Økonomiske og administrative konsekvenser

Dersom det åpnes for konkurranseutsetting av kommunal revisjon er det nærliggende å anta at en rekke kommuner vil benytte seg av denne muligheten. Den struktur med interkommunale revisjonsenheter som eksisterer i dag vil derfor kunne undergå vesentlige endringer. Det er vanskelig å anslå hvor mange kommuner som eventuelt vil ansette egne revisorer – i den enkelte kommune eller gjennom en interkommunal sammenslutning - i stedet for å konkurranseutsette revisjonen. Spørsmålet om i hvilken grad det vil være mulig for en kommune som ønsker det å ansette egne revisorer i stedet for å konkurranseutsette revisjonen vil bero på en vurdering av regelverket for offentlige anskaffelser – særlig adgangen til å beholde en virksomhet i såkalt egenregi.

De interkommunale revisjonsvirksomheter som i dag er organisert med basis i kommuneloven § 60 nr. 4, jf. § 27 – såkalte distriktsrevisjoner – vil etter lovforslaget måtte omorganiseres til et IKS eller annen organisasjonsform som lovgivningen tilbyr, innen 1.1.2005. Dette innebærer at kommunen står fritt til å benytte de sammenslutningsformer som lovgivningen tilbyr, enten det er interkommunale selskaper (IKS), aksjeselskaper, stiftelser eller annet, bortsett fra kommuneloven § 27.

Noe stort inngrep i den kommunale organisasjonsfrihet er dette imidlertid ikke. En rekke av de interkommunale revisjonsenheter som eksisterer pr. i dag vil trolig være egne rettssubjekter, slik at de etter kommuneloven § 27 nr. 4 sammenholdt med lov om interkommunale selskaper § 40 annet ledd, uansett ville måtte bli omorganisert til interkommunalt selskap eller annen lovlig organisasjonsform innen 1.1.2004. Forskjellen i forhold til gjeldende rett vil således bestå i at denne plikten vil gjelde alle distriktsrevisjoner, men at fristen forlenges med ett år.

Dersom Norges kommunerevisorforbunds initiativ med etablering av en landsdekkende kommunerevisjonsenhet blir realisert, vil trolig mange av de som i dag arbeider i kommunale revisjonsenheter bli ansatt i den nye enheten. Dette vil avhenge av hvordan markedet for kommunale revisjonstjenester utvikler seg.

For kommuner som eventuelt velger å konkurranseutsette revisjonen, vil det kunne reise seg arbeidsrettslige spørsmål for revisjonens ansatte. Disse konsekvensene er imidlertid ikke av en prinsipielt annen karakter enn de spørsmål som reiser seg ved konkurranseutsetting på andre områder av kommunens virksomhet, hvor det allerede i dag er anledning til konkurranseutsetting. Departementet ser derfor ikke grunn til å gå inn for noen nærmere regulering av dette. Dersom en kommune velger å konkurranseutsette revisjonen helt eller delvis, vil konsekvensen for de ansatte stå i samme stilling som andre virksomheter som blir konkurranseutsatt.

De økonomiske effektene for kommunene er usikre. Ut fra en generell antakelse om at konkurranse bidrar til kostnadseffektivisering, vil kommunenes og fylkeskommunenes kostnader ved revisjon gå ned. Det er imidlertid vanskelig på forhånd å si noe om de økonomiske effektene av å åpne for konkurranseutsetting av revisjon. Det foreligger en artikkel der spørsmålet er belyst ut fra økonomisk organisasjonsteori, men denne gir ikke noen entydig konklusjon (Johnsen, Robertsen og Åsland – en studie under forskningsprogrammet ”offentlig sektor i endring” (OSIE), finansiert av Norges forskningsråd).

For staten vil effekten av å åpne for konkurranseutsetting ikke i seg selv føre til vesentlige administrative eller økonomiske virkninger. Det må likevel gjøres en reservasjon for det tilfelle at revisjon av kommunens skatteoppkreverfunksjon må legges opp på en annen måte enn i dag. Det fremgår av kapittel 2 at departementet ikke foreslår å åpne for å konkurranseutsette revisjonen på dette området. Det må derfor vurderes nærmere hvordan en faglig tilfredsstillende revisjon på dette området skal etableres. Departementet vil komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med at lovforslaget fremmes for Stortinget.

Dersom det vil være nødvendig for departementet i enkelttilfeller å gripe inn overfor uttreden fra, eller oppløsning av distriktsrevisjoner der dette ligger an til å få uheldige konsekvenser for gjennomføring av revisjon av enkelte av de berørte kommuner, vil dette kunne føre til en økt arbeidsbelastning for departementet eller fylkesmannsembetene. Det antas imidlertid at antallet slike saker ikke vil være stort.