ikke gir utslipp til luft. Utbyggingen kan imidlertid medføre store og til dels ugjenkallelige inngrep i verdifull natur. Ulempene ved vannkraftutbygging må derfor i hvert enkelt tilfelle veies opp mot de fordelene som samfunnet får. Regjeringens mål er at vannkraftressursene skal forvaltes innenfor miljømessig forsvarlige rammer.

      Energiloven av 1991 sikrer at vannkraftressursene utnyttes bedre enn tidligere. Utfordringen framover blir å videreføre arbeidet med å utvikle velfungerende markeder og sørge for at loven bidrar til effektiv ressursutnyttelse, trygg krafttilgang og utjevning av prisene. Fleksibel prissetting og gode utvekslingsmuligheter med utlandet vil føre til en bedre økonomisk tilpasning til de naturgitte variasjonene i produksjon av og etterspørsel etter kraft. Markedets funksjonsmåte vil være sentralt for å bedre utnyttelsen av vannkraftressursene og bedre kraftbalansen. Økte kraftpriser vil øke interessen for å bygge ut ny vannkraft og oppruste eksisterende verk, stimulere til en mer effektiv energibruk, bidra til større fleksibilitet og utvikle alternative energikilder.

      Det er et mål å hente ut det betydelige potensialet til gevinster som ligger i å knytte det norske vannkraftsystemet sammen med de mer varmekraftbaserte systemene i våre naboland. Dette innebærer at kraft eksporteres fra Norge når kostnadene i utlandet er høyere enn prisene i Norge, og at det importeres kraft til Norge når forholdet er motsatt. For Norge er det viktig å ha overføringsforbindelser til flere land. Dette gir mer stabile priser innenlands, økt tørrårssikring og bedre utnyttelse av kraftressursene. Vannkraft er i dag den viktigste av de fornybare energikildene, men det er et mål at fornybare energikilder som bio-, vind-, og solenergi i framtiden skal utgjøre en større del av det samlede energiforbruket.

      ---

      BOKS 3.4
      Mulige konflikter i energiforsyningen

      Med normale nedbørs- og tilsigsforhold produserer Norge i dag om lag like mye kraft som det forbrukes. Med fortsatt vekst i forbruket må dette dekkes inn enten ved å øke tilgangen på kraft eller ved tiltak for å dempe forbruksveksten. For å øke tilgangen på kraft, kan enten den innenlandske produksjonen eller importen økes. Forbruket kan for eksempel reduseres ved å erstatte noe av dagens forbruk av elektrisitet med andre energibærere. Når den framtidige kraftbalansen skal vurderes, er det derfor nødvendig å se hele energiforsyningen under ett. Uansett om det velges å øke tilgangen på kraft, redusere forbruket eller en kombinasjon av disse, vil det oppstå en rekke målkonflikter når det gjelder hensynet til norsk natur, hensynet til det globale klimaet og ønsket om å unngå sterk prisøkning på elektrisitet. Alternativer og mulige målkonflikter i energiforsyningen vil bli vurdert nærmere av et eget utvalg, jf. avsnitt 3.3.3.

      Tilgangssiden

      For å bedre kraftbalansen kan det bygges ut mer av den vannkraften som gjennom Samlet plan er frigitt for konsesjonsbehandling. Mange av disse prosjektene kan også være konfliktfylte fordi de medfører inngrep i norsk natur.

      Muligheten til å utveksle kraft med våre naboland utgjør et viktig sikkerhetsnett i elektrisitetsforsyningen og bidrar til å bedre ressursutnyttelsen i de nordiske energiforsyningssystemene. I tørrår eller i situasjoner med stor etterspørsel vil import av kraft bidra til å dekke inn et kraftunderskudd. Et kraftunderskudd vil også kunne dekkes inn med import av kraft på mer permanent basis. Denne kraften vil imidlertid i stor grad bli produsert ved hjelp av fossile brensler, og utslippene av CO₂ i nabolandene vil øke. Direkte bruk av olje er mer effektivt til oppvarming enn bruk av elektrisitet basert på kull. Hvis kullkraft er alternativet, vil derfor økt bruk av olje bidra til å redusere de samlede utslippene av CO₂.

      Økt bruk av nye fornybare energikilder som bioenergi, solenergi, varmepumper og satsing på energiøkonomisering der dette er samfunnsøkonomisk lønnsomt, vil kunne redusere elektrisitetsforbruket. Biobrensel vil bli utnyttet mest effektivt dersom det nyttes direkte til oppvarming, slik at elektrisitet kan frigjøres til andre anvendelser. Biobrensel er den av de fornybare energikildene som prismessig best kan konkurrere med elektrisitet og olje til oppvarming, men det vil ta tid å øke kapasiteten og potensialet er også begrenset. Gjennom teknologiutvikling som har funnet sted i løpet av det siste tiåret, er også kostnadene for andre fornybare energikilder betydelig redusert, men fortsatt er de ikke konkurransedyktige med vannkraft og olje i Norge.

      Et annet alternativ kunne på sikt være å dekke opp økt innenlandsk forbruk med økt produksjon av gasskraft, men dette ville føre til en økning i de norske utslippene av CO₂.

      Etterspørselssiden

      En knappere tilgang på utbyggbare vassdrag vil gi høyere priser og på den måten dempe forbruket. For å redusere forbruket av elektrisitet ut over dette, kan myndighetene øke prisene på elektrisitet slik at forbruksveksten dempes og vris over mot andre energikilder. Det er først og fremst elektrisitet brukt direkte til oppvarmingsformål som kan erstattes av vannbåren varme basert på varmepumper, bioenergi og olje. En overgang til bruk av oljeprodukter til oppvarming istedet for elektrisitet vil imidlertid føre til økt lokal forurensning og økte utslipp av klimagasser. Så lenge prisen på olje er relativt lav, vil en kunne få en sterk overgang til oljefyring og i mindre grad til biobrensler. For å motvirke dette kan avgiftene på oljeprodukter økes slik at det blir mer lønnsomt å bruke biobrensler. Biobrensler vil også gi noe lokal forurensning, men dette problemet er relativt lite med moderne forbrenningsteknologi. En økning i prisene på elektrisitet og olje vil også bidra til økt energieffektivisering.

      ---

      3.3.2 Status ved inngangen til programperioden

      De samlede utvinnbare petroleumsressursene på den norske kontinentalsokkelen er nå anslått til 12,5 mrd. Sm³ oljeekvivalenter. Dette er en økning på 14 prosent fra fjorårets anslag. Det er stor usikkerhet knyttet til den anslåtte økningen i ressursene og til når disse kan bli utvunnet, jf. avsnitt 8.2.2*.

      Olje- og gassressursene vil gi Norge store inntekter de nærmeste årene. Petroleumsvirksomheten sto for om lag 16 prosent av bruttonasjonalproduktet og om lag 38 prosent av Norges samlede eksport i 1996. En betydelig del av inntektene fra salg av petroleum har tidligere vært benyttet til å reinvestere i petroleumssektoren. Virksomheten går nå i større grad over i en lang høstingsfase med lavere investeringer, hvor en i økende grad får inntekter fra de investeringene som allerede er gjennomført. Selv om det forventes et fall i produksjonen av råolje fra rundt århundreskiftet, jf. figur 3.4, vil nettoinntektene fra salg av petroleum (netto kontantstrømmen) holde seg på et høyt nivå også etter århundreskiftet.

      
      Figur 3.4 Utvinning av petroleum¹⁾. 1971-2020.
      1) Utviklingen etter 1996 er anslag brukt i de makroøkonomiske beregningene i denne meldingen.
      Kilde: Oljedirektoratet.

      En stadig effektivisering av petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel vil gjøre virksomheten mer robust overfor eventuelle fall i produsentprisene. Både leting, utvinning og drift må gjøres mest mulig kostnadseffektiv. De senere års utvikling av ny produksjonsteknologi gir grunn til optimisme. Ny teknologi har økt utvinningsgraden vesentlig i eksisterende felt og gjort det mulig å bygge ut funn som tidligere ikke var økonomisk drivverdige. Arbeidet med å drive og bygge ut norsk petroleumsvirksomhet bedre og billigere (NORSOK-arbeidet) har også resultert i lavere kostnader og dermed økt verdiskaping i virksomheten på den norske kontinentalsokkelen. Denne effektiviseringen er av stor betydning for vår evne til å kunne delta i internasjonal olje- og gassvirksomhet.

      Norge har også en svært verdifull, fornybar naturressurs i vannkraften. Ressursen er fordelt over størstedelen av landet, og vannkraft spiller en vesentlig rolle i økonomien, både som ren energi i husholdningene og som innsatsvare i produksjon. Vassdragsressursene har også verdi ved utnyttelse i primærnæringene, turistnæringen og for bevaring av det biologiske mangfoldet. Kraftforsyningen gir inntekter til det offentlige både gjennom eierskap og skatter og avgifter.

      Utviklingen i det langsiktige energipolitiske samarbeidet internt i EU vil være viktig for Norge som stor produsent av råolje, naturgass og vannkraft.Gjennom EØS-avtalen har Norge sluttet seg til en rekke direktiver på energiområdet. Direktivet om felles regler for det interne elektrisitetsmarkedet i EU, som ble vedtatt i 1996, forventes ikke å få konsekvenser for hvordan det norske og det nordiske elektrisitetsmarkedet organiseres. Direktivet vil imidlertid kunne legge viktige premisser for utviklingen av et kraftmarked internt i EU.

      Figur 3.5 viser utviklingen i forbruk, faktisk produksjon og midlere produksjon av elektrisitet i perioden 1988-1996. På grunn av nedbørsrike år har faktisk produksjon vært større enn forbruket fram til 1996. Elektrisitetsforbruket i dag tilsvarer om lag produksjonsevnen ved normale nedbørs- og tilsigsforhold. Med fortsatt vekst i etterspørselen og få nye prosjekter under utbygging, vil den innenlandske kraftbalansen kunne bli strammere i årene som kommer. Det tar tid å bedre kraftbalansen. Det kan derfor ikke ses bort fra en viss prisstigning på kraft i de nærmeste årene i forhold til det gjennomsnittlige nivået de senere årene, selv om høye temperaturer og gode tilsig kan motvirke dette i enkelte år.

      
      Figur 3.5 Beregnet kraftbalanse. 1988-1996. TWh.
      Kilde: Statistisk sentralbyrå og Norges vassdrags- og energiverk.

      3.3.3 Hovedlinjer i Regjeringens politikk

      Petroleum

      Regjeringen vil legge stor vekt på at statens inntekter fra petroleumsvirksomheten forvaltes slik at det tas hensyn til framtidige generasjoner. Det må tas hensyn til den betydelige usikkerheten som knytter seg til størrelsen på de framtidige petroleumsinntektene, som skyldes at både framtidig oljepris og oljeproduksjon er usikre. Regjeringen mener at det er avgjørende å skille opptjeningen av petroleumsinntektene fra bruken av disse, gjennom oppbygging av Statens petroleumsfond. Gjennom skattesystemet og statens direkte økonomiske engasjement (SDØE) vil Regjeringen sikre at en stor andel av inntektene fra petroleumsvirksomheten tilfaller fellesskapet, samtidig som virksomheten skjer mest mulig kostnadseffektivt. Forvaltningen av petroleumsformuen må ses i nær sammenheng med forvaltningen av de andre komponentene i nasjonalformuen, jf. avsnitt 2.1.

      På bakgrunn av den sterke økningen i oljeproduksjonen de senere årene har det vært reist spørsmål om Norge bør redusere tempoet i utvinningen av petroleum.

      Den økningen i petroleumsproduksjonen som har funnet sted, skyldes ikke nye beslutninger om et raskere utvinningstempo. Produksjonen øker mer enn antatt fordi bedre kunnskap og ny teknologi har gjort det mulig å utvinne en betydelig større andel av ressursene enn tidligere, jf. boks 8.3*. Oljeformuen har dermed økt, og dette har gitt grunnlag for høyere velferd. Dette er en fornuftig politikk som bør videreføres.

      Valg av letetempo er den viktigste beslutningen som påvirker aktiviteten på sokkelen på lengre sikt. Det legges vekt på å kartlegge de samlede ressursene på den norske kontinentalsokkelen best mulig. Sammenliknet med andre produsentland, for eksempel Storbritannia, har Norge i større grad lagt opp til en styrt og gradvis åpning for letevirksomheten på sokkelen. Sammenhengen mellom letevirksomhet og framtidig aktivitetsnivå på sokkelen er usikker. Det er usikkert hvor store funn som blir gjort. Det er også usikkert hvor lang tid det vil ta før eventuelle funn kan bygges ut. Det går normalt flere år fra konsesjonstildeling til produksjonen starter, 5-10 år er ikke uvanlig. Dette innebærer at konsesjonstildelinger de nærmeste årene først vil gi vesentlig produksjon etter 2005, når oljeproduksjonen ventes å falle. Det er videre opplagt stor usikkerhet om framtidige oljepriser og hvor mye olje som kan utvinnes fra feltene. Videre pågår det fortsatt leting på blokker som har blitt tildelt i tidligere konsesjonsrunder, og som ikke er tilbakelevert. Det lar seg derfor ikke gjøre å finstyre aktiviteten på sokkelen gjennom valg av letetempo.

      Det er teknisk mulig å redusere produksjonen fra felt som er i drift eller etablere en kø for nye utbygginger. Slike inngrep kan imidlertid bli svært kostbare. Direkte inngrep i produksjonen vil lett føre til at ressursene blir dårligere utnyttet, og til at kostnadene øker både for oljeselskapene og for staten. Det kreves en betydelig stigning i oljeprisen i årene framover for å oppveie de inntektene som Norge taper ved å utsette produksjonen. Det er neppe grunnlag for å forvente en slik oljeprisøkning, jf. avsnitt 8.2.1*. Direkte produksjonsbegrensninger kan også skape stor usikkerhet hos rettighetshaverne og svekke interessen for å investere på norsk sokkel. Regjeringen mener derfor at direkte inngrep i produksjonen av petroleum er lite hensiktsmessig og vil komme i konflikt med målet om å utvikle effektive og konkurransedyktige rammevilkår for virksomheten på kontinentalsokkelen.

      Det har blitt pekt på at oljeressursene burde utvinnes i et mer moderat tempo av hensyn til det globale miljøet. Når det gjelder drivhuseffekten, er det globale utslipp som akkumuleres over tid som er avgjørende. Det vil derfor uansett ha minimal betydning for det globale klimaet på hvilket tidspunkt oljeutvinningen skjer. I tillegg kan produksjonsbegrensninger i Norge bli motsvart av økt oljeproduksjon i andre land.

      Perspektivene framover tyder på at investeringene i petroleumssektoren vil falle kraftig de første årene etter århundreskiftet. Eventuelle begrensninger på leteaktiviteten framover ville i all hovedsak ikke påvirke utbyggingsaktiviteten vesentlig før etter 2005, det vil si i den perioden investeringsnivået forventes å bli lavt og oljeproduksjonen er på vei ned. Dette ville ytterligere forsterke problemene for leverandørnæringene, som da forventes å stå overfor store utfordringer knyttet til omstillinger til nye markeder og nye virksomheter. Det ville i så fall svekke sysselsettingen i fastlandsøkonomien. Nye konsesjonstildelinger i årene framover vil bidra til å jevne ut aktivitetsnivået.

      Regjeringen vil videreføre en lete- og utvinningspolitikk som sikrer en langsiktig ressursforvaltning. Gjennom et forsvarlig utvinningstempo vil Regjeringen sikte mot høyest mulig avkastning av oljeressursene, og derved bidra til å trygge velferd, sysselsettingen og hensynet til miljøet og framtidige generasjoner.

      I årene framover legges det opp til å videreføre leteaktiviteten i områder som tidligere har vært lite utforsket, hovedsakelig i Barentshavet og på dypt vann i Norskehavet. Regjeringen legger opp til nye konsesjonstildelinger i den sørlige delen av Barentshavet våren 1997. Regjeringen vil også vurdere nærmere om det skal utarbeides en konsekvensutredning for de nordlige delene av Barentshavet, slik at det kan tas stilling til en eventuell åpning for letevirksomhet.

      Det forventede fallet i investeringene på kontinentalsokkelen fra rundt århundreskiftet vil stille store krav til omstilling i alle deler av petroleumsnæringen i årene framover, hvis det fortsatt skal kunne opprettholdes en høy aktivitet i denne virksomheten. Dette gjelder både omstillinger til nye utbyggingsløsninger på norsk kontinentalsokkel, omstillinger til internasjonale markeder og omstillinger til nye virksomheter. Regjeringen vil framheve betydningen av å videreføre de norske oljeselskapenes og leverandørnæringens økende innsats for å gripe de mulighetene som byr seg internasjonalt. Hensikten er å styrke det langsiktige grunnlaget for verdiskaping og sysselsetting i norsk oljenæring gjennom fokusert internasjonal virksomhet med basis i den konkurransekraften som er utviklet ved deltakelse på den norske kontinentalsokkelen.

      Det er et felles ønske og mål for oljeselskapene og leverandørnæringen å få et utvidet engasjement internasjonalt. En viktig forutsetning for å lykkes er at aktører i norsk oljevirksomhet internasjonalt samordner seg bedre. Myndighetene etablerte i 1995 en styringsgruppe (INTSOK) som en forlengelse av NORSOK-arbeidet. Gruppens oppgave er å utrede hvordan arbeidet med å samordne og prioritere olje- og gassvirksomhetens engasjement internasjonalt bør legges opp. På bakgrunn av INTSOKs anbefalinger vil det bli opprettet en stiftelse med deltagelse fra myndigheter og petroleumsnæringen som har som hovedmål å samordne bedre de norske oljeaktørenes engasjement internasjonalt. De erfaringene som deltagelse i prosjekter internasjonalt vil gi, kan også være nyttige i forbindelse med aktiviteten på den norske kontinentalsokkelen. Samtidig må rammebetingelsene for næringen utformes slik at de oppmuntrer til utnyttelse av forretningsmuligheter ute som har høy forventet lønnsomhet og akseptabel risiko.

      Ved utformingen av en politikk for å forene Norges roller som stor produsent og eksportør av petroleum og som foregangsland i miljøpolitikken, legger Regjeringen stor vekt på hensynet til en forsvarlig utvikling i det globale klimaet. Regjeringen vil arbeide for en protokoll under Klimakonvensjonen med bindende utslippsforpliktelser basert på prinsippene om kostnadseffektiv utslippsreduksjon og en rimelig byrdefordeling mellom landene, jf. avsnitt 2.2. Regjeringen mener videre at internasjonalt harmoniserte avgifter på fossile brensler kan være et effektivt virkemiddel for å redusere CO₂-utslipp og andre miljøskadelige utslipp. Kull bør skattlegges i samme grad som råolje og naturgass etter karboninnhold. Dersom andre land viderefører en politikk med å subsidiere kull og koks og unntar disse brenslene fra avgifter, samtidig med at olje og naturgass avgiftsbelegges, vil tapet av norske petroleumsinntekter kunne bli svært stort, jf. avsnitt 2.1.

      Forbrenning av naturgass medfører ikke utslipp av svovel og sot, og forårsaker normalt lavere CO₂-utslipp pr. produsert enhet enn ved forbrenning av kull og oljeprodukter. Det er derfor en viktig del av norsk energipolitikk at det satses videre på eksport av naturgass, for å bidra til at gass kan erstatte kull og derved gi en mer miljøvennlig sammensetning av energibruken i Europa.

      Myndighetenes tilretteleggelse for bruk av gass i Norge bygger på at gassressursene skal anvendes på en måte som sikrer høyest mulig avkastning over tid, og at bruk av gass i Norge ikke må komme i konflikt med en fornuftig miljøpolitikk. Gass er i dag tilgjengelig på flere steder i Norge, og industrien står fritt til å innlede forhandlinger om kjøp av gass. Utfordringen ligger hos næringslivet for å finne lønnsomme bruksområder for bruk av gass i Norge.

      Det forventes at petroleumsvirksomheten vil bevege seg nordover og mot mer miljøfølsomme områder nær kysten. I lys av den økologiske og økonomiske betydningen de marine ressursene har for Norge, må det tas særlige miljøhensyn i disse områdene. Regjeringen legger derfor vekt på å videreføre høye standarder for miljø og sikkerhet, ved utbygging, produksjon og transport. Myndighetene vil vurdere strengere utslippskrav for å begrense bruk og utslipp av olje og visse kjemikalier. Tilbakeføring av oljeholdig produsert vann, kjemikalier og boreavfall i reservoarer er et aktuelt tiltak.

      MILJØSOK er en prosess som ble igangsatt av Nærings- og energiministeren i 1995 for å videreutvikle samarbeidet mellom oljenæringen og myndigheter for å redusere miljøproblemene. Målet for MILJØSOK er at Norge fortsatt skal ligge i forkant når det gjelder å produsere, transportere og videreforedle petroleum på en miljøvennlig måte. Det ble nedsatt en styringsgruppe for MILJØSOK som består av representanter fra forskningsmiljøene, oljenæringen, fiskeriinteresser og berørte myndigheter. Styringsgruppens rapport, som ble lagt fram i desember 1996, peker blant annet på behovet for kostnadseffektive virkemidler som kan bidra til å redusere de miljøskadelige utslippene fra petroleumsvirksomheten, blant annet ved at det utvikles og tas i bruk ny teknologi. MILJØSOK-prosessen vil bli videreført i et nært samarbeid med næringen for å bidra til best mulige resultater for miljøet.

      Etter hvert som felt på den norske kontinentalsokkelen avvikles, må det tas stilling til hvordan plattformer og andre installasjoner som er underlagt norsk jurisdiksjon, skal disponeres. Valg av disponeringsalternativer vil bli avgjort i hvert enkelt tilfelle på bakgrunn av brede samfunnsøkonomiske vurderinger og i samsvar med internasjonale forpliktelser som Norge har påtatt seg. Kostnadene ved ulike alternativer må vurderes opp mot konsekvensene for sikkerhet, fiskeriene, miljøet, naturressursene og næringsvirksomheten på kontinentalsokkelen.

      Vannkraft og andre fornybare energikilder

      Vannkraftressursene er en av Norges viktigste naturressurser, både som en del av grunnlaget for velferd og sysselsetting, og som en miljøvennlig og fornybar energikilde. Regjeringen vil sikre at disse ressursene utnyttes på best mulig måte ved å bygge ut, oppruste og utvide vannkraftprosjekter som er lønnsomme og tilgjengelige for konsesjonsbehandling.

      Verneplanene og Samlet plan for vassdrag utgjør viktige premisser for den framtidige kraftutbyggingen. Det skjer en grundig vurdering av de miljømessige konsekvensene av vannkraftutbygging gjennom den konsesjonsbehandling hvert enkelt utbyggingsprosjekt i Samlet plan må gjennom. Den nye loven om vassdrag og grunnvann, som er planlagt fremmet i 1997, vil legge viktige premisser for utnyttelsen av vassdragene.

      Energiloven av 1991 regulerer bygging og drift av anlegg, overføringstariffer og tilgangen til overførings- og fordelingsnettet. Loven legger til rette for konkurranse innen produksjon og omsetning av kraft. Regjeringen vil legge til rette for fortsatt konkurranse i elektrisitetsmarkedet i tråd med intensjonene i Energiloven. Regjeringen arbeider for at overføringskostnadene kan reduseres gjennom mer effektiv drift. Det er også et mål å bidra til bedre informasjon til forbrukerne om mulighetene for å skifte leverandør.

      Både nasjonalt og internasjonalt blir det utviklet mer effektiv og miljøvennlig teknologi for å utnytte fornybare energikilder. Økte kraftpriser kan føre til økt bruk av varmepumper og fornybare energikilder som bio-, vind- og solenergi. Bioenergi er den av de nye fornybare energikildene som med dagens teknologi best kan konkurrere prismessig med elektrisitet og olje til oppvarmingsformål. Det er særlig i større sentralvarmeanlegg at biobrensler kan konkurrere med olje og elektrisitet. Det er ønskelig i større grad å kunne veksle mellom disse energibærerne fordi produksjonen i norske vannkraftsystemer varierer betydelig over tid. Det legges vekt på å utvikle teknologier for uttak, produksjon, transport og bruk av bioenergi som på lengre sikt kan styrke denne energikilden som et konkurransedyktig alternativ for å dekke økt energietterspørsel.

      Økt bruk av bioenergi vil kunne bidra til en mer stabil energiforsyning ved å redusere sårbarheten i og avhengigheten av vannkraftsystemet, samtidig som det vil medvirke til lavere import av elektrisitet og lavere forbruk av oljeprodukter. Det er ikke netto CO₂-utslipp fra bioenergi, og ny forbrenningsteknologi gir lave nivåer for andre typer utslipp.

      Regjeringen vil legge til rette for økt bruk av bioenergi blant annet ved å:

      • Styrke uttak, transport og distribusjon av bioenergi.
      • Motivere forbrukere til å installere ovner for biobrensel i boliger og bedrifter.
      • Etablere infrastruktur med basis i store brukere av bioenergi.
      • Sette i gang forsøksprosjekter i forbindelse med introduksjon av bioenergi.
      • Oppfordre til et tettere samarbeid mellom lokale krefter, elektrisitetsforsyningen og energileverandørene. Regjeringen vil arbeide for en effektiv kraftutveksling mellom Norge og andre land. Konsesjonsplikten legger forholdene til rette for å sikre en effektiv kraftutveksling med utlandet, slik at hensynet til en sikker energiforsyning, miljø og fornuftig ressursforvaltning ivaretas. Avgifter på energi vil påvirke konkurranseforholdet mellom ulike energikilder. Regjeringen mener det er nødvendig å fortsette arbeidet med en bedre harmonisering av energi- og miljøavgifter mellom land for å stimulere til en mest mulig effektiv og miljøvennlig produksjon av energi, både i nordisk og internasjonal sammenheng. Ved å avgiftsbelegge forurensende energi, vil den relative lønnsomheten av alternative fornybare energiformer øke.

        Det nye systemet for kraftverksbeskatning trådte i kraft 1.1.1997. Regjeringen har lagt vekt på at prinsippene som er nedfelt i skattereformen av 1992, også bør gjelde for kraftforetakene. Det nye systemet er i større grad enn tidligere basert på lønnsomhet og skattemessig likebehandling. Regjeringen har forsøkt å ivareta hensynet til et skattesystem som:

        • Bidrar til best mulig samfunnsøkonomisk ressursbruk.
        • Er rettferdig og kan ligge fast over tid.
        • Ivaretar visse målsettinger knyttet til fordeling og proveny, herunder sikre kraftkommunene en viss stabilitet i skatteinntektene fra kraftvirksomheten.
        Regjeringen vil videreføre arbeidet med å fremme samfunnsøkonomisk lønnsomme ENØK-tiltak. Den økonomiske støtten til energiøkonomisering vil i årene framover konsentreres om informasjon og opplæring, introduksjon av ny energiteknologi og tilskudd til ENØK i offentlige bygg. Fleksible og markedsbaserte priser på energi, som også inkluderer miljøkostnader, vil bidra til energiøkonomisering i bedrifter og husholdninger. Det generelle prinsippet for effektiv prissetting av elektrisitet er at prisene bør dekke de reelle kortsiktige merkostnadene ved å produsere og transportere energien, og for øvrig sikre at etterspørselen ikke overstiger produksjons- og transportkapasiteten. Når det gjelder vannkraft, vil disse merkostnadene avhenge blant annet av knappheten på vann. Effektive markedspriser bærer informasjon om de reelle kostnadene som energiforbruket medfører, samtidig som utbyggere får informasjon om betalingsvilligheten for ny energi.

        Den kraftintensive industrien står for i underkant av en tredel av det samlede forbruket av kraft i Norge. Kraftforbruket i denne industrien har vært tilnærmet stabilt i mange år samtidig som produksjonen har økt. Om lag halvparten av forbruket dekkes gjennom langsiktige kontrakter med Statskraft. Disse kontraktene, andre langsiktige kontrakter og industriens egenproduserte kraft ivaretar industriens behov for langsiktige og forutsigbare rammer. Statskraftkontraktene utløper i perioden 2004 til 2011.

        Generelt sett bør industrien ha gode muligheter til å få bedre betingelser enn andre kundegrupper. Industrien har lang brukstid, store kraftvolumer og tar ut kraften på høyt spenningsnivå. Videre er mange ab bedriftene lokalisert nær kraftverkene. Industriens mulighet til fleksibilitet i kraftforbruket bør også være et sterkt forhandlingskort.

        Regjeringen legger vekt på at industrien fortsatt skal ha elektrisk kraft til konkurransedyktige vilkår. Samtidig er det nødvendig at næringen foretar omstillinger som gjør denne virksomheten konkurransedyktig. Regjeringen legger til grunn at industrien fortsetter arbeidet med å redusere energiforbruket pr. produsert enhet. Regjeringen legger opp til at industriens framtidige kraftvilkår avklares i god tid før de eksisterende kontraktene løper ut.

        Det er nødvendig å se nærmere på hvordan den langsiktige kraftbalansen kan styrkes i årene framover, både ved å begrense veksten i elektrisitetsforbruket og ved å bedre tilgangen på kraft. På denne bakgrunn har Regjeringen tatt initiativ til å sette ned et energiutvalg for å vurdere kraftbalansen mot år 2020. Utvalgets mandat er blant annet å vurdere ulike tiltak på tilgang og forbrukssiden for å sikre et bærekraftig energisystem. Utvalget skal vurdere muligheter, ressurstilgang og kostnader ved vannkraft, naturgass og nye fornybare energikiler. Videre skal utvalget se på hvordan forbruket kan begrenses og om det er muligheter for å øke fleksibiliteten i energiforsyningen.

        Regjeringen vil vente med å ta stilling til om det er aktuelt med en ytterligere utbygging av gasskraftverk i Norge. Den teknologiske utviklingen, sammen med hensynet til våre internasjonale klimaforpliktelser, vil danne grunnlaget for Regjeringens beslutninger om fortsatt bruk av naturgass til elektrisitetsproduksjon.