6 Regionale utviklingsprogram

6.1 Ein framtidsretta utviklingspolitikk må formulerast regionalt

Formålet med regionale utviklingsprogram er å få til ein meir effektiv politikk med meir forpliktande koplingar mellom planar forankra i utfordringane og vilkåra for kvar region, og bruk av verkemiddel. Mål og strategiar er formulerte på fylkesnivå, men i tråd med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken.

Regjeringa ønskjer eit meir heilskapleg regionalt utviklingsarbeid i fylka, kor fleire verkemiddel etter kvart blir sett i samanheng. Regjeringa ønskjer å leggje opp til ein best mogleg samordning og forenkling av planprosessane.

I mange fylke er det i dag fleire ulike planprosessar. Fylkesplanar og fylkesdelplanar og strategiske næringsplanar blir alle reviderte kvart fjerde år. Dei regionale utviklingsprogramma skal bygge på og samordnast med desse systema. Programma vil ha form av årlege framlegg frå fylkeskommunen om korleis fylka vil bruke dei verkemidla som står til disposisjon til regionalpolitiske formål. I innhald vil programma ha mykje til felles med dei årlege rulleringane av handlingsprogramma til strategisk næringsplan. Prosessen med regionale utviklingsprogram vil bli meir forpliktande for partane enn dei tidligare prosessane. Frå 1997 vart det innført ein moglegheit til overføring av midlar mellom dei to nemnte kapitla. Dei regionale utviklingsprogramma blir dermed ei utviding og vidareføring av dei tilretteleggjingsprogram som fylka allereie har utarbeida årleg sidan 1995.

Fylkeskommunane skal i utarbeidinga av utviklingsprogramma samarbeide nært med regionale styresmakter, arbeids- og næringsliv. For å få ei god samordning mellom folkevalde og ulike statlege styresmakter på fylkesnivå er det viktig at fylkesmannen tar aktivt del i arbeidet. For å sikre samsvar med nasjonale mål i distrikts- og næringspolitikken vert det lagt opp til sentral godkjenning av programma. Kvart fjerde år skal det vere ein breiare gjennomgang samordna med revisjonen av fylkesplanen.

Internasjonalt er det først og fremst regionalpolitikken i EU som set regionale utviklingsprogram i system. Også i Noreg har vi samla viktige røynsler gjennom frifylkeforsøka, det førebuande arbeidet med målområde 6 i tilknyting til medlemskapsforhandlingane med EU, programorganiseringa av dei tilretteleggjande verkemidla, INTERREG og arbeidet med næringsstrategiar for Nord-Noreg.

I ei fråsegn frå Kommunenes Sentralforbud vert det streka under at fylkeskommunen si rolle som regional utviklings- og samordningsaktør bør styrkjast. Ut frå røynsler med frifylkeforsøka, Opplandsmodellen og andre prosjekt i fylka peikar KS på at koplinga mellom planar og verkemiddelbruk er ei hovudutfordring. Det vert streka under at dei ulike partane i privat og offentleg sektor må bli involvert i planlegging og gjennomføring for å få dette til, med fylkeskommunen som hovudaktør. KS strekar også under fylkeskommunen si viktige rolle i internasjonalt samarbeid. Etter Regjeringa sitt syn er satsinga på regionale utviklingsprogram i tråd med KS sine ønskemål.

Boks 6.1 Regionalpolitikk i EU Strukturfonda er hovudinstrumentet i EUs regionalpolitiske satsing på fellesskapsnivå og utgjer også tunge og ofte dominerande delar av regionalpolitikken i kvart medlemsland. Strukturfonda inneheld fire fond: det regionale utviklingsfondet, sosialfondet, utviklings- og garantifondet for landbruket og fondet for utvikling av fiskeria. Det samla budsjettet for strukturfonda i perioden 1994-99 vart før utvidinga frå 12 til 15 medlemmer fastsett til 1.170 milliardar kroner. Midlane frå strukturfonda går inn i såkalla målområde. Det er sju målområde, av dei er fire regionalpolitiske: Målområde 1 - utvikling og strukturendring i regionar der utviklinga heng etter Målområde 2 - omstilling i regionar som er alvorleg utsette for industriell tilbakegang Målområde 5b - tilrettelegging for utvikling og strukturtilpassingar på landsbygda Målområde 6 - tilrettelegging for utvikling i område med grisgrendt busetnad Målområda 1 og 6 er høgast prioriterte når det gjeld økonomisk innsats frå EU. Målområde 1 finn vi i hovudsak i dei fattigare EU-landa i sør og i Irland, men det finst målområde-1-regionar i alle EU-land med unntak av Sverige, Finland, Danmark og Luxembourg. Målområde 6 vart etablert som eit resultat av medlemskapsforhandlingane mellom EU og Sverige, Finland og Noreg. I Sverige og Finland dekkjer målområde 6 store delar av territoriet, men mindre delar av folket. Sverige og Finland har også store mål-2- og 5b-område. Strukturfonda har stor tyngd og verkar derfor sterkt inn på utviklinga av den nasjonale regionalpolitikken i EU-landa. Når ein i mange EU-land satsar på regionale utviklingsprogram, partnerskap og klarare kopling mellom plan og verkemiddelbruk, skjer det ofte som ei følgje av nasjonal tilpassing til EUs regionalpolitiske modell. EU-medlemskapen vil føre til store endringar i finsk og svensk regionalpolitikk. Sentralt i omlegginga av regionalpolitikken i Sverige og Finland står innføringa av strukturfondsprogram i mål-2-, mål-5b- og mål-6-områda. Mål-6-programma som er utvikla, er dei tyngste satsingane. Det finske mål-6-området har 840 000 innbyggarar, og programmet har eit omfang på 10,6 mrd. NOK over fem år. 3,7 mrd. NOK kjem frå EU. Midlane skal brukast til 26 verkemiddel innanfor tre innsatsområde. Innsatsen frå strukturfonda svarar til 136 % av den nasjonale regionalpolitiske innsatsen i det finske mål-6-området. Det svenske mål-6-området har 449 000 innbyggarar. Programmet har eit omfang på 5,1 mrd. NOK over fem år, av dette kjem 2,0 mrd. NOK frå EU. Midlane skal brukast til 29 verkemiddel innanfor fem innsatsområde. I det svenske mål-6-området svarar midlane frå strukturfonda til 47 % av den nasjonale regionalpolitiske innsatsen. Målsetjingane for dei to programma er relativt like: Dei skal medverke til å skape nye arbeidsplassar og til å auke verdiskapinga slik at BNP per innbyggar nærmar seg landsgjennomsnittet. Både på det overordna nivået og for kvart verkemiddel er det formulert klare mål, som oftast kvantifiserte og godt skikka for evaluering. I Finland er viktige landbrukstiltak bygde inn i programma, mens arbeidsmarknadstiltak og tiltak retta mot fiskeria har om lag same relative omfanget i dei to programma. I det finske programmet finn vi òg investeringsverkemiddel retta mot enkeltbedrifter, mens det svenske programmet legg større vekt på prosjektstønad. Det påverkar også gjennomføringa. Der bedriftene er sentrale aktørar i Finland, er kommunane meir sentrale i Sverige. Når det gjeld organiseringa av programma, har begge Styringskomité som øvste organ, slik det er lagt opp til i EUs regelverk. Komiteen har vel 30 medlemmer i begge land, med representasjon frå EU, fleire departement, dei aktuelle regionane og ein del organisasjonar. På det neste nivået finn ein Regional beslutningskomité. Her er det store ulikskapar mellom landa. Både Sverige og Finland har valt løysingar som ligg nær opp til forvaltningssystemet for den nasjonale regionalpolitikken. Mål-6-programma påverkar gjennomføringa av den nasjonale regionalpolitikken på fleire måtar. For det første set sjølve planleggingssystemet med partnerskap og fleirsektoriell samfinansiering auka krav til samarbeid. Programma har kvantifiserte mål og krav til evaluering. Det regionale nivået har fått større innverknad på ressursbruken. (Sjå også boks 6.3 om norske røynsler frå mål 6-arbeidet)

6.2 Ei sterkare kopling mellom plan og verkemiddel er nødvendig for å få betre effekt ut av det regionale utviklingsarbeidet

Det har lenge vore slik at viktige verkemiddel i regionalpolitikken blir delegerte til fylkeskommunane. Vi har òg lange tradisjonar i regional planlegging på fylkesnivå. Eit viktig mål for fylkesplanlegginga har vore å få til ei utvikling av kvart fylke bygd på politiske prioriteringar gjorde på fylkesnivå, i samsvar med nasjonale overordna mål for samfunnsutviklinga.

Slik Regjeringa ser det, er det nødvendig å gi fylkesnivået meir handlefridom til å formulere eigne utviklingsstrategiar. Ei satsing på regionale utviklingsprogram gir fylkesnivået ein slik rett. Det fører til ein regional utviklingspolitikk som i større grad er basert på måla og prioriteringane til regionane sjølve, auka vektlegging av partnerskap mellom styresmakter, FoU-institusjonar og næringsliv, og ei sterkare kopling mellom planar og verkemiddel. Fylkeskommunane, som folkevalde organ på fylkesnivå, vil få ei sentral rolle i utforminga av dei regionale utviklingsprogramma. Representantar for arbeids- og næringsliv må og trekkast med, saman med statlege sektorstyresmakter på regionalt nivå. For å få ei god samordning mellom folkevalde og ulike statlege styresmakter på fylkesnivå er det viktig at fylkesmannen tar aktivt del i arbeidet.

Ein tilbakevendande konklusjon frå fleire evalueringsstudiar gjorde mellom anna av Vestlandsforskning, Møreforskning, NORUT og Norsk institutt for by- og regionforsking (NIBR) er at det er for dårleg kopling mellom planar og verkemiddelbruk. Evalueringane syner at systemet i dag med strategisk næringsplanlegging og delplanar for næringsutvikling innanfor fylkesplansystemet gir for svak effekt. Det kjem av at planane og strategiane ikkje blir følgde opp på ein bindande måte i konkrete tiltak og prosjekt, med fordeling av oppgåver, ansvar, tidsplan og finansiering. Dersom dette ikkje er på plass, har planane ein tendens til å bli for urealistiske og uforpliktande. Forskinga viser at dette reduserer i sin tur interessa hos partane som er med i planprosessane, fordi det er liten grunn til å bruke tid og ressursar på å vere med på å utarbeide planar når tiltaka ikkje blir følgde opp med tilstrekkelege økonomiske ressursar. Særleg når det gjeld å skape forankring og medverknad i det regionale og lokale næringslivet, er dette viktig.

Det blir viktig å få ei systematisk evaluering av korleis ressursane blir nytta, og auke kravet til avkastning av verkemidla. Ved å styrke dialogen mellom forvaltningsnivåa ønskjer departementet ikkje berre å stimulere regionane til å medverke meir aktivt i å finne fram til og utløyse dei mange potensiala for næringsutvikling som eksisterer i regionane, men òg setje større krav til at regionane medverkar aktivt til si eiga utvikling.

Samla sett gir dette ikkje berre meir effektiv og reell planlegging, styring og verkemiddelbruk, det gir òg grunnlag for meir pålitelege vurderingar og betre høve for næringslivet til å få løyst dei mest prioriterte oppgåvene på regionalt og lokalt nivå. Dermed aukar også utsiktene til å stimulere sysselsetting og verdiskaping i dei aktuelle regionane, baserte på føresetnader, mål og strategiar i kvar region. Dette betrar også utsiktene til å nå dei nasjonale distrikts- og regionalpolitiske målsetjingane. I utkantfylka skal programmet innehalde ein eigen utkantstrategi.

Boks 6.2 Frifylkeforsøka Gjennom frifylkeforsøka som vart sette i gang i slutten av 1980-åra og byrjinga av 1990-åra, har ein hausta fleire lærdommar når det gjeld å få til betre samhandling på regionalt nivå mellom statlege og fylkeskommunale etatar. Frifylkeforsøka i Aust-Agder og Nordland viste at etableringa av eit felles næringsfond av SND/KAD-midlar, BU- og AMO-midlar, felles etatssjefskollegium samansett av fylkeskommunane og dei statlege etatane på fylkesnivå, og eit felles plandokument for desse aktivitetane, har ført til tett samhandling mellom dei ulike aktørane og ei tett kopling mellom strategiske planar og dei ymse statlege og fylkeskommunale verkemidla. Evalueringane som Møreforskning og høgskulen i Volda har gjennomført, syner at utfallet har vorte ein betre samordna og koordinert politikk retta mot næringsutvikling. Gjennom forsøka sette begge fylka i verk store endringar i den politiske og administrative organiseringa, og det vart introdusert nye samarbeidsformer. Spesielt har etableringa av etatssjefskollegiet som eit aktivt strategisk styringsorgan vore viktig for samarbeidet. I forsøk av denne typen er det lett for leiarane å vere vakter for sine eigne sektorinteresser, og dette hindrar ofte samarbeid. I desse forsøka greidde ein å overvinne slike hinder. Evalueringsstudiane til Møreforskning syner at resultata av dette samarbeidet var gode. Til dømes viser brukargranskinga for AMO i 1994 at dei to frifylka får svært god brukarvurdering som produsentar av arbeidsmarknadsopplæring. Frifylka er klart betre enn gjennomsnittet, og for sentrale indikatorar mellom dei 30 % beste av fylka.

Det er òg store positive skilnader mellom frifylka og fylke ein kan samanlikne med når det gjeld lærdommar for næringsutvikling, utdanning, kompetanseheving og arbeidsmarknadspolitikk. Ei viktig årsak til dette er at ein i frifylkeforsøka hadde eit anna og tettare kontaktmønster mellom aktørane.

Røynslene med strategisk næringsplanlegging (SNP) var også jamt over meir positive for frifylka. Grunnen til det var mellom anna at sektorsamhandlinga i desse fylka var betre, og dermed kunne SNP brukast til eit meir aktivt styringsinstrument for fylka. Frifylka gjorde det også monaleg betre både når det galdt å innfri dei interne måla fylka sette seg, og dei eksterne måla som sentrale styresmakter hadde formulert.

Evalueringsstudien frå Møreforskning viser generelt at røynslene frå frifylkeforsøka på kort sikt ikkje gir grunnlag for store reformer i forvaltninga, men dei er nyttige for utviklinga av frivillig samarbeid og samhandling på fylkesnivå og for utviklinga av partnerskap mellom offentlege og private aktørar.

Boks 6.3 Norske røynsler frå mål-6-arbeidet Forhandlingane med EU førte til nokre viktige avklaringar på det regionalpolitiske området ved ein eventuell norsk medlemskap. Eit viktig element var etablering av mål-6-område for dei fire nordlegaste fylka. På grunn av knappe tidsfristar i EU-systemet og ønsket om å kunne dra nytte av midlar frå strukturfonda raskast mogleg ved ein eventuell medlemskap, vart det i juli 1994, etter avtale med Sametingspresidenten og dei aktuelle fylkesordførarar og fylkesmenn, vedteke å starte planlegginga av eit felles mål-6-program for dei fire nordlegaste fylka. Planlegginga var delt i to fasar. Den første fasen gjekk fram til folkeavrøystinga om norsk EU-medlemskap i slutten av november. Til då skulle hovudmål og strategiar vere avklarte og aktuelle innsatsområde peikte ut. Den andre fasen skulle strekkje seg frå desember 1994 til utgangen av mars 1995. I denne fasen skulle verkemidla konkretiserast og gjennomføringsorganiseringa avtalast. Trass i den kontroversielle karakteren ved EU-saka var dei regionale aktørane i arbeidet, særleg fylkeskommunane, aktivt og entusiastisk engasjerte i arbeidet med å få fram den strategiske delen av mål-6-planen. Endå om ein ikkje kom langt med konkretiseringsfasen, vart det uttrykt ønske fråfleire kantar om at den positive prosessen ein var i gang med, burde førast vidare i ei eller anna form. Slike ønske kom særleg frå mål-6-området i Nord-Noreg. Arbeidet som vart lagt ned i mål-6-planen, har seinare vore eit viktig grunnlagsmateriale for fylkesplanane i dei involverte fylka. Også ein del av deltakarane frå departementa uttrykte at røynslene frå strukturfondsarbeidet var positive, og at det kunne vere av interesse å sjå på utsiktene til vidare arbeid langs denne linja. I ein evalueringstudie gjennomført av Nordlandsforskning gjekk det fram at dei som hadde vore med, meinte ein burde ta sikte på å gjennomføre regionale utviklingsplanar av mål-6-liknande type i Noreg. Det vart peikt på at problemet med plansystemet i dag er at ein planlegg for mykje av det som andre skal gjere, og at det er for dårleg samsvar mellom planansvar og gjennomføringsansvar. Her hadde mål-6-planlegginga eit betre utgangspunkt fordi det var kopling mellom planprosessar og ressursallokering. Det var òg ei vanleg oppfatning, også hos dei statlege representantane, at det er positivt med samarbeid over sektor- og regiongrenser. Skal programma fungere, er det likevel nødvendig at ein set krav og får i stand bindande avtalar.

6.3 Dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla er kjernen i regionale utviklingsprogram

Regionale utviklingsprogram omfattar i første omgang delar av verkemidla under den smale regionalpolitikken. I statsbudsjettet for 1995 opna Kommunal- og arbeidsdepartementet for større fleksibilitet og større handlefridom i bruken av dei tilretteleggjande verkemidla i statsbudsjettet, det vil seie stønad retta mot grunnlagsinvesteringar og tiltaksarbeid. Fylkeskommunane har både i 1995 og 1996 levert eigne program for bruken av desse midlane. Programma styrer bruken av midlane og har gitt fylkeskommunane høve til å forankre konkret verkemiddelbruk i dei overordna måla og strategiane i fylkesplan og strategisk næringsplan.

Innanfor rammene av ein nasjonal og heilskapleg nærings- og regionalpolitikk har fylka ansvaret for å dra opp strategiske mål for næringslivet og for å utvikle det lokale næringsgrunnlaget. Verkemiddel forvalta av SND-systemet er viktige reiskapar i dette arbeidet. Det regionale apparatet i SND er under utvikling. Som det går fram av St.meld. nr. 2 (1995-96), "Revidert nasjonalbudsjett", legg Regjeringa opp til at fylkeskommunane kan gjere avtalar med SND om etablering av SND-kontor i det aktuelle fylket. Slike avtalar skal bygge på dei same prinsippa som avtalen mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune, etter desse kriteria:

• Avtalen skal basere seg på frivillig medverknad. SND og fylkeskommunen skal vere samde om avtalen.
• Fylkesplanen og den fylkeskommunale strategiske næringsplanen skal vere retningsgivande for verksemda til kontoret i den grad dette ikkje er i strid med overordna mål og strategiar for SND, som i sin tur skal bygge på nasjonale mål i nærings- og regionalpolitikken.
• SND skal ha instruksjonsmakt over kontorleiaren, som har avgjerdsmakt i enkeltsaker innanfor gitte fullmakter.

Avtalen mellom SND og Nord-Trøndelag fylkeskommune bygger vidare på ein del viktige prinsipp frå fleirtalsmodellen frå utvalet som vurderte den regionale organiseringa av SND, det såkalla Steine-utvalet. Eit viktig prinsipp er den klare ansvarsdelinga mellom fylkeskommunane og SND og den forenklinga dette fører til for næringslivet, som får éin stad å vende seg når det gjeld verkemiddelapparatet. Ansvarsdelinga gjer at fylkeskommunen får eit ansvar på strategisk nivå for bruken av dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla. Den retningsgivande rolla til planapparatet i modellen frå Nord-Trøndelag strekar under verdien av dette strategiske ansvaret. Fleirtalet i Steine-utvalet uttalte at dette strategiske ansvaret fører til at fylkeskommunane får ansvaret for å utarbeide utviklingsprogram, der det høyrer med å prioritere mellom dei bedriftsretta og tilretteleggjande verkemiddeltypane og å gi strategiske føringar på verkemiddelbruken. Desse utviklingsprogramma skal sendast Kommunal- og arbeidsdepartementet, som i samråd med Næringsdepartementet og SND tilpassar programma i høve til nasjonal politikk og strategiar.

Frå og med 1997 har ein utvida ordninga med regionale program frå å gjelde berre dei tilretteleggande verkemidla til også å omfatte distriktsutviklingstilskotet. I dei fylka som vel Nord-Trøndelagsmodellen, blir distriktsutviklingstilskotet forvalta av eit lokalt SND-kontor. Mogelegheita til å la det regionale utviklingsprogrammet omfatte også distriktsutviklingstilskotet, gjeld både dei fylka som vel Nord-Trøndelagsmodellen, og dei som vel å halde fast ved ordninga i dag. For å kunne sjå dei to innsatstypane i samanheng og på beste måten tilpasse innsatsen til utfordringane i kvart fylke, har fylkeskommunane fått høve til å overføre inntil 20 % av midlane mellom dei to budsjettpostane.

Av dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla på budsjettet for Kommunal- og arbeidsdepartementet er dei tilretteleggjande midla og distriktsutviklingstilskotet dei tyngste og dei som høver best til å bli forvalta gjennom regionale utviklingsprogram. Men det er høve til å sjå også andre delar av verkemiddelbruken i samanheng med dei regionale utviklingsprogramma. Regjeringa vil understreke at det ikkje er aktuelt å endre dagens budsjettmessige ansvarsdeling mellom sektorane, men at sektorane har mykje å hente på å samarbeide betre. For å fremme slikt samarbeide vil Kommunal- og arbeidsdepartementet stille auka midlar til rådvelde for programma. Særleg viktig er dette i dei fylka der det er store utkantområde. I desse fylka skal programma innehalde ein eigen utkanstrategi.

6.4 Regionale utviklingsprogram opnar for ein regionalt forankra utviklingspolitikk i alle fylke

Regjeringa meiner at etableringa av fylkesvise SND-kontor er ei klar styrking av arbeidet med næringsutvikling på det regionale nivået. Fylkeskommunen og SND-kontoret utgjer saman eit sterkt miljø på fylkesnivå i arbeidet for kompetanseheving, omstilling og nyskaping i næringslivet. SND-kontora forvaltar eit breitt spekter av verkemiddel overfor næringslivet i fylket. SND-kontoret vil stå sentralt når den bedriftsretta delen av dei regionale utviklingsprogramma skal setjast ut i livet. SND-kontoret med sin kompetanse vil ta stilling til om den einskilde bedrift som søkjer skal få støtte.

Det strategiske ansvaret til fylkeskommunen for utviklinga i fylket gjeld også dei andre verkemidla som SND-kontoret forvaltar. Dei regionale utviklingsprogramma skal derfor også gi føringar på bruken av dei.

For fylke utanfor det distriktspolitiske verkeområdet byr etablering av SND-kontor på fordelar. For næringslivet i desse fylka vil det seie at verkemiddelapparatet kjem nærare. Eit lokalt SND-kontor har betre utgangspunkt for å få god kjennskap til det lokale næringslivet. For fylkeskommunane opnar det for utsikter til å vere med og leggje premissar for næringsutviklinga i fylket. Også for desse SND-kontora skal dei fylkeskommunale planane leggje føringar på bruken av verkemidla. På same måten som for fylka innanfor det distriktspolitiske verkeområdet kan dette skje gjennom regionale utviklingsprogram.

Regionale utviklingsprogram opnar for ein tettare dialog mellom forvaltningsnivåa og meir handlefridom for det regionale og lokale nivået til å formulere eigne mål og strategiar. Måla og strategiane må likevel liggje innanfor dei nasjonale hovudmåla og dei nasjonale strategiane for regional utvikling. Regjeringa legg til grunn at den overordna strategien for bruken av dei distrikts- og regionalpolitiske verkemidla er å utvikle varige og lønsame arbeidsplassar og stimulere verdiskapinga basert på dei særskilde føresetnadene i kvar region. Det blir derfor kravd at mål og strategiar for næringsutvikling i regionane tek utgangspunkt i dette.

I vektlegginga mellom dei ulike delstrategiane innanfor regional næringsutvikling (vidareutvikling av eksisterande bedrifter, etablering av nye bedrifter, satsing på kompetanseheving og kunnskapsspreiing) meiner Regjeringa det er rett å tilpasse innsatsen etter tilhøva i kvar region. Det einskilde fylke kan derfor komme til å legge ulik vekt på disse strategiane. I alle distriktsfylke der det er risiko for nedgang i folketalet i utkantområda, skal utviklingsprogrammet ha ein eigen utkantstrategi.

Dei regionale utviklingsprogramma skal ikkje bryte med organiseringa av verkemiddelapparatet slik det ble lagt til rette for gjennom samanslåinga av Statens Fiskarbank og SND. I Ot prp. nr. 15 (1996-97) går det fram at det er behov for ei nasjonal styring av kapasiteten innanfor fiskerinæringa. Dette krev at verkemiddelbruken blir styrt i tråd med dei overordna fiskeripolitiske retningslinene om verkemiddelbruken overfor fiskeri- og havbruksnæringa forvalta av SND, fylkeskommunane og kommunane.

6.5 Regionale utviklingsprogram og eksisterande planprosessar

Regjeringa legg vekt på at regionale utviklingsprogram ikkje skal etablerast som eit tillegg til dei eksisterande planprosessane i fylka, men at dei skal verke integrerande, slik at ein får eit heilskapleg system.

I dag er det i hovudsak fylkesplanprosessen og strategisk næringsplanlegging (SNP) som utgjer plansystemet i fylka. Både fylkesplanen og SNP har sine sterke og veike sider i den noverande praksisen.

Fylkesplansystemet er heimla i plan- og bygningslova. Det blir gjerne rekna som eit omfattande og overordna, men mindre forpliktande system. Hovudgrunnen til det er at ein i for liten grad har knytt verkemiddel og konkrete prosjekt til planane. På den andre sida gir systemet høve til dialog og informasjonsutveksling mellom forvaltningsnivåa. Fylkesplanane krev godkjenning på sentralt nivå ved kongeleg resolusjon, og Miljøverndepartementet har det overordna godkjenningsansvaret. Fordelen med systemet er at det sentrale nivået får gode føresetnader for å følgje med i kva som skjer på det regionale nivået. Likevel er det reist kritikk mot systemet for at godkjenninga tek for lang tid.

SNP-prosessen er noko meir konkret, og han bygger meir på involvering av partane i næringslivet. SNP er til vanleg også meir konkret når det gjeld detaljering av prosjekt, tiltak, framdrift og ansvar for gjennomføringa. SNP er ikkje heimla i lov, og det sentrale nivået skal ikkje godkjenne planane. Dermed mister ein òg litt av dialogen, læringa og informasjonsutvekslinga mellom forvaltningsnivåa. Ein styrke er at avklaringa av planane går raskare. På den andre sida får planane mindre tyngd. I fleire fylke ser ein likevel døme på at SNP blir integrert som ein del av fylkesplanen, til dømes i form av delplanar for næringsutvikling.

Eit felles problem for både fylkesplanane og SNP er likevel den manglande koplinga mellom planar og økonomiske verkemiddel. Dette var noko av bakgrunnen for innføringa av programma for dei tilretteleggjande midla i 1995, som er utgangspunktet for regionale utviklingsprogram. Gjennom desse programma ønskte ein nettopp å etablere ei sterkare kopling mellom planar og verkemiddel. Ein føresetnad frå Kommunal- og arbeidsdepartementet er at programma skal vere forankra i fylkesplan og strategisk næringsplan, og at dei skal operasjonalisere planane. Dette har ein greidd i somme fylke, men i andre høve har desse programma vorte etablerte på sida av det ordinære plansystemet. Ved den vidare utviklinga av dei regionale utviklingsprogramma blir forankring i planane på fylkesnivået endå viktigare. Ei slik forankring er ein føresetnad for at systemet med regionale utviklingsprogram skal bli vellykka.

Frå og med 1997 omfattar dei regionale utviklingsprogramma både dei regionalpolitiske verkemidla for tilrettelegging og dei direkte bedriftsretta verkemidla. Programma blir utarbeid årleg og sende inn til godkjenning i Kommunal- og arbeidsdepartementet. Årlege program opnar for ein stor grad av konkretisering ved at ein ved utarbeidinga veit nøyaktig kor store økonomiske verkemiddel ein har til rådvelde. Årlege program opnar òg for stor fleksibilitet ved at det er enklare å korrigere kursen undervegs. Det blir lagt opp til ein breiare prosess kvart fjerde år som er tilpassa hovudrevisjonen av fylkesplanane.

Lagt inn 20 mars 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen