Områder hvor nasjonale myndigheter kan velge å gi nærmere regler om SCE-foretak

Alminnelige bestemmelser

Krav til foretakets lokalisering

Et SCE-foretak kan stiftes på ulike måter av både fysiske og juridiske personer, jf. forordningen artikkel 2 nr. 1. Det er et vilkår at disse personene er bosatt i to forskjellige medlemsstater eller regulert av minst to forskjellige medlemsstaters lovgivning. Manglende overholdelse av SCE-forordningens regler om stiftelse skal føre til avvikling, jf. artikkel 73 nr. 1.

En medlemsstat kan i tillegg åpne for at en juridisk person med hovedkontor som ikke ligger i en EØS-stat, også kan delta i stiftelsen av et SCE-foretak, jf. artikkel 2 nr. 2. Det settes imidlertid som vilkår at den juridiske personen er ”… stiftet i henhold til en medlemsstats lovgivning, har forretningskontor i denne medlemsstaten og har en reell og varig tilknytning til en medlemsstats økonomi”.

Departementet foreslår i lovforslaget § 4 en regel som åpner for at et foretak med hovedkontor utenfor EØS-området kan delta i stiftelsen av et SCE-foretak. Dette er i samsvar med den tilsvarende løsningen for SE-selskaper, jf. SE-loven § 4, og legger samtidig til rette for at samvirkeforetak kan delta på samme vilkår som andre typer foretak, jf. SCE-forordningens fortale punkt 6.

SCE-forordningen artikkel 6 krever at et SCE-foretaks forretningskontor skal ligge i samme medlemsstat som hovedkontoret. Det er opp til den enkelte medlemsstat å lovfeste et eventuelt ytterligere krav om at dette skal være på samme sted i medlemsstaten, jf. artikkel 6 annet punktum. Etter gjeldende norsk rett er det ikke et slikt krav til samlokalisering for samvirkeforetak. Under henvisning til prinsippet om likebehandling med nasjonale samvirkeforetak i artikkel 9 vil departementet heller ikke foreslå en slik regel for SCE-foretak.

Flytting av et SCE-foretak – særlig om regler til vern av kreditorer og samfunnsinteresser

Formålet med SCE-forordningen er å legge forholdene til rette for at samvirkeforetak kan drive virksomhet på tvers av landegrensene innenfor EØS-området. Flytting av hovedkontor og forretningssted til en annen EØS-stat skal kunne skje uten at foretaket må gå veien om oppløsning og nystiftelse, jf. forordningen artikkel 7 nr. 1. Samtidig åpner forordningen for at en medlemsstat kan gi særskilte regler til vern av kreditorer og samfunnsinteresser dersom foretaket flytter.

Før et SCE-foretak kan flytte, må ”… en domstol, notarius publicus eller annen vedkommende myndighet utstede en attest som bekrefter fullføringen av alt arbeid med dokumenter og formaliteter før flytting”, jf. artikkel 7 nr. 8. Attesten kan ikke utstedes før SCE-foretaket kan ”… bevise at det med hensyn til fordringer som oppstår før offentliggjøringen av flytteplanen, samt interessene til kreditorer og innehavere av andre rettigheter […] gir tilstrekkelig beskyttelse i samsvar med kravene fastsatt av medlemsstaten der SCE-foretaket har sitt forretningskontor før flytting”, jf. artikkel 7 nr. 7 første ledd. En medlemsstat kan velge å utvide denne beskyttelsen til å gjelde også for forpliktelser som er oppstått etter offentliggjøringen av flytteplanene, jf. artikkel 7 nr. 2, men før selve flyttingen, jf. artikkel 7 nr. 7 annet ledd.

Kreditorenes krav vil bestå uavhengig av om foretakets hovedkontor flyttes til en annen medlemsstat. Den nye jurisdiksjonen kan likevel ha et dårligere kreditorvern enn det som gjelder etter norsk rett. Språkproblemer og økte geografiske avstander kan også vanskeliggjøre inndriving i praksis. Til sammenligning har et foretaksmedlem som går mot flyttevedtaket, adgang til å melde seg ut, jf. artikkel 7 nr. 5.

SE-forordningen inneholder en tilsvarende bestemmelse som åpner for at medlemsstaten kan vedta særskilte regler til vern av kreditorer dersom et SE-selskap flytter, jf. SE-forordningen artikkel 8 nr. 7. Siden flytteadgangen – i likhet med allmennaksjelovens regler om fusjon, fisjon og omdanning – bygger på et kontinuitetsprinsipp, er kreditorenes interesser ivaretatt etter de samme bestemmelsene, jf. SE-loven § 7 annet ledd, som gir allmennaksjeloven §§ 13-14 til 13-17 tilsvarende anvendelse.

Etter departementets syn gjør de hensyn som taler for særskilt beskyttelse av kreditorene dersom et SE-selskap flytter, seg gjeldende også for et SCE-foretak som flytter. For SCE-foretak som driver virksomhet som omfattes av bustadbyggjelagslova eller burettslagslova, foreslår departementet derfor at bestemmelsene i disse lovene om kreditorbeskyttelse i forbindelse med fusjon får tilsvarende anvendelse så langt de passer, jf. henvisningene i lovforslaget § 7 annet ledd annet punktum til bustadbyggjelagslova §§ 9-8 til 9-11 og burettslagslova §§ 10-3 til 10-5.

Regler om sammenslåing for andre typer samvirkeforetak må utledes av ulovfestet rett, jf. utredningen punkt 18.2.1.3 på side 207. Av denne lar det seg ikke utlede et klart grunnlag for regler om sammenslåing av samvirkeforetak som bygger på et kontinuitetsprinsipp, jf. utredningen punkt 18.2.1.3 på side 208. Samvirkelovutvalget helte derfor i retning av at de generelle reglene om debitorskifte måtte komme til anvendelse i forhold til kreditorene i det overdragende samvirkeforetaket, jf. utredningen punkt 18.2.2.5 på side 209. Etter departementets vurdering synes imidlertid kreditorbeskyttelsen etter disse reglene å gå lenger enn det hjemmelen i SCE-forordningen artikkel 7 nr. 7 legger opp til. Det vil dessuten kunne vanskeliggjøre flytteadgangen for et SCE-foretak, noe som igjen er i strid med formålet med forordningen.

Departementet foreslår etter dette at reglene i allmennaksjeloven §§ 13-14 til 13-17 om kreditorbeskyttelse ved fusjon skal gjelde tilsvarende så langt de passer for SCE-foretak som flytter og som ikke omfattes av de nevnte særlovene om fusjon som gjelder for enkelte typer samvirkeforetak, jf. lovforslaget § 7 annet ledd første punktum. På den måten vil kreditorene i all hovedsak være sikret det samme vernet ved flytting av et SCE-foretak, uavhengig av hvilke lovregler som kommer til anvendelse. Henvisningen til allmennaksjelovens regler harmonerer for øvrig også med SCE-forordningen artikkel 20, jf. lovforslaget § 5 første ledd, som bestemmer at reglene som gjelder for allmennaksjeselskaper, subsidiært skal supplere SCE-forordningens regler om fusjon. Samvirkelovutvalget har for øvrig foreslått egne fusjonsregler for samvirkeforetak som bygger på kontinuitetssynspunkter, jf. kapittel 8 i utvalgets lovforslag. Dersom det vedtas en alminnelig lov om samvirkeforetak med slike fusjonsregler, vil det være nærliggende at den foreslåtte henvisningen til allmennaksjelovens fusjonsregler erstattes av en henvisning til samvirkeloven.

I praksis innebærer kreditorbeskyttelsen etter de nevnte reglene følgende: Når beslutningen om flytting er truffet, skal den meldes til Foretaksregisteret, jf. allmennaksjeloven § 13-14, bustadbyggjelagslova § 9-8 og burettslagslova § 10-3 første ledd. Foretaksregisteret skal varsle kreditorene etter reglene i allmennaksjeloven § 13-15, bustadbyggjelagslova § 9-9 og burettslagslova § 10-3 annet og tredje ledd. Foretaket må håndtere innsigelser fra kreditorene slik det kreves, jf. allmennaksjeloven § 13-16, bustadbyggjelagslova § 9-10 og burettslagslova § 10-4. Når fristen for innsigelser er utløpt, og forholdet til kreditorene er avklart, skal foretaket gi melding til Foretaksregisteret, jf. allmennaksjeloven § 13-17, bustadbyggjelagslova § 9-11 og burettslagslova § 10-5. Når Foretaksregisteret har mottatt slik melding, kan det som kompetent myndighet utstede attesten etter SCE-forordningen artikkel 7 nr. 8, jf. lovforslaget § 7 fjerde ledd.

Fra det tidspunkt flytting er besluttet foreslår departementet også en bestemmelse som pålegger et SCE-foretak å føye ”under flytting” til sitt foretaksnavn på brev, kunngjøringer og andre dokumenter, jf. lovforslaget § 7 første ledd. Forslaget bygger på den tilsvarende bestemmelsen i aksjeloven § 16-5 første ledd, allmennaksjeloven § 16-5 første ledd, bustadbyggjelagslova § 10-5 første ledd og burettslagslova § 11-5 første ledd. En tilsvarende plikt gjelder også for SE-selskap som flytter, jf. SE-loven § 7 første ledd.

Forordningen artikkel 7 nr. 14 åpner for at medlemsstatene kan lovfeste at ” flytting av et forretningskontor som vil føre til endring i lovgivningen som får anvendelse, ikke [skal] tre i kraft dersom vedkommende myndighet i denne medlemsstaten har innsigelser mot flyttingen innen tomånedersfristen nevnt i nr. 6. Slike innsigelser kan bare begrunnes ut fra offentlighetens interesse”.

Det er ikke sagt noe nærmere i forordningen om hvordan begrepet ”offentlighetens interesse” skal forstås. Begrepet forekommer også i SE-forordningen, men kravet er formulert som ”offentlige interesser” i SE-loven § 7 annet ledd. Det foreslås også i SCE-loven å bruke begrepet ”offentlige interesser”. Begrepene skal forstås likt. Om forståelsen av begrepet i SE-loven, siteres følgende fra Ot.prp. nr. 17 (2004–2005) Om lov om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE-loven) punkt 5.3.4 på side 24:

«Det er ikke sagt noe nærmere i forordningen om hvordan begrepet 'offentlighetens interesse' skal forstås. Det er imidlertid nærliggende å se hen til hvordan begrepet er forstått i Rådsforordning (EØF) nr. 2137/85 om europeiske økonomiske foretaksgrupper, se forordningen artikkel 14 nr. 4, hvor det brukes på samme vis som i forordningen om det europeiske selskap. I Ot.prp. nr. 72 (1994–95) Lov om europeiske økonomiske foretaksgrupper ved gjennomføring av EØS-avtalens vedlegg XXII nr. 10 (rådsforordning (EØF) nr. 2137/85) (EØFG-loven) under punkt 4.17 på s. 19 uttalte Nærings- og energidepartementet følgende om begrepet:

’Forordningen gir ikke noen nærmere definisjon av begrepet offentlige interesser. Uttrykket er imidlertid ment som en referanse til EØS-avtalens unntaksbestemmelser, jf. artiklene 28 nr. 3, 33, 43 og 112 som bl.a. omhandler unntak av hensyn til 'offentlig moral', 'offentlig orden' og 'offentlig sikkerhet'. Bestemmelsene er etter sin ordlyd snevrere i sitt anvendelsesområde. EF-domstolen har i sin praksis tolket bestemmelsene restriktivt slik at det skal relativt mye til før de kan påberopes. Den enkelte stat står således ikke fritt til å bestemme hva som er å anse som offentlige interesser.’»

Under behandlingen av SE-loven i Stortinget mente justiskomiteen at utflytting av bedrifter fra Norge kunne ha store konsekvenser i gitte situasjoner. Justiskomiteens flertall pekte på at selv om det skal mye til for å nekte et SE-selskap å flytte, burde muligheten være til stede der en er bekymret for markedets funksjon (Innst. O. nr. 54 (2004–2005) punkt 2 på side 10). Den samme problemstillingen gjør seg gjeldende i relasjon til SCE-foretak. På denne bakgrunn foreslår departementet en tilsvarende inngrepshjemmel i SCE-loven, jf. lovforslaget § 7 tredje ledd.

Dokumentopplysninger

I forordningen artikkel 12 nr. 2 åpnes det for at en medlemsstat kan fastsette unntak fra registreringsplikten for filialer av utenlandske SCE-foretak.

Registreringsplikten for filialer av utenlandsk foretak er nedfelt i lov 21. juni 1985 nr. 78 om registrering av foretak (foretaksregisterloven) § 10-2. Denne vil også omfatte filialer av SCE-foretak for så vidt gjelder foretaksregisterloven § 2-1, jf. lovforslaget § 14 nr. 2. Departementet går inn for at foretaksregisterlovens regler i utgangspunktet skal gjelde fullt ut også for SCE-foretak og foreslår derfor ikke å benytte unntaksadgangen i SCE-forordningen artikkel 12 nr. 2.

Stiftelse

Artikkel 2 nr. 1 inneholder som nevnt en oppregning av på hvilke måter et SCE-foretak kan stiftes. Generelt gjelder at deltakerne må ha tilknytning til minst to medlemsstater. Departementet foreslår at også et selskap som ikke har hjemsted i EØS, skal kunne delta dersom det har tilstrekkelig tilknytning til en medlemsstat, jf. lovforslaget § 4. Se nærmere om dette i punkt 5.1.1.

Stiftelse av SCE-foretak er nærmere regulert i forordningen kapittel II. Det følger av artikkel 17 at forordningens regler skal suppleres av nasjonale regler som gjelder for samvirkeforetak. Norsk samvirkerett er overveiende ulovfestet.

Stiftelse ved fusjon

Stiftelse av et SCE-foretak ved fusjon er regulert i artiklene 19 til 34. Disse reglene suppleres av nasjonale regler om fusjoner for samvirkeforetak, jf. artikkel 20. I norsk rett er det for de fleste typer av samvirkeforetak i dag ingen lovregler om dette. Da skal ifølge artikkel 20 bestemmelsene om interne fusjoner for allmennaksjeselskaper gjelde tilsvarende. For norsk rett vil det si at reglene i allmennaksjeloven kapittel 13 får anvendelse for et norsk samvirkeforetak som deltar i fusjonen. Dette er slått fast i lovforslaget § 5 første ledd første punktum. Dersom det vedtas en alminnelig lov om samvirkeforetak i Norge med regler om fusjon, er det naturlig at henvisningen til allmennaksjeloven erstattes av en henvisning til samvirkeloven.

Samvirkeforetak som omfattes av bustadbyggjelagslova og burettslagslova, har egne bestemmelser om fusjon, jf. bustadbyggjelagslova kapittel 9 og burettslagslova §§ 10-1 til 10-5. Siden de norske reglene bare gjelder sammenslåing med andre norske foretak, foreslår departementet en regel som uttrykkelig slår fast at ved en fusjon etter forordningen artikkel 19 til 34 skal de nevnte reglene gjelde tilsvarende så langt de passer for norske foretak som deltar i en fusjon med foretak som er underkastet utenlandsk rett, jf. lovforslaget § 5 første ledd annet punktum.

Artikkel 21 gir en medlemsstat adgang til å lovfeste en rett for vedkommende myndighet i staten til å fremsette innsigelser mot fusjonen før utstedelse av attesten som nevnt i artikkel 29 nr. 2. Slike innsigelser kan bare begrunnes med ”offentlighetens interesse”. Om forståelsen av dette begrepet vises det til punkt 5.1.2 ovenfor om adgangen til å motsette seg flytting.

SE-forordningen inneholder en tilsvarende adgang for medlemsstaten til å motsette seg dannelse av et SE-selskap ved fusjon. Denne adgangen er ikke benyttet i SE-loven. I begrunnelsen vises det til at det ikke eksisterer en slik innsigelsesadgang ved fusjon av allmennaksjeselskaper, jf. Ot.prp. nr. 17 (2004–2005) Om lov om europeiske selskaper ved gjennomføring av EØS-avtalen vedlegg XXII nr. 10a (rådsforordning (EF) nr. 2157/2001) (SE-loven) punkt 4.1 på side 16. Da det ikke eksisterer noen tilsvarende innsigelsesadgang etter ulovfestet samvirkerett, og heller ikke etter reglene om fusjon som gjelder for boligbyggelag eller borettslag, vil departementet ikke foreslå å benytte adgangen i artikkel 21.

I artikkel 28 nr. 2 åpnes det for at en medlemsstat kan fastsette hensiktsmessige tiltak for å beskytte medlemmer av foretaket som har gått mot fusjonen. Til sammenligning har et medlem som går imot en beslutning om flytting, rett til å melde seg ut, jf. SCE-forordningen artikkel 7 nr. 5.

Norsk, ulovfestet samvirkerett inneholder ingen særskilte regler til beskyttelse av medlemmer som har gått imot en sammenslåing. Virkningen vil imidlertid være forskjellig for medlemmer av det overtakende og det overdragende foretaket. For sistnevnte gruppe innebærer sammenslåingen at medlemskapet blir konvertert til et medlemskap i det overtakende foretaket, noe medlemmene ikke kan påtvinges, jf. utredningen punkt 18.2.2.4 på side 209. For dem kan utmelding derfor være et alternativ. Det kan i utgangspunktet skje når som helst, jf. utredningen punkt 15.7.1 på side 189, og samvirkeprinsippet om et frivillig og åpnet medlemskap, jf. punkt 3.

Departementet har vurdert å foreslå en lovregel som gir medlemmer i det overdragende samvirkeforetaket den samme beskyttelsen som ved flytting, jf. forordningen artikkel 7 nr. 5. Det ville imidlertid i realiteten innebære en mer begrenset adgang til å gjøre gjeldende vedtektsfestede begrensninger i utmeldingsadgangen for medlemmer i foretak som deltar i stiftelse av et SCE-foretak, enn ved nystiftelse av et samvirkeforetak i forbindelse med sammenslåingen av to norske samvirkeforetak. I tråd med prinsippet om likebehandling med nasjonale samvirkeforetak, jf. forordningen artikkel 9, forslår departementet derfor at man ikke benytter adgangen i forordningen artikkel 28 nr. 2.

Fremgangsmåten ved en fusjon skal for hvert samvirkeforetak som deltar i fusjonen, kontrolleres i samsvar med fusjonslovgivningen for samvirkeforetak i den staten foretaket hører hjemme, og i mangel av slik lovgivning, bestemmelsene for interne fusjoner av allmennaksjeselskaper, jf. artikkel 29 nr. 1. Med unntak for samvirkeforetak som omfattes av bustadbyggjelagslova eller burettslagslova, er ikke fusjon lovregulert i Norge. (Fusjon mellom meieriselskaper er riktignok lovregulert gjennom en henvisning i meieriselskapsloven § 3 til aksjeloven og allmennaksjeloven kapittel 13.) For slike SCE-foretak vil således allmennaksjelovens regler om fusjon komme til anvendelse. Dersom det vedtas en alminnelig lov om samvirkeforetak, vil det være samvirkeloven som får anvendelse. Når alle formaliteter er fullført, skal en kompetent myndighet utstede en attest, jf. artikkel 29 nr. 2. I lovforslaget § 5 annet ledd foreslås denne oppgaven lagt til Foretaksregisteret.

Før det nye SCE-foretaket kan registreres, skal det også kontrolleres at den delen av fremgangsmåten som angår gjennomføringen av fusjonen og stiftelsen av SCE-foretaket, er lovlig gjennomført, se artikkel 31 nr. 2 og henvisningen til artikkel 30. Det skal gjøres av den myndighet i vedkommende medlemsstat som i dag har denne oppgaven når det gjelder nasjonale fusjoner mellom samvirkeforetak og – i mangel av slike bestemmelser – mellom allmennaksjeselskaper. Både etter bustadbyggjelagslova, burettslagslova og allmennaksjeloven er denne oppgaven lagt til Foretaksregisteret. Den samme løsningen foreslås for SCE-foretak, jf. lovforslaget § 5 annet ledd.

Stiftelse ved omdanning

En annen måte å stifte et SCE-foretak på er ved omdanning av et samvirkeforetak som har sitt forretningskontor og hovedkontor i en medlemsstat, og som i minst to år har hatt et forretningssted eller et datterselskap som hører under en annen medlemsstats lovgivning, jf. artikkel 2 nr. 1 femte strekpunkt.

Omdanning er nærmere regulert i SCE-forordningen artikkel 35. Omdanningsvedtaket skal treffes av generalforsamlingen og være gjennomført før foretaket kan flytte til en annen medlemsstat.

Norsk samvirkerett inneholder ingen lovfestede bestemmelser om omdanning fra samvirkeforetaksformen, jf. utredningen punkt 18.5 på side 211. Det innebærer at man i gjeldende norsk rett ikke har lovregler som kan utfylle reglene i SCE-forordningen slik reglene for omdanning i allmennaksjeloven kapittel 15 supplerer reglene om stiftelse av et SE-selskap ved omdanning, jf. SE-loven § 6.

Artikkel 35 nr. 4 inneholder en plikt til å offentliggjøre omdanningsplanen ”på den måte som er fastsatt i hver medlemsstats lovgivning”. I mangel av samvirkerettslige regler om dette i norsk rett foreslår departementet at allmennaksjeloven § 13-13 om melding av fusjonsplanen til Foretaksregisteret gis tilsvarende anvendelse så langt den passer, jf. lovforslaget § 6 første ledd. Dersom det vedtas en alminnelig lov om samvirkeforetak, kan det være aktuelt at henvisningen til allmennaksjeloven erstattes av en henvisning til en tilsvarende bestemmelse i samvirkeloven.

Departementet foreslår videre å presisere i SCE-loven at en statsautorisert eller registrert revisor skal foreta de bekreftelser om omdanningsplanen som er nevnt i SCE-forordningen artikkel 35 nr. 5, jf. lovforslaget § 6 annet ledd. Det vises til at de samme kravene til sakkyndig redegjørelse for fusjonsplanen gjelder for allmennaksjeselskaper, jf. allmennaksjeloven § 13-10 første ledd annet punktum, som gir kvalifikasjonskravene i § 2-6 annet ledd tilsvarende anvendelse.

I artikkel 35 nr. 7 åpnes det for at en medlemsstat kan sette som vilkår for omdanningen at ”det kontrollorgan i samvirket som skal omdannes der arbeidstakernes innflytelse er organisert, med kvalifisert flertall eller enstemmighet har gitt sin tilslutning”. Artikkel 35 nr. 7 har en parallell i SE-forordningen artikkel 37 nr. 8. Ved gjennomføringen av SE-forordningen ble denne adgangen ikke benyttet under henvisning til at slike regler ikke gjelder etter allmennaksjeloven. Bare bustadbyggjelagslova har regler om bedriftsdemokrati i samvirkeforetak, men – og i likhet med allmennaksjeloven – ingen regler som tilsvarer artikkel 35 nr. 7. Departementet foreslår derfor heller ikke å gi regler med hjemmel i denne bestemmelsen.

SCE-foretakets oppbygning

Forordningen åpner for valgfrihet med hensyn til om medlemmene vil organisere SCE-foretaket etter to-nivåsystemet eller ett-nivåsystemet, jf. artikkel 36. To-nivåsystemet kjennetegnes ved at foretaket har både et kontrollorgan og et ledelsesorgan. Ledelsesorganet forestår ledelsen av foretaket og har således store likhetstrekk med styret i samvirkeforetak, jf. artikkel 37. Kontrollorganet skal ha som hovedoppgave å føre tilsyn med ledelsesorganet, men skal ikke selv utøve ledelsen, jf. artikkel 39. To-nivåsystemet synes å ha visse likhetstrekk med samvirkeforetak organisert med både et styre og et representantskap, jf. utredningen punkt 14.1 på side 173. To-nivåsystemet er for øvrig en organisasjonsform som også står åpen også for europeiske selskaper, jf. SE-loven § 9.

Et SCE-foretak bygget opp etter ett-nivåsystemet har bare ett ledelsesorgan – administrasjonsorganet. Denne organiseringen er nok den vanligste blant norske samvirkeforetak, jf. utredningen punkt 14.1 på side 173.

Alle SCE-foretak skal ha en generalforsamling, jf. artikkel 36 bokstav a. Hvert medlem av et SCE-foretak skal som hovedregel ha én stemme, jf. artikkel 59 nr. 1. For øvrig inneholder denne bestemmelsen nærmere regler om stemmeretten. Bestemmelsen må sees som et utslag av det samvirkerettslige prinsippet om ”demokratisk medlemskontroll”, jf. fortalen punkt 10 tredje strekpunkt og nærmere omtale av dette under punkt 3 ovenfor.

I norsk rett er det kun organiseringen av boligbyggelag og borettslag som er lovregulert. Bustadbyggjelagslova åpner for organisering etter begge systemer, mens burettslagslova bare har regler om organisering etter et ett-nivåsystem. For øvrige samvirkeforetak beror dette på vedtektene supplert med ulovfestet samvirkerett. I praksis forekommer begge organisasjonsformer, men organisering med et årsmøte og et styre er som nevnt det vanligste.

To-nivåsystemet

Artikkel 37 gir regler om ledelsesorganets funksjoner og om oppnevnelse av medlemmer. Med hjemmel i artikkel 37 nr. 1 annet punktum kan en medlemsstat fastsette at en administrerende direktør skal ha ansvaret for den daglige ledelsen i SCE-foretaket. Av nr. 2 annet ledd fremgår at en medlemsstat kan kreve eller tillate at medlemmene av ledelsesorganet skal oppnevnes og avsettes av generalforsamlingen i stedet for av kontrollorganet. En medlemsstat kan dessuten tidsbegrense lengden på den perioden et medlem av kontrollorganet kan fungere som medlem av ledelsesorganet, jf. artikkel 37 nr. 3 fjerde punktum. Nr. 4 annet punktum inneholder en adgang for en medlemsstat til å sette en grense for et minste og/eller største antall medlemmer av ledelsesorganet. Endelig fremgår det av nr. 5 at en medlemsstat som ikke har regler om to-nivåsystemet, kan ”vedta hensiktsmessige tiltak angående SCE-foretak”.

Artikkel 39 inneholder regler om kontrollorganets funksjoner og om oppnevnelse av medlemmer. I nr. 4 annet punktum åpnes det for at en medlemsstat kan sette en grense for et minste og/eller største antall medlemmer av dette organet. Artikkel 40 omhandler kontrollorganets rett til opplysninger fra ledelsesorganet. I tillegg kan en medlemsstat fastsette at hvert enkelt medlem av kontrollorganet skal ha en slik rett, jf. nr. 3 annet punktum.

Departementet foreslår ikke å benytte adgangen etter artikkel 37 nr. 1 til å stille krav om at et SCE-foretak skal ha daglig leder. Det følger av bestemmelsen at dette kan fastsettes ”på samme vilkår” som for nasjonale samvirkeforetak. Det kan ikke utledes noen alminnelig plikt til å ha daglig leder etter norsk ulovfestet samvirkerett, og det bør derfor heller ikke stilles noe slikt krav for SCE-foretak.

Artikkel 37 nr. 2 første ledd bestemmer som nevnt at i et to-nivåsystem skal medlemmer av ledelsesorganet oppnevnes og avsettes av kontrollorganet. Annet ledd åpner imidlertid for at medlemsstatene kan kreve eller tillate at medlemmer av ledelsesorganet i stedet skal oppnevnes og avsettes av generalforsamlingen. Etter norsk ulovfestet samvirkerett vil det bero på vedtektene om det er generalforsamlingen (årsmøtet) eller et annet organ som har kompetanse til å velge og å avsette styret. Departementet foreslår med grunnlag i artikkel 37 nr. 2 annet ledd at det for norske SCE-foretak gis adgang til å fastsette i vedtektene at medlemmer av ledelsesorganet skal velges og avsettes av generalforsamlingen, jf. lovforslaget § 8 annet ledd. En slik regel synes å gi best samsvar med norsk samvirkerett.

Departementet foreslår også å benytte adgangen etter artikkel 37 nr. 3 fjerde punktum til å fastsette en grense for hvor lenge et medlem av kontrollorganet kan fungere som medlem av ledelsesorganet. En slik regel finnes i SE-loven § 9 tredje ledd annet punktum. De samme hensyn som regelen skal ivareta, gjør seg gjeldende for SCE-foretak, og det foreslås en grense på to måneder.

Videre foreslås det å benytte adgangen etter artikkel 37 nr. 3 annet punktum til å fastsette et minstekrav for antallet medlemmer i ledelsesorganet. Det foreslås i lovforslaget § 8 første ledd at ledelsesorganet skal ha minst tre medlemmer. Et slikt krav gjelder også etter bustadbyggjelagslova § 6-1 og burettslagslova § 8-1. Derimot foreslås det ikke å benytte adgangen etter artikkel 39 nr. 4 annet punktum til å fastsette krav til antall medlemmer av kontrollorganet, siden man ikke ellers har noe slikt krav etter norsk samvirkerett.

Det foreslås heller ikke å benytte adgangen til å vedta ”hensiktsmessige tiltak” etter artikkel 37 nr. 5 for medlemsstater som ikke har nasjonale regler om to-nivåsystemet å falle tilbake på. Dersom det vedtas en alminnelig lov om samvirkeforetak, antar departementet at det kan være aktuelt å gi en regel tilsvarende regelen i SE-loven § 9 første ledd første og annet punktum, som innebærer at forordningens regler om to-nivåsystemet utfylles av allmennaksjelovens regler om styret og bedriftsforsamlingen. Dersom det vedtas en samvirkelov, kan det på samme måte bestemmes at lovens regler om ledelsesorganene skal gjelde så langt de passer for SCE-foretakets ledelsesorgan og kontrollorgan.

Bustadbyggjelagslova og burettslagslova har egne regler om organisering. Forordningen artikkel 8 nr. 2 bestemmer at dersom nasjonal lovgivning inneholder særskilte regler om den virksomhet foretaket utfører, skal denne lovgivningen i sin helhet få anvendelse på SCE-foretaket. Det kan generelt være ukart hvor langt denne bestemmelsen rekker i forhold til forordningens egne regler. Bestemmelsen reiser blant annet et spørsmål om det for boligbyggelag og borettslag vil være bustadbyggjelagslovas og burettslagslovas regler om organisering som gjelder, eller om et SCE-foretak som driver denne form for virksomhet, i stedet skal følge forordningens regler om to-nivåsystemet og ett-nivåsystemet. Et tilsvarende spørsmål reiser seg etter SE-forordningen artikkel 9 nr. 3 for selskaper som faller inn under forretningsbankloven, forsikringsvirksomhetsloven og finansieringsvirksomhetsloven. I Ot.prp. nr. 17 (2004–2005) ble det i punkt 6.2 på side 29-30 antatt at særlovgivningens regler om organisering vil gå foran forordningens egne regler, men det ble gitt uttrykk for at spørsmålet måtte anses som usikkert. Selv om SCE-forordningen artikkel 8 nr. 2 har en noe annen utforming enn SE-forordningen artikkel 9 nr. 3, legger departementet samme løsning til grunn som etter SE-forordningen. Også for SCE-forordningens bestemmelse må det imidlertid erkjennes at løsningen er usikker.

Ett-nivåsystemet

Artikkel 42 regulerer administrasjonsorganets funksjoner i et ett-nivåsystem. Bestemmelsen inneholder også regler om oppnevnelse av medlemmer. I nr. 1 annet punktum åpnes det for at en medlemsstat kan fastsette at den daglige ledelsen skal forestås av en administrerende direktør. Nr. 2 første ledd annet punktum inneholder en adgang for medlemsstaten til å fastsette nærmere regler om antall medlemmer av administrasjonsorganet. I nr. 3 bestemmes det at medlemmene av administrasjonsorganet skal oppnevnes av generalforsamlingen. Nr. 4 inneholder en generell adgang for en medlemsstat som ikke har bestemmelser for samvirkeforetak organisert etter ett-nivåsystemet, til å vedta særskilte regler for denne organisasjonsformen.

På samme måte som etter to-nivåsystemet foreslås det en regel om at administrasjonsorganet skal ha minst tre medlemmer, se lovforslaget § 9.

Som nevnt i punkt 5.3.1, foreslås det for to-nivåsystemet ikke regler om at et SCE-foretak skal ha plikt til å ha daglig leder. Med samme begrunnelse foreslås det heller ikke for ett-nivåsystemet at adgangen etter artikkel 42 nr. 2 annet punktum benyttes.

Det foreslås heller ikke å ”vedta hensiktsmessige tiltak” etter artikkel 42 nr. 4 med sikte på å gi utfyllende regler om ett-nivåsystemet. Også her vises det til begrunnelsen i punkt 5.3.1 om den tilsvarende bestemmelsen i artikkel 37 nr. 5 om to-nivåsystemet. Også for ett-nivåsystemet kan det imidlertid være aktuelt å gi en regel som henviser til samvirkelovens regler om styret, dersom det vedtas en alminnelig samvirkelov.

Det vises for øvrig også til det som er sagt i punkt 5.3.1 om organisering av boligbyggelag og borettslag og forholdet til artikkel 8 nr. 2.

Felles regler for ett-nivå- og to-nivåsystemet

Artikkel 47 inneholder nærmere regler om hvem som har fullmakt til å representere SCE-foretaket og om foretakets ansvar.

Av nr. 1 følger at representasjonsretten som utgangspunkt tilligger ledelsesorganet i foretak organisert etter to-nivåsystemet, og administrasjonsorganet i foretak organisert etter ett-nivåsystemet. Tillater lovgivningen i vedkommende medlemsstat at vedtektene fastsetter noe annet, skal dette også gjelde tilsvarende for SCE-foretak. Både av bustadbyggjelagslova § 6-28 og burettslagslova § 8-16 følger det at representasjonsretten kan overlates til andre enn styret. En tilsvarende regel er foreslått for alminnelige samvirkeforetak i utredningen § 94.

Artikkel 47 nr. 4 åpner for at en medlemsstat ”kan fastsette at vedtektene kan gi fullmakt til å representere SCE-foretaket til en enkelt person eller flere personer som opptrer i fellesskap”. For øvrige samvirkeforetak beror representasjonsretten utad i utgangspunktet på vedtektene i det enkelte samvirkeforetaket, jf. utredningen punkt 14.4 på side 179. Departementet foreslår en hjemmel som innebærer at denne vedtektsfriheten også gjelder for SCE-foretak, se lovforslaget § 10. Dette skal offentliggjøres i foretaksregisteret, jf. lovforslaget § 14 nr. 2 og ny § 3-1 c i foretaksregisterloven.

Handlingene skal være bindende for SCE-foretaket såfremt de ligger innenfor fullmakten i henhold til lovgivningen i vedkommende medlemsstat, jf. artikkel 47 nr. 2 første ledd. I annet ledd åpnes det for at en medlemsstat kan fastsette at SCE-foretaket likevel ikke skal være bundet dersom handlingen ligger utenfor SCE-foretakets formål og medkontrahenten ikke var i aktsom god tro. I norsk rett vil et samvirkeforetak normalt bli bundet såfremt medkontrahenten er i aktsom god tro, jf. utredningen punkt 14.4 på side 180. Siden hjemmelsadgangen i annet ledd tross ulikhetene synes å ligge noe nærmere norsk rett enn SCE-forordningens hovedregel i artikkel 47 nr. 2 første ledd, vil departementet foreslå at adgangen i annet ledd utnyttes, se lovforslaget § 10 annet ledd om at et SCE-foretak likevel ikke skal være bundet ved omstendigheter som nevnt i SCE-forordningen artikkel 47 nr. 2 annet ledd.

Artikkel 48 gir nærmere regler om hvilke transaksjoner som krever godkjenning. I nr. 3 åpnes det for at en medlemsstat kan gi særskilte regler om ”hvilke kategorier transaksjoner samt hvilket godkjennende organ som minst må være oppført i vedtektene”. I norsk rett er det ikke nedfelt bestemmelser om dette som gjelder samvirkeforetak generelt. Departementet vil derfor heller ikke foreslå å lovfeste regler om dette for SCE-foretak.

Artikkel 50 bestemmer at SCE-foretakets organer som hovedregel er beslutningsdyktige når minst halvparten av medlemmene er til stede eller representert. Beslutninger treffes ved alminnelig flertall. I nr. 3 åpnes det opp for at en medlemsstat kan la særskilte stemmerettsregler for kontrollorganet gjelde i stedet. Den eneste loven som inneholder regler om kontrollorgan i samvirkeforetak, er bustadbyggjelagslova. Den har imidlertid ingen regler om avstemninger i representantskapet. Departementet foreslår heller ingen regler om dette for SCE-foretak.

Generalforsamlingen

Det følger av artikkel 54 nr. 1 at generalforsamlingen skal holdes minst én gang hvert kalenderår. En medlemsstat kan likevel fastsette at den første generalforsamlingen skal holdes i løpet av de første 18 månedene etter at SCE-foretaket er stiftet. Det er ingen tilsvarende regel i norsk rett om den første generalforsamlingen i et samvirkeforetak. Departementet ser det derfor heller ikke som naturlig å foreslå noen særskilt regel for SCE-foretak.

Artikkel 54 nr. 2 omhandler innkalling til generalforsamlingen og bestemmer at ledelsesorganet, administrasjonsorganet, kontrollorganet eller et annet organ i samsvar med nasjonal lovgivning for samvirkeforetak når som helst kan innkalle til generalforsamling. Forordningen synes ikke å skille mellom kompetanse til å beslutte at det skal holdes ekstraordinær generalforsamling, og innkallingskompetanse, slik bustadbyggjelagslova §§ 5-7 og 5-8 og burettslagslova §§ 7-5 og 7-6 gjør.

Artikkel 54 nr. 2 innebærer også at det skal utpekes en nasjonal myndighet som skal kunne innkalle til generalforsamling. I likhet med det som gjelder etter bustadbyggjelagslova § 5-8 annet ledd og burettslagslova § 7-6 annet ledd, foreslår departementet at myndigheten legges til tingretten, jf. lovforslaget § 11. En tilsvarende regel gjelder for SE-selskaper, jf. SE-loven § 11 første ledd.

Vedtektene skal fastsette de krav til beslutningsdyktighet og flertall som skal gjelde på generalforsamlingen, jf. artikkel 61 nr. 3 første ledd. Bestemmelsen åpner i annet ledd annet punktum for at en medlemsstat kan fastsette et minstenivå for krav til beslutningsdyktighet i SCE-foretak med passive medlemmer. Det er ingen lovfestede regler om dette i norsk rett i dag. Departementet foreslår derfor ikke å benytte hjemmelen i artikkel 61 nr. 3.

Årsregnskap og konsolidert regnskap

Et SCE-foretak skal utarbeide årsregnskap og eventuelt konsolidert regnskap m.m. samt sørge for revisjon i henhold til ”bestemmelsene som er vedtatt i medlemsstaten der det har sitt forretningskontor i henhold til direktiv 78/660/EØF og 83/349/EØF”, jf. artikkel 68 nr. 1. Regnskapsloven gjelder for boligbyggelag og borettslag, jf. regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 8. Andre typer av samvirkeforetak omfattes bare dersom de har salgsinntekter på over to millioner kroner, jf. regnskapsloven § 1-2 første ledd nr. 7. Revisorloven har i utgangspunktet det samme anvendelsesområdet, jf. revisorloven § 2-1 første ledd, likevel slik at foretak med en årlig driftsinntekt på under fem millioner kroner er unntatt, jf. 2-1 annet ledd første punktum. Slik departementet leser artikkel 68 nr. 1, skal imidlertid reglene som gjennomfører de nevnte direktivene, det vil si regnskapsloven og revisorloven, gjelde for alle SCE-foretak – uavhengig av foretakets årlige inntekter. Det synes følgelig ikke å være behov for en særskilt presisering av dette i lovforslaget.

Valuta m.m.

Et SCE-foretak skal uttrykke sin kapital i nasjonal valuta, jf. SCE-forordningen artikkel 3 nr. 1. I tillegg kan den uttrykkes i euro. SCE-forordningen artikkel 77 nr. 1 åpner for at en medlemsstat som ikke er omfattet av Den økonomiske og monetære union (ØMU), kan la gjeldende valutakrav for samvirkeforetak eller allmennaksjeselskaper gjelde for nasjonale SCE-foretak. Foretaket skal imidlertid uansett også kunne uttrykke sin kapital i euro. Departementet ser ikke behov for noen særskilt bestemmelse i medhold av artikkel 77 nr. 1.

SCE-forordningen artikkel 68 nr. 2 pålegger SCE-foretak å ”utarbeide årsregnskapet og eventuelt det konsoliderte regnskapet i den nasjonale valuta”, men for stater som ikke er omfattet av Den økonomiske og monetære union, kan det fastsettes at regnskaper skal utarbeides i nasjonal valuta på samme vilkår som for nasjonale samvirkeforetak og allmennaksjeselskaper, jf. artikkel 77 nr. 2. På bakgrunn av endringen av regnskapsloven § 3-4, som er vedtatt ved lov 10. juni 2005 nr. 45 (og ennå ikke satt i kraft), synes det ikke aktuelt å benytte unntaksadgangen i artikkel 77 nr. 2.