Generelt om europeiske samvirkeforetak

Et SCE-foretak er som nevnt en europeisk foretaksform, som i hvert fall et stykke på vei er regulert på fellesskapsnivå. Dette skiller SCE-foretaket fra andre samvirkeforetaksformer, som er regulert av nasjonal rett.

SCE-forordningen inneholder ingen generell definisjon av SCE-foretak, selv om det i fortalen punktene 7 til 10 vises til en rekke kjennetegn og prinsipper for et SCE-foretaks virksomhet. Heller ikke i norsk rett eksisterer det en alminnelig samvirkedefinisjon. Det er imidlertid vanlig å ta utgangspunkt i definisjonen i aksjeloven § 1-1 tredje ledd nr. 3, som lyder:

”selskaper som har til formål å fremme medlemmenes forbruksmessige eller yrkesmessige interesser eller å skaffe medlemmene arbeidsplasser (samvirkelag), med mindre selskapet i stiftelsesgrunnlaget er betegnet som aksjeselskap. […].”

Samvirkeutvalget peker i sin utredning på visse hovedkjennetegn, jf. utredningen punkt 12.1 og punkt 12.2 på side 152 til side 155. Disse gjenfinnes i en viss utstrekning i SCE-forordningen og innebærer at begrepet SCE-foretak langt på vei er sammenfallende med hva man forstår med samvirkeforetak i norsk rett.

I norsk samvirkerett er hovedkjennetegnet ved et samvirkeforetak selve samvirkeformålet: å ivareta medlemmenes økonomiske interesser som tilbydere eller etterspørrere av varer eller tjenester jf. utredningen punkt 12.2.1 på side 152, men også å ivareta medlemmenes sosiale, kulturelle og andre ikke-økonomiske interesser, jf. samme sted punkt 12.2.3.5 på side 155. Disse kjennetegnene gjenfinnes i forordningen artikkel 1 nr. 3. Foreninger med et ideelt hovedformål må det følgelig avgrenses mot.

Et annet trekk ved det norske samvirkebegrepet er at foretakets formål skal fremmes gjennom økonomisk samhandel med medlemmene, jf. utredningen punkt 12.2.2 på side 152-153. Dette kravet om samhandel gjelder også for foretak, jf. forordningen artikkel 1 nr. 3 og 4.

I norsk samvirkerett er det et krav at et samvirkeforetak i hovedsak etterlever samvirkeprinsippene, som er fastsatt av Den internasjonale kooperative alliansen, se utredningen punkt 12.4.4.1 på side 163. Etter norsk rett er det særlig tre av prinsippene som står sentralt ved vurderingen av hvilke sammenslutninger som skal anses som samvirkeforetak. Det er for det første prinsippet om frivillig og åpent medlemskap. For SCE-foretak kan dette prinsippet sies å komme til uttrykk i artikkel 1 nr. 2, jf. også punkt 8 i fortalen. SCE-forordningen inneholder imidlertid ikke et krav om saklig begrunnelse for et avslag, jf. artikkel 14 nr. 1. Et slikt krav anses som en del av norsk ulovfestet samvirkerett, jf. utredningen punkt 12.2.3.2 på side 154.

Et annet prinsipp gjelder demokratisk medlemskontroll og går ut på at alle medlemmene som utgangspunkt har lik stemmerett, jf. utredningen punkt 12.2.3.3 på side 154. Dette gjelder også for SCE-foretak, jf. forordningen artikkel 59 nr. 1 om stemmerett på generalforsamlingen, jf. også artikkel 64 nr. 1 om innhenting av ekstern kapital.

Det tredje samvirkeprinsippet dreier seg om medlemmenes økonomiske deltakelse og lyder i norsk oversettelse slik:

”Medlemmene bidrar likeverdig til, og kontrollerer demokratisk, samvirkets kapital. Vanligvis er i hvert fall noe av kapitalen samvirkets fellesformue. Medlemmene mottar vanligvis eventuelt begrenset rente på sitt andelsinnskudd. Medlemmene kan avsette overskudd til ett eller flere av følgende formål: Utvikling av samvirket, eventuelt ved å avsette til reserver, som i hvert fall delvis vil være bundet; tilgodese medlemmene i forhold til deres bruk av samvirket; og støtte andre aktiviteter godkjent av medlemmene.”

Dette prinsippet kan bl.a. spores i artikkel 66 om fordeling av utbytte. Av artikkelen følger at det i vedtektene kan fastsettes at foretaket skal kunne utbetale utbytte til medlemmene i forhold til deres omsetning med foretaket. Vedtektene kan også forby fordeling av tilgjengelig overskudd, jf. artikkel 67 nr. 3.

Definisjonen av et samvirkeforetak i gjeldende norsk rett er så vid at den omfatter både selskaper og foreninger som utøver kooperativ virksomhet, jf. utredningen punkt 12.3.3 på side 156. En viser her til at medlemskap i økonomiske foreninger normalt verken innebærer en plikt til å betale innskudd eller til å dekke eventuell underbalanse, jf. Woxholth: ”Foreningsrett” (2. utgave, 1998) side 171 og 180. I SCE-forordningen kommer medlemmenes økonomiske forpliktelser og rettigheter i forhold til SCE-foretaket til uttrykk flere steder, for eksempel i artikkel 3 og artikkel 16. Etter departementets vurdering taler disse bestemmelsene for at det må anses som utelukket at et SCE-foretak kan klassifiseres som en økonomisk forening etter norsk rett. Stiftelsesloven kapittel 6, som gjelder for økonomiske foreninger, jf. stiftelsesloven § 55 første ledd bokstav c, anses derfor ikke som aktuell som supplement til SCE-forordningens regler.

Artikkel 2 regulerer uttømmende på hvilke måter et SCE-foretak kan stiftes. Felles for dem er kravet om at deltakerne må ha tilknytning til mer enn én medlemsstats lovgivning. Foretaket stiftes ved nystiftelse, fusjon eller ved omdanning. Et SCE-foretak skal ha en minstekapital på euro 30 000,-, som tilsvarer ca. NOK 250 000,-, jf. artikkel 3. Det fremgår av artikkel 1 nr. 2 tredje ledd at medlemmene av et SCE-foretak kan ha både et begrenset og et ubegrenset ansvar. Artikkel 7 regulerer adgangen til å flytte et SCE-foretak over landegrensene innenfor EØS-området uten å måtte gå veien om oppløsning og nystiftelse.