3. Satsingsområdene

arbeidet i de seks faggruppene:

1. Areal- og transportplanlegging

2. Sentrumsutvikling

3. Byboliger og lokalsamfunn
(“Levende lokalsamfunn” fram til 31. desember 1996)

4. Grønnstruktur, natur og friluftsliv

5. Avfall og gjenvinning

6. Stedsforming og kulturminner.

---

1. Samordnet areal- og transportplanlegging

1. Mål og organisering

Visjonen for satsingsområdet “Samordnet areal- og transportplanlegging” er i det sentrale miljøbyprogrammet formulert slik:

“Miljøvennlig transport prioriteres framfor bilen. Kollektivtransport, gang- og sykkelveier forbinder boligområder, sentrum og arbeidsplasser. Dette vil gi bedre framkommelighet for næringstrafikk og annen nødvendig trafikk. Energiforbruk, støy og forurensning fra transporten blir vesentlig redusert. I byområder som har vært spesielt belastet av trafikken foretas det opprydning.

Ny utbygging skjer fortrinnsvis som fortetting innenfor byggesonen for å unngå ytterligere spredning av byen.

Slik fortetting legger vekt på behovet for sammenhengende og nære grøntområder. Nye funksjoner og flere boliger styrker sentrum og bydelene. Eksisterende infrastruktur utnyttes bedre. Samlet vil en konsentrert by gi et mindre areal-, transport eg energiforbruk”.

Miljøverndepartementet leder faggruppen som ellers består av representanter fra Vegdirektoratet, SFT, DN, RA, fylkeskommunen og en representant fra hver av de fem miljøbyene. Samferdselsdepartementet delegerte sin deltakelse til Vegdirektoratet.

2. Arbeidsoppgaver fram til 1997

I forhold til oppstarten av Miljøbyprogrammet og virksomheten i de andre faggruppene, tok det lang tid å få oppnevnt og etablert faggruppa for ATP. Årsak til dette var bl.a. forsinkelse i avklaring av hvem som skulle representere samferdselsmyndighetene på sentralt hold. Første møte i gruppa ble holdt i desember 1994. Fra juni 1995 var gruppa i regulær virksomhet og avholdt sitt andre møte.

Våren 1996 ble mandat for gruppa og oppgaver for arbeidet i miljøbyene avklart. I mandatet legges det bl.a. vekt på at gruppa skal være en arena for utvikling av felles kompetanse og informasjonsutveksling. Dette har først og fremst skjedd ved at man i faggruppen har formidlet aktuelle temaer innen saksfeltet, samt drøftet problemstillinger og muligheter i ATP-arbeidet i miljøbyene.

I mandatet er det legt vekt på at gruppa skal forholde seg til relevant FoU-virksomhet. Viktigste aktivitet i denne forbindelse har vært kontakt med FoU-virksomhet i Vegdirektoratet, departementene og forskningsprogrammene Kollektivtransport og Lokal transport- og arealpolitikk (LOKTRA), begge i regi av Norges forskningsråd.

Oppfølging av visjonen for satsingsområdet bør først og framst skje gjennom den konkrete planlegging og implementering i de fem byene og ikke gjennom arbeidet i faggruppen. Derfor er det i tillegg til mandatet formulert en serie hovedoppgaver for arbeidet i miljøbyene. Disse omfatter seks punkter:

1. Samordning (mellom ulike myndigheter) og felles gjennomføring
2. Byutviklingsstrategier
3. Arealplaner
4. Transportplaner (veg og kollektiv)
5. Sykkelplaner
6. Miljø- og trafikksikkerhetstiltak

Det ble holdt eget møte om NVVP-prosessen i januar 1996 med deltakelse både fra vegkontorene og fra miljøbyene for å drøfte muligheter for miljøbyene i arbeidet med NVVP 1998-2007.

Høsten 1996/vinteren 1997 foretok en vurderingsgruppe under ledelse av faggruppesekretæren en gjennomgang av de enkelte miljøbyenes foreliggende planer med hensyn til status og kvalitet, gjennomføringsmuligheter og revisjonsbehov. Vurderingen skal danne grunnlag for forslag om handlings-/tiltaksplaner og andre tiltak som kan framme måloppnåelse innenfor satsingsområdet. Foreløpige konklusjoner fra gjennomgangen ble brukt i Miljøverndepartementets behandling av byenes handlingsprogrammer og søknad om nøkkelprosjekter for 1997/98. Endelig rapport ble levert juni 1997, (se vedlegg 1).

3. Erfaringer og utfordringer

Samordnet areal- og transportplanlegging er en svært sentral, men også vanskelig del av miljøbyprogrammet. Arbeidet er komplisert, det ligger betydelige bindinger i tidligere planer/vedtak og eventuelle virkninger av nye tiltak er langsiktige. ATP-målene og virkemidlene står gjerne i strid med andre offentlige og private mål og ønsker, ikke minst ønsket om høy mobilitet. For bykommunene er det også vanskelig å gjennomføre en helhetlig politikk på grunn av den oppsplitting i ansvar transportsektoren har fått i vårt samfunn. De få konkrete resultater som TP10-byene har sett over de siste seks-sju år av den betydelige planinnsatsen som ble nedlagt omkring 1990, er eksempel på dette. Bortsett fra sykkelveger er det få spor å finne i marken av de mange "omforente" planer og utredninger som ble laget. Dette viser først og fremst at det ikke ligger noen raske og lettvinte løsninger rundt hjørnet. Skal det skje en endring av noe betydning, må det anlegges et seriøst og langsiktig perspektiv på arbeidet. På den annen side må mulighetene også gripes når de er der. En kombinasjon av langsiktige strategier og enkelttiltak synes nødvendig.

Tunge politiske prioriteringer og finansielle systemer må snus i en mer miljøvennlig retning og en må ha realistiske forventninger med henblikk på å se markante resultater på kort sikt innenfor dette satsningsområdet. Men selv om endringer først framtrer i et langsiktig perspektiv, er det likevel viktig å komme i gang med disse endringsprosesser innen utgangen av miljøbyperioden i år 2000.

Etter de to første årene i miljøbyprogrammet var det lite som tydet på at noen endring hadde skjedd i miljøbyene på dette feltet. "Nøkkelprosjektene" innenfor ATP-området som byene har fått bevilgninger til, er ikke nok til en ønsket dreining. Prosjektene trenger støtte og supplering for å få en større grad av helhet innenfor ATP-feltet for den enkelte by. For å konkretisere behovet for å supplere og støtte opp om nøkkelprosjektene besluttet departementet derfor i 1996 å sette i gang et prosjekt som skulle fremkomme med forslag om tiltak for oppgradering av ATP-arbeidet i miljøbyene (Rapport juni 1997).

4. Fellestrekk ved plansituasjonen i byene

Plansituasjonen for hver enkelt by er gjort rede for i kapittel 2. Her presenteres noen sammenfattende betraktninger.

Arealsituasjonen i Tromsø og reviderte arealplaner i de tre andre byene viser positive tendenser for å unngå ytterligere spredning av byen. Fortsatt ekspanderer enkelte av byene arealmessig, blant dem Kristiansand, der byekspansjonen riktignok er nå forsøkt samlet til én utbyggingsretning. Viktigste tendens i plansituasjonen i byene er den økte vektlegging av fortetting innenfor byggesonen, tettere utbygging i nye områder og at en del perifere utbyggingsområder fra tidligere er tatt ut av reviderte kommuneplaner.

I de byene hvor man har trafikantbetaling, er hovedvegnettet i ferd med å bli rustet opp i betydelig grad. Dette fører til bedre framkommelighet for biltrafikken, men åpner også interessante muligheter for miljøforbedringer i områder frigjort for gjennomgangstrafikk. Gamle Oslo er fremste eksempel på dette. Sykkelvegnettet er i ferd med å bli bygget ut i en viss utstrekning, dels avhengig og dels uavhengig av trafikantbetaling.

Hovedproblemet i byene når det gjelder miljøvennlig transport ligger i kollektivtransporten som det er vanskelig å gi et løft. Det er vanskelig å peke på tiltak som har bedret kollektivtransportens konkurransesituasjon til fordel for personbilen. Miljøbyene kan sies å ha fulgt framtidsbildet "Kollektivtransportens tilpassing til personbilen", slik dette er beskrevet i Forskningsrådets FoU-rapport om Kollektivtransport fra 1995. Det er vanskelig å se at miljøbyene på dette området skiller seg fra øvrige byer i Norge. Den nevnte rapporten beskriver et alternativt framtidsbilde "Kollektivtransportens renessanse". Det gjenstår å se om byene i siste del av miljøbyprogrammet tar utfordringene som der er beskrevet.

Eksempler fra miljøbyene viser hvor vanskelig det er fra lokalt planleggingshold å få til en transportpolitisk "snuoperasjon nedenfra". Institusjonelle rammer og tidligere planer begrenser mulighetene for å endre kurs. Skal det skje endringer må sentrale myndigheter medvirke til dette betydelig mer målrettet enn tilfelle har vært til nå. ATP- arbeidet i miljøbyene er generelt sett preget av at de viktigste samferdselsmyndighetene deltar i så begrenset grad.

På den annen side burde det forplikte å være miljøby og det burde forventes at byene i alle sine transportvedtak legger til grunn miljøperspektivet i den forstand at man konkret vurderer om foreslåtte løsninger styrker eller svekker kollektivtransporten eller gang/sykkeltrafikken.

5. Arbeidsoppgaver framover

Viktige utfordringer og arbeidsoppgaver for de fem miljøbyene framover vil være:

• Etablere forpliktende samarbeid mellom kommunen, fylkeskommunen og Statens vegvesen for å få til en sterkest mulig felles forankring av tiltak for miljøvennlig transport og arealbruk i miljøbyene.
• Etablere en form for prosjektorganisasjon i miljøbyene som kan få fram planer med tilfredsstillende konkretiseringsnivå. Hver av byene kan ha behov for et program eller handlingsplan for miljørettet transport.
• Videre innsats både tematisk og geografisk må konsentreres om å få nøkkelprosjekter og ordinær virksomhet i kommunen til å virke sammen. Det bør være et mål for de resterende to-tre år av miljøbyprogrammet at en forpliktende snuoperasjon kommer i gang i miljøbyene. Dette innebærer at:
• Planer som krever formell behandling må ferdigstilles og forankres politisk gjennom plan- og vedtaksprosesser. Vilje til politisk omprioritering i miljøvennlig retning er i den forbindelse nødvendig
• Man må få til lokal enighet mellom de ulike partene om finansieringspakker.

Virksomheten i faggruppa er for tiden under evaluering av NIBR og har dessuten vært gjenstand for interne drøftinger i faggruppa. Faggruppen ser behov for å styrke arbeidet lokalt samtidig som det er behov for å konkretisere og konsentrere arbeidet sentralt.

Utfordringene framover dreier seg på denne bakgrunn først og fremst om:

• Faggruppa må i større grad bli et forum for å drøfte konkrete plansaker i miljøbyene, være en støttegruppe for arbeidet lokalt, samt komme med kritiske synspunkter og bidra til erfaringsutveksling mellom miljøbyene.
• Det er behov for nettverksbygging innenfor sentrale ATP-områder i byene. Her peker kollektivtransporten seg ut som det mest aktuelle område i første omgang. Høsten 1997 påtok Vegdirektoratet seg ansvaret for å lede utviklingsarbeidet med kollektivtransport i faggruppen, bl.a. som en oppfølging av at Statens vegvesen er tildelt et større ansvar for planlegging av kollektivtransport særlig i tilknytning til de store byområdene.
• Satsing på sykkel som transportmiddel må drøftes med miljøbyene. Erfaringer fra sykkelbyene bør trekkes inn i miljøbyprogrammet.
• Det er behov for å dele erfaringer fra miljøbyene med andre byer i landet for blant annet å gi bidrag til kunnskapsoverføring fra miljøbyprogrammet.

2. Sentrumsutvikling

1. Mål og organisering

Visjonen for satsingsområdet “Sentrumsutvikling” er i det sentrale miljøbyprogrammet formulert slik:

“Sentrum er byens viktigste møtested for mennesker, næringsliv, handel og kulturliv. Gater, torg og parker settes i stand. En blanding av boliger, arbeidsplasser og kulturtilbud gir liv og aktivitet til sentrum. God tilgjengelighet til sentrum, spesielt med kollektive transportmidler, til fots og på sykkel vil redusere grunnlaget for bilbaserte kjøpesentra ute ved motorveiene”.

Miljøverndepartementet leder faggruppen med ekstern konsulent som fagsekretær. Foruten miljøbyene deltar representanter fra Justisdepartementet, Kommunal- og arbeidsdepartementet, Kulturdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Riksantikvaren og Vegdirektoratet

2. Gjennomførte og pågående arbeidsoppgaver

Viktige nøkkelprosjekter i byene :

Vitalisering av bykjernen i Fredrikstad

Det er innledet samarbeid mellom handelsstanden ved sentrumsforeningen, gårdeierne og kommunen om revitalisering av bykjernen. En fyldig analyse- og idèrapport er utarbeidet. Prosjektene “Møblering av bysentrum” og “Utforming av gang- og sykkelveger i sentrum” inngår i arbeidet som skal bli en del av en helhetlig sentrumsplan.

Sentrumsplan i Kristiansand

En kommunedelplan for Kvadraturen og tilstøtende arealer er under arbeid. Kommunen arbeider også med å utmeisle en byromspolitikk for Kvadraturen og bevaringsplan for murbyen.

Sentrumsutvikling i Vågsbygd i Kristiansand

Prosjekt for utvikling av Vågsbygd sentrum er under oppstart.

Tiltaksplan for Vågsbunnen i Bergen

Det eldste området i Bergen har i lengre tid lidd under bygningsmessig forfall og utflytting av beboere og virksomheter. På grunnlag av vedtatt reguleringsplan ønsker kommunen i et samarbeid med lokalt næringsliv, beboere og Hordaland fylkeskommune å bidra til en koordinert innsats for en revitalisering av området.

Spillet om Tromsø

Tromsøs store vekst setter strenge krav til en konsentrert byvekst etter de bærekraftige prinsippene som miljøbyprogrammet strekker seg etter. I “Spillet om Tromsø” analyseres områder hvor omdannings- og utbyggingspotensialet er stort. Flere av de såkalte spillebrikkene ligger i eller tett opp til Tromsø sentrum. Spillet om Tromsø gir innspill til kommuneplanen og skal følges opp med reguleringsplaner. Strandveien er et slikt sentrumsnært område med stort potensiale for bolig- og byutvikling, som blir nærmere studert som et eget nøkkelprosjekt.

Kollektivtransporten i Tromsø

Opprusting av kollektivterminalfunksjoner og holdeplasser i sentrum er et ledd i arbeidet med å styrke kollektivtransporten og bedre tilgjengeligheten til sentrum.

Miljøgater i Gamle Oslo

Schweigaardsgate, Grønlandsleiret/Oslogate og Strømsveien ved Vålerenga er satt istand som miljøgater. Grønlandsleiret/Oslogate har fått/får egen sykkelbane. Gatene er viktige og synlige tegn på den miljømessige standardhevingen som er i gang i bydelen.

Det er utarbeidet følgende utredninger/rapporter i tilknytning til sentrumsarbeidet:

• Handel og tilgjengelighet - dokumentasjon og eksempler.
• Gode byrom, “Verktøykasse for planlegging” - 20 norske eksempler. Ved Norsk Form. Samarbeid: KD, VD og MD

Følgende konferanser, seminarer og fagmøter er avholdt

• Handel og tilgjengelighet, i samarbeid med Fredrikstad kommune, juni 1994. Prosjektrapport foreligger.
• Byrom/trafikk, fysisk utforming, i samarbeid med faggruppe stedsforming og Bergen kommune, mars 1995. Rapport i miljøbynytt nr. 2 - 1995
• Sentrumsboliger. Hvorfor og hvordan?- i samarbeid med faggruppe lokalsamfunn og KAD/Husbanken, juni 1995. Rapport i miljøbynytt nr. 5 - 1995
• Fagseminar om strategier for sentrumsutvikling på Miljøbykonferansen, sept. 1995. Rapport i miljøprosjekt des.95
• Næringsutvikling. Møte i faggruppa, våren 1996.
• Byen og havna, i samarbeid med Kystdirektoratet og Stavanger kommune, juni 1997.
• Sentrumsplanlegging. Fagseminar er med et utvidet kommunenettverk, juni og desember 1997.

3. Erfaringer og utfordringer

Erfaringer fra miljøbyene er supplert med erfaringer på grunnlag av kontakt med et utvidet nettverk av byer:

1. Å styrke sentrum er et klart mål i bykommunene. Både i forkant av og under miljøbyarbeidet har det vært utført viktige forbedringsarbeider. Dette har ofte vært en følge av trafikkomlegginger som har ført gjennomgangstrafikken utenom sentrum, og trafikksaneringer i sentrum. Investeringer er gjort, dels med kommunale midler, dels ved hjelp av statlige støtteordninger og med noe innsats fra næringslivet. Man har som resultat av dette sett en vitalisering av enkelte byområder, blant annet er det registrert en sterkt økende etterspørsel etter sentralt beliggende byboliger.
2. Likevel fortsetter nedlegging av forretninger og utflytting av virksomhet fra sentrum, også offentlige, statlige og kommunale institusjoner. Det mest vitale sentrumsområdet synes å krympe i mange byer. Mange omdanningsprosjekter fra næring til bolig oppstår både som følge av nedlegginger og av forbedringer i bymiljøet. Boligene skjerper kravene til sentrumsmiljøet ytterligere.
3. Kommunene står ikke godt nok rustet til å møte den økende interessen for sentrumsboliger. Det er få eksempler på gode, nybygde sentrumsboliger og det er mangelfulle retningslinjer og krav til kvalitet på leiligheter og utearealer. Sentrumsboliger blir derfor ofte både dårlige og dyre.
4. Kjøpesentre, både i og utenfor sentrum overtar mer og mer av handelen og det er press for å få til utvidelser. Kommunene har ulike holdninger, men har i praksis vært overveiende positive til å tillate ekspansjon av eksisterende kjøpesentre, også utenfor sentrum. Enkelte byer prøver likevel nå å føre en mer restriktiv politikk på dette område. Fredrikstad har gått i mot utvidelse av Østfoldhallen og Bergen kommune går i mot videre ekspansjon av “Lagunen”. Regjeringens midlertidige forbud mot etablering av eksterne kjøpesentre og fylkeskommunenes arbeid med fylkesplaner for senterstruktur vil styrke denne politikken. Kjøpesentre i sentrum gis ofte en utforming som er lite tilpasset eksisterende bebyggelse og sentrumsmiljø og de er som regel vendt innover i kvartalene slik at sentrumsgatene blir liggende øde og lite attraktive. Samtidig lukkes de innbygde deler av sentrum når butikkene stenger.
5. Kollektivtransporten og vegnettet for fotgjengere og syklister har fått bedre kvalitet i enkelte bysentre som følge av spesielle satsinger. Men det er langt igjen til det er tilfredsstillende miljøtrafikk og tilgjengelighet til sentrum, med akseptabel balanse mellom miljøvennlige transportformer og biltrafikk. Det krever både restriksjoner på biltrafikken og mer offentlig støtte til kollektivtransporten, tilrettelegging av ruter og holdeplasser og bedre forhold for gang- og sykkeltrafikk. Muligheten som ligger i en målrettet parkeringspolitikk er som regel dårlig utnyttet.
6. Arbeid med vitalisering av sentrum er komplisert og involverer svært mange, til dels motstridende interesser.
7. Det er etablert ulike former for samarbeid, blant annet i sentrumsforeninger, mellom kommunen og næringsdrivende i sentrum. Handelsnæringen og grunneiere har liten erfaring med samarbeid og ofte liten interesse for å utvikle en felles politikk. Mange mindre handelsbedrifter sliter tungt for å overleve Dette svekker arbeidet med å styrke sentrum. Det er også etablert et nasjonalt forum for samarbeid mellom sentrumsforeninger.
8. Kommunenes administrasjon har sjelden tilstrekkelig kapasitet eller kompetanse til å være pådriver og koordinerende kraft i sentrumsutviklingen i byene. Oppgavene er kompliserte og det er for eksempel vanskelig å få til byplanløsninger som forener både hensynet til vern og til utvikling.
9. Det er vanskelig å få vedtatt investeringer i sentrumsforbedringer på de kommunale budsjetter. Prosjekter settes ofte opp mot sosiale tiltak, f.eks. eldreomsorg og undervisning. Statlig støtte har vist seg å være viktig for å utløse lokale ressurser til entrumsforbedringer.

4. Arbeidsoppgaver framover

Faggruppa har besluttet å knytte virksomheten i den siste perioden opp til utviklingen av en rapport med eksempler og råd i planlegging for sentrumsutvikling. Arbeidet knyttes nær opp til arbeidet med sentrumsplaner i miljøbyene og erfaringer fra andre byer.

Arbeidet med å bygge nettverk for erfaringsutveksling mellom miljøbyene og andre byer som arbeider med ulike aspekter ved sentrumsutvikling, har vært positivt og skal videreføres. Det bidrar både til å styrke arbeidet i byene og gi et bredere erfaringsgrunnlag for det sentrale arbeidet med utvikling av politikk og virkemidler. For liten faglig kapasitet og kompetanse er et hovedproblem i utviklingen av våre bysentra og det er en utfordring å styrke både den lokale, kommunale og nasjonale kunnskapsutviklingen.

En stor utfordring blir å trekke andre departementer/fagmyndigheter og de andre faggruppene aktivt inn i arbeidet på sine områder når det gjelder å utvikle de temaene som det enkelte departement/fagmyndighet har ansvar for. Dette skal gjøres gjennom seminarer, utarbeiding av tekst/eksempler til veilederen og evt. ved egne temahefter. Det er også viktig å trekke næringslivet med i det videre arbeidet, representert ved bl.a. Handelens og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH).

En annen stor utfordring er å bidra til at statlige organer og fylkeskommunale og kommunale myndigheter avklarer en ønsket senterstruktur og tar hensyn til utviklingen av en bærekraftig bystruktur ved lokalisering av egne virksomheter i byene.

Det er en utfordring å skaffe mer kunnskap om og dokumentere den faktiske utviklingen når det gjelder sentrum som ledd i bærekraftig byutvikling i norske byer, og samle tilgjengelig kunnskap om tilsvarende utvikling fra utlandet.

Analyse av drivkrefter for endring blir en viktig del av bakgrunn for forslag til tiltak og virkemidler.

Ut fra overstående peker det seg ut tre hovedsatsingsområder for arbeidet i faggruppen fram mot år 2000:

1. Nedfelle kunnskap om sentrumsutvikling og eksempler i en rapport/veileder, i nær kontakt med nøkkelprosjekter i miljøbyene, viktige arbeider i andre byer og internasjonale erfaringer.

2. Framskaffe mer kunnskap om bærekraftig senterstruktur og sentrumsutviklingens status i norske byer. Samarbeid med departementer, direktorater, forskningsinstitusjoner og næringsorganisasjoner.

3. Få økt kunnskap om virkemidler og forståelse for drivkrefter i endringsprosesser.

3. Byboliger og lokalsamfunn

1. Mål og organisering

Visjonen for satsingsområdet “Levende lokalsamfunn” er i det sentrale miljøbyprogrammet formulert slik:

“Uteområdene skal være trafikksikre, trygge og gode for lek, rekreasjon og friluftsliv. Lokale tjenester og fellesløsninger letter hverdagslivet og reduserer behovet for spesialboliger og institusjoner. Møtesteder og lokal organisering er med på å styrke det sosiale nettverket. Lokalsamfunnene har aktiviteter, tjenester og fritidstilbud slik at beboere ikke behøver å reise ut av nærmiljøet for å få dekket vanlige hverdagsbehov. Dette vil bidra til at både unge og gamle, friske og folk med ulik førlighet kan bo og leve i lokalmiljøet. Transportbehovet og foreldrenes kjøring av barn til fritidsaktiviteter kan reduseres. Barna skal kunne ta seg fram på egenhånd i miljøbyen”.

Byboliger og lokalsamfunn ledes nå av Kommunal- og arbeidsdepartementet (KAD) med Husbanken (HB) som sekretariat. Faggruppen het fram til 31. desember 1996 “Levende lokalsamfunn” og ble ledet av MD. Omorganiseringen ble gjennomført for å styrke det boligrelaterte arbeidet, spesielt byboliger, i miljøbyprogrammet og KAD/HB tar det faglig oppfølgingsansvaret for dette i faggruppen. Miljøverndepartementet vil fortsatt ha et spesielt ansvar for å følge opp lokalsamfunnsplanlegging.

I tillegg til Kommunal- og arbeidsdepartementet, Husbanken, Miljøverndepartementet og miljøbyene er følgende departementer og andre institusjoner med i faggruppen: Barne- og familiedepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, Kulturdepartementet, Sosial- og helsedepartementet, Direktoratet for naturforvaltning og Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL).

2. Arbeidsoppgaver fram til 1997

Denne framstillingen domineres av arbeidet med lokalsamfunn da arbeidet med byboliger først ble satt på skinnene i 1997.

Viktigste oppgave har vært å bidra til å utvikle planer og konkrete tiltak for ett lokalsamfunn i hver miljøby i nært samarbeid med beboere, frivillige organisasjoner og næringslivet.

Følgende prosjekter er satt i gang:

“Østsiden” i Fredrikstad

Stedsanalyse og forslag til lokale planer og tiltak er utarbeidet for områdene Torp, Nabbetorp/Lundheim og Begby. Dette er skjedd i samarbeid med bl.a. befolkningen og skolene. Trafikksikker skoleveg er ett av de viktige temaene.
Kommunen har vedtatt å utvikle tilsvarende planer for samtlige av de 22 “lokalsamfunnene”. Disse grupperes i kommunedelplaner som igjen vil gi innspill til kommuneplanarbeidet. Kommunedelplan for Østsiden ventes ferdig utarbeidet i løpet av 1997.

Tinnheia i Kristiansand

Det utarbeides en områdeplan (både arealplan og handlingsprogram) i samarbeid mellom kommunen, næringslivet og befolkningen som ventes ferdig i løpet av 1997. Et eget områdeutvalg er etablert. Trafikksanering og opparbeidelse av lekeplasser gjennomføres. Kommunen har vedtatt å utvikle tilsvarende prosesser i flere lokalsamfunn i kommunen.
En revisjon av kommuneplanen vil basere seg på dette prinsippet, evt med bydelsvise plangrupper. Bolig- og miljøfornyelse av høyblokkbebyggelsen på Tinnheia står også på dagsorden. Lokal boligbehovsanalyse bør utarbeides.

Bergen

På Sandsli i Ytrebygda bydel har det vært gjennomført et forsøksprosjekt, der en kontaktplanlegger har bidratt til å danne et områdeutvalg. I samarbeid med områdeutvalget, andre lokale aktører og bydelsadministrasjonen er det utarbeidet forslag til en tiltaksplan for området. Forsøksordningen skal evalueres med tanke på samspillet med den øvrige planleggingen i kommunen, en eventuell videreføring av ordningen og overføringsverdi for andre lokalsamfunn. På Nesttun skal kommunen utarbeide en kommunedelplan i samarbeid med beboerne og næringslivet. Ett hovedtema er fortetting med tanke på konsentrert utbygging langs en foreslått kollektivakse/bybane. I Vågsbunnen har kommunen hatt et tiltakskontor og en tiltakskonsulent som pådriver og koordinator for de ulike interessegruppene. Ny organisering av utviklings- og gjennomføringsarbeidet er under drøfting.

Tromsø

Arbeidet konsentreres om å revitalisere den lokale organiseringen på Kvaløysletta og å lage en kommunedelplan for denne bydelen. Det er også en målsetting å opprette et nytt bydelsorgan i en bydel til.
På Stakkevollan er beboerne engasjert i miljøvennlig praksis og har etablert seg som “grønne borettslag”. Det vil bli tatt initiativ til å få laget en miljøforbedringsplan for dette området, i samarbeid med beboerne. Det er etablert et uformelt “områdeforum” i Tromsø som koordinerer kommunens arbeid.

Grønland/Nedre Tøyen i Miljøbyen Gamle Oslo

Gamle Oslo er en av 25 bydeler i Oslo og har over 22 000 beboere. Bydelen er delt inn i 6 “lokalsamfunn”, hver med en aktiv beboerforening. Disse lokalsamfunnene gir et godt grunnlag for utvikling av lokale planer og tiltak i samarbeid med befolkningen. I første omgang skal det lages en områdeprogram for Grønland/Nedre Tøyen. Områdeplanene skal bygge videre på bl.a. erfaringene fra alle enkelttiltakene som allerede er gjennomført i bydelen.

Diskusjonsmøte i regi av Internasjonalt Kultursenter og Museum i (IKM) i Gamle Oslo

Utredninger:

Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR) var engasjert til å utrede følgende oppgaver:

Drift og vedlikehold av teknisk infrastruktur

Rapporten tar utgangspunkt i ulike boligområder i Fredrikstad og Kristiansand og konkluderer med at det er en klar sammenheng mellom utnyttelsesgrad/tetthet og ressurser/utgifter til drift av veger, vann og avløp. Jo lavere utnyttelse, jo større ressursbruk pr. bolig. Rapporten viser også at den kommunale andelen av utgiftene pr. bolig er størst der kostnadene er høyest, det vil si i eneboligområder.
CIVITAS har laget et kort notat om “Energibehov i boliger”.

