T-1241

Veiledende uttalelser, rettssaker m.m. vedrørende plan- og bygningsloven - til kommuner, fylkeskommuner og fylkesmenn.

Forord:

Formålet med denne eksempelsamlingen, er å gi ekstern informasjon om nyere tolkningsuttalelser, som er avgitt av Avdeling for regional planlegging areal- og kartpolitikk i Miljøverndepartementet.

Eksempelsamlingen har fått et nytt utseende, men er i hovedtrekk ment å videreføre vår tidligere utgivelse av informasjonsskrivet «Planavdelingen informerer».

Uttalelsene blir i noen grad redigert og tilpasset i den form som synes hensiktsmessig i informasjonsøyemed. Sentrale avgjørelser, uttalelser og dommer blir også inntatt i Re§pons rettskilderegister.

Vårt mål er å utgi halvårlige eksempelsamlinger som i særlig grad belyser juridiske problemstillinger, enten det er våre egne lovfortolkninger, Sivilombudsmannens uttalelser eller nyere rettspraksis på område arealjuss. Vårt håp er at denne form for informasjon vil bidra til økt lovforståelse og i noen grad kunne bidra til å befeste praksisens rettskildemessige betydning. Og fremfor alt : være et nyttig redskap for å fremme en samfunnsmessig god planlegging, bygget på fornuftige prosesser, forsvarlig saksbehandling og kvalitetsvedtak vi alle kan være stolte av.

Innhold:

Nr	Pbl §	Tema
1	§§ 7, 93, 63	Rekkefølge for saksbehandling i saker som både krever dispensasjon fra plan og vedtak etter jordloven.
2	§§ 7 og 20-4	Dispensasjon fra plan i LNF-område ved fradeling av bebygget tomt fra landbrukseiendom - betydningen av at den faktiske bruk er endret fra landbruksformål til fritidseiendom.
3	§ 7	Spørsmål om tilbakesendelse av dispensasjonssaker til kommunene avbryter den frist kommunen har satt for uttalelse.
4	§ 33	Om adgang til å fatte nytt vedtak om bygge- og deleforbud i et område der fristen for å søke forlengelse er oversittet.
5	§§ 93 og 84	Spørsmål vedrørende utbygging av anlegg for mobilkommunikasjonsnett.
6	§ 26	Føresegner til byggjeområde i reguleringsplan som stiller krav om kulturminneundersøkingar.
7	§ 26	Om adgangen til å vedta reguleringsbestemmelser som setter forbud mot gjerder i hytteområder.
8	§§ 30, 109 og 27-1	Lovligheten for innkreving av gebyr for planutvalgets behandling av private reguleringsforslag.
9	Kap. VII-a	Forskrift om konsekvensutredninger - fortolkninger

---

 

1. Rekkefølge for saksbehandling i saker som både krever dispensasjon fra plan og vedtak etter jordloven

I dispensasjonssaker som gjelder fradeling/omdisponering av landbrukseiendom i LNF-områder, der det ikke gjennom bestemmelser om spredt utbygging i medhold av § 20-4 andre ledd bokstav c er stilt krav om bebyggelsesplan, kreves det tillatelse til fradeling/ omdisponering både etter plan- og bygningsloven§§ 7 og 93 h/c jf. § 63, og etter jordloven §§ 9 og 12.

I slike saker som skal behandles både som dispensasjon fra plan- og bygningsloven og etter jordloven som sektorlov, kan det oppstå samordningsproblemer. Dispensasjonsvurderingen etter pbl § 7 og vurdering i forhold til jordlovens bestemmelser er to forskjellige saker etter to forskjellige lovverk. For å unngå unødig saksbehandling og tidsbruk har Landbruksdepartementet og Miljøverndepartementet i fellesskap kommet fram til at følgende framgangsmåte er hensiktsmessig og vi anbefaler at denne følges i slike saker.

Søknaden om fradeling/omdisponering bør først vurderes i forhold til plan- og bygningsloven som er den sektorovergripende loven. Framgangsmåten i slike saker bør være at saken først sendes på lokal høring (internt i kommunen) knyttet til aktuelle sektorer - landbruk, miljø, kultur osv. - vedrørende spørsmål om dispensasjon etter pbl § 7. Deretter kan saken tas opp i forhold til den aktuelle sektorloven - i dette tilfelle jordloven.

Følgende hovedsituasjoner er mest aktuelle:

1. Jordlovbehandling er unødvendig:

Administrasjonens innstilling til planutvalget går ut på avslag til dispensasjon, og søker avstår fra jordlovbehandling.

(Se nedenfor under pkt. 2 c om behandling hvis planutvalget går i mot administrasjonens innstilling.)

I likhet med andre dispensasjonssaker bør kommunen (administrasjonen) selv vurdere søknaden i forhold til foreliggende/ gjeldende plansituasjon før den sender saken ut på ekstern høring.

Dersom administrasjonen innstiller på et negativt vedtak, dvs avslag på søknad om dispensasjon, bør søkeren underrettes om kommunens negative innstilling. Samtidig forespørres vedkommende om han tross negativ innstilling krever behandling etter jordloven. Søker bør samtidig gjøres oppmerksom på at et eventuelt samtykke til fradeling i henhold til jordloven bare får betydning dersom det gis dispensasjon etter plan- og bygningsloven, eller dersom den aktuelle arealplanen senere endres slik at dispensasjon ikke er nødvendig. Søker bør videre underrettes om at det ved jordlovbehandlingen skal betales et gebyr. Avstår søker fra jordlovbehandling, kan saken legges fram for det faste utvalget for plansaker uten ytterligere (ekstern) høring.

2. Jordlovbehandling er/blir nødvendig når:

a) Søkeren krever jordlovbehandling

b) Administrasjonen innstiller på å gi dispensasjon

c) Det faste utvalget for plansaker er innstilt på å gi dispensasjon mot administrasjonens innstilling

Dersom administrasjonens innstilling til planutvalget går ut på å gi dispensasjon, må saken sendes ut på ekstern høring i samsvar med reglene i plan- og bygningsloven § 7 tredje ledd, tredje punktum.

Viser behandlingen av saken at utvalget er innstilt på å gi dispensasjon til tross for negativ innstilling fra administrasjonen, må også ekstern høring gjennomføres før utvalget treffer endelig vedtak. Kommunen bør ha behandlet saken etter jordloven før dispensasjonssaken sendes fylkesmannen/fylkeslandbruksstyret til uttalelse.

2. Dispensasjon fra plan i LNF-område ved fradeling av bebygget tomt fra landbrukseiendom - betydningen av at den faktiske bruk er endret fra landbruksformål til fritidseiendom

I forbindelse med en søknad om dispensasjon fra plan i et LNF-område, som gjaldt fradeling av en tomt rundt en slåttebu/seterbu, fikk Miljøverndepartementet spørsmål om hvilken vekt en i dispensasjonsvurderingen skulle legge på det faktum at bruken av en bebyggelse rent faktisk var endret fra landbruksdrift til fritidsformål.

På generelt grunnlag ga Miljøverndepartementet følgende uttalelse:

«Gjennom en slik fradeling av tomt med eksisterende landbruksbebyggelse i LNF-område til fritidsformål, vil det bli etablert en helt ny og selvstendig bruksenhet selv om den aktuelle bygningen ikke har vært benyttet som ledd i landbruksvirksomhet på en stund, men faktisk har vært benyttet som fritidseiendom over lengre tid. Formålet med fradelingen er i slike tilfelle å få tillatelse til en endret utnyttelse av bebyggelsen og arealet rundt.

Det rettslige utgangspunkt er at det er forbudt å fradele tomt og/eller oppføre bygninger som ikke er ledd i stedbunden næring i områder som i kommuneplanens arealdel er utlagt til landbruks-, natur-, og friluftsområde (LNF-område) etter pbl § 20-4 nr. 2. Etablering av ny fritidseiendom ved fradeling av eksisterende landbrukseiendom i LNF-område krever derfor dispensasjon fra kommuneplanens arealdel, jf. § 7.

Med hjemmel i plan- og bygningsloven § 7 kan det faste utvalg for plansaker etter søknad gi dispensasjon når «særlige grunner» foreligger. Uttrykket «særlige grunner» må sees i forhold til de offentlige hensyn som skal ivaretas gjennom planen og dens bestemmelser. I Ot. prp. nr. 56 (1984-85) 101 sies det: « Dersom det foreligger en overvekt av hensyn som taler for dispensasjon, vil lovens krav være oppfylt og dispensasjon kan gis.»

Lovens system legger opp til en todelt vurdering. Særlige grunner er et rettslig minstevilkår som må foreligge før kommunen kan vurdere om det bør gis dispensasjon. Når det er fastslått at kravet til «særlige grunner» er oppfylt, må det i tillegg vurderes hvorvidt dispensasjon bør gis, jf ordet «kan» i § 7. Hvorvidt det er ønskelig i dispensere i det enkelte tilfellet (hensiktsmessighetsvurderingen), vurderes etter såkalt «fritt skjønn» hvor en rekke hensyn kan komme i betraktning.

Det er først og fremst de arealmessige hensyn som er avgjørende når det skal vurderes om dispensasjon skal gis. Når det gjelder betydningen av en slik faktisk bruk i en dispensasjonsvurdering, må søker for det første kunne dokumentere at slik faktisk bruk har vært utøvd, og eventuelt i hvor lang tid. Dersom en fradeling ikke vil få nevneverdige konsekvenser for gjennomføringen av planen, f.eks. fordi de arealmessige forholdene har endret seg siden planen ble vedtatt, vil en slik dokumentert bruk (herunder brukens lengde) kunne inngå som ett moment blant flere i den skjønnsmessige totalvurdering (hensiktsmessighetsvurderingen) som må foretas dersom lovens vilkår om «særlige grunner» er oppfylt. Selv om hensynet til en slik bruk kan være et relevant skjønnsmoment, vil det neppe under noen omstendigheter kunne tillegges avgjørende vekt.»

3. Spørsmål om tilbakesendelse av dispensasjonssaker til kommunene avbryter den frist kommunen har satt for uttalelse

Det hender at fylkesmannen / fylkeskommunen i dispensasjonssaker ser seg nødt til å returnere saker til kommunen, med den begrunnelse at saken ikke ansees for å være tilstrekkelig opplyst. I lys av dette, har departementet fått spørsmål om kommunens angitte frist for tilbakemelding, i så fall avbrytes ved slik tilbakesendelse. Departementet ga følgende svar på henvendelsen:

«Statlige og fylkeskommunale myndigheters rett til å uttale seg i dispensasjonssaker hvor saksområdet blir berørt følger av pbl. § 7 siste ledd. Fylkeskommunale og statlige fagorganer blir derfor i denne type saker å anse som sakens parter i forvaltningslovens forstand.

Bestemmelsen sier intet om hvor lang uttalelsesfristen skal være. Dette i motsetning til f.eks. pbl. § 27-1, «Utarbeiding av reguleringsplan», som i siste ledd sier at fylkeskommunen og de statlige fagorganer skal ha en rimelig frist for uttalelse. Da dette følger av forvaltningslovens alminnelige regler, vil det også gjelde for uttalelser etter pbl. § 7.

Det følger av fvl. § 16, 2. ledd at varslet må gis i god tid , i tilstrekkelig grad gjøre rede for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at parten skal kunne vareta sin tarv. Dette er nødvendig for at saken skal bli forsvarlig utredet jf. prinsippet i fvl § 17 første ledd.

Gis det derfor enten ikke rimelig frist for uttalelse eller oversendes saken uten tilstrekkelig redegjørelse, slik at partene ikke kan skaffe seg nødvendig oversikt over saken, vil varslet ikke være i overensstemmelse med forvaltningslovens regler, og den gitte frist vil derfor ikke være bindende for parten. Først når forvaltningslovens regler om forhåndsvarsling er oppfylt, vil den av kommunen fastsatte frist begynne å løpe.

For ordens skyld henvises det til s. 130 i Arvid Frihagens bok «Forvaltningsrett, bind II» hvor det heter:

«§§ 16 og 17 gir ikke myndighetene noen plikt til som ledd i saksforberedelsen å redegjøre overfor parten for hele saken og de problemer den reiser. Hvor langt myndighetene må gå i retning av å spesifisere og utdype hva som er anført av andre eller hvilke sider en kan tenkes ta opp, vil avhenge av hvor viktig det er for parten å få vite dette for å kunne vareta sitt tarv i saken, hvor lett og hvor nærliggende det er for ham å skaffe opplysningene selv og hvor viktig saken er for ham. Det må her foretas en helhetsvurdering med utgangspunkt i hva som på vedkommende saksområde og i den konkrete sak er forsvarlig og rasjonell saksbehandling som også sikrer tilstrekkelig opplysning av saken».

Departementet håper ovenstående gir tilstrekkelig svar på spørsmålet.

4. Om adgang til å fatte nytt vedtak om bygge- og deleforbud i et område der fristen for å søke forlengelse er oversittet

Departementet ble anmodet om å avklare hvorvidt pbl. § 33 gir hjemmel for å nedlegge bygge- og deleforbud flere ganger for samme areal og samme forhold, når vilkårene i § 33 ellers er oppfylt.

Det følger av pbl. § 33 at det faste utvalg for plansaker selv, for nærmere angitte tiltak, kan bestemme at det innenfor et nærmere avgrenset område skal nedlegges forbud mot deling og byggearbeid inntil reguleringsspørsmålet er endelig avgjort. Et slikt forbud kan gis for 2 år. Det følger videre av bestemmelsens 5. ledd at det i særlige tilfelle kan søkes om fristforlengelse. Det er i bestemmelsen ikke satt noen grense for hvor lang forlengelse som kan gis og heller ikke hvor mange ganger det kan gis slik forlengelse. Dette er begrunnet i at den enkeltes interesser i nødvendig utstrekning må stå tilbake for de samfunnsmessige interesser som ligger i en kontrollert arealdisponering og utbygging. På den annen side må det stilles krav til fremdriften i plan- og reguleringsarbeidet for at den enkelte innen rimelig tid skal kunne få en planmessig avklaring på hvordan fremtidig utbygging skal skje.

Fristen for å søke forlengelse er absolutt, og søknaden må derfor være fremmet innenfor de i bestemmelsen angitte tidspunkter, for at forbudet skal kunne få forlenget varighet. Oversittes denne fristen, faller forbudet bort.

En slik manglende søknad om forlengelse av forbudet innenfor ovennevnte frist, kan ikke avhjelpes ved at det for området legges ned nytt midlertidig dele- og byggeforbud med samme begrunnelse som ved første vedtak i saken.

5. Spørsmål vedrørende utbygging av anlegg for mobilkommunikasjonsnett

Hva angår spørsmålet om kommunen har lovhjemmel for et eventuelt krav om samlet overordnet plan for utbygging av anlegg for mobilkommunikasjonsnettet har departementet uttalt følgende;

«Oppføring av antennemaster, eventuelt med tilhørende hytte, er arbeid som krever byggetillatelse, jfr. pbl. § 93. En plassering av antenne må skje i samsvar med den arealbruk som er fastsatt i kommunens reguleringsplaner eller kommuneplanens arealdel. En plassering i strid med arealbruken vil forutsette dispensasjon fra planen, eventuelt utløse krav om ny reguleringsplan før tillatelse kan gis.

Det følger av forvaltningslovens § 17 at forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak fattes. En utbygging av ovennevnte type nødvendiggjør en plassering som medfører at den ofte blir særdeles synlig i landskapet, og derved vil få en betydelig nær- og fjernvirkning i områdene mastene er tenkt plassert.

Det er departementets mening at kommunene med hjemmel i ovennevnte paragraf derfor kan, og bør, kreve en samlet plan som viser både omfang og plassering av de planlagte anleggene, før man tar stilling til enkeltsøknader. Kravet kan begrunnes i kommunens behov for å sette utbyggingen inn i en arealplanmessig sammenheng, hvor samtlige av sakens sider blir belyst, før endelig planvedtak fattes. Videre vil en slik samlet utbyggingsplan fra utbyggers side gi bedre oversikt og styring med utbyggingen også i de tilfelle hvor kommunen ikke finner behov for å utarbeide planer. Departementet kan heller ikke se at et slikt krav er uforsvarlig i forhold til utbygger, verken hva angår økonomiske ressurser eller arbeidsmessige forhold. Eventuelle anførsler om at et slikt krav vil kunne få negativt konkurranse-messige konsekvenser for utbygger kan ikke få avgjørende betydning i forhold til de tungtveiende samfunnsmessige hensyn som gjør seg gjeldende i denne type saker.

Vi viser også til omtalen av disse spørsmål i «Planavdelingen informerer» nr. 1/95, pkt. 8.»

6. Føresegner til byggjeområde i reguleringsplan som stiller krav om kulturminneundersøkingar

Etter førespurnad frå fylkesnivået har departementet her bl.a. uttala seg om bruk av føresegn til reguleringsplan for å sikre at tiltak i reguleringsområde ikkje vert starta opp i strid med kulturminnelova.

«Ved utarbeiding av reguleringsplanar er det kommunen som har ansvar for å undersøkje om planane verkar inn på automatisk freda kulturminne i reguleringsområde. Dette følgjer av kulturminnelova (kml) § 9 tredje ledd, jf. første og andre ledd. Som hovudregel skal det gjerast kulturminneundersøkingar/registreringar før slutthandsaming av planen. Normalt skal forholdet til automatisk freda kulturminne avklares gjennom planprosessen ved at kulturminneforvaltninga gjev innspel slik at ein får ei avklaring av konfliktane på eit tidleg tidspunkt. Kulturminneforvaltninga må vurdere om arealbruken og lokaliseringa i planen er akseptabel for kulturminnevernet.

Dersom det er konfliktar som kommunen og kulturminneforvaltninga ikkje kan bli samde om, kan fylkeskommunen fremja motsegn mot planen med heimel i pbl. § 27-2 nr. 2.

I nokre tilfelle kan det likevel vere meir føremålstenleg å slutthandsama reguleringsplanen utan at det blir gjort kulturminneundersøkingar i område, til dømes i område utan kjente kulturminne, men der det er eit visst potensiale for automatisk freda kulturminne. Ein kan då setje som vilkår til planen at automatisk freda kulturminne blir undersøkte/registrerte før tiltak etter planen blir sett i gang. Eit slikt vilkår kan ein gi i føresegn til planen og vil sikre at tiltak i planområde skjer på ein koordinert og føremålstenleg måte.

Pbl. § 26 er heimelen for å fastsetje krav om kulturminneundersøkingar før ein kan nytte planen til det føremål som er fastset, mens sjølve plikta til å gjere undersøkingar følgjer av kml. § 9.»

7. Om adgangen til å vedta reguleringsbestemmelser som setter forbud mot gjerder i hytteområder

Som svar på spørsmål om det kunne fastsettes rettslig bindende reguleringsbestemmelser som setter et absolutt forbud mot gjerder i regulerte hytteområder, uttalte departementet følgende:

Rettslig bindende bestemmelser til reguleringsplaner kan fastsettes med hjemmel i pbl. § 26. I motsetning til den tidligere bygningsloven § 26, samt § 35 i planleggingsloven, er pbl. § 26 utformet som en rammebestemmelse som ikke uttømmende oppregner alle de forhold det kan gis (rettslige) bestemmelser om.

I forarbeidene til plan- og bygningsloven, Ot.prp. nr. 56 (1984-85) s. 121: står det følgende om § 26:

«Bestemmelsen svarer til § 26 i gjeldende bygningslov og § 35 i planleggingsloven av 1981, men er utformet på en annen måte. Det er tatt sikte på at den skal dekke alle de forhold som det etter gjeldende bygningslov og planleggingsloven av 1981 var mulig å gi reguleringsbestemmelser om, men det er ved utformingen lagt vekt på å komme bort fra den i utgangspunktet uttømmende oppregning som både gjeldende lov og planleggingsloven hadde. Utformingen vil gjøre det unødvendig med lovendring hver gang det dukker opp nye forhold som det er ønskelig å ta opp i reguleringsbestemmelsene og som klart må sies å ligge innenfor lovens ramme, men som ikke har vært uttrykkelig nevnt i oppregningen.»

I bygningsloven § 26 bokstav i) sto det at det i reguleringsplan i nødvendig utstrekning kunne gis bestemmelser om:

«…utforming, bruk og behandling av ubebygd areal i byggeområder, herunder om terrengplanering, gjerder og bevaring av eksisterende vegetasjon.»

Etter någjeldende bestemmelser i plan- og bygningsloven vil det være § 26 første ledd, andre punktum, som er aktuell som hjemmel for et forbud mot gjerder i hytteområder. Bestemmelsen lyder: «Bestemmelsene kan sette vilkår for bruken eller forby former for bruk for å fremme eller sikre formålet for reguleringen.»

Oppsetting av gjerde er etter departementets oppfatning en form for bruk som etter ordlyden i någjeldende § 26 i utgangspunktet vil kunne forbys. Særlig når det gjelder moderne hyttefelt og såkalte hyttelandsbyer, vil det bl.a. av hensyn til fremkommelighet og ferdsel innen området, kunne være behov for å fastsette bestemmelser som forbyr inngjerding. I enkelte områder vil også hensyn til beitende dyr kunne begrunne et forbud mot inngjerding.

Departementets uttalelse gjelder først og fremst inngjerding av enheter i et hytteområde. Departementet har ikke tatt stilling til om det med hjemmel i § 26 kan forbys andre typer gjerder som levegger o.l. Det må i hvert enkelt tilfelle bero på en konkret vurdering av området og de interesser som er knyttet til dette, hvilke reguleringsbestemmelser som kan gis med rettslig bindende virkning. Vi viser bl.a. til en Høyesterettsdom gjengitt i Rt. 1993 s. 278.

8. Lovligheten for innkreving av gebyr for planutvalgets behandling av private reguleringsforslag

I brev til departementet ble følgende spørsmål stilt:

• Har man hjemmel for å innføre behandlingsgebyr for behandling av private reguleringsforslag?
• Kan man i så fall kreve nytt gebyr for hver gang en plan fremmes for kommunale organer?
• Kan man videre kreve full dekning for kommunens utgifter til kunngjøringer m.v.?
• Kan man kreve spesiell dekning av utgifter til befaringer, ekskursjoner o.l. som måtte være nødvendig i forbindelse med saksbehandlingen?

Miljøverndepartementet bemerket følgende:

«I plan- og bygningsloven § 109 heter det bl.a. at det ved regulativ kan fastsettes gebyr til kommunene for behandling av søknad om deling, tillatelse, kontroll, utferding av attester og for andre arbeid som det etter denne lov, forskrift eller vedtekt påhviler kommunen å utføre. (vår utheving). Bestemmelsen hører under Kommunal- og Regionaldepartementets ansvarsområde. Sistnevnte har i en tidligere sak (brev av 13. 09.1988) lagt til grunn at behandlingen av private reguleringsforslag er å anse som «andre arbeider» etter pbl som det må kunne kreves gebyr for.

I nevnte brev tilføyes følgende, og vi siterer:

«Vi vil imidlertid presisere at det kun kan kreves gebyr for arbeidet frem til bygningsrådet fatter sitt vedtak om planforslaget skal forkastes eller vedtas. Dersom det vedtas, blir det å anse som et kommunalt planforslag som behandles på vanlig måte. For planbehandling etter dette tidspunkt kan det ikke kreves gebyr».

Etter nevnte avklaring legger vi for vår del til grunn at skjæringstidspunktet er når planforslaget er kommet til et stadie der kommunen arbeider med forslaget som om det var utarbeidet av eget initiativ, d.v.s. at det regnes som kommunens eget forslag.

Litt avhengig av hvilke karakter forslaget har vil vi anta at følgende kan legges til grunn:

Dersom den private part har utarbeidet en reguleringsplan som forslag om regulering, vil man kunne ta et gebyr for administrasjonens behandling fram mot innstilling for det faste utvalg for plansaker, samt sistnevntes behandling, jf. § 30 annet ledd. I den grad det i denne fase er nødvendig med befaring antar vi for vår del at kommunen kan kreve dekning av slike utgifter. Dersom det faste utvalg for plansaker beslutter at området skal reguleres, eventuelt med pålegg om endringer i den foreslåtte reguleringsplan, vil endringer av planen samt den videre behandling måtte bekostes av kommunen. Da planen i en slik fase går over til å betraktes som en kommunal plan. Det kan i slike tilfeller ikke tas gebyr for nevnte arbeid, heller ikke behandling i utvalget i flere omganger, før planen vedtas utlagt til offentlig ettersyn. Det samme gjelder for behandling etter at den har vært utlagt til offentlig ettersyn jf. pbl. § 27-1 nr. 2.

Det følger av pbl § 30 tredje ledd, at plikten til å kunngjøre oppstart av et reguleringsarbeid, jf pbl § 27-1 nr. 1, påhviler den private part. Bestemmelsen må leses antitetisk, slik at kunngjøring i forbindelse med at planen legges ut til offentlig ettersyn jf. pbl § 27-1 nr. 2 fullt ut må dekkes av kommunen, uavhengig av om planen er foreslått av en privatperson.

Enkelte kommuner har ved vedtekt delegert avgjørelsesmyndigheten om å legge en privat reguleringsplan ut til offentlig ettersyn, fra det faste utvalg for plansaker til administrasjonen. I slike tilfeller vil man likevel kunne ta gebyr for saksbehandlingen i det faste utvalg for plansaker, selv om saken først fremmes for utvalget på et senere stadie.

Gebyr i henhold til ovennevnte kan ikke overstige kommunens utgifter til planbehandling, da § 109 bygger på selvkostprinsippet. Planlegging etter bestemmelsene i plan- og bygningsloven er en offentlig oppgave, og de planutkast den private interessent fremmer, må ansees som et supplement til den offentlige planleggingen. Av den grunn bør gebyr for private planforslag settes lavest mulig. Vi vil forøvrig anbefale at det fastsettes standardbeløp, eventuelt med mulighet for å fravike beløpet i særlig kompliserte eller svært enkle saker.

Vi gjør dessuten oppmerksom på at man også kan ta behandlingsgebyr for søknader om dispensasjon fra planer, samt forslag om mindre vesentlige endringer av bindende planer.»

9. Forskrift om konsekvensutredninger - fortolkninger

Om samordning av konsekvensutredninger og andre vedtak etter plan- og bygningsloven /andre særlover har departementet uttalt følgende:

«Tiltak på vedlegg II skal konsekvensutredes dersom tiltaket faller inn under ett eller flere av kriteriene i forskriftens § 4. I følge bestemmelsene skal vedtak etter forurensingsloven og planvedtak eller søknad etter plan- og bygningsloven, avventes til en eventuell utredningsplikt etter KU-bestemmelsene er oppfylt, jf. kolonne III i vedlegg II. Behandling etter bestemmelsene og annet lovverk skal skje samordnet, jf. rundskriv t-1/97 kapittel A 2.

Dersom tiltaket skal konsekvensutredes vil det i samsvar med dette være riktig med en samkjørt behandling slik det er beskrevet i rundskrivet. En eventuell konsekvensutredning bør tjene som grunnlag for alle tillatelsene og kan høres samtidig med at søknad etter nevnte lover legges ut til offentlig ettersyn. Etter vår vurdering bør tillatelse etter vassdragsloven også avvente til utredningsplikten etter KU-bestemmelsene er oppfylt.