2 Det prinsipielle utgangspunktet: Ytringsfriheten

I Norge er utgangspunktet at man kan ytre seg fritt. En ytring skal verken sensureres i forkant eller møtes med sanksjoner i etterkant. Ytringsfriheten har sin forankring både i Grunnloven og i bindende folkerettslige instrumenter til vern av menneskerettighetene.3)

Man sier gjerne at en vid ytringsfrihet er en forutsetning for et levende demokrati. Ytringsfriheten stimulerer til deltakelse i samfunnsdebatten. Den er nødvendig for at vi skal få frem kritikk og meningsytringer, særlig når det gjelder spørsmål om bruk og prioritering av fellesskapets ressurser. For folkevalgte er en vid ytringsfrihet av særlig betydning. Deres funksjon i et representativt demokrati tilsier mulighet for aktiv dialog med velgere og parti.

Enkelte ganger må imidlertid hensynet til det frie ord vike til fordel for vern av interesser som i det konkrete tilfelle veier tyngre. Såvel offentlige som private interesser kan tilsi at ytringsfriheten i visse tilfeller begrenses. Reglene om taushetsplikt utgjør de viktigste og mest absolutte begrensninger av ytringsfriheten. Den som pålegges taushetsplikt er, under straffansvar, fratatt retten til å ytre seg fritt om de aktuelle spørsmålene.

Regler om taushetsplikt er ikke alltid krystallklart utformet. I tilfeller hvor det oppstår tvil om hvor langt en slik regel gjelder i et konkret tilfelle, vil hensynet til ytringsfriheten komme inn som tolkningsmoment. Høyesterett har flere ganger uttalt at bestemmelser som griper inn i ytringsfriheten må tolkes med Grunnloven § 100 som "bakgrunn og rettesnor". Det innebærer at hvis domstolene finner at et utsagn går inn under denne ytringsfriheten, eller hvor det er tvil om hvor langt en taushetspliktregel rekker, vil straffebestemmelsen - her regelen om taushetsplikt - ofte tolkes innskrenkende.

Vurderingen av taushetspliktens rekkevidde vil også ta hensyn til hvor viktig ytringsfriheten er i den konkrete sammenhengen. Dersom det for eksempel avsløres at en sosialhjelpsmottager har svindlet til seg store beløp fra kommunen vil den enkelte folkevalgte ha taushetsplikt om forhold som kan røpe dennes identitet. Annerledes ville det blitt dersom rådmannen i en kommune urettmessig hadde forsynt seg av kommunens midler. Det ville ikke være i strid med taushetsplikten å røpe dennes navn4) .

Ytringer på "det politiske området" står i en særstilling. Disse nyter et større vern mot inngrep gjennom lovgivning enn andre ytringer. I en høyesterettsdom heter det:

" Lovgiver har en viss adgang til, gjennom en avveining av hensynet til ytringsfriheten mot hensynet til andre beskyttelsesverdige interesser, å gjøre begrensinger i ytringsfriheten. Men nettopp fordi vi befinner oss i kjerneområdet for ytringsfriheten vil adgangen til å beskjære denne være meget begrenset."5)