Hvor går grensen

NIBR har kartlagt hvordan de ulike kommunale etatene i Fredrikstad. Kristiansand og Tromsø har delt byene inn i geografiske enheter, som grunnlag for sin virksomhet. Byene selv arbeider på forskjellig vis med å definere bydeler og lokalsamfunn.

Etablering av privat og offentlig tjenesteytning i lokalsentra.

Rapporten oppsummerer ny viten om etableringsbetingelser for lokal privat og offentlig service. NIBR har samarbeidet med og veiledet Kristiansand og Fredrikstad kommune om forslag til styrking av lokale sentre, henholdsvis på Tinnheia og i Sellebakk.
Dette er skjedd i nært samarbeid med kommunen, befolkningen og næringslivet/handelsstanden lokalt. Erfaringer fra Tinnheia beskrives i rapporten.

Kvalitet i sentrumsnære byboliger.

NIBR ble engasjert for å finne fram til nybygde gode sentrumsnære byboliger i miljøbyene Kristiansand, Fredrikstad og Tromsø. En første undersøkelse viste at det var vanskelig å finne fram til de “gode” forbildene og at det var viktigere å få en oversikt over kvaliteten på de siste årenes byboligbygging. Prosjektet ble utvidet med byene Drammen, Bergen, Stavanger og Trondheim. En første arbeidsrapport foreligger med en beskrivelse av 43 byboligprosjekter.
I 1997 er beboerne i disse byboligene intervjuet om miljø- og bosituasjonen. Rapport foreligger på nyåret 1998. Tromsø kommune har et eget nøkkelprosjekt for å komme fram til kvalitetskriterier for nye boligprosjekter og ved fortetting.

Hvordan redusere det lokale transportarbeidet?

Miljøbyprogrammet har vært opptatt av at en styrking av lokalsamfunnene i form av lokal service, skoler, barnehager mm. vil bidra til å redusere det lokale transportarbeidet. Denne problemstillingen er ikke satt på skinnene i selve miljøbyprogrammet, men NIBR har satt i gang et doktorgradsarbeid innen dette tema med støtte fra forskningsprogrammet LOKTRA. Problemstillingsnotatet, “Lokalsamfunn og hverdagsreiser”, som en del av grunnlaget for søknad om forskningsmidler, ble betalt av MD/miljøbyprogrammet.

Ved siden av bevilgninger fra MD/Miljøbyprogrammet har KAD/Husbanken og SHD bidratt med midler til disse utredningene.

Informasjon og andre aktiviteter

Det er blitt avholdt fagseminarer i Oslo om

• Medvirkning i utvikling av gode lokalsamfunn, med foredrag fra bl.a. NBI og NIBR, mars 1995.
• Sentrumsboliger. Hvorfor og hvordan?- i samarbeid KAD/Husbanken og faggruppen “Sentrumsutvikling”, juni 1995
• Medvirkning, lokal planlegging og bydelsinndeling, april 1996.
• Bo i by, juni 1997

Miljøbykonferansen 1995 i Bergen hadde som hovedtema: “Bo og leve i by”. Konferansen ble arrangert i samarbeid med KAD. På miljøbykonferansene er det avholdt fagseminarer om lokalsamfunnsplanlegging.
I løpet av 1996 ble det holdt en egen møterunde med byene om folkelig deltagelse, lokal planlegging og Lokal Agenda 21. Høsten 1996 ble det holdt en befaring i MGO for departementene i faggruppen. Intensjonen var å bruke MGO som illustrasjon på mulighetene av og behovet for å styrke det tverrdepartementale samarbeidet i utvikling av levende lokalsamfunn.

3. Erfaringer og utfordringer

Byene har høstet positive erfaringer i forsøkene på å utvikle lokalsamfunnsplaner og tiltak sammen med befolkningen. Det er lagt et godt grunnlag for å gå videre på denne type områderettet planarbeid. Arbeidet bekrefter så langt at det er gunstig å dele bydelene inn i mindre enheter, lokalsamfunn, for å få til en bedre dialog med beboerne. Folk er interessert i utvikling av sine lokalsamfunn og bidrar med entusiasme, men det må føre til synlige resultater, ellers kan vi risikere at entusiastene går trett. Faren for “opp som en bjørn og ned som en skinnfell” er stor i denne type arbeid. Lokalsamfunnsplanlegging involverer drift og forvaltning og er en kontinuerlig prosess, ikke ad.hoc-jobbing og må derfor være langsiktig og målrettet.

Lokalsamfunnsplanlegging er arbeidskrevende og kommer ofte i tillegg til “tradisjonell” planlegging. Byene har derfor hatt kapasitetsproblemer både med lokal planlegging og med utredningsoppgaver. Det kan være grunn til å drøfte en klarere oppgavefordeling og avtaler om hva kommunene skal gjøre.

Byene prøver seg fram mht. hvilke temaer som skal vektlegges i lokalsamfunnsutviklingen. Både fysisk opprusting og sosiale tiltak er nødvendig, men hvor bredt skal man favne? Oppavene må defineres ut fra lokale behov og interesser. En viktig utfordring er å utvikle en ny type områderettet planpraksis, kommunal organisering og samarbeidsformer med befolkningen som etter hvert kan bli en del av den ordinære kommunale virksomheten.

En viktig målsetting i faggruppens arbeid har vært å styrke den folkelige og politiske forankringen i lokalsamfunnsarbeidet. Det er avholdt egne møter mellom ledelsen av faggruppen og miljøbyene med dette siktemålet. Byenes svar på denne utfordringen er å:

• utvikle/fortsette arbeidet med lokalsamfunnsplaner i samarbeid med beboerne.
• se arbeidet med Lokal Agenda 21 i sammenheng med miljøbyarbeidet.
• Få fram eksempler på konkrete miljøtiltak i lokalsamfunnene: Bildeleordning, energisparing, kildesortering, grønne borettslag, grønne familier, mm.

SFT leder prosjektet “Bærekraftige lokalsamfunn”. Fredrikstad og Kristiansand er med i dette. Disse byene vil se miljøbyarbeidet, SFT-prosjektet og arbeidet med LA21 i sammenheng.

Fortetting med flere boliger sentralt i byene er en viktig problemstilling i miljøbyarbeidet og er drøftet også i denne faggruppen. Erfaringer viser at det er vanskelig å oppnå prosjekter med en god boligkvalitet i de sentrumsnære områdene. Kompliserte eiendomsforhold, små tomter, stor trafikk, høy utnyttelse, mm er årsaker til dette. Det er derfor en sentral målsetting å få fram eksempler på og vinne erfaringer i utvikling av gode byboliger. Slik fortetting skjer ofte der folk bor og problemstillingene er på mange måter parallelle til oppgavene med lokalsamfunnsutvikling. Arbeidsoppgavene med byboliger er derfor lagt til denne faggruppen og arbeidet blir fulgt opp av KAD og HB.

I miljøbyprogrammet sentralt er det en erkjennelse av at de ulike faggruppene i større grad bør samarbeide om utvikling av områder/steder som f.eks. sentrum og lokalsamfunn. Dette stiller “vår” faggruppe overfor en spesiell utfordring, der vi framover må være mer bevisst ansvaret for å trekke de andre faggruppene med i bl.a. utvikling av de lokale planene. Både transport, grønnstrukturen, stedsforming og kulturminner inngår som viktige elementer i en lokalsamfunns-/områdeplan.

4. Arbeidsoppgaver framover

Faggruppe "Byboliger og Lokalsamfunn" har to hovedarbeidsområder:

1. Boliger - med særlig vekt på byboliger.
2. Lokalsamfunnsutvikling.

Aktuelle problemstillinger innenfor begge disse arbeidsområder er:

• Miljøvennlig bygging samt by- og boligfornyelse.
• Kvalitetskrav til bygninger, boligområder og lokalsamfunn.
• Fortetting og tomtespørsmål.
• Levekårsforhold i byene, sammenheng mellom miljø- og boforhold.
• Drift og forvaltning av boligområder og lokalsamfunn.

Prosjekter utenom miljøbyene som belyser aktuelle problemstillinger innenfor faggruppens hovedarbeidsområder byboliger og lokalsamfunn bør også kunne trekkes med i arbeidet. Det kan spesielt være aktuelt med samarbeidsprosjekter i øvrige byer som deltar i arbeidet med Handlingsplan for storbyer; Trondheim og Stavanger.

Aktuelle arbeidsoppgaver for faggruppen framover vil være:

1. Utvikle eksempler på gode byboliger

I miljøbyene er følgende områder aktuelle som nøkkelprosjekter eller referanseprosjekter:

Fredrikstad

• Kølatomta. Området ligger mot Vesterelva langs Elvepromenaden og eies av kommunen og privat utbygger. Man ønsker å prøve ut miljøvennlig boligbygging, fortetting, helhetlig planlegging og drift og forvaltning av boligområder.

Kristiansand

• Fortetting/terrassehus på Tinnheia

Bergen

• Sandviken - privat utbygger
• Georgernes Verft - Bergen og Omegn boligbyggelag (BOB)

Tromsø

• Strandveien - private grunneiere, samlet utviklingsplan for et større byutviklingsområde i grunneierregi

Gamle Oslo

• Klosterenga økologiboliger- boligbyggelaget USBL
• Nordbygt - OBOS

Andre byer; Stavanger

• Borettslaget Gausel - utprøving av jordvarmebasert luftoppvarming (evt. kjøling) av gulv, med individuell styring, Stavanger boligbyggelag (SBBL)

2. Bidra til å utvikle planer, handlingsplaner og gjennomføre konkrete tiltak for minst ett lokalsamfunn i hver miljøby i nært samarbeid med beboere, frivillige organisasjoner og næringslivet.

Viktige problemstillinger å få belyst/eksemplifisert vil være:

• Hva skal en lokalsamfunnsplan inneholde.
• Gode planprosesser, planer og konkrete miljøforbedringstiltak
• Forholdet mellom kortsiktige miljøforbedringstiltak og langsiktig planlegging.
• Organisering av prosessen og medvirkning fra befolkning, næringsliv og frivillige organisasjoner.
• Kommunens arbeid og interne organisering av denne type planlegging
• Ressursbruk
• Forholdet mellom offentlige private og halvprivate oppgaver

En lokalsamfunnsplan bør inneholde et handlingsprogram og en arealdel. Planene vil variere sterkt med hva slags lokalsamfunn som behandles. I noen tilfelle kan enkelte tiltak og et handlingsprogram være nok, mens det i andre sammenhenger også vil være nødvendig med en arealdel og et mer omfattende planarbeid. Aktuelle nøkkelprosjekter er:

Fredrikstad

• - “Østsiden”

Kristiansand

• - Tinnheia og andre lokalsamfunn (Lund, Vågsbygd og Grim)

Bergen

• Evaluering av kontaktplanleggerordningen på Sandsli i Ytrebygda.
• Kommunedelplan for Nesttun og Paradis.

Tromsø

• Fornyelsesplan for Stakkevollan - borettslag tilsluttet Tromsø og Omegn boligbyggelag (TBBL)
• Kommunedelplaner for Kvaløysletta og Stakkevollan.

Miljøbyen Gamle Oslo

• Områdeprogram for Grønland/Nedre Tøyen og muligens tilsvarende program for en eller flere av øvrige 5 “lokalsamfunn”.
• Etablering av områdeservice - samarbeidsprosjekt mellom bydelsforvaltningen og innvandrerorganisasjoner - f.eks. med USBL som deltaker.
• Turveitilknytning Gamle Oslo - Alna - Østmarka (sammenheng mellom overordnet grønnstruktur og friarealer, lekeplasser, mv. i lokalsamfunn/boligområder).

Trondheim

• Saupstadområdet - borettslag tilsluttet Trondheim og Omegn boligbyggelag (TOBB) og frittstående borettslag.

3. Utrednings- og forskningsprosjekter

På områder innenfor faggruppens mandatområde der kunnskapsgrunnlaget er mangelfullt, eller der det er behov for å gjøre fagkunnskap anvendbar gjennom systematisering, mv. - er det aktuelt å igangsette/initiere utrednings- og forskningsprosjekter. I størst mulig utstrekning bør utviklingsarbeid knyttes til forsøk og utprøving i nøkkelprosjekter og annet arbeid i miljøbyene. Det regnes med å samarbeide med andre - bl.a forskningsinstitusjoner, øvrige faggrupper, statlige instanser og boligsamvirket.

3a. Kvalitetskrav, normer, saksbehandling

Sammenstilling og samordning av krav og normer som stilles til byboliger på ulike fagområder, og evt. utvikling av nye arbeidsverktøy på dette området. Her vil det være aktuelt med samarbeid med andre, blant annet faggruppene for Sentrumsutvikling og Grønnstruktur.

• Standardkrav til boliger (bl.a. Husbankens lånesystem)
• Krav til utearealer og nærmiljøkvaliteter
• Krav til fellesfunksjoner
• Trafikksikkerhet og tilgjengelighet
• Parkeringskrav
• Bevaringshensyn

3b. Miljøvennlige bygge- og fornyelsesmetoder

Det vil først og framst være aktuelt å holde seg løpende orientert over pågående prosjekter og arbeid i annen regi, og å samle materiale og erfaringer fra pilotprosjekter.

• Samarbeid med GRIPsenter - “Økoprofil bolig”
• Byøkologigruppe i KAD

3c. Ulike boformers miljø- og økonomikonsekvenser

Det samles materiale/dokumentasjon, som grunnlag blant annet for utvikling av normer og annet arbeidsverktøy, samt underlag for forslag til virkemidler - som grønne avgifter, mv.

• Videreføring av NIBR-prosjekt “Drift av kommunal infrastruktur”
• Evt. samarbeid med NIBR/Vestlandsforsk.

3d. Miljø- og levkårsindikatorer

Innsamling av miljødokumentasjon, som underlag for utvikling av operative metoder for planlegging, saksbehandling, kontroll, mv.

• Samarbeid med SFT
• Samarbeid med NBBL/boligsamvirket
• Nordisk + evt. internasjonalt samarbeid
• Samarbeid om levekårsindikatorer

3e. Inndeling av byene i bydeler/lokalsamfunn

Så langt er det bare foretatt en empirisk registrering av dagens administrative forhold. Det kunne også være av interesse å analysere folks tilhørighet og identitet til sitt eget miljø som grunnlag for slik inndeling. Både objektive og subjektive forhold må legges til grunn for en analyse av hvordan lokalsamfunnene skal defineres.

3f. Etableringsbetingelser for offentlig og privat tjenesteyting

Problemstillingen kan følges opp med å utvikle handlingsprogram for styrking av henholdsvis Sellebakk og Tinnheia sentrum.

4. Utvikle virkemidler

Erfaringer fra nøkkelprosjekter og resultater fra utrednings- og forskningsprosjekter vil danne grunnlaget for forslag til miljømål, virkemidler og tiltak. Virkemiddelarbeidet vil omfatte:

• Juridiske virkemidler
• Økonomiske virkemidler
• Administrative tiltak
• Informasjon og formidling

4. Grønnstruktur, natur og friluftsliv.

1. Mål og organisering

Visjonen for satsingsområdet “Grønnstruktur, natur og friluftsliv” er i det sentrale miljøbyprogrammet formulert slik:
“Utbyggingsmønsteret skal sikre sammenhengende grønnstruktur, landbruks-, natur- og friluftsområder, vann, elver og sjøområder. Dette vil ta vare på det biologiske mangfoldet og gi befolkningen god kontakt med naturen og de nære friområdene. Grønnstrukturen kan inngå som ledd i gang- og sykkelveinettet og vil være med på å forbedre lokalklimaet i byen”.

I tillegg til Miljøverndepartementet og miljøbyene deltar:

• NTNU Vitenskapsmuseet, Trondheim
• Senter for utvikling og miljø, SUM Oslo
• Norsk inst. for by og regionforskning, NIBR, Oslo
• Sør-Trøndelag Kunstnersenter, Trondheim

Direktoratet for naturforvaltning (DN) har både leder- og sekretariatsfunksjon for faggruppen.

2 Arbeidsoppgaver fram til 1997

Grønn plakat

Kunnskap om natur/landskap og friluftsliv er mangelfulle i landets kommuner og byer. For å bedre kunnskapsgrunnlaget på dette felt ble det i miljøbyrabeidet igangsatt arbeid med Grønn plakat. Grønn plakat er en grønn varseltrekant som synliggjør verdiene og konfliktene knyttet til landskap,- natur,- og friluftsliv i byggesonen, og er et underlag for planlegging og forvaltning av grønnstrukturen i kommunen. Den grønne Plakaten skal brukes i alle typer kommunal planlegging og arealdisponering, og bør videreføres i en Grønn Plan med prioriterte oppgaver og handlingsprogram som behandles politisk. Også Grønn plakat er aktuell for politisk behandling, dersom kommunen ønsker det. Utarbeidelse av Grønne Plakater har stått sentralt i faggruppens arbeid. Alle miljøbyene har nå utarbeidet mer eller mindre ferdige forslag til Grønn plakat, som ble presentert på miljøbykonferansen august 1997.

Indikatorer

Faggruppen har utarbeidet fem indikatorer for måling av grønne verdier. Disse er:

• Grønnstrukturens andel av byggesonen
• Endringer i vannmiljø og strandsoner
• Underdekning på nærturterreng
• Underdekning på tilgjengelige og bolignære leke- og rekreasjonsarealer.
• Biologisk mangfold - Grønnstrukturens innhold og kvalitet, sammenheng og størrelse.

Hver by har utprøvd en av de fem indikatorene, og det arbeides med flere.

I tillegg er det for hele Oslo gjort registreringer på endring i vannmiljø og på strandsonen som viser fordelingen av naturlig og kulturpåvirket vegetasjon og grå arealer. Andel strandsone pr. innbygger kommer også fram. Underdekning på tilgjengelige bolignære leke- og rekreasjonsarealer er også registrert.

Nøkkelprosjekter

Nøkkelprosjektene skal illustrere miljøbytenkningen, i dette tilfelle med hovedvekt på grønnstrukturen. Som “friluftspakker” er Bergen tildelt 5 mill i perioden 1994-96, Tromsø er tildelt 4 mill i perioden 1995-97, Fredrikstad er tildelt 4 mill i perioden 95-98, og Oslo er tildelt 5 mill. i perioden 1994-97, som skal bidra til å gjennomføre tiltak på dette området. Byene har bidratt med tilsvarende beløp.

Av nøkkelprosjekter i tillegg til Grønn plakat har vi:

Fredrikstad:

Råbekken som er et tverrgående grøntdrag som forbinder Glomma og Fredrikstadmarka skal rustes opp.

Kristiansand:

Tilgjengeligheten til Otra og strandsonen forbedres. For Randesundområdet utarbeides en kystsoneplan

Bergen:

Som prosjekt i friluftspakke for Bergen har Store Lungegårdsvann fått nyetablert en strandsone i et område preget av trafikk og utfyllinger som nå er tilrettelagt for gang- og sykkeltrafikk og opphold.

Tromsø:

Prosjektleder for friluftspakke Tromsø er ansatt for å lede arbeidet med tiltakene pakken inneholder.

Gamle Oslo:

Rudolf Nilsens plass skal opparbeides.

Informasjonsbrosjyrer

DN har i løpet av prosjektperioden gitt ut fire informasjonsbrosjyrer:

Grønnstrukturen i miljøbyprogrammet: Hva, hvor, hvem?

Grønnstrukturen i miljøbyprogrammet: Indikatorer

Grønnstrukturen i miljøbyprogrammet: Indikator på biologisk mangfold - grønnstrukturens innhold og kvalitet.

Grønnstrukturen i miljøbyprogrammet: Helse i hvert gresstrå.

Håndbok/veileder

“Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder”, DN-håndbok 6, 1994, ble utgitt da miljøbyarbeidet startet. Overheadserie av denne er laget og sendt alle Fylkesmennenes miljøvernavdelinger.

Fagseminar

Faggruppen arrangerte i 1995 i Stavanger, sammen med DNs friluftslivsavdeling fagseminaret “Våre byer og tettsteder. Fokus på biologisk mangfold og friluftslivspakker”. I forbindelse med fagseminaret ble et kunstprosjekt (skulpturer) plassert inn i en del av grønnstrukturen i Stavanger. Det er videre avholdt fagseminar mellom grønnstrukturfaggruppen og faggruppene Stedsforming og kulturminner og ATP.

Sentralt utviklingsarbeid

Prosjektet “Kartlegging og overvåking av grønnstrukturen i byer og tettbygde strøk,- ved bruk av satellittdata” ble igangsatt 1996 for deler av Oslo. Dette er et ledd i metodeutviklingen når det gjelder registrering og overvåking av grønnstrukturen. Prosjektet planlegges ferdig 1997/98. En evaluering av grønnplanarbeidet i norske kommuner ble utført i 1996. Bl.a. ble det gitt en oversikt over hvor mange kommuner som har slike planer, og hva de i store trekk går ut på. En videreføring av evalueringen, samt evaluering av Grønn plakat - arbeidet i miljøbyene, er gjort i 97, og fortsetter i 98.

Møte- og arbeidsform

Faggruppen har hatt egne faggruppemøter og arbeidsseminarer 2-4 ganger årlig. Disse har vært en arena for faglige utvikling og et diskusjonsfora for arbeidet med bl.a. Grønn plakat og indikatorene i byene. Sommeren -96 startet faggruppen en møteserie med de andre faggruppene.

3. Erfaringer og utfordringer

Miljøbyprogrammet har ført til en oppgradering og satsing på grønnstrukturarbeidet. Når arbeidet i byene likevel i perioder stopper opp er det p.g.a. kapasitetsproblemer. Det kan stilles spørsmål ved om man bør inngå klarere avtaler om framdrift og frister for ferdigstillelse av materialet. Seminarene som har arbeidet med Grønn plakat og indikatorene har vært svært nyttige for alle parter.

Det er en utfordring å bidra til at kunnskap om grønnstruktur anvendes og integreres i all arealplanlegging og arealforvaltning, og at hensynet til grønnstrukturverdiene får politisk forankring og oppfølging. Videre at grønnstrukturverdiene er kjente og ivaretatte på en tilfredsstillende måte i de andre satsingsområdene i miljøbyprogrammet.

4. Arbeidsoppgaver framover

Faggruppen viderefører arbeidet innen sitt fagområde. Arbeidet skal knyttes sterkere til de tre første faggruppene med sikte på å integrere direktoratets ansvarsområder i arbeidet med bystruktur og områdeutvikling.

De to viktigste oppgave for faggruppen/DN blir:

1. Grønn plakat skal være ferdig og digitalisert i alle miljøbyene. Den skal anvendes og integreres i alle typer arealplanlegging og arealforvaltning i byene. DN ønsker at Grønn plakat skal videreutvikles til en grønn plan som behandles politisk. Det er et mål å få dette gjennomført innen år 2000.
2. DN skal ivareta fagansvar for Grønnstruktur, natur og friluftsliv i faggruppene ATP, Sentrumsutvikling og Byboliger og lokalsamfunn.

Andre viktige oppgaver er:

Minst en indikator skal være utprøvd i hver by i løpet av 1997. Innen år 2000 skal alle indikatorene (fem stykker) være testet ut og evaluert. Det er et mål å utgi en trykksak der byenes grønne plakater og indikatorarbeid blir presentert. Både miljøbyene selv, men også andre byer og tettsteder er målgruppe for arbeidet.

Friluftspakkene i byene skal være realisert innen år 2000. Dette innebærer bl.a. ferdigstillelse av ca 8 opplistede prosjekter i Tromsø, opparbeiding og skjøtsel av flere turveier i Oslo, og ferdigstilling av turveilenker, informasjonstiltak og tilrettelegging av ca 10 prioriterte områder i Fredrikstad.

DN ønsker at miljøbyene finner nøkkelprosjekter som går på tvers av det faggruppene arbeider med og lager fellesprosjekter. Andre tema som går mer direkte på grønnstruktur, som f.eks. sammenhenger i grønnstrukturen, lokalklima, luftkvalitet og rensesystemer vil også være interessante. Byene oppfordres selv til å være kreative i denne prosessen. Registreringer kan inngå som temakart i tilknytning til Grønn plakat.

DN ønsker å videreføre prosjektet satellittovervåking av grønnstruktur og at byene skal utarbeide et opplegg for en nærmere vurdering av biologisk mangfold som en videreføring av Grønn plakat. DN vil utarbeide flere brosjyrer i sin serie. DN skal, i samarbeid med faggruppen, lage en plan for disse oppgavene, oppfølging, sluttrapportering og utarbeidelse av informasjon.

5. Avfall og gjenvinning

1. Mål og organisering

Målsettingen for faggruppe "Avfall og gjenvinning" er i det sentrale miljøbyprogrammet formulert slik:

“Omlegging til bærekraftig produksjon og forbruk vil medføre reduserte avfallsmengder og færre farlige stoffer i avfallet. Avfall fra husholdninger og næringsliv sorteres ved kilden eller i sentrale anlegg og er viktige bidrag til en forsvarlig avfallshåndtering. Sortering av avfall vil også føre til at en stor del av avfallet kan brukes som råstoff i gjenvinningsindustrien eller utnyttes som energi. Gjenvinningsgraden skal være høy og restavfallet må håndteres på en forsvarlig måte”.

Arbeidet har siden årsskiftet 1994/95 blitt ledet av Statens forurensningstilsyn (SFT). Det første året var ledelsen av faggruppa delegert til miljøvernavdelingen i Vest-Agder med eksternt sekretariat, men siden årsskiftet 1995/96 har SFT hatt det operative ansvaret for arbeidet. Denne endringen ble gjort fordi man så behovet for en mer direkte samordning av arbeidet i faggruppa med de utfordringer miljøbyene stod overfor som følge av myndighetenes generelle politikk innenfor avfallsområdet.

2. Arbeidsoppgaver fram til 1997

Basert på den innledende målsettingen for gruppas arbeide som er nedfelt i Nasjonalt program for utvikling av fem miljøbyer, ble følgende utviklingsoppgaver prioritert:

• Konkretisering av begrepene bærekraftig produksjon og forbruk i forhold til avfallsproblemene
• Demonstrasjonsprosjekter for avfallsreduksjon, kildesortering og gjenvinning av avfall i byer
• Lokale motivasjons- og informasjonstiltak for avfallsreduksjon, kildesortering og gjenvinning
• Lokal virkemiddelbruk samt lokale organiserings- og samarbeidsløsninger
• Gode estetiske og lokaltilpassede løsninger for kildesortering

Kommunene er, gjennom endringer av forurensningsloven i 1993, pålagt å utarbeide avfallsplaner. Avfallsplanene skal være styrende dokumenter for driften av avfallssektoren, og vedtas av kommunestyrene. Avfallsplanene skal bl.a. omfatte oversikt over avfallskilder, tiltak for begrensning av avfallsmengden og tiltak for sortering, innsamling, gjenvinning og sluttbehandling av avfall. Planene skal også omfatte oversikt over forventede inntekter og utgifter på avfallssektoren. Minst en gang i løpet av hver valgperiode skal kommunestyret vurdere avfallsplanen, og om det er nødvendig å foreta endringer i den. Avfallsplanene skal legges til grunn for kommunenes arbeid med reduksjon og håndtering av avfall.

Fra og med budsjettåret 1995 er kommunene forpliktet til å fastsette avfallsgebyrer til dekning av alle kapital- og driftskostnader forbundet med avfallssektoren.

Nevnte endringer i forurensningsloven førte til at arbeidet innen avfallssektoren i miljøbyene i stor grad ble konsentrert om utarbeidelse av avfallsplaner, samt også om den pålagte omlegging av beregningsgrunnlaget for fastsetting av avfallsgebyr. Arbeidet i faggruppen for "Avfall og gjenvinning" ble videre i stor grad bundet opp av de politiske vedtak som ble fattet i miljøbyene som et resultat av avfallsplanarbeidet.

Ambisjonsnivået i miljøbyenes avfallsplaner varierer når det gjelder materialgjenvinning og framdrift for tiltak. Ambisjonsnivået er i stor grad styrt ut fra tidligere status for kildesortering og gjenvinning i hver enkelt miljøby, men også ut fra hvilken restavfallsbehandling som er og har vært tilgjengelig. Energigjenvinning er sentralt i de byene som har forbrenningsanlegg.

Som eksempler nevnes at Tromsø kommune har som målsetting at 40 prosent av husholdningsavfallet og 45 prosent av produksjons- og næringsavfallet skal gjenvinnes innen år 2000. Kristiansand har som målsetting at 60 prosent av både forbruksavfallet og produksjonsavfallet skal gjenvinnes innen år 2000.

Fredrikstad har som delmål at 36 prosent av husholdningsavfallet skal materialgjenvinnes og 64 prosent energigjenvinnes innen 1998. 85 prosent av avfallet fra næringsvirksomhet skal material- eller energigjenvinnes.

Miljøbyene har for ovennevnte områder vedtatt målsettinger som skal bidra til en positiv utvikling.

Som et resultat av en positiv utvikling mot mer miljøvennlige ordninger innen avfallssektoren i miljøbyene som følge av myndighetenes politikk, konkluderte faggruppa ved årsskiftet 1995/1996 med at miljøbyenes avfallsplaner og oppfølging av disse fra byenes side skulle være prioriterte arbeidsoppgaver framover. Holdningen var at dette var arbeidsoppgaver som ikke hadde behov for faggruppens oppmerksomhet, men ville ivaretas på en god måte gjennom miljøbyenes oppfølging og revisjon av planene. Faggruppen skulle omprioritere arbeidsoppgavene, og konsentrere sitt arbeid om tiltak som hadde samme effektmål som aktiviteter nedfelt i avfallsplanene, men som samtidig ikke direkte ville bli ivaretatt gjennom avfallsplanene.

Våren 1996 ble det enighet i faggruppen om å prioritere følgende arbeidsområder:

• Avfallsreduksjon
  • Innføring av miljøvennlig innkjøpspolitikk (også for investeringer i bygg- og anlegg).
  • Formidling av erfaringer mellom byene.
  • Kobling av arbeidet til LA21 (samarbeid med bl.a. frivillige organisasjoner og næringslivet i miljøbyene).
• Gjenvinning
  • Etablering av gode estetiske løsninger for returpunkter/samleplasser.
  • Oppnå konkrete tiltak for gjenvinning i næringslivet.
• Restavfallsdisponering
  • Vurdere tilbakeføring av nedlagte deponier og forurenset grunn til andre positive bruksområder.
• Forsøpling/ulovlig avfallsdisponering
  • Gjennomgå lokale virkemidler for å hindre forsøpling/ulovlig avfallsdisponering.
  • Erfaringsutveksling mellom byene.

Behovet for igangsetting av nøkkelprosjekter i henhold til opprinnelig prioritering av utviklingsoppgaver i miljøbyene har variert ut i fra status innen avfallssektoren i den enkelte by. Byer som gjennom flere år har arbeidet med et høyt miljømessig ambisjonsnivå innen avfallssektoren, har ikke hatt samme behov for slike nøkkelprosjekter som byer som ikke har kommet særlig langt.

Oppstillingen nedenfor viser hvilke tema som er behandlet i miljøbyenes avfallsplaner.

Sted	Avfalls-reduksj.	Sortering og gjenv.	Innsamling og transport	Behandling og disponering	Spesial-avfall	Slam	Nedlagte deponier	Adm. og org. forhold
Fr.stad	x	x	x	x	x	x	x	x
Gml. Oslo 1)	x	x	x	x	x	x	x	x
Bergen	x	x	x	x	x		x	x
Kr.sand 2)	x	x	x	x	x	x	(x)	x
Tromsø	x	x	x	x	x	(x)	(x)	x

1) Avfallsplan for Oslo kommune (1995-97)
2) Avfallsplan for Renovasjonsselskapet for Kristiansandsregionen

Det er gjennom miljøbyprogrammet gitt tilskudd til følgende nøkkelprosjekter:

• Tromsø:
• avfallsreduksjon/gjenvinning ved skoler
• avfallsreduksjon/gjenvinning ved UITØ/RITØ

• Bergen:
• lokaltilpassede løsninger for returpunkt og samleplasser
• miljøkriterier innkjøp/forbruk i kommunen
• alternativ kantinedrift

• Fredrikstad:
• Miljødagbok for skolene

3. Erfaringer og utfordringer

Erfaringene midtveis i miljøbyprogrammet viser en positiv utvikling innen avfall og gjenvinning i miljøbyene.

Som en følge av avfallsplanarbeidet har de fleste miljøbyene siden oppstarten av miljøbyprogrammet innført kildesorteringsordninger for privathusholdninger med et høyt ambisjonsnivå, arbeidet med utvikling av estetisk gode løsninger for returpunkt og samleplasser (demonstrasjonsprosjekter) og tilrettelagt for kildesortering i næringslivet. Enkelte har også innført konkrete ordninger for stimulering til avfallsreduksjon, bl.a. gjennom differensiering av avfallsgebyrene, prøveprosjekter med subsidiert tilbud om tøybleier til småbarnsfamilier og tilrettelegging for reparasjonsvirksomhet der brukte/ødelagte produkter etter reparasjon gis forlenget levetid og omsettes for ombruk.

Enkelte viktige tiltak i miljøbyene har fått tilskudd gjennom ordninger administrert av Miljøverndepartementet/Statens forurensningstilsyn utenom miljøbyprogrammet. Disse tiltakene er, uavhengig av finansieringsordning, viktige både i forhold til miljøbyenes miljøstandard innen avfall og gjenvinning, og i forhold til den profilering av miljøbyene tiltakene generelt bidrar til. Spesielt viktig er den demonstrasjonseffekt tiltakene har overfor andre byer/kommuner.

Flere byer har nedlagt store ressurser i informasjonsformidling overfor både innbyggerne og næringslivet, og har startet målrettet undervisning av barn og unge i barnehager om temaet avfall og gjenvinning. Målsettingen er at informasjonen skal føre til bevisstgjøring med tilhørende adferdsendringer. Slike ønskede adferdsendringer er i første rekke oppslutning om foreliggende kildesorteringsordninger i byene, samt over tid en endring i forbruksmønsteret.

En viktig utfordring i arbeidet med utvikling av gode estetiske løsninger for returpunkt og samleplasser i byene er behovet for bedre tverrfaglig samarbeid mellom etatene. Plassbehov (arealkonkurranse), krav til funksjonalitet og prioritering av det designmessige forhold til omgivelsene synes å kreve nye planleggingsrutiner for å oppnå bedre samordning.

4. Arbeidsoppgaver framover

Generelt vil miljøbyenes viktigste innsats framover ligge i oppfølging av avfallsplanene, slik at vedtatte målsettinger nås innen utløpet av planperioden. Dette vil hovedsakelig si å følge opp gjennomføringen av vedtatte tiltak i eksisterende avfallsplaner.

Videre må rulleringen av planene prioriteres. Rulleringen vil trolig i første rekke bestå av justering av ambisjonsnivået for byenes arbeid innen avfall og gjenvinning, men også omfatte nye tiltak.

En viktig arbeidsoppgave for byene framover vil være å vurdere virkemidler og iverksette tiltak for reduksjon av forsøpling og ulovlig avfallsdisponering. Håndtering av forsøplingsproblemet har til i dag ikke i praksis vært en prioritert oppgave. Det vil være rasjonelt med en samordning av innsatsen mellom miljøbyene innenfor dette området.

I tråd med endringene i miljøbyprogrammet vil faggruppen avrunde sitt arbeid i løpet av 1998. SFT skal lage en plan for arbeidet med sluttrapportering og eventuelt informasjonsmateriale.

6. Stedsforming og kulturminner

1. mål og organisering

Visjonen for satsingsområdet “Stedsforming og kulturminner” er i det sentrale miljøbyprogrammet formulert slik:

“Bygningsmiljø, kulturminner og kulturlandskap skal vernes, brukes og utvikles som et samlet kulturmiljø. Nye bygninger har god arkitektur med vakre uterom som passer inn i omgivelsene. En bevisst stedsforming må gå som en tråd gjennom alle satsingsområdene, og gjenspeile en holdning som viser omsorg for de fysiske omgivelsene og vår felles kulturarv. Samlet skal miljøbyene gi oss en historisk forankring og identitet”.

I tillegg til Miljøverndepartementet og miljøbyene deltar Kulturdepartementet og Riksantikvaren i faggruppen, som ble ledet av Miljøverndepartementet fram til årsskiftet 1995/96. Koblingen mellom bevisst forvaltning av byenes kulturminner og kulturmiljø og aktiv by- og stedsforming har pekt seg ut som sentrale arbeidsoppgaver. Som et svar på dette ble ansvaret for faggruppen overført til Riksantikvaren fra og med 1996, samtidig som RA ble trukket mer aktivt inn i arbeidet gjennom utvidet deltagelse. Faggruppeleder og ekstern fagsekretær har fortsatt i sine funksjoner i den nye organisasjonsmodellen.

2 arbeidsoppgaver fram til 1997

Faggruppens første møte ble holdt i november 1994. Her ble rammene for gruppens arbeid trukket opp og arbeidsprogram ble utarbeidet og vedtatt. Følgende arbeidsoppgaver ble spesielt trukket fram:

1. Skape arenaer for diskusjon omkring fagtemaet (møter/seminarer)
2. Bidra til metodeutvikling for måling av miljøstatus og utvikling av stedsanalyseverktøyet
3. Medvirke til å definere og følge opp nøkkelprosjekter.

I tråd med arbeidsprogrammet har faggruppens møtevirksomhet vært konsentrert om fagseminarer med spesifikke tema lagt til de ulike byene. Gruppen har også medvirket i felles fagseminar med andre grupper. Til disse seminarene har det i tillegg til faggruppemedlemmene, deltatt politikere og fagfolk fra kommunalt og fylkeskommunalt nivå - også fra andre byer enn de fem miljøbyene.

Nedenfor følger en oversikt over gjennomføringen av arbeidsprogrammet i perioden fram til 1/1-1997.

1. Skape arenaer for diskusjon omkring fagtemaet (møter/seminarer)

• “Kulturminner og stedsforming”, temaseminar på miljøbykonferansen ’94 i Kristiansand.
• “Byrom og trafikk”- deltakelse i sentrumsgruppens fagseminar i Bergen mars 1995.
• “Kulturminner i stedforming og miljøbyutvikling” fagseminar i samarbeid med Tromsø kommune og med bistand fra Tromsø bymuseum og Troms fylkeskommune, Tromsø mai 1995.
• “Stedsforming og kulturminner”, temaseminar på Miljøbykonferansen ’95 i Bergen.
• “Visjonen som metode i byutviklingen” og “Indikatorer og virkemidler”, heldagsseminar for faggruppa i Bydel Gamle Oslo, oktober 1995
• “Arbeidet med stedsforming og kulturminner i Fredrikstad” og “Idédugnad om resultatmåling, virkemidler og indikatorer”, fagseminar i samarbeid med Fredrikstad kommune mars 1996.
• “Grønnstruktur og stedsforming”, felles fagseminar med grønnstrukturgruppa i Kristiansand juni 1996. “Sikring og styrking av stedskarakter” og “Er verne-/kulturminneplaner et godt grunnlag for stedforming?” - temaseminar på Miljøbykonferansen ‘96 i Tromsø.

I tillegg ble faggruppa invitert til å få delta på World Heritage- konferansen i Bergen i juni 1995 , jf. rapport i miljøBYNYTT nr 4/95 og har hvert år hatt minst ett internt faggruppemøte med statusrapportering fra byene, utveksling av erfaringer og drøfting av aktuelle fagtema bl. a. i tilknytning til utarbeidelse av arbeidsprogram.

2. Metodeutvikling - måling av miljøstatus og utvikling av stedsanalyseverktøyet

Indikatorutvikling

Innenfor miljøbyprogrammet er det lagt vekt på indikatorutvikling for å kunne bidra til å følge med i og sammenligne resultatmål i den enkelte by og i programmet som helhet. Gjennom en spesielt sammensatt arbeidsgruppe under faggruppen for stedsforming og kulturminner er påbegynt et eget utviklingsprosjekt for å finne fram til gode indikatorer innen gruppens fagområde. Første del av arbeidet, forslag til indikatorer for kulturminner og kulturmiljø forelå sommeren 1997. Arbeidet er etterhvert blitt koblet til det indikatorprosjektet for hele miljøbyprogrammet som SFT har fått i oppdrag å lede. Utprøving av kulturminneindikatorene skjer som et ledd i dette prosjektet. Arbeidet med sikte på å finne fram til hensiktsmessige indikatorer for stedsforming vil bli videreført. Utvikling av indikatorer på områder som i hovedsak har kvalitative og vanskelig målbare egenskaper og i tillegg er meget kontekstavhengige, har vist seg å være uhyre komplisert. Det finnes få gode forbilder f. eks. fra indikatorutvikling på internasjonalt nivå. Det gjenstår å se hvorvidt vårt forslag til indikatorer fører fram til gode svar på denne utfordringen.

Analyseverktøy

I 1996 ble det i samarbeid med Fredrikstad kommune igangsatt et nøkkelprosjekt for å komme videre med utvikling av stedsanalyseverktøyet. Med Fredrikstad som eksempel er det utarbeidet en strukturanalyse som tar sikte på å identifisere og forklare endringer i bystrukturen og slik at analysen kan nyttes som middel til å prioritere mellom ulike planutfordringer. Metoden som ble utviklet av Asplan Viak i forbindelse med denne konkrete strukturanalysen, presenteres i et høringsnotat som ble sendt ut sommeren 1997.

3. Medvirke til å definere og følge opp nøkkelprosjekter.

Kulturminneoversikter - planarbeid

Miljøbyprogrammet og faggruppens arbeid har bidratt til å få temaet på dagsorden i miljøbyene. I alle byene er det igangsatt arbeid med å skaffe oversikt over kulturminner og kulturmiljøverdier. Både Tromsø, Bergen og Kristiansand er på ulike stadier i ferd med å få registreringsmaterialet og oversiktene konvertert til kommunedel-planer og innarbeidet i øvrige planprosesser.

Det er aktuelt å følge opp disse prosessene gjennom dokumentasjon av metodene som benyttes og erfaringene med den praktiske bruken. I Fredrikstad ble det i 1996 lagt et viktig grunnlag i den nye kommuneplanen for å ivareta kulturminne- og stedsformingshensyn. Dessuten er det som nøkkelprosjekt satt i gang arbeid med et handlingsprogram for kulturminner.

Middelalderarkeologi og byutvikling

Arbeidet i Miljøby Gamle Oslo berøres i vesentlig grad av både abstrakt middelalderhistorie og konkret middelaldersk bygrunn. Viktige oppgaver på disse feltene er dels arbeidet med å etablere et middelaldermuseum, dels å løse de overordnede vei-, areal- og utbyggingsspørsmålene slik at historiske strukturer og ruinområder kan overleve og berike bydelen. Samtidig legges det til rette for liv og aktivitet og gode bo- og miljøforhold for dagens beboere. I dette arbeidet er RA den viktigste medspilleren ut fra sitt faglige ansvar etter kulturminneloven, mens faggruppa i større grad bidrar mer generelt og holder seg orientert om arbeidet. Også sentrale deler av Bergen ligger på middelaldergrunn og det er igang et samarbeid mellom de to byene.

Informasjon - holdningspåvirkning - kompetanseoppbygging

Miljøbysentret Noahs ark som er etablert i Fredrikstad gir informasjon også om byggeskikk og kulturminner. I Tromsø er det igang arbeid med å få opprettet et lignende infosenter i 1997. Situasjonen i miljøbyene m.h.t. faglig kompetanse på området er under utvikling. Byantikvaren i Bergen er blitt knyttet nærmere til planleggingsprosessene gjennom sin nye status som egen linjeavdeling i Kommunalavdeling Byutvikling, på linje med plan-, byggesak- og boligavdelingene.

I Kristiansand er byarkitektens byantikvarfunksjon styrket med en engasjementstilling, og i Tromsø er det som et nøkkelprosjekt startet en prosess med opprettelse av byantikvarkontor, med tilsetting av leder og ellers med overføring av relevante eksisterende stillinger.

Studiereise

Høsten 1996 arrangerte faggruppen en ukes studietur til Tyskland for å studere kulturminnevern og byforming i Rothenburg, Dinkelsbuhl, Nørdlingen, Heidelberg, Freiburg og Karlsruhe. På turen ble det gjennomført befaringer, møter og holdt orienteringer av lokale fagfolk i flere byer som på bakgrunn av sin spesifikke historiske arv har håndtert kulturmiljø-, stedsforming- og miljøutfordringene på ulike måter. Turen var et ledd i en av faggruppens generelle oppgaver; å holde seg orientert om viktige prosjekter og erfaringer fra andre land og ga en rekke ideer og inspirasjon for videre arbeid, bl. a. med nøkkelprosjekter i miljøbyene. Faggruppen har utarbeidet og distribuert en omfattende rapport fra studiereisen.

3. Erfaringer og utfordringer

Kapasiteten i byene er trolig den viktigste hindringen for framdriften på dette arbeidsfeltet. Faggruppeseminarene som har vært rettet mot konkrete problemstillinger har gitt stort faglig utbytte. Ut over dette har ikke byene eller de andre faggruppene i særlig grad benyttet faggruppen som ressurs i sitt miljøbyarbeid. Fagfeltet i seg selv byr på vanskeligheter. God stedsforming, integrert kultur- og miljøforvaltning, tilstrekkelig og praktisk fundert vern av kulturminner og høy estetisk kvalitet i nye bygg og anlegg lar seg ikke styre bare gjennom bastante sjekklister eller lovgivning, men kan oppnås når slike hjelpemidler kombineres med tilgjengelig fagkompetanse og gode samarbeids-prosesser. På dette området blir det derfor faggruppens oppgave dels å arbeide med redskaper og basismateriale som er nødvendige som ingredienser i slike gode prosesser, dels å beskrive krav til kompetanse, innhold og framgangsmåter i prosessene.

En annet og sentralt problem er knyttet til forholdet mellom sentralt faglig utviklingsarbeid og det lokale ansvar for de aktuelle prosessene som pågår kontinuerlig gjennom planlegging, utbyggingsvedtak og byggesaksbehandling i kommunene. Måloppnåelse er avhengig av en sterk lokal politisk vilje til å belyse ethvert vedtak ut fra omforente, men ofte lite konkrete målsettinger, som både skal vurderes sammen med økonomiske rammer og mer konkrete mål og miljøkrav. Tendensen til at ulike oppfatninger av kvalitative begreper som stygt/pent, god/dårlig miljøtilpassing, stor/liten bevaringsverdi o.l. tillegges samme vekt, byr også på problemer. Å gi entydige fasitsvar på slike spørsmål er også langt på vei umulig, selv om pågående arbeid med å utvikle tydelige kriterier for verneverdi er skritt i riktig retning. Arbeidet med veiledningsmateriale i tilknytning til de nye bestemmelsene om estetikk i PBL og konkrete krav til kompetent begrunnelse for estetiske vurderinger er et annet. I tillegg vil utvikling av KU-redskapet, krav om alternative løsninger mv. også ha positive virkninger.

Hovedutfordringen for faggruppen er å fortsette arbeidet med å synliggjøre hvilke verdier som ligger i kulturmiljøet og gode fysiske omgivelser og konkretisere hvordan disse kvalitene kan ivaretas på en god måte i byutviklingen. En særlig utfordring er knyttet til integreringen av disse verdiene i andre sektorers og faggruppers arbeid.

4. Arbeidsoppgaver framover

Det er viktig å videreføre arbeidet innefor området stedsforming og kulturminner. Det er behov for å knytte arbeidet sterkere til de tre første faggruppene med sikte på å integrere Riksantikvarens ansvarsområde i arbeidet med bystruktur og områdeutvikling. Riksantikvaren/faggruppen bør ivareta en faglig rådgivende og pådrivende rolle i utviklingsarbeidet fram mot år 2000 spesielt på følgende to områder:

1. Utarbeidelse av enkle kartfestede oversikter over kulturminner og kulturmiljøer i byområdene.
2. Innarbeidelse av temaet stedsforming og kulturminner i faggruppene ATP, Sentrumsutvikling og Byboliger og lokalsamfunn.

Andre aktuelle oppgaver er:

• Videreutvikle og utprøve metodeverktøy, bl. a. stedsanalyser og miljøindikatorer, med sikte på konsekvensvurderinger innenfor stedsforming og kulturminner.
• Formidle erfaringer og eksempler på gode metoder og resultater innenfor satsingsområdet
• Holde kontakt med miljøbyenes nøkkelprosjekter som er knyttet til stedsforming og kulturminner, og ha spesielt faglig oppfølgingsansvar for enkelte prosjekter
• Definere kunnskapsbehov og igangsette utredningsprosjekter på fagområdet.

Det viktigste arbeidet gjøres i den enkelte miljøby. Erfaringene vedrørende metoder, resultater og virkemiddelbehov vil danne grunnlag for det faglige utviklings- og formidlingsarbeidet. Det bør i økende grad tas sikte på utvikling av generelt anvendbare planleggings- og miljøutviklingsverktøy, formidling til andre byer og kobling til det ordinære forvaltningsapparatet. Arbeidet med de ulike oppgavene bør fordeles mellom sentrale, regionale og lokale myndigheter ut fra deres respektive ansvarsområder.

Lagt inn 18. februar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen