Bakgrunn

WTOs ministermøte i Doha vedtok i 2001 en erklæring om forholdet mellom folkehelsen og TRIPS-avtalen (Doha-erklæringen). ³> Bakgrunnen var særlig AIDS-situasjonen i det sørlige Afrika og fattige lands problemer med å skaffe seg livsviktige patentbeskyttede legemidler til overkommelige priser. En av bestemmelsene i erklæringen påla TRIPS-rådet innen utgangen av 2002 å finne en løsning på hvordan utviklingsland uten egen produksjonsevne ville kunne nyttiggjøre seg TRIPS-avtalens bestemmelser om tvangslisenser. Bakgrunnen var at TRIPS-avtalens artikkel 31 bokstav f forutsetter at tvangslisenser skal gis hovedsakelig med sikte på å forsyne produksjonslandets hjemmemarked. Denne begrensningen innebærer at tvangslisensiering ikke kan benyttes når hovedsiktemålet er eksport.

WTO-avtalen artikkel IX gir på visse vilkår hjemmel for unntak fra forpliktelsene etter avtalen. I august 2003 ble det enighet i WTO om vilkårene for å kunne gjøre unntak fra eksportbegrensningen i artikkel 31 bokstav f i forhold til visse typer farmasøytiske produkter, se vedtak truffet 30. august 2003 av WTOs hovedråd om implementering av punkt 6 i Doha-erklæringen om offentlig helse, heretter kalt legemiddelvedtaket (WT/L/540). Vedtaket er basert på et forslag fra TRIPS-rådet.

Legemiddelvedtaket innebærer at utviklingsland og andre stater som ikke selv har mulighet til å fremstille farmasøytiske produkter som er nødvendige for å håndtere visse offentlige helseproblemer, vil kunne importere slike produkter på grunnlag av tvangslisens. Dette innebærer samtidig at det på bestemte vilkår vil bli adgang til å eksportere tvangslisensierte farmasøytiske produkter. Det foreslås at Norge skal åpne for dette i tråd med legemiddelvedtaket.

Enkelte stater har frasagt seg retten til å kunne benytte seg av importadgangen, eller sagt at de bare vil benytte den i spesielle situasjoner, f.eks. i en nasjonal nødsituasjon. Disse statene er gjengitt i en erklæring som formannen i WTOs hovedråd avga i forbindelse med legemiddelvedtaket.