7.1 Generelt

Brudd på taushetsplikt kan få flere konsekvenser. Her gjennomgås noen av de mest aktuelle.

7.1.1 Straff

Den mest aktuelle formen for reaksjon ved brudd på lovbestemt tjenestemessig taushetsplikt er straff. Den alminnelige strafferegelen finnes i straffeloven § 121. Her er strafferammen normalt fengsel inntil 6 måneder. I tilfeller hvor den folkevalgte begår et taushetsbrudd i den hensikt å skaffe seg selv eller andre en uberettiget vinning kan fengsel inntil 3 år anvendes. Etter straffeloven § 121 er det et vilkår at bruddet på taushetsplikt skjer forsettlig eller grovt uaktsomt. Ved dette trekkes en grense mot vanlig "simpel" uaktsomhet. Slike overtredelser er ikke gjort straffbare. Man har imidlertid likevel brutt sin taushetsplikt og kan eventuelt møtes med krav på erstatning.

Det er også egne regler om straff i sikkerhetsloven § 31. Brudd på taushetsplikt som følger av gyldig gradering kan straffes med fengsel i inntil ett år, med mindre strengere straffebud kan anvendes.

Det må understrekes at det ikke i seg selv er straffbart å komme med uttalelser som av andre oppfattes som illojale eller uønskede. Ofte vil imidlertid folkevalgte som kommer med slike utspill bli møtt med beskyldninger om illojalitet, og kanskje også lovbrudd, fra andre i og utenfor egen partigruppe. Slikt kan være svært belastende. I praksis vil nok ofte lokale kulturer for hva som bør og kan røpes sette sitt preg også på nye folkevalgte representanter. Slike lokale "skikk og bruk"-regler om hva som er god tone for en folkevalgt kan være mer normerende enn en lovbestemmelse. Selv om de folkevalgte ikke har noen plikt til å gjøre seg "upopulære" lokalt, kan det minnes om at det tross alt er folket man representerer. Folket vil ofte ha et ønske og et legitimt behov for at uenighet og ulikheter belyses og kjøres frem i offentlighetens lys. Den enkelte folkevalgte bør derfor ikke bidra til hemmeligholdelse av opplysninger og meninger som allmennheten helt klart bør få kjennskap til. I visse tilfeller kan det være på sin plass å ofre "husfreden" for å få fakta på bordet!

7.1.2 Rettighetstap - fradømmelse av retten til å fungere som folkevalgt

Hjemmelen for fradømmelse av retten til å inneha offentlig stilling følger av straffeloven § 29 nr. 1. Denne regelen gjelder også for folkevalgte i kommuner. I tillegg til andre vilkår som må være oppfylt må det her være begått en straffbar handling. Man kan ikke fradømmes stillingen som egen sak, dette er en form for rettighetstap som kommer som en reaksjon på en straffbar handling. Reaksjonen vil derfor komme som tillegg, eller alternativ til, annen straff. Hvis en folkevalgt ikke viser vilje til å respektere taushetsplikten, kan dette være nødvendig for å hindre fortsatt ulovlig informasjonsspredning.

Rettighetstap skal altså idømmes av domstolene. Etter kommuneloven § 15 nr. 3 er kommunestyret selv gitt kompetanse til å suspendere folkevalgte, bl.a. når det er reist tiltale eller utferdiget siktelse mot en folkevalgt for brudd på reglene om taushetsplikt. Slik suspensjon gjelder imidlertid bare til saken er endelig avsluttet.

7.1.3 Erstatningsansvar

Ulovlig spredning av taushetspliktbelagte opplysninger kan også medføre erstatningsansvar. En ytring som påfører kommunen et tap, vil kunne føre til at den folkevalgte blir ansvarlig overfor kommunen etter den alminnelige skyldregelen. Den folkevalgte kan også bli erstatningsansvarlig overfor private dersom han sprer taushetsbelagt informasjon som gjelder disse. Vilkåret for slikt ansvar er at den skadelidte er påført et økonomisk tap. Erstatning kan komme på tale selv om man ikke har pådratt seg noe straffansvar:

a. For det første kan det være at straff ikke kan idømmes selv om straffebudet objektivt sett er overtrådt (den folkevalgte har spredt taushetsbelagt materiale). Det kan for eksempel tenkes hvor skyldkravet ikke er oppfylt. Etter straffeloven § 121 er brudd på taushetsplikt bare straffbart hvis dette er gjort forsettlig eller grovt uaktsomt. Simpel uaktsomhet er da ikke tilstrekkelig for at noen kan straffedømmes, det er imidlertid nok som grunnlag for erstatningsansvar.

b. Det kan videre tenkes i tilfeller hvor opplysningene som spres ikke er underlagt straffesanksjonert taushetsplikt. Man kan imidlertid bli erstatningsansvarlig for økonomiske tap som man påfører andre ved forsettlig eller uaktsom klanderverdig opptreden, selv om denne ikke er straffbar.

Fotnoter:

1. Lov om behandlingsmåten i forvaltningssaker. Lov av 10. februar 1967.
2. Om disse spørsmålene se nærmere Ot.prp. nr. 20 (1998-99) sidene 12-19.
3. I Grunnloven finner vi ytringsfriheten vernet i § 100. I tillegg er ytringsfriheten vernet gjennom Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) art 10. Og videre i FN sin konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art 19. Disse er gjort til del av norsk rett ved: Lov om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven). Lov av 21. mai 1999 nr. 30.
4. Se til illustrasjon Sivilombudsmannens melding fra 1997 på side 120.
5. Se Retstidende 1997 side 1821.
6. Se Retstidende 1989 side 1363.
7. Lov om offentlighet i forvaltningen. Lov av 19. juni 1970 nr. 69.
8. Lov om kommuner og fylkeskommuner. Lov av 25. september 1992 nr. 107.
9. Almindelig borgerlig Straffelov. Lov av 23. mai 1902 nr. 10.
10. Lov om ligningsforvaltning. Lov av 13. juni 1980 nr. 24.
11. Lov om sosiale tjenester m.v. Lov av 13. desember 1991 nr. 81.
12. Lov om barneverntjenester. Lov av 17. juli 1992 nr. 100.
13. Sivilombudsmannens praksis finnes i egne årsmeldinger. Disse er enkle å finne frem i, ved at de er inndelt etter tema. Disse er tilgjengelige i de fleste bibliotek. Av litteratur kan særlig nevnes Woxholt, Forvaltningsloven med kommentarer, 4 utg, 1999. Denne boken gir en oppdatert fremstilling av disse reglene, med henvisning til annet relevant stoff.
14. Om disse spørsmålene se nærmere i Ot.prp. nr. 3 (1976-77) side 36 og 157.
15. Se for eksempel lov av 16. januar 1998 nr. 6 § 1 og lov av 27. november 1992 nr. 109 § 5.
16. Nærmere om disse spørsmålene i KRD-rundskriv H-20/98 "Om ytringsfridom og lojalitetsplikt for tilsette i kommunar og fylkeskommunar".
17. KRD-rundskriv H-20/94, inntatt i Bernt/Overå, Kommuneloven med kommentarer1997 på side 294-295.
18. Lov om forebyggende sikkerhetstjeneste. Lov av 20. mars 1998 nr. 10. (Ikke i kraft.)
19. Gitt ved Kongelig resolusjon 16. mars 1972. Oppheves når den nye sikkerhetsloven trer i kraft.