Kapittel 6 Utenriks- og sikkerhetsveggen

Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk

Sysselsetting, verdiskaping og velferd i Det norske hus er avhengig av at huset kan trygges mot usikkerhet, ustabilitet og ufred i omgivelsene. Trygge, stabile og forutsigbare omgivelser er nødvendige for å kunne verne velferden, sikre verdiskapingen og gi et vekstkraftig næringsliv adgang til internasjonale markeder. Dette er en forutsetning for å bevare og videreføre velferdsstaten og sikre denne for framtidige generasjoner.

Trygghet i Norges omgivelser skal derfor sikre Det norske hus. Men trygghet og sikkerhet kan vi bare oppnå i samarbeid med andre. Regjeringens samfunnssyn bygger på at alle er avhengige av hverandre, såvel nasjonalt som internasjonalt. Ingen nasjoner eller stater kan løse vår tids store utfordringer alene. De kan bare løses i samarbeid med andre og når andre nasjoner føler trygghet.

Utenriks- og sikkerhetsveggen i Det norske hus hviler på våre demokratiske idealer. Bred oppslutning innad om Norges utenriks- og sikkerhetspolitiske målsetninger er avgjørende for å få gjennomslag for dem overfor andre land. Utenriks- og sikkerhetspolitikken er det fremste redskapet i arbeidet for fred og sikkerhet, for å bidra til å løse fattigdoms- og miljøproblemene i verden og for å fremme menneskerettigheter og demokrati. Dessuten kan Norges deltakelse i den internasjonale arbeidsdelingen bidra til å sikre norske varer og tjenester adgang til internasjonale markeder, trygge norske arbeidsplasser og sikre velferden.

6.1 UTFORDRINGER

I dette århundret har Norges viktigste utfordring vært å bygge opp og befeste velferdssamfunnet. Men velstanden kan bare forsvares hvis vi samtidig gjør en innsats for å bistå andre i deres anstrengelser for bedre kår. Deres trygghet er også Norges sikkerhet. Dette er en grunnleggende utfordring ved innledningen til det neste århundre.

Norges geopolitiske plassering som del av det europeiske og atlantiske samarbeidet og som nabo til Russland, samt vår plass i det globale samarbeidet stiller særlige krav til utformingen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. En åpen økonomi og stor avhengighet av internasjonale markeder gjør at tryggheten for mange norske arbeidsplasser er avhengig av stabile og forutsigbare markeder og internasjonale kjøreregler som beskytter mot tilfeldige tiltak fra enkeltland.

De store endringene i det internasjonale samfunnet stiller Norge overfor nye krav og utfordringer. Informasjonsteknologi, media og internasjonal økonomi får direkte betydning for norske veivalg. Miljøproblemer, befolkningsvekst og fattigdom krever felles løft og tettere samarbeid. Norge må være beredt til å gjøre en innsats i dette samarbeidet.

Globale utfordringer

Fattigdom, ressursmangel, befolkningsvekst og miljøproblemer i utviklingslandene fortsetter å skape store sosiale og politiske spenninger. Kontroll med disse problemene er viktig for å unngå at de blir kilder til konflikter innenfor og mellom land. Klimaendringer kan føre til endringer i nedbørsmønstre, matvareproduksjon og havnivå og resultere i flyktningestrømmer og politisk og sosial uro. Selv om det har vært positive utviklingstrekk i en del utviklingsland, er gapet mellom de rikeste og de fattigste landene i verden fortsatt stort og økende. 77 prosent av verdens befolkning deler 15 prosent av dens inntekter. Befolkningsveksten er størst i utviklingslandene, levealderen er lavere, 800 millioner mennesker sulter, nesten to milliarder mennesker har ikke tilgang til rent vann og nesten én milliard kan ikke lese og skrive. Over 40 millioner mennesker er på flukt, enten over landegrenser eller som fordrevne i eget land.

Innsats for fred, forsoning og demokratisk utvikling er en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Gjennom FNs handlingsplan Agenda 21 har de industrialiserte landene påtatt seg et spesielt ansvar for å gå foran i arbeidet for bærekraftige produksjons- og forbruksmønstre. Som et rikt land har også Norge medansvar og forpliktelser overfor disse utfordringene. Økt velstand og sosial utjevning i utviklingslandene vil være et vesentlig bidrag til større sosial og politisk stabilitet og dermed en tryggere verden.

Internasjonal handel og økonomi

Norge er et land med stor utenrikshandel. Tryggheten for mange arbeidsplasser påvirkes av faktorer vi ikke har innflytelse over, slik som veksten og prisutviklingen i norske eksportmarkeder. Prisutviklingen på olje og gass har direkte betydning for statens inntekter. Skal norsk eksport oppnå gode vekstmuligheter framover, må norske bedrifter sikres markedstilgang, både i våre tradisjonelle markeder i Europa og de nye vekstmarkedene i Asia. EØS-avtalen sikrer norsk industri og næringsliv adgang til EUs indre marked. Verdens handelsorganisasjon (WTO) skal sikre bindende kjøreregler på verdensmarkedet. En videreutvikling av det internasjonale regelverket for å sikre mest mulig likeverdige konkurranseforhold for norsk næringsliv er en viktig utfordring for Norge.

Informasjons- og produksjonsteknologi har bidratt til å knytte det norske markedet sammen med andre markeder. Med moderne datateknologi kan valutatransaksjoner utføres verden over på sekunder. Kapitalen flyter mellom land uavhengig av nasjonale grenser. Behovet for samfunnsmessig styring er derfor økende, men krever internasjonalt samarbeid. Det er behov for internasjonal innsats når oppgavene ikke stopper ved landegrensene. Utforming av virkemidler for å møte disse utfordringene vil bli en viktig oppgave.

Nye europeiske utfordringer

Endringene i Europa innebærer nye muligheter og utfordringer. Reduksjon av velstandskløften mellom øst og vest i Europa vil kreve betydelig økonomisk innsats, også av Norge. Tiltak for å befeste folkestyrets framvekst i våre naboland i øst er viktig for å sikre deres trygghet og trygge Norges sikkerhet. Innsats mot forurensing, arbeidsløshet, fattigdom og kriminalitet i Sentral- og Øst-Europa bidrar til å redusere usikkerhet også for oss. Økt åpenhet og styrking av gjensidig tillit reduserer faren for konflikter som skyldes mistenksomhet og frykt. Samarbeid over gamle skillelinjer mellom Europas folk vil kreve endring av eksisterende, og etablering av nye samarbeidsformer og organisasjoner. Trygghet i Europa kan ikke oppnås uten russisk medvirkning. Norge er nabo til Russland og betydelige russiske militærressurser på Kola, og derfor er dette av særlig betydning for vårt land.

NATO i endring

Den omstillingsprosess som NATO står overfor, peker fram mot en allianse som vil sikre freden også for kommende generasjoner. Nye medlemsland, endringer i alliansesamarbeidet, et nærmere samarbeid med Russland og større ansvar for europeiske allierte vil være viktige brikker i det nye NATO. NATO-samarbeidet og vårt nasjonale forsvar vil fortsatt være sentrale bærebjelker i utviklingen av en ny europeisk sikkerhetsorden basert på samarbeid og fellesskap. Videreføring av det atlantiske samarbeidet og USAs engasjement i Europa vil være av avgjørende betydning for norsk og europeisk forsvar og sikkerhet.

Endringer i EU-samarbeidet

Med Norges ulike samarbeidsordninger med EU vil et endret og utvidet EU få betydning for oss. Utvidelse øst- og sørover vil bidra til økt sikkerhet og stabilitet i Europa. Flere medlemsland i EU vil innebære et større indre marked som norsk industri og næringsliv deltar i gjennom EØS-avtalen. Sterkere innsats fra EU for økt sysselsetting og strengere miljøtiltak vil kunne bidra til sosial stabilitet og økonomisk framgang i Europa. Det samme gjelder tiltak mot kriminalitet, narkotikasmugling og terrorisme. Gjennomføringen av tredje fase av den økonomiske og monetære union (ØMU) fra 1999 vil også ha betydning for Norge. Den videre utviklingen av en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk og justissamarbeidet vil representere økte utfordringer i arbeidet for å ivareta norske interesser.

Miljøsikkerhet og ressursforvaltning

Atomforurensingen i Russland og andre øst-europeiske land er en av de største miljømessige og sikkerhetspolitiske utfordringer vi står overfor i dag. Situasjonen i våre nærområder og særlig i Nordvest-Russland er preget av en omfattende sivil og militær atomvirksomhet. Betydelige mengder radioaktivt avfall krever tilfredsstillende lagringsforhold. Et stort antall utrangerte atomubåter venter på opphogging. Atomkraftverk i Norges umiddelbare nærområder er i en slik tilstand at de helst skulle ha vært stengt.

Miljøproblemer både globalt og i nærområdene vil fortsatt stille krav til norsk innsats. Det spesielle og sårbare naturmiljøet, fiskerier og andre næringsinteresser i nordområdene er truet av radioaktiv forurensning og miljøgifter fra lokale eller fjernere kilder. Framtidig utnyttelse av de store olje- og gassressursene i området med tilhørende økt transport, truer de samme interesser.

Innen 2005 er det ventet at norsk gass vil dekke 14 prosent av det europeiske, 30 prosent av det tyske og 37 prosent av det franske markedet. Som en av verdens ledende olje- og gasseksportører vil Norge bli stilt overfor økte forventninger og utfordringer av betydning også for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Behovet for betryggende og ansvarlig forvaltning av viktige fiskeriressurser i norske havområder er truet av et økende internasjonalt press fra nasjoner som ikke respekterer prinsippene om en bærekraftig forvaltning.

Samarbeid i våre nærområder

De dyptgripende endringene i Sentral- og Øst-Europa har åpnet nye muligheter for lokalt og regionalt samarbeid, men også avdekket betydelige behov for innsats for politisk, sosial, økonomisk og miljømessig framgang hos våre naboer. Norges grense mot Russland i nord og nærheten til de baltiske landene gjør det naturlig for oss å yte en særlig innsats i disse områdene. Også andre land vil forvente at Norge som en rik nasjon i nord, gir sitt bidrag til å bygge opp nye samarbeidsmønstre og bryte ned gamle skillelinjer i denne regionen.

Det vil være behov for å utforme og tilpasse virkemidlene slik at de legger grunnlag for økt handel og sysselsetting, miljøinnsats og demokratisk utvikling hos våre naboland i øst. Bidrag til sikkerhet og samarbeid i våre nærområder vil være viktige brikker i det framtidige nettverket for et tryggere Europa.

Nordisk samarbeid

Landene i Norden har i dag ulike tilknytningsformer til NATO, EU og VEU. Utsiktene til utvidelse og utdyping av NATO og EU åpner nye perspektiver og utfordringer også for nordisk samarbeid. Det samme gjør behovet for samordnet innsats i nærområdene. Norge har interesse av at det nære nordiske samarbeidet videreføres. For at det nordiske samarbeidet skal befeste sin form og innhold vil det være behov for målrettet engasjement i tiden framover.

Forvaltningen av polarområdene

Økt ressursutnyttelse og andre belastninger på det sårbare miljøet i polarområdene kan komme i konflikt med ønsket om å sikre det biologiske mangfoldet, de unike naturverdiene og levevilkårene for befolkningen i disse områdene. Det vil i økende grad være påkrevd med nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid for å møte disse utfordringene.

6.2 NORGES UTENRIKS- OG SIKKERHETSPOLITISKE SITUASJON

Ved innledningen til dette århundret var Norges viktigste utfordringer knyttet til å etablere og sikre en plass blant Europas nasjoner og starte arbeidet med å bygge opp industri, næringsliv og et mer rettferdig samfunn. Ved innledningen til det neste århundret er Norge en av verdens rikeste nasjoner med en betydelig økonomisk handlefrihet. Utnyttelsen av våre naturrikdommer og deltakelse i internasjonal handel og næringsliv har lagt grunnlaget for den velferdsstaten vi kjenner i dag. Uten deltakelse i det internasjonale markedet ville dette ikke ha vært mulig. Vårt høyteknologiske nivå er bygget ut gjennom samarbeid og kontakter med verden forøvrig. Det har bidratt til å gi vårt land den plass det har i internasjonal handel og økonomi og derved sikret vårt velferdssamfunn.

Uten internasjonalt samarbeid ville Norge ikke hatt muligheter til å påvirke rammer og vilkår for norske eksportnæringer. Forpliktende samarbeid om internasjonale regelverk er særlig viktig for små land som Norge. Derfor har Norge engasjert seg aktivt i økonomiske samarbeidsorganer og avtaler som GATT/WTO, OECD, EØS og EFTA for å bidra til å bygge opp internasjonale regelverk som ivaretar også våre interesser. Rollen som en ledende olje- og gassnasjon og forvalter av betydelige fiskeriressurser gjør Norge til en interessant samarbeidspartner.

Norges utenriks- og sikkerhetspolitikk har også vært basert på aktivt, forpliktende, internasjonalt samarbeid. Norge var med å grunnlegge FN og NATO. Deltakelsen i disse organisasjonene og i VEU, OSSE og Europarådet har utgjort et viktig grunnlag for norsk sikkerhet og forsvar og bidratt til avspenning, sosial utvikling og beskyttelse av menneskerettighetene. Dette har gitt trygghet for oss selv og gitt muligheter for innsats for andres trygghet samtidig som det har bidratt til å plassere Norge som en troverdig alliert og samarbeidspartner.

Globalt har Norge vært ledende i arbeidet for utvikling og menneskerettigheter, miljø og en bærekraftig ressursutnyttelse. Norge har ytet avgjørende bidrag for fred i Midt-Østen og i Guatemala og er fortsatt et av nøkkellandene for innsats for fred og forsoning der og i andre deler av verden.

Et flertall av Norges nærmeste samarbeidsland i Europa har valgt å slutte seg til EU, mens Norge har valgt å stå utenfor. Dette setter spesielle krav til Norges evne og muligheter til å påvirke arbeidet i det viktigste økonomiske og politiske samarbeidsforum i Europa. Det er bred politisk oppslutning i Norge om et nært samarbeid med EU gjennom deltakelsen i EØS og politiske kontaktordninger og det nære samarbeidet med de nordiske EU-landene. Norsk tilslutning til Schengen-samarbeidet vil knytte Norge nærmere til det europeiske arbeidet for å bekjempe internasjonal kriminalitet og terrorisme.

Internasjonalt engasjement har lagt et solid grunnlag for å sikre våre interesser også inn i et nytt århundre. De stabile rammene for norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk har ikke forhindret Norges muligheter til selvstendige engasjement der dette har vært ønskelig og nødvendig. Likevel har norske interesser som regel vist seg å være best tjent med en videreføring av et nært og tett internasjonalt forpliktende engasjement.

6.3 HOVEDOPPGAVER I PROGRAMPERIODEN

6.3.1 Styrking av FN

De forente nasjoner er det viktigste instrument for globalt samarbeid. FN er en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Norge er en av FNs største bidragsytere per capita. Over 50000 norske kvinner og menn har deltatt i FNs fredsbevarende operasjoner.

Det er behov for å reformere samarbeidet i FN slik at organisasjonen kan effektiviseres og settes bedre i stand til å møte vår tids sentrale utfordringer. FN må få en sterkere rolle i arbeidet for å forebygge krig, skape fred, sikre det globale miljøet, skape økonomisk og sosial utvikling i fattige land og fremme menneskerettighetene. For at FN skal styrke sin posisjon må FNs beslutningsorganer være sammensatt på en måte som gjenspeiler dagens situasjon.

Regjeringen mener at det er behov for tiltak for å styrke FNs evne til å reagere raskt når krise og krig truer. Organisasjonen bør settes bedre i stand til effektivt å gripe inn for å forebygge krig og gjenopprette fred i en verden der aggressiv nasjonalisme og etniske, sosiale og religiøse motsetninger kan føre til voldelige konflikter.

Norge vil arbeide for at andre land bidrar økonomisk til å styrke FNs generalsekretærs muligheter til å gripe inn tidlig når konflikter truer.
Norge vil arbeide for å gjøre Sikkerhetsrådets sammensetning mer representativ.
Regjeringen vil gjennomgå resultater og ressursbruk i alle FNs programmer og organisasjoner og legge vekt på evnen og viljen til effektiv oppgaveløsing og avbyråkratisering når støtte til ulike FN-tiltak fordeles.
Norge søker plass i FNs Sikkerhetsråd for perioden 2001-2002.
Norge vil videreføre sitt engasjement i FNs fredsoperasjoner.
Regjeringen vil arbeide for at det på internasjonalt grunnlag vurderes å etablere nye inntektskilder som kan styrke FNs økonomi, for eksempel avgifter på valutatransaksjoner og drivstoff innenfor luftfarten.
Regjeringen vil arbeide for internasjonal tilslutning til idéen om et økonomisk sikkerhetsråd som kan trekke opp hovedlinjene for den globale økonomien og se denne i sammenheng med miljø, sysselsetting, kampen mot fattigdom og respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Et økonomisk sikkerhetsråd bør samordne målene til Verdensbankgruppens fonds og banker med Verdens handelsorganisasjon (WTO), og sørge for at det etableres politisk styring og lederskap i globale økonomiske spørsmål.

6.3.2 Bistand, humanitær innsats og nord- sør-spørsmål

Bistandspolitikken er en del av en helhetlig norsk politikk overfor landene i sør, der også handelspolitikk, sikkerhetspolitikk og øvrig utenrikspolitikk inngår. Gjennom denne politikken ønsker Regjeringen å bidra til en sosial og økonomisk utvikling som er bærekraftig, å forebygge konflikter og å fremme demokrati og menneskerettigheter. Det trengs en betydelig økning i verdenssamfunnets innsats for å hjelpe mennesker og folkegrupper som lever i fattigdom og som rammes av sult og nød, epidemier, naturkatastrofer og væpnede konflikter. Norge skal være et foregangsland for internasjonal solidaritet.

I takt med mulighetene til å anvende midlene på en effektiv måte, skal den norske bistanden gradvis trappes opp til 1 prosent av bruttonasjonalinntekten (BNI).

Den økte bistandsinnsatsen skal konsentreres om å forebygge krigshandlinger og bekjempe forhold som skader miljøet og skaper fattigdom, sult og nød.

Ved valg av samarbeidsland vil Regjeringen legge vekt på at landene respekterer grunnleggende menneskerettigheter, overholder internasjonalt regelverk, fører en politikk for rettferdig fordeling og ikke bruker uforholdsmessig store ressurser på militære styrker.

Den overordnede målsettingen for norsk sør-politikk er å bidra til bedring av økonomiske, sosiale og politiske forhold i utviklingsland, innenfor rammen av en bærekraftig utvikling.

Regjeringen vil søke å integrere fredsarbeid, konfliktløsning, menneskerettighetstiltak og miljøtiltak i bistandsarbeidet.

For å redusere miljøproblemene og fremme en bærekraftig utvikling, vil det være nødvendig å overføre kapital og teknologi til utviklingslandene. Miljøprosjekter i utviklingslandene forutsetter at det avsettes midler til dette i de industrialiserte landene.

Regjeringen vil avsette betydelige bistandsmidler til miljøtiltak i utviklingslandene.

Norsk bistand skal være hjelp til selvhjelp. Den må støtte opp under mottakerlandenes egen utviklingsstrategi og vilje til å bygge på egne ressurser. Mottakerlandene skal tilføres kompetanse og ressurser til å bygge et demokratisk styresett, et godt utdannings- og helsesystem og til å føre en politikk som gir sosial utvikling og økt verdiskaping.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med å sikre kvaliteten på bistanden gjennom klargjøring av mål, styrkede forvaltningsrutiner og bedre systemer for resultatrapportering på alle nivåer. Arbeidet med å styrke kontrollen med bruken av bistandsmidler vil bli trappet opp.

Væpnede konflikter står i veien for bedring av levekårene i mange land. Fredsavtaler, nasjonal forsoning og demokratisk utvikling er ofte en forutsetning for sosial og økonomisk utvikling. Når fredsprosesser og gjenoppbygging kommer i gang, er det av stor betydning å kunne sette inn en mer langsiktig internasjonal bistandsinnsats for å støtte opp om en gunstig utvikling.

Regjeringen vil fortsatt legge vekt på bistand til fattige land som befinner seg i en overgangsfase med forsoning og gjenoppbygging.
I akutte sult- og nødsituasjoner må det hurtig kunne iverksettes nødhjelpstiltak i samarbeid med norske frivillige organisasjoner og gjennom FN. Tiltak som kan bidra til å forebygge flukt må prioriteres. Dette innebærer blant annet demokratitiltak, overvåking av menneskerettigheter og målrettet utviklingsbistand. Flyktninger bør i størst mulig grad få hjelp og beskyttelse så nær sine hjem som mulig. Flyktninger som kommer til Norge må sikres beskyttelse så lenge det er nødvendig. Asyl skal fortsatt være forbeholdt de asylsøkere og overføringsflyktninger som faller inn under FNs flyktningekonvensjon. Opphold på humanitært grunnlag vil fortrinnsvis bli gitt dem som ikke får asyl, men som er i en flyktningelignende situasjon.
- Regjeringen vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner i den humanitære innsatsen. Arbeidet med å sikre en større grad av internasjonal nødhjelpskoordinering innenfor rammen av FN vil bli videreført.
- Norge skal fortsatt være en pådriver og vesentlig bidragsyter i internasjonal flyktningepolitikk.
Kvinners viktige rolle i utviklingsprosessen skal vektlegges sterkere i bistandssamarbeidet.
- Regjeringen vil styrke innsatsen for å bedre kvinners levekår og rettigheter både i den tosidige bistanden og den flernasjonale bistanden som kanaliseres gjennom FN-organisasjonene og utviklingsbankene.
Det vil særlig være viktig å arbeide for større internasjonal enighet om hvilke tiltak som kan settes i verk og hvordan ulike land kan bidra til det internasjonale arbeidet mot barnearbeid. I den forbindelse er det viktig å få fram sammenhengen mellom barnearbeid og sosiale og økonomiske kår.
- Regjeringen vil intensivere det internasjonale arbeidet mot barnearbeid.
Utvikling av grunnleggende sosiale tjenester som helsetjenester og utdanning står sentralt i kampen mot fattigdom. 20/20-prinsippet innebærer at utviklingslandene skal forplikte seg til å øremerke 20 prosent av sine offentlige budsjetter til grunnleggende sosiale tjenester, mens giverlandene skal forplikte seg til en tilsvarende andel i sine bistandsbudsjetter.
- Regjeringen vil legge vekt på å følge opp 20/20-prinsippet i bistandspolitikken, og innen år 2000 øke innsatsen innenfor henholdsvis helse og utdanning til 10 prosent av den samlede norske bistanden.
Utenlandsgjeld er en stor byrde for en del fattige land.
En løsning på gjeldsproblemet er en forutsetning for at disse landene skal komme seg ut av fattigdommen og starte utviklingsprosessen. Slike tiltak bør imidlertid inngå i en helhetlig utviklingsstrategi for landene, som omfatter økonomiske reformer som kan legge grunnlaget for langsiktig økonomisk vekst.
- Regjeringen støtter de initiativ Verdensbanken og Det internasjonale valutafondet (IMF) har tatt for å styrke det internasjonale arbeidet for å redusere eller slette gjelden for de fattigste landene.

6.3.3 Miljø, handel og arbeidstakere

Som et lite land med en utadvendt økonomi er det i Norges interesse at det internasjonale handelsregelverket vidreutvikles gjennom samarbeidet i Verdens handelsorganisasjon (WTO) med sikte på å fremme åpen handel og stabile og forutsigbare rammebetingelser basert på målet om en bærekraftig utvikling.

Regjeringen vil arbeide for å styrke WTO som det sentrale, globale organ for internasjonal handel og handelspolitisk samarbeid.
Regjeringen vil at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i internasjonalt samarbeid for å utvikle forpliktende avtaler på miljøområdet, herunder en videreutvikling av Konvensjonen om klimaendring og Konvensjonen om biologisk mangfold.
Regjeringen legger vekt på å bidra til at de alvorlige miljøproblemene i Nordvest-Russland og i Sentral- og Øst-Europa kan finne sin løsning.
Regjeringen vil arbeide for at regelverket for næringer som er særlig viktige for Norge, slik som energisektoren, bidrar til mest mulig likeverdige konkurranseforhold internasjonalt. Regjeringen går inn for at investeringsspørsmål behandles innenfor WTO og OECD.
Grenseoverskridende og globale miljøproblemer kan best og mest effektivt løses gjennom internasjonalt samarbeid. Norge har bidratt til å sette forholdet mellom handel og miljø på WTOs dagsorden.

Regjeringen ser det som viktig å gjennomgå relevante deler av handelsregelverket med sikte på å vurdere om det gir tilstrekkelig rom for bruk av miljøpolitiske virkemidler. Norge vil arbeide med å utvikle internasjonale retningslinjer for å vurdere miljøkonsekvensene av handelspolitikk og handelsregelverk.
Regjeringen vil på bred internasjonal front arbeide for å fremme grunnleggende arbeidsstandarder. Regjeringen vil gå inn for at WTO og den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO etablerer en dialog om hvordan arbeidsstandarder kan styrkes. Det er etter Regjeringens syn viktig å bidra til at bedriftsdemokratiet videreutvikles og styrkes.

6.3.7 Det norske forsvaret

Det norske forsvaret er grunnpilaren i Regjeringens sikkerhetspolitikk. Utgangspunktet for norsk forsvarsplanlegging er at hele landet skal kunne forsvares. Evnen til forsvar mot en større invasjon er imidlertid begrenset til én landsdel og avhengig av alliert støtte.

Vår troverdighet og innflytelse i NATO-samarbeidet er avhengig av at vi opprettholder et godt nasjonalt forsvar og et aktivt norsk engasjement internasjonalt. Deltakelse i fredsoperasjoner utenfor landets grenser er en viktig og integrert del av norsk sikkerhets- og forsvarspolitikk. I tillegg legger Regjeringen stor vekt på å delta aktivt i det politiske og militære samarbeidet innenfor Partnerskap for fred (PfP).

Et troverdig forsvar gir et bredt spenn av virkemidler for å håndtere eventuelle episoder og kriser i fredstid. Forsvaret har også en viktig og økende rolle i suverenitetshevdelse og ressurskontroll i Norges store havområder.

Regjeringen vil arbeide for at Forsvarets mange oppgaver ses i sammenheng, og at den framtidige forsvarsstrukturen blir fleksibel nok til å håndtere spennet av oppgaver på en mest mulig kostnadseffektiv måte.
Et tidsmessig og effektivt forsvar kan ikke bygges opp i løpet av få år. Et troverdig forsvar må derfor rettes inn mot langsiktige og til dels uforutsigbare utfordringer. I lys av den sikkerhetspolitiske utviklingen og usikkerhet vil Regjeringen opprettholde Forsvarets hovedinnrettning. Nytt operasjonskonsept for norske styrker, den militærteknologiske utviklingen og endringene i militær kapasitet i våre naboland og hos våre allierte, kan imidlertid gjøre det aktuelt å justere Forsvarets struktur i forhold til dagens målsetting.
- Regjeringen vil legge fram hovedretningslinjene for den langsiktige forsvarspolitikken i neste langtidsmelding for Forsvaret ved utgangen av 1997.

6.3.8 Regionalt samarbeid og nærområdestrategi

Sammen med andre europeiske land yter Norge økonomisk støtte til utvikling, miljøvern og demokratitiltak i Russland, Baltikum og andre land i Sentral- og Øst-Europa. Dette er samtidig en innsats for et tryggere og mer stabilt Europa som har direkte betydning også for Norge. De nordiske landene har påtatt seg et hovedsansvar for utviklingen i Barents- og Østersjøregionen. Det arbeides i denne forbindelse for å styrke særlig EUs og EU-landenes regionale innsats. De tre nord-norske fylkene er aktivt med gjennom Regionrådet i Barentssamarbeidet.

Norge står overfor flere alvorlige miljøutfordringer i nærområdene. Det gjelder de store atominstallasjonene på Kola og lagrene av utrangert militært kjernefysisk materiell som befinner seg nær Norges grenser. Regjeringen har lagt opp til et nært samarbeid med russiske myndigheter. For å håndtere disse problemene er det behov for innsats av finansielle ressurser og teknisk kunnskap som Norge ikke rår over. Det er derfor svært viktig at også andre land trekkes inn i dette samarbeidet.

Regjeringen vil arbeide videre med en nærområdestrategi som særlig trekker de baltiske landene og Russland inn i et nærest mulig forpliktende samarbeid for å styrke norsk og europeisk sikkerhet gjennom tiltak for å jevne ut økonomiske ulikheter og styrke tiltak for demokrati, rettssikkerhet, sysselsetting og miljø.
Regjeringen vil fortsette sitt aktive engasjement i Barents- og Østersjøregionene og støtte tilsvarende samarbeid i andre deler av Europa.
Regjeringen vil styrke Norges innsats gjennom Handlingsprogrammet for Øst-Europa, som særlig er innrettet mot Nordvest-Russland, Baltikum og Polen. Det vil bli lagt særlig vekt på å benytte mulighetene til å utvikle samhandel og lønnsomme prosjekter i regionen.
Regjeringen vil arbeide videre for å få internasjonal støtte til arbeidet med atomforurensningsproblemene i Nordvest-Russland. Regjeringen vil videreføre arbeidet med sin handlingsplan om atomvirksomhet og kjemiske våpen i de nordlige nærområdene.
I forholdet til Russland tas det sikte på å komme fram til en god forvaltning av de store og viktige naturressursene i Barentshavet, og å løse de betydelige miljøproblemene på russisk side.

6.3.9 Nordisk samarbeid

Nordisk samarbeid hviler i dag på tre søyler: Det tradisjonelle nordiske samarbeidet, europeiske spørsmål av betydning for det nordiske samarbeidet og samarbeidet med land i Nordens nærområder.

Norge vil være en aktiv pådriver i arbeidet med å styrke det nordiske samarbeidet. Regjeringen har følgende hovedmål for sin innsats for nordisk samarbeid:

Norge vil prioritere nordisk samarbeid om europeiske og internasjonale spørsmål og styrke det nordiske samarbeidet innenfor rammen av EØS.
Regjeringen tar også sikte på å utvikle et tidlig varslingssystem for EU/EØS-saker hvor de nordiske land kan ha interesse av å samordne seg.
Norge vil ta initiativ til at man på nordisk basis får utredet nærmere virkningene for det nordiske samarbeidet av at ett eller flere nordiske EU-medlemsland går med i ØMU.
Gjennom samarbeid med land i Nordens nærområder kan Norden bidra til stabilitet, demokrati og bærekraftig utvikling. Barents- og Østersjøsamarbeidet er de mest lovende ordningene for regionalt samarbeid i Europa. Norden binder de to regionene sammen. Det utenrikspolitiske samarbeidet mellom de fem nordiske og de tre baltiske landene ("5+3-samarbeidet") er et godt rammeverk for kontakt og dialog.
- Regjeringen vil arbeide for at tiltak i Barents- og Østersjøområdene blir sett i sammenheng med hverandre.
- Regjeringen vil støtte konkrete tiltak i retning av et nordisk samarbeid om sikkerhet og ønsker et fastere nordisk samarbeid om militære fredsoperasjoner med en felles nordisk enhet som kan settes inn i slike operasjoner.
- Regjeringen vil bidra til å styrke samarbeidet mellom de nordiske og de baltiske landene («5+3-samarbeidet»).
  Innenfor det tradisjonelle nordiske samarbeidet ønsker Regjeringen å konsentrere interessen om utvalgte tema. Prioriterte områder her er blant annet: Utvekslingsprogrammer for barn og ungdom i Norden og nærområdene, styrke kampen mot barnearbeid og seksuelt misbruk av barn, økt samarbeid mellom nordiske organer og frivillige organisasjoner i Norden, særlig i forhold til nærområdene, satsing på informasjonsteknologi, belyse utfordringene de nordiske velferdssamfunnene står overfor, og å legge forholdene til rette for et flerkulturelt samfunn.

6.3.10 Forvaltningen av polarområdene

Polarområdenes miljø og ressurser er utsatt for betydelig belastning. De alvorligste truslene kommer fra faren for lekkasjer og ulykker ved russiske atomkraftverk og uforsvarlig lagring og behandling av atomubåter og atomavfall. Tiltak for en forsvarlig, bærekraftig utvikling er nødvendig.

Norges overhøyhet over Svalbard og andre norske landområder i Arktis og Antarktis og tilstøtende havområder gjør at Norge har et særskilt ansvar for forvaltningen av disse områdene. Regjeringen deltar aktivt i samarbeidet i Arktisk råd som ble opprettet i 1996 som et mellomstatlig forum for de nordiske land, Canada, Russland og USA. Norge deltar også aktivt i det internasjonale samarbeidet i tilknytning til Antarktistraktaten.

Regjeringen vil arbeide aktivt for at den arktiske miljøstrategien videreutvikles gjennom Arktisk råd. Norge vil arbeide for at utnyttelsen av olje- og gassforekomstene og annen næringsutvikling i nordområdene skjer på en økologisk forsvarlig måte. Regjeringen legger stor vekt på urfolkenes interesser i de arktiske områdene.
Regjeringen vil arbeide aktivt for å redusere faren for radioaktiv forurensning og utslipp av andre miljøgifter i polarområdene.
Det er Regjeringens mål at Svalbard skal framstå som et av de best forvaltede villmarksområdene i verden. Regjeringen har derfor satt i gang arbeid med en egen miljøvernlov for Svalbard, som skal omfatte all virksomhet på øygruppen.
Regjeringen vil holde fast ved norske suverenitetskrav i Antarktis og videreføre det internasjonale samarbeidet under Antarktistraktaten.
Regjeringen imøteser en snarlig ikrafttredelse av Protokollen om miljøvern under Antarktistraktaten. Regjeringen går inn for at Norge fortsatt skal spille en aktiv rolle i samarbeidet om bevaring av levende marine ressurser i Antarktis.
Finans- og tolldepartementet

t i l r å r

Tilrådning fra Finans- og tolldepartementet av 7. mars 1997 om Langtidsprogrammet 1998-2001 blir sendt Stortinget.