Kapittel 4 Utdanning-, forsknings- og kulturveggen

Utdanning, forskning og kultur bidrar til velferd og verdiskapning

Kunnskap og kulturforståelse er sentralt for den enkeltes identitet og livskvalitet og for å kunne delta aktivt i samfunnslivet. Samtidig er utdanning og kompetanse av stor betydning for fordeling av inntekt, for likestilling og for innflytelse i samfunnet. I Det norske hus inngår utdanning, forskning og kultur som en av de bærende veggene, men er også viktig for grunnmuren, ved at de bidrar til å sikre verdiskapingen og et økologisk bærekraftig samfunn. Kompetanse og kultur har en sentral rolle for økonomisk og sosial utvikling, både for den enkelte og for samfunnet som helhet. Det er et mål at alle skal ha muligheter til utdanning og tilgang til kulturaktiviteter uavhengig av bosted og sosial bakgrunn.

Utdanningssystemet i Norge er godt utbygd både når det gjelder faglig bredde og nivå. Utdanningsnivået er allerede blant de høyeste i OECD-området, og en stadig større andel av ungdommen tar høyere utdanning. Skolegangen og de ferdigheter den enkelte tilegner seg i skolen skal gi grunnlag for selvtillit, medvirkning og aktiv deltakelse i samfunnet. Opplæring og kunnskap er viktig for personlig utvikling og for at den enkelte skal kunne bidra aktivt på måter som kommer fellesskapet til gode. Kunnskap og forskning er en forutsetning for å utnytte ressursene bedre, og for en effektiv styring av samfunnets utvikling. For at vi skal kunne verne miljøet og sikre en bærekraftig utvikling, trenger vi kunnskap om naturen og om hvordan menneskelig aktivitet virker inn på den.

Mennesker har et grunnleggende behov for ny erkjennelse. Forskning er med på å utvikle slik kunnskap. Forskningsbasert kunnskap står sentralt i forvaltningen av naturen, i næringsutviklingen og i den videre utviklingen av velferdssamfunnet. Vårt demokrati er også avhengig av en kritisk samfunnsdebatt. Resultater fra forskningen gir viktige innspill i denne debatten.

Deltakelse i kulturaktiviteter og organisasjons- og lagsarbeid bidrar til opplevelse, egenaktivitet og selvstendighet og skjerper evnen til å møte nye utfordringer. I en tid der mengden av inntrykk og informasjon stadig vokser, vil slike egenskaper få økt betydning. Et mangfold av gode kulturtilbud og aktiviteter i lokalsamfunnet kan styrke identitet, livskvalitet og kompetanse. Samtidig medvirker dette til stabilitet, trygghet og vilje til innsats for fellesskapet. Deltakelse i frivillig arbeid i lag og foreninger er ikke minst av stor verdi for barn og ungdom. Kulturaktiviteter og deltakelse i frivillig arbeid er videre en viktig del av demokratiet ved at de bidrar til å øke det folkelige engasjementet og til en kritisk samfunnsdebatt.

Mange med innvandringsbakgrunn har erfaringer, kunnskaper og en kulturrikdom som ikke brukes godt nok i dag. Yrkesdeltakingen er lav og arbeidsløsheten er høy i flere av innvandrergruppene. Vi må sørge for at de kunnskaper og den kompetanse innvandrere har, blir benyttet og utviklet videre. Dette vil bidra til å skape sosial og økonomisk utjevning, og til at innvandrere i større grad blir en del av fellesskapet.

---

4.1 UTDANNINGS-, FORSKNINGS- OG KOMPETANSEPOLITIKKEN

4.1.1 Utfordringer og mål

Utdanning og kompetanse er viktig for utjevning av økonomiske og sosiale forskjeller og legger grunnlaget for kreativitet, omstillingsevne og verdiskaping i samfunnet. Det er et mål for Regjeringen å sikre lik rett og like muligheter til utdanning og opplæring for alle, uavhengig av bosted, kjønn, sosial bakgrunn, etnisk tilhørighet eller funksjonsevne. Det er Regjeringens mål at utdanningssystemet skal ha en faglig kvalitet som sikrer norsk arbeidsliv en kompetanse av høy internasjonal standard.

Sammen med foreldrene skal skolen gi barn og unge en forankring i kulturarven, der selvtillit, motivasjon, fellesskapsfølelse og medansvar er sentrale elementer. Utdanning hever livskvaliteten, ikke bare ved å gi den enkelte et rikere livsinnhold og et tryggere liv, men også ved å skape forutsetninger for å kunne delta aktivt i samfunnslivet for øvrig. Skolen skal hjelpe elevene med å utvikle evnen til å finne fram i og kritisk vurdere de store mengder tilgjengelig informasjon i dagens samfunn. De ferdighetene som tilegnes i skolen, skal utvikle den enkeltes evne til å erverve seg ny kunnskap livet gjennom.

Den teknologiske utviklingen, internasjonaliseringen og økt konkurranse fører til raske endringer i arbeids- og samfunnslivet. Dette stiller store krav til evnen til å tilegne seg og dra nytte av ny kunnskap gjennom hele livet. Utdanning og læring er sentralt for å sikre at teknologi og informasjonsrikdom kan nyttes av alle, og at det ikke skapes nye skiller i samfunnet. Bedrifter og institusjoner gjør i økende grad bruk av produksjonsmetoder og produkter med et høyt kunnskapsinnhold, noe som medfører økte krav til kompetanse. Den videre utviklingen av utdanningssystemet og en nasjonal kompetansepolitikk vil derfor ha livslang læring som et overordnet perspektiv.

Regjeringen har i de senere årene gjennomført omfattende reformer for å styrke utdanningssystemet. Videregående opplæring for alle (Reform 94), 10-årig grunnskole med skolestart for 6-åringer (Reform 97) og omleggingene i høyere utdanning gir et godt grunnlag å bygge videre på. Regjeringen vil sikre en god gjennomføring av de reformer som er vedtatt. Det er et mål å oppnå en enda jevnere rekruttering til videregående opplæring og høyere utdanning, med høyere deltakelse fra minoritets- og innvandrerungdom.

Det er en utfordring å få til en god ressursutnyttelse i hele undervisningssektoren og samtidig heve kvaliteten på opplæringen ytterligere. Innenfor grunnskolen må det tas imot et økende antall elever i årene som kommer. Innenfor høyere utdanning ser økningen i de unges studietilbøyelighet ut til å være av varig karakter. På den annen side vil antallet 19-24 åringer falle, og det vil isolert sett bidra til å redusere antall søkere i de nærmeste årene. Samtidig viser søketilbøyeligheten for dem som er 25 år og eldre en fallende tendens. Den generelle bedringen på arbeidsmarkedet kan forsterke denne utviklingen, og redusere søkningen til høyere utdanning.

Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet, forbedre mulighetene for voksne til å ta etter- og videreutdanning. Målene er økt verdiskaping og en arbeidsstyrke som bedre kan møte omstillinger i arbeidslivet, samt økte muligheter for den enkelte til fornyelse av kvalifikasjoner og kompetanseheving. Reformene i utdanningssystemet de senere årene vil sikre en god førstegangsutdanning for alle barn og unge, og vil legge et godt grunnlag for videre læring senere i livet. Reformen i videregående opplæring bør videreutvikles slik at voksne som ikke har fått samme muligheter som ungdom i dag, skal kunne fullføre videregående opplæring. Det vil gi flere det nødvendige kunnskapsgrunnlaget for å virkeliggjøre livslang læring. Samtidig må et godt tilrettelagt etter- og videreutdanningstilbud ha en sentral plass i den samlede utdanningsvirksomheten.

Regjeringen vil fortsatt ha en høy innsats i forskning og utviklingsarbeid for å øke kunnskapsoppbyggingen og verdiskapingen i samfunnet.

4.1.2 Situasjonen i utdannings- og forskningssektoren

Skolestart for 6-åringer, rett til videregående opplæring og økt kapasitet i høyere utdanning bidrar til å nå målet om lik rett og like muligheter til utdanning. De geografiske forskjellene i rekrutteringen til videregående opplæring og til høyere utdanning er redusert. Videre har utjevning av utdanningsnivået mellom gutter og jenter bidratt til økt likestilling mellom kjønnene.

Grunnskolen har de siste 15 årene hatt en betydelig ressursvekst i forhold til elevtallsutviklingen. Viktige årsaker til dette har vært en økning av ressursene til generelle pedagogiske tiltak, til spesialundervisning og til undervisning for fremmedspråklige elever, samtidig som elevtallet er redusert med om lag 20 prosent i perioden. Norge er blant de OECD-landene med høyest ressursbruk pr. elev i grunnskolen. Det er vanskelig å måle og sammenligne ferdigheter på en god måte. Internasjonale sammenligninger av leseferdigheter (leseforståelse) og matematikk- og naturfagkunnskaper foretatt på ulike alderstrinn, tyder imidlertid på at det fortsatt er utfordringer i norsk grunnutdanning sett i forhold til andre land, jf. kapittel 9*.

Reform 94 gir ungdom i alderen 16-19 år rett til videregående opplæring og nærmere 95 prosent av 16-åringene var i 1995 under utdanning, jf. figur 4.1. Fagtilbudene er lagt om og strukturen er forenklet, det er etablert et nærmere samarbeid med arbeidslivet enn tidligere, og antall lærlinger har økt. Det gjennomsnittlige antall lærere pr. elev har økt de siste ti årene.

Figur 4.1 Andel av årskull under utdanning 1980-1995. Prosent.
Fra 1994 er elever/studenter som er registrert på flere utdanningsaktiviteteter kun registrert en gang. Forskjellen mellom brutto- og nettotallene i 1943 var 94,3 prosent mot 93,3 for 16 åringer., 44,1 prosent mot 42,7 prosent for 21-åringer og 29,9 prosent mot 28,7 prosent for 24-åringer.
Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Kapasiteten i høyere utdanning er kraftig utbygd ved at det i perioden 1980-1995 er blitt om lag 100000 flere studenter. De siste årene har veksten flatet ut. I høyskolesektoren er nær 100 høyskoler slått sammen til 26 nye høyskoler. Utbygging av Norgesnettet for høyere utdanning og forskning, der institusjonene virker sammen som et integrert system, er iverksatt for å bidra til en klarere arbeidsdeling og sterkere spesialisering innenfor universitets- og høyskolesektoren. Det er lagt ned et stort arbeid i harmonisering av studietilbud og utvikling av gode opptaks- og overgangsordninger for å få til bedre studentgjennomstrømming.

Fra 1980 til 1995 har det vært en betydelig vekst i ressursbruken i forskning og utvikling innen næringslivet. For instituttsektoren var det en markant vekst fram til slutten av 1980-tallet, mens det har vært en viss reduksjon i 1990-årene. For universitet og høyskoler har det vært en jevn vekst i antall vitenskapelige stillinger, vesentlig som følge av budsjettvekst i tilknytning til økningen i studenttallet. Totale FoU-kostnader i Norge er om lag på nivå med gjennomsnittet i EU-landene, men er lavere enn i de store OECD-landene. I Norge er den offentlige finansieringsandelen av FoU relativt høy, mens FoU-innsatsen i norsk næringsliv er forholdsvis lav sammenlignet med andre OECD-land. Studier har vist at næringslivets lave FoU-kostnader har sammenheng med næringsstrukturen i Norge som er dominert av bransjer der innslaget av lite forskningsintensive små og mellomstore bedrifter er høyt.

4.1.3 Reformene i utdanningssystemet

Grunnskole og videregående opplæring

Med innføring av skolestart for seksåringer og omlegging av videregående opplæring har alle norske barn og ungdom rett til 13 års opplæring, hvorav de ti første er obligatorisk. I tilknytning til Reform 97 er det utarbeidet nye læreplaner for hele den 10-årige skolen som innbærer en styrking av enhetsskolen. Regjeringen vil legge fram et forslag om ny felles lovgivning om opplæring på grunnlag av NOU 1995:18 Ny lovgivning om opplæring. Det vil bli lagt fram en stortingsmelding om spesialundervisning i løpet av mars 1997.

Grunnskolen skal gi barn og unge del i et faglig, kulturelt og sosialt fellesskap, og sikre den enkelte vekstmuligheter ut fra egne forutsetninger. Et felles fundament for utvikling av kunnskaper, ferdigheter, verdier og normer skal sammen med utvidelsen av grunnskolen til 10 år, gi barn og unge et bedre grunnlag for videre utdanning og deltakelse i samfunnslivet.

De nye læreplanene for grunnskolen gir prinsippene og retningslinjene for opplæringen, og presiserer fagenes innhold. Reformene innenfor grunnskole og videregående opplæring stiller lærerutdanningen overfor nye utfordringer. Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding om lærerutdanningen med utgangspunkt i en vurdering av forslagene i NOU 1996:22 Lærerutdanning - mellom krav og ideal. Dette omfatter lærerutdanningen for allmenn- og yrkesfaglærere og faglærerutdanningen. Det skal i programperioden også utvikles systemer for ressurs- og resultatvurdering på nasjonalt og kommunalt nivå og på skolenivå. Dette vil være en viktig del av grunnlaget for kvalitetssikring av grunnskolen. En betydelig innsats på kompetanseutvikling for lærerpersonell i perioden 1996-99 vil bidra til at kvaliteten på opplæring i den ti-årige grunnskolen sikres.

Den raske utviklingen i informasjonsteknologien (IT) er bakgrunnen for at IT har fått bred plass i de nye læreplanene for grunnskolen og videregående opplæring, og arbeidet med IT er gitt prioritet i lærerutdanningen. Det er også utarbeidet en egen handlingsplan for IT i utdanningen. I forbindelse med Reform 94 ble faget informasjonsbehandling og økonomi innført, og det ble satt en tidsramme for innføring av faget. I Reform 97 for grunnskolen er det lagt stor vekt på at IT skal tas i bruk i læring og undervisning.

Innføring av IT i skolen vil kreve en innføringsperiode som må gå over noe tid og som må omfatte anskaffelser av utstyr og kompetansutvikling for lærere. Regjeringen vil kartlegge status i kommunene og fylkeskommunene når det gjelder utstyr og kompetanse innen IT og innhente oversikter over hvilke planer som foreligger på området. Regjeringen vil på bakgrunn av denne kartleggingen utarbeide planer for bruk av IT i skolen som sikrer at en når målene om likeverdig opplæring i den nye teknologien. Planene vil også omfatte tilknytning av skolebibliotekene til Internett og eventuelle andre informasjonsdatabaser.

Grunnskolereformen øker behovet for plasser i skolefritidsordningen. I forbindelse med Reform 97 er det etter forslag fra Regjeringen bevilget midler til opprettelse av skolefritidstilbud for 6-åringer. Innholdet i skolefritidsordningen for 6- til 9-åringer skal utvikles lokalt i kommunene i samarbeid mellom skole, musikk- og kunstskoler og frivillige organisasjoner. Det skal sikres at også barn med særskilte behov får mulighet til å benytte skolefritidsordningen.

Sentrale mål med Reform 94 er å øke andelen unge som gjennomfører fagopplæring, og å øke andelen voksne med videregående opplæring. Et fortsatt nært samarbeid med arbeidslivet er nødvendig for å få dette til. Det er et mål å oppnå en bedre fordeling mellom gutter og jenter i søkningen til ulike fag. Samtidig må det skaffes flere læreplasser og stimuleres til en bedre fordeling mellom tilbud av, og etterspørsel etter læreplasser. Det er opprettet en oppfølgingstjeneste for ungdom som har rett til videregående opplæring, men som ikke er under opplæring eller i arbeid.

En hovedutfordring i årene som kommer vil være å sikre at innholdet i opplæringen bidrar til aktiv deltakelse i samfunnet og personlig utvikling for den enkelte. Det må videre sikres at innholdet i opplæringen er i tråd med den teknologiske og faglige utviklingen innenfor de berørte fag, slik at kompetansen etter avsluttet opplæring tilfredsstiller arbeidslivets og samfunnets behov. Som ledd i arbeidet med kvalitetssikring i videregående opplæring, har det vært gjennomført omfattende etter- og videreutdanning for lærere og instruktører med utgangspunkt i nye læreplaner.

Det er satt i gang forskningsbasert evaluering av Reform 94 for å finne ut i hvilken grad sentrale mål blir innfridd, samt for å framskaffe kunnskap underveis som underlag for eventuelle justeringer. Evalueringen utføres av sju forskningsmiljøer. Rapporteringen så langt tyder på at viktige mål for reformen i stor grad er i ferd med å bli innfridd, retten til videregående opplæring blir oppfylt, antall omvalg er gått ned, og søkningen til yrkesfag har økt. Antall voksne elever har imidlertid gått ned de senere årene. Det er en utfordring å sikre reformens målsetting om at den også skal gi voksne gode muligheter for videregående opplæring.

Retten til videregående opplæring må innebære at de økonomiske mulighetene til å gjennomføre skolegangen må sikres. Elever i videregående opplæring kan ha store utgifter til lærebøker. Det har vært foreslått ulike tiltak som kan bidra til å redusere disse utgiftene. Regjeringen vil vurdere ulike 1øsninger for å redusere netto utgifter til lærebøker. Undersøkelser viser at de grupper som bare har mottatt lån til videregående opplæring fra Statens lånekasse for utdanning er overrepresentert blant dem som får lånet til inkasso. Et viktig redskap for å støtte opp om dem som har problemer i tilbakebetalingsfasen, vil være fortsatt satsing på ordningen med inntektsavhengig tilbakebetaling. Regjeringen vil vurdere nærmere hvordan støtten til elever i videregående opplæring kan innrettes bedre. En mulighet kan være å forbedre ordningen med behovsprøvde stipend.

Høyere utdanning

Regjeringen legger ikke opp til å utvide den samlede kapasiteten i høyere utdanning, sett under ett, men vil bidra til å bedre fleksibiliteten i utdanningssystemet, slik at det blir bedre samsvar mellom utdanningskapasitet og -tilbud og samfunnets etterspørsel etter arbeidskraft og undervisningstjenester. Det foregår allerede betydelig omdisponering av studieplasser. Det er i dag knapphet på enkelte grupper av kvalifisert personell, blant annet sykepleiere og førskolelærere. Det vil fortsatt være aktuelt å overføre studieplasser fra lavt prioriterte til høyt prioriterte utdanninger. Det er samtidig nødvendig å sikre tilstrekkelige fagmiljøer, for eksempel innen teknologiske fag.

Norgesnettet for høyere utdanning og forskning, der institusjonene virker sammen som ett integrert system, skal videreutvikles. Målet er å øke kvaliteten og produktiviteten i systemet gjennom en bedre utnyttelse av de samlede ressursene. Samarbeid og arbeidsdeling er viktige nøkkelord; Norgesnettet skal bestå av sterke enheter, både når det gjelder institusjoner og fagmiljøer, med tette forbindelse mellom enhetene. Den videre utviklingen av systemet for høyere utdanning må også ses i sammenheng med en reform for etter- og videreutdanning, jf. avsnitt 4.1.4. De høyere utdanningsinstitusjonene må i framtiden prioritere sterkere etter- og videreutdanningstilbud. Dette innebærer et behov for et nærmere samarbeid med arbeidslivet, og det må etableres en arbeidsdeling mellom institusjonene også på dette området. Det reiser også spørsmål om hvordan denne typen virksomhet kan organiseres i tillegg til, og ikke i konkurranse med institusjonenes primære virksomhetsområde.

Studentgjennomstrømningen bør bedres. Faktisk studietid avviker markert fra normert studietid innenfor flere fagområder. Det er iverksatt flere tiltak for å øke studieprogresjonen, blant annet er budsjettsystemet ved universitetene lagt om for å stimulere til bedre ressursutnyttelse. Hvert år konkurrerer universitetene om en særskilt avsatt pott på grunnlag av antall oppnådde vekttall ved det enkelte universitet. Regjeringen er i ferd med å innføre større grad av resultatorienterte tildelingskriterier også i høyskolesektoren. I utformingen av den offentlige studiestøtten er god studieprogresjon også viktig, ved at deler av studielån omgjøres til stipend når hovedfag fullføres på normert tid.

Studiefinansieringen skal gjennom stipend- og låneordninger bidra til å bedre de økonomiske mulighetene til å ta høyere utdanning. Regjeringen legger opp til at hoveddelen av den offentlige støtten skal gis i utdanningsfasen, gjennom rentefritak i studietiden og høy stipendandel. Stipendandelen for høyere utdanning er økt fra 13 prosent til 28 prosent fra 1992 til 1997. Målsettingen er en stipendandel på 30 prosent.

4.1.4 Etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling

Regjeringen er midt i gjennomføringen av store og krevende utdanningsreformer i grunnskole, videregående opplæring og i høyere utdanning. Utbygging og tilpassing av etter- og videreutdanning for voksne, vil være de neste byggesteinene i et helhetlig system for livslang læring.

Endringene i arbeidslivet skjer nå svært raskt. Mange arbeidstakere opplever hurtige og omfattende forandringer i form av endringer i arbeidets innhold, i bytte av arbeidsplass og i skifte av yrke. Det stiller større krav til etter- og videreutdanning. Arbeidstakere bør derfor få mer likeverdige muligheter til å utdanne seg videre innenfor det faget den enkelte har valgt, og bedre mulighet til å kunne legge opp nye løp. I dag er disse mulighetene skjevt fordelt. Offentlige myndigheter bør derfor i samarbeid med partene i arbeidslivet, ta et større ansvar for å bedre arbeidstakernes mulighetene til etter- og videreutdanning.

Framtidig politikk for etter- og videreutdanning for voksne må bygge på en analyse av kompetansebehovene i arbeids- og samfunnsliv, og hvordan kompetanseutvikling kan organiseres, tilrettelegges og finansieres. Det er videre nødvendig å få bedre innsikt i hvilken effekt innsatsen i etter- og videreutdanning har for verdiskaping, kvaliteten i tjenestetilbudene, arbeidslivet og sysselsettingen.

Regjeringen vil i samarbeid med partene i arbeidslivet bidra til å legge forholdene til rette for et mer målrettet og helhetlig system for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet. Det vil være behov for et samarbeid der arbeidstakere, arbeidsgivere og offentlige myndigheter i fellesskap tar ansvar for kartlegging av behov og for utvikling og fordeling av ny kunnskap. Omfanget av reformen vil være avhengig av alle parters vilje til å prioritere etter- og videreutdanning framfor andre goder.

En etter- og videreutdanningsreform kan innrettes på flere måter. Regjeringen vil at en etter- og videreutdanningsreform som gir den enkelte arbeidstaker bedre muligheter til utdanningspermisjon, skal innrettes slik at en kan oppnå både økt effektivitet i økonomien og sikre viktige fordelingspolitiske mål. Regjeringen legger til grunn at en etter- og videreutdanningssatsing må gjennomføres gradvis og at tiltakene evalueres løpende for å sikre at de målene som er satt for reformen nås, jf. boks 4. l .

Det vil fortsatt være arbeidsgiver i samarbeid med arbeidstakere som har hovedansvar for utdanning og opplæring som er knyttet til behov for kompetanseutvikling i den enkelte virksomhet, dvs. opplæring som hovedsakelig er i virksomhetenes interesse. Bedriftenes og de ansattes egen vurdering av kompetansebehov og -tiltak vil stå sentralt i denne kompetanseutviklingen. Offentlige myndigheter vil imidlertid fortsatt legge til rette for at særlig de minste bedriftene får mulighet til å kartlegge og å realisere sine kompetansebehov.

---

Boks 4.1
Avveininger ved utforming av en etter- og videreutdanningsreform

Økte kunnskaper og økt kompetanse i arbeidsstyrken gjennom etter- og videreutdanning vil kunne føre til høyere produktivitet og bedre fordeling av kunnskap. I Norge har allerede en svært høy andel av befolkningen videregående og høyere utdanning, jf. kapittel 9*. For at reformen totalt sett skal virke positivt på verdiskapingen, må den innrettes slik at produktiviteten øker, og slik at den bidrar til å redusere framtidig mistilpasning på arbeidsmarkedet, og til at eldre arbeidstakere ønsker å arbeide lengre før pensjonering. Dermed kan totalt sett flere personer bli sysselsatt over tid, og evnen til omstillinger øke. Bedre fordeling av kunnskap kan bidra til å redusere produktivitetsforskjeller innen arbeidsstyrken, og dermed forhindre store ulikheter i lønn eller arbeidsledighet.

Økt etter- og videreutdanning vil imidlertid medføre kostnader, ved at arbeidstakere blir tatt ut av ordinært arbeid, samtidig som kapasiteten i utdanningssektoren må øke. I en oppgangstid med knapphet på visse typer arbeidskraft, slik situasjonen i norsk økonomi er i dag, kan en bred satsing på etter- og videreutdanning forsterke denne knappheten og medføre økt lønns- og kostnadsvekst som dermed kan svekke verdiskaping og sysselsetting. Virkningene avhenger av hvordan reformen innrettes.

Innretningen av reformen vil også være viktig for hvordan reformen vil virke for enkeltbedrifter, bransjer og næringer. Dette gjelder blant annet spørsmål knyttet til når og hvor mange arbeidstakere som vil ta utdanningspermisjon, og hvor lang permisjon den enkelte vil ta ut. Hvis det må ansettes midlertidig arbeidskraft, vil dette innebære opplæringskostnader for vikarer, i tillegg til eventuell delfinansiering av permisjon, noe som vil påvirke produktivitet og lønnsomhet. Etter- og videreutdanning kan samtidig styrke arbeidstakernes stilling på arbeidsmarkedet, og føre til at de søker seg over til andre bedrifter. Disse forholdene kan bidra til at den enkelte bedrifts investeringer i etter- og videreutdanning er lavere enn hva som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Høyere utdanningsnivå i befolkningen og opplæring i arbeidslivet vil trolig ha positive effekter for mobiliteten i arbeidsmarkedet. På den annen side vil en vesentlig del av opplæringen i arbeidslivet være av bedriftsspesifikk karakter som kan ha mindre verdi for andre arbeidsgivere. Offentlige ordninger/virkemidler bør derfor spesielt være rettet mot opplæring som er av mer generell karakter, og som bedriftene ofte vil gi lavere prioritet.

Reformen må innrettes slik at den både øker den enkeltes motivasjon for å ta etter- og videreutdanning, og bedriftenes vilje til å investere i kompetanseheving av de ansatte. På den annen side må det sikres at motivasjonen for å gjennomføre grunnutdanning og høyere utdanning i ordinær skolealder ikke blir svekket, ved at ungdom utsetter ordinær utdanning fordi det er mer gunstig å få denne finansiert som arbeidstaker.

En lovfestet rett til utdanningspermisjon kan gi den enkelte arbeidstaker større mulighet til å realisere egne ønsker om videreutdanning. For bedriften kan imidlertid en lovfesting gjøre det vanskeligere å styre ressursbruken og eventuelt fortrenge annen og bedre anvendelse av midler som ikke er rettighetsbasert. I en vurdering av de samfunnsøkonomiske virkningene av en lovfestet rett vil viktige aspekter være hvilke krav som stilles til utdanningen under permisjonstiden, og eventuelt hvilke økonomiske rettigheter som gis. Dersom det ikke stilles krav til utdanningsformål, vil den samlede økonomiske gevinsten ved reformen kunne bli lav. Dette taler for at en permisjonsordning bør gjelde ved organisert opplæringstilbud som gir relevant kompetanse for yrkeslivet.

Økt etter- og videreutdanning vil kunne ha positive velferds- og fordelingsvirkninger. Økt kunnskap og kompetanse er viktig for den enkeltes personlige vekst og livskvalitet, og kan legge grunnlaget for økt deltakelse og medvirkning i samfunnslivet. En lovfestet rett vil kunne bedre tilgjengeligheten til etter- og videreutdanning for alle voksne. Fordelingsvirkningene er imidlertid usikre. Blant annet vil grupper som allerede har mye utdanning, kunne være de som i størst grad benytter seg av slike rettigheter.

---

Satsing på etter- og videreutdanning vil kunne bidra til større omstillingsevne og dermed lavere ledighet. Det er i dag et godt utbygd opplæringstilbud som gir gode muligheter for kompetanseutvikling og kvalifisering for arbeidsmarkedet for dem som blir arbeidsledige, jf. avsnitt 3.1. Arbeidsmarkedsetaten har også fått ansvar for planlegging og gjennomføring av attføringstiltak for yrkeshemmede og for uføretrygdede som er motivert for å gå ut i arbeid på nytt.

Den viktigste kunnskapen utvikles gjerne på arbeidsplassene gjennom ordinært arbeid. Gode dokumentasjonsordninger for slik kunnskap kan komme i tillegg til, og i en del tilfeller erstatte behov for, et ordinært formelt utdannelsesforløp, og kan således innebære en god samlet bruk av den enkeltes og samfunnets ressurser. Et eksempel på en slik ordning er dagens "§ 20-ordning", som gir voksne som har vært i arbeidslivet i flere år, mulighet til å gå opp til fag- eller svenneprøve uten å gjennomgå en læretid. Reform 94 har en målsetting om å gi voksne bedre muligheter til å skaffe seg formell grunn- og videregående kompetanse, gjennom utarbeidelse av egne fagplaner for voksne, muligheter for raskere gjennomføring enn det som er normalt for ordinære elever, utvidede privatistmuligheter og utvidelse av dokumentasjonsordningen i lov om fagopplæring (§20). Det er også vedtatt endringer i universitet/høyskoleloven som gir institusjonene et klarere ansvar for å gi eller organisere tilbud om etterutdanning på sine fagområder. Regjeringen vil fortsette arbeidet med tilpasning av utdanningssystemet til voksnes og arbeidslivets behov etter de retningslinjer som er lagt gjennom reformene i grunnutdanningene. Arbeidet med å lage gode dokumentasjonsordninger som sikrer gjensidig godkjenning over landegrensene, vil fortsette.

Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi vil være et viktig virkemiddel i arbeidet med etter- og videreutdanning. Fjernundervisning og studieforbundene gir tilbud som spenner seg over et vidt spekter av temaer og fagområder. Studieforbundene har også en funksjon innenfor videregående opplæring for voksne og studieretninger på høyskole- og universitetsnivå. Fjernundervisning og studieforbundenes arbeid vil stå sentralt i en videreutvikling av etter- og videreutdanningstilbudet.

I arbeidet for å utrede grunnlaget for en nasjonal handlingsplan for et målrettet og helhetlig system for etter- og videreutdanning og kompetanseutvikling i arbeids- og samfunnslivet, har Regjeringen nedsatt et offentlig utvalg (Buer-utvalget). Hovedpunkter i mandatet er å:

• beskrive og analysere nåværende etter- og videreutdanning og incentiver til å ta og til å gi etter- og videreutdanning
• vurdere behovet for kunnskap og kompetanse i samfunnet, næringslivet og offentlige virksomheter
• vurdere spørsmålet om lovfestet rett til etter- og videreutdanning
• vurdere ordninger for dokumentasion og verdsetting av realkompetanse

  Utvalget skal bygge på internasjonale erfaringer og planer. Konsekvenser av ulike modeller for organisering og finansiering av etter- og videreutdanning skal utredes. Utvalget skal avgi sin innstilling 1. oktober 1997. Regjeringen tar sikte på å fremme en stortingsmelding våren 1998 på grunnlag av utvalgets utredning.

  4.1.5 Forskning

  Mennesket har en trang til å forstå seg selv, og å finne mening i tilværelsen og sammenheng i de omgivelser de er en del av. Forskning er med på å utvikle slik kunnskap. Forskning har også en høy nytteverdi ved at den bidrar til å utvikle ny teknologi, nye produkter, tjenester og organisasjonsformer. Både innenfor næringslivet og i offentlig forvaltning er evnen til å ta i bruk ny kunnskap avgjørende for kvalitet og konkurranseevne. Miljøutfordringene stiller også nye krav til forskningsinnsats.

  Grunnforskning er fundamentet for annen forskning, og det offentlige har et spesielt ansvar for å sikre denne forskningen gode rammevilkår. Samtidig skal satsing på grunnforskning balanseres mot behovet for anvendt forskning. Omfanget av næringsrettet forskning og utvikling (FoU) er forholdsvis lav i Norge. Undersøkelser har vist at de bedrifter som har egen FoU-virksomhet har større evne til innovasjon og nyskaping og er bedre i stand til å tilegne seg ny kunnskap utenfra. Norsk næringsliv må øke sin FoU-aktivitet, og den offentlige delen av innsatsen skal nyttes slik at den utløser privat innsats.

  Regjeringen legger stor vekt på å forbedre samspillet mellom de ulike delene av kunnskapssamfunnet og samarbeid mellom forskningsenheter, utdanningsinstitusjoner, offentlige institusjoner og bedrifter.

  Kvalitet og relevans skal være avgjørende for all støtte og finansiering. Evaluering av forskningsresultater skal tillegges større vekt både i nasjonale og internasjonale sammenhenger. Det må også legges sterkere vekt på formidling, for å sikre en bedre bruk av forskningsresultatene.

  Norges forskningsråd er et nasjonalt forskningsstrategisk organ med ansvar for å initiere, organisere, iverksette og finansiere forskning. Forskningsrådet skal også gi råd til Regjeringen i forskningspolitiske spørsmål. Mer enn 25 prosent av statlige midler til forskning kanaliseres gjennom rådet, og rådet er således et viktig redskap for å gjennomføre Regjeringens forskningspolitikk. For å sikre at organisasjonen utvikler seg i tråd med de forutsetninger som lå til grunn da Norges forskningsråd ble opprettet i 1993, legger Regjeringen opp til at det i 1øpet av den kommende langtidsprogramperioden foretas en evaluering av forskningsrådet og forskningsrådsreformen.

  Samarbeid med framstående forskningsmiljøer i andre land kan bidra til å bedre kvaliteten på norsk forskning, sikre faglig fornyelse, knytte nye kontakter og gi tilgang på ny kunnskap. Gjennom stipendiater, gjesteforskere og fast vitenskapelig personale deltar Norge aktivt i ulike internasjonale grunnforskningsorganisasjoner og -programmer. Regjeringen vil legge til rette for å styrke samarbeidet, slik at norske forskningsmiljøer kan utvide sin internasjonale deltakelse. Det skal i første rekke skje på områder av strategisk betydning for Norge og der vi har kompetanse som gjør at vi kan bidra til en faglig utvikling. Samtidig er Regjeringen opptatt av å beholde en formålstjenlig balanse mellom internasjonal og nasjonal innsats.

  I St meld nr 36 (1992-93) Forskning for fellesskapet, var næringsrettet FoU, grunnforskning (spesielt innen naturvitenskapelige, teknologiske og humanistiske fag), miljøvernforskning og forskerrekruttering og forskerutdanning prioriterte områder for offentlig finansiert forskning. Regjeringen ønsker å foreta en ny gjennomgang av norsk forskningspolitikk, og tar sikte på å legge fram en ny stortingsmelding i 1øpet av 1998.

  4.2 KULTUR, KREATIVITET OG FELLESSKAP

  4.2.1 Utfordringer og mål

  Regjeringen vil føre en kulturpolitikk som gir opplevelse og deltakelse for den enkelte. Kultur er en kilde til innsikt, utvikling og velferd, og skal derfor være et satsingsområde.

  Krav til omstilling, kreativitet og kompetanseheving i samfunnet skaper nye utfordringer for kulturpolitikken. Den raske og omfattende teknologiske utviklingen krever nytenking og alternative løsninger. Kulturens bidrag til samvær, innsikt og utfoldelse behøves mer enn noen gang. Gjennom kulturpolitikken kan det offentlige stimulere til deltakelse, kommunikasjon og aktivitet. Målet må være at kulturen skal være et bærende element og et felles møtested i lokalsamfunnet.

  I arbeidet med å styrke kulturaktivitetene må kulturinstitusjonene og det skapende kulturarbeidet bli mer synlig og tilgjengelig. Slike fellestilbud og aktiviteter i det offentlige rom kan bidra til å motvirke sosial og kulturell oppdeling og til historisk forankring og ny kreativitet. I dette arbeidet skal det frivillige organisasjonsarbeidet ha en vesentlig rolle.

  Det kommersielle forbruket fyller en stadig større del av medie- og samfunnsbildet. Flertallet har en mye høyere materiell standard enn tidligere. Men det er grunn til å stille spørsmål ved om folks mulighet til å være aktive deltakere og bidragsytere i samfunnsutviklingen har økt i samme grad.

  Regjeringens mål om livslang læring innebærer at folk skal ha herredømme over sine liv og være aktive deltakere i formingen av samfunnet. Aktivitet som foregår i organisasjoner og andre frivilliges regi er avgjørende for å sikre slik mulighet til deltakelse.

  Et lite språk- og kultursamfunn som det norske stilles overfor store utfordringer. Den offentlige kulturpolitikken skal bidra til at vi i internasjonaliseringen makter å motvirke rotløshet, at vi tar vare på vår felles arv og videreutvikler norsk språk og kultur. Å opprettholde og videreutvikle institusjoner og kulturuttrykk som markedet ikke gir rom for, er en viktig fellesskapsoppgave. Dette krever en prioritering Regjeringen er beredt til å foreta.

  Alle deler av landet skal ha tilgang til kulturuttrykk og kulturaktivitet. Det er en stor kulturpolitisk utfordring å videreføre desentraliserte aktiviteter - samtidig som nasjonale og regionale institusjoner med tyngde og vitalitet sikres.

  Årtusenskiftet og hundreårsmarkeringen av unionsoppløsningen i 1905 vil være naturlige milepæler for kulturlivet i årene framover. Det er et mål at engasjementet og oppmerksomheten rundt disse begivenhetene kan stimulere til lokal aktivitet og til å videreutvikle samarbeidet mellom sentrale og lokale aktører og mellom ulike institusjoner og kulturformer.

  Kultur skaper verdier i samfunnet utover det som kan måles i økonomiske termer. Men kultursektoren er også i ferd med å utvikle seg til en betydelig verdiskaper i økonomisk forstand. Økt kulturinnsats som sikrer tilgang og kvalitet kan føre til ny aktivitet som på sikt igjen utløser sysselsetting.

  Fysiske omgivelser som har estetiske kvaliteter er vesentlige for livskvalitet og trivsel. Dette stiller krav til både vern av kulturminner og utvikling av lokal identitet, og til dristighet og nytenking ved utformingen av vår tids omgivelser.

  4.2.2 Kultur, medier og idrett

  Kulturpolitisk satsing fram mot tusenårsskiftet og 2005

  Overgangen til et nytt årtusen danner en naturlig anledning for å se tilbake, reflektere over vår egen tid og se framover mot det som kommer. Kulturpolitisk bør denne overgangen markeres gjennom en samordnet nasjonal og lokal innsats. Som et ledd i selve markeringen av tusenårsskiftet vil Regjeringen nedsette en nasjonal samordnende komité som skal betjene et informasjonsnettverk for initiativ, og som skal delegere oppgaver til organisasjoner og aktører. Kulturdepartementet skal være ansvarlig for denne komitéen.

  På tilsvarende måte vil det i 2005 være naturlig å markere at det er 100 år siden landet fikk sin nasjonale selvstendighet. På vei mot 2005 vil Regjeringen velge ut noen lokale signalprosjekter rundt om i landet som kan styrke kulturengasjementet, livslang læring og fysisk aktivitet.

  I samråd med kommuner og fylkeskommuner må staten ha et særlig ansvar for å få igang en slik prosess. Det må mobiliseres til bred aktivitet i kultursektoren, både av amatører og profesjonelle. Både offentlige og private midler må inngå i finansieringen av en slik aktivisering, hvor signalprosjekter nasjonalt og lokalt vil stå sentralt.

  Regjeringen vil særlig arbeide innenfor fire områder som fanger opp viktige utfordringer det neste tiåret:

  • Barn og unge. Barn og unge bør i større grad gis rom for skapende utvikling. Særlig er det en utfordring å sikre ungdom bedre mulighet til utfoldelse innenfor deres egne kulturuttrykk.
  • Det flerkulturelle Norge. Kulturen som allmenning og møteplass har stor betydning i arbeidet med integrering. Mennesker med innvandrerbakgrunn må ha mulighet til å utvikle egen kulturell identitet, bidra til kulturell nyskaping og delta i storsamfunnets kulturinstitusjoner som naturlige og likeverdige deltakere.
  • Formidling av kunnskap, informasjon og kultur er nøkkelen til økt deltakelse og egenutvikling. Nye medier og informasjonsteknologi vil i økende grad prege samhandling og kulturelle ytringsformer, noe som også vil påvirke virksomheten i etablerte institusjoner innenfor kultur og utdanning. De frivillige organisasjonene har en viktig rolle som formidlere mellom fagmiljøer og publikum.
  • Møtesteder for samhandling, kulturopplevelser og utfoldelse er nødvendig for å motvirke økende privatisering og ensomhet. Vårt felles rom - må sikres høy bruks- og miljømessig kvalitet. De skal ha høy estetisk kvalitet. Lokalsamfunn må sikres arenaer både for hverdagens møter og samspill - og for festdagens begivenheter.
  Disse fire ledetrående skal knyttes sammen gjennom en målerettet innsats over hele landet.

  De nasjonale kulturinstitusjonene må trekkes med i en slik vitalisering av kulturlivet. Det samme gjelder teatre, orkestre, muséer og riksanlegg o.l. som staten sammen med kommuner og fylkeskommuner bidrar til å finansiere. Kulturtilbudene skal ha en best mulig geografisk og sosial spredning. Alle skal sikres tilgang på kulturopplevelser. En slik bred formidling av kunst og kultur må skje gjennom turnévirksomhet, samproduksjoner, samarbeid mellom nasjonale og regionale institusjoner og informasjonsteknologi.

  Riksdekkende institusjoner har en viktig oppgave som formidlere og forvaltere av kompetanse. Her har de tre riksinstitusjonene - Riksutstillinger, Rikskonserter og Riksteateret en viktig rolle. Kompetansen i produksjon av kunst- og kulturtilbud - særlig for barn og unge må styrkes, og formidlingen av kunst- og kulturtilbudene videreutvikles. For å få dette til må det skapes formidlingsarenaer med regional og lokal forankring. De tre R-ene må videreutvikles slik at de sammen med lokale aktører kan ivareta denne oppgaven. Det legges opp til å overdra mer ansvar til lokale aktører. Det tas sikte på å utvikle potensialet for arrangørutvikling på kultur- og kunstfeltet gjennom et bedre samarbeid mellom institusjonene på området.

  Det vil bli arbeidet for å styrke samordningen og videreutviklingen av informasjonssystemer i kultur- og kunnskapssektoren i «Kulturnett Norge». Her vil bibliotek, arkiv, muséer og utdannings- og forskningsinstitusjoner bli knyttet sammen. Nasjonalbiblioteket skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk. IT gir folkebibliotekene nye muligheter til å fungere som lokalsamfunnets informasjonsbanker. Det bør bygges ut et nasjonalt nettverk bestående av musikk-, kultur- og kunstskoler. Et nytt kultur- og kompetansesenter skal være et sentralt knutepunkt i et slikt nettverk.

  Regjeringen ønsker hvert år fram mot 2005 å satse på et knippe utvalgte steder i landet. Satsingene skal ta utgangspunkt i potensialet som finnes i det lokale kulturlivet. I arbeidet med en slik kultursatsing må det være godt samarbeid mellom offentlige og private aktører og mellom ulike forvaltnings- og innsatsområder. Det vil være et viktig kriterium ved utvelgelse av signalprosjekter at lokale krefter bidrar både til utvikling og til videre aktivitet. Disse satsingene vil tilføre lokalsamfunnene ressurser, samtidig som de vil kunne fungere som inspirasjonskilde for tilsvarende miljø andre steder.

  I anledning årtusenskiftet vil det bli satt i gang en nasjonal «stafett» for utvikling av offentlige rom i kommunene; et torg, en park e.l., der lokal identitet kan uttrykkes og markere et samlingspunkt for aktivitet og samvær. Et slik program, der kunstnerisk utsmykning og samspill mellom ulike formgivere vil være viktig, kan iverksettes med finansieringsbistand gjennom lokale prosesser - og med konkurranse mellom ulike lokale initiativ.

  Hovedstaden er en fellesarena og felleseie for hele nasjonen. En rekke nasjonale nøkkelinstitusjoner har sin plass her. Utbygging av Kulturnett Norge forutsetter at landet har nøkkelinstitusjoner med reell mulighet til å fungere som ressurs- og kompetansesentra for hele nasjonen. Norge mangler et tidsmessig bygg for opera/ musikkteater. Regjeringen vil derfor påta seg det kulturpolitiske løftet som bygging av en ny opera innebærer.

  En av våre utfordringer i framtiden vil være å utnytte bedre kultursektorens potensiale for sysselsetting, verdiskaping og eksport. Dette setter blant annet krav til design og kunstnerisk kompetanse. Den estetiske utformingen av våre fysiske omgivelser er også viktig. Stat og kommune har her et ansvar gjennom planlegging og egen byggevirksomhet.

  Gjennom et aktivt kulturminnevern vil Regjeringen bidra til å verne et utvalg av kulturminner og kulturmiljøer fra ulike tidsepoker som representerer geografisk, sosial og etnisk bredde, samt å sikre, framheve og formidle kunnskap om kulturarven. Kulturminnene er med på å plassere vårt samfunn inn i en historisk utvikling, og gi den enkelte en forståelse av denne utviklingen. Kulturminner representerer store samfunnsmessige verdier og er et kunnskapspotensiale for byggeskikker og nærmiljøutforming. En fornuftig forvaltning av kulturminnene er derfor et bidrag til en bærekraftig utvikling. Regjeringen vil legge vekt på forsknings- og utviklingsarbeid som aktiviserer kulturminner som ressurs for næringsvirksomhet og nærmiljøutvikling.

  Internasjonaliseringen av økonomi og samfunnsliv stiller små språksamfunn overfor store utfordringer. Det er en viktig kulturpolitisk oppgave å fremme bruken av norsk språk, særlig på områder som er sterkt påvirket av anglo-amerikanske uttrykksformer.

  Regjeringen vil legge forholdene til rette for at de samiske samfunn skal utvikle seg videre. Samene er en del av det norske samfunnet, men er samtidig bærere av en urfolks- og minoritetskultur som det må gis rom for å bevare og utvikle. I utformingen av samepolitikken må næringsutvikling, ressursutnyttelse, utdanning og kultur ses i sammenheng. Det vil bli lagt særlig vekt på opplæring i samisk språk og kultur overfor barn og unge. Opplæringen må ta sikte på at samiske elever fullt ut skal beherske både det samiske og det norske språket.

  Viktige institusjonelle rammebetingelser for kultursektoren er fastlagt i St meld nr 61 (1991-92) Kultur i tiden. Her er det fastlagt en rollefordeling mellom etablerte institusjoner, og det er trukket opp linjer for statlig støtte. Samtidig vil innsatsen for å etablere en prosess fram mot 2005 for vitalisering av kultursektoren gi signaler om en ny og markert kulturpolitikk. Det vil være en forutsetning at kommunene deltar aktivt i denne prosessen. Det vil også være viktig at det arbeides og legges til rette for å utløse midler fra andre kilder - bedrifter, organisasjoner og private - slik at det oppnås et felles kulturpolitisk løft.

  En viktig oppgave i årene som kommer vil være å prioritere mellom prosjekter, ut fra kulturfaglige og økonomiske kriterier. Her vil Norsk Kulturråd, med sin brede sammensetning, spille en viktig rolle. Koplingen av sentrale områder som barne- og ungdomskultur, flerkulturelt samfunn, nye medier og estetisk opprusting av offentlige møtesteder vil gi ulike lokale svar; et kompetansesenter ett sted, et eksperimentelt medienettverk et annet sted, mens regionale pedagogiske verksteder, kunstnerverksteder og kulturskoler osv. vil kunne være alternativer i andre tilfeller.

  Regjeringens kulturpolitiske hovedlinje er en strategisk satsing for å styrke samfunnet gjennom kulturengasjement, livslang læring og fysisk aktivitet.

  Mediene

  Ytringsfrihet er grunnlaget for et demokratisk samfunn. Siden begynnelsen av 1980-årene har det skjedd dyptgående endringer på medieområdet. Digital teknologi byr på nye muligheter for produksjon og distribusjon av programmer. Dette har gitt nye rammevilkår for mediepolitikken. Hovedutfordringen framover vil være å sikre mangfoldet i det nasjonale medietilbudet, og å gi allmennkringkastingen og pressen stabile rammevilkår og mulighet til å oppfylle behovet for kvalitet og allsidighet.

  Mediene har også en kulturpolitisk rolle. Regjeringen vil fortsatt støtte opp om film- og fjernsynsproduksjon, særlig med sikte på å øke antall produksjoner for barn og unge.

  Det er Regjeringens syn at myndighetene bør være varsomme med å iverksette tiltak som direkte eller indirekte påvirker innholdet i mediene. Det er likevel viktig å sette grenser for framvisning av vold og pornografi. Tiltakene i Regjeringens handlingsplan mot vold i bildemediene vil bli videreført.

  Regjeringen vil legge forholdene til rette for at barn og unge sikres grunnleggende kunnskap om de nye informasjonskanalene.

  Idrett og friluftsliv

  Idrett og friluftsliv er blant de aktiviteter som engasjerer og mobiliserer flest mennesker, på tvers av sosiale og andre skillelinjer. Idrett for alle skal ligge til grunn for Regjeringens idrettspolitikk. I dette ligger det som en viktig oppgave å aktivisere barn, unge og grupper med liten tilknytning til det tradisjonelle idretts- og friluftsliv. Regjeringen tar sikte på å fullføre arbeidet med nasjonalanlegg for enkelte utvalgte idrettsgrener.

  Friluftsliv er en kilde til økt livskvalitet og god helse og bidrar til å styrke miljøbevisstheten i befolkningen. Regjeringen ønsker å styrke mulighetene for et aktivt og miljøvennlig friluftsliv og videreføre friluftstradisjoner i det brede lag av befolkningen. Arbeidet med å nå ut med informasjon om rettigheter og ansvar knyttet til bruk av naturen skal styrkes.

  Regjeringen vil styrke allmennhetens rett til fri ferdsel og opphold i utmark. Dagens lovgivning gir ikke god nok adgang til å bestemme tilrettelegging for turformål på privateid utmark. Det bør gis klare lovhjemler som tilrettelegger for friluftsformål på privateid utmark. Dette innebærer at eier ikke skal kunne sette i verk tiltak som vesentlig endrer naturmiljøet eller forringer friluftsområders kvalitet.

  Friluftslivets arealbehov skal trygges gjennom arealplanleggingen. Regjeringen vil i den kommende stortingsmeldingen om miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling vurdere ytterligere tiltak for å sikre friluftsarealer av nasjonal og regional verdi i pressområder langs kysten i Sør-Norge og i byer og tettsteder. Regjeringen vil også arbeide for å begrense konflikter mellom friluftsliv og biologisk mangfold.

  4.2.3 De frivillige organisasjonene

  De frivillige organisasjonene bidrar til å utvikle demokrati, tilhørighet og fellesskap i samfunnet. Samspillet med organisasjonslivet vil være viktig for å oppnå bredde i tilbud og aktivitet lokalt. Et slikt samspill må først og fremst skje lokalt, men også på nasjonalt nivå vil det bli lagt opp til et nært samarbeid mellom det offentlige og de frivillige organisasjonene for å utløse egenaktivitet og frivillig innsats.

  Regjeringen vil sikre de frivillige organisasjonenes sentrale plass i videreutviklingen av velferdssamfunnet og arbeide for å bedre organisasjonenes vilkår. Når det gis offentlig økonomisk støtte til driften av organisasjonene, bør det formuleres mål for støtten. Prinsipper og retningslinjer for statens politikk overfor de frivillige organisasjonene trekkes opp i en egen stortingsmelding som legges fram våren 1997.

  Regjeringen vil utrede og endre skatte- og avgiftsreglene for allmennyttige organisasjoner. Målet er å skape bedre vilkår for inntektsskaping og lønnet arbeid i frivillige organisasjoner. I denne sammenheng vil det også bli vurdert i hvilken utstrekning det et mulig å forenkle de formelle reglene for oppgaveplikt til skatte- og avgiftsmyndighetene, slik det er gjort for privatpersoner som engasjerer lønnstakere til arbeid i hjemmet. Et utvidet skatte- og avgiftsfritak for frivillige organisasjoner vil gi disse større muligheter til å drive sin virksomhet.

  Regjeringen legger videre opp til at deler av overskuddet fra FLAX de neste årene skal tilfalle frivillige organisasjoner som arbeider for barn og unge på lokalt plan. Det er grasrotaktivitetene som skal støttes; knøttelagene, skolemusikkorpsene og den lokale kulturen. Forslagene vil bli fulgt opp i forbindelse med statsbudsjettet for 1998.

  4.2.4 Den norske kirke

  Den tusenårige kristne kulturinnflytelsen preger ritualer, normer, samliv og tenkemåter i samfunnet. Den norske kirkes rolle som en samlende folkekirke kommer til uttrykk gjennom bred oppslutning om kirkens seremonier og viktige begivenheter i den enkeltes liv. Det er dette brede nedslagsfeltet i befolkningen som skaper grunnlag for å videreføre statskirkeordningen.

  Regjeringen ser det som viktig at kristne og humanistiske normer og verdier holdes ved like som referanse- og verdigrunnlag i samfunnet. Regjeringen vil sikre kirken arbeidsvilkår som gjør det mulig å fylle funksjonen som en samlende stats- og folkekirke. For å kunne utvikles videre som folkekirke, bør kirken selv ha en åpen og imøtekommende holdning til mangfoldet i samfunnet og velge arbeidsformer som avspeiler dette. Likestilling mellom kvinner og menn vil her ha en naturlig plass.

  Regjeringen vil i samarbeid med kirkens organer følge opp reformene i kirkeordningen, som trådte i kraft 1. januar 1997. Reformene har siktet mot en fornyelse av organisatoriske, rettslige og andre bestemmelser for Den norske kirke innenfor rammen av statskirkeordningen. Også utviklingen mot en mer effektiv og resultatorientert kirkeforvaltning, der desentralisering av myndighet, oppgaver og ansvar inngår som viktige elementer, vil være en prioritert oppgave.

  Innvandringen de siste ti-årene har medført et større religiøst mangfold i samfunnet. Ulike religions- og livssynssamfunn skal ha frihet til å utøve sin virksomhet. Dialog mellom tros- og livssynssamfunnene og myndighetene er viktig for å forebygge konflikter med utspring i religionsforhold. Som ledd i en slik dialog må det samtidig markeres at religiøs tro ikke kan rettferdiggjøre praksis som strider mot norsk lov, for eksempel når det gjelder barns og kvinners rettigheter.

  4.3 INNVANDRERE, DELTAKELSE OG INTEGRERING I DET NORSKE SAMFUNNET

  4.3.1 Utfordringer og mål

  Regjeringens politikk i forhold til innvandrere utformes, som for andre innbyggere, med utgangspunkt i verdiene likhet, frihet, og solidaritet. Overordnede mål om like muligheter til samfunnsdeltakelse, full sysselsetting og utjevning av levekår skal gjelde alle innbyggere. Innvandring har bidratt til et økt kulturelt mangfold som er positivt for samfunnet. Det er imidlertid en forutsetning at alle respekterer felles rammer i form av norsk lov, universelle menneskerettigheter og demokratiske spilleregler.

  Fortsatt regulering av innvandringen er en forutsetning for å kunne sikre innvandrere like muligheter med andre i det norske samfunnet. Hovedprinsipper og gjeldende regelverk, som bygger på et overordnet mål om begrenset og kontrollert innvandring, ligger derfor fast. Regelverket vil fortsatt legge til rette for innvandring som ledd i en aktiv oppfølging av internasjonale humanitære forpliktelser knyttet til familieinnvandring og flyktningemottak. Samtidig legger Regjeringen vekt på å motvirke ulovlig innvandring til Norge.

  For innvandrere som for andre grupper, er deltakelse i arbeidslivet sentralt for å oppnå økonomisk uavhengighet og gode levekår. Det er derfor en stor utfordring å innrette politikken overfor nyankomne innvandrere slik at de raskt får mulighet til å kvalifisere seg for arbeidsmarkedet.

  Personer med innvandringsbakgrunn og andre minoriteter kan utsettes for diskriminering på grunn av sin rase, hudfarge, trosbekjennelse, avstamming eller nasjonal eller etnisk opprinnelse. Det finnes mange eksempler på diskriminering av innvandrere i det norske samfunnet. Fordi diskriminering har alvorlige konsekvenser som angår hele befolkningen, vil Regjeringen fortsatt prioritere en aktiv, målrettet innsats for å forebygge slike handlinger og holdninger. Forekomsten av rasistisk motivert vold og trakassering er urovekkende, og konsekvensene for ofrene kan være store. Etter Regjeringens syn har myndighetene et særlig ansvar for å bekjempe denne typen kriminalitet. Raske og klare reaksjoner fra politi- og påtalemyndighetenes side er påkrevd. Det må videre utvikles registreringsrutiner og statistikk for bedre å kunne følge utviklingen på dette området.

  4.3.2 Status

  Ved utgangen av 1995 utgjorde innvandrerbefolkningen 224 000 personer, eller vel 5 prosent av befolkningen i Norge ifølge Statistisk sentralbyrås definisjon (personer med to utenlandsfødte foreldre, untatt adopterte fra utlandet), jf. kapittel 2*. I stortingsmeldingen om innvandring og det flerkulturelle Norge brukes betegnelsen "personer med innvandringsbakgrunn" for den samme befolkningsruppen. "Innvandre" er av Statistisk sentralbyrå definert som første- og annengenerasjons innvandrere, mens innvandrere, mens innvandrermeldingen avgrenser dette begrepet til førstegenerasjonsinnvandrere. I Langtidsprogrammet er definisjonene fra Statistisk sentralbyrå benyttet.

  Om lag halvparten av innvandrerbefolkningen har sin bakgrunn i Asia, Afrika og Latin-Amerika. Fra 1985 til 1995 har antall personer med bakgrunn i disse områdene og Øst-Europa økt betydelig, mens antall personer med bakgrunn fra vestlige land har endret seg lite.

  Innvandrere er en svært sammensatt gruppe. Utdanningsbakgrunnen varierer mye, mange har mangelfull grunnutdanning. En særskilt sårbar gruppe er flyktninger og innvandrerungdommer som kommer til landet etter grunnskolealderen. Disse får som regel et tilbud om opplæring i norsk med samfunnskunnskap, men det finnes ikke gode oversikter over hvor mange som får et slikt tilbud, eller hvor lang opplæring den enkelte vil trenge.

  Arbeidsmarkedstilknytningen blant innvandrere varierer sterkt etter hvilke land de kommer fra. Innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika i aldersgruppen 25-59 år har en lav andel arbeidstakere, høy arbeidsledighet og relativt mange på arbeidsmarkedstiltak i forhold til befolkningen for øvrig, jf. figur 4.2.

  
  Figur 4.2 Arbeidsmarkedstilknytning i 4. kvartal 1995 blant førstegenerasjonsinnvandrere og andre bosatte i aldersgruppen 25-59 år. Prosent av personer i aldersgruppen. Vesten omfatter Vest-Europa, Nord-Amerika og Oseania.
  Kilde: Statistisk sentralbyrå.

  Arbeidsmarkedstilknytningen blir bedre etter noen års botid i Norge. Andelen arbeidstakere øker sterkest for personer med bakgrunn i Øst-Europa og Asia, Afrika og Latin-Amerika. Det høye antall deltakere fra disse gruppene på arbeidsmarkedstiltak har trolig bidratt til å kvalifisere flere for å komme inn i arbeidslivet. Flere registrerer seg imidlertid som arbeidssøkere etter noen års botid. Selv om andelen arbeidstakere øker med botid, er derfor andelen registrert ledige og på arbeidsmarkedstiltak høy, også for dem som har vært i landet noen år.

  Inntektsnivå og sammensetningen av inntektene varierer betydelig etter landbakgrunn. Personer uten innvandringsbakgrunn og innvandrere fra vestlige land hadde høyere inntektsnivå enn innvandrere fra Øst-Europa, Asia, Afrika og Latin-Amerika. Lønnsinntekt er viktigste kilde til livsopphold for de fleste innvandrere. Utbetalingen av sosialstønad pr. bosatt utgjorde en relativt beskjeden del av samlet inntekt for alle grupper, men er høyere blant personer fra Øst-Europa og Asia, Afrika og Latin-Amerika enn for personer uten innvandringsbakgrunn, jf. omtale i kapittel 10*.

  4.3.3 Arbeid og kvalifisering

  Mangelfull utdannings- og yrkeskompetanse, herunder manglende ferdigheter i norsk språk og lite kjennskap til norsk arbeidsliv, er faktorer som bidrar til lav yrkesdeltaking og høy arbeidsledighet blant enkelte innvandrergrupper. Innvandrere med lav utdannings- og yrkeskompetanse vil ha et særlig behov for kvalifisering. Det er i denne sammenheng viktig å samordne ressursene mellom kommunene, arbeidsmarkedsetaten og utdanningssektoren. Regjeringen vil vurdere hvordan den offentlige støtten til livsopphold overfor nyankomne innvandrere bedre kan bidra til en effektiv kvalifisering for norsk arbeidsliv.

  Det er mange barrierer for å få vurdert innvandreres yrkes- og utdanningskompetanse fra hjemlandet. Mange må derfor ta utdanningen fra bunnen av i Norge. En del innvandrere med godkjent utenlandsk utdanning eller utdanning fra Norge, har også problemer med å bli tilsatt i jobber de er kvalifisert for. For at innvandreres og flyktningers kompetanse skal bli verdsatt, må en ha effektive ordninger for godkjenning og vurdering av utenlandsk utdanning i forhold til det norske utdanningssystemet og arbeidsmarkedet. Regjeringen ønsker å sette søkelys på hvordan godkjenningsordningene kan forbedres.

  Flere forhold bidrar til at innvandrere fra ikke-vestlige land, uansett utdanningsnivå, kan ha problemer med å få innpass i arbeidslivet. I tillegg til mangelfulle språkkunnskaper er det grunn til å tro at det forekommer diskriminering ved ansettelse. Kommunal- og arbeidsdepartementet har utarbeidet forslag til en lovbestemmelse mot etnisk diskriminering i arbeidslivet. Lovforslaget har vært til høring hos aktuelle instanser, og vil bli lagt fram for Stortinget i løpet av våren 1997. Dersom forslaget blir vedtatt, vil det innebære forbud mot å forskjellsbehandle arbeidsøkere på grunn av rase, hudfarge eller etnisk opprinnelse ved ansettelse.

  Arbeidslivets parter har en nøkkelrolle for at innvandrere skal vinne innpass på arbeidsmarkedet på lik linje med befolkningen for øvrig. Regjeringen vil derfor invitere partene til drøftinger om hvordan arbeidsmarkedet bedre kan gjøre bruk av personer med innvandringsbakgrunn.

  4.3.4 Utdanning

  I grunnskolen må det tas hensyn til at norsk ikke er alle elevenes morsmål. På småskoletrinnet bør elever med svake norskkunnskaper kunne få sin første skrive- og leseopplæring på det språket de behersker best. Utover dette kan aktuelle morsmål gis som valgfag på ungdomstrinnet. Kommunene vil bli oppfordret til å gi innvandrere i alderen 16-20 år, som ikke har hatt anledning til å fullføre norsk grunnskole eller liknende, tilbud om opplæring opp til grunnskolenivå.

  Evalueringer av Reform 94 tyder på at elever med innvandringsbakgrunn i gjennomsnitt har svakere rekruttering, gjennomstrømming og resultater enn andre elever. Det er derfor viktig at opplæringen tilrettelegges slik at den kan gi elever med innvandringsbakgrunn tilnærmet like god gjennomstrømming som andre.

  For å oppnå deltakelse og integrering i det norske samfunnet er det viktig for innvandrere å lære seg godt norsk i tillegg til morsmålet. Regjeringen vil arbeide for å gjøre den grunnleggende opplæringen i norsk med samfunnskunnskap for voksne innvandrere mer resultatorientert, og tilpasset den enkeltes forutsetninger ved hjelp av tester før, under og etter opplæringen. Det skal i større grad legges til rette for individuelle planer for kvalifisering og opplæring knyttet til arbeidsstedet.

  Mange lærere mangler utdanning i å undervise i norsk som andrespråk, og det vil bli vurdert hvordan utdanningen for lærere kan gi bedre kompetanse i å undervise i et flerkulturelt skolemiljø.

  4.3.5 Bomiljø og kulturelt fellesskap

  Et godt bomiljø er sentralt for at innvandrere skal kunne finne seg til rette i det norske samfunnet, og for barnas oppvekstvilkår. Fra 1996 er Husbankens generelle rentestøtte lagt om til selektive tilskuddsordninger med sikte på å prioritere vanskeligstilte grupper, herunder boliger til nyankomne flyktninger.

  Både innvandrerorganisasjoner og andre frivillige organisasjoner kan bidra til å skape kontakt mellom innvandrere og den øvrige befolkningen. Frivillige organisasjoner fungerer også som bindeledd mellom innvandrere og myndighetene, og er utgangspunkt for innvandrerdeltakelse i råd og utvalg, blant annet Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter. Regjeringen legger gjennom støtten til organisasjonene vekt på å sikre at interessene til innvandrerkvinner og til barn og unge med innvandringsbakgrunn blir ivaretatt.

  Et virkemiddel for å motvirke at innvandrere blir isolerte i det norske samfunnet er å skape flerkulturelle møteplasser for nordmenn og innvandrere. Gjennom støtten til kunstnerisk virksomhet vil Regjeringen synliggjøre kunstnere med annen bakgrunn enn den norske, og slik øke mangfoldet i norsk kulturliv.