Programkategori 13.20 Innvandring

Fagmyndighetene på de ulike sektorer og forvaltningsnivå har på sine områder samme ansvar for personer med innvandrerbakgrunn som for resten av befolkningen. Ut over dette har Kommunal- og regionaldepartementet, Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet et særskilt ansvar i flyktning-, innvandrings- og integreringspolitikken.

Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for kvoten for overføringsflyktninger, mottak, bosetting og tilrettelegging for tilbakevending for flyktninger. I tillegg skal Kommunal- og regionaldepartementet medvirke til utforming av en samordnet politikk i forhold til innvandring, flyktningspørsmål og integrering, slik at ulike tiltak og virkemiddel blir sett i sammenheng. Kommunal- og regionaldepartementet har ansvaret for å samordne og utvikle tiltak mot rasisme og diskriminering, samt å forvalte støtten til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet som bidrar til kulturelt mangfold, dialog og samhandling. Justisdepartementet er ansvarlig for utlendingslovgivningen, statsborgerlovgivningen og retningslinjer for praktisering av lovverket. Utlendingsdirektoratet skal sette i verk flyktning-, innvandrings- og integreringspolitikken på ansvarsområdene til Justisdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet.

Kontaktutvalget er et rådgivende organ for myndighetene, bestående av representanter med innvandrerbakgrunn og representanter for offentlige myndigheter og de politiske partiene på Stortinget. Utvalget kan drøfte alle prinsipielle sider ved norsk flyktning-, innvandrings- og integreringspolitikk og skal være et forum for kontakt og dialog mellom representanter for innvandrerbefolkningen, politiske partier og myndighetene. Midler til Kontaktutvalget bevilges over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett.

Senter mot etnisk diskriminering har som formål å sikre vernet mot diskriminering, og er en prøveordning frem til og med år 2002. Senteret er et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Midler til senteret bevilges over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett. Senteret har et eget styre som daglig leder rapporterer til. Senteret har som hovedoppgave å utøve rettshjelpsvirksomhet i saker om diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, og å dokumentere og overvåke situasjonen med hensyn til art og omfang av denne type diskriminering.

I dag mangler vi systematiske og sikre data om diskriminering og rasistisk motiverte handlinger. Det finnes imidlertid undersøkelser om hvordan diskriminering arter seg i arbeidslivet og i hvilken grad innvandrere opplever diskriminering på bolig- og arbeidsmarkedet. Statistisk sentralbyrås undersøkelse om levekår blant ikke-vestlige innvandrere fra 1996, viser at en av fem mener seg diskriminert på boligmarkedet, og en av syv har opplevd å bli trakassert på arbeidsplassen. Justisdepartementet har satt i verk rutiner for systematisk datainnsamling om diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, gjennom straffesaksregisteret STRASAK.

Det er grunn til å anta at det er store mørketall når det gjelder omfanget av rasistisk motivert vold og trakassering. Selv om antallet rasistiske grupperinger i Norge ikke er stort, kan handlinger utført av slike grupper skape frykt og få store negative konsekvenser for minoritetsgrupper.

Senter mot etnisk diskriminering og Utlendingsdirektoratet vil ha som oppgave å utarbeide årlige rapporter om art og omfang av diskriminering og rasistisk motiverte handlinger. Det er imidlertid lite sannsynlig at vi vil få eksakt kunnskap om omfanget av slike handlinger. Bedre kunnskap om disse forholdene vil kunne gi et bedre grunnlag for å iverksette tiltak.

Norge har vært og vil i økende grad være et flerkulturelt samfunn. Det er behov for å tilpasse offentlige tjenester, regler og praksis slik at disse gjenspeiler endringene i befolkningssammensetningen og ivaretar nye befolkningsgruppers behov.

Arbeidet mot rasisme og diskriminering forutsetter et samarbeid mellom stat, kommuner og frivillige organisasjoner, og en samordnet offensiv innsats fra flere statlige instanser. Regjeringen la i 1998 fram Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering. Planen inneholder tiltak rettet mot politiet og rettsapparatet, mot bolig- og arbeidsmarkedet, tiltak for å styrke den flerkulturelle forståelsen i nøkkelsektorer gjennom opplæring og kompetanseheving av offentlige ansatte og tiltak som retter seg mot barn og unge i skolen og lokalmiljøet.

Aktiv rekruttering av kvalifiserte personer med innvandrerbakgrunn til alle nivåer innen statlig sektor er ett virkemiddel i arbeidet for integrering, likestilling og like muligheter til deltakelse i samfunnet. Regjeringen la i 1998 fram Handlingsplanen for rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Planen skal stimulere til økt rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor. Gjennom aktiv rekruttering av personer med innvandrerbakgrunn kan statlig sektor på sikt gjenspeile befolkningssammensetningen. I forbindelse med iverksettingen av handlingsplanen vil det bli arbeidet med å utvikle et system for egenregistrering av tilsatte med innvandrerbakgrunn.

For å sikre vernet mot diskriminering har regjeringen i 1998 opprettet Senter mot etnisk diskriminering (se egen omtale under kap 522, post 1). Blant virkemidlene i arbeidet mot rasisme og diskriminering er også kunnskapsutvikling og tilskudd til frivillig virksomhet (kap 521, post 71 og post 73).

Utlendingsdirektoratet vil videreføre samarbeidet med frivillige organisasjoner og fagbevegelsen om holdningsskapende tiltak, som f eks Fellesaksjonen mot rasisme. Den tverrfaglige Veiledningstjenesten i lokalt arbeid mot rasisme og fremmedfiendtlighet, opprettet av Utlendingsdirektoratet i 1996, opprettholdes. Staten skal følge med i utviklingen av innvandrernes levekår, bl a gjennom en fast rapportering fra Utlendingsdirektoratet om kommunenes arbeid med likestilling og integrering, herunder arbeidet mot rasisme og diskriminering, situasjonen for barn og unge og tiltak for kvalifisering og arbeid. Fokus rettes særlig mot situasjonen for nyankomne innvandrere. Informasjonsinnhentingen skjer bl a i møter med kommunene og gir mulighet for dialog og erfaringsutveksling.

Den registrerte arbeidsledigheten blant innvandrere gikk ned fra 10,5 pst i februar 1997 til 8,1 pst i februar 1998. Nedgangen i ledigheten for befolkningen generelt ble redusert fra 3,7 til 2,8 pst i samme periode. Selv om utviklingen mht ledighet og sysselsetting viser tegn til bedring, er arbeidsledigheten blant innvandrere fra ikke-vestlige land fortsatt betydelig høyere og sysselsettingen betydelig lavere, sammenliknet med norskfødte og innvandrere fra vestlige land. Tallet på arbeidsledige innvandrere fra ikke-vestlige land var 12,3 pst i februar 1998. Arbeidsledigheten blant innvandrere kan skyldes en kombinasjon av flere forhold, som utilstrekkelige kvalifikasjoner, mangelfulle kunnskaper i norsk, mangelfull utdanning og arbeidserfaring, liten erfaring med arbeidslivets lover og regler, utilstrekkelige godkjenningsordninger og diskriminering.

For å redusere ledigheten og øke yrkesdeltakelsen blant personer med innvandrerbakgrunn, vil regjeringen satse på tiltak som bidrar til å utvikle et samordnet kvalifiseringstilbud for nyankomne flyktninger og innvandrere.

Regjeringen nedsatte sommeren 1998 en arbeidsgruppe for å vurdere hvordan kvalifisering av nyankomne flyktninger og innvandrere kan forbedres, herunder hvordan sammenhengen mellom offentlige stønader og deltakelse i kvalifisering kan styrkes. I 1999 vil det bli igangsatt forsøksprosjekter for å prøve ut alternativer til dagens kvalifisering og inntektssikring for nyankomne flyktninger og innvandrere. Forsøksprosjekt som blir igangsatt høsten 1998 som en oppfølging av Stortingets vedtak (jf Innst S nr 192 (1997-98)), videreføres i 1999.

Se for øvrig omtalen under arbeidsmarkedspolitikken i St prp nr 1 (1998-99) for Arbeids- og administrasjonsdepartementet. For omtale av opplæring i norsk med samfunnskunnskap for flyktninger og innvandrere, samt yrkesprøving se St prp nr 1 (1998-99) for Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet.

De fleste flyktninger i verden får beskyttelse i et land i nærheten av sitt eget. Norge gir støtte til at flyktninger og internt fordrevne skal få hjelp i nærområdet gjennom bevilgninger til nødhjelp, og til forebygging og løsning av konflikter.

Dersom flyktningene ikke kan få tilfredsstillende beskyttelse i det landet de først søkte til, og de ikke kan vende tilbake til hjemlandet, ber FNs Høykommissær for flyktninger (UNHCR) tredjeland om å gjenbosette dem. Norge er ett av ni land med fast gjenbosettingssamarbeid (kvote) med UNHCR. Disse er de fire tradisjonelle innvandringslandene USA, Canada, Australia og New Zealand, i tillegg til Nederland og de fire nordiske landene Danmark, Finland, Sverige og Norge.

Behovet for gjenbosetting endrer seg fra år til år. De senere år har behovet blitt redusert. Til tross for at plassene landene har stilt til UNHCRs rådighet i perioden 1993-97 har vært noenlunde de samme, har den faktiske bruken blitt redusert hvert år, fra om lag 52 500 i 1993 til i overkant av 30 000 i 1997. For 1998 har UNHCR anslått behovet til å være på samme nivå som i 1997. De faktiske behovene kan imidlertid ikke fullt ut forutsies på forhånd. UNHCR har derfor bedt landene om å vise fleksibilitet.

I tillegg til at flyktninger kommer til Norge gjennom vårt samarbeid med UNHCR, kan flyktninger overføres etter henvendelse fra andre internasjonale organisasjoner eller norske utenriksstasjoner. Uttak basert på henvendelse fra andre enn UNHCR har hatt begrenset omfang.

Norge har lagt opp til en fleksibel disponering av kvoten over en treårsperiode. For 1995-97 sa Norge seg villig til å ta imot inntil 3 000 flyktninger, med mulighet for å ta imot flere dersom Høykommissæren på bakgrunn av en ekstraordinær flyktningsituasjon skulle be Norge om det. Som uttrykk for de varierende behovene og den fleksible norske holdningen, ankom så mange som 1 591 overføringsflyktninger i 1995, bare 622 i 1996 og 1 152 i 1997. Det høye ankomsttallet for 1995 har sammenheng med at Høykommissæren dette året ba Norge og andre land om å ta imot ytterligere bosniske flyktninger. Totalt tok Norge i mot 3 365 overføringsflyktninger i årene 1995-97. De fleste overføringsflyktningene var fra Bosnia-Hercegovina, Irak og Iran.

Norge ble forelagt få saker første halvår 1998. Dette har dels sammenheng med behovssituasjonen, dels med UNHCRs ressurssituasjon. Plasser som ikke blir brukt i 1998, kan overføres til 1999 og 2000.

Regjeringen gikk ved behandlingen av fjorårets statsbudsjett inn for å utvide kvoten for overføringsflyktninger med inntil 500 plasser pr år i forhold til tidligere nivå. Samtidig opprettholdes treårsperspektivet. Det gir en samlet kvote på inntil 4 500 for perioden 1998-2000. Norge har et nært samarbeid med UNHCR med sikte på en best mulig utnytting av kvoten. Ved uttak skal det legges vekt på å hjelpe kvinner som er utsatt for forfølgelse. Regjeringen foreslår en videreføring av ordningen med at midler tilsvarende 100 kvoteplasser, i samråd med UNHCR, kan brukes til alternativt gjenbosettingsarbeid.

De første 8 månedene i 1998 kom det 5 554 asylsøkere til Norge. Pr 31.8.98 disponerte Utlendingsdirektoratet 7 584 mottaksplasser fordelt på 66 mottak. Dette er en økning på 5 432 plasser og 47 mottak fra 31.8.97. Etablering av nye mottak har skjedd over hele landet. Mottakene drives etter avtale med kommuner, organisasjoner eller private driftsoperatører. Driften skal være i samsvar med statens reglement og instrukser for drift, økonomiforvaltning mv.

En følge av den raske økningen i behovet for mottaksplasser er at det i en overgangsperiode har vært nødvendig å ta i bruk en del midlertidige mottak. Disse plassene er etterhvert erstattet med ordinære mottaksplasser. I oppbyggingsperioden har det derfor vært noe mer flytting mellom mottak enn det som ideelt sett er ønskelig.

Sett i forhold til mottaksoppbyggingen i 1993 har oppbyggingen i 1998 vært vanskeligere. Et stramt boligmarked gjør etableringen av mottak mer komplisert, og i dagens arbeidsmarked har det vist seg vanskeligere å ansette personer med erfaring fra mottaksarbeid. Kommunene har generelt sett ikke vist samme interesse for selv å drive mottak som tidligere, og andelen av private driftsoperatører har derfor blitt større. Etableringen av mottak krever et nært samarbeid mellom statlige og kommunale myndigheter, også i de tilfeller der det ikke er kommunen selv som har driftsansvaret. I tilfeller hvor Utlendingsdirektoratet har planer om å etablere et mottak med en ikke-kommunal driftsoperatør skal direktoratet så tidlig som mulig informere den aktuelle kommunen, og gjøre oppmerksom på hvilke oppgaver som følger av å være vertskommune for et asylmottak. I de aller fleste tilfeller har mottaksetableringen vært preget av gode samarbeidsforhold. Staten kan om nødvendig innenfor gjeldende regelverk inngå avtaler om drift av mottak selv om vertskommunen ikke støtter en slik etablering.

Det sitter i dag personer i mottak som har fått avslag på sin asylsøknad, men som av ulike grunner ikke returnerer til hjemlandet. Utformingen av tilbudene i mottak er ikke basert på at noen skal være lenge i mottak. Det er derfor et problem når noen blir sittende i mottak i flere år.

Asylsøkere skal ha et nøkternt, men forsvarlig tilbud om innkvartering og nødvendige tjenester. Informasjon og aktiviteter i mottak skal gi beboerne et realistisk bilde av det norske samfunnet og en forståelse av de grunnleggende verdiene samfunnet bygger på. Beboere i mottak skal tidlig bli informert om programmet for tilbakevending til hjemlandet. Det er et mål at alle beboere over 16 år skal få tilbud om norskopplæring så snart dette lar seg gjøre, og senest tre måneder etter ankomst. I en oppbyggingsperiode kan det imidlertid være vanskelig å nå dette målet fullt ut.

Det er videre et mål at beboere i størst mulig grad tar del i driften av mottakene, med unntak av lederoppgaver og oppgaver knyttet til kontrollfunksjoner.

Utlendingsdirektoratet har evaluert foreliggende retningslinjer og instrukser for statlige mottak. Evalueringen viser at styringsdokumentene som trådte i kraft 1.11.96, tydeliggjør kravene til mottaksdrift og fastsetter en minstestandard for viktige elementer i driften. En systematisering av erfaringene med styringsdokumentene og videreutviklingen av disse vil videreføres i 1999.

I 1999 er det nødvendig med en generell konsolidering og kvalitetssikring av mottaksdriften. Utlendingsdirektoratet vektlegger opplæring av nye mottaksansatte, bl a ved å gjøre bruk av erfarne driftsoperatører/mottaksansatte i opplæringen. Det skal fortsatt legges vekt på aktivisering og ansvarliggjøring av beboerne, samt tiltak overfor barn og unge.

Forholdet til vertskommunene, herunder rutinene for informasjon og dialog, rundt opprettelse og drift av mottak vil bli gjennomgått og videreutviklet.

Bosetting av flyktninger er basert på et samarbeid mellom kommunene og staten. Et sentralt virkemiddel er integreringstilskuddsordningen (kap 521, post 60).

I de 8 første månedene i 1998 er det bosatt 1 749 flyktninger. Av disse er 688 bosatt fra statlige mottak. Det er videre bosatt 530 personer som har kommet som overføringsflyktninger, hvorav 6 har hatt kortere opphold i mottak, mens de øvrige er bosatt direkte i kommuner. I tillegg kommer 531 personer som er innvilget familiegjenforening med flyktninger. Bosettingen har involvert 154 kommuner.

Det er et mål at personer i mottak skal være bosatt i en kommune innen seks måneder etter at det er gitt oppholds- og/eller arbeidstillatelse, og at overføringsflyktninger skal bosettes innen seks måneder etter at innreisetillatelse er innvilget.

I bosettingsarbeidet vil viktige hensyn fortsatt være at flyktninger skal kunne bo så nær familie og slekt som mulig, og at det lokalt skal være mulig å bygge opp grupper med lik bakgrunn. Andre viktige hensyn ved valg av bosettingskommune er muligheter for utdanning og kvalifisering for arbeidslivet og for å få arbeid. Disse hensynene kan komme i konflikt med målet om rask bosetting. Hensynet til flyktningenes egne ønsker kan medføre lengre ventetid i mottak. På den andre siden kan dette redusere omfanget av flytting mellom kommuner de første årene etter bosetting (sekundærflyttinger).

I 1999 skal de samme føringene ligge til grunn for bosettingen som i 1998. Prioriterte grupper i Utlendingsdirektoratets bosettingsarbeid er enslige mindreårige, funksjonshemmede, barnefamilier og andre med særlige behov.

Staten forutsetter at kommunene gjennomfører et planmessig bosettings- og integreringsarbeid. Målet er at flyktningene så raskt som mulig skal bli selvhjulpne. Det forutsettes at de skal ha samme tilgang på kommunale tjenester som andre innbyggere i kommunene.

Utlendingsdirektoratet har i 1998 satt igang et forskningsprosjekt som skal se nærmere på effekten av ulike strategier og føringer for bosettingsarbeidet, herunder en evaluering av myndighetenes bosettingsstrategier de siste 10 år. Evalueringen vil etter planen være ferdig i løpet av 1999.

For ytterligere beskrivelse av bosetting av flyktninger se omtalen under kap 521, post 60.

I løpet av 1997 og de 8 første månedene i 1998 har totalt 753 personer vendt tilbake til hjemlandet med tilbakevendingsstøtte. Av disse vendte 697 tilbake til Bosnia-Hercegovina. Hvorvidt det er mulig for bosniske flyktninger å vende tilbake til sine hjemsteder varierer fra sted til sted i Bosnia-Hercegovina. Selv om det er større muligheter for minoritetsretur nå enn for få år siden, er det fremdeles vanskelig å vende tilbake til områder i Bosnia-Hercegovina hvor flyktningene vil komme i en minoritetssituasjon. For å komme nærmere en løsning på flyktningproblemet i Bosnia-Hercegovina, prioriterer UNHCR å arbeide for å gjøre minoritetsretur mulig.

Tilbakevending i trygghet er den beste varige løsningen på en flyktningsituasjon. Målet er at arbeidet med å legge til rette for tilbakevending skal inngå i det ordinære innenlandske flyktningarbeidet. Sentrale virkemiddel i dette arbeidet er programmet for individuell økonomisk støtte ved tilbakevending og støtte til tilbakevendingsprosjekter (kap 521, post 72). Praktisk informasjon og rådgiving om tilbakevending skal være et tilbud til alle flyktninger som vurderer å vende tilbake til hjemlandet. Situasjonen i flyktningenes hjemland er imidlertid av avgjørende betydning for om flyktningene vender tilbake.

De fleste barn og unge med innvandrer- eller flyktningbakgrunn klarer seg bra i det norske samfunn. Det er imidlertid noen som har behov for tiltak utover det som ligger i den generelle politikken for barn og unge. Enkelte utviklingstrekk i de store byene, særlig i Oslo, er urovekkende. Barn med innvandrerbakgrunn er underrepresentert i barnehagene. Søkningen til videregående opplæring er lavere fra unge med innvandrerbakgrunn enn fra unge med norsk bakgrunn, samtidig som frafallet under skolegang er større.

Situasjonen generelt for barn og unge med innvandrerbakgrunn har ikke endret seg vesentlig siden St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge ble lagt frem. Det er viktig med fortsatt oppfølging av tiltakene i meldingen. Dette forutsetter at de enkelte fagdepartementer følger opp på egne ansvarsområder. Kommunal- og regionaldepartementet vurderer forebyggende arbeid som viktig, og ser spesielt barnehage, skole og overgangen til arbeid som viktige innsatsområder.

I forbindelse med Stortingets behandling av budsjettet for 1998 ble regjeringen bedt om å utarbeide en handlingsplan for unge/mindreårige asylsøkere. Regjeringen har på bakgrunn av Stortingets vedtak, foretatt en gjennomgang av arbeidet med barn og unge med flyktningbakgrunn.

Barne- og familiedepartementet la i 1996 fram en handlingsplan for barn og unge med innvandrerbakgrunn. Handlingsplanen inneholder 69 tiltak, hvorav 8 kun gjelder barn og unge med flyktningbakgrunn. I tillegg til tiltakene i handlingsplanen fra 1996, er det igangsatt og planlagt en rekke andre prosesser og tiltak i forhold til barn og unge med flyktningbakgrunn. Regjeringen har på den bakgrunn vurdert det som mest hensiktsmessig på nåværende tidspunkt å videreføre det arbeidet som pågår, fremfor å utarbeide en ny handlingsplan.

En kortfattet redegjørelse for gjennomførte, igangsatte og planlagte tiltak følger nedenfor. Redegjørelsen omfatter både tiltak ovenfor barn og unge med flyktningbakgrunn generelt, og særskilte tiltak ovenfor enslige mindreårige.

Barne- og familiedepartementet ga høsten 1996 Senter for samfunnsforskning (SEFOS) i oppdrag å kartlegge og dokumentere 10 bosettingskommuners omsorgstilbud til enslige mindreårige asylsøkere. Oppdraget gikk videre ut på å utarbeide en kunnskapsoversikt over forskning, utredninger og rapporter om gruppen, evaluere dagens botilbud, samt fremskaffe mer kunnskap om barnevernets rolle ved bosetting av enslige mindreårige og hva som skjer med enslige mindreårige asylsøkere etter fylte 18 år. Arbeidet ble avsluttet i juli 1997. Det ble i 1996 også gitt midler til etablering av ulike omsorgs- og fritidstiltak for enslige mindreårige i tre kommuner. Barne- og familiedepartementet vil på bakgrunn av det igangsatte utviklingsarbeidet, videreføre arbeidet med å styrke bosettingen av enslige mindreårige og å finne fram til gode og varierte omsorgstiltak.

For å styrke den lokale kompetansen i arbeidet med enslige mindreårige og samarbeidet på statlig og kommunalt nivå, vil Barne- og familiedepartementet utarbeide en håndbok for kommunalt ansatte. Håndboken skal kunne brukes som en veileder i arbeidet med enslige mindreårige. Departementet vil også vurdere om det er behov for å utarbeide egne etterutdanningskurs eller veilednings- og/eller rådgivningsordninger rettet mot kommunale saksbehandlere med et særlig ansvar for flyktninger og innvandrere, inklusive enslige mindreårige.

Regjeringen foreslår at det særskilte tilskuddet til kommunenes arbeid med enslige mindreårige (kap 854, post 64) økes fra kr 80 000 til kr 90 000 pr år. I tillegg foreslås det at aldersgrensen for tilskuddet endres fra 18 til 20 år. I 1998 og 1999 vil Barne- og familiedepartementet gjennomgå erfaringene med finansieringsordningene knyttet til bosetting av enslige mindreårige. Gjennomgangen vil foregå i samarbeid med Kommunal- og regionaldepartementet, Finansdepartementet og Kommunenes sentralforbund.

Kommunal- og regionaldepartementet har nylig gitt ut et rundskriv med oversikt over sentrale retningslinjer for arbeidet med enslige mindreårige, og Utlendingsdirektoratet har laget en mal for individuelle tiltaksplaner for enslige mindreårige ved bosetting i kommunene. I det nye driftsreglementet for mottak er det fastsatt en klarere standard enn tidligere når det gjelder tilbudet til barn og unge, og det er særskilte krav vedrørende enslige mindreårige. En første evaluering av de nye styringsdokumentene ble foretatt i februar 1998. Evalueringen vil bli fulgt opp i 1999. Kommunal- og regionaldepartementet ser imidlertid allerede nå behov for en nærmere vurdering av hvilken kvalitet det skal være på tilbudet for enslige mindreårige i mottak.

Enslige mindreårige asylsøkere kan, etter en individuell vurdering, bli bosatt i en kommune allerede før det foreligger vedtak i asylsøknaden. Denne muligheten benyttes nå i flere saker enn det som har vært vanlig tidligere. I løpet av 1998 har det likevel vært en økning i antall enslige mindreårige med oppholdstid i mottak på mer enn 3 måneder, bl a fordi det har vært vanskelig å få bosatt dem i kommunene. Innsatsen for en bedre og raskere bosetting av enslige mindreårige vil derfor bli videreført i 1999.

Det er behov for gode modeller for kommunalt arbeid med enslige mindreårige og for kunnskap om hvordan det har gått med personer som ankom Norge som enslige mindreårige for omkring 10 år siden. Kommunal- og regionaldepartementet har i 1998, i samarbeid med Barne- og familiedepartementet og Utlendingsdirektoratet, tatt initiativ til oppfølging av dette, og vil videreføre arbeidet i 1999.

Justisdepartementet har nylig foretatt en generell gjennomgang av reglene for familiegjenforening som resulterte i flere forskriftsendringer. Justisdepartementet har også hatt en gjennomgang av alle saker med søknader fra enslige mindreårige som ikke var avgjort i en avgrenset periode. Dette har ført til bedre statistikk og forbedrede rutiner for oppfølging av sakene. En arbeidsgruppe nedsatt av Justisdepartementet har vurdert hvordan barn i asylsaker kan høres på en bedre måte enn i dag. Arbeidsgruppen har også vurdert behovet for og mulig bruk av barnefaglig kompetanse. Oppfølgingen av dette arbeidet vil bli igangsatt høsten 1998. Justisdepartementet forbereder også en totalrevisjon av vergemålsloven.

Sosial- og helsedepartementet har nylig lansert en 4-årig handlingsplan for sosialtjenestens førstelinje. Personer med innvandrerbakgrunn er en prioritert gruppe i planen. Behovet for bedre oppfølging av enslige mindreårige etter fylte 18 år inngår i den generelle satsingen for sosialtjenestens førstelinje. Psykososialt senter for flyktninger og de regionale psykososiale teamene er i 1998 blitt styrket med 1,5 mill kr, og det skal opprettes et fjerde regionalt team. Det skal også etableres en kompetanseenhet for somatisk og psykisk helse og omsorg blant personer med innvandrerbakgrunn. Kompetanseenheten skal rette en vesentlig del av sin virksomhet mot barn og unges behov.

Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har fra og med skoleåret 1998-99 fastsatt rammer for tilrettelagt 3-årig løp for minoritetsspråklige i studieretning for allmenne, økonomiske og administrative fag, og 1-årig innføringskurs for minoritetsspråklige. Videre er det fra og med 1.1.98 opprettet et særtilskudd som gir kommunene kompensasjon for utgifter til eksamensrettet grunnskoleopplæring for voksne innvandrere i alderen 16-20 år. De som får tilbud om opplæring skal ha oppholdstillatelse. Mindreårige asylsøkere i alderen 16-18 år kan likevel få tilbud om opplæring mens de venter på avklaring av sin asylsøknad. Mange kommuner har brukt våren 1998 til å planlegge dette opplæringstilbudet. Det forventes derfor større aktivitet i skoleåret 1998-99 enn våren 1998. Elever i skolepliktig alder (6-16 år) får grunnskoleopplæring i samsvar med lov og læreplan.

Utlendingsmyndighetene har et betydelig antall utlendingssaker til behandling hvert år. Dette gjelder bl a søknader om visum, asyl, oppholdstillatelse (herunder familiegjenforening og studieopphold), arbeidstillatelser og statsborgerskap.

Målet for Utlendingsdirektoratets saksbehandlingstid er at 75 pst av sakene i hver sakstype skal være behandlet innen et bestemt antall uker, jf tabellen nedenfor. Det kan være store variasjoner i tidsbruken innenfor samme sakstype, og særlig i asylsaker varierer saksbehandlingstiden mye. I tillegg til den tiden saken er til behandling i Utlendingsdirektoratet, går det med tid til avhør og forberedende behandling hos politiet, og til eventuelle tilleggsavhør og verifikasjoner av opplysninger i utlandet.

Undersøkelsene skjer for å klarlegge forhold knyttet både til den enkelte søkerens identitet og flyktningbakgrunn. Når det skjer endringer i søkeres hjemland eller det kommer søkere fra land det tidligere ikke er innhentet spesiell kunnskap om, vil det også gå tid til å samle og oppdatere landinformasjon før søknadene kan avgjøres. I dette arbeidet er det nødvendig å benytte flere kilder, slik som norske utenriksstasjoner, UNHCR, frivillige organisasjoner, institusjoner, deltaking i internasjonalt samarbeid m v.

For nærmere informasjon om saksbehandlingstider i asylsaker se St prp nr 1 (1998-99) for Justisdepartementet.

Justisdepartementet og Utlendingsdirektoratet vil videreføre arbeidet med å bedre brukerservicen.

Redusert saksbehandlingstid innebærer bedret service for alle grupper søkere og andre som er berørt av avgjørelsene (familie, arbeidsgivere, kommuner m v). Det er nødvendig å prioritere enkelte saker foran andre selv om alle saker skal behandles innen forsvarlig tid. Fortsatt vil arbeid knyttet til asylsøknader, visum og arbeidstillatelser bli prioritert framfor søknader om bosettingstillatelse og statsborgerskap. Saksbehandlerverktøyet skal forbedres ved at det etableres et edb-basert regelverkssystem. Dette skal både lette saksbehandlingen og bedre likebehandling og forutsigbarhet ved å forenkle arbeidet med samordning av praksis og oppfølging av avgjørelser i klagesaker.

Arbeidet med å forenkle språkbruken i vedtak og gi målrettet informasjon til søkere vil bli videreført. Arbeidet vil omfatte både informasjon i forbindelse med enkeltsøknader og generelt informasjonsmateriell.

I St meld nr 17 (1996-97) Om innvandring og det flerkulturelle Norge er det pekt på at det er en sammenheng og til dels et spenningsforhold mellom effektiv innvandringskontroll og integrering i et flerkulturelt samfunn, og at berørte myndigheter må følge opp hvordan dette håndteres i praksis. Et konkret eksempel er hvordan såkalte "integreringshensyn" i en eller annen form tillegges vekt i vurderingen av enkelte utlendingssaker. Slike hensyn er i liten grad definert eller konkretisert i regelverket. Tilknytning til det norske samfunn tillegges imidlertid vekt i ulike sakstyper. Både i saker som gjelder opphold på humanitært grunnlag, utvisning og tilbakekalling av tillatelser kan det ha betydning hvor lenge personen har bodd i Norge, om han/hun deltar aktivt i arbeidslivet og samfunnet for øvrig, har barn i skole eller barnehage mv.

På bakgrunn av erfaringer fra en rekke ulike sakstyper vil Justisdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet i 1999 foreta en kartlegging av hvordan ulike former for "integreringshensyn" trekkes inn i gjennomføringen av innvandringsreguleringen. Siktemålet er en klargjøring av prinsipper og praksis. Synspunkter fra frivillige organisasjoner og innvandrermiljøer vil bli trukket inn i gjennomgangen.

Utlendingsdirektoratet er i ferd med å innføre et nytt økonomisystem for virksomheten. Det nye økonomisystemet er i samsvar med kravene i økonomireglementet. Dette innebærer bl a at Utlendingsdirektoratet tilknyttes statens konsernkontoordning. Det tas sikte på at implementeringen av økonomisystemet ferdigstilles innen årsskiftet 1998-99.

Kommunal- og regionaldepartementet har fastsatt ny hovedinstruks for økonomiforvaltningen i Utlendingsdirektoratet.

Det har videre vært arbeidet med å tilpasse tilskuddsordningene på kap 521 Bosetting av flyktninger og tiltak for innvandrere til kravene i økonomireglementet. Med utgangspunkt i en gjennomgang av målsettingene for de ulike tilskuddsordningene, er det utarbeidet tildelingskriterier, oppfølgingskriterier og metoder for rapportering, resultatvurdering, oppfølging og kontroll. Det er også utarbeidet administrative retningslinjer for hver enkelt tilskuddsordning.

Utgiftene pr plass pr døgn varierer fra kr 186 til kr 287. Forskjellene skyldes hovedsakelig at prisnivået på boligdelen og bemanningsfaktoren varierer. Bemanningsmessig kan det være stordriftsfordeler knyttet til drift av mottak. Det kan imidlertid være andre hensyn, f eks behovet for kommunale tjenester, forholdet til lokalsamfunnet og bygningsmessige begrensninger, som gjør det vanskelig å etablere store mottak.

Mottakene drives i dag med nøktern standard. Gitt dagens marked og de krav som stilles vil det etter regjeringens vurdering ikke være mulig å få til en generell reduksjon i utgiftene pr plass og samtidig sikre en forsvarlig drift. Rammene for Utlendingsdirektoratets forhandlingsfullmakter til å inngå driftsavtaler har vært nominelt uendret siden 1991.

Bevilgningsforslaget er basert på at Utlendingsdirektoratet i gjennomsnitt vil disponere 5 700 plasser i 1999. Av beredskapsmessige hensyn er det i utgangspunktet lagt opp til en viss overkapasitet av transittplasser.

Det benyttes i dag to dataregistre ved behandling av saker etter utlendingsloven, Flyktningregisteret og Fremmedkontrollregisteret. Disse dataregistrene er basert på foreldet teknologi. I og med at systemenes funksjonalitet ikke er tilfredsstillende begrenses muligheten for en god og effektiv saksbehandling etter utlendingsloven. For å sikre en mest mulig effektiv saksbehandling, og samtidig øke servicenivået, ser regjeringen det som nødvendig å anskaffe et nytt saksbehandlersystem til erstatning for dagens to-delte løsning. Regjeringen forslår at det i 1999 bevilges 20 mill kr til det nye datasystemet.

Det foreslås budsjettert med kr 82 000 i gebyrinntekter for utskriving av nødvisum.

Visse innenlandske utgifter knyttet til mottak av asylsøkere og flyktninger kan i henhold til OECD/DACs.(Development Assistance Committee) statistikkdirektiver godkjennes som offisiell utviklingshjelp. Regjeringen foreslår at 319,65 mill kr av utgiftene på kap 520, post 21 Spesielle driftsutgifter, statlige mottak blir rapportert inn som utviklingshjelp. I den forbindelse inntektsføres tilsvarende beløp på kap 3520, post 4.

Kommunal- og regionaldepartementet og Utlendingsdirektoratet har i løpet av høsten 1997 og våren 1998 gjennomgått alle tilskuddsordningene på kap 521. På bakgrunn av denne gjennomgangen foreslås det endringer i noen av tilskuddsordningene, og postinndelingen er noe annerledes enn i 1998. Endringsforslagene omfatter post 62, 71 og 73. Det foreslås også opprettet en ny post 74 Statsautorisasjonsordningen for tolker. Nærmere omtale fremgår av teksten under hver post.

Bakgrunn

Dagens integreringstilskuddsordning ble innført 1.1.91. En viktig intensjon ved innføringen av tilskuddsordningen var å bidra til bedre ressursutnyttelse ved å samle det økonomiske og administrative ansvaret på kommunalt nivå. Dette er i tråd med prinsippet om kommunalt selvstyre og dermed kommunal handlefrihet i forhold til statlige myndigheter.

Integreringstilskuddet skal dekke kommunesektorens gjennomsnittsutgifter til bosetting og integrering av flyktninger i bosettingsåret og de fire neste årene. Kommuner som bosetter flyktninger mottar tilskudd etter samme satsstruktur og nivå. Siden utgiftsnivået varierer fra kommune til kommune innebærer dette gjennomsnittsprinsippet at noen kommuner får mer i tilskudd enn de har utgifter i tilskuddsperioden, mens andre kommuner har nettoutgifter i forbindelse med bosettings- og integreringsarbeidet.

Nyankomne flyktninger har i en overgangsperiode særskilte behov sett i forhold til andre grupper av befolkningen. Disse behovene knytter seg eksempelvis til helsetjenester, bruk av tolk, boligtjenester og kvalifisering for arbeidslivet. Regjeringen ser det som viktig at flyktningene raskest mulig kommer over i en situasjon hvor de er selvhjulpne og behovene kan dekkes ved det generelle tjenestetilbudet. Følgelig er integreringstilskuddsperioden av begrenset varighet.

.Målsetting

Det overordnede målet med integreringstilskuddet er å bidra til rask og god bosetting av flyktninger. Hovedmålet er tydeliggjort gjennom følgende delmål:

• bidra til at flyktningene bosettes fra mottak innen seks måneder etter at det er gitt oppholds- og/eller arbeidstillatelse
• bidra til at overføringsflyktninger bosettes innen seks måneder etter at innreisetillatelse er innvilget
• stimulere til rask bosetting av eldre og funksjonshemmede flyktninger
• bidra til at kommunene gjennomfører et planmessig og godt bosettings- og integreringsarbeid
• bidra til at flyktningene raskest mulig blir selvhjulpne

Kommuner som bosetter flyktninger mottar en gitt sats pr år pr person i fem år. Tilskuddets satser og samlede nivå vurderes jevnlig, bl a på grunnlag av Beregningsutvalgets årlige kartlegging av kommunenes utgifter til bosetting og integrering av flyktninger.

Ved flytting skal fra- og tilflyttingskommunene dele tilskuddet i flytteåret på grunnlag av en firedelt fordelingsnøkkel. Ved tilbakevending utbetales halvt integreringstilskudd i tilbakevendingsåret såfremt tilbakevendingen skjer i første halvår. Dersom tilbakevendingen skjer i andre halvår, utbetales fullt integreringstilskudd.

Flyktninger som har fylt 60 år ved bosetting utløser et ekstra engangstilskudd på kr 100 000. Tilskuddet utbetales samtidig med det ordinære tilskuddet.

Ved bosetting av flyktninger med kjente funksjonshemminger kan det på grunnlag av dokumenterte behov gis et engangstilskudd på kr 100 000. Tilskuddet skal dekke særskilte utgifter til ekstra tiltak overfor den funksjonshemmede. Dersom kommunens utgifter overstiger engangstilskuddet på kr 100 000, kan det søkes om et ytterligere engangstilskudd på inntil kr 150 000. Det stilles krav til dokumentasjon av behovenes art, iverksatte og planlagte tiltak og merutgifter knyttet til tiltakene.

Hvert år bosettes det et fåtall personer med særlig alvorlige funksjonshemminger. Disse personene har behov for omfattende og ressurskrevende behandlingsopplegg. For å sikre bosetting av denne gruppen er det etablert et ekstra tilskudd på inntil kr 500 000 pr år i inntil fem år. Det stilles omfattende krav til medisinsk og økonomisk dokumentasjon og søknader behandles for ett år av gangen.

Kontrollen av integreringstilskuddsordningen knytter seg i første hånd til Utlendingsdirektoratets kontroll i form av administrative rutiner ved tildeling av tilskuddsmidler. Når det gjelder tilskuddsmottakers bruk av midlene er det ikke forutsatt at hver enkelt kommune skal avlegge særskilt regnskap for integreringstilskuddet. Gjennom Beregningsutvalgets kartlegging av kommunenes utgifter til bosetting og integrering av flyktninger kontrolleres imidlertid at det er samsvar mellom forbruk og tilskuddsnivå for kommunesektoren som helhet.

For å følge opp og vurdere resultater knyttet til integreringstilskuddet innhentes det rapporter i forhold til ulike oppfølgingskriterier. Kilder for den årlige rapporteringen vil være informasjon fra Utlendingsdirektoratets bosettingsstatistikk, løpende kontakt med kommunene og årlige kommunerapporter, samt registerbasert statistikk fra Statistisk sentralbyrå.

Utlendingsdirektoratet skal avgi rapporter om statistikk knyttet til ventetider fra vedtak om oppholdstillatelse til bosetting, samlet og for følgende grupper:

• enslige mindreårige
• enslige og familier bosatt fra mottak
• overføringsflyktninger

Utlendingsdirektoratets årlige kommunerapportering danner grunnlag for vurdering av i hvilken grad kommunene arbeider planmessig med bosettings- og integreringsarbeidet. Det vil bli lagt særlig vekt på oppfølging og vurdering av planmessig innsats i forhold til kvalifisering for arbeidslivet.

Når det gjelder ekstratilskuddene overfor eldre og funksjonshemmede, skal Utlendingsdirektoratet gi en vurdering av hvordan bosettingen av disse gruppene har forløpt. Resultatvurderingene vil ta utgangspunkt i Utlendingsdirektoratets bosettingsstatistikk for disse gruppene.

Statistisk sentralbyrå planlegger for tiden utgivelse av en årlig publikasjon med nøkkeltall om innvandrerbefolkningens økonomiske og sosiale kår. Sentrale områder som det skal gis nøkkeltall for er bl a inntekt, arbeidsmarked og demografi. Nøkkeltallene skal ta sikte på å gi et bilde av situasjonen og utviklingen for ulike deler av innvandrerbefolkningen innenfor disse områdene. I denne sammenhengen vil det bli sett på muligheten for å ta ut relevant statistikk avgrenset til personer som er, eller har vært, omfattet av integreringstilskuddsordningen. Kommunal- og regionaldepartementet vil bl a innhente statistikk fra Statistisk sentralbyrå om andelen flyktninger som utløser integreringstilskudd og som har hovedinntektskilde i form av arbeidsinntekt.

Integreringstilskuddsordningen er basert på at kommunene har ansvar for valg og utforming av tiltak. Det er lagt til grunn at tilskuddsordningen skal bidra til effektiv ressursbruk. En evaluering hvor en ser nærmere på i hvilken grad integreringstilskuddsordningen har fungert etter intensjonene igangsettes høsten 1998. Hovedformålet med evalueringen er å studere i hvilken grad tilskuddsordningen bidrar til effektiv ressursbruk samt rask og god bosetting av flyktninger. Planen er å ferdigstille evalueringsarbeidet i løpet av 1999.

I og med at det nye opplegget for oppfølging av tilskuddsordningens resultater foreløpig er under utvikling, vil rapporteringen i denne omgang fokusere på de målsettingene hvor det i dag er mulig å fremskaffe resultatinformasjon i henhold til oppfølgingskriteriene.

Når det gjelder målsettingene knyttet til bosetting innen 6 mnd etter at det er gitt oppholds- og/eller arbeidstillatelse (bosetting fra mottak), eller etter at innreisetillatelse er innvilget (bosetting av overføringsflyktninger), kan UDI rapportere om gjennomsnittlige ventetider på henholdsvis 4,5 og 4 mnd. Tendensen de 8 første månedene i år er videre at andelen personer som sitter i mottak i mer enn 6 mnd etter at opphold er innvilget er synkende. Av de som ble bosatt fra mottak i løpet av denne perioden hadde 18,7 pst, eller 122 personer, ventet i mottak i mer enn 6 mnd. Tatt i betraktning at flere av disse er enslige, og at det er vanskeligere for kommunene å skaffe til veie boliger for enslige enn for familier, vurderes denne resultatoppnåelsen som tilfredsstillende. Andre årsaker til ventetider på mer enn 6 mnd er for øvrig ofte at personene enten av medisinske årsaker, eller på grunn av familietilknytning, venter på bosetting i en bestemt kommune, og at kommunen har hatt behov for tid til tilrettelegging.

For gruppen enslige mindreårige var gjennomsnittlig ventetid for bosetting 6 mnd beregnet fra ankomst til Norge. Dette er en økning i ventetiden sammenlignet med tidligere år. Situasjonen på dette området må også ses i sammenheng med Barne- og familiedepartementets særskilte tilskudd til kommunenes arbeid med enslige mindreårige (kap 854, post 64). For øvrig vises det til tidligere omtale av oppvekstvilkår for barn og unge med flyktningbakgrunn under mål 7.

Når det gjelder målsettingen knyttet til at flyktningene raskest mulig skal bli selvhjulpne, gir figuren nedenfor et bilde av tilstanden for året 1996.

Kilde: Inntektsstatistikk, SSB.

Regjeringen foreslår å avvikle det særskilte programmet for bosniske flyktninger fra 1. januar 1999. Etter denne datoen vil bosniere som vender tilbake fra Norge få støtte i henhold til det generelle tilbakevendingsprogrammet.

Forslaget om å avvikle tilbakevendingsprogrammet for bosniske flyktninger er grunnet i følgende forhold:

• Forutsetningen har hele tiden vært at det særskilte tilbakevendingsprogrammet for bosniske flyktninger skulle ha begrenset varighet.
• De fleste bosniske flyktninger har nå, i motsetning til i april 1996, permanent opphold i Norge. Det vil si at den juridiske situasjonen for bosniere er lik den for andre flyktninger. Det er derfor ikke grunnlag for å la andre rammebetingelser gjelde for bosnierne.
• Den individuelle støtten på kr 5 000 etter ett år i hjemlandet var knyttet til at oppholdstillatelsen i Norge falt bort etter maksimum ett år i hjemlandet for personer med kollektiv beskyttelse. I dag kan bosniere som vender tilbake, på lik linje med andre flyktninger med bosettingstillatelse, oppholde seg i hjemlandet i inntil 2 år før muligheten for gjeninnreise til Norge bortfaller.

Budsjettforslaget er basert på en forutsetning om at 400 personer vil vende tilbake med tilbakevendingsstøtte i 1999. Totalt foreslås det avsatt 7,5 mill kr til individuell tilbakevendingsstøtte i 1999.

Hovedmål

• å stimulere til tiltak som forbereder flyktninger på tilbakevending til hjemlandet

Delmål

• å sikre tilgang på god informasjon om forholdene i hjemlandet og rådgivning i forbindelse med tilbakevending
• å bidra til utvikling av kompetanse rettet mot gjenoppbygging av hjemlandet
• å tilrettelegge for midlertidig og varig tilbakevending av nøkkelpersonell
• å bidra til økt kunnskap om forsoning og demokratibygging
• å utvikle metodikk og kompetanse om tilbakevendingsarbeid i offentlig forvaltning

Tilskuddsmottakere kan være kommuner, fylkeskommuner, andre offentlige etater, organisasjoner, privat næringsvirksomhet eller enkeltpersoner. Tilskuddet skal benyttes til tidsbegrensede tiltak og prosjekter som bidrar til at tilbakevendingsperspektivet holdes levende hos den enkelte flyktning og/eller som har praktisk nytte ved tilbakevending. Dersom deler av prosjektet skal gjennomføres i utlandet, må utenlandsdelen finansieres av andre instanser enn Utlendingsdirektoratet. Tiltaket må falle inn under ett eller flere av ordningens delformål.

Tilskuddsmottaker skal sende inn resultat-/sluttrapport og regnskapsrapport etter fastsatt mal.

Utlendingsdirektoratet vil på bakgrunn av rapportene og kontakt med tilskuddsmottakere, utarbeide en samlet resultatrapport for tilskuddsordningen. Resultatvurderingen skal redegjøre for hvordan summen av enkeltprosjekter bidrar til å nå målene for tilskuddsordningen.

Resultatvurderingen skal bl a søke å gi svar på om:

• ulike nasjonale grupper har tilgang til informasjon om hjemlandet og om informasjonen retter seg mot alle aldersgrupper
• flyktningene får nødvendig rådgiving i forbindelse med tilbakevending
• flyktninger vender tilbake gjennom deltakelse i prosjekter som bidrar til gjenoppbygging/rehabilitering av hjemlandet
• ordningen har ført til at det har blitt utarbeidet verktøy som andre kommuner/offentlige instanser kan ta i bruk i sitt tilbakevendingsarbeid

Siden ordningen med støtte til tilbakevendingsprosjekter kom i gang i 1994 og fram til 1.9.98 har 114 prosjekter mottatt støtte, hvorav 45 har vært flerårige. Prosjektene har vært spredd over hele landet og omfatter både landsdekkende, regionale og lokalt orienterte tiltak. Prosjektene blir drevet av kommuner, frivillige organisasjoner, private aktører/næringsliv, flyktninger, utdanningsinstitusjoner m v. De prioriterte områdene har vært:

• informasjon om forholdene i hjemlandet
• opplærings- og kvalifiseringstiltak
• kompetansebygging rettet mot gjenoppbygging i hjemlandet
• forsoning og demokratibygging
• utvikling av metodikk og kompetanse i lokalt tilbakevendingsarbeid.

Prosjektstøtteordningen ble evaluert av SINTEF IFIM i 1997. Evalueringen viser at flere nye aktører har kommet på banen i flyktningarbeidet som resultat av prosjektaktiviteten og at dette har tilført feltet nye arbeidsmetoder og innfallsvinkler. Et spesielt trekk ved prosjektene er stor grad av brukermedvirkning. Utlendingsdirektoratet har gitt støtte til et forskningsprosjekt som bl a ser på betydningen tilbakevendingstiltakene har hatt for bosnierne som vender tilbake til hjemlandet fra Norge. Dette forskningsprosjektet ferdigstilles i løpet av 1999. Det legges ikke opp til ytterligere evalueringer av prosjektstøtteordningen i nærmeste framtid.

Regjeringen foreslår at det blir avsatt 10,5 mill kr til tilbakevendingprosjekter i 1999. De prioriterte områdene fra 1998 videreføres i 1999. Det vil bli lagt vekt på at også andre grupper enn bosniere skal få bedre tilgang til informasjon om hjemlandet. Prosjekter og tiltak der målgruppen er kvinner, barn og unge vil bli prioritert.

Tilskudd til innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet fordeles i dag over følgende tre ordninger: tilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner og -aktiviteter (kap 521, post 62), tilskudd til landsdekkende organisasjoner (kap 521, post 73) og tilskudd til holdningsskapende opplysningsarbeid (kap 521, post 73).

Som et ledd i gjennomgangen av tilskuddsordningene under programkategori 13.20 Innvandring foreslås det at alle tilskuddsordningene til frivillig virksomhet, både lokal og landsdekkende, samles på en budsjettpost.

Tilskudd til lokale innvandrerorganisasjoner og lokale frivillige aktiviteter foreslås å inkludere to ordninger, som fordeles via fylkeskommunene:

• Støtte til innvandrerorganisasjoner for å styrke frivillig engasjement, deltakelse og sosial tilhørighet. Tilskuddsordningen utformes slik at den ikke bidrar til ytterligere fragmentering av lokale innvandrerorganisasjoner.
• Støtte til frivillig virksomhet som fokuserer på mangfold, dialog og samhandling. Ordningen bør stimulere til at frivillige organisasjoner, som ikke er innvandrerorganisasjoner, rekrutterer innvandrere i sin aktivitet.

Tilskudd til landsdekkende organisasjoner gis som før til organisasjoner som arbeider utadrettet for å ivareta interessene til personer med innvandrerbakgrunn, bygger opp kunnskap om deres behov og interesser, dokumenterer og motvirker rasisme og diskriminering, eller fremmer samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og myndighetene.

Holdningsskapende opplysningsarbeid i sin nåværende form bortfaller. Disse midlene kanaliseres i stedet gjennom fylkeskommunene til lokale innvandrerorganisasjoner og annen lokal frivillig virksomhet.

• å styrke aktiviteten og deltakelsen i lokale innvandrerorganisasjoner
• å gi innvandrere tilgang til sosiale nettverk
• å ivareta innvandreres felles interesser i forhold til lokale myndigheter

Tilskuddsordningen forvaltes gjennom fylkeskommunene. Midlene fordeles til fylkeskommunen i forhold til fylkets innvandrerbefolkning. Med innvandrerbefolkning forstås i denne sammenhengen personer som er fast bosatt i Norge og som er født utenfor EØS-området, Nord-Amerika og Oceania, samt deres barn.

Fylkeskommunen kan gi støtte til aktive, lokale innvandrerorganisasjoner. Med lokal organisasjon forstås en organisasjon med adresse og hovedtyngden av medlemmene hjemmehørende i fylket.

Støtte til etablering av nye organisasjoner basert på en bestemt nasjonal eller etnisk gruppering skal kun gis i de tilfeller der den aktuelle grupperingen på forhånd ikke er organisert i samme kommune/bydel.

Tilskuddsordningen ble i sin helhet for første gang forvaltet gjennom fylkeskommunene i 1997. En av målsettingene ved å flytte forvaltningen av tilskuddsordningen fra kommunenivå til fylkeskommunene var å hindre ytterligere fragmentering og styrke samarbeidet på tvers av kommunegrenser. Dette ser ut til å fungere best i fylker hvor det allerede er veletablerte organisasjoner. De fleste fylkeskommunene arbeider aktivt for å legge forholdene bedre til rette for samarbeid og kontakt mellom fylkeskommunen, kommunene og organisasjonene. Det finnes i dag lokale innvandrerorganisasjoner i alle fylker.

• å øke lokal frivillig aktivitet og deltakelse som fører til kontakt og samhandling mellom personer med innvandrerbakgrunn og resten av befolkningen
• å fremme toleranse mellom ulike grupper av befolkningen gjennom lokale frivillige aktiviteter
• å rekruttere flere personer med innvandrerbakgrunn til frivillige organisasjoner og frivillig virksomhet
  

Tilskuddsordningen forvaltes gjennom fylkeskommunene. Midlene fordeles til fylkeskommunen i forhold til fylkets innvandrerbefolkning. Med innvandrerbefolkning forstås i denne sammenhengen personer som er fast bosatt i Norge og som er født utenfor EØS-området, Nord-Amerika og Oceania, samt deres barn.

Fylkeskommunen skal ved sin fordeling gi støtte til tiltak og aktiviteter som faller inn under ordningens formål. Følgende tiltak skal prioriteres:

• tiltak og prosjekter som inngår i et samarbeid med flere aktører og organisasjoner
• tiltak og prosjekter som har overførings- og erfaringsformidlingsverdi
• tiltak og aktiviteter som er rettet mot barn og unge

Begge ordningene som forvaltes av fylkeskommunene skal følges opp ved at fylkeskommunene skal sende inn resultat-/sluttrapport og regnskapsrapport etter en fastsatt mal. Som en del av oppfølgingen vil Utlendingsdirektoratet legge opp til årlige møter/samlinger med representanter fra fylkeskommunene.

Utlendingsdirektoratet vil på bakgrunn av de ulike rapportene og informasjonen innhentet gjennom kontakt med fylkeskommunene, utarbeide en samlet resultatrapport for tilskuddsordningene. Resultatvurderingen skal redegjøre for hvordan summen av enkeltprosjekter bidrar til å nå målene for de to tilskuddsordningene.

Ordningen med støtte til frivillig virksomhet som fokuserer på mangfold, dialog og samhandling er ny fra og med 1999. En evaluering av ordningen bør derfor tidligst skje etter at den har fungert et par år. Kommunal- og regionaldepartementet planlegger å gjennomføre en evaluering av begge ordningene som fordeles av fylkeskommunen i år 2001.

Å støtte landsdekkende organisasjoner som gjennom sitt arbeid

• ivaretar asylsøkeres og innvandreres interesser i samfunnet
• bygger opp kunnskap om behovene til asylsøkere og innvandrere
• dokumenterer og motvirker rasisme og diskriminering
• fremmer kontakt, dialog og samarbeid mellom innvandrerorganisasjoner, andre frivillige organisasjoner og myndighetene.

Det kan gis støtte til landsdekkende organisasjoner hvis virksomhet faller inn under ordningens formål. Med landsdekkende organisasjoner menes organisasjoner hvis virksomhet har en landsdekkende karakter og som representerer innvandreres interesser i Norge på tvers av nasjonalitet/etnisitet.

Organisasjoner som er basert på en nasjonal/etnisk gruppe må være paraplyorganisasjon, det vil si ha felles organisatorisk bindeledd mellom samarbeidende organisasjoner, som hovedregel i minst fem fylker.

Organisasjoner som mottar støtte skal sende inn resultat-/sluttrapport og regnskapsrapport etter en fastsatt mal. Som en del av oppfølgingen vil Utlendingsdirektoratet legge opp til årlige møter med representanter fra organisasjonene.

Utlendingsdirektoratet vil på bakgrunn av de ulike rapportene og informasjonen innhentet gjennom kontakt med organisasjonene, utarbeide en samlet resultatrapport for tilskuddsordningen.

Ordningen med støtte til landsdekkende organisasjoner vil bli evaluert i 1999.

Utlendingsdirektoratet har mottatt søknader fra 14 organisasjoner. Det er fordelt støtte til sju organisasjoner i 1998. Organisasjonene er Antirasistisk senter (ARS), Innvandrerenes Landsorganisasjon (INLO), Islamsk Kvinnegruppe i Norge (IKN), MiRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner, Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS), Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD) og Selvhjelp for innvandrere og flyktninger (SEIF). Antirasistisk senter og Islamsk Kvinnegruppe i Norge har i tillegg fått prosjektstøtte.

Budsjettrammen til den to-delte tilskuddsordningen til lokale innvandrerorganisasjoner og annen frivillig virksomhet foreslås satt til summen av det som i dag går til holdningsskapende opplysningsarbeid og lokale innvandrerorganisasjoner og -aktiviteter, det vil si 10,5 mill kr. Bevilgningene til landsdekkende organisasjoner foreslås videreført på samme nivå som i 1998, det vil si 7 mill kr.

Formålet med bevilgningen er å finansiere statens autorisasjonsordning for tolker. Bruk av velkvalifiserte tolker er avgjørende for å kunne gi mange innvandrere et tilbud på linje med det som tilbys den øvrige befolkningen, særlig i de første årene etter ankomst.

Våren 1995 ble prøveordningen for tolkeautorisasjon igangsatt som et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Oslo, Kommunal- og arbeidsdepartementet og Utlendingsdirektoratet. Forskrift om bevilling som statsautorisert tolk ble fastsatt ved kgl res 6. juni 1997.

Universitetet i Oslo er ansvarlig for å avholde tolkeprøvene. De første 17 tolkene fikk sin statsautorisasjon i desember 1997 i språkene bosnisk/kroatisk/serbisk, spansk, tyrkisk, russisk og persisk. Våren 1998 ble det holdt skriftlig prøve i finsk, spansk og bosninsk/kroatisk/serbisk. Høsten 1998 blir det holdt autorisasjonsprøve i albansk. I 1999 vil det bli arrangert ny prøve i russisk og tyrkisk. Engelsk og arabisk er under planlegging.

Bevilgningen til ordningen ble i 1997 og 1998 avsatt på Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets budsjett. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet har nå funnet det mest hensiktsmessig at midlene til statsautorisasjonsordningen bevilges over kap 521 på Kommunal- og regionaldepartementets budsjett.

Tidligere bevilgninger har vist seg å være noe i underkant av behovet gitt at det bør avvikles prøver på flere språk hvert år. For 1999 foreslås det bevilget kr 800 000 til ordningen. Dette er en økning på kr 300 000 sammenlignet med 1998.

Senteret er et statlig forvaltningsorgan med særskilte fullmakter. Senteret har som hovedoppgave å utøve rettshjelpsvirksomhet i saker om diskriminering på grunnlag av trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonal eller etnisk opprinnelse, og å dokumentere og overvåke situasjonen med hensyn til art og omfang av denne type diskriminering.