5. Infrastruktur for elektronisk handel

Reguleringen av infrastrukturer for ulike typer tjenester/kommunikasjon er et viktig rammevilkår for den videre utviklingen og bruken av elektronisk handel. Vi har i dag landsdekkende fulldigitaliserte telenett som åpner for et bredere spekter av avanserte tjenester og mulighet for innføring av såkalte tjenesteintegrerte nett (ISDN) med overføring av tale, tekst og bilder i det samme nettet. ISDN grunntilknytning kan i dag leveres til over 90 pst. av alle husstander og bedrifter, og vil i løpet av de neste 5-6 årene kunne tilbys til omlag 97% av abonnentene.

Internetteknologien har lenge gjort det mulig å knytte sammen ulike typer fysiske nett og infrastrukturer i store sammenhengende infrastrukturer. Dette skaper en enhetlig logisk plattform for kommunikasjon som utnytter infrastrukturressursene på en effektiv måte. Internettet er det første tjenesteintegrerte nettet som er realisert i stor skala. Dette er ikke er resultat av teknologien alene. Ordningene som administrerer oppbygging og trafikkformidling i Internett bl.a. adresseadministrasjon og tildeling av domenenavn, bidrar i vesentlig grad og er i hovedsak etablert av brukerne og tilbyderne av Internettjenester, selv om dette falle inn under telelovens virkeområde og nummerforskriften. Man har imidlertid valgt å være tilbakeholden. Post- og teletilsynet er tildelt myndighet på dette området og samarbeider med aktørene om dette.

Etter at Internettet ble frigitt for bruk til kommersielle formål i 1991, har utbredelse og bruk eksplodert. Internett er i dag den viktigste og hurtigst voksende plattformen for elektronisk handel og samhandling. Et velfungerende Internett er blitt en kritisk forutsetning for svært mange virksomheter.

5.1 Nettkapasitet

Kapasiteten i hoveddelene av det norske telenettet er god, men det vil være behov for større overføringskapasitet til nye multimediaanvendelser der tekst, lyd og bilder inngår. Det kan i den sammenheng vises til at Stortinget har bedt Regjeringen om å vurdere hvordan man skal sikre framtidsrettede bånd og linjer av tilstrekkelig bredde og kapasitet, samt ulike finansierings- og driftsformer for dette, innen våren 1999 jf Innst S nr 123 (1997-98).

Vi har også flere andre former for infrastruktur enn telenettet som egner seg til overføring av telekommunikasjonstjenester. For å legge til rette for at den totale nettkapasitet i tele-, data og kringkastingsnett kan utnyttes, fortsatt reduksjon i teleprisene, og for at nye tjenester kan tilbys og kvaliteten på tjenester og service kan lettere tilpasses økende krav i markedet, ble resterende eneretter i telesektoren avviklet fra 1. januar 1998.

Det er utarbeidet et regelverk som skal legge til rette for en effektiv konkurranse på likeverdige vilkår og sikre de samfunnsmessige mål og oppgaver i telesektoren. I henhold til dette regelverket er tilbydere med sterk markedsstilling konsesjonspliktig når det gjelder tilbud av offentlig teletjeneste, overføringskapasitet, samt anlegg av offentlige telenett. Konsesjonsplikten medfører ikke restriksjoner på antall aktører der frekvenser er en knapp ressurs. Tilbydere uten sterk markedsstilling er pålagt registreringsplikt. Et likeverdig tilbud av teletjenester sikres ved videreføring av Telenors plikt til å levere tjenester til hele landet.

Nett og tjenester tilbys nå av flere konkurrerende aktører med utgangspunkt i ulike teknologier. Dette bidrar til et press for lavere priser og til at det kan bygges ut tilstrekkelig kapasitet i telenettet i tråd med etterspørselen.

5.2 Konvergens

Digitaliseringen har gjort at grensene mellom kringkastings-, tele-, medie- og IT-sektorene er i rask endring. Vi er på vei over i en situasjon der infrastrukturen i praksis blir felles for de hittil adskilte sektorene. Tjenester fra forskjellige kommunikasjonsformer kan overføres på alle typer nett, trådløst eller i kabelnett. Dette reiser en rekke spørsmål knyttet til vilkårene for tilgang til og bruk av de ulike infrastrukturene, og gjør det nødvendig å vurdere hvordan gjeldende regulering på disse områdene er tilpasset utviklingen.

En konsekvens av denne utviklingen er at tidlige klart adskilte tjenester som telefoni i faste nett, kringkasting og mobilkommunikasjon gjenoppstår som ulike anvendelser av den digitaliserte infrastrukturen. I tillegg åpner den konvergerte infrastrukturen for et spekter med nye tjenester ved siden av de tradisjonelle (eks. e-post, digital TV, Internett, WWW, videokonferanser). Utviklingen av denne konvergerte infrastrukturen må skje i omgivelser preget av konkurranse for å sikre lavest mulig priser, best mulig utnyttelse av infrastrukturen, høy kvalitet og hurtig utbredelse av anvendelser og nett. Både tjenestetilbydere og brukere har behov for fritt å kunne velge hvilke underliggende infrastrukturtjenester de ser behov for, og samtidig oppnå en fleksibilitet slik at tilbudet underveis kan tilpasses bruksbehovet. Dette er nye krav til infrastrukturen som trolig forsterkes i forbindelse med utviklingen av elektronisk handel.

Regjeringen har oppnevnt et utredningsutvalg (konvergensutvalget) som innen 1. april 1999 skal vurdere behovet for endringer i reguleringen av kringkastings- og teleområdet, bl.a. med utgangspunktet at reguleringen bør understøtte nye tjenester (herunder elektronisk handel). Tilsvarende prosesser er startet opp både i EU og OECD, og vil kunne gi viktige føringer for hvilke løsninger som kan velges nasjonalt.

5.3 Internett som infrastruktur for e-handel

Internett er i dag er den viktigste infrastrukturen for e-handel, og genererer stor trafikk i telenettet. Samtidig er ikke telenettet optimalt tilpasset Internettkommunikasjon. En konsekvens av dette er at Internettkommunikasjon kan binde opp ressurser unødig, særlig i aksessnettet (mellom abonnent og telefonsentral), noe som hverken er kostnadseffektivt for brukeren og aksessleverandøren. Videre bør man ideelt sett være tilknyttet Internett kontinuerlig for å kunne utnytte tjenestene maksimalt, eks. motta e-post umiddelbart og slippe å iverksette særlige oppkoblingsprosedyrer for å få tilgang til nettet.

Disse forholdene skaper ulike problemer i ulike land, bl.a. avhengig av takststruktur m.v. I USA betaler man ikke for lokalsamtaler og konsekvensen er at mange er kontinuerlig tilkoblet Internett gjennom lokalt plasserte aksess-noder. I Norge derimot betaler man for lokalsamtaler, slik at kontinuerlig tilknytning belastes etter oppkoblingstid med mindre mange kan dele på en slik fast tilknytning f.eks. fra et bedriftsinternt nett. En annen ulempe er at telefonlinjen blir opptatt noe som skaper behov for å oppgradere til ISDN eller å installere en ekstra telefonlinje.

Større bedrifter og virksomheter har allerede i stor grad fast tilkobling mellom de bedriftsinterne nettene og Internett og er derved i begrenset grad berørt av disse forholdene, mens småbedrifter, små offentlige virksomheter og privatpersoner i større grad er avhengig av å benytte telefontjenester for nettilknytning. Inntil nylig var telenettet eneste aksessnett, men nå er både kabel-tv-nett og elektrisitetsnettene i tillegg til trådløs kommunikasjon alternativer. Den nye infrastrukturkonkurransen åpner for nytenkning rundt aksess til Internett, og vil trolig medføre både enklere og rimeligere løsninger for e-handelsformål for privatkunder og småbedrifter.

Dagens aksessnett har begrenset kapasitet og er derved en flaskehals for multimedia anvendelser. Alternative aksessnett vil bidra til utvikling av økt kapasitet og konkurranse, noe som ventes å gjøre det realistisk å ta i bruk høykapasitetsanvendelser som multimedia kommunikasjon og videokonferanser over Internett.

5.4 Administrasjon og drift av Internett

Internettet administreres og organiseres desentralt. For at dette skal fungere, utgjør adressesystemet og systemet for domenenavn et viktig "lim" som holder nettet sammen. Internettadresser (IP-adresser) identifiserer unikt ethvert tilkoblingspunkt til nettet i form av en tallverdi og sørger for at trafikk til og fra dette punktet formidles i henhold til avsenders ønsker. Disse unike nettadressene har sitt motstykke i domenenavn, som er unike logiske navn på nettsteder.

Hovedproblemet med IP-adressene har vært å ha tilstrekkelig mange av disse. Det problemet ser ut til å være løst på relativt lang sikt gjennom et utvidet adresserom som nå kan håndteres av nyere versjoner av IP-protokollen som benyttes i Internett.

Hovedproblemet med domenenavn har vært å få et fungerende system for tildeling av slike logiske symbolske adresser og som ivaretar hensyn til beskyttelse av varemerker, firma, organisasjonsnavn etc. For selskaper med et godt innarbeidet varemerke eller firma kan domenenavnet ha stor kommersiell verdi og betydning. Det kan gi enkel tilgang til web-informasjon fra selskapet og enkle intuitive e-postadresser. I den senere tid har flere store velkjente selskaper opplevd at deres firma allerede var registrert som domenenavn av andre aktører, og som på sin side krever betaling for å gi slipp på dette. Etablering av et nytt internasjonalt system som avveier de ulike interessene ved navne og adressetildeling, og som sørger for at ikke hvem som helst kan registrere hva som helst uten videre er under utredning og avklaring, bl.a. i WIPO. Både USA og EU har vist et betydelig engasjement i disse spørsmålene.

Et tredje problem er knyttet til samtrafikk mellom ulike Internettjenesteleverandører. Så lenge Internett var et rent akademisk forskningsnett, var dette ikke noe problem, men med kommersielle Internettleverandører var det nødvendig å sikre samtrafikk mellom disse, både for å sikre den enkelte bruker tilgang til det fulle og hele Internett og å finne måter å takle problemer med flaskehalser og felles bruk av infrastruktur både nasjonalt og internasjonalt. I Norge er det etablert et samtrafikkpunkt som et samarbeid mellom de norske Internett aksessleverandørene og som er balansert mellom alle de deltakende aktørene. I USA har enkelte dominerende aksessleverandører begynt å differensiere mellom balanserte og ubalanserte samtrafikkavtaler, avhengig av den abonnentmasse og trafikkmengden som avtaleparten representerer.

Med Internettets økende betydning for elektronisk handel, forretningsliv og forvaltning får drift og administrasjon av nettet økende betydning. Det stilles økende krav til aktørene som tilbyr aksess til og tjenester i Internett. Hvordan leverandørene velger å møte disse utfordringene har stor betydning for tillit og tiltro til Internettet generelt og elektronisk handel spesielt. Internett er i dag en kritisk konkurransefaktor for norsk næringsliv. Fra IT-bransjen er det uttrykt bekymring over at Internett i Norge er sårbart, da det kun er ett samtrafikkpunkt, og at drift av dette pågår på dugnadsbasis uten at det er tilstrekkelig sikkerhet og reserveløsninger. Internett aksessleverandørene har selv i gang en analyse av disse problemene og ventes å komme opp med forslag til bedre håndtering av dette og forslag til omorganisering.

Generelt er det en rekke kompliserte utfordringer på dette området. Selv om Post- og teletilsynet har myndighet, er det ikke avklart hvilket inngrep myndighetene skal ha. Det er behov for en diskusjon om det er behov for et sterkere myndighetsengasjement. I dag er spørsmål knyttet til navne- og adressetildeling under .no-domenet delegert til NORID, som på sin side administrerer dette ihht relativt strenge retningslinjer.

Det kan være grunn til å spørre om rutinene for tildeling av domenenavn i Norge er gode nok, uansett hva som ellers måtte skje internasjonalt. Den restriktive praksisen har ført til at norske aktører tvinges over i de generiske toppnivådomenene .com, .org og .net for å kunne bruke det navn de med god grunn ønsker å benytte. Blant annet er Regjeringens Aksjon2000s web-sider å finne på www.Aksjon2000.org av slike årsaker.

Det er ikke opplagt at tildeling av domenenavn bør håndteres av et miljø som tradisjonelt har vært opptatt av teknologi, og ikke av varemerker og firmakjennetegn. Det er en prosess i gang for å revurdere eksisterende praksis og åpne for en oppmyking av dagens regelverk slik at det kommer mer på linje med praksis i andre land.

5.5 Fysiske transporttjenester for elektronisk handel

Økt elektronisk handel innebærer økt fjernhandel, og effektiv varedistribusjon får stor betydning. Gevinsten ved å handle fysiske varer elektronisk blir fort borte hvis ikke transporttjenestene er effektive. E-handel gjør det mulig for folk i distriktene å få omtrent det samme varetilbudet som i sentrale strøk. Også bedrifter i distriktene som vil betjene et marked er avhengige av effektiv distribusjon. Distribusjonstjenester er derfor svært viktig for utbredelse av e-handel. Det er en myndighetsoppgave å sørge for en egnet infrastruktur, selv om de ikke nødvendigvis skal stå for transporten. Dette er et viktig element i distriktspolitikken.

Samferdselsdepartementet har vurdert dette og kan foreløpig ikke se at det skulle være behov for endringer i eksisterende lover og forskrifter på postområdet for å legge bedre til rette for elektronisk handel.

Gjeldende lover (postloven, postselskapsloven, postbankloven) og postforskriften er ikke til hinder for at alle som ønsker å etablere formidling av posttjenester mot vederlag, også elektroniske tjenester, kan gjøre dette uavhengig av den virksomhet som Posten Norge BA (Posten) yter. Dette betyr at transportmarkedet er åpent for alle aktører som ønsker å drive slik virksomhet.

Eneretten omfatter bare brevpost med pris inntil 5 ganger grunntaksten for et innenriks prioritert brev innenfor første vektklasse (20 gram) jf postloven § 6 og postforskriften § 3.

Postloven fastsetter krav om konsesjon for å utføre regelmessig formidling mot vederlag av postsendinger, jf § 4. Konsesjonsplikten er imidlertid nærmere avgrenset i § 5 til å gjelde for postoperatør som opererer på enerettsområdet. I dag er det kun Posten som har konsesjon.

5.6 År 2000-problemet

År 2000-problemet har vist at det moderne IT-avhengige samfunn er sårbart på nye områder. Med omfattende utbredelse og bruk av IT på alle samfunnsområder har år 2000-problemet medført at store ressurser nå bindes opp for å takle denne utfordringen i privat og offentlig sektor. En konsekvens av dette kan være at nye utviklingsområder som elektronisk handel er blitt prioritert lavere. For å møte år 2000 problemet har Regjeringen lagt frem oppfølgingsplaner og etablert Aksjon 2000 som sørlig skal bidra til bevisstgjøring, rådgivning og veiledning overfor små og mellomstore bedrifter og kommuner.

Etter hvert som år 2000-problemet kommer under kontroll og tusenårsskiftet er passert, vil trolig ressurser både i privat og offentlig sektor bli frigitt til å gå løs på elektronisk handel. Samtidig er det åpenbart at de åpne infrastrukturene og nettene som anvendes til elektronisk handel stiller virksomheter og forbrukere overfor nye risikoelementer og former for sårbarhet som det må tas høyde for. Dersom dette ikke takles på en måte som skaper tillit og tiltro, kan utviklingen av elektronisk handel komme til å gå mye senere enn antatt.

Lagt inn 24. november 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen