Forholdet til gjeldende norsk rett

Reglene om stedlig domsmyndighet er nedfelt i tvistemålsloven kapittel 2. Dette kapitlet gjelder direkte bare nasjonale tvister, men er antatt å være bestemmende også for spørsmålet om norske domstolers internasjonale kompetanse. Hvor langt det rekker beror i prinsippet på en konkret tolkning av den enkelte bestemmelsen og de begrensninger folkeretten setter, jf. tvistemålsloven § 36 a.

Adgangen til å avtale verneting er regulert i tvistemålsloven § 36. Denne paragrafen åpner for at partene for bestemte rettsforhold kan avtale et annet verneting enn det som følger av tvistemålslovens regler – også for så vidt gjelder domstolenes internasjonale kompetanse. For at norske domstoler skal ta en internasjonal sak til behandling, antas det imidlertid å gjelde som et ulovfestet vilkår at tvisten har en viss tilknytning til Norge.

Tvistemålsloven § 36 a åpner for et generelt unntak fra loven dersom det følger av ”overenskomst med fremmed stat”. En viktig overenskomst er Luganokonvensjonen, gjennomført ved lov 8. januar 1993 nr. 21 om gjennomføring i norsk rett av Luganokonvensjonen om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker. Vernetingsavtaler er regulert i artikkel 17 og 18 i konvensjonen.

I Ot.prp. nr. 51 (2004-2005) om lov om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) (tvistelovproposisjonen) foreslås det å lovfeste norske domstolers internasjonale kompetanse, se lovforslaget § 4-3. Et sentralt vilkår er at tvisten må ha tilstrekkelig tilknytning til Norge. Haag‑konferansens arbeid med konvensjonen om vernetingsavtaler er kort omtalt i proposisjonens punkt 12.5.4 (side 163